Skjønnsprosessloven

Bestemmelsene i dette kapittel kommer til anvendelse på skjønn som styres av tingretten, samt på skjønn som styres av jordskifteretten i den utstrekning det følger av jordskiftelova § 5-7.

De bestemmelser, som er git i tvisteloven første, annen, fjerde, femte og sjette del, med unntak for kapittel 6 og 16 III, samt § 9-6, faar tilsvarende anvendelse paa skjønssaker, forsaavidt dertil er anledning og ikke andet er bestemt ved lov. 

Det samme gjælder bestemmelserne i lov om domstolene §§ 145 og 187.

Skjøn eller takst kan forlanges, naar dette er hjemlet ved lov eller overenskomst.

Er eiendom eller rettighet som ledd i en ekspropriasjon, jfr. § 46, tatt i besittelse uten at erstatningsspørsmålet i sin helhet er avgjort, kan vedkommende eier eller rettighetshaver ved skjønnsbegjæring kreve skjønn til fastsetting av ekspropriasjonserstatningen. Eksproprianten blir i så fall å anse som saksøker.

Når ikke annet er bestemt ved lov, skal skjønnsforretninger holdes av tingretten som herunder tiltres av skjønnsmedlemmer.

En dommerfullmektig kan ikke styre skjønnsforretning uten etter særskilt bemyndigelse eller i uforutsette forfallstilfelle. Bemyndigelse gis av domstoladministrasjonen eller av domstolens leder etter bestemmelser gitt av domstoladministrasjonen.

Skjønnsforretningen holdes i den rettskrets hvor gjenstanden for skjønnet befinner seg.

Ligger en fast eiendom eller den del, forretningen gjælder, i flere kredser, eller gjælder forretningen flere sammenstøtende eiendomme i forskjellige kredser, eller er det usikkert, hvilken kreds eiendommen ligger i, fordi grænserne er omtvistet, har saksøkeren valget mellem disse kredser.

Gjælder forretningen ikke en bestemt ting, holdes den i den kreds, hvor saksøkte har sit almindelige verneting. Som saksøkt betragtes den eller de, mot hvem en paastand agtes bygget paa forretningen, eller mot hvem den ellers antages at kunne faa umiddelbar betydning.

Begjæring om en skjønnsforretning fremsettes ved prosesskriv eller muntlig for den rett som skal styre forretningen.

Begjæringen må oppgi forretningens gjenstand og øyemed og redegjøre for det som trengs for å bedømme om det er adgang til å holde forretningen. Videre bør opplyses om det kreves skjønnsmedlemmer med særlige kvalifikasjoner og i tilfelle hvilke. Motpart oppgis om det kan gjøres.

Kart, tegninger og andre dokumenter som det må antas å være av betydning å få framlagt på et tidlig tidspunkt, skal så vidt mulig følge som vedlegg til skjønnsbegjæringen, eller i tilfelle skjønn er begjært etter § 4 annet ledd, som vedlegg til ekspropriantens uttalelse, jfr. § 21 første ledd. Det samme gjelder utkast til skjønnsforutsetninger dersom det antas nødvendig å oppstille slike.

Negter en ret at ta begjæringen til følge, træffes avgjørelsen ved kjendelse.

Blir begjæringen tatt til følge, foretar skjønnsstyreren av eget tiltak de videre skritt til å fremme forretningen, jfr. § 21.

Antall skjønnsmedlemmer skal være fire dersom ikke annet er bestemt ved lov. Skjønnet settes med to skjønnsmedlemmer dersom en av partene krever det og skjønnsstyreren finner det ubetenkelig. I særlig vanskelige og omfattende saker settes retten med seks skjønnsmedlemmer dersom partene krever det og skjønnsstyreren finner det påkrevet.

I vidtløftige saker kan skjønnsstyreren bestemme at en eller to varamedlemmer skal følge forhandlingene for å tre inn i retten om noen av skjønnsmedlemmene får forfall.

Får høyst et skjønnsmedlem forfall etter at forhandlingene er begynt i sak, hvor antallet skjønnsmedlemmer er minst 4, kan de gjenværende medlemmer av retten ved enstemmig kjennelse beslutte at behandlingen av saken skal fortsette. Slik beslutning kan bare treffes når det ikke finnes betenkelig av omsyn til rettens sammensetning, jfr. § 12. Kjennelsen kan omgjøres dersom det senere likevel finnes betenkelig av omsyn som nevnt.

Kjennelse etter tredje ledd første punktum kan bare angripes ved anke som erklæres innen tre dager. Anken har oppsettende virkning.

Skjønnsmedlemmer tas av det utvalg som omhandles i § 14 første ledd. Oppnevnelsen foretas av skjønnsstyreren.

Skjønnsmedlemmer oppnevnes blant dem som har kyndighet i det skjønnet gjelder, med sikte på å få en sammensetning som sikrer en allsidig vurdering og tilstrekkelig kjennskap til lokale forhold.

Er det nødvendig for å få skjønnsmedlemmer med særlig kyndighet på et eller flere områder, kan det oppnevnes medlemmer fra utvalg i andre fylker eller utenfor utvalgene.

Er partene blitt enige om hvilke skjønnsmedlemmer de vil ha, skal som regel disse oppnevnes.

Når det etter domstolloven § 20 er oppnevnt en særskilt skjønnsstyrer for en forretning som strekker seg gjennom flere kretser, skal de samme skjønnsmedlemmer gjøre tjeneste i alle kretser. Skjønnsmedlemmer oppnevnes av skjønnsstyreren.

I hvert fylke skal det være et utvalg av skjønnsmedlemmer som oppnevnes av fylkestinget etter forslag fra tingrettene og fra kommunestyrene. Oppnevningen foretas innen 15. oktober året etter hvert kommunestyrevalg, og gjelder for fire år fra 1. januar det påfølgende år. Utvalget skal ha så mange medlemmer fra hvert domssogn som departementet fastsetter. Ved fastsettingen av antallet tas hensyn til hvor mange skjønnssaker det vanligvis er i domssognet.

Ved oppnevningen skal det tas sikte på at utvalget får en allsidig sammensetning, og at de som oppnevnes har kyndighet på et eller flere områder som vanligvis berøres ved skjønn. Reglene i domstolloven § 70, unntatt annet ledd nr. 1 om en øvre aldersgrense, §§ 71 til 74 og § 79 gjelder tilsvarende. Det samme gjelder retten til fritak på grunn av utført tjeneste etter domstolloven § 90 første ledd annet punktum.

Fylkesrådmannen skal innen 1. november året etter hvert kommunestyrevalg sende oppgave over alle skjønnsmedlemmer i det fylkesvise utvalg til tingrettene og jordskifterettene i fylket og til vedkommende lagmannsrett. Oppgaven skal inneholde fullt navn, adresse, fødselsnummer, eventuell telefon til arbeidsted og privat, stilling og yrke, samt angivelse av hva vedkommende er særlig kyndig i.

Sletting av skjønnsmedlemmer fra utvalget, jf § 14, foretas av fylkesrådmannen når et skjønnsmedlem flytter fra fylket eller for øvrig vilkårene for sletting foreligger etter reglene i domstolloven § 76 første eller annet ledd. Før avgjørelse treffes, skal vedkommende skjønnsmedlem så vidt mulig få høve til å uttale seg, og han skal om mulig gis meddelelse om resultatet. Reglene i domstolloven § 76 tredje ledd om klage gjelder tilsvarende. Klagen går til lagmannsretten. Istedenfor et skjønnsmedlem som er slettet, oppnevner fylkesrådmannen en annen.

Beslutning om endringer i skjønnsmedlemutvalget meddeles tingrettene og jordskifterettene i fylket og vedkommende lagmannsrett.

Ektefeller, foreldre og barn, søsken eller noen, som er i like så nært svogerskap, må ikke ta del i samme forretning som bestyrer eller skjønnsmedlemmer.

Om ugildhet for skjønsbestyrere og skjønnsmedlemmer gjælder de samme regler som for dommere.

Bestyreren sørger for, at de skjønnsmedlemmer, som skal gjøre tjeneste, faar meddelelse om det.

Så vidt mulig bør skjønnsmedlemmene få tre dagers varsel hvis de bor i den by hvor forretningen holdes, og ellers en ukes varsel. I innkallingen skal de gjøres kjent med hvor lang tid forretningen med skjønnskonferansen kan antas å ville ta. Skjønnskonferansene bør holdes i umiddelbar tilknytning til skjønnsforretningen.

Varamedlemmer kan efter omstændighetene tilsiges til at møte eller til at holde sig færdige til at møte. Møter alle skjønnsmedlemmene, kan varamedlemmene straks fritages for at være tilstede.

Uteblir et skjønnsmedlem, eller maa medlemmet fratræde, kan bestyreren i ethvert tilfælde tilkalde et av de skjønnsmedlemmene, som bor nærmest forretningsstedet.

Hvis et skjønnsmedlem har gyldig fravær, pligter vedkommende at melde det i tide.

Til gyldig fravær medregnes saadanne omstændigheter som, at skjønnsmedlemmet ikke uten fare for helbred eller velfærd eller uten at forsømme vigtige og uopsættelige forretninger eller pligter kunde ha møtt. Av offentlige hverv regnes bare hvervet som medlem av fylkesting samt militær tjeneste og tjeneste ved høiere ret som gyldig fravær.

Første gang nogen gjør tjeneste som skjønnsmedlem, skal bestyreren foreholde medlemmet de pligter, som paahviler et skjønnsmedlem, og ta imot medlemmets forsikring om, at medlemmet saavel i denne sak som i alle fremtidige saker vil utføre sit hverv som skjønnsmedlem samvittighetsfuldt og efter bedste overbevisning.

Godtgjørelse til skjønnsmedlemmer fastsettes av skjønnsstyreren etter forskrifter gitt av Kongen. Fastsettingen kan ankes etter reglene i rettshjelploven § 27.

En skjønnsbegjæring som er tatt til følge, skal straks sendes til forkynning for den annen part med en kort frist for å gi uttalelse. Retten skal aktivt styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig saksbehandling ved å ha kontakt med partene og gi nødvendig veiledning. Det skal særlig legges vekt på om det er grunnlag for en minnelig ordning. Etter utløpet av fristen etter første punktum oppnevnes skjønnsmedlemmer. Innen en måned etter fristen skal skjønnsstyreren fastsette tid og sted for hovedforhandling eller et møte til muntlig saksforberedelse. Hovedforhandlingen eller saksforberedelsesmøtet skal holdes så snart som mulig, likevel slik at det som regel gis minst to ukers frist. Omberammelse som medfører utsetting, kan bare finne sted når det foreligger særlige grunner. Etter forhandlinger under muntlig saksforberedelse kan retten avsi skjønn eller avgjøre tvist som nevnt i § 26 dersom den har forsvarlig grunnlag for det og partene har samtykket i slik behandling. Retten kan i samsvar med tvisteloven § 9-9 tredje og fjerde ledd pålegge partene å avgi skriftlige redegjørelser som inngår i avgjørelsesgrunnlaget.

Fører ikke saksforberedelsesmøtet til at saken i sin helhet blir avgjort eller hevet, fastsettes snarest og senest en måned deretter tid og sted for hovedforhandling. Retten kan fastsette et tidspunkt for avslutning av saksforberedelsen.

Forretningen kan fremmes uten varsel til saksøkte, hvis den ellers vilde bli frugtesløs eller mangelfuld, fordi gjenstanden er utsat for forandring, eller hvis det særlig er bestemt ved lov. Har saksøkte en fuldmægtig paa stedet eller i nærheten, skal dog han om mulig indkaldes. I ethvert fald skal saksøkte eller hans fuldmægtig snarest mulig underrettes om forretningen.

Under skjønnsforretningen skal skjønnsstyreren avklare skjønnsforutsetningene og partenes standpunkter om verdsettingen, og partene skal gjøre rede for sitt syn og føre bevis. Saksøkeren gis som regel ordet før saksøkte. For skjønnsforretningen får tvisteloven§§ 9-11, 9-13 og 9-14 tilsvarende anvendelse. Om innføring i rettsbok og opptak av forklaringer gjelder tvistelovens regler for hovedforhandling tilsvarende under skjønnsforretningen. Etter avsluttet saksforberedelse gjelder reglene i tvisteloven § 9-16 for tilbud av nye bevis.

Saksøkte bør gi spesifisert oppgave over hva han krever erstatning for.

Har en part fravær i saken, og det er oplyst eller sandsynlig, at han har gyldig fravær, skal forretningen utsættes, enten motparten møter eller ikke møter. Dog skal den fremmes, hvis der er fare eller uforholdsmæssig ulempe ved ophold, eller hvis motparten møter, og den som ikke møter har samtykket i, at forretningen fremmes.

Har saksøkeren fravær i saken, uten at det er oplyst eller sandsynlig, at han har gyldig fravær, skal saken avvises, dersom ikke saksøkte møter og kræver saken fremmet.

Har saksøkte fravær i saken, uten at det er oplyst eller sandsynlig, at han har gyldig fravær, men saksøkeren møter, skal forretningen efter hans forlangende fremmes eller utsættes.

Tvist om retten til og betingelserne for skjønsforretningens fremme eller om, hvad der skal være gjenstand for skjøn, avgjøres under forretningen.

I alle avgjørelser under forretningen tar saavel bestyreren som skjønnsmedlemmene del.

Avgjørelsene treffes med stemmeflerhet når ikke annet er bestemt ved lov. Er der fler end to meninger, naar pengebeløp eller andre størrelser skal fastsættes, og ingen har stemmeflerhet, legges stemmerne for høiere beløp eller størrelser sammen med stemmerne for de nærmest følgende, til der blir flertal.

I skjønnsgrunnene skal det gjøres greie for det rettslige grunnlag skjønnet er bygd på og faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen.

Skjønsgrundene skal i alle tilfælde oplyse, om skjønnet er enstemmig, eller, hvis det ikke er tilfældet, hvilke av skjønsmyndighetens medlemmer er uenige i skjønsresultatet, og hvilke punkter uenigheten gjælder.

Det eller de medlemmer, som ikke er enige i skjønsresultatet eller skjønsgrundene, kan kræve indtat i disse en redegjørelse for sin mening.

Bestyreren sørger for at skjønnet, så vel dets slutning som grunnene, snarest mulig blir forkynt for parterne. Angår skjønnet flere saksøkere eller flere saksøkte, er det tilstrekkelig å forkynne for hver enkelt part den del av skjønnets slutning og av skjønnsgrunnene som kan ha betydning for hans rettsstilling.

Forkynnelsen kan foregå gjennom rekommandert brev.

Skjønn kan overprøves ved overskjønn når ikke annet er bestemt ved lov.

Selvstendige deler av et skjønn kan overprøves særskilt.

For samtykke til fremme av overskjønn for lagmannsretten gjelder bestemmelsene i tvisteloven § 29-13 første, tredje og femte ledd jf. kapittel 17 tilsvarende så langt de passer.

Når den ene part begjærer overskjønn over deler av et skjønn, får også den annen part rett til å begjære overskjønn, selv om kravet til ankegjenstandens verdi ikke er oppfylt eller fristen til å begjære overskjønn er oversittet. Slik aksessorisk begjæring må framsettes innen den frist som fastsettes etter § 33 a første ledd. Bestemmelsene i tvisteloven § 29-7 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende så langt de passer.

Begjæring om overskjønn framsettes for den retten som har avsagt underskjønnet. Begjæringen forkynnes for motparten, og det settes samtidig frist for uttalelse. Fristen bør normalt være tre uker.

Etter utløpet av fristen sendes sakens dokumenter til lagmannsretten når overskjønnet hører under denne rett. Er det kommet inn uttalelse fra den annen part, skal denne meddeles den som har begjært overskjønn.

Overskjønn over rettslig skjønn hører under lagmannsretten, som settes med en av rettens dommere hvis ikke førstelagmannen av særlige grunner finner det nødvendig at tre dommere deltar.

Under skjønnsforretningen tiltrer skjønnsmedlemmer i samme antall som ved underskjønnet. Når en part krever det og rettens leder finner det påkrevet, kan antallet skjønnsmedlemmer økes til fire ved overskjønn over skjønn med to skjønnsmedlemmer og til seks ved overskjønn over skjønn med fire skjønnsmedlemmer. Når tre dommere deltar, avgjør rettens leder om det skal være med to eller fire skjønnsmedlemmer.

For øvrig får de regler som foran er gitt om rettslig skjønn, også anvendelse på overskjønn så langt de passer. Tvistelovens bestemmelser om anke i §§ 29-6, 29-10 første ledd, 29-16 annet til fjerde ledd og 29-19 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Underskjønnet faller bort så langt overskjønn blir avsagt.

Er underskjønnet avsagt av feil skjønnsmyndighet, kan saken fremmes til avgjørelse dersom retten er rett domstol for overprøving og hensynet til partene ikke tilsier ny prøving av rett skjønnsmyndighet. Ellers skal skjønnet oppheves på grunn av feilen. Etterpå sendes da saken til rett skjønnsmyndighet, eller skjønnet avvises dersom det ikke er adgang til fortsatt behandling.

Et overskjønn kan bare ankes på grunn av feil i rettsanvendelsen eller den saksbehandling som ligger til grunn for avgjørelsen. Anken behandles etter reglene om anke over dommer i tvisteloven kapittel 29 eller 30.

Ved fortsatt behandling av et opphevet skjønn skal skjønnsmyndigheten sammensettes med annen skjønnsstyrer og andre skjønnsmedlemmer med mindre partene erklærer at de ikke ønsker dette. Statsforvalteren oppnevner om nødvendig den nye skjønnsstyrer.

En skjønsforretning kan forlanges gjenåpnet efter reglerne i tvisteloven kapittel 31.

Det, som der er bestemt om dommere og domme, faar tilsvarende anvendelse paa skjønsmedlemmer og skjøn.

En avgjørelse truffet i en skjønnsforretning har virkning som en dom. Tvisteloven § 19-13 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Ved skjønn i forbindelse med at det gjøres gjeldende rett til forkjøp, innløsning, avløsning eller lignende inngrep, skal den som har interesse av inngrepet erstatte motparten hans nødvendige utgifter i anledning saken. Det samme gjelder saker om erstatning for innskrenkninger i rådigheten over fast eiendom og saker om grunneierens krav på å få slik eiendom innløst.

Retten kan helt eller delvis gjøre unntak fra bestemmelsene i første ledd når den som utsettes for inngrepet har avslått et rimelig forlikstilbud eller begjært skjønn uten rimelig grunn.

For øvrig gjelder §§ 54a og 54b tilsvarende så langt de passer.

I andre saker enn de som er nevnt i § 42, avgjøres spørsmålet om dekning av omkostningene etter reglene i tvisteloven kapittel 20. Feil begått av en lensmann kan ikke kreves erstattet etter reglene i tvisteloven § 20-12.

I saker hvor ingen av partene etter rettens mening kan sies å ha vunnet, avgjør retten i hvilken utstrekning den ene parten helt eller delvis skal erstatte motparten hans nødvendige utgifter i anledning skjønnssaken. Det skal her særlig legges vekt på om parten har avslått et rimelig forlikstilbud og om han ellers har forlangt skjønn uten rimelig grunn.

Naar ekspropriation kræves i henhold til lov eller en tilladelse, som er git av Kongen eller en anden myndighet, indledes ekspropriationssaken med et skjøn, som fastsætter erstatningen, hvis ikke andet er bestemt ved lov eller avtalt mellem parterne.

I de tilfælde, hvor retten til ekspropriation eller dennes utstrækning er avhængig av skjøn over forhold, som staar i forbindelse med foretagendet, fastsættes ogsaa erstatningen under dette skjøn, hvis ikke andet er bestemt ved lov eller avtalt mellem parterne.

Skjønnet fremmes efter de bestemmelser, som er gitt i første kapitel, hvis ikke andet er bestemt ved lov. Kongen kan fastsette at skjønn i ekspropriasjonssaker skal høre under en annen tingrett i fylket enn den ellers kompetente.

Oppstår det under en skjønnsforretning som styres av en dommer, tvist om retten til og betingelsene for ekspropriasjon eller om hva som er gjenstand for ekspropriasjon, avgjøres tvisten under skjønnsforretningen.

En kjennelse hvorved saken som følge av en slik tvist nektes fremmet, er gjenstand for anke etter reglene for anke over dommer.

Avgjørelse av tvist etter § 48 kan bare angripes ved begjæring om overskjønn når avgjørelsen går ut på å fremme saken.

Oppstår det slik tvist som nevnt i § 48 og skjønnet blir fremmet, kan hver part kreve at det blir gitt alternative takster på grunnlag av forskjellige påstander. Selv om det ikke oppstår tvist etter § 48, kan det avgis alternative takster, når en part begjærer det og retten samtykker.

Når et skjønn er blitt endelig, kan eksproprianten kreve å bli satt i besittelse av tingen mot å utbetale erstatningsbeløpet.

Kan erstatningsbeløpet ikke utbetales, fordi tingen er beheftet eller beslaglagt eller av andre grunner, skal beløpet deponeres i Norges Bank. Lov 17 februar 1939 nr 2 om deponering i gjeldshøve gjelder tilsvarende så langt den passer. Er staten saksøker, behøver den ikke å gi beløpet i forvaring. Ved utbetaling av beløpet legges da til en rente på 10 pst p.a., dog ikke lenger enn i 10 år. Kongen kan fastsette en høyere eller lavere rente.

Saksøkeren skal erstatte saksøkte nødvendige utgifter i anledning av skjønnssaken.

Ved avgjørelsen av spørsmålet om utgiftene har vært nødvendige, skal retten blant annet ha for øye at de saksøkte til varetakelse av likeartede interesser som ikke står i strid, bør nytte samme juridiske og tekniske bistand. Vil saksøkeren pårope denne bestemmelse, må han ta spørsmålet opp snarest mulig under saken.

Saksøkte kan kreve at saksøkeren under saken betaler saksøktes nødvendige utgifter i anledning saken etter reglene i lov om oreignig av fast eigedom § 15 tredje og fjerde ledd. Rettens avgjørelse om dette treffes ved kjennelse.

Ved avgjørelsen av om saksøkte har oppnådd en bedre avgjørelse skal det foretas en totalvurdering hvor det blant annet tas hensyn til eventuelle endringer i inngrepets karakter og omfang. Det skal ses bort fra økning i erstatningen som bare skyldes alminnelig prisstigning på fast eiendom.

Finner retten at det var åpenbart urimelig av saksøkte å begjære overskjønn, kan den pålegge ham helt eller delvis å erstatte saksøkerens saksomkostninger.

Er overskjønn begjært av begge parter, gjelder bestemmelsene i første til tredje ledd for den del av overskjønnet som er fremmet bare etter begjæring av saksøkte.

Ved anke fra saksøkerens side gjelder bestemmelsene i § 54. Tilsvarende gjelder når det er saksøkte som anker, dersom han helt eller i det vesentlige får medhold. Ellers avgjøres spørsmålet om erstatning av saksomkostninger etter reglene i tvisteloven kapittel 20.

Når den ekspropriasjonsberettigede i henhold til særskilt lovbestemmelse kan kreve å bli satt i besittelse av tingen før erstatningen er bestemt, er fravikelseskravet særlig tvangsgrunnlag for fullbyrding gjennom namsmyndighetene etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.

Begjæring om fullbyrding av et skjønn etter § 53 må framsettes innen ett år etter at det er avgitt, dog slik at begjæringen om fullbyrding alltid kan framsettes innen tre måneder etter at skjønnet er blitt endelig, om ikke en annen frist er fastsatt ved lov. Ellers kan ekspropriasjonen ikke foretas uten etter nytt skjønn i henhold til ny ekspropriasjonstillatelse.

Iverksættes ikke ekspropriation efter et optat ekspropriationsskjøn, skal saksøkeren i alle tilfælde erstatte saksøkte de utgifter, som har været nødvændige til varetagelse av hans tarv under saken, naar begjæring derom fremsættes inden tre maaneder, efterat han har faat meddelelse om frafaldelsen av ekspropriationen, eller senest innen tre maaneder efter utløpet av fristen for begjæring om fuldbyrdelse av en ekspropriation.

Erstatningen fastsettes av skjønnsstyreren ved kjennelse.