Rettighetsinformasjon, veiledning og rettshjelp til språklige minoriteter

1 Innledning

I de nordiske landene er det en sterk tradisjon for å rettighetsfeste velferdsgoder.¹ Grunnleggende velferdsgoder som bolig, utdanning og helsevesen skal være tilgjengelig for alle uavhengig av ressurser eller bakgrunn. Samtidig er velferdsfeltet komplisert, og for mange borgere er det vanskelig å orientere seg om hvilke rettigheter og muligheter som finnes. Disse borgerne har imidlertid rett til veiledning. Dette reguleres gjennom forvaltningens veiledningsplikt, som dermed er en viktig forutsetning for et velfungerende velferdssystem. I henhold til veiledningsplikten har forvaltningsorganer plikt til å gi veiledning slik at brukere best mulig skal kunne ivareta sine egne interesser.² Forvaltningen har en splittet lojalitet ettersom forvaltningen skal ivareta både egne og borgerens interesser.³ Forvaltningen kombinerer rådgivning med beslutningsmyndighet, noe som skaper en maktstilling i forhold til klientene.⁴ Det har også vært diskutert hvorvidt veiledningsplikten praktiseres på en tilfredsstillende måte med hensyn til å sikre ressurssvake gruppers velferdsrettigheter.⁵

Rettshjelpsstudier har vist at veiledningsplikten ikke fullt ut dekker veiledningsbehovet.⁶ Rettshjelpsundersøkelsen fra 2013 viser at en rekke saker der individer har behov for rettshjelp, i utgangspunktet var dekket av veiledningsplikten.⁷ Tilsvarende er 17 prosent av de registrerte sakene hos Fri rettshjelp⁸ trygde- og sosialsaker/klager.⁹ Når det samtidig er slik at rettshjelpsordningen i utgangspunktet ikke gjelder i saker som dekkes av forvaltningens veiledningsplikt, ut fra subsidiaritetsprinsippet,¹⁰ er det grunn til å stille spørsmål ved hvordan borgernes behov for veiledning, rettighetsinformasjon og rettshjelp, som kan gli over i hverandre, skal ivaretas.

Sårbare grupper har en rekke velferdsrettigheter samt tilgang til eksisterende rettshjelpstilbud, men oppsøker rettshjelp i liten grad. Dette selv når de har problemer med stor velferdsmessig betydning,¹¹ altså sosialt, økonomisk, helsemessig, praktisk eller følelsesmessig.¹² Norsk rettssosiologi har lang tradisjon for å utforske virkninger av lovgivning, og spesielt rettslige tiltak overfor svake grupper.¹³ Et viktig funn er at befolkningsgrupper som innvandrere, rusmiddelbrukere og sosialklienter mangler kunnskap om egne rettigheter. Disse gruppene har blitt karakterisert som rettsfjerne, da de både mangler kunnskap om egne rettigheter og i liten grad evner å innfri egne rettigheter. Da blir det en sentral oppgave for velferdsstaten å skape større grad av likhet mellom ulike grupper i samfunnet.¹⁴ Papendorf poengterer at rettshjelpere og advokater har en viktig rolle som «oversetter» eller «kommunikator» for rettsfjerne gruppers rettslige krav overfor for eksempel NAV eller Fylkesmannen.¹⁵

Innvandrerbakgrunn, kort botid i landet, forsørgeransvar, fattigdom og helseutfordringer ser ut til å være de viktigste kjennetegnene ved gruppene med det største udekkede rettshjelpsbehovet.¹⁶ Språkvansker, kulturforskjeller og manglende kjennskap til det norske samfunnet bidrar til at innvandrere og minoritetsspråklige har et særlig behov for veiledning.¹⁷ Dette var også erfaringen fra Rettshjelpskontoret i Indre Finnmark i perioden 1987–1990, der 78 % av brukerne var registret som samiske.¹⁸ Disse problemene gjør seg også gjeldende med hensyn til andre minoritetsspråkliges behov for generell informasjon og veiledning i møte med velferdsstatens systemer. Sivilombudsmannen har fått henvendelser som tyder på at språkbarrierer hindrer personer som har bruk for NAVs tjenester, i å få den bistanden de har krav på. Når tilgjengelige virkemidler som for eksempel tolk ikke blir tatt regelmessig i bruk, oppfylles ikke veiledningsplikten overfor disse gruppene.¹⁹ NAV benytter ofte familiemedlemmer som tolk i samtaler med brukere som ikke behersker norsk.²⁰ Det er dårlige eller mangelfulle rutiner og opplæring i tolkebruk i NAV.²¹ NAV mangler også retningslinjer for hvordan de ansatte skal vurdere språkkompetanse hos brukerne.²²

Hvordan ser møtet mellom såkalte rettsfjerne grupper og velferdsstaten ut? Hvilke behov har gruppene for veiledning, informasjon og rettshjelp i hverdagen, og hvordan kan de best nås? I denne artikkelen presenterer vi erfaringer fra et kommunalt lavterskeltilbud: Link-kontoret, som drev med veiledning og rettighetsinformasjon overfor språklige minoriteter på Tøyen i bydel Gamle Oslo. I tillegg presenterer vi tall fra Tøyen rettshjelp, som var et lavterskel rettshjelpsprosjekt som var koblet på det kommunale lavterskeltilbudet Link-kontoret. Bakgrunnen for opprettelsen av Tøyen rettshjelp var at link-arbeiderne opplevde at det i en del saker var behov for rettslig kompetanse for å møte utfordringene brukerne deres stod overfor. Med utgangspunkt i erfaringene fra Link-kontoret og Tøyen rettshjelp utforsker vi barrierer og muligheter i møtet mellom offentlige velferdstilbud og brukere som grunnet kort botid i Norge både har språkutfordringer og mangler kunnskap om systemet. Tøyen rettshjelp og Link-kontoret, sakene de jobbet med og metoden de benyttet, blir en inngang til å synliggjøre utfordringer knyttet til gruppens behov for veiledning, rettighetsinformasjon og rettshjelp innen velferdsfeltet.

2. Tøyen: Levekårsutfordringer og informasjonsbehov blant borgere med minoritetsbakgrunn

3. Interseksjonalitet og rettshjelp

Dersom en person ikke forstår hva som blir sagt, kan man bruke tolk for å oversette, rent språklig. Men hvordan oversette ordet «barnevern» dersom personen du skal oversette for, ikke vet hva barnevernet er?

I artikkelen anlegger vi et interseksjonelt perspektiv for å undersøke samspillet mellom det å tilhøre en språklig minoritet og samtidig ha begrenset kjennskap til det norske samfunnet grunnet kort botid i landet. Teorien om interseksjonalitet synliggjør og begrepsfester samspillet mellom ulike sosiale kategorier, og undersøker hvilke særegne konsekvenser dette samspillet har for den enkelte person.³⁶ Interseksjonalitet skiller seg fra andre tilnærminger som behandler sosiale kategorier som enten–eller-forhold: enten vektlegges kjønn, eller etnisitet, eller som et både–og-forhold: både kjønn og etnisitet vektlegges. I et interseksjonelt perspektiv vektlegges interaksjonen mellom kategoriene.³⁷ Et hovedanliggende er å vise hvordan ulike faktorer som kjønn, sosial klasse og etnisitet kan samvirke på måter som påvirker individers livsbetingelser. Det har vært benyttet utallige metaforer for å beskrive nettopp dette samspillet mellom sosiale kategorier: veikryss, akser, systemer, dominansmatrise, dynamiske prosesser og bløtkake for å nevne noen.³⁸ Det argumenteres for at dersom vi ønsker å forstå og forklare ulikhet, er det nødvendig å være åpen for at enkeltindivider inngår i forskjellige maktstrukturer samtidig.³⁹ Interseksjonalitetsteorien har blitt kritisert for at den sjelden brukes empirisk, men heller teoretisk.⁴⁰

Innen rettshjelpsfeltet har en imidlertid hatt en interseksjonell tilnærming i praksis, uten at det nødvendigvis har blitt forankret i interseksjonell teori. Nordstrøm (2009) har vist at det kan være utfordrende å ivareta både mottakerens språklige og kulturelle bakgrunn og den faglige kvaliteten på rettighetsinformasjonen som gis. Nordstrøm har sett på hva som blir gitt av rettighetsinformasjon til minoritetskvinner, og hvordan denne informasjonen gis, og gir en innføring i arbeidet til ulike rettighetsinformasjonstilbud i Oslo – hva det informeres om, hvem som omfattes av de ulike tilbudene, hvilke metoder som benyttes, og hvordan de kvalitetssikres. Nordstrøm skiller mellom to ulike tilnærminger i formidlingen av rettigheter til minoritetsspråklige kvinner: den kultursensitive metoden og den fagfokuserte metoden. I den kultursensitive metoden tas det hensyn til mottakerens språklige og kulturelle bakgrunn når man formidler rettighetsinformasjon. Den fagfokuserte metoden er oftest knyttet til rettshjelp. Her er ikke informasjonsformidlingen tilpasset etter språk og kultur, men er rettet mot rettslige områder mottakerne av informasjon mest sannsynlig trenger kunnskap om.

Språkbarrierer er ofte et problem ved den fagfokuserte metoden. Et annet problem er at metoden ikke rommer noen sammenlikning med mottagerens hjemlands rett eller tradisjoner. Dette er en faktor som kan hemme mottakerens forståelse.⁴¹ Den kultursensitive metoden er et eksempel på interseksjonalitet i praksis. Man tar hensyn til at informasjon både må tilpasses brukernes språkkompetanse og graden av kjennskap til den norske velferdsstaten. Interseksjonalitet kan altså spille en rolle i rettshjelpstilbud og rettighetsinformasjon med hensyn til behov hos gruppen tilbudet skal gis til. Interseksjonalitet ble av Crenshaw benyttet for å belyse diskriminering på flere områder samtidig, hos enkeltindividet.⁴² Interseksjonalitet foreligger der kombinasjonen av flere diskrimineringsgrunnlag gjør at minoritetskvinnen blir diskriminert.⁴³ I våre analyser vil vi se nærmere på møtet mellom velferdsstaten og bruker, gjennom casene Link-kontoret og Tøyen rettshjelp. Vi anlegger et interseksjonelt perspektiv for å utforske empirisk hva kombinasjonen av språklige utfordringer og liten kjennskap til det norske samfunnet betyr for kommunikasjonen mellom disse borgerne og velferdstjenestene.

4. Metode

Studien er en casestudie som tar utgangspunkt i Link-kontoret og Tøyen rettshjelp. Casestudier er nyttige for å undersøke et fenomen, i dette tilfellet kommunikasjonen mellom språklige minoriteter og velferdstjenestene, i en spesifikk empirisk kontekst, her ved Link-kontoret og Tøyen rettshjelp. Som case er Link-kontoret og Tøyen rettshjelp valgt strategisk,⁴⁴ fordi det kan bidra med kunnskap om barrierer og muligheter i møtet mellom offentlige velferdstilbud og brukere som grunnet kort botid i Norge både har språkutfordringer og mangler kunnskap om systemet.

Da studien er basert på ett lokalt veilednings- og rettshjelpstilbud, er ikke hensikten å trekke faste, generaliserbare konklusjoner. Samtidig er Link-kontoret og Tøyen rettshjelp, sakene de jobbet med og metodene de benyttet, et fruktbart case for å synliggjøre utfordringer knyttet til sårbare gruppers behov for veiledning, rettighetsinformasjon og rettshjelp innen velferdsfeltet, og dermed gi kunnskap om dette som et mer generelt fenomen.⁴⁵

Artikkelens kvantitative empiri er deskriptiv statistikk fra Link-kontoret og Tøyen rettshjelp. Dette er link-arbeidernes og rettshjelpernes egne registreringer av antallet saker de behandlet, sakstyper, hva slags bistand som ble gitt i den enkelte sak, og klientenes landbakgrunn. Tallmaterialet presenteres som tre utsnitt av arbeidet på Tøyen i prosjektperioden. Det første utsnittet er hentet fra Link-kontorets arbeid i 2019, og gir en oversikt over saksområder og språket veiledningen er gitt på. Det andre utsnittet er hentet fra studentrettshjelpstiltakenes arbeid i perioden 2018/2019 og gir et bilde av viktige kjennetegn ved brukergruppen basert på deres registrering. Det tredje utsnittet er hentet fra Fri rettshjelps dokumentasjon av sitt arbeid på Tøyen i perioden 2019–2020 og gir et bilde av rettsområdene rettshjelperne på Tøyen bistod innenfor. Grunnet ulike registreringsperioder og ulik registreringspraksis hos de ulike tiltakene er ikke tallmaterialet sammenlignbart. Hensikten er imidlertid ikke å sammenligne, men å bruke tallmaterialet til å synliggjøre kjennetegn ved sårbare grupper og deres behov, og hvordan de kan møtes.

Artikkelens kvalitative empiri er kvalitative intervjuer med seks brukere av Link-kontoret, som også hadde fått juridisk bistand ved Tøyen rettshjelp. Kvalitative intervjuer er velegnet for å undersøke meningsinnhold, holdninger og erfaringer.⁴⁶ Intervjuene ble gjennomført i desember 2019, i Link-kontorets lokaler. Da vi gjennomførte intervjuene, var Link-kontoret truet av nedleggelse, og saken skulle opp i bydelsutvalget i bydel Gamle Oslo bare noen dager etter at vi hadde gjennomført intervjuene. Dette kan ha påvirket den enkeltes valg om å stille til intervju. Utvelgelsen ble gjort av link-arbeiderne, koordinert via en av dem. Informantene var tydelig preget av saken under intervjuene.

Av de seks vi intervjuet, var det kun én som ikke hadde behov for tolk. De andre fem ble intervjuet med uavhengig statsautorisert tolk. Fire intervjuer ble gjennomført med tolk til stede i rommet, én med tolk over telefon. Vi var to som utførte intervjuene sammen; en hadde hovedansvar for å ta notater, den andre snakket med brukerne.

I intervjuene vektla vi gode beskrivelser og eksempler på praksis.⁴⁷ Vi utforsket informantenes erfaringer med Link-kontoret og rettshjelpen for å få kunnskap om deres erfaringer med Link-kontoret og rettshjelpen og hvordan de opplevde møtet med det norske velferdssystemet: hvilke utfordringer de hadde hatt, på hvilke saksområder de hadde behov for hjelp, hva slags hjelp de hadde mottatt, og hvordan de opplevde hjelpen. Funnene er ikke generaliserbare, men er et viktig utsnitt av Link-kontorets og Tøyen rettshjelps brukeres erfaringer og opplevelser.

5. Veiledning, rettighetsinformasjon og rettshjelp på Tøyen

6. Diskusjon og konklusjon

Bakgrunnen for denne artikkelen er dilemmaet som de tidligere rettshjelpsstudiene har vist: Sårbare grupper har omfattende velferdsrettigheter, men får ofte ikke realisert disse rettighetene. En vesentlig andel av dem som har et udekket rettshjelpsbehov, er språklige minoriteter.⁷⁹ Nedenfor vil vi diskutere noen av utfordringene og mulighetene som Link-kontoret og Tøyen rettshjelp har synliggjort. Først vil vi oppsummere link-metoden anvendt på rettshjelpsfeltet. Deretter vil vi, med utgangspunkt i erfaringene fra Link-kontoret og Tøyen rettshjelp, peke på noen utfordringer ved møtet mellom Link-kontorets brukere og offentlige velferdstilbud. Vi vil spesielt reise noen spørsmål knyttet til forvaltningens veiledningsplikt og brukerne av Link-kontoret sine behov.

Tøyen rettshjelp og Link-kontoret hjalp en rekke brukere med problemer knyttet til alt fra sosial- og helsefeltet og boligrelaterte saker til utlendingsrettslige saker. Hovedandelen av de registrerte sakene ved Link-kontoret gjaldt NAV og boligfeltet. Tilsvarende funn viste Rettshjelp 2001 der sosialrett var det området det ble avdekket flest problemer på, blant innvandrerkvinner. Typiske saker var spørsmål om kommunal bolig.⁸⁰ Blant de vanligste tingene link-arbeiderne hjalp til med innenfor de ulike saksområdene, var å lese, oversette og forklare brev. Advokaten ga rettighetsinformasjon og tok eventuelt kontakt med riktig instans og fulgte opp med bakgrunn i sin juridiske kompetanse. Brukere som trengte det, fikk veiledning på sitt morsmål. Tall fra et utsnitt av brukergruppen tyder på at flertallet av Tøyen rettshjelps brukere har svært lav inntekt, lav utdanning, kort botid i Norge og begrensede norskkunnskaper. Fordi mange av Link-kontorets brukere ikke behersker norsk, er språkkompetanse viktig for å nå dem med rettighetsinformasjon. Erfaringene fra Tøyen rettshjelp tilsier imidlertid at språkbarrierer i møtet mellom disse brukerne og det offentlige bør forstås som et uttrykk for sammensatte utfordringer hos brukerne – som dreier seg om mer enn språk.

Det er grunn til å være noe varsom med å konkludere med hensyn til antallet brukere, saker og kjennetegn ved disse, grunnet ulike registreringsperioder og ulik registreringspraksis hos de ulike tiltakene. Datamaterialet viser imidlertid en tydelig trend med hensyn til både saker og brukergruppe: Det er snakk om en sårbar gruppe som har vist seg å ha et stort behov for veiledning i møte med offentlige instanser, som ikke har fått dekket sitt behov for rettshjelp, rettighetsinformasjon og/eller veiledning hos det ordinære hjelpeapparatet. Link-kontoret og Tøyen rettshjelp har synliggjort tre sentrale områder for å nå økonomisk vanskeligstilte borgere som har begrensede norskkunnskaper og manglende kjennskap til det norske velferdssystemet:

Interkulturell kompetanse: Språk er sentralt her; link-arbeiderne snakket både norsk og morsmålet til brukergruppene, og kunne fungere som oversettere. Oversettelsen omfatter også kulturforståelse i bred forstand. Interkulturell kompetanse er dessuten sentralt for å formidle kunnskap om den enkeltes rettigheter og plikter i den norske velferdsstaten til nyankomne språklige minoriteter.

Tillit: Link-kontoret og -arbeiderne hadde stor grad av tillit blant lokalbefolkningen. Kontoret var hyppig besøkt. Dette henger tett sammen med neste område:

Lokal forankring: Tøyen rettshjelp var lokalisert på Link-kontoret og var således lett tilgjengelig for lokalbefolkningen. I tillegg var tilbudet lokalt forankret ved at Link-kontoret fra oppstarten av ansatte nøkkelpersoner med høy tillit i lokalbefolkningen. Kontoret aktiverte altså ressurser i lokalmiljøet.

Tøyen rettshjelp representerte ikke noe nytt i seg selv. Det nye var koblingen mellom link-arbeidere, som både fungerte som språklige oversettere og som forklarte sentrale begrep og systemer i velferdsstaten, og erfarne rettshjelpere. Således representerer Tøyen rettshjelp en måte kunnskap fra to felt kan kobles sammen på for å nå sårbare grupper i større grad, og med bredere kunnskap enn om de opererer hver for seg. Erfaringene fra Tøyen rettshjelp viser at link-metoden kan være fruktbar innen rettshjelpsfeltet. Samtidig kan det at slike ordninger er hyppig besøkt, forstås som et uttrykk for at det er barrierer som kan bidra til at det offentliges tilbud ikke når ut til Link-kontorets brukere. Gruppen har et utvidet behov for veiledning der språklig, interkulturell og faglig kompetanse kobles sammen. Brukerne av Link-kontoret og Tøyen rettshjelp tilhører ikke bare språklige minoriteter, men nyankomne språklige minoriteter.

Erfaringene fra Tøyen rettshjelp aktualiserer Johnsens studie om samisk rettshjelp, som viser at språk- og kulturforskjeller kan være medvirkende for sårbare gruppers udekkede rettshjelpsbehov.⁸¹ Johnsen evaluerte opprettelsen av Rettshjelpskontoret i Indre Finnmark (RIF) i 1987, i en treårs periode. I materialet var 78 % registrert som samiske, 20 % som norske, og 2 % hadde annen etnisk bakgrunn. RIF registrerte klientenes språkferdigheter. Av de samiske oppga 12 % å være rent samisktalende, 86 % tospråklige og 2 % bare norsktalende. Av de norske var det under 3 % som oppga å ha kunnskaper i samisk. De samiske klientene hadde et klart lavere utdanningsnivå enn de norske, og bar preg av språklig avmakt,⁸² altså «manglende ferdigheter i å formulere seg på et språk som motparten forstår». Samtidig forutsetter de fleste rettigheter og rettssikkerhetsgarantier en viss egenaktivitet i form av blant annet norskferdigheter og kjennskap til systemet for en effektiv utnyttelse. Dermed er det en stor fordel å beherske norsk i kommunikasjon med retts- og forvaltningsorganer. Funnene fra RIF er like det vi finner om link-arbeidernes metode og Tøyen rettshjelp:

«Erfaring fra tolkningsvirksomheten ved RIF viser at tolkingen ikke bare dreier seg om oversettelse i snever forstand. Samisk har i dag ikke noe ordforråd som er egnet til å uttrykke norsk juss i særlig grad. Tolken måtte derfor utvikle en samisk uttrykksform som kunne forklare betydningen av de juridiske begrepene.»⁸³

Erfaringene fra tolkningen ved RIF innebar også formidlingen mellom ulike kulturer. Johnsen argumenterer for at forståelsen av juridiske problemer er kulturelt betinget.⁸⁴ Ved RIF måtte tolkningen ofte gå utover ren språklig oversettelse, slik erfaringene også var for link-arbeiderne i deres arbeid. På samme måte som tillit er et fundament i Link-kontorets arbeid, gjaldt det i stor grad også i arbeidet til de ansatte ved RIF. Johnsen argumenterer for at det for noen problemtyper var umulig for norske jurister med begrenset erfaring med samisk kultur å yte fullverdig rettshjelp, selv med hjelp av kvalifisert tolk. Videre argumenterer Johnsen for at en rettshjelper med samisk bakgrunn vil skape langt større trygghet i klientsituasjonen for samiske klienter fordi klientene vil ha tillit til at de blir forstått og at problemene deres vil bli tatt på alvor.⁸⁵

Interseksjonell tenkning i praksis er altså ikke noe nytt innen rettshjelp, rettighetsinformasjon og veiledning, og er heller ikke nytt innen nordisk rettssosiologisk forskning. Funn fra RIF på slutten av 80-tallet om samers behov for veiledning, rettighetsinformasjon og rettshjelp sammenfaller i stor grad med behovene til de største innvandrergruppene i bydel Gamle Oslo i vår tid; det er behov for å tenke interseksjonelt – med fokus på språklig oversettelse, men også tilpasse kommunikasjonen til mottakers kjennskap til den norske velferdsstaten, basert på deres referanseramme, det Nordstrøm (2009) omtaler som kultursensitivitet. Dette ble gjort av link-arbeiderne ved Link-kontoret, av rettshjelperne ved Tøyen rettshjelp og av tolkene, juristene og konsulentene ved Rettshjelpskontoret Indre Finnmark.

Beboere med minoritetsbakgrunn i bydel Gamle Oslo i dag, og samer i Finnmark på slutten av 80-tallet, er grupper som interessant nok har/hadde de samme behovene for tilrettelegging av veiledning, rettighetsinformasjon og rettshjelp – altså språklig og kulturelt. Rettshjelpsforskningen har vist at det tradisjonelt har vært forskjellige grupper som har blitt omtalt som sårbare, utsatte eller rettsfjerne. For å nå disse må man tenke i et interseksjonelt perspektiv – uavhengig av hvilke behov det dreier seg om. Mens Crenshaw fokuserte på kombinasjonen av flere diskrimineringsgrunnlag, viser erfaringene fra blant annet bydel Gamle Oslo og Finnmark at et interseksjonelt perspektiv kan være en fruktbar tilnærming for rettshjelp og offentlig forvaltning overfor sårbare grupper med hensyn til å kommunisere, og formidle rettigheter og plikter. Interseksjonalitet tilfører dermed et metodisk grep i veiledning, rettighetsinformasjon og rettshjelp da det synliggjør behovet for at de som yter hjelp, for eksempel den offentlige forvaltningen, forholder seg til at ulike kategorier kan virke i samspill.

Innsiktene fra Johnsens (1997) studie av samisk rettshjelp er altså høyst aktuelle for å forstå hvordan både rettshjelpere og offentlige instanser kan tilnærme seg språklige og kulturelle minoriteter på en fruktbar måte. Det samme gjelder Nordstrøms (2009) poeng om at en fruktbar tilnærming til rettighetsinformasjon er en kombinasjon av den tradisjonelle, fagfokuserte tilnærmingen i rettshjelpen og en kultursensitiv tilnærming. Den kultursensitive og fagfokuserte metoden er idealtyper, som er nyttige for å forstå arbeidet til henholdsvis link-arbeiderne og rettshjelperne: I prøveprosjektet Tøyen rettshjelp ble den kultursensitive metoden påkoblet den faglig kvalitetssikrede metoden ved at Link-kontoret fikk tilført rettslig kompetanse, mens rettshjelperne både lettere nådde ut til og kunne kommunisere bedre med Link-kontorets brukere grunnet link-arbeidernes interkulturelle kompetanse, tilliten de hadde i lokalsamfunnet, og Link-kontorets lokale forankring.

Juridiske problemer har ofte stor velferdsmessig betydning. Grunnleggende goder som bolig, utdanning, ryddige arbeidsforhold, sosiale ytelser, hjelp til voldsutsatte eller helsehjelp skal være tilgjengelig for alle uavhengig av ressurser og bakgrunn. Gratis rettshjelp handler først og fremst om å gi personer uten inntekt den samme rettssikkerheten som dem som selv kan betale for advokatbistand eller rettshjelp. I tillegg retter tilbudet seg mot grupper i befolkningen som i større grad enn andre mangler grunnleggende kunnskap om sine rettigheter og plikter. Samtidig har disse gruppene ekstra store og udekkede rettshjelpsbehov. 

I utgangspunktet skal forvaltningslovens veiledningsplikt sikre grunnleggende velferdsrettigheter nettopp ved å hjelpe sårbare grupper til å ivareta sine interesser. I saker som gjelder velferdsrettslige og utlendingsrettslige spørsmål, er det kommunen, NAV, UDI og politiet som skal ivareta denne plikten, men basert på funnene i rettshjelpsundersøkelsen konkluderer Hasle og Jordal (2014) med at subsidiaritetsprinsippet bygger på en feilaktig forutsetning om at veiledningsplikten fungerer.

Det at Link-kontoret på Tøyen var hyppig besøkt, og hjalp brukere med å orientere seg, forstå og kommunisere med andre offentlige kontorer, kan tyde på at det offentliges veiledningsplikt ikke utøves på en måte som er tilstrekkelig for å møte denne gruppens behov. Erfaringene fra Tøyen rettshjelp blir derfor nok et eksempel som viser at det er nødvendig å diskutere i hvilken grad forvaltningslovens veiledningsplikt fungerer som den sikkerhetsventilen den er ment å være, eller om den er en sovende paragraf.

Språkvansker, kulturforskjeller og manglende kjennskap til det norske samfunnet bidrar til at innvandrere og minoritetsspråklige har et særlig behov for veiledning.⁸⁶ I dette prosjektet har vi anlagt et interseksjonelt perspektiv for empirisk å utforske hva det innebærer for den enkelte bruker både å være minoritetsspråklig og ha liten kjennskap til det norske samfunnet og hvilke utfordringer det nettopp gir, 1) i form av behov for tilrettelegging av veiledning, rettighetsinformasjon og rettshjelp, og 2) hvilke problemer man trenger hjelp til å løse. Erfaringene fra Tøyen rettshjelp viser at problemer i kommunikasjon med enkelte minoritetsgrupper handler like mye om opplæring i hvordan det norske velferdssystemet fungerer, at noen tar ansvaret for å formidle dette på en måte som er forståelig, både språklig og konseptuelt.

Link-arbeiderfeltet er preget av praksisnære casestudier, for eksempel innen helsevesenet i vestlige land. Det er nærliggende å tenke at det ligger et stort potensial i å utforske og forankre link-metodikken klarere teoretisk med utgangspunkt i interseksjonalitet. Link-metoden handler om å ta høyde for nettopp samspillet mellom ulike sosiale kategorier når man skal veilede eller informere borgere om rettigheter og plikter. Som nevnt ovenfor bør språkbarrierer i møtet mellom Link-kontorets brukere og det offentlige forstås som et uttrykk for sammensatte utfordringer for brukerne, som dreier seg om språk, men også faktorer som kort botid i landet og stønadsavhengighet. Blikket for hva det er ulike grupper har behov for å få forklart, er en kjernekompetanse hos link-arbeidere.