Politistudentene: Et svar til Fekjær (NPF 2015)

Silje Fekjær har i Nordisk politiforskning en kommentar til vår artikkel «Politistudentene: Hvem er de og hvorfor vil de bli politi?», hvor hun søker å nyansere vår framstilling av hennes artikkel «Police Students’ Social Background, Attitudes and Career Plans». Det er bra. Slik skapes engasjement og et ordskifte om metoder og resultater i politistudentforskingen. Vi ser samtidig behov for å tydeliggjøre både vår hensikt og hva Fekjær selv har skrevet i opprinnelig artikkel og kommentaren.

Norsk politiforskning før vår artikkel hadde etablert en forestilling om at 70 prosent av dagens norske politistudenter har minst én forelder med noe høyere utdanning og at de dermed er å forstå som «akademikerbarn». Vår artikkel er først og fremst en presentasjon og analyse av intervjuer med ferske politistudenter og deres motiver og begrunnelser for å velge politiutdanning. Imidlertid var resultatene av disse analysene vanskelig å forene med de nevnte forestillingene om politistudentene som allerede var etablert på feltet. Artikkelen vår måtte dermed forsøke å rydde dem av veien.

Dette forsøkte vi å gjøre ved å vise at registerdata tyder på at det ikke er 70 prosent, men i underkant av 50 prosent av politistudentene som har minst én forelder med noe høyere utdanning. Dernest argumenterer vi for at akademikerbegrepet bør forstås snevrere enn «alle som har noe høyere utdanning». Særlig viktig vil en slik avgrensning være hvis man (som Fekjær (2014)) er ute etter å kartlegge verdsetting av teori, boklig lærdom, akademisk kunnskap e.l. Vi argumenterer for at det er liten grunn til å forvente at barn av førskolelærere eller sykepleiere vil være spesielt opptatt av teori og akademisk kunnskap, selv om deres foreldre har høyere utdanning, og at disse utdanningsgruppene ikke bør inkluderes i akademikerbegrepet.

Fekjærs kommentar til dette består i å slå fast at registerdata nok er mer pålitelige enn surveydata hvis man ønsker å kartlegge utdanningsnivået til politistudentenes foreldre, men at hovedformålet med hennes artikkel var et annet. Dernest mener hun at en nærliggende forklaring av forskjellen på hennes 70 prosent og våre knapt 50 prosent er at 9 prosent av hennes informanter oppgir å ha foreldre med politiutdanning og at dette ikke var regnet som høyere utdanning da foreldrene tok utdanningen. Fekjær ser videre ut til å ta til orde for at slike utdanninger bør regnes som høyere utdanning fordi de spiller en lignende rolle på arbeidsmarkedet. Deretter plasserer hun ansvaret for forestillingen om at akademikerbarna har inntatt Politihøgskolen hos Paul Larsson (2010), og understreker at hennes artikkel ikke inneholder en slik påstand. Fekjærs kommentar munner så ut i en gjengivelse av resultater fra vår artikkel med konklusjonen: «Den rimelige konklusjonen ut fra både Winnæss og Hellands og min egen studie er at dagens norske politistudenter verken er bondesønner eller akademikerbarn.» (Fekjær 2015: 111).

Fekjær har naturligvis rett i at hovedformålet med hennes artikkel ikke primært var å undersøke andelen politistudenter med høyt utdannede foreldre. Allikevel formidler den både i tekst og figur (og helt uten forbehold) at 70 prosent av norske politistudenter har foreldre med noe høyere utdanning (Fekjær 2014: 473–474).

For å vurdere Fekjærs forklaring av diskrepansen mellom hennes og våre tall, har vi undersøkt registerdata på jakt etter politiutdanninger på lavere nivå blant foreldrene. Når vi samler absolutt alle foreldre med utdanningskoder som har med politi å gjøre¹ finner vi at snaue tre prosent av politistudentene har en far med politiutdanning (og 0,2 prosent av mødrene). Dette er langt færre enn i Fekjærs surveyundersøkelse, og uansett forklarer ikke disse 3 eller 9 prosentene forskjellen mellom 50 og 70 prosent. Etter vårt syn er mer sannsynlige mistenkte i forklaringen av denne diskrepansen de 13 prosentene som ikke har fylt ut spørreskjemaene, og at studentene som fyller ut spørreskjemaer ikke helt vet, er unøyaktige eller tar feil.

Ideen om at tidligere politietatsutdanning burde telle som høyere utdanning understreker vårt annet ærend i forhold til tidligere forskning, nemlig at mange typer høyere utdanning ikke bør inkluderes i akademikerbegrepet. Fekjær har rett i at hennes artikkel ikke inneholder formuleringen «akademikerbarna har inntatt Politihøgskolen», men artikkelen bruker allikevel ordet «academic» 25 ganger², og trekker fram en spenning mellom akademisk kultur og akademisk kunnskap på den ene siden og praktisk kunnskap på den andre. Foreldre med noe høyere utdanning ser da ut til å representere akademia- eller teorisiden av dette spenningsfeltet. Implisitt i Fekjærs artikkel ligger altså en antagelse om at foreldre med høyere utdanning kan lede til høyere verdsetting av akademiske verdier, og denne hypotesen undersøkes og forkastes i artikkelen. Selv om politistudentene har høyt utdannede foreldre, har de ikke mye mer positive holdninger til teori. Dette kunne forstås som et paradoks, men vårt poeng er at mange typer høyere utdanning er nærmere den praktisk anvendte enden av denne aksen og at mange grupper med noe høyere utdanning derfor ikke bør karakteriseres som akademikere. At politistudenter med foreldre med noe høyere utdanning slutter opp om praktisk kunnskap og vurderer akademisk kunnskap lavere, er dermed mindre overraskende og paradoksalt enn tidligere forskning ga grunn til å tro.