Ekspertkommentar til HR-2020-184-A og HR-2020-185-A, hatytringer på Facebook

Høyesterett kom i HR-2020-184-A og HR-2020-185-A med avklaringer om bruken av straffeloven § 185 og hvordan hatytringer i sosiale medier skal behandles. Ytringer på Facebook, også i lukkede grupper med mer enn 20-30 personer, regnes som ytringer i det offentlige rom. I straffeutmålingen tar Høyesterett høyde for at ikke alle brukere av sosiale medier fullt ut forstår kraften i å ytre seg her. I begge sakene, som gjaldt ytringer i henholdsvis Facebook-gruppen «Vi som støtter Sylvi Listhaug» og «Fedrelandet viktigst», understreker retten ytringsfrihetens betydning og klargjør at man både kan forhåne og være smakløs så lenge ytringen er rettet mot et tema som religion, og ikke mot personer. Sakene handlet om sterkt nedsettende uttrykk om etnisitet, hudfarge og religion, altså hatefulle ytringer. Dommene gjelder ganske enkle saksforhold og er egnet til å utkrystallisere enkle prinsipper man kan holde seg til.

Begge sakene gjaldt sterkt nedsettende uttrykk knyttet til etnisitet, hudfarge og religion. Et hovedpoeng man straks kan ta med seg, er at Høyesterett sementerte og understreket et skille mellom utsagn som har et tema, for eksempel religion, og utsagn som retter seg mot personer eller grupper av personer uten å gjelde noe tema. Det er illustrerende at utsagnet fordømrade svineri denne satans islam kulten ble ansett vernet av ytringsfriheten fordi det hadde en gjenstand; religion. Å omtale de som tror på denne religionen som rotter, eller mørkhudede som steppebavianer, var derimot straffbart. Høyesterett forankret denne sondringen i ytringsfrihetens funksjoner og tidligere rettspraksis.

Den rettesnoren at man kan debattere ganske fritt dersom man tar ballen og ikke mannen, er velegnet som norm for de mange som bedriver kommunikasjon i grenseland på sosiale medier. Det er ganske tydelig at Høyesterett har vært seg bevisst sin rolle i slik langsiktig opplæring, i tillegg til at mer presise grenser er staket ut. Ikke minst er en kort bemerkning om straffutmåling, som jeg kommer tilbake til, et uttrykk for dette.

Hatefulle ytringer på sosiale medier er et stort problem. Slike ytringer kan være til stor sjenanse både for aktive debattanter og alminnelige privatpersoner. Eksempelvis viste en undersøkelse fra selskapet IPSOS i 2019 at 4 av 10 lokalpolitikere følte seg utsatt for hets, og mange har vurdert å slutte med politisk virksomhet. 13 prosent rapporterte at de var blitt utsatt for direkte trusler. I tillegg til det ubehaget som påføres den enkelte, er fenomenet en fare for demokratiske prosesser. Et fungerende demokrati forutsetter at man kan gi uttrykk for sine syn uten å bli møtt med hets og trusler. I tillegg til aktive debattanter, utsettes også tilfeldige enkeltpersoner for hets, og skytset rettes mot grupper av personer som man av en eller annen grunn misliker.

Rettskildebildet som presiseres i dommene

De to dommene gjelder anvendelsen av straffeloven § 185, som i loven er gitt overskriften hatefulle ytringer. I bestemmelsen er det nærmere presisert at straffebudet gjelder fremsettelse av ytring som er diskriminerende eller hatefull.

Dette er igjen presisert slik at ytringen må true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt mot dem. Noen er en viktig avgrensning, og innebærer at det ikke er straffbart å forhåne noe, for eksempel en religion eller et livssyn. Om gjenstanden for nedsettende ytringer er personer eller noe annet, eller begge deler, vil avhenge av en tolkning av ytringen.

Bestemmelsen verner heller ikke alle slags forhånelser m.v., selv om de er rettet mot personer. Straffebudet er avgrenset til å beskytte visse grupper av personer som lovgiver har ansett som minoriteter, eller som av andre grunner har behov for beskyttelsen. For å være straffbar, må den hatefulle ytringen være fremsatt på grunn av noens hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, deres religion eller livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne. Oppregningen er uttømmende og rammer for eksempel ikke diskriminering på grunn av kjønn eller sosial status. I Prop. 66 L (2019–2020) er det nå foreslått å innføre kjønnsidentitet eller kjønnsutrykk som vernet kategori.

En hatefull omtale er straffbar hvis den fremsettes offentlig. Presiseringen er koplet til legaldefinisjonen i straffeloven § 10, som tilsier at ytringen må være fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer.

Dersom man fremsetter en slik ytring i nærvær av en som er vernet etter bestemmelsen, og som rammes av ytringen, er det derimot ikke noe krav at ytringen kan nå flere. En slik hatefull tiltale har en strafferamme på 1 års fengsel, mens den offentlige omtale har en strafferamme på 3 år.

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Som vanlig må skylden dekke alle straffbarhetsvilkår, herunder hvordan ytringen etter en fortolkning er egnet til å bli forstått.

Bestemmelsen må tolkes og anvendes slik at den ikke kommer i strid med vernet av ytringsfriheten etter Grunnloven og EMK. Forholdet til ytringsfriheten er fremhevet i forarbeidene, og i HR-2018-674 avsnitt 15 har Høyesterett uttalt at den tidligere lovs § 135a måtte tolkes innskrenkende i lys av Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 og bare anvendes ved kvalifisert krenkende uttalelser.

Før de to avgjørelsene som behandles her, hadde Høyesterett i flere avgjørelser behandlet hvilke ytringer som rammes av Straffelovens § 185 og den tidligere § 135a. Det vises til Rt-1981-1305, Rt-1997-1821, Rt-2002-1618, Rt-2012-536 og HR-2018-674. Her ble det uttalt at sjikanehensikt kan ha betydning ved grensedragningen, og at det må vurderes om ytringen oppfordrer til eller gir tilslutning til integritetskrenkelser, og om det dreier seg om en grov nedvurdering av noens menneskeverd. Politiske ytringer som ledd i en debatt, kan ikke i samme grad rammes av bestemmelsen.

Norge er også bundet av FNs konvensjon av 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK). Konvensjonen stiller i artikkel 4 og 6 krav til statenes vern og rettsmidler mot rasistiske ytringer, og det foreligger en plikt til å kriminalisere blant annet ytringer som gir uttrykk for ideer om rasehat, og oppfordringer til vold. FNs rasediskrimineringskomité har i en uttalelse av 15. august 2005 uttalt at konvensjonen ikke ble oppfylt da Høyesteretts flertall i Rt-2002-1681 frifant en leder i Boot Boys for blant annet å ha uttalt at Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker.

I hver konkret sak må domstolene vurdere om § 185 er overtrådt, samtidig som det må vurderes om avgjørelsen er i overensstemmelse med vernet av ytringsfriheten på den ene siden og RDK på den andre siden.

Det hører med til bakgrunnen for de to sakene at den tidligere straffelovens § 142 om blasfemi ble opphevet i 2015. Selv om bestemmelsen ikke ble praktisert, var det frem til da forbudt å forhåne en lovlig trosbekjennelse eller gudsdyrkelse. Det har vært hevdet at opphevelsen innebærer at det i dag må være større adgang til å kritisere noens religion, også etter § 185.

HR-2020-184-A: Rom for smakløshet og forhånelse mot sak, men ikke person

Saksforholdet

I saken hadde den domfelte, som var en kvinnelig pensjonist, skrevet et innlegg på Facebook-siden Vi som støtter Sylvi Listhaug. Facebook-siden var en lukket side, i den forstand at en administrator godkjente medlemsforespørsler. Siden hadde imidlertid over 20 000 medlemmer. Sylvi Listhaug var på dette tidspunktet innvandrings- og integreringsminister.

Domfeltes innlegg var skrevet i kommentartråden under et innlegg fra en annen person, B. Denne personen hadde brukt et alias, og identiteten var ukjent. Denne B hadde først lagt ut en tekst og et bilde av C, som var en 20 år gammel kvinnelig samfunnsdebattant, opprinnelig fra Somalia. Teksten som B hadde lagt ut, lød slik:

Nå er de blitt varm i trøya. Den venstreradikale pressen har gitt de rød løper og grønt signal for å stemple Listhaug som nazist.

Som bildetekst under bildet av C, hadde B skrevet:

Ferierer i landet hun flyktet fra – Nå angriper hun Listhaug på nytt C er sint fordi hun ikke får møte Listhaug til debatt.

Under Bs tekst var det flere andre som hadde skrevet kommentarer, slik som:

Debatter med ei apekatt?!...la dem få en banan å sloss om!.

NIGGERKJÆRRINGER.

HIV DRITTKJÆRRINGA TIL HELVETE UT.

Jævla svin.

Fuck dere muslimer.

Under dette hadde så den domfelte skrevet sitt bidrag, som saken gjaldt. Det lød slik:

Fandens svarte avkom, reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk.

Den omtalte samfunnsdebattanten hadde trukket seg tilbake fra offentligheten etter vedvarende hets av denne typen, og hadde voldsalarm.

Pensjonisten var bare tiltalt for dette ene tilfellet av overtredelse av § 185. Hun hevdet at uttalelsen var vernet av ytringsfriheten som en politisk ytring.

For Høyesterett gjaldt saken dette rettsanvendelsesspørsmålet. Saken gjaldt også straffeutmålingen. I lagmannsretten var hun blitt dømt til ubetinget fengsel i 14 dager.

Høyesterett opprettholdt domfellelsen, men reduserte straffen til betinget fengsel i 24 dager samt en bot på kr 25 000. Dommen er enstemmig.

Høyesteretts fortolkning og rettsanvendelse

Høyesterett tok utgangspunkt i at utsagnet måtte gjelde personer for å rammes. Dommen gir et særlig klart uttrykk for dette og uttaler at dette er et skille som er trukket opp i rettspraksis:

I rettspraksis er det på denne bakgrunn trukket et skille mellom kritiske ytringer om et emne, enten dette er av politisk, kulturell, religiøs eller annen art, og ytringer som angriper en eller flere personer.

Denne grensedragningen er dels et resultat av ordlyden i § 185, som bruker uttrykket noen, men også av at ytringer som går på person, og ikke tema, nyter et beskjedent grunnlovsvern siden de ikke har sammenheng med det frie ordskiftet som ytringsfriheten skal beskytte.

Ved tolkningen måtte Høyesterett i tillegg vurdere om graden av krenkelse var over den terskelen som bestemmelsen krever. Høyesterett uttalte at bare ytringer av kvalifisert krenkende karakter rammes, herunder tilslutninger til integritetskrenkelser eller grov nedvurdering av menneskeverd. I denne vurderingen må det legges inn en relativt rommelig margin for smakløse ytringer.

Høyesterett tok utgangspunkt i ytringens konkrete ordlyd, og konstaterte at fandens svarte avkom måtte anses som en direkte referanse til hudfarge, og derved etnisk opprinnelse. Ytringen falt da inn under bestemmelsens kriterier. Assosiasjonen til skadedyr, kakerlakker, måtte anses som en betydelig nedvurdering av menneskeverdet. Det var likevel ikke grunnlag for å innfortolke et utsagn om at vedkommende burde utryddes eller liknende.

Det forhold at ytringen fremkom på en Facebook-side som inneholdt politisk debatt, gjorde ikke at det konkrete utsagnet kunne bedømmes som del av en slik debatt. Meningsinnholdet i ytringen hadde ingen referanse til noe politisk spørsmål eller tema, men gjaldt kun personen C.

På den annen side kunne heller ikke de forutgående ytringene anses inkorporert i hennes ytring. Selv om noen av de forutgående kommentarene tok til orde for integritetskrenkelser, kunne man ikke si at hun hadde tilsluttet seg dette. Men denne konteksten fikk likevel en viss betydning ved tolkningen, siden innholdet i og karakteren av de forutgående kommentarene, underbygget tolkningsresultatet.

Betydningen av at ytringen var fremsatt på Facebook

Høyesterett slo kategorisk fast at det ikke hadde betydning at ytringen var fremkommet på Facebook. Dette er heller ikke rettslig tvilsomt, siden § 185 gjelder uansett medium.

Det var heller ikke tvilsomt at ytringen var fremsatt offentlig. Det forhold at Facebook-siden var lukket, hadde altså ikke selvstendig betydning. Antallet medlemmer – 20 000 – er så langt over det som kreves for å være offentlig, at det ikke engang ble problematisert. I forarbeidene, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 409, er det nevnt at et antall på 20-30 personer regnes som et større antall personer.

Dette innebærer at man for alle praktiske formål må regne med at innlegg på Facebook er å anse som offentlige, og at man begår en straffbar handling ved å fremsette ytringer som i denne saken.

Straffutmålingen

Høyesterett reduserte den utmålte straffen med en kort, men interessant begrunnelse. Selv om allmennpreventive grunner kan tilsi en streng straff, måtte ikke dette strekkes for langt:

For det første kan trusselen om selv en moderat, men følbar straff virke disiplinerende på mange over noe tid. Dernest bør, som et generelt synspunkt, inngrep i ytringsfriheten ikke møtes med en overdreven reaksjon.

Ut over en henvisning til en dom fra EMD, ble det ikke sagt noe om hva dette generelle synspunktet var begrunnet i. Det synes å avvike noe fra den vektleggingen av allmennpreventive hensyn som ellers foretas.

I dommens avsnitt 42 kommenterer imidlertid Høyesterett den generelle utviklingen av Internett og sosiale medier. Det uttales at det er et positivt trekk at flere nå kan komme til orde, men at det også innebærer at …flere må bli fortrolige med de grenser straffeloven setter for straffbare ytringer. Det er nærliggende at det generelle synspunkt som ble vektlagt, tar hensyn til at enkelte grupper ikke har full forståelse for disse medienes effekt og hvilke grenser som gjelder, og av og til rives med i de respektive ekkokamre. Det kan nok ha atskillig for seg at domstolene møter utslag av dette med en langsiktig og forholdsvis mild korreks, nærmest i ytringsfrihetens saklige ånd, fremfor mer stigmatiserende reaksjoner. Hvilke grupper disse mange og flere tilhører, har Høyesterett klokelig unnlatt å uttale noe om.

Denne noe forsiktige innfallsvinkelen forutsetter at det ikke er tale om trusler, oppfordring til integritetskrenkelser, eller andre ytringer som går ut over ren verbal hets. Det går frem av dommen at ytringen ikke ble fortolket i denne retningen. Når dommen sammenholdes med den neste saken, blir det ytterligere klart at oppfordringer eller tilslutning til integritetskrenkelser, vil bli straffet strengere.

HR-2020-185-A: Hatefulle ytringer om religionsutøvere var ikke beskyttelsveredig religionskritikk

Saksforholdet

Denne saken gjaldt innlegg på en Facebook-gruppe kalt Fedrelandet viktigst. Også dette var en lukket gruppe hvor medlemskap godkjennes av en administrator. Siden hadde ca 15 000 medlemmer. Siden var ment for alle som er glad i Norge, og som verdsetter det våre forfedre har kjempet frem!

Domfelte i denne saken hadde vært noe mer aktiv enn i den andre saken. Påtalemyndigheten mente han hadde lagt ut flere hatefulle ytringer på forskjellige medier, men avgrenset det opprinnelige forelegget til fire eksempler på ytringer i nevnte Facebook-gruppe. Også i denne saken dreide det seg om kommentarer til innlegg som andre først hadde lagt ut.

Utsagn 1 lød slik:

– det er vel bedre at vi fjerner disse avskyelige rottene fra jordens overflate selv tenker jeg!

Dette hadde han skrevet under et innlegg fra en annen som hadde delt en VG-artikkel om at en politimann var siktet for befatning med materiale som seksualiserte barn, og som i samme innlegg hadde stilt spørsmål om når man skulle ta ut tiltale mot ALLE muslimer i Norge tro…? Domfeltes kommentarer knyttet seg således til bemerkningen om muslimer.

Utsagn 2 lød slik:

– Fordømrande svineri denne satans islam kulten!

Dette utsagnet kom i samme tråd som den nevnt over, og etter at en annen person i mellomtiden hadde lagt inn en kommentar om mulig pedofilt innhold i Koranen.

Utsagn 3 lød slik:

– fyll opp disse sotrøra i containere og sveis de igjen å slepp de på det dypeste havet.

Dette var ytret i tilknytning til en artikkel som var delt fra Document.no om drap på blant annet en mørkhudet gutt fra Somalia, og med bilde av seks mørkhudede ungdommer som var kamerater av den drepte. Mer bestemt handlet artikkelen om at vennene hadde lagt ut bildet av seg selv med teksten you mess with one of us, mess with all of us.

Utsagn 4 lød slik:

– ja de forsvinner den dagen disse steppe bavianene reiser dit de hører hjemme.

Konteksten for denne ytringen var forutgående innlegg om en drapssak i Kristiansand, hvor en norsk gutt hadde drept en gutt av utenlandsk opprinnelse og en norsk kvinne. Drapssaken hadde medført ryktespredning, og ved den dreptes skole hadde elevrådsformannen – som var mørkhudet – i Facebook-innlegg bedt om at ryktespredningen måtte stoppe. Flere hadde kommentert dette innlegget, og utsagn 4 var den domfeltes kommentar til hvordan ryktene kunne stanses.

I lagmannsretten var han domfelt for utsagn nr. 1, 3 og 4, men frifunnet for utsagnet 2 om islam. Han anket over lovtolkningen for utsagn 1 og 4, men aksepterte at utsagn 3 om å sveise sotrøra i containere var straffbar. Han anket også over straffutmålingen.

Påtalemyndigheten for sin del anket ikke over noe spørsmål. Høyesterett var derved avskåret fra å forhøye straffen, og lovanvendelsen for utsagn 2 og 3 skulle ikke prøves. Man kan likevel gjennom premissene utlede Høyesteretts syn på saken som helhet.

Høyesteretts fortolkning og rettsanvendelse

Høyesterett viste til dommen i den andre saken som var avsagt samme dag, for så vidt angikk grensen mellom verbale angrep på personer og omtale av et tema. Høyesterett viste også til det som der var uttalt om hvilken terskel av alvor man må passere før straff er aktuelt, samt at det i ytringsfrihetens navn må være et stort spillerom for smakløse ytringer.

I motsetning til den andre saken, reiste denne saken spørsmål om innslag av religionskritikk innebar at ytringene var rettmessige. Den domfelte hadde hevdet at utsagnet om rotter i realiteten rettet seg mot islam, og at utsagnet om steppebavianer var en form for straffri ærekrenkelse.

Høyesterett ga domfelte medhold i det utgangspunkt at religionskritikk er i kjernen av ytringsfriheten og derfor, som den klare hovedregel, kan fremsettes straffritt. På den annen side ville hatefulle ytringer rettet mot trosgruppen, altså den gruppen mennesker som tror på religionen, kunne være straffbare. Høyesterett opprettholdt denne sondringen uten å søke støtte i det forhold at blasfemiparagrafen var opphevet, dette ble eksplisitt omtalt som uten betydning her. Derimot ble det funnet støtte for sondringen i tidligere praksis.

Med dette utgangspunktet måtte Høyesterett fortolke utsagnene for å avgjøre i hvilken kategori de falt.

Også i denne saken tok Høyesterett utgangspunkt i de konkrete utsagnene. Det avgjørende var hvordan en alminnelig leser ville oppfatte dem.

Utsagnet om at islam er fordømrande svineri, skulle som nevnt ikke prøves. Han var imidlertid rettskraftig frifunnet for dette, og det er naturlig å lese dommene slik at dette er et eksempel på en smakløs formulering som faktisk har religion som tema, og derfor er straffri.

Høyesterett var ikke enig i at utsagnet om rotter, i sin kontekst, måtte fortolkes som kritikk av islam. Det som var omtalt, var ikke en religion, men en gruppe mennesker. Disse ble omtalt som skadedyr, som rotter. I motsetning til i den andre saken, måtte dette utsagnet oppfattes slik at det ble gitt uttrykk for et ønske om at disse burde utryddes. Det kunne derfor oppfattes som oppfordring til en integritetskrenkelse, i tillegg til å være en grov nedvurdering av gruppens menneskeverd. Utsagnet hadde ikke noe meningsinnhold knyttet til religionen som sådan, bare utøverne, og kunne derfor ikke passere som religionskritikk.

Utsagnet om steppebavianer var ikke anført å gjelde religion, dette gjaldt hudfarge og etnisitet. Høyesterett fant at utsagnet var dehumaniserende, sjikanøst og nedlatende. Det omfattet de vernede interessene etter § 185, og var kvalifisert krenkende og straffbart.

I drøftelsen av utsagnet om steppebavianer tok Høyesterett stilling til om kraftuttrykk uten presiserbart meningsinnhold kunne være straffbart. Domfeltes anførsel minner om et prinsipp fra injurieretten; For at noe kan være ærekrenkende, må det kunne fastlegges hva ytringens innhold er, slik at man kan ta stilling til om det er sant eller usant. Det er ikke injurierende å omtale noen på en måte som er helt meningsløs. Slik er imidlertid ikke § 185 å forstå, også de rene meningsløsheter kan rammes dersom vilkårene ellers er oppfylt.

Domfelte hadde ikke anket over domfellelsen for utsagnet om å senke containere med sotrør i havet. I sine avsluttende kommentarer etterlater likevel ikke Høyesterett tvil om sitt syn på dette, som omtales som en enda grovere krenkelse.

Straffutmåling

Det går frem av dommens avsluttende merknader at grunnen til at straffen ikke ble skjerpet, var at påtalemyndigheten ikke hadde anket. Høyesterett måtte nødvendigvis kommentere det forhold at det ble et misforhold mellom straffene i de to sakene. Den domfelte slapp med en bot på kr 12 000 for mer alvorlige forhold, mens pensjonisten i den andre saken fikk betinget fengsel og en høyere bot.

Høyesterett pekte særlig på omtalen av voldsutøvelse mot sotrør som skjerpende i saken, og utsagnet om rotter var også oppfattet som en tilslutning til integritetskrenkelser.

Når det sammenholdes med at pensjonisten i den første saken fikk redusert straffen fra ubetinget fengsel på grunn av en manglende forståelse av egne handlinger, og fravær av slike oppfordringer til integritetskrenkelser, er signalene rimelig klare: Ytringer som i denne saken bør vanligvis medføre ubetinget fengsel.

Facebooks offentlighet – oppsummering av de to dommene

De to dommene bringer ikke noe nytt, men inneholder enkelte avklaringer og sementerer viktige prinsipper.

Høyesterett understreker ytringsfrihetens betydning og klargjør at man både kan forhåne og være smakløs så lenge det dreier seg om et tema, og ikke personer. Dette gjelder også religion.

Høyesterett klargjør også at det ikke gjelder egne regler for Facebook. Tvert om må den som skriver på Facebook, regne med at ytringene vanligvis er å anse som offentliggjort, og kan bli gjenstand for rettslig vurdering. Facebook er ikke noe privat område.

Ved straffutmålingen har Høyesterett akseptert at mange ennå ikke fullt ut har forstått Internetts slagkraft og de rettslige rammene. Så lenge det ikke dreier seg om trusler, oppfordring til eller tilslutning til integritetskrenkelser, er det derfor ikke ønskelig med for strenge straffer. En slik tålmodighet skal derimot ikke utvises ved mer alvorlige ytringer, her vil ubetinget fengsel ofte være på sin plass.