Jussens historie 3: Rettshistorie er et viktig verktøy også i dagens rettskilder

Hvis en gjenstand er gammel nok, blir den som regel fredet og kan settes på museum – og gå ut av aktiv bruk. Det gjelder ikke rettskilder. Selv i dag kan flere hundre år gamle rettskilder trekkes frem i nye saker – og gamle saker kan gjenåpnes.

I Elverum leter Elden-advokat Jostein Løken etter etterkommere av Ingeborg Knutsdatter Økset, hennes sønn og søster, for å gjenoppta en snart 400 år gammel hekseprosess-sak som endte med å sende storgodshustruen på bålet i 1625. I høyesterettssaken «Saarivuoma» fra 2021 om reinbeite, HR-2021-1429-A, ble Lappekodisillen av 1751 § 10 en sentral rettskilde. I Jan Fougners gjennomgang av Grefsen-dommen fra Høyesterett (2021) trekker han frem rettskilder som Norges første bransjeoverenskomst, Verkstedoverenskomsten av 1907, Stortingets utkast til arbeidsmiljølov av 1912 og flere dommer fra 1920-tallet.

Dette er noen eksempler på hvordan gamle rettskilder, og iblant også bevis hentet ut av arkivene, den dag i dag kan brukes i retten. De viser hvor aktuell historien kan være, selv i samtidens juss. Eldre saker er viktigere i noen typer saker enn andre. Særlig i tomtefestesaker kan gamle skjøter og avtaler trekkes frem.

Stadig i aktiv bruk

Rettshistorien er altså ikke «bare» kuriosa, og heller ikke bare historie for historiens og forståelsens skyld . Den er også i bruk i jussen i dag.

– Retten trenger ofte historie for å forstå bakgrunnen for gammel lovtekst, og for å forstå hva som ligger bak eldre dommer som brukes som rettspraksis, sier jussprofessor Maria Astrup Hjort.

– Juss er knyttet til sin tid. Tidsaspektet for lover og dommer er avgjørende for hvordan man skal tolke en bestemmelse. Jo lenger tid det går fra regelen er laget, til vi anvender den, jo viktigere er det å ha tidsperspektivet fremme, sier Astrup Hjort.

Lange linjer i Grunnloven og ekteskapsloven

Astrup Hjort sier også at man må ha kontinuiteten i jussen i mente når man leser en historisk lovbestemmelse eller dom. Grunnloven er et klassisk eksempel. Et litt mer ordinært eksempel vil være ekteskapsloven 1991 § 41. Det er en bestemmelse om ektefellers ansvar for hverandres gjeld:

En ektefelle kan under samlivet med ansvar for begge ektefellene inngå vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna og vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefellens nødvendige behov. Dette gjelder også leie av felles bolig. Slike avtaler anses å være inngått med ansvar for begge ektefellene hvis ikke noe annet går fram av forholdene.

– Bestemmelsen er videreført fra tidligere lover, først og fremst ektefelleloven av 1927, da en mann ble holdt til ansvar for avtaler som kvinner inngikk om det vanlige husholdet. Det var den gangen husmødre handlet i lokale landhandler på kreditt, men ektemannen ble regnet som ansvarlig for innkjøpene, forklarer Astrup Hjort. Hun har skrevet en artikkel om dette i boken «Fordom og forventning».

– Dette var helt selvsagt i 1927, og ble videreført i ekteskapsloven av 1991, selv om samfunnsendringene gjorde at bestemmelsen var i ferd med å miste sin opprinnelige funksjon.

– Rettshistorien kan altså få betydning for tolkningen av gjeldende rett. Feiltolkning på grunn av mangel på tidsperspektiv kan skje i alle instanser, så alle aktører på alle nivåer burde ha dette i mente, sier hun.

Hun minner om at historien også har verdi for å forstå hva jussen er i dag.

– Rettshistorie er generelt interessant for å skjønne hvorfor vi er kommet dit vi er i dag.

 Serien er produsert med støtte fra Fritt Ord, gitt i 2021.

Tidligere artikler i serien:

Jussens historie 1: Da pensum var håndskrevet

Jussens historie 2: Den norske rettshistorien har overraskende få brudd