Viltloven

Lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt

Kapittel I Formål og omfang

§ 1. (lovens formål)

Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares.

Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.

Forarbeider
Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 45 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 1–2 og 12. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 1–2, Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 123–125 og 477.
Endringer
Bestemmelsen ble endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor det ble tilføyd et nytt annet ledd som sier at viltet innen formålsbestemmelsens angivelse kan høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv, jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 1–2. Ved vedtakelsen av naturmangfoldloven, lov 19. juni 2009 nr. 100, ble første ledd endret ved at det sies at viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 123–125 og 477.
§ 2. (lovens virkeområde)

Med vilt menes i denne lov alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr.

Loven gjelder også i Norges økonomiske sone.

Forarbeider
Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 45–46 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 1 og 12.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.
§ 3. (Opphevet ved lov 19. juni 2009 nr. 100 (ikr. 1. juli 2009 iflg. res. 19. juni 2009 nr. 704).)

Kapittel II. Viltorganene

§ 4. (viltorganene)

I viltforvaltningen er det følgende organer:

  • 1.

    departementet

  • 2.

    Miljødirektoratet

  • 3.

    fylkesmannen

  • 4.

    fylkeskommunen

  • 5.

    kommunen

Kongen kan gi nærmere regler om etablering av særlige samarbeidsorganer i viltforvaltningen.

Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen. Reglene om klage i forvaltningsloven gjelder tilsvarende.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 73, Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 47 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 2–5 og 12–13. Forarbeider til endringslover Ot.prp. nr. 28 (1982–83) s. 2–3, Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7, Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) s. 68 og 82 og Prop. 84 L (2012–2013) s. 1–2.
Endringer
Bestemmelsen ble endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, ved at angivelsen av direktoratet og viltnemnda ble endret, og fylkesmannen ble inntatt som et viltorgan, jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–83) s. 2–3. Ved lovendringen ved lov 3. juli 1992 nr. 95 ble det inntatt en presisering ved at departementet nevnes som det øverste organet i viltforvaltningen. Det ble videre presisert at det aktuelle direktoratet var Direktoratet for naturforvaltning. Viltnemndas oppgaver ble overført til kommunen. Det ble i denne anledning også inntatt et nytt tredje ledd om at kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen, jf. Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7. Ved lov 9. januar 2009 nr. 4 ble en del av fylkesmannens oppgaver og myndighet flyttet til fylkeskommunen, og fylkeskommunen ble dermed inntatt som ett av de organer som utgjør viltforvaltningen etter viltloven, jf. Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) s. 68 og 82. Ved lov 14. juni 2013 nr. 48 ble benevnelsen av direktoratet i første ledd nr. 2 endret fra «Direktoratet for naturforvaltning» til «Miljødirektoratet», jf. Prop. 84 L (2012–2013) s. 1–2.
§ 5. (Opphevet ved lov 3. juli 1992 nr. 95.)
§ 6. (viltorganenes arbeidsoppgaver)

Viltorganene skal arbeide for å fremme formålet med loven og gi myndigheter og organisasjoner, bedrifter og personer bistand, råd og veiledning i saker om viltforvaltning.

Kongen kan gi nærmere regler om viltorganenes organisasjon og virksomhet.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 75–77 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 48. Forarbeider til endringslov Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7.
Endringer
Bestemmelsen ble endret ved lov 3. juni 1992 nr. 95. Annet ledd ble opphevet, og tidligere tredje ledd ble nytt annet ledd. Annet ledd hadde fastsatt at viltorganenes utgifter skulle dekkes av staten, men ved kommunaliseringen av de tidligere statlige viltnemndene ble dette endret. De øvrige viltorganene er statlige, og det er derfor en selvfølge at utgiftene bæres av staten, jf. Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7.
§ 6 a. (Opphevet ved lov 11. juni 1993 nr. 106.)

Kapittel III. Vilt i fangenskap

§ 7. (forbud mot vilt i fangenskap)

Ingen skal holde vilt i fangenskap med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.

Kongen kan gi forskrift om adgang til å holde vilt i fangenskap, og om oppdrett, farming og utsetting av vilt i innhegnet område. I forskriften kan det settes krav om tillatelse og særskilte håndhevingsregler for å stanse ulovlig virksomhet.

Endringer
Bestemmelsen i § 7 første ledd ble innført i viltloven ved lov 11. juni 1993 nr. 106, og da som nytt tredje punktum i viltloven § 3 første ledd, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 3, 17, 19–20 og 24. Viltloven § 7 annet ledd var tidligere inntatt i viltloven § 26 nr. 8, og ble innholdsmessig endret ved lov 11. juni 1993 nr. 106, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 20, 25–26 og Innst. O. nr. 111 (1992–1993) s. 5. Ved vedtakelsen av naturmangfoldloven, lov 19. juni 2009 nr. 100, ble den tidligere § 7 i viltloven om biotopvern flyttet til naturmangfoldloven. Samtidig ble den tidligere viltloven § 3 første ledd tredje punktum, om forbud mot å holde vilt i fangenskap, ikke overført til naturmangfoldloven. Denne bestemmelsen ble i stedet flyttet til viltloven § 7 første ledd. Samtidig ble viltloven § 26 nr. 8, som gav forskriftshjemmel for å fastsette regler om hold av vilt i fangenskap mv., flyttet til viltloven § 7 annet ledd, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 459–460 og 477. Det ble også gjort endringen i kapitteloverskriften til viltloven kapittel III. Den tidligere § 7 i viltloven ble endret ved lov 21. april 1989 nr. 17, men denne lovendringen berørte ikke dagens § 7.
§ 8. (Opphevet ved lov 19. juni 2009 nr. 100 (ikr. 1. juli 2009 iflg. res. 19 juni 2009 nr. 704).)

Kapittel IV. Jaktbare arter og jakttider

§ 9. (jaktbare viltarter og jakttider)

Kongen fastsetter hvilke arter som kan være gjenstand for jakt og innen hvilke tidsrammer jakten kan foregå.

Direktoratet fastsetter jakttiden for den enkelte art og innen hvilke områder jakten kan foregå. Det kan fastsettes ulike jakttider for de enkelte deler av landet. Jakttiden kan gjelde en bestemt tid av døgnet eller uken, og den kan settes forskjellig for jakt etter hann og hunn og etter eldre og yngre individer av vedkommende art. Direktoratet kan også fastsette kvoter for felling av vilt. Reglene om fellingstillatelse i og med hjemmel i kapittel V gjelder tilsvarende. Det bør ikke fastsettes jakttid i hekke- og yngletiden for vedkommende art.

Forarbeider
Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 50–51 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 5. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 17 (1982–1983) s. 3 og 8, Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 6–7 og 8 og Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 22.
Endringer
Bestemmelsen ble endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvoretter direktoratets kompetanse etter annet ledd første punktum ble utvidet til også å gjelde områdebegrensninger, jf. Ot.prp. nr. 17 (1982–1983) s. 3 og 8. Ved lov 3. juli 1992 nr. 95 ble nytt fjerde og femte punktum i annet ledd tilføyd, og det ble gitt adgang til å fastsette kvoter, jf. Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 6–7 og 8. Ved lov 11. juni 1993 nr. 106 ble siste punktum i annet ledd inntatt i loven på ny, etter å ha falt ut ved lovendringen i 1992, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 22.
§ 10. (dager med jaktforbud)

Jakt og fangst er ikke tillatt i tiden fra og med 24. desember til og med 31. desember og ikke på langfredag, påskeaften og første påskedag.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 84 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 51.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.
§ 11. (Opphevet ved lov 19. juni 2009 nr. 100 (ikr. 1. juli 2009 iflg. res. 19 juni 2009 nr. 704))
§ 12. (Opphevet ved lov 19. juni 2009 nr. 100 (ikr. 1. juli 2009 iflg. res. 19 juni 2009 nr. 704))
§ 12 a. (Opphevet ved lov 19. juni 2009 nr. 100 (ikr. 1. juli 2009 iflg. res. 19 juni 2009 nr. 704))
§ 13. (Opphevet ved lov 19. juni 2009 nr. 100 (ikr. 1. juli 2009 iflg. res. 19 juni 2009 nr. 704))
§ 14. (Opphevet ved lov 19. juni 2009 nr. 100 (ikr. 1. juli 2009 iflg. res. 19 juni 2009 nr. 704))
§ 14 a. (Opphevet ved lov 19. juni 2009 nr. 100 (ikr. 1. juli 2009 iflg. res. 19 juni 2009 nr. 704))
§ 15. (felling av vilt i særlige områder)

Direktoratet kan uten hensyn til regler om fredning og jakttider gi fellingstillatelse på:

  • 1.

    Utsatt vilt i innhegnet område eller på øy.

  • 2.

    Sjøfugl og and til bruk til menneskeføde der dette er vanlig

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 86–87 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 52–53.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.

Kapittel V. Hjortevilt- og beverjakt, arealvilkår og rettet avskyting

§ 16. (fellingstillatelse på hjortevilt og bever – minsteareal)

Direktoratet bestemmer i hvilke områder jakt på elg, hjort, villrein, rådyr, dåhjort og bever kan drives.

Direktoratet fastsetter minsteareal eller kvoter for felling av dyr av arter nevnt i første ledd. Kommunen utsteder fellingstillatelse i samsvar med areal- eller kvotefastsettelsen.

Når særlige omstendigheter foreligger, kan direktoratet gjøre unntak fra reglene i annet ledd.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 87–88, Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 53 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 6–7. Forarbeid til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 7, Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8, Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 20–22 og 25.
Endringer
Bestemmelsen er endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor begrepet «viltnemnda i kommunen» i annet ledd ble endret til «viltnemnda», jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 7. Ved lov 3. juli 1992 nr. 95 ble annet ledd på ny endret ved at begrepet «kommunen» erstattet «viltnemnda», jf. Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8. Tredje ledd ble tilføyd ved lov 11. juni 1993 nr. 106, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 20–22 og 25.
§ 17. (rettet avskyting og andre vilkår for felling)

I fellingstillatelsen etter § 16 kan det settes som vilkår at det skal felles hann eller hunn og eldre eller yngre individ av vedkommende viltart.

Departementet kan gi nærmere regler om utstedelse av fellingstillatelse og herunder sette som vilkår for storviltjakt at eiendommer slås sammen etter reglene i kapittel VIII.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 88–89, Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 53 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 6–7.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.
§ 18. (grunnlaget for minsteareal)

Ved fastsettelse av minsteareal og fellingskvote skal det tas hensyn til bestandens størrelse, artens levevilkår i det enkelte distrikt og den skade vedkommende viltart volder.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 89 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 53.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.

Kapittel VI. Utøvelse av jakt og fangst

§ 19. (human jakt)

Jakt og fangst skal utøves på slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 89–90 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 54.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.
§ 20. (bruk av våpen under jakt)

Til felling av vilt under jakt kan bare brukes skytevåpen med ladning av krutt.

Til jakt er bruk av hagle for mer enn to skudd og helautomatisk rifle forbudt.

Bruk av selvskudd til felling av vilt er forbudt. Det samme gjelder bruk av kunstig lys i jaktøyemed, med følgende unntak:

  • a)

    åtejakt på rødrev, når lyskilden er fast montert

  • b)

    ettersøk av påskutt hjortevilt

  • c)

    avliving av vilt som er fanget levende i felle

Ved ettersøk som nevnt i tredje ledd bokstav b, har jegeren bevisbyrden for at påskytingen er lovlig. Jegeren skal varsle politi, jaktrettshaver og kommunen om bruken av kunstig lys før ettersøket tar til. Dersom varsling i vesentlig grad vil forsinke ettersøket, kan begrunnet melding om slik bruk av kunstig lys sendes samme instanser umiddelbart etter avsluttet søk.

Departementet gir nærmere forskrifter om de skytevåpen og den ammunisjon som det skal være tillatt å bruke under jakt, og om hvordan våpen og ammunisjon skal oppbevares og medbringes under jakt. Videre kan departementet ved forskrift gi nærmere bestemmelser om bruk av kunstig lys i tilfeller som nevnt i tredje ledd. Departementet kan også ved forskrift tillate at kunstig lys benyttes ved åtejakt på andre arter enn rødrev, ved ettersøk av andre arter enn hjortevilt og ved avliving av vilt i andre tilfeller enn nevnt i tredje ledd.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 91, 93–94 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 54. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 4 og Innst. O. nr. 52 (1982–1983) s. 5, Prop. 161 L (2012–2013) s. 7–15 og 24.
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor det i annet ledd ble tillatt bruk av halvautomatisk rifle, jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 4, jf. Innst. O. nr. 52 (1982–1983) s. 5. Ved lov 28. mars 2014 nr. 9 ble tredje ledd endret. Ved lovendringen ble adgangen til bruk av kunstig lys under jakt utvidet fra tidligere kun å ha omfattet åtejakt på rev med fast montert lyskilde på husvegg, til nå også å gjelde ettersøk av påskutt hjortevilt, avliving av vilt fanget levende i felle og endring av kravet til at den fast monterte lyskilden ved åtejakt på rødrev ikke trenger være montert på husvegg. Det ble samtidig gitt nye forskriftshjemler for å utvide bruken av kunstig lys under jakt i femte ledd nytt annet og tredje punktum, jf. Prop. 161 L (2012–2013) s. 7–15 og 24.
§ 21. (bruk av motordrevet fremkomstmiddel under jakt)

Det er forbudt under jakt:

  • a)

    å løse skudd på eller over offentlig vei eller jernbane

  • b)

    å bruke luftfartøy eller motorkjøretøy til forfølging av vilt eller til avledning av viltets oppmerksomhet fra jegeren

  • c)

    å bruke luftfartøy eller motorkjøretøy utenfor vei til lokalisering av vilt

  • d)

    å løse skudd fra luftfartøy eller motorkjøretøy.

Innen en avstand av 2 kilometer fra land, herunder holmer og skjær, er det forbudt å drive jakt fra motorbåt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor. Dette gjelder likevel ikke ved ettersøk av påskutt sjøfugl i sjø når fartøyets hastighet ikke overstiger 5 knop. Jegeren har bevisbyrden for lovlig påskyting og skal snarest varsle politi og kommunen om bruk av motor under ettersøket. Fylkeskommunen kan for bestemte områder og tidsrom øke eller minske avstanden.

Departementet kan fastsette forskrifter om største tillatte hastighet under jakt fra fartøy utenfor område nevnt i annet ledd.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 92–93 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 54–55. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 3 og 7, Innst. O. nr. 52 (1982–1983) s. 3 og 7, Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) s. 67–70 og 82 og Prop. 161 L (2012–2013) s. 14–16 og 24.
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor «fylkesviltnemnda» i annet ledd annet punktum ble endret til «fylkesmannen», jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 3 og 7 og Innst. O. nr. 52 (1982–1983) s. 3 og 7. Ved lov 9. januar 2009 nr. 4 ble annet ledd annet punktum endret ved at «fylkesmannen» ble endret til «fylkeskommunen», jf. Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) s. 67–70 og 82. Sist endret ved lov 28. mars 2014 nr. 9. Ved denne lovendringen ble det tillatt å benytte motorbåt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor ved ettersøk av påskutt sjøfugl i sjø, når fartøyets hastighet ikke overstiger fem knop, jf. Prop. 161 L (2012–2013) s. 14–16 og 24.
§ 22. (svømmende dyr)

Svømmende hjortevilt må ikke jages eller avlives med mindre det forfølges som såret.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 93 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 55.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.
§ 23. (bruk av hund under jakt)

Bruk av løs, på drevet halsende hund er forbudt unntatt for jakt på hare, rødrev og gaupe. For jakt på andre arter kan direktoratet gi samtykke for det enkelte område.

Direktoratet fastsetter til hvilke tider jakt med hund etter første ledd kan foregå. Tidene kan settes forskjellig for ulike deler av landet og de kan gjelde bestemte hunderaser.

Det kan settes som vilkår for bruk av hund at jakten skjer på område av en bestemt minstestørrelse.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 91–92 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 55. Forarbeider til endringslov: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 4 og Innst. O. nr. 52 (1982–1983) s. 5.
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor direktoratet gis hjemmel i første ledd annet punktum for å utvide bruken av løs, på drevet halsende hund til andre viltarter, jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 4 og Innst. O. nr. 52 (1982–1983) s. 5.
§ 24. (fangst)

Bruk av fangstredskaper er forbudt med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Bruk av fangstredskaper er forbudt mot annet vilt enn smågnagere og krypdyr, om ikke annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.

Departementet gir forskrifter om fangst der dette kan være av betydning for næringsgrunnlaget og ellers der det er nødvendig for å begrense skader som viltet gjør. Det kan herunder fastsettes krav om typegodkjenning av fangstredskaper og om betaling av gebyr for å få et redskap typegodkjent.

Endringer
Endret ved lov 11. juni 1993 nr. 106, hvor det i annet ledd ble inntatt forskriftshjemmel for typegodkjenning av fangstredskaper og gebyrordning ved godkjennelse, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 15–16 og 25. Ved vedtakelsen av naturmangfoldloven, lov 19. juni 2009 nr. 100, ble det i første ledd tillatt bruk av fangstredskaper mot smågnagere og krypdyr, jf. NOU 2004: 28 s. 649 og Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 460 og 477.
§ 25. (bruk av gift)

Bruk av kjemikalier eller gift til avliving av annet vilt enn smågnagere og krypdyr, er forbudt. Departementet kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra forbudet.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 93 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 56. Forarbeider til endringslov: NOU 2004: 28 s. 649 og Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 460 og 477.
Endringer
Endret ved vedtakelsen av naturmangfoldloven, lov 19. juni 2009 nr. 100, hvor det ble tilføyet at det er tillatt å bruke kjemikalier til avliving av smågnagere og krypdyr, jf. NOU 2004: 28 s. 649 og Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 460 og 477.
§ 26. (fullmakt for Kongen til å gi forskrifter)

Kongen kan gi nærmere regler

  • 1.

    for å forebygge skade og ulykke under jakt og fangst, herunder om aldersgrense og om plikt til å legge frem helseattest for å kunne drive jakt,

  • 2.

    om forsikring for jegere og fangstfolk, herunder ansvars-, ulykkes- og invaliditetsforsikring og plikt til å delta i kollektiv forsikring,

  • 3.

    om storviltjakten, herunder om skyteprøve, jaktmåter, organisering av jaktlag og bruk av ettersøkshund.

  • 4.

    om innsamling av egg og deler av vilt og om felling, merking og fangst av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål uten hensyn til de regler som ellers gjelder,

  • 5.

    om innfanging av vilt for overføring i live til annet område,

  • 6.

    om plikt til å melde fra om såret og skadet vilt og om avliving av vilt av humanitære grunner uten hensyn til hvem som har jaktrett til grunnen,

  • 7.

    om opprettelse av et sentralt jegerregister,

  • 8.

    om adgangen til å legge ut åte i forbindelse med jakt, fangst og felling av vilt eller for andre særlige formål, herunder om utlegging av åte for å lokke til seg vilt når dette kan skade viltet eller naturmiljøet.

  • 9.

    om innførsel og utførsel av dødt og levende vilt og av egg.

  • 10.

    om storviltjakten og småviltjakten, herunder om jaktformer.

  • 11.

    om saksbehandlingen til utfylling av reglene i tjenesteloven for autorisasjon av preparanter og av jegerprøveinstruktører, herunder om saksbehandlingsfrist og rettsvirkninger av fristoverskridelse. Unntak fra tjenesteloven § 11 annet ledd kan bare gjøres når det er begrunnet ut fra tvingende allmenne hensyn, herunder hensynet til privatpersoners beskyttelsesverdige interesser.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 87, 89 og 93–95 og 113 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 56–57. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 4, Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 25–26, Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 459–460, Ot.prp. nr. 70 (2008–2009) s. 174 og Prp. 75 L (2009–2010) s. 6, 31–35, 37 og 40.
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, der en skrivefeil i nr. 3 hvor det stod «jaktområder» i stedet for «jaktmåter» ble endret, jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 4. Ved lov 11. juni 1993 nr. 106 ble det gjort endringer i nr. 3 ved at «sporhund» ble endret til «ettersøkshund» og det ble tilføyd nye bestemmelser i nr. 9 og 10, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 25–26. Ved lov 19. juni 2009 nr. 100 (naturmangfoldloven) ble nr. 8 om hold av vilt i fangenskap flyttet til viltloven § 7 annet ledd og nr. 9 om inn- og utførsel av vilt ble vedtatt opphevet fra den tid Kongen bestemmer, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 459–460. Ved lov 19. juni 2009 nr. 103 (tjenesteloven) ble ny nr. 11 tilføyd, jf. Ot.prp. nr. 70 (2008–2009) s. 174. Ved lov 17. september 2010 nr. 57 ble det inntatt regler om utlegging av åte i nr. 8, jf. Prp. 75 L (2009–2010) s. 6, 31–35, 37 og 40.

Kapittel VII. Retten til jakt og fangst

§ 27. (grunneierens enerett til jakt og fangst)

Med de innskrenkninger som er fastsatt i denne lov og i forskrifter gitt i medhold av loven, har grunneieren enerett til jakt og fangst.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 95–96 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 57–58.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.
§ 28. (jaktretten for bruker, leie av jaktrett)

Overlater grunneieren sin eiendom til noen annen til bruk, skal brukeren ha jaktretten med mindre annet er avtalt. Forbeholder grunneieren seg jaktretten, kan jakt ikke drives på brukerens åker og eng i tiden fra og med 1. mars til og med 30. september.

Jaktrett kan ikke skilles fra eiendommen for lengre tid enn 10 år om gangen, uten når jaktretten følger bruksretten til eiendommen. På jordskifte kan det allikevel bestemmes at jaktretten fortsatt skal være felles helt eller delvis.

Avtale om særskilt bortleie av jaktrett skal være skriftlig. Gjelder avtalen for mer enn 5 år, skal leier og utleier sørge for at melding om leieforholdet med opplysning om vilkårene straks blir sendt kommunen.

Fremleie av jaktrett kan ikke finne sted uten samtykke fra den som har jaktretten etter § 27.

Kongen kan gi regler om forbud mot fremleie av jaktrett.

Overlater grunneieren til noen annen enn grunnens bruker å utøve jakten, er også eieren ansvarlig for økonomisk skade som jakten volder brukeren.

Reglene i denne paragraf om retten til jakt gjelder også retten til fangst.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 96 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 58. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–83) s. 3 og 7, Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8, Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 26 og Innst. O. nr. 111 (1992–1993) s. 2.
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor uttrykket «viltnemnda i kommunen» i tredje ledd ble endret til «viltnemnda», jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–83) s. 3 og 7. Begrepet ble deretter endret til «kommunen» ved lov 3. juli 1992 nr. 95, jf. Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8. Ved lov 11. juni 1993 nr. 106 ble nytt femte ledd som gir Kongen hjemmel til å fastsette regler om forbud mot fremleie av jaktrett tilføyd, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 26 og Innst. O. nr. 111 (1992–1993) s. 2.
§ 29. (retten til jakt i sameiestrekning)

I sameie har alle med eiendomsrett eller bruksrett til skog, havnegang, slått eller grunn rett til jakt og fangst med mindre annet følger av avtale eller annet rettsgrunnlag.

Rettighetshaver etter første ledd kan med en måneds varsel innkalle de øvrige til et møte til valg av et styre på inntil 5 medlemmer som skal forvalte jakten og fangsten i sameiet. Styret skal i samarbeid med kommunen utarbeide forslag til regler for forvaltningen. Forslaget skal forelegges alle rettighetshaverne til uttalelse før direktoratet fastsetter reglene.

Gir sameiets størrelse og tallet på rettighetshavere grunn til det, kan direktoratet etter å ha innhentet uttalelse fra kommunen sette forbud mot jakt og fangst inntil regler er fastsatt etter annet ledd. Forbudet med opplysning om når det trer i kraft skal kunngjøres på den måte som er vanlig i distriktet.

Reglene i annet og tredje ledd gjelder tilsvarende når tre eller flere eiendommer har retten til jakt og fangst i fellesskap.

Er jaktregler ikke fastsatt i samsvar med denne bestemmelse eller som ledd i jordskifte, kan jakt og fangst i sameiet bare utøves av en person om gangen for hver som har slik rett etter første ledd.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 96–97 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 58–59. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 3–5 og 7 og Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8.
Endringer
Ved lov 8. april 1983 nr. 17 ble første ledd endret ved at unntak fra hovedregelen skal gjelde også ved annet rettsgrunnlag enn avtale. I femte ledd ble jordskifte tilføyet som grunnlag for fastsettelse av regler. I tillegg ble begrepet «viltnemnda i kommunen» endret til «viltnemnda» i annet og tredje ledd. Se Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 3–5 og 7. Begrepet «viltnemnda» i annet og tredje ledd ble deretter endret til «kommunen» ved lov 3. juli 1992 nr. 95, jf. Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8.
§ 30. (retten til jakt i bygdealmenning)

For jakt og fangst i bygdeallmenning gjelder bestemmelsene i lov av 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger kap. 7.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 97–98 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 59. Forarbeider til lov om bygdeallmenninger: NOU 1985: 32 s. 67–70 og Ot.prp. nr. 37 (1991–1992) s. 18, 65–69 og 83.
Endringer
Viltloven § 30 inneholdt frem til 1992 regler for rett til jakt i bygdeallmenninger. Disse reglene ble opphevet og erstattet av kapittel 7 i lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger. Denne loven viderefører i stor grad reglene som fulgte av viltloven § 30.
§ 31. (retten til jakt og fangst på statens grunn)

På statsgrunn som ikke reguleres av lov av 6. juni 1975 (Fjelloven) er småviltjakt og fangst tillatt mot løsning av jaktkort og betaling av vederlag for norske statsborgere og for alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Reindriftsamenes jakt og fangst reguleres av reindriftsloven § 26.

Departementet kan gi nærmere regler om all jakt og fangst på statens grunn utenfor statsalmenning herunder om lavere pris og fortrinnsrett til jakt og fangst for fast bosatte i kommunen og om utlendingers jaktadgang.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 98–99, Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 59–60 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 8–9. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 5 og 8, Innst. O. nr. 52 (1982–83) s. 5 og Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) s. 73 og 90.
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, ved at begrepet «jakt» i første ledd ble erstattet av «småviltjakt». I tillegg ble henvisningen til da gjeldende reindriftslov av 1978 § 14 i første ledd annet punktum om reindriftsamers jakt- og fangstrett tilføyet. Tidligere annet og tredje ledd ble tatt ut av loven, mens tidligere fjerde ledd ble nytt annet ledd. I det nye annet ledd ble departementets adgang til å gi nærmere regler utvidet til også å gjelde lavere pris og fortrinnsrett for fast bosatte i kommunen og nærmere regler om utlendingers jaktadgang. Se Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 5 og 8 og Innst. O. nr. 52 (1982–83) s. 5. Ved lov 15. juni 2007 nr. 40, reindriftsloven, ble henvisningen i første ledd annet punktum endret til en henvisning til reindriftsloven § 26, jf. Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) s. 73 og 90.
§ 32. (grensen for grunneiers jaktrett mot vann)

På elv og innsjø går grunneiers rett til jakt og fangst så langt som hans eiendomsrett. Mot hav og fjord går grunneiers rett til jakt og fangst så langt som landet ligger tørt. Utenfor denne grense og på grunner og skjær som er overskylt ved alminnelig høyvann og ikke tilligger noen eiendom som kobbeveide, er jakt og fangst tillatt for norske statsborgere og alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Direktoratet kan i enkelttilfelle gi utlendinger som ikke er bosatt i Norge adgang til slik jakt.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 99–100 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 60.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.
§ 33. (grunneiers jaktrett på vei)

Eier av vei med tilbehør har ikke rett til jakt og fangst på denne uten at han også eier tilstøtende grunn. Den som eier grunnen på begge sider av en vei, har retten til jakt og fangst på veien selv om han ikke eier denne. Hvor vei danner grense mellom grunn som tilhører forskjellige eiere og ingen av disse eier veien, har hver av grunneierne rett til jakt og fangst på veien.

Reglene om jakt og fangst på vei gjelder også jernbane, rørgate, gate for kraftledning og lignende anlegg.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 100 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 60.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.
§ 34. (forfølgningsretten)

Den som på lovlig grunn sårer storvilt, har rett til å forfølge og tilegne seg dyret også på grunn der en annen enn jegeren har jaktretten. Forfølgningsretten opp­hører ved utgangen av den dag da viltet kom inn på en annens grunn. Jegeren har bevisbyrden for lovlig forfølgning. Kongen kan i forskrift fastsette hvilke viltarter som skal regnes som storvilt.

Jegeren skal snarest mulig gi grunneieren og kommunen melding om forfølging som nevnt i første ledd og om utfallet.

Grunneieren har ikke rett til å jage eller fange vilt som forfølges på hans grunn etter reglene i første ledd. Han kan allikevel avlive dyret på forfølgerens vegne når hensynet til dyret tilsier det.

Den som utøver forfølgningsrett etter første ledd må ikke løse skudd i andres hage eller gårdstun. Jegeren plikter å erstatte skade som forfølgning påfører andres eiendom.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 100–102 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 60–61. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 7, Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8 og Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) s. 23–26 og 51.
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor begrepet «viltnemnda i kommunen» i annet ledd ble endret til «viltnemnda», jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 7. Ved lov 3. juli 1992 nr. 95 ble annet ledd på ny endret ved at uttrykket «viltnemnda» ble endret til «kommunen», jf. Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8. Ved lov 30. juni 2000 nr. 65 ble begrepet «hjortevilt» i første ledd første punktum endret til «storvilt». Det ble også tilføyd et nytt fjerde punktum i første ledd som gir forskriftshjemmel for Kongen til å fastsette hvilke viltarter som skal regnes som storvilt, jf. Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) s. 23–26 og 51.
§ 35. (unntak fra regler om jakt og fangst ved felling)

Ved felling av bjørn, jerv, ulv og gaupe for å forhindre skade på bufe og tamrein og ved felling av vilt i henhold til naturmangfoldloven § 18 tredje ledd, kan direktoratet bestemme at felling kan utføres uten hensyn til reglene i kapittel VI.

Direktoratet kan bestemme at felling som nevnt i første ledd og felling etter naturmangfoldloven § 18 fjerde ledd kan utføres av andre enn den jaktberettigede.

Direktoratet kan delegere myndigheten etter første og annet ledd til fylkesmannen.

Forarbeider
Endringer
Ved lovendring ved lov 30. juni 2000 nr. 65 ble ny § 14 a inntatt i viltloven, og bestemmelsen ble omfattet av viltloven § 35, jf. Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) s. 22 og 51. Ved vedtakelsen av naturmangfoldloven, lov 19. juni 2009 nr. 100, ble viltloven § 12, § 13 og § 14 a opphevet med virkning fra 1. juli 2009. Det ble imidlertid ikke samtidig gjort endringer i viltloven § 35, noe som synes å skyldes en forglemmelse. Ved lov 18. november 2016 nr. 83 ble henvisningene til de opphevede bestemmelsene i viltloven § 12, § 13 og 14 a fjernet. Hjemmelen for å bestemme at andre enn den jaktberettigede kan utføre felling etter naturmangfoldloven § 18 ble flyttet til nytt annet ledd. Det ble samtidig gitt en ny bestemmelse i nytt første ledd om adgang til å gjøre unntak fra de alminnelige reglene om jakt og fangst i viltloven kapittel VI ved skadefelling. Dette var ment å være en gjeninnføring av bestemmelsen i viltloven § 12 og § 14 a, jf. Prop. 118 L (2015-2016) s. 33-34.
§ 36. (almenhetens jaktadgang)

Kommunen skal arbeide for en forsvarlig utnyttelse av muligheten for småviltjakt, der dette er forenlig med § 1 i denne lov.

I større områder der almenheten ikke har adgang til småviltjakt, skal kommunen i samråd med grunneierne søke å oppnå minnelig ordning med salg av jaktkort.

Når minnelig ordning ikke oppnås, kan departementet pålegge en eller flere grunneiere eller rettighetshavere å selge jaktkort til almenheten der uheldige bestandsforhold kan oppstå, fordi grunneierne vedvarende har unnlatt å utnytte småviltjakten. Pålegget skal være tidsbegrenset og kan gis for maksimalt 5 år.

I pålegget kan bestemmes hvor mange jaktkort som skal selges, fordelingen av jaktkortene og hvem som skal administrere jaktkortsalget. Ved fastsettelse av kortpris skal det tas hensyn til vanlig pris i distriktet.

Inntekten av jaktkortene tilfaller rettighetshaveren. Hvis pålegget gjelder flere rettighetshavere, deles inntekten forholdsvis. Dersom rettighetshaver finner at ordningen har medført tap for ham, kan han begjære skjønn til avgjørelse av spørsmålet om erstatning.

Forarbeider
Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 44 og 62, Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 9–10 og 14, Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 1, 5–6 og 8 og Innst. O. nr. 52 (1982–1983) s. 1–2 og 5–6. Forarbeid til endringslov: Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8.
Endringer
Bestemmelsen slik den ble lød ved vedtakelsen av loven i 1981 ble ikke satt i kraft. Bestemmelsen ble endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, og først deretter satt i kraft. Lovens ordlyd i første til fjerde ledd ble brakt i samsvar med mindretallets forslag i Innst. O. nr. 50 (1980–1981), jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 1, 5–6 og 8 og Innst. O. nr. 52 (1982–1983) s. 1–2 og 5–6. Ved lov 3. juli 1992 nr. 95 ble første og annet ledd endret vet at uttrykket «viltnemnda» ble endret til «kommunen», jf. Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8.

Kapittel VIII. Sammenslåing av eiendommer til felles viltområde

§ 37. (sammenslåing til felles viltområde)

For å fremme en forsvarlig og rasjonell viltforvaltning skal viltorganene ved opplysning og tilrettelegging arbeide for organisering av utmarksarealer til felles viltområde.

Dersom kommunen finner at flere eiendommer bør slås sammen til felles viltområde, skal de jaktberettigede innkalles til fellesmøte der kommunen i samsvar med regler fastsatt av departementet søker å oppnå en frivillig avtale om sammenslåing.

Oppnås ikke enighet etter annet ledd, kan et flertall av de jaktberettigede hvis grunn etter kommunens skjønn representerer en overvekt i jaktlig henseende, med bindende virkning for de øvrige beslutte at eiendommen skal slås sammen til et felles viltområde.

Når flere eiendommer er slått sammen til et felles viltområde, kan de jaktberettigede ved flertallsvedtak etter tredje ledd fastsette regler om utøvelse av jakt, salg av jaktkort, gjennomføring av viltstelltiltak og fordeling av omkostninger og utbytte av jakten.

Vedtak etter tredje og fjerde ledd trenger godkjennelse av kommunen. Kommunens avgjørelse kan påklages til Direktoratet.

Departementet gir nærmere regler om gjennomføring av bestemmelsene i denne paragraf, herunder om at fylkeskommunen skal tre i stedet for kommunen når eiendommene ligger i forskjellige kommuner.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 104 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 63. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 7, Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8 og Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) s. 82.
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor begrepet «viltnemnda i kommunen» i annet, femte og sjette ledd ble endret til «viltnemnda», og begrepet «fylkesviltnemnda» ble endret til «fylkesmannen», jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 7. Ved lov 3. juli 1992 nr. 95 ble annet, femte og sjette ledd på ny endret ved at uttrykket «viltnemnda» ble endret til «kommunen», jf. Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8. Ved lov 9. januar 2009 nr. 4 ble sjette ledd endret slik at departementet gis hjemmel til å gi forskrifter om at fylkeskommunen, og ikke som tidligere fylkesmannen, skal tre i stedet for kommunen når eiendommene ligger i forskjellige kommuner, jf. Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) s. 82.
§ 38. (sammenslåing for å oppnå minsteareal for storviltjakt)

For eiendommer som hver for seg ikke når opp i minsteareal for felling av hjortevilt skal kommunen søke å få i stand frivillig sammenslåing.

Dersom frivillig ordning ikke oppnås, kan Direktoratet etter forslag fra kommunen treffe vedtak om tvungen sammenslåing.

De jaktberettigede kan bestemme fordeling av fellingskvote og utbytte. Blir enighet ikke oppnådd, treffer kommunen avgjørelse, som kan påklages til Direktoratet.

Departementet gir nærmere regler om gjennomføring av bestemmelsene i denne paragraf, herunder at fylkeskommunen skal tre i stedet for kommunen når eiendommene ligger i forskjellige kommuner.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 104–105 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 63. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 7, Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8 og Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) s. 82.
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor begrepet «viltnemnda i kommunen» i første til fjerde ledd ble endret til «viltnemnda», og begrepet «fylkesviltnemnda» i fjerde ledd ble endret til «fylkesmannen», jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 7. Ved lov 3. juli 1992 nr. 95 ble første til fjerde ledd på ny endret ved at uttrykket «viltnemnda» ble endret til «kommunen», jf. Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8. Ved lov 9. januar 2009 nr. 4 ble fjerde ledd endret slik at departementet gis hjemmel til å gi forskrifter om at fylkeskommunen, og ikke som tidligere fylkesmannen, skal tre i stedet for kommunen når eiendommene ligger i forskjellige kommuner, jf. Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) s. 82.

Kapittel IX. Obligatorisk jegerprøve, jegeravgift, fellingsavgift og viltfond

§ 39. (obligatorisk jegerprøve)

Kongen kan gi regler om en prøve som må bestås for å kunne drive jakt og fangst etter denne lov, herunder om eksamensgebyr, obligatorisk kurs og kursavgift.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 94, Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 63–64 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 10–11. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 25 (1985–1986) s. 1 og Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 16 og 26.
Endringer
Endret ved lov 20. desember 1985 nr. 110, hvor det ble presisert at det gis hjemmel for å pålegge eksamensgebyr, obligatorisk kurs og kursavgift, jf. Ot.prp. nr. 25 (1985–1986) s. 1. Ved lov 1. juni 1993 nr. 106 ble bestemmelsen endret til også å gjelde for fangstfolk og tidligere annet punktum, som sa at jegerprøve kunne begrenses til å gjelde visse grupper jegere, ble opphevet, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 16 og 26.
§ 40. (kontroll med betalt jegeravgift)

Den som vil drive jakt og fangst etter denne lov, skal betale jegeravgift etter satser og regler som Kongen fastsetter, herunder gebyr for ekstra utsending av jegeravgiftskort. Avgiften gjelder for hele landet og for jaktåret, regnet fra og med 1. april til og med 31. mars.

For hvert dyr som tillates felt eller felles av elg, hjort og villrein skal det betales en fellingsavgift etter satser og regler som Kongen fastsetter. Kongen kan bestemme at kommunen innenfor nærmere rammer kan fastsette fellingsavgiften for elg og hjort.

Endringer
Endret ved lov 11. juni 1993 nr. 106, hvor det i første ledd første punktum ble presisert at det kan kreves gebyr ved utstedelse av ekstra jegeravgiftskort, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 21–22 og 26. Det ble samtidig gjort en endring i annet ledd første punktum hvoretter Kongen kan fastsette etterskuddsvis beregning av fellingsavgiften, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 23–24 og 26 og Innst. O. nr. 111 (1992–1993) s. 5 og 6. Overskriften til paragrafen ble også endret til «Kontroll med betalt jegeravgift», som er samme overskrift som viltloven § 41. Bestemmelsen ble endret ved lov 30. juni 2000 nr. 65, hvor Kongen i annet ledd annet punktum ble gitt adgang til å bestemme at kommunene kan fastsette fellingsavgift for elg og hjort, jf. Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) s. 27–36 og 51.
§ 41. (kontroll med betalt jegeravgift)

Den som mot eller uten vederlag stiller rett til jakt og fangst til rådighet for en annen, plikter å forvisse seg om og er selv ansvarlig for at vedkommende har betalt jegeravgift.

Bevis for betalt jegeravgift, jegerkortet, skal medbringes under jakt og fangst og fremvises på forlangende av grunneier, noen som opptrer på hans vegne eller av jaktoppsynet.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 110–111 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 64.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.
§ 42. (fritak for betaling av jegeravgift)

Departementet kan ved forskrift frita for betaling av jegeravgift etter § 40 når det gjelder felling og fangst til vitenskapelige formål og annen felling som ikke er ledd i vanlig jakt og fangst.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 111 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 64.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.
§ 43. (viltfond)

Jegeravgiften og fellingsavgiften går inn i et viltfond til fremme av viltforvaltningen. Fellingsavgifter som fastsettes av kommunen, går inn i tilsvarende kommunale viltfond. Direktoratet kan gi regler om anvendelse av midlene i kommunale viltfond.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 109–110, Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 64–65 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 10–11. Forarbeid til endringslov: Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) s. 27–36 og 51.
Endringer
Endret ved lov 30. juni 2000 nr. 65, hvor det ble innført bestemmelser om kommunale viltfond i annet og tredje punktum, jf. Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) s. 27–36 og 51.

Kapittel X. Forskjellige regler

§ 44. (retten til egg og dun)

Grunneieren eller bruker kan bare ta bort egg og dun fra fuglereir av slike fuglearter, til slike tider og i slike områder som departementet bestemmer.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 112, Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 65 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 11. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 6 og Ot.prp. nr. 53 (2002–2003) s. 142.
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor tredje ledd, om grunneiers rett til innsamling av egg fra visse måsearter, ble opphevet, jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 6. Ved lov 17. juni 2005 nr. 85 (finnmarksloven) ble bestemmelsen i annet ledd, om retten til egg og dun på statens grunn i Finnmark, opphevet, jf. Ot.prp. nr. 53 (2002–2003) s. 142. Retten til egg og dun reguleres nå av finnmarksloven, jf. finnmarksloven § 22 første ledd bokstav c, som gir kommunens innbyggere rett til å sanke egg og dun.
§ 45. (ferdsel med våpen på annen manns eiendom)

Ferdsel med skytevåpen eller fangstredskap er forbudt i utmark der en annen har jaktrett, med mindre det skjer i lovlig ærend, og våpenet bæres uladd.

Forarbeider
Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 65 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 11.
Endringer
Bestemmelsen har vært uendret fra vedtakelsen i 1981.
§ 46. (jaging og lokking av vilt)

Vilt må ikke jages eller lokkes bort fra andres jaktområde. Fôring av vilt kan allikevel skje som ledd i et planmessig viltstell. Grunneier eller bruker kan skremme eller jage bort vilt når dette må anses nødvendig for å avverge skade eller ulempe.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 112, Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 65 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 14. Forarbeid til endringslov: Ot.prp. nr. 28 (1994–1995) s. 60.
Endringer
Endret ved lov 23. februar 1996 nr. 7, hvor annet ledd, som omhandlet stammer av rein som var satt ut før viltlovens ikrafttreden, ble opphevet, jf. Ot.prp. nr. 28 (1994–1995) s. 60. Bestemmelsen tok sikte på å regulere Rendalen Renselskap, som er organisert i en særegen driftsform med avskyting av privateid rein på privat eiendom, jf. Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 14.
§ 47. (innførsel og utsetting av nye viltarter/underarter)

Uten Direktoratets samtykke er det forbudt å innføre viltarter til Norge eller sette ut viltarter eller underarter som ikke fra før forekommer i distriktet.

Forarbeider
Endringer
Endret ved lov 11. juni 1993 nr. 106, hvor det ble presisert at bestemmelsen også omfatter innførsel av vilt til Norge, og hvor det ble tilføyd at også utsetting av underarter krever tillatelse, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 17–19 og 26–27 og Innst. O. nr. 111 (1992–1993) s. 2 og 4. Bestemmelsen ble opphevet ved lov 19. juni 2009 nr. 100 (naturmangfoldloven) med virkning fra 1. januar 2016. Bestemmelsen er nå avløst av naturmangfoldloven § 28 til § 30. Det ble samtidig gitt en ny forskrift om fremmede organismer (FOR-2015-06-19-716) som etter § 1 skal hindre innførsel, utsetting og spredning av fremmede organismer som medfører, eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet. Da overtredelser av viltloven § 47 som har skjedd før opphevelsen fortsatt vil kunne ha betydning, herunder for saker om straff for overtredelse av forbudet i viltloven § 47 og for Viltfondets eiendomsrett etter viltloven § 48, kommenteres innholdet i bestemmelsen i det følgende.
§ 48. (viltfondets og kommunens eiendomsrett)

Vilt som ulovlig er felt, innført til Norge eller ulovlig holdes fanget, eller verdien av dette, tilfaller Viltfondet etter § 43 første punktum. Det samme gjelder forlatte egg, egg som oppbevares ulovlig, fallvilt og vilt som er avlivet i medhold av naturmangfoldloven §§ 17, 17 a og 18.

Hvis viltet som nevnt i første ledd er hjortevilt og bever, tilfaller viltet i stedet kommunen. Kommunen kan likevel overlate hjortevilt og bever som er ulovlig felt i jakttid, eller dets verdi, til den jaktberettigede mot tilsvarende fradrag i hans fellingskvote. Tilsvarende gjelder når hjortevilt eller bever er felt med tillatelse av kommunen etter naturmangfoldloven.

Kommunen skal så vidt mulig sørge for at viltet blir tatt vare på.

Forarbeider
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor begrepet «viltnemnda i kommunen» ble endret til «viltnemnda», jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 7. Ved lov 3. juli 1992 nr. 95 ble uttrykket «viltnemnda» endret til «kommunen», jf. Ot.prp. nr. 63 (1991–1992) s. 7–8. Rekkevidden av hva som skal tilfalle Viltfondet ble ved lov 11. juni 1993 nr. 106 utvidet til å omfatte vilt som holdes ulovlig i fangenskap, forlatte egg, egg som oppbevares ulovlig og ulovlig innført vilt og egg, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 7, 11 og 27. Ved lov 30. juni 2000 nr. 65 ble det inntatt regler om kommunale viltfond i annet ledd, og i tillegg ble det foretatt en språklig redigering av hele bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) s. 51–52. Ved vedtakelsen av naturmangfoldloven, lov 19. juni 2009 nr. 100, ble det inntatt henvisninger til naturmangfoldloven § 16 og § 18 i første ledd annet punktum. Henvisningen til naturmangfoldloven § 16 var en feilhenvisning, og denne ble rettet til en henvisning til naturmangfoldloven § 17 ved lov 18. november 2016 nr. 83. Det ble samtidig inntatt en henvisning til bestemmelsen i naturmangfoldloven § 17 a, som trådte i kraft i 2012.
§ 48a. (oppbevaring mv. av fredet vilt)

Ingen må oppbevare eller omsette fredet vilt eller fredede egg uten at han for det enkelte eksemplar kan godtgjøre at han har nødvendig tillatelse.

Kongen kan gjøre unntak for eldre individer av nærmere bestemte arter av fredet vilt og egg som er i privat besittelse før bestemmelsens ikrafttreden.

§ 49. (autorisasjon av preparanter og omsetning av vilt)

Kongen kan fastsette forskrifter om autorisasjon av viltpreparanter og om plikt for disse til å føre skriftlige oppgaver over vilt som mottas og hvem det mottas fra. Oppgavene kan kreves fremlagt av viltorganene.

Direktoratet gir forskrifter om preparanters og andres adgang til håndtering, utstopping og omsetning av dødt vilt.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 113, Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 66 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 11 og 14. Forarbeider til endringslov: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 6 og Innst. O. nr. 52 (1982–1983) s. 8.
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor nytt annet ledd ble tilføyd og bestemmelsens tredje og fjerde ledd ble opphevet, jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 6 og Innst. O. nr. 52 (1982–1983) s. 8.
§ 49a. (merke- og registreringsplikt)

Kongen kan fastsette forskrifter om merking og registrering av dødt og levende vilt, preparater av vilt, og egg. Det kan herunder pålegges preparanter og/eller andre plikt til å utføre merking av preparater og gi opplysninger til et sentralt register om preparant, oppdragsgiver og preparat. Det kan også pålegges betaling av gebyr for gjennomføring av merking og registrering.

§ 50. (plikt til å opplyse om jaktutbytte)

Departementet kan bestemme at den som har drevet jakt og fangst og den som har leiet ut jakt- og fangstrettigheter eller solgt jaktkort, kan pålegges å gi viltorganene opplysninger, herunder innlevere hele eller deler av viltet, til statistiske eller vitenskapelige formål. Dersom slikt pålegg ikke er etterkommet, kan det ilegges en tilleggsavgift på jegeravgiften for det påfølgende jaktår etter satser som Kongen fastsetter.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 114 og Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 66. Forarbeid til endringslov: Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) s. 39–42 og 52.
Endringer
Endret ved lov 30. juni 2000 nr. 65, hvor det ble presisert at det foreligger hjemmel for å kreve innlevering av hele eller deler av viltet, og hjemmel for tilleggsavgift der rapporterings- eller innleveringsplikten ikke overholdes, jf. Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) s. 39–42 og 52.
§ 51. (skuddpremier)

Skuddpremie kan bare fastsettes for viltarter som har jakttid og som gjør skade. Fastsettelse av skuddpremie trenger godkjennelse av fylkeskommunen eller den fylkeskommunen i samråd med direktoratet gir fullmakt.

Vederlag for felling i henhold til naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav bkan fastsettes av departementet.

Forarbeider
NOU 1974: 21 s. 114–115, Ot.prp. nr. 9 (1980–1981) s. 67 og Innst. O. nr. 50 (1980–1981) s. 11 og 14. Forarbeider til endringslover: Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 7 og 8 og Innst. O. nr. 52 (1982–1983) s. 6 og 8, Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 478 og Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) s. 69 og 82 og Innst. O. nr. 30 s. 13.
Endringer
Endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, hvor det i nytt første ledd ble gitt adgang til å fastsette skuddpremie for arter som har jakttid og som gjør skade. Kompetansen til å fastsette skuddpremie ble etter første ledd annet punktum gitt til fylkesmannen eller den han delegerer til i samråd med direktoratet. I nytt annet ledd ble departementet gitt hjemmel for å fastsette skuddpremie ved felling av rovdyr som gjorde skade, jf. dagjeldende viltloven § 12, jf. Ot.prp. nr. 28 (1982–1983) s. 7 og 8 og Innst. O. nr. 52 (1982–1983) s. 6 og 8. Ved lov 9. januar 2009 nr. 4 ble fylkesmannens kompetanse etter første ledd annet punktum overført til fylkeskommunen, jf. Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) s. 69 og 82 og Innst. O. nr. 30 s. 13. Ved vedtakelsen av naturmangfoldloven lov 19. juni 2009 nr. 100, ble annet ledd endret i samsvar med overføringen av viltloven § 12 til naturmangfoldloven § 18, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 478.

Kapittel XI. Hunder

§ 52. Om sikring av hund, opptak av løs hund, avliving av hund, reaksjoner mot hundeholderen mv. gjelder hundeloven
Endringer
Ved lov 4. juli 2003 nr. 74, hundeloven, ble bestemmelsene om hunder i viltlovens kapittel XI overført til hundeloven. Viltlovens kapittel XI inneholdt frem til vedtakelsen av hundeloven regler i § 52 til § 55 om hunder med relevans for viltforvaltningen og jaktutøvelse. Det var regler om båndtvang, adgangen til å oppta hund som løp løs og om dressurområder for hunder. Ved vedtakelsen av hundeloven ble regler om hundehold og hunder samlet i denne loven, og viltloven § 52 viser til hundelovens regler.
§ 53. Opphevet ved lov 4. juli 2003 nr. 74
§ 45. Opphevet ved lov 4. juli 2003 nr. 74.
§ 55. Opphevet ved lov 4. juli 2003 nr. 74.

Kapittel XII. Strafferegler og ikrafttreden

§ 56. (strafferegler)

Med bøter eller fengsel inntil 1 år straffes den som overtrer regler gitt i eller i medhold av denne lov dersom ikke forholdet rammes av strengere straffebud. Under særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 2 år anvendes. Uaktsom overtredelse er straffbar.

Den som krenker en annens rett ved å jage, sette fangstredskaper for, fange eller drepe dyr som ikke er i noens eie, straffes med bøter. Forsøk er straffbart.

Gjelder overtredelsen også naturmangfoldloven, skal straffebestemmelsen i naturmangfoldloven § 75 anvendes.

Endringer
Ved lov 11. juni 1993 nr. 106 ble bestemmelsen om økt strafferamme ved særlig skjerpende omstendigheter i første ledd annet punktum tilføyd, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–1993) s. 28. Ved lov 19. juni 2009 nr. 100 (naturmangfoldloven) ble det inntatt et nytt tredje punktum i første ledd, som sa at ved overtredelse som også rammes av naturmangfoldloven skulle straffebestemmelsene i naturmangfoldloven § 75 anvendes, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 477. Ved lov 19. juni 2015 nr. 65, lov om den nye straffelovens ikrafttredelse, ble første ledd tredje punktum flyttet til tredje ledd. Bestemmelsen ble videre redigert ved at det i nytt tredje punktum i første ledd sier at uaktsom overtredelse er straffbar. Det ble samtidig gitt et nytt annet ledd om krenkelse av annens jaktrett, som tidligere hadde fulgt av straffeloven 1902 (LOV-1902-05-22-10) § 407. Se Prp. 64 L (2014–2015) s. 156–157 jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 299–300.
§ 57. (ikrafttreden)

Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov av 14. desember 1951 om viltstellet, jakt og fangst. Reglene og bestemmelsene gitt i medhold av sistnevnte lov fortsetter å gjelde inntil de blir opphevet eller endret, såfremt det er hjemmel for reglene og bestemmelsene også i denne lov.