Innsikt

Høyesteretts «Ullevål-dom» om erstatning for psykisk skade kan bli en foregangsdom i Europa

VIKTIG DOM OM ERSTATNINGSRETT: Høyesteretts dom HR-2018-2080-A handler om en 15-åring som dør på sykehus som følge av en feil begått i en ambulanse. Moren søkte og fikk erstatning for psykisk skade etter sønnens brå død. Jussprofessor Anne Marie Frøseth kommenterer hvordan Høyesteretts «Ullevål-dom» kan endre erstatningsretten. Foto: Illustrasjon, Istock.

Høyesteretts «Ullevål-dom» om pårørendes rett til erstatning for psykiske skader skiller seg klart fra tidligere dommer på feltet. Dommen kan være første skritt i en grunnleggende endring av erstatningsretten og kan gjøre Norge til et liberalt foregangsland i Europa. Men den kan også føre til nye rettssaker.

Jussprofessor og tidsskriftredaktør Anne Marie Frøseth skriver i nyeste utgave av Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett en grundig kommentar til «Ullevål-dommen», Høyesteretts dom HR-2018-2080-A , 30. oktober 2018. Dommen handler om pårørendes (tredjeparters) rett til erstatning for psykiske skader. I dommen kom Høyesterett til at moren til en 15-årig gutt som døde på sykehus etter en behandlingssvikt, hadde krav på erstatning for psykisk skade fra staten etter pasientskadeloven § 2.

Guttens mor saksøkte staten ved Norsk Pasientskadeerstatning. Staten hadde erkjent behandlingssvikten. Spørsmålet var om den psykiske skaden til tredjepersonen var for upåregnelig og fjern, og derfor måtte avgrenses etter adekvansreglene. Høyesterett sa seg enig med tingretten, og kom til at den psykiske skaden var påregnelig.

Ullevål-dommen endrer en 80 år gammel praksis

HR-2018-2080-A er etter hvert blitt kjent som «Ullevål-dommen» innen erstatningsretten. (NB: ikke å forveksle med en annen Ullevål-dom i arbeidsrett). HR-2018-2080-A skiller seg, ifølge ekspertkommentaren til Frøseth, klart fra en langvarig restriktiv praksis på feltet. Spesielt skiller den seg fra de såkalte sjokkskadedommene: Rt. 1938 s. 626, Bersagel-dommen Rt. 1960 s. 357 og Sola-dommen Rt. 1966 s. 163.

Likevel: De fleste tidligere sjokkskadedommene er avsagt med dissens, påpeker jussprofessor Anne Marie Frøseth, mens Ullevål-dommen er enstemmig. Flertallets standpunkt i de nevnte dommene har vært utsatt for langvarig kritikk i teorien. Ullevål-dommen av 2018 kan på bakgrunn av dette ses som en endelig og altfor sen stadfesting av at psykiske skader prinsipielt har samme erstatningsrettslige vern som fysiske skader. Praksis på rettsområdet har i så måte ikke vært konsistent tidligere og har hengt etter samfunnsutviklingen for øvrig.

Liberal dom, også i europeisk sammenheng

Dommen kan følgelig endre erstatningsretten i Norge, først og fremst i favør av pårørende til pasienter som skades eller dør i forbindelse med medisinsk behandling. I så fall blir Norge med denne dommen et liberalt foregangsland i Europa, sammen med Østerrike, som har vært liberale med hensyn til denne typen erstatning når det gjelder konkrete familie-barn-relasjoner.

– Høyesterett tar nå sitt ansvar som rettsutvikler i erstatningsretten på historisk stort alvor, sier Frøseth.

– Det erstatningsrettslige vernet av pårørendes personskade har til nå vært svært begrenset både i Skandinavia og de fleste land i Europa, men «Ullevål-dommen» er «en ny kurs, uten motstykke i noe annet europeisk land».

– De fleste andre lands domstoler har lagt seg på en mer restriktiv linje. Denne dommen gir uttrykk for et verdimessig standpunkt om at enkelte relasjoner skal ha en sterkere beskyttelse i erstatningsretten, og fremmer således både humanistiske idealer og en velferdstatstankegang også på erstatningsrettens område. Det er ikke overraskende at dommen skrives av dommer Arnfinn Bårdsen, som regnes som en progressiv dommer på feltet, kommenterer Frøseth til Innsikt.

De øvrige dommerne i saken var Kallerud, Bergh, Arntzen og Indreberg.

Veiledningsverdien er lav – Uklart hvor stor rekkevidde dommen vil få

Frøseth nevner imidlertid en rekke forhold som kan redusere veiledningsverdien av dommen.

– Dommen hadde gitt bedre veiledning dersom det fremgikk tydelig om de nye vurderingskriteriene skal ha en mer generell rekkevidde, eller om det er uttrykk for en snever unntaksregel i situasjoner der det oppstår en særlig uventet skade, sier hun.

I den konkrete saken ble en 15-åring med Downs syndrom innlagt på sykehus tre dager før han døde. Under en ambulansetransport mellom to sykehus ble en sonde fjernet. En lege ga beskjed om at sonden skulle settes tilbake, men tiltaket ble ikke fulgt opp. Som følge av dette døde gutten samme natt. Det skjedde mens moren sov i sengen ved siden av. Hun våknet av at han var kald og uten pust, og gjenoppliving lyktes ikke. Moren fikk i ettertid en kompleks sorgreaksjon og mer langvarige psykiske plager.

Det er flere faktorer i Ullevål-saken som var viktige for resultatet, og som sannsynligvis vil gjøre at prejudikatsverdien begrenses i andre saker som omhandler tredjepersoners erstatningsrettslige vern etter ulykker. I Ullevål-saken er disse faktorene blant annet:

  1. Pasienten er død.
  2. Pasienten var et barn.
  3. Pasienten hadde store omsorgsbehov.
  4. Døden var brå og uventet.
  5. Den psykiske skaden er påført en forelder.
  6. En erstatningspliktig behandlingssvikt er årsak til døden.

– Det er for eksempel uklart om dommen vil gjelde alle foreldre og barn-relasjoner uansett alder og om den gjelder uavhengig av om det foreligger spesielle omsorgsbehov. Den konkrete saken gjaldt en psykisk utviklingshemmet gutt med komplisert sykdomsbilde, som var en pasient uten språk, sier Frøseth.

– Høyesterett påpeker at «[den] spesielt nære personlige og følelsesmessige bindingen som en forelder har til sitt barn, fører til at det alltid vil være en tung psykisk belastning når et barn dør eller blir hardt skadet».

– Dommen legger imidlertid vekt på at hendelsen må representere en særlig stor belastning, i tillegg til tapet av et barn, sier Frøseth. Hun mener det vil være uklart hvor stor rolle skadelidtes egen sårbarhet for psykiske skader vil spille i denne vurderingen i senere saker.

Forbindelse til tidligere dommer og dommer fra andre land

En av de tidligere sjokkskadedommene inkluderer «Hauketo-dommen». Dette er den eneste dommen vi har der en tredjeperson er tilkjent erstatning etter skade på en nærstående som ikke har omkommet i en ulykke. En mann fikk store ansiktsskader da han ble truffet av en signallykt fra et innkommende tog mens han sto på perrongen. Kona var tilstede og så ulykken. Ullevål-dommen nyanserer reglene i forhold til Hauketo-dommen i den forstand at det presiseres at det ikke er nødvendig at skadesituasjonen er så grusom og ekstraordinær at den representerer en skadeevne for alvorlige psykiske plager i seg selv, ifølge Frøseth.

Ullevål-dommen anerkjenner også argumentasjonen i «Beltevogn-dommen» fra Frostating lagmannsrett i 2004, som har fått tilslutning i den juridiske litteraturen. Saken gjelder en soldat som omkom under øvelse i forsvaret og foreldrene ba om erstatning for psykiske plager som følge av hendelsen, selv om de ikke var tilstede under ulykken. I denne saken var gutten voksen, men foreldrene var deltakende i hendelsesforløpet i den forstand at de hadde kunnskap om at en beltevogn som sønnen var passasjer i, hadde sunket i en myr. Sønnen deres var den eneste som ikke klarte å redde seg ut av beltevognen. Det var en stund uklart hvor alvorlig ulykken var. Foreldrene måtte identifisere sønnen nokså kort tid etter ulykken.

Av internasjonale dommer som ligner på Ullevål-dommen, trekker Frøseth frem en sak i England der et barn på ti måneder ble innlagt med en akutt infeksjon og døde etter 36 timer. Moren fulgte sønnen og våket over ham under innleggelsen, men våknet av at han hadde et epileptisk anfall med fråde om munnen. Legene påviste leverskade, men forsikret om at det ikke ville føre til alvorlige, varige skader. Men etter en del timer ble pasienten likevel ikke frisk, og det ble konstatert stor hjerneskade og gutten døde i morens armer 36 timer etter innleggelsen. Han kunne overlevd uten varige mén dersom han hadde fått en annen behandling, konkluderte undersøkelsen, og moren ble tilkjent erstatning.

Kan koste dyrt

Det ingen tvil om at en liberal tolkning av dommen kan medføre en del utgifter for staten og kan føre til flere saker for domstolene.

– Det er en daglig risiko at pasienter dør eller skades som følge av behandling i helsevesenet. Feil vil skje hele tiden, så økt mulighet for erstatning for psykisk skade vil nok bli en økt utgift for Norge som stat, sier Frøseth. Hun tenker at dommen vil vekke stor interesse blant alle jurister som jobber med helsevesenet. Denne kursendringen er likevel bevisst, så det er nok en utgift Høyesterett mener Norge som velferdsstat må ta på seg.

Andre kommentarer til dommen

Morens advokat Renate Lia sa til Rett 24 etter at dommen var kunngjort, at avgjørelsen tar hensyn både til rettsutviklingen etter Hauketo, medisinsk utvikling og oppmykning av hensynene til tredjepartsskader, som har skjedd over tid. Jussprofessor Erling Hjelmeng sa at det var positivt at Høyesterett uttaler noe mer konkret enn tidligere om hva som er erstatningsrettslig relevant skade.

Per Fosmark skrev i Advokatbladet at «dommen er viktig og må anses som et skritt i riktig retning», og dessuten understreker den sårbarhetsprinsippet, det vil si at ansvarlige også må ta skadelidte som han eller hun er.

Les hele kommentaren «Erstatningsrettslig vern av foreldres personskade ved barns død».