Innsikt

Helten som også var skurk

Insert image here

BÅDE SKURK OG HELT: Advokat og dommer Egil Reichborn-Kjennerud satt i Hitlers og Quislings norske høyesterett. Likevel får den landssvik-dømte juristen en plass blant Hans Petter Gravers tolv juridiske helter. Foto: Riksarkivet

Den norske advokaten og dommeren Egil Reichborn-Kjennerud er både juridisk helt og skurk. Han var frontkjemper og dommer i Quislings nazistiske Høyesterett, men risikerte livet sitt for rettsstaten da Terboven krevde justismord av norske dommere.

Kan en skurk være en helt? Må en helt være uskyldsren og hvit, eller kan et menneske som opptrer umoralsk og forferdelig også være en helt i en enkelt sak? Juristen Egil Reichborn-Kjennerud var i manges øyne en inkarnert illgjerningsmann og en skurk på historiens scene. Han utøvet Hitlers justis på norsk jord og fikk streng straff under landssvikoppgjøret. Likevel får han en plass blant våre 12 heltehistorier.

I serien har vi blant annet møtt Polens høyesterettspresident Małgorzata Gersdorf, den tyske byråkraten Hans Calmeyer i Hitlers Nederland, den israelske høyesterettspresidenten Aharon Barak og den tyske dommeren Lothar Kreyssig.

Alle var heltmodige jurister som sto opp for rettsstatens ideer under ekstremt press. Kreyssig meldte Hitlers stabsjef for massemord på psykisk utviklingshemmede og Barak stilte sitt eget militære for domstolen. De fleste er enig i at de er helter. I kapitel 7 skal jeg derimot forsøke å gjøre en av de historiske skurkene til juridisk helt.

Erkelandsforræderen

Egil Reichborn-Kjennerud hadde sentrale posisjoner for Nasjonal Samling under okkupasjonen, blant annet som dommer i okkupasjonstidens Høyesterett og i flere særdomstoler, og han ledet arbeidet med nazifiseringen av norsk idrett i begynnelsen av okkupasjonen. Fra november 1942 var han leder for Likvidasjonsstyret som administrerte all inndratt formue fra norske jøder og motstandsfolk. På den måten bidro han til at alle spor etter jødene i Norge skulle slettes etter at de var deportert til Auschwitz. Deres eiendeler skulle spres for vinden og inntektene inndras til fordel for nazistene.

Reichborn-Kjennerud ble dømt til ti års tvangsarbeid i landssvikoppgjøret i 1949. Hadde saken hans kommet opp tidligere ville han ha fått en strengere straff, ettersom dommene i landssvikoppgjøret generelt ble mildere med tiden. Noen vil si han var heldig som slapp dødsstraff.

Dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten

- Egil Reichborn-Kjennerud, NS-høyestrettsdommer

Skallum gård – Hitler-Norges siste skanse 

Som leder for Likvidasjonsstyret skaffet Reichborn-Kjennerud gården Skallum i Bærum. I begynnelsen av januar 1945 var han beordret til tjeneste i statspolitiet og fikk ordre om å bygge gården opp som en festning med en kaserne til 60 mann. Reichborn-Kjennerud ledet en gruppe frontkjempere, SS-menn og statspolitifolk som forberedte seg på borgerkrig med Milorg, men da de innså at slaget var tapt, forlot de gården før Milorgs innrykk. 

Jonas Lie, Sverre Riisnæs og fylkesfører Henrik Rogstad ble værende på Skallum og forskanset seg her under krigens siste dager. Etter tyskernes kapitulasjon ble eiendommen omringet av Milorg, og da Milorg rykket inn, arresterte de Riisnæs, mens Rogstad hadde skutt seg, og Lie var død, antakelig av stress og et stort alkoholkonsum. 

Nazistisk terror mot Hjemmefronten

Likvidasjonsstyret skjulte også annen lyssky virksomhet. Fire av medarbeiderne hadde sammen med Reichborn-Kjennerud vært i Tyskland i 1944 der de hadde fått opplæring i sabotasjeteknikker og geriljakrigføring. Sammen med to andre tidligere frontkjempere, hvorav den ene var høyesterettsadvokat Håkon Høst, utgjorde de en draps- og sabotasjegruppe som utførte motterror mot Hjemmefronten i krigens siste fase. Planleggingen ble gjort på Skallum gård, for det meste under Reichborn-Kjenneruds ledelse. 

Gruppen gjennomførte blant annet sprengningen av kafé Den Gyldne Freden på Jernbanetorget, og drapet på høyesterettsadvokat Kaare Shetelig. Reichborn-Kjennerud ble etterforsket som delaktig i drapet, men påtalemyndigheten fant ikke nok bevis mot ham. Håkon Høst ble dømt til døden av Høyesterett i 1948. 

Hvordan kan en slik mann få en plass blant jussens helter? En mann som stilte sine juridiske kunnskaper til tjeneste for landssvikere og kuppmakere, og som lot et juridisk kontor tjene som skalkeskjul for sabotasje og terror. Denne minst tenkelige helten for jussen forsvarte dommernes uavhengighet da han bokstavelig talt med pistol mot hodet nektet å rette seg etter Quislings og NS-ministrene Riisnæs og Lies krav om å dømme politifullmektig Eilifsen til døden i en særdomstol.

Særdomstolene var blodige tribunaler opprettet av Quisling.

Særdomstolene var blodige tribunaler opprettet av Quisling under krigen og ble brukt i enkelte profilerte saker mot norske motstandsfolk. Men de ble også brukt i kriminalsaker mot politifolk, medlemmer av Hirden og sivile, særlig i forbindelse med plyndring i krisesituasjoner som etter eksplosjonene på Filipstadkaia i Oslo og Bryggen i Bergen. I løpet av årene 1943–1945 avsa særdomstolene 19 dødsdommer som ble eksekvert.  De strenge straffene var delvis et utslag av at særdomstolene ble brukt til politisk forfølgelse, men de må også ses i lys av krigsforholdene som rådet. 

Henrettelsen av politisjef Gunnar Eilifsen 

Den første særdomstolen ble nedsatt med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid for å behandle saken mot politifullmektig Eilifsen på grunn av hans ordrenekt. Gunnar Eilifsen var ansatt ved sivilavdelingen ved Oslo politikammer.  

Den 9. august 1943 fikk han ordre om å avgi fem mann til statspolitiet for å arrestere tre jenter som hadde unndratt seg arbeidstjeneste. Eilifsen kalte beordringen tilbake etter klager fra politifolkene som fikk ordren. Kort tid etter ble Eilifsen arrestert og tiltalt for ordrenekt.

Til slutt måtte ekspedisjonssjef Georg Hasle selv skrive loven.

Eilifsens opptreden ble innberettet til det tyske politiet. Tyskerne hadde lenge vært misfornøyde med det norske politiet. Selv om mange politifolk hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling hadde tyskerne flere ganger registrert at store deler av politistyrken var fiendtlig innstilt. I tillegg var stemningen anspent på grunn av krigssituasjonen som hadde vendt seg mot Tyskland. Rikskommissær Terboven ville at tyskerne selv skulle behandle saken mot Eilifsen og statuere et strengt eksempel for å sette skrekk i politiet og tvinge dem til lydighet. Terboven gikk likevel med på at nordmennene kunne behandle saken under forutsetning av at Eilifsen ble dømt til døden. 

Lover med tilbakevirkende kraft 

Oppfyllelse av Terbovens krav var ikke bare enkelt. Eilifsen hadde ikke begått noen forbrytelse som var belagt med dødsstraff etter norsk lov. Det var lite tenkelig at noen vanlig norsk domstol ville dømme Eilifsen til døden. For å kunne avsi dødsdom var det nødvendig med en ny lov som kunne gi hjemmel for både særdomstol og dødsstraff. Skulle Eilifsen kunne dømmes til døden, måtte loven gis tilbakevirkende kraft. En slik lov ville bryte med rettssikkerheten på det groveste, og det viste seg å være tilnærmet umulig å få noen til å skrive en slik lov, selv blant NS-medlemmene i departementet. Til slutt måtte ekspedisjonssjef Georg Hasle skrive loven selv sammen med justisminister Sverre Riisnæs. Hasle unnslapp så vidt dødsstraffen under rettsoppgjøret.

Insert image here

JUSTISMORD: Vidkun Quisling (t.v.) og hans justisminister Sverre Riisnæs ga etter for tysk press før henrettelsen av politimester Gunnar Eilifsen i 1943, men høyesterettsdommer Reichborn-Kjennerud mente det var justismord. Foto: Riksarkivet

Avtalte å blokkere justismord

Politiminister Jonas Lie bestemte at politimester i ordenspolitiet Egil Olbjørn og politigeneral Karl A. Marthinsen skulle være dommere i særdomstolen mot Eilifsen, sammen med høyesterettsdommer Reichborn-Kjennerud som rettens formann. Lie hadde et møte med Olbjørn og Marthinsen fredag 13. august hvor han beordret dem til å delta. 

Da Reichborn-Kjennerud dagen etter ble innkalt av Riisnæs og Lie med beskjed om at de hadde en alvorlig plikt å pålegge ham, forsto han straks at det var snakk om å begå et justismord. Han fikk likevel forsikring om at særdomstolen skulle dømme på fritt grunnlag. På bakgrunn av dette tenkte han at han ved å ta oppdraget kunne redde Eilifsen, da han sikkert ville kunne klare å overtale de to andre til å stemme mot dødsstraff. Han godtok derfor å lede særdomstolen. På kvelden spiste han middag med Riisnæs og Lie sammen med Olbjørn, og de ble gitt samme garanti. De ble også forsikret om at Quisling ville benåde Eilifsen om han ble dømt til døden.

Jonas Lie nektet å trekke saken

Rettsforhandlingene i særdomstolen mot Eilifsen ble holdt søndag i Høyesteretts lokaler. De ble gjennomført som en ordentlig prosess med full bevisførsel. Eilifsen hadde Albert Wiesener som forsvarer, en advokat med bred erfaring fra de tyske krigsrettene. Bevisene gikk i favør av Eilifsen, og da retten tok middagspause sendte Reichborn-Kjennerud aktor av sted til Jonas Lie for å få ham til å trekke saken. 

Lie trakk ikke saken. Tvert imot, da retten ble satt igjen troppet Lie og Riisnæs opp og forlangte at forhandlingene fortsatte, samtidig som de la press på dommerne for å få dem til å avsi dødsdom. Både Lie og Riisnæs var meget oppbrakt over at saken ikke for lengst var pådømt. Reichborn-Kjennerud sa at han ikke ville ha noen diskusjon om domsresultatet. Det var en sak for dommerne.

Politisk press for å dømme Eilifsen til døden

Da dommerne trakk seg tilbake til rådslagning sa Marthinsen at hvis Eilifsen ikke ble dømt ville tyskerne overta saken og Eilifsen bli skutt. Dommerne var derfor enige om at saken måtte ende med fellende dom. Reichborn-Kjennerud mente at de på denne måten kunne redde Eilifsen fra døden. Han sa at Eilifsen ikke kunne dømmes etter den nye loven, men at han kunne dømmes etter bestemmelsen om ordrenekt som allerede fantes i loven. Maksimumsstraffen etter denne bestemmelsen var 10 år i fengsel. Reichborn-Kjennerud mente fire år kunne være passende. Olbjørn var enig med ham, men gikk inn for en lengre fengselsstraff. Marthinsen gikk inn for dødsstraff. 

Da dommen var ferdigskrevet, gikk dommerne over til Politidepartementet for å få Lies stadfestelse på dommen. Etter den nye loven skulle nemlig dommer avsagt av særdomstolene stadfestes av politidepartementets sjef. Da Lie og Riisnæs fikk vite resultatet, ble de begge rasende og begynte å bruke munn på Reichborn-Kjennerud og Olbjørn. 

– Skyt ham eller så gjør tyskerne det selv 

Eilifsen ville uansett ikke bli reddet. Dommerne ble fortalt at Terboven forlangte dødsdom og at Eilifsen ville bli skutt av tyskerne, såfremt de norske myndighetene ikke dømte ham til døden. Tyskerne truet også med andre represalier. Lie sa at det var sikkert at tyskerne ikke bare ville skyte Eilifsen, men også Reichborn-Kjennerud og Olbjørn i tillegg til 15 andre politimenn. Norges frihet sto på spill, sa Lie. Han truet med at tyskerne ville sette hele det norske politi utenfor og innføre militærdiktatur. Reichborn-Kjennerud og Olbjørn sto imot presset. Riisnæs og Lie ble mer og mer desperate, og bearbeidet Olbjørn og Reichborn-Kjennerud dels sammen og dels enkeltvis. Det varte i flere timer utover kvelden.

Reichborn-Kjennerud sa at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten. Han sa også at hva angikk ham selv fikk de heller skyte ham. Til slutt var han så sliten og utkjørt at det eneste han kunne konsentrere seg om var det ene ordet «nei».

Ingen pruting med Terboven

Det som endelig avgjorde saken var at Marthinsen kom inn og tok telefonen for å ringe til det tyske politi. Det fikk Olbjørn til å gi  seg. Dermed var det flertall blant dommerne for å dømme Eilifsen til døden, og dom ble avsagt mot Reichborn-Kjenneruds stemme. Reichborn-Kjennerud ble meget forbauset og skuffet over at Olbjørn ga etter for presset, da de hadde vært enige om at de ikke under noen omstendighet skulle gå med på dødsdom. 

Dommerne var blitt lovet at Quisling ville benåde Eilifsen. Etter å ha konferert med Terboven avslo Quisling søknaden om benådning og Eilifsen ble skutt neste dag. «Tror De at jeg vil prute med Dem», skal Terboven ha sagt da Quisling tok opp spørsmålet om benådning med ham. Quisling ble dømt for drap for dette.

Tror De at jeg vil prute med Dem

- Josef Terboven, rikskommissær

Dommen mot Eilifsen satte en voldsom støkk i det norske samfunnet og langt inn i NS’ egne kretser. Saken vakte ifølge Quislings regjeringssekretær Finn Thrana «stor oppstandelse og forferdelse, (og) flere meldte seg ut som medlemmer». Riisnæs selv var en knekt mann etter dette, plaget av mareritt og nerver. 

Til tross for overgrepet som saken innebar, ikke bare mot Eilifsen, men mot selve rettsstatens ide, var dette et offer de involverte personene var villige til å gi. Det gjaldt Quisling selv, det gjaldt Riisnæs, Lie, Olbjørn og Marthinsen. Det gjaldt alle unntatt Egil Reichborn-Kjennerud. Han sto imot og nektet å la dommerrollen bli misbrukt til å begå et justismord selv om mye sto på spill.

Legesønn og Arbeiderparti-mann 

Hva slags mann var Reichborn-Kjennerud? Egil Reichborn-Kjennerud ble født i 1903 i Kristiansand, som sønn av to tannleger. Med en eldre bror og en yngre søster vokste han opp i gode økonomiske kår. Reichborn-Kjennerud var godt intellektuelt og fysisk utrustet, han tok en god utdannelse og var en aktiv og fremgangsrik idrettsmann.  Han var også et følelsesmenneske med en skjør psyke. Han blir beskrevet som godlynt, vennesæl, følsom og nærtagende. 

Da han var 16 år gammel, flyttet han med foreldrene til Hamburg et års tid. Han tok artium i Norge som privatist i 1921 før han dro tilbake til Hamburg der han fullførte en doktorgrad i juss. Da han igjen vendte tilbake til Norge, tok han norsk juridikum på bare to år.

Fra 1926 til 1940 var Reichborn-Kjennerud sakførerfullmektig og senere advokat i Oslo. Han giftet seg i 1929. Ekteskapet forble barnløst, så de adopterte en pike og «skapte sammen et vakkert hjem».  De skilte seg i løpet av krigen, og i 1945 giftet han seg på nytt. Begge konene var medlemmer av NS. 

Før krigen stemte Reichborn-Kjennerud, «som sterkt sosialt engasjert», på Arbeiderpartiet.  Etter invasjonen og begivenhetene sommeren 1940 anså han slaget som tapt, og antok at Norge i alle fall i mange år ville være i tyskernes vold. Han kom etter lange overveielser frem til at innmelding i Nasjonal Samling ville være til det beste for landet, og valgte å gjøre dette selv om han visste at det ville få dramatiske konsekvenser både sosialt og for advokatpraksisen. Han ble etter hvert også medlem av NS’ kamporganisasjon. 

Frontkjemper og dommer

Reichborn-Kjennerud var en ivrig idrettsmann, glad i friluftsliv og en aktiv syklist. I 1926 ble han norgesmester i 30 km tempo. Da okkupasjonen kom, var han nestformann i Norges Landsforbund for Idrett. I november fikk han en henvendelse om å tiltre som juridisk konsulent i Departementet for arbeidstjeneste og idrett, hvor han mottok vervet som idrettsfører, som han fungerte i til han fratrådte våren 1942. I februar 1942 tiltrådte han i Høyesterett. Han meldte seg til fronttjeneste og fikk i april 1942 marsjordre til divisjon Viking. Han deltok som infanterist i divisjonen frem til september 1942.

Som dommer fikk Reichborn-Kjennerud gode skussmål. I tillegg til stillingen som dommer i Høyesterett ledet han Prislagmannsretten. Som leder administrerte han Prislagmannsretten på en rolig og verdig måte. Han «lot de prosederende uten risiko få fritt slag når det gjaldt saklig kritikk over prisdomstolenes og prispolitiets virke».  Han administrerte fire særdomstolsaker. Tre av disse var vanlige straffesaker mot medlemmer av statspolitiet og frontkjempere. Administrasjonen av disse sakene «foregikk akkurat på samme måte som det var vanlig i byretten før og etter krigen», den ene riktignok på Skallum gård i april 1945. Den fjerde var den beryktede og ulykksalige saken mot politifullmektig Eilifsen.

Ved å henrette Eilifsen (...) tok NS-regimet et avgjørende skritt ut i rettsløsheten.

Hva saken kan lære oss om juridisk etikk

Har Reichborn-Kjenneruds opptreden i Eilifsen-saken noe å fortelle oss i dag? Mange av dem som meldte seg til tjeneste for NS sa at de mente at dette var til det beste for Norge under den tyske okkupasjonen. De mente at de ved å stille seg til disposisjon hindret kaos med sammenbrudd av administrasjonen, eller at tyskerne overtok administrasjonen av landet. Argumentasjonen til de som gikk inn for å skyte Eilifsen var også at hensikten helliger middelet. Dette er en farlig tenkemåte. 

Autoritære makthavere spiller bevisst på å gjøre folk medskyldige i overgrep ved å stille dem overfor djevelens alternativ, slik Terboven spilte på Quisling og hans folk. Ved å henrette Eilifsen etter et klart brudd på alle rettsprinsipper tok NS-regimet et avgjørende skritt ut i rettsløsheten som det ikke var noen vei tilbake fra. Året før hadde regimet arrestert jødene, nå hadde det pervertert rettsapparatets grunnleggende institusjoner. 

Nå var det ikke lenger annet enn en flat slette mellom NS-styret og ondskapens avgrunn. Situasjonen er et skoleeksempel på Hannah Arendts advarsel om at den som velger det minste ondet raskt glemmer at det er et onde man har valgt, og dermed ender opp som ondskapens tjener.

Reichborn-Kjenneruds nei viser at det er mulig å sette en grense selv langt ute på skråplanet. Vi har også andre eksempler på at dette er mulig. Enkelte av deltakerne i SS innsatsgrupper i Polen og Sovjetunionen nektet å være med på å drepe sivile da SS og Wehrmacht drev med sin etniske rensning og utryddelse av Øst-Europas jødiske befolkning. Undertrykkende makthavere er avhengige av medløpere. De kan bare stanses ved at folk slutter å løpe med. Det er vanskelig og krever mot, men det er mulig. Her er Reichborn-Kjennerud både et vitne og en inspirasjon.

Reichborn-Kjenneruds nei viser at det er mulig å sette en grense selv langt ute på skråplanet.

Landsvikerdom og straffearbeid

Reichborn-Kjennerud ble 16. august 1949 dømt til tvangsarbeid i ti år av Eidsivating lagmannsrett. Han hadde da sittet i varetekt siden frigjøringen og ble løslatt på prøve allerede 20. desember samme år. Det ble i hans favør lagt vesentlig vekt på at han «med alvorlig risiko for seg selv la for dagen en modig og uforferdet holdning ved å fastholde sin votering om anvendelse av fengselsstraff i stedet for dødsstraff overfor Eilifsen». Etter krigen arbeidet han som advokat, og han var også knyttet til Yrkesbil – Finans AS, et kontor som ivaretok drosjeeiernes forsikringsinteresser, knyttet til Norsk drosjeeierforbund.

Eilifsensaken gikk sterkt inn på Reichborn-Kjennerud. Han var pålagt en streng taushetsplikt, og offentligheten fikk ikke vite at han hadde forsøkt å redde Eilifsen. Han turte ikke å betro seg til andre enn noen ganske få meningsfeller om sitt standpunkt i saken. Utad ble han derfor stående som Eilifsens morder, og han følte at han stadig gikk i fare for å bli likvidert av Hjemmefronten. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i 1943–44 og han søkte dekning i sovemidler, medikamenter og alkohol. Kort tid etter arrestasjonen i 1945 ble han innlagt på Dikemark sykehus. Hans psykiske tilstand gjorde at saken mot ham ikke kunne komme opp før i 1949.

Ingen helt er helgen

Helter er ikke sorte eller hvite. Det at en person forsvarer rettsstaten betyr ikke at vedkommende er en helgen. At en person svikter i det øyeblikket som gjelder, betyr heller ikke at vedkommende er ond eller en dårlig person. Helter er vanlige mennesker, med vanlige menneskers styrker og svakheter. For å anerkjenne deres innsats, må vi se bort fra svakhetene. I noen tilfeller er det vanskeligere enn i andre.

Følg rettskildene med Juridika Innsikt