Lagmannen som stoppet hekseprosessene

Lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl spilte en viktig rolle i å avskaffe de makabre norsk-danske hekseprossessene på 1600-tallet. Den modige dommeren opponerte mot både folkemening, sorenskrivere og fogder, og ødela det rettslige grunnlaget for å brenne hekser på bålet.  

Maren Jacobsdatter var dømt til å dø levende på bålet. Siden begynnelsen av februar 1647 hadde hun sittet fastlenket i lensherre Cunninghams nybygde mørke, kalde «trollkvinnefengselshull» på Vardøhus festning. Den 4. juni samme år fikk hun mot alle odds en ny sjanse da lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl holdt ting i Vardø for første gang på tre år. 

Marens mann, en borger fra Bergen, hadde stevnet sorenskriveren og meddommerne for uriktig dom. Lagmann Schønnebøl viste seg å være en mann som ikke godtok utlegninger fra andre dømte som bevis i straffesaker. Han godtok heller ikke bevis fremskaffet under tortur eller «gudsdommer» som vannprøven. I vannprøven ble den anklagede kastet naken og bundet på sjøen fra en båt.  Fløt hun, var hun skyldig, og sank hun, var hun uskyldig.  Slike bevis var ulovlige etter forordninger gitt av kongen. Til tross for det ble over 300 mennesker dømt og henrettet i Norge etter trolldomsprosesser hvor nettopp slike bevis var hovedbevisene.

Hekse-tiltalte Maren Jacobsdatter ble reddet fra bålet av at lagmannen, i strid med både folkemening og praksis, holdt på at vanlige regler måtte gjelde også for dem som var anklaget for trolldom. Selv om det er lenge siden 1600-tallet kan vi lære mye av fortellingen om Mandrup Pedersen Schønnebøl, både om hvorfor retten bør være uavhengig og om hvordan enkeltjurister kan spille en viktig samfunnsrolle når de står for det de mener er rett.  

Tortur og gudsbevis 

Hekseprosessene er et mørkt kapittel i vår historie. I løpet av 1500-og 1600-tallet ble over 40 000 mennesker, de fleste kvinner, dømt og brent på bålet som hekser i Europa. I Norge led rundt 300 personer denne skjebnen i omtrent 1.000 prosesser som ble holdt i årene 1590-1690. Prosessene og henrettelsene gikk i bølger, og enkelte steder som i Rogaland og i Finnmark kunne det i perioder bli tent opp flere heksebål i året. I de små og tette samfunnene på 1600-tallet kan man tenke seg det inntrykket det må ha gjort på befolkningen. Om Finnmark sies det at i det i perioder ikke var noen familier som ikke var berørt av prosessene, enten som anklagere, vitner eller domfelte. 

Faren for å bli dømt når en først var tiltalt for trolldom var lavere i Norge enn i mange andre land. Tortur var mindre akseptert som bevismiddel i Skandinavia enn på kontinentet, og andelen fellende dommer var derfor lavere enn for eksempel i tyske områder. Andelen fellende dommer varierte likevel i Norge og den var høyere i Finnmark enn i resten av landet. I Finnmark var også bruken av tortur og gudsbevis mer omfattende enn i resten av landet. Vanntesten, der den mistenkte ble kastet på havet fra en båt for å se om hun sank eller fløt, ble brukt i Finnmark, men lite i resten av Norge eller Europa.

Lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl er den første dommeren vi kjenner til som hadde en konsekvent kritisk holdning til hekseprosessene. Han opponerte ikke bare mot de lokale sorenskriverne, men også mot fogdene og resten av øvrigheten, og banet med dette veien for opphøret av disse prosessene i Norge. 

Selv om det er vanskelig å bedømme enkeltindividers innsats og betydning for hendelser som ligger flere hundre år tilbake i tid, er det enighet blant historikere om lagmann Schønnebøls rolle. I det kildematerialet vi har, er han den første fagdommeren i Norge som tar til motmæle mot forfølgelse av trollfolk. Det skriver Hans Eyvind Næss, som har forsket både på trolldomsprosessene og de norske lagmennenes historie. Schønnebøl banet vei for avvikling av trolldomssakene, hevder professor, sivilombudsmann og høyesterettsdommer og forfatter av Hålogaland lagmannsretts historie Aage Thor Falkanger. Professor og rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde beskriver Schønnebøl som en pioner når det gjelder å avvise gudsdom og tortur som bevis. «Schønnebøl undergravde det rettslige grunnlaget for å føre trolldomsprosesser», skriver historiker Rune Blix Hagen i sin bok om trolldomsprosessene i Finnmark.

Schønnebøl banet vei for avvikling av trolldomssakene

Aage Thor Falkanger, sivilombudsmann og høyesterettsdommer

Kamp mot Satan ga lensherrene makt

De fleste sakene om trolldom startet med konflikter i nabolaget, og det ble gjerne framsatt beskyldninger om skade på dyr eller mennesker eller manipulering av naturkreftene. Dette var med andre ord konflikter som oppsto nedenfra i samfunnet, kanskje særlig knyttet til perioder med dårlig ressurstilgang og fattigdom. De lokale myndighetene styrte imidlertid prosessene og hadde til dels en pådriverrolle. Særlig gjaldt dette i Finnmark. Trolldomsprosessene ble knyttet til Satan. Prosessene ga de lokale myndighetene en mulighet til å sette seg i respekt og stadfeste sin autoritet. Hver gang det kom en ny lensherre til Finnmark, var det et oppsving i prosessene. Det var neppe tilfeldig.

Prosessene ble drevet av de lokale myndighetene, futen og lensherren. I tillegg til de lokale øvrighetene var store deler av befolkningen også med, både som angivere og ved å delta som meddommere. Tiden var preget av moralsk panikk. Heksebrennerne hadde loven på sin side: Hekseri var strengt forbudt, myndighetene hadde plikt til å røyke trollpakket ut, og heksene skulle straffes på det strengeste. Prosessene var også et ypperlig virkemiddel for øvrighetspersoner langt unna makten i København til å oppnå legitimitet og sette seg i respekt i lokalsamfunnet.

Høyesterett bremser lokal heksebåliver

Inn i dette kom Schønnebøl. I ettertid har juristene som gruppe fått æren for at hekseprosessene opphørte. Juristene satte krav til rettssikkerhet og bevis. Det var likevel store forskjeller i vurderingene mellom lokale og sentrale domstoler. De fleste fellende dommene ble avsagt i lokale domstoler, mens overrettene frifant. I Danmark-Norge i perioden 1650–1680 endte nesten alle sakene som nådde overrettene, med frifinnelse.

Denne tendensen forsterket seg etter opprettelsen av Høyesterett i Danmark og overhoffretten i Kristiania. Det ble ikke avsagt en eneste dødsdom i trolldomssaker ved herredagen, overhoffretten eller i Høyesterett. Etter 1670 ble det bare avsagt én fellende dom ved lagtingene, som altså omsider rettet seg etter de høyere domstolene. Men de lokale dommerne dømte, lenge uten at de sentrale grep inn.

Det ble ikke avsagt en eneste dødsdom i trolldomssaker ved herredagen, overhoffretten eller i Høyesterett.

Det var en rettsliggjøring av prosessene, sammen med en forfølgelse av utenrettslige hekseprosesser, som bidro til at de opphørte. I Norge ble lagmannen Jens Bang på Opplandene avsatt av Høyesterett i 1674 på grunn av sin måte å opptre på i en kjedeprosess i Rendalen. Men da hadde prosessene hans pågått i bølger over flere tiår.

Men hva var det som forårsaket endringen? På 1670-tallet hadde prosessene tross alt pågått i to mannsaldre. Hvorfor grep ikke juristene inn før? Systemet på den tiden var annerledes enn det vi har nå. Ordningen med instanser ble innført i 1590, men det tok lang tid å utvikle seg til et system som ligner det vi har i dag. 

Først fra begynnelsen av 1700-tallet fungerte lagtinget som en ordinær appellinstans for saker som ble anket inn fra bygdetingene. Bygdetingene dømte i de fleste saker, andre og vanskeligere saker ble overlatt til lagmennene. Ofte rådførte sorenskriverne og bygdetingene seg med lagmennene før de dømte, noe som gjorde anke illusorisk.  

I ettertid har juristene som gruppe fått æren for at hekseprosessene opphørte

Det var også om å gjøre å få fullbyrdet en dom straks den var avsagt. Når så mange fellende dommer ble eksekvert, skyldtes det at fellende dommer etter en forordning fra 1613 skulle fullbyrdes med en gang. Dermed fikk domfelte vanligvis ikke muligheten til en ny behandling. Gravide kvinner kunne ikke henrettes før fødselen, og det reddet flere av dem som fortsatt var i live da helten i vår fortelling gjorde sitt inntog. 

Det måtte en modig dommer til, en som så vanviddet i å dømme folk til bålet på grunnlag av rykter. En dommer som var villig til å gå inn i lokalsamfunnet og å trosse de lokale øvrighetene i deres eget miljø. En dommer som ikke nøyde seg med, trygt blant andre opphøyde dommere og langt unna, å komme med kritikk de sjeldne gangene en sak tråklet seg oppover i systemet. Mandrup Pedersen Schønnebøl var en slik dommer. 

Dansk adel og kamp i 30-årskrigen

Hvem var Schønnebøl? Mandrup Pedersen Schønnebøl ble født 18. mai 1603 i Steigen, hvor lagmannen hadde hatt sete siden 1200-tallet. Foreldrene døde tidlig, og fra 1610 ble han oppfostret hos sin fetter Hartvig Bille, som var formynder på Bodøgård. Mandrup ble sendt på skole i Bergen og senere i Århus. Jussen fikk han så og si i arv av sin far, Peder Hansen Schønnebøl, som var lagmann i Nord-Norge fra 1587 til 1609.  Faren var av adelig slekt fra Fyn i Danmark. Han kom som fogd til Salten og ble gift med datter av den daværende lagmannen. Peder Schønnebøl var dessuten aktivt med i arbeidet med utarbeidelsen av Christian IVs Norske Lov i 1604. 

Vi kan trygt si at den øverste rett i landsdelen den gang ble drevet som et familiedynasti. Dette var ganske vanlig i Norge på den tiden

Mandrup gjorde først militær tjeneste, som major og kaptein, og han ble beordret av kong Christian IV til å kjempe i 30-årskrigen. Etter Christian IVs ydmykende nederlag og freden i Lübeck i 1629 returnerte Mandrup til Nordland. Med seg hadde han sin erfaring fra denne brutale og håpløse krigen, som hadde gjort ham til offiser. Som sin far giftet han seg med datter av den sittende lagmannen og tok over for sin svigerfar i stillingen. Han besatt lagmannstillingen fra 1647 til sin død i 1682.  Mandrups  sønn og svigersønn etterfulgte som lagmann, så vi kan trygt si at den øverste rett i landsdelen den gang ble drevet som et familiedynasti. Dette var ganske vanlig i Norge på den tiden.

Den første forordningen danskekongen ga mot trolldom, gjaldt Stavanger, siden Bergen og til slutt hele landet. I forordningen ble alle øvrighetspersoner pålagt å lete opp trollfolk og bringe dem for retten. De som ble funnet skyldig, skulle straffes uten nåde. 

Den første heksen i Stavanger ble brent i 1622. Det skjedde etter at prestens familie var blitt syk og anklager om at medlemmer av familien var blitt forgjort, forbannet av en heks. Snart var prosessen i gang. I Stavanger ble det behandlet særlig mange trolldomssaker i årene 1621-1634. Bare i 1633 ble hele syv hekser brent i Stavanger len, herunder tre i selve byen. Lagmannen i Stavanger, Peder Ravn, forsøkte å unndra seg ansvar ved å sende en av sakene videre til herredagen. Da fikk han den i retur med beskjed om å avsi dom. Både før og etter avsa han flere dødsdommer.

Bare i 1633 ble hele syv hekser brent i Stavanger

De blodige heksebålene i Finnmark

Finnmark skiller seg ut i landssammenheng når det gjelder omfang av trolldomsprosesser i forhold til folketall. De lokale myndighetene hadde vide fullmakter og de opererte langt fra de sentrale myndighetenes kontroll. Over 138 trolldomssaker er registrert for Finnmark i løpet av 1600-tallet. Av disse endte 76 på bålet. Flere tiltalte døde under forhørene. Andelen dødsdømte var spesielt høy i Finnmark sammenlignet med resten av landet. Langt flere prosesser endte med dødsdom, og de dødsdømte i Finnmark utgjør 31 prosent av alle kjente dødsdommer for hele landet. 

I Vadsø-området kunne hvem helst blant kvinnene bli stevnet, selv småjenter. Spenninger mellom den norske og den samiske befolkningen gjorde kanskje at frykten for trolldom var spesielt stor i denne landsdelen. Det var likevel bare et lite mindretall av de anklagede som var samer. 

Prosessene i Finnmark toppet seg rundt 1620, 1630, 1650 og 1660.  Grunnen til slike topper kan være flere, og henge sammen med lokale hendelser og skifte av øvrigheter. Prosessenes logikk som kjedeprosesser, hvor de anklagede anga en rekke andre under tortur bidro også til slike topper. Sakene i 1620 kan ha vært utløst av et skipsforlis i 1617 da 10 båter med 40 mann fra Kiberg og Vardø forliste julaften. Flere kvinner ble ført til Vardøhus anklaget for å ha forårsaket forliset. 

Heksesakene i 1620 kan ha vært utløst av

et skipsforlis i 1617

Kari Olasdatter fra Vardø skal for eksempel, etter anklagen, ha fløyet i fugleskikkelse sammen med andre trollkvinner gjennom luften til fjellet Lyderhorn julen 1620. Der drakk og danset de. Hun hadde lært kunsten av Satan selv før jul. Allerede 30. januar 1621 ble hun dømt til å dø på bålet. I protokollen står det at hun «av tre trollkvinner er utlagt for å ha lært trolldom og etter egen bekjennelse tilstår å ha lært samme kunst samt vært i selskap med andre i ravneskikkelse gjennom luften».

Guri Olsdatter led samme skjebne i en dom av 16. januar 1621, siden hun «er prøvet på sjøen, samt av seks andre, som er gått til sin død, er utlagt som trollkvinne».

Saken mot Maren Jacobsdatter

Den tidligere nevnte heksetiltalte Maren Jakobsdatter var blant dem som stod for retten i Finnmark på midten av 1600-tallet. Hennes sak er den første der en lagmann grep inn i en trolldomsprosess i Finnmark. Lagmannen skulle etter loven reise i Finnmark hvert tredje år. På en slik reise kom Schønnebøl til Vardø i 1647, etter at sorenskriveren hadde dømt Jacobsdatter for trolldom. 

Han opphevet dommen mot Maren og kjente den død og maktesløs. Dommens hovedbevis var at hun var utlagt som trollkvinne av andre som var dømt for trolldom. Lagmannen viste til en recess fra 1558 der det sto at «udediske personer» ikke sto til troende. Sorenskriveren ble ilagt en bot for sin urettmessige dom, mens domsmennene slapp bot fordi de ikke visste bedre.

Ved tinget tre år senere ble folk i lokalmiljøet som hadde vitnet mot Maren, dømt til å betale erstatning. Han som hadde angitt henne, ble dømt til 16 uker i «hullet», samme tid som Maren hadde sittet.

Skipsforlis, ulykker og øvrighetsskifter utløste hekseprosesser i nord

I 1653 reiste Schønnebøl til Vardø, Makkaur, Omgang, Skjøtningberg, Kjelvik, Ingøy, Hammerfest, Hasvåg og Loppa. Rettsboken og lagmannens protokoll fra reisen finnes fremdeles. Ved tinget fikk han seg forelagt en rekke trolldomssaker mot personer som var utlagt av andre som allerede var dømt av bygdetinget og henrettet. 

Flere forlis høsten 1651 kan ha uløst prosessene i 1652–1653. Etter harde forhør tilsto Gunhild Amundsdatter at hun forårsaket forlis. Hun og flere andre var blitt anklaget av den lokale fiskehandleren Lauridz Bras, som hadde mistet en last med fisk. Kvinnene hadde opptrådt «i fuglers skikkelse» under forgjørelsen av skipene og inngått en pakt med djevelen. 

Kvinnene hadde opptrådt «i fuglers skikkelse» under forgjørelsen av skipene og inngått en pakt med djevelen. 

Da lagmannen var reist fortsatte prosessene mot trollkvinner i Finnmark. Neste gang han kom tilbake, i 1663, satt det på ny en rekke kvinner fengslet, anklaget for trolldom som inkluderte nye skipsforlis. Schønnebøl undersøkte nå de lokale øvrighetenes prosessførsel, og fikk vite at de anklagede kvinnene var truet på livet og torturert. På bakgrunn av dette frifant lagmannen kvinnene. Andre hadde allerede bøtet med livet. Hekseprosessene i Finnmark høsten 1662 og ut over vinteren 1663 var de verste i norsk historie. I alt 19 kvinner ble brent.

Jenter så unge som ned til åtte år satt fengslet på Vardøhus denne vinteren. Ingeborg Iversdatter var tolv år da hun ble forhørt i 1663. Moren var allerede brent som heks. Tilståelsene og utleggingen av andre ble fremkalt ved tortur og trusler om tortur. Lagmann Schønnebøl dømte henne til å forlate Finnmark og reddet henne dermed fra bålet. Schønnebøls inngripen i denne og andre saker var det eneste som hindret enda flere kvinner i bli bragt til bålet i 1663, og det eneste som hindret brenning av barn. Etter dette opphørte prosessene i Finnmark etter få år. 

Jurister for heksebål

Schønnebøls frikjennelser var ikke ukontroversielle. Ved to anledninger frikjente han Malene Jacobsdatter, til fortvilelse for lokalbefolkningen som hadde beskyldt henne for å være til «gruelig forargelse og stort bryderi». Første gang ble hun reddet fra en fellende dom fordi hun var gravid og rakk dermed å bli fremstilt for Schønnebøl og frifunnet. Hun trakk da tilbake bekjennelsen sin, samt beskyldningene sine mot flere andre som ennå ikke hadde fått sin dom. Også disse ble frifunnet av lagmannen.

Vi vet at lagmann Schønnebøl ble skarpt kritisert i sin samtid. Amtsmann i Finnmark Hans H. Lilienskiold satt mørke vinterdager og skrev på sitt manuskript Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark på slutten av 1680-tallet. Manuskriptet er en gjennomgang av trolldomsprosessene i landsdelen. 

Lilienskiold hadde selv vært lagmann i Bergen før han kom til Finnmark. Han var ikke nådig mot kollega Schønnebøls avgjørelser. Han skrev at om en trollkvinne kunne hjelpe seg ut av sin sak med en tvetunget benektelse mot vitnesbyrd, og dermed unngå ytterligere forhør eller eksaminasjon, ville aldri noen komme til ilden. 

Lilienskiold mente at trollkvinnene drev med et skadelig djevelarbeid, opplært av Satan selv. Han beskyldte Schønnebøl for å frifinne kvinnene bare på grunnlag av deres egen benektelse, uten at motparten fikk ta til motmæle eller at andres vitnesbyrd ble hørt. At Schønnebøl uttalte at trolldom består mer av innbilning enn av kraft, mente Lilienskiold fikk stå som lagmannens egen tanke. Den tidligere lagmannen hyllet de øvrighetspersonene og dommerne som i tiårene forut hadde skjøvet så mange til «det varme bad», og mente at det var takket være deres innsats at man nå nærmest var kvitt trolldomsplagen i Finnmark.

Den tidligere lagmann Lilienskiold hyllet dommerne som i tiårene forut hadde skjøvet så mange til «det varme bad»

Juristene stanset trolldom-prosessene

Det var juristene og ikke, som mange tror, opplysningstidens rasjonalisme som stanset trolldomsprosessene i Norge. Da opplysningstiden gjorde sitt inntog på 1700-tallet, var prosessene stanset for flere tiår siden. 

En første skranke var recessen av 1558 om at dømte forbrytere, trollkarer eller trollkvinner kan være pålitelige vitner i andre saker om trolldom. Likevel ble mange titall dømt og brent etter å ha blitt utlagt av andre som selv var tiltalt for trolldom, men når dommerne begynte å ta beviskravene bokstavelig, opphørte prosessene.

Ved innføringen av eneveldet i 1660 ble rettsvesenet profesjonalisert. Høyesterett i København ble opprettet i 1661 med profesjonelle dommere, og den norske overhoffretten i 1666. Dette styrket det profesjonelle innslaget i rettsvesenet og svekket adelen. I Norske Lov 1687 ble det bestemt at dommer i trolldomssaker skulle ankes inn for lagtinget før en dødsdom kunne eksekveres. Men på dette tidspunktet var de fleste av de siste trolldomsprosessen allerede holdt i Norge. Den siste kjente heksehenrettelse fant sted i 1695. Trolldomsparagrafen i Norsk Lov av 1687 fortsatte likevel å gjelder og ble først avskaffet i forbindelse med den store kriminalreformen i 1842.

Lærdom av fortiden

Vårt stats- og rettsapparat er utbygd på en helt annen måte. Vi dømmer ikke folk for trolldom, vi bruker ikke gudsbevis og vi brenner ikke folk på bål. Vi har en rettsbeskyttelse og et utbygd rettighetsvern som folk på 1600-tallet ikke engang kunne fantasere om.

Likevel ser vi trekk ved 1600-tallets rettsorden som er viktige for oss i dag. Grunnleggende sett hersket det likhet for loven. Hekseanklagene kunne rette seg mot høy og lav, og når de først ble anklaget, kunne også folk av høy rang bli dømt for trolldom. Kanskje enda viktigere var det at Schønnebøl ikke tok sosiale hensyn; mange av dem han reddet, var av samfunnets minst privilegerte. 

Et annet betydelig trekk var skillet mellom det religiøse og det verdslige. Selv om religionen preget samfunnet og lovgivningen etter reformasjonen, var kirken og rettssystemet separate enheter. Dommerne opererte ut fra sine egne hensyn, hvor det var viktigere at rettergangen fulgte lovens krav enn at religionens bud om avstand til Satan og om sjelens renselse ble oppfylt.

Retten var også uavhengig i en annen betydning. Selv om dommerne var underlagt Kongen i København, kunne de opptre uavhengig av den lokale øvrigheten og dermed gi borgerne en beskyttelse mot den. Retten var således adskilt både fra kirken og staten, og var det vi i moderne forstand kaller autonom.

Juss-utdanning og profesjonalisering

Vi ser også at motstanden mot trolldomsprosessene kom fra de profesjonelle delene av dommerstanden. Til tross at det ikke fantes formelle utdannelsesinstitusjoner i Danmark og Norge, hadde det utviklet seg en juristprofesjon. Fra vår tid vet vi jo fra engelsk rett at universitetsutdannelse i juss ikke er nødvendig for å få en profesjonalisert juriststand.

Det var nettopp gjennom å kreve respekt for loven og insistere på at også øvrigheten var underlagt den, at Schønnebøl kunne redde mennesker fra å bli brent som heks.

Disse trekkene ved 1600-tallets norske rettsorden viser at vi i dag står solid plantet i den vestlige rettstradisjonen. De trekkene ved denne tradisjonen, som utviklet seg i Europa allerede fra middelalderen, er ifølge den amerikanske rettshistorikeren Harold Berman følgende:

• Relativt skarpt skille mellom rettslige institusjoner og andre institusjoner
• Retten administreres av egne personer som er profesjonalisert gjennom å dele en egen mengde av kunnskap
• Samvirke mellom denne kunnskapen og de rettslige institusjonene
• Retten oppfattes som et sammenhengende hele med sin egen historie og utvikling
• Rettens utvikling er forbundet med forestillingen om at myndigheten er underlagt loven.
• Spenning mellom rettens idealer og de sosiale realitetene og mellom stabilitet og utvikling.

Enkeltjurister gjør en forskjell

Vi kjenner igjen alle disse trekkene i retten på hekseprosessenes og Schønnebøls tid. Dette viser oss de dype røttene til dagens norske rettsstat, og hvordan også vi i ytterkanten av Europa er del av en felles europeisk rettstradisjon. Institusjoner har en tendens til å utvikle seg i små skritt. Dette gir dem også en motstandskraft mot endring. Det er kanskje vanskeligere for makthavere i land med denne rettstradisjonen å bryte med rettens uavhengighet enn for makthavere i land uten.

Fortellingen om Schønnebøl viser oss likevel betydningen av individet. Den viser hvordan tradisjonen og institusjonene ikke beskytter mot overgrep med mindre det finnes mennesker som forsvarer de verdiene som ligger nedfelt i tradisjonen. Samtidig viser den hvordan tradisjonen kan gi enkeltmennesker ressurser til å beskytte rettferdigheten. Det var nettopp gjennom å kreve respekt for loven og insistere på at også øvrigheten var underlagt den, at Schønnebøl kunne redde mennesker fra å bli brent som heks.

Referanser

• Hans H. Lilienskiold, Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark (1695), redigert og bearbeidet av Rune Hagen og Per Einar Sparboe, 1998
• Hans Eyvind Næss, Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600 tallet, Oslo 1982
• Einar Niemi, Vadsøs historie bind 1 Fra øyvær til kjøpstad (inntil 1833), Vadsø 1983
• Ola Aurenes, Mennesker og skjebner Livs- og kulturbilleder fra Stavanger i begynnelsen av 1600-tallet, 1938
• Aage Thor Falkanger, Lagmann og Lagting i Hålogaland gjennom 1000 år, 2007
• Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale – rettsspegelen, 2004
• Rune Blix Hagen, Ved porten til Helvete. Trolldomsprosessene i Finnmark, 2015

Følg rettskildene med Juridika Innsikt