Utleveringsloven
Kap. I. Vilkår for utlevering til fremmed stat.
Artikkel 1. Formål og mål
- 1.
Denne forordning fastsetter regler om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger samt regler om fri utveksling av personopplysninger.
- 2.
Denne forordning sikrer vern av fysiske personers grunnleggende rettigheter og friheter, særlig deres rett til vern av personopplysninger.
- 3.
Fri utveksling av personopplysninger i Unionen skal verken begrenses eller forbys av årsaker knyttet til vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger.
Artikkel 2. Saklig virkeområde
- 1.
Denne forordning får anvendelse på helt eller delvis automatisert behandling av personopplysninger og på ikke-automatisert behandling av personopplysninger som inngår i eller skal inngå i et register.
- 2.
Denne forordning får ikke anvendelse på behandling av personopplysninger som utføres
- a)
i forbindelse med utøvelse av en aktivitet som ikke omfattes av unionsretten,
- b)
av medlemsstatene når de utøver aktiviteter som omfattes av avdeling V kapittel 2 i TEU,
- c)
av en fysisk person som ledd i rent personlige eller familiemessige aktiviteter,
- d)
av vedkommende myndigheter med henblikk på å forebygge, etterforske, avsløre eller straffeforfølge straffbare forhold eller iverksette strafferettslige sanksjoner, herunder vern mot og forebygging av trusler mot den offentlige sikkerhet.
- a)
- 3.
Forordning (EF) nr. 45/2001 får anvendelse på behandling av personopplysninger som utføres av Unionens institusjoner, organer, kontorer og byråer. Forordning (EF) nr. 45/2001 og andre av Unionens rettsakter som får anvendelse på slik behandling av personopplysninger, skal tilpasses prinsippene og reglene i denne forordning i samsvar med artikkel 98.
- 4.
Denne forordning berører ikke anvendelsen av direktiv 2000/31/EF, særlig reglene for tjenesteytende mellommenns ansvar i artikkel 12–15 i nevnte direktiv.
Artikkel 3. Geografisk virkeområde
- 1.
Denne forordning får anvendelse på behandling av personopplysninger som utføres i forbindelse med aktivitetene ved virksomheten til en behandlingsansvarlig eller en databehandler i Unionen, uavhengig av om behandlingen finner sted i Unionen eller ikke.
- 2.
Denne forordning får anvendelse på behandling av personopplysninger om registrerte som befinner seg i Unionen, og som utføres av en behandlingsansvarlig eller databehandler som ikke er etablert i Unionen, dersom behandlingen er knyttet til
- a)
tilbud av varer eller tjenester til slike registrerte i Unionen, uavhengig av om det kreves betaling fra den registrerte eller ikke, eller
- b)
monitorering av deres atferd, i den grad deres atferd finner sted i Unionen.
- a)
- 3.
Denne forordning får anvendelse på behandling av personopplysninger som utføres av en behandlingsansvarlig som ikke er etablert i Unionen, men på et sted der en medlemsstats nasjonale rett får anvendelse i henhold til folkeretten.
Artikkel 4. Definisjoner
I denne forordning menes med
- 1)
«personopplysninger» enhver opplysning om en identifisert eller identifiserbar fysisk person («den registrerte»); en identifiserbar fysisk person er en person som direkte eller indirekte kan identifiseres, særlig ved hjelp av en identifikator, f.eks. et navn, et identifikasjonsnummer, lokaliseringsopplysninger, en nettidentifikator eller ett eller flere elementer som er spesifikke for nevnte fysiske persons fysiske, fysiologiske, genetiske, psykiske, økonomiske, kulturelle eller sosiale identitet,
- 2)
«behandling» enhver operasjon eller rekke av operasjoner som gjøres med personopplysninger, enten automatisert eller ikke, f.eks. innsamling, registrering, organisering, strukturering, lagring, tilpasning eller endring, gjenfinning, konsultering, bruk, utlevering ved overføring, spredning eller alle andre former for tilgjengeliggjøring, sammenstilling eller samkjøring, begrensning, sletting eller tilintetgjøring,
- 3)
«begrensning av behandling» merking av lagrede personopplysninger med det som mål å begrense behandlingen av disse i framtiden,
- 4)
«profilering» enhver form for automatisert behandling av personopplysninger som innebærer å bruke personopplysninger for å vurdere visse personlige aspekter knyttet til en fysisk person, særlig for å analysere eller forutsi aspekter som gjelder nevnte fysiske persons arbeidsprestasjoner, økonomiske situasjon, helse, personlige preferanser, interesser, pålitelighet, atferd, plassering eller bevegelser,
- 5)
«pseudonymisering» behandling av personopplysninger på en slik måte at personopplysningene ikke lenger kan knyttes til en bestemt registrert uten bruk av tilleggsopplysninger, forutsatt at nevnte tilleggsopplysninger lagres atskilt og omfattes av tekniske og organisatoriske tiltak som sikrer at personopplysningene ikke kan knyttes til en identifisert eller identifiserbar fysisk person,
- 6)
«register» enhver strukturert samling av personopplysninger som er tilgjengelig etter særlige kriterier, enten samlingen er plassert sentralt, er desentralisert eller spredt på et funksjonelt eller geografisk grunnlag,
- 7)
«behandlingsansvarlig» en fysisk eller juridisk person, en offentlig myndighet, en institusjon eller ethvert annet organ som alene eller sammen med andre bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke midler som skal benyttes; når formålet med og midlene for behandlingen er fastsatt i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett, kan den behandlingsansvarlige, eller de særlige kriteriene for utpeking av vedkommende, fastsettes i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett,
- 8)
«databehandler» en fysisk eller juridisk person, offentlig myndighet, institusjon eller ethvert annet organ som behandler personopplysninger på vegne av den behandlingsansvarlige,
- 9)
«mottaker» en fysisk eller juridisk person, offentlig myndighet, institusjon eller ethvert annet organ som personopplysninger utleveres til, enten det dreier seg om en tredjepart eller ikke. Offentlige myndigheter som kan motta personopplysninger innenfor rammen av en særskilt undersøkelse i samsvar med unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett, skal imidlertid ikke anses som mottakere; nevnte offentlige myndigheters behandling av slike opplysninger skal være i samsvar med gjeldende regler om vern av personopplysninger i henhold til formålet med behandlingen,
- 10)
«tredjepart» enhver annen fysisk eller juridisk person, offentlig myndighet, institusjon eller ethvert annet organ enn den registrerte, den behandlingsansvarlige, databehandleren og de personer som under den behandlingsansvarlige eller databehandlerens direkte myndighet har fullmakt til å behandle personopplysninger,
- 11)
«samtykke» fra den registrerte enhver frivillig, spesifikk, informert og utvetydig viljesytring fra den registrerte der vedkommende ved en erklæring eller en tydelig bekreftelse gir sitt samtykke til behandling av personopplysninger som gjelder vedkommende,
- 12)
«brudd på personopplysningssikkerheten» et brudd på sikkerheten som fører til utilsiktet eller ulovlig tilintetgjøring, tap, endring, ulovlig spredning av eller tilgang til personopplysninger som er overført, lagret eller på annen måte behandlet,
- 13)
«genetiske opplysninger» personopplysninger om en fysisk persons nedarvede eller ervervede genetiske egenskaper som gir unik informasjon om den aktuelle fysiske personens fysiologi eller helse, og som særlig er framkommet etter analysering av en biologisk prøve fra den aktuelle fysiske personen,
- 14)
«biometriske opplysninger» personopplysninger som stammer fra en særskilt teknisk behandling knyttet til en fysisk persons fysiske, fysiologiske eller atferdsmessige egenskaper, og som muliggjør eller bekrefter en entydig identifikasjon av nevnte fysiske person, f.eks. ansiktsbilder eller fingeravtrykksopplysninger,
- 15)
«helseopplysninger» personopplysninger om en fysisk persons fysiske eller psykiske helse, herunder om ytelse av helsetjenester, som gir informasjon om vedkommendes helsetilstand,
- 16)
«hovedvirksomhet»:
- a)
når det gjelder en behandlingsansvarlig med virksomheter i mer enn én medlemsstat, stedet for dennes hovedadministrasjon i Unionen, med mindre avgjørelser om formål og midler i forbindelse med behandlingen av personopplysninger treffes i en annen av den behandlingsansvarliges virksomheter i Unionen, og sistnevnte virksomhet har myndighet til å få gjennomført nevnte avgjørelser, i dette tilfellet skal virksomheten som har truffet slike avgjørelser, anses for å være hovedvirksomheten,
- b)
når det gjelder en databehandler med virksomheter i mer enn én medlemsstat, stedet for dennes hovedadministrasjon i Unionen eller, dersom databehandleren ikke har noen hovedadministrasjon i Unionen, databehandlerens virksomhet i Unionen der hoveddelen av behandlingsaktivitetene i forbindelse med aktivitetene ved en databehandlers virksomhet finner sted, i den grad databehandleren er underlagt særlige forpliktelser i henhold til denne forordning,
- a)
- 17)
«representant» en fysisk eller juridisk person som er etablert i Unionen, som den behandlingsansvarlige eller databehandleren har utpekt skriftlig i henhold til artikkel 27, og som representerer den behandlingsansvarlige eller databehandleren med hensyn til de forpliktelser de har i henhold til denne forordning,
- 18)
«foretak» en fysisk eller juridisk person som utøver økonomisk virksomhet, uavhengig av foretakets rettslige form, herunder partnerskap eller sammenslutninger som regelmessig utøver økonomisk virksomhet,
- 19)
«konsern» et foretak som utøver kontroll, og dets kontrollerte foretak,
- 20)
«bindende virksomhetsregler» retningslinjer for vern av personopplysninger som en behandlingsansvarlig eller databehandler som er etablert på en medlemsstats territorium, følger i forbindelse med en overføring eller en rekke overføringer av personopplysninger til en behandlingsansvarlig eller databehandler i én eller flere tredjestater internt i et konsern eller gruppe av foretak som utøver en felles økonomisk virksomhet,
- 21)
«tilsynsmyndighet» en uavhengig offentlig myndighet som er opprettet av en medlemsstat i henhold til artikkel 51,
- 22)
«berørt tilsynsmyndighet» en tilsynsmyndighet som er berørt av en behandling av personopplysninger, fordi
- a)
den behandlingsansvarlige eller databehandleren er etablert på territoriet til nevnte tilsynsmyndighets medlemsstat,
- b)
registrerte som er bosatt i nevnte tilsynsmyndighets medlemsstat, i vesentlig grad påvirkes eller sannsynligvis vil bli påvirket av behandlingen, eller
- c)
det er klaget til nevnte tilsynsmyndighet,
- a)
- 23)
«grenseoverskridende behandling»
- a)
behandling av personopplysninger som finner sted i forbindelse med aktiviteter i en behandlingsansvarligs eller databehandlers virksomheter i mer enn én medlemsstat, dersom den behandlingsansvarlige eller databehandleren er etablert i mer enn én medlemsstat, eller
- b)
behandling av personopplysninger som finner sted i forbindelse med aktiviteter i en behandlingsansvarligs eller databehandlers eneste virksomhet i Unionen, men som i betydelig grad påvirker eller sannsynligvis vil påvirke registrerte i mer enn én medlemsstat.
- a)
- 24)
«relevant og begrunnet innsigelse» en innsigelse mot et utkast til avgjørelse om hvorvidt det foreligger en overtredelse av denne forordning eller om hvorvidt et planlagt tiltak som gjelder den behandlingsansvarlige eller databehandleren, er i samsvar med denne forordning, og som tydelig viser betydningen av risikoene som utkastet til avgjørelse utgjør med hensyn til de registrertes grunnleggende rettigheter og friheter og, dersom det er relevant, den frie flyten av personopplysninger i Unionen,
- 25)
«informasjonssamfunnstjeneste» en tjeneste som definert i artikkel 1 nr. 1 bokstav b) i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/1535,
- 26)
«internasjonal organisasjon» en organisasjon og dens underordnede organer som er underlagt folkeretten, eller ethvert annet organ opprettet ved eller på grunnlag av en avtale mellom to eller flere stater.
§ 5
1. Utlevering kan ikke skje for et politisk lovbrudd. Kongen kan inngå overenskomst med fremmed stat om at bestemte typer lovbrudd ikke skal anses som politiske.
2. Omfatter forholdet også lovbrudd som ikke er av politisk karakter, kan utlevering skje for dette lovbrudd dersom forholdet overveiende må anses for å være av ikke-politisk karakter.
§ 6.
Utlevering kan ikke skje dersom det må antas å være alvorlig fare for at vedkommende på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller politiske forhold ellers ville bli utsatt for forfølgelse som retter seg mot hans liv eller frihet eller for øvrig har alvorlig karakter.
§ 7.
Utlevering kan ikke skje dersom den vil komme i strid med grunnleggende humanitære hensyn, særlig på grunn av vedkommendes alder, helsetilstand eller andre personlige forhold.
§ 8.
1. Utlevering kan ikke skje når det her i riket er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse angående handlingen.
2. Er forfølgningen mot en siktet innstilt av mangel på bevis, kan utlevering bare skje når vilkårene etter straffeprosessloven § 74 første og sjette ledd foreligger.
3. Er straffansvaret for lovbruddet avgjort ved endelig dom i en annen fremmed stat enn den som har begjært utlevering, og er denne stat tilsluttet den europeiske utleveringskonvensjon 13 desember 1957, den europeiske konvensjon 28 mai 1970 om internasjonal gyldighet av straffedommer eller den europeiske konvensjon 15 mai 1972 om overføring av straffesaker, skal utlevering nektes såframt
- a)
han ble frifunnet;
- b)
han ble funnet skyldig uten at det ble fastsatt noen straffesanksjon;
- c)
den idømte sanksjon er fullstendig fullbyrdet; eller
- d)
den idømte sanksjon er bortfalt etter domslandets regler.
Forbudet mot utlevering etter dette ledd gjelder dog ikke når handlingen helt eller delvis er foretatt på den anmodendes stats territorium eller et sted som likestilles med dette, eller når handlingen var rettet mot en person, en institusjon eller annet som er av offentlig karakter i den anmodende stat, eller når gjerningsmannen selv hadde offentlig verv i denne stat.
§ 9.
Utlevering kan ikke skje når adgangen til henholdsvis straffeforfølgning eller fullbyrding av straffen er foreldet etter norsk lov. Utlevering kan likevel skje dersom siktelsen, tiltalen eller domfellelsen gjelder folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse og har en strafferamme på 15 år eller mer. Med hensyn til avbrytelse av foreldelsesfristen er det den anmodende stats bestemmelser som kommer til anvendelse dersom utleveringsbegjæringen er fremmet av en stat som deltar i Schengensamarbeidet.
§ 10.
1. Er den som begjæres utlevert domfelt for handlingen i den fremmede stat, skal utlevering ikke skje dersom det er særlig grunn til å tro at dommen ikke bygger på en riktig vurdering av spørsmålet om vedkommende er skyldig i gjerningen.
2. I andre tilfelle kan utlevering skje når det i samsvar med lovgivningen i den fremmede stat er avsagt beslutning om pågripelse eller fengsling eller annen beslutning som har samme virkning og som bygger på en vurdering av om vedkommende er skyldig i lovbruddet. Utlevering må i disse tilfelle ikke skje med mindre man finner at det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig.
3. Ved overenskomst med fremmed stat kan det bestemmes at dommer eller beslutninger som nevnt i annet ledd, og som er avsagt av en domstol, skal godtas som grunnlag for utlevering i forhold til denne stat uten nærmere prøving av beviset for at vedkommende er skyldig i gjerningen.
§ 11.
1. Er den som begjæres utlevert, her i riket dømt til frihetsstraff eller ved dom eller med heimel i dom besluttet anbrakt i anstalt for en annen handling enn den begjæringen om utlevering gjelder, kan han ikke utleveres før han løslates eller utskrives fra fengslet eller anstalten. Utlevering kan heller ikke skje dersom han her i riket er under forfølgning for en annen handling som kan medføre frihetsstraff i minst 2 år, eller holdes fengslet eller er underkastet tiltak som nevnt i straffeprosessloven § 188 i anledning av annen straffbar handling.
2. Utlevering til rettsforfølgning kan dog skje på det vilkår at den utleverte etter rettsforfølgningen sendes tilbake så snart som mulig.
§ 12.
1. Utlevering kan bare skje på følgende vilkår:
- a)
Den utleverte skal ikke settes under rettsforfølgning eller straff fullbyrdes mot ham for noen annen før utleveringen begått straffbar handling enn den han er utlevert for, med mindre
- 1)
departementet gir samtykke etter § 21, eller
- 2)
han har unnlatt å forlate det land han er utlevert til, trass i at han i 45 dager uhindret har kunnet forlate det, eller
- 3)
han er frivillig vendt tilbake etter først å ha forlatt landet.
- 1)
- b)
Han må ikke utleveres videre til en tredje stat for noen straffbar handling begått før utleveringen herfra, uten i tilfelle som nevnt i bokstav a foran.
- c)
Han må ikke uten departementets samtykke settes under rettsforfølgning ved ren provisorisk domstol eller en domstol som bare er kompetent til å behandle lovbrudd som det foreliggende i det enkelte tilfelle eller under spesielle unntaksforhold (ekstraordinær domstol).
- d)
Dødsstraff må ikke fullbyrdes mot ham.
2. Til utlevering kan knyttes ytterligere vilkår som det finnes grunn til.
Kapittel II. Prinsipper
§ 13.
1. Begjæring om utlevering må settes fram på diplomatisk veg, når ikke annet følger av overenskomst med vedkommende stat.
2. Begjæringen skal inneholde opplysninger om vedkommende persons statsborgerforhold, hans oppholdssted her i riket dersom det er kjent, og om arten av og tiden og stedet for den straffbare handling. Signalement skal om mulig oppgis. Med begjæringen skal videre følge avskrift av de straffebestemmelser som anses å ramme handlingen. Er det uforholdsmessig vanskelig å skaffe avskrift, kan en redegjøring for vedkommende straffebestemmelser tre isteden.
3. Ved begjæring om utlevering til rettsforfølgning skal vedlegges original eller bekreftet avskrift av pågripelsesbeslutning eller annen beslutning som er utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning og som forutsetter at det er skjellig grunn til mistanke mot vedkommende for den straffbare handling.
4. Ved begjæring om utlevering til fullbyrding av dom skal den fellende dom vedlegges i original eller bekreftet avskrift.
5. Når ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat, skal det i tilfelle vedlegges slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham.
§ 14.
1. Finner departementet på grunnlag av begjæringen og de opplysninger som fulgte denne, straks å burde avslå begjæringen, gjøres dette.
2. Blir begjæringen ikke avslått etter første ledd, sendes saken til påtalemyndigheten, som uten opphold skal sette i verk den nødvendige undersøkelse.
3. Når ikke annet er bestemt i denne lov, kommer reglene i straffeprosessloven til anvendelse.
§ 15.
1. Til fremme av undersøkelsen og for å sikre utlevering kan de tvangsmidler som er nevnt i straffeprosessloven kapitler 14, 15, 15 a, 16, 16 a, 16 b og 16 d, samt båndlegging etter politiloven § 17 g, anvendes i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket. Ved avgjørelsen av om vilkårene for å anvende tvangsmidler er til stede, kan den rettsavgjørelse som følger med begjæringen om utlevering, legges til grunn uten ytterligere prøving av bevisene for vedkommende persons skyld.
2. Når retten ikke bestemmer annet, skal dens beslutning om å anvende tvangsmiddel gjelde til begjæringen om utlevering er avgjort, og utlevering i tilfelle satt i verk, jfr. dog § 19 nr. 2. Den som er begjært utlevert, skal likevel ha rett til å få prøvet slik beslutning på nytt når det er gått mer enn 3 uker siden beslutningen ble truffet eller sist prøvet.
§ 16.
1. Når det settes i verk undersøkelse etter § 14, skal det oppnevnes offentlig forsvarer for den som er begjært utlevert, med mindre denne selv velger en forsvarer. For øvrig får reglene i straffeprosessloven §100 første ledd tilsvarende anvendelse. Straffeprosessloven § 186 første ledd gjelder tilsvarende.
2. Godtgjørelse til offentlig forsvarer etter denne lov betales av statskassen etter de bestemmelser som gjelder for betaling til offentlig forsvarer etter straffeprosessloven § 107. Også andre sakskostnader dekkes av statskassen. For innstevning av vitner gjelder likevel reglene i straffeprosessloven § 275 femte ledd tilsvarende. Retten kan i særlige tilfelle bestemme at sakskostnader som nevnt skal erstattes av den som er begjært utlevert.
§ 17.
1. Tingretten avgjør ved kjennelse om vilkårene for utlevering etter denne lov og mulig overenskomst med fremmed stat er til stede. Om adgangen til å føre forhandlingene for retten for stengte dører gjelder reglene for hovedforhandling i straffesaker tilsvarende.
2. Kjennelse kan avsis straks når den som er begjært utlevert, i rettsmøte samtykker i utlevering. Ellers avsis kjennelse når påtalemyndighetens undersøkelse er avsluttet. Retten kan dog beslutte at det skal innhentes nye bevis, og at behandlingen skal utsettes.
3. Kjennelsen kan ankes i samsvar med reglene i straffeprosessloven kapittel 26. Fristen for å anke kjennelsen er 3 dager. Anke har alltid oppsettende virkning.
§ 17a.
1. Hvis den som begjæres utlevert av en stat som deltar i Schengensamarbeidet har samtykket i utlevering og samtykket ikke senere er kalt tilbake, kan utleveringsbegjæringen behandles og avgjøres av den stedlige statsadvokat. Utlevering skal skje hvis vilkårene i loven er oppfylt og det ikke foreligger forhold som tilsier at begjæringen bør avslås. Finner statsadvokaten at begjæringen må avslås, eller det er tvil om utleveringsbegjæringen skal etterkommes, eller det foreligger konkurrerende begjæringer om utlevering, skal saken sendes via Riksadvokaten til departementet for avgjørelse.
2. Hvis den som har avgitt samtykke som nevnt i nr. 1, har erklært at den anmodende stat kan sette i verk straffeforfølgning eller fullbyrde straff for en annen straffbar handling enn den utleveringsbegjæringen gjelder, kan en slik erklæring bare kalles tilbake hvis samtykke som nevnt i nr. 1 kalles tilbake.
3. Samtykke som nevnt i nr. 1 og erklæring som nevnt i nr. 2 skal avgis skriftlig i rettsmøte. Det skal i rettsmøtet orienteres om virkningen av samtykket. Dersom samtykket kalles tilbake, skal saken oversendes tingretten for behandling etter de ordinære regler om behandling av utleveringssaker i dette kapittel.
§ 18.
1. Er det ved kjennelse endelig avgjort at lovens vilkår for utlevering foreligger, sendes sakens dokumenter snarest mulig av påtalemyndigheten til departementet, som avgjør om utleveringsbegjæringen skal etterkommes.
2. I tilfelle som nevnt i § 11 andre ledd innhentes uttalelse fra kriminalomsorgen før avgjørelse treffes, såframt den det gjelder soner straff eller er anbrakt i anstalt.
3. I forbindelse med utlevering kan det bestemmes at gjenstander som er beslaglagt under saken, skal overgis til den myndighet som har begjært utleveringen, likevel med de forbehold som det finnes grunn til å stille for å beskytte tredjemanns rett.
4. Klage over vedtak om utlevering har oppsettende virkning.
§ 19.
1. Når endelig vedtak om utlevering foreligger, skal den settes i verk så snart råd er.
2. Er vedkommende ikke på forhånd fengslet, kan han pågripes og settes i varetektsfengsel etter reglene i straffeprosessloven § 175 flg. eller underkastes forholdsregler som nevnt i straffeprosessloven § 188 inntil utleveringen kan settes i verk. Beslutning om bruk av tvangsmiddel skal dog ikke gjelde for lengre tid enn 4 uker fra endelig vedtak om utlevering er truffet. Etter begjæring fra departementet kan retten, når særlige grunner foreligger, beslutte at tvangsmidler skal nyttes en bestemt tid utover den fastsatte frist. Kjennelse om bruk av tvangsmidler kan ankes etter straffeprosessloven kapittel 26.
Kapittel III. Den registrertes rettigheter
§ 20.
1. Når en person i fremmed stat er siktet, tiltalt eller domfelt for en straffbar handling som kan begrunne utlevering etter denne lov, kan tvangsmidler etter straffeprosessloven kapitler 14, 15, 15 a, 16, 16 a, 16 b og 16 d, samt båndlegging etter politiloven § 17 g, anvendes overfor ham i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket, såframt kompetent myndighet i den fremmede stat ber om det før utleveringsbegjæring er framsatt. Det samme gjelder når vedkommende i den fremmede stat er etterlyst for lovbruddet. Om oppnevning av forsvarer gjelder straffeprosessloven § 96 flg. tilsvarende. Rettens kjennelse om bruk av tvangsmidler kan ankes etter reglene i straffeprosessloven kapittel 26. Straffeprosessloven § 186 første ledd gjelder tilsvarende.
2. Om beslutning om bruk av tvangsmidler etter første ledd skal det uten opphold gis underretning til departementet. Departementet kan bestemme at bruken av tvangsmidler skal opphøre dersom det antar at det ikke er grunn til utlevering. Dersom slik beslutning ikke treffes uten opphold, skal departementet straks sørge for at den fremmede stat blir underrettet om beslutningen om bruk av tvangsmiddel, og om at beslutningen vil bli opphevd dersom begjæring om utlevering ikke mottas så snart som mulig. Er begjæring om utlevering ikke mottatt innen 4 uker etter at underretning ble sendt, kan tvangsmiddel ikke lenger nyttes. I særlige tilfelle kan retten forlenge denne frist.
§ 21.
1. Departementet kan på begjæring samtykke i at den som er utlevert etter denne lov, settes under rettsforfølgning eller at straff fullbyrdes mot ham for en annen før utleveringen begått straffbar handling enn den han er utlevert for. Det samme gjelder samtykke til at han blir utlevert videre til en tredje stat for noen straffbar handling begått før utleveringen herfra.
2. Samtykke kan bare gis når handlingen kunne ha begrunnet utlevering etter denne lov. Dette spørsmål avgjøres ved kjennelse av den tingrett som tidligere har truffet avgjørelse i saken. Dersom saken tidligere ikke har vært prøvd for retten, skal den tingretten hvor den ettersøkte sist oppholdt seg, avgjøre spørsmålet. Bestemmelsene i § 16 og § 17 tredje ledd gjelder tilsvarende.
3. Begjæringen skal inneholde opplysning om arten av og tiden og stedet for den straffbare handling samt opplysning om de straffebestemmelser som anses anvendelige på handlingen.
4. Departementet kan på begjæring også gi slikt samtykke som nevnt i § 12 første ledd bokstav c, men bare når det anses ubetenkelig.
§ 22.
Departementet kan samtykke i at en person som utleveres fra en fremmed stat til en annen fremmed stat, føres over norsk statsområde, såframt ikke bestemmelsene i § 2 eller §§ 4-6 ville være til hinder for at det skjedde utlevering fra Norge til vedkommende fremmede stat for handlingen.
Kap. IV. Utlevering til Norge.
§ 23.
1. Når påtalemyndigheten finner at det bør settes fram begjæring til en fremmed stat om utlevering av en person som her i riket er siktet, tiltalt eller domfelt for en straffbar handling, anmoder den departementet om å sørge for dette, når ikke annen framgangsmåte er avtalt med vedkommende stat.
2. Departementet prøver i enhver henseende om anmodningen bør etterkommes. Begjæring om utlevering settes i tilfelle fram på diplomatisk veg eller på annen måte som godtas av vedkommende stat.
Kap. V. Annen rettshjelp.
§ 23 a.
1. En begjæring om rettslig bistand fra utenlandsk myndighet i forbindelse med straffesak i fremmed stat som er fremsatt overfor departementet eller i samsvar med overenskomst med vedkommende stat, skal så vidt mulig etterkommes.
2. Begjæringen skal avslås dersom gjennomføringen ville krenke Norges suverenitet, medføre fare for rikets sikkerhet eller stride mot rettsordenen eller andre vesentlige interesser.
3. Begjæringen kan også avslås dersom
- a)
den gjelder en handling som etter bestemmelsene i §§ 4 og 5 ikke kan begrunne utlevering,
- b)
den fullbyrdende myndighet har kjennskap til at det i Norge eller i en stat som er tilknyttet Schengen-samarbeidet eller Den europeiske union er avsagt dom eller foreligger annen avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning for det forhold begjæringen gjelder,
- c)
det foreligger tungtveiende grunner for at begjæringen ikke bør etterkommes,
4. Tredje ledd bokstav a gjelder ikke anmodning fra en stat som er tilsluttet Schengen-samarbeidet eller Den europeiske union.
5. Det er ikke til hinder for gjennomføringen av anmodningen at handlingen som anmodningen gjelder, ikke er straffbar etter norsk rett. Dette gjelder likevel ikke anmodninger som involverer bruk av tvangsmidler, jf. § 24 tredje ledd.
§ 23 b.
1. Påtalemyndigheten kan beslutte å fremme anmodning til utenlandsk myndighet om bistand til bevisopptak. Slik anmodning sendes via Justisdepartementet, hvis ikke annet er bestemt ved overenskomst med fremmed stat.
2. Kongen kan gi nærmere forskrifter om rettsanmodninger etter denne bestemmelsen.
§ 24.
1. Til bruk for straffesak i fremmed stat kan det på begjæring bestemmes at tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven kapitler 15, 15 a, 16, 16 a, 16 b, 16 d og 17, skal kunne anvendes på samme måte som i saker om lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket. Båndlegging etter politiloven § 17 g kan også bestemmes anvendt til bruk i sak i fremmed stat når saken har sin bakgrunn i regler som oppfyller tilsvarende folkerettslige forpliktelser som båndleggingsreglene. Det kan også ellers bestemmes at ting som kan beslaglegges eller inndras i medhold av straffeprosessloven kapittel 16, skal overføres til fremmed stat for det formål at tingen skal tilbakeleveres til rette eier. Tilsvarende kan det bestemmes at det skal gis avkall på ting som er midlertidig overlevert fremmed stat.
2. Begjæringen framsettes overfor departementet, med mindre annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat. Begjæringen skal inneholde opplysninger om arten av og tiden og stedet for den straffbare handling. Hvis ikke annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat, kan begjæringen bare etterkommes dersom det godtgjøres at det foreligger beslutning om bruk av tvangsmidler, utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning.
3. Begjæringen kan ikke etterkommes dersom den handling forfølgningen gjelder, eller en tilsvarende handling, ikke er straffbar etter norsk lov, eller dersom den etter bestemmelsene i §§ 4-6 ikke kan begrunne utlevering. Første punktum, andre alternativ gjelder ikke for stater tilsluttet Schengensamarbeidet eller Den europeiske union. Ved begjæring fra Danmark, Finland, Island eller Sverige gjelder heller ikke første punktum første alternativ.
4. Departementet kan straks avslå begjæringen dersom den ikke fyller vilkårene i annet ledd, eller det klart framgår at den ikke vil bli etterkommet. Blir begjæringen ikke avslått etter denne bestemmelse, sendes saken til påtalemyndigheten. Når retten prøver om det er rettslig adgang til bruk av tvangsmidler, prøver den også om vilkårene etter denne paragraf er til stede. Reglene i § 17 tredje ledd gjelder tilsvarende. I samband med overenskomst som nevnt i annet ledds første punktum kan det dog bestemmes at saken skal avgjøres av annen myndighet enn departementet.
5. Er det sannsynlig at person som oppholder seg i Norge og som ikke er siktet under forfølgningen, er berettiget til beslaglagt gjenstand, skal overlevering av denne til det annet lands myndighet skje på vilkår av at den uten kostnad leveres tilbake når forfølgningen er slutt.
§ 24 a.
1. Til bruk for straffesak i fremmed stat kan utenlandsk domstol eller annen myndighet som er kompetent etter vedkommende lands lovgivning, på begjæring avhøre vitner og sakkyndige som befinner seg i Norge ved fjernavhør. Begjæringen fremsettes overfor departementet, med mindre annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat.
2. Fjernavhør etter denne bestemmelsen gjennomføres ved norsk domstol. Innkallelse av den som skal avgi forklaring skjer etter reglene i straffeprosessloven. For plikten til å møte som vitne eller sakkyndig gjelder straffeprosessloven §§ 108, 109 og 143 tredje ledd tilsvarende. Tredje punktum gjelder ikke for fjernavhør ved hjelp av telefon.
3. Avhøret kan gjennomføres i henhold til lovgivningen i den stat som har fremsatt begjæringen, så lenge en slik fremgangsmåte ikke er forbudt etter norsk rett. En dommer skal være til stede under hele avhøret og føre kontroll med utspørringen.
4. For vitnet og den sakkyndiges adgang og plikt til å forklare seg mv. gjelder bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 10 og 11 tilsvarende så langt de passer. Den som avhøres kan også nekte å avgi forklaring i den utstrekning dette følger av den anmodende stats lovgivning. Fjernavhør ved hjelp av telefon kan bare skje dersom vitnet eller den sakkyndige samtykker.
5. For straffansvar for uriktig forklaring gjelder straffeloven § 221 tilsvarende.
6. Kongen kan gi forskrifter om fjernavhør etter denne bestemmelsen, herunder regler om blant annet føring av referat, bruk av tolk og dommerens kontroll med avhøret mv.
§ 25.
1. Til bruk for straffesak her i landet eller i fremmed stat kan det bestemmes at en person som her i landet er frihetsberøvet på grunn av straffbar handling, skal midlertidig overføres til en fremmed stat for å avhøres som vitne eller fremstilles til konfrontasjon. Overføring som nevnt i første punktum, kan også skje med vedkommendes samtykke for å bistå ved andre etterforskningsskritt, eller skje i forbindelse med fornyet prøving av dom.
2. Begjæring om overføring etter nr. 1 fremsendes via departementet med mindre annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat. Begjæringen skal inneholde opplysninger om arten av den straffbare handling.
3. Begjæring om midlertidig overføring til bruk for straffesak i fremmed stat skal ikke etterkommes dersom den handling forfølgningen gjelder eller en tilsvarende handling, ikke er straffbar etter norsk lov, eller dersom den etter bestemmelsene i §§ 4 til 6 ikke kan begrunne utlevering. Overføring til fremmed stat skal ikke skje dersom vedkommendes nærvær er nødvendig her i riket av hensyn til en straffesak, eller dersom andre sterke grunner taler mot overføring. Det skal særlig tas hensyn til om overføringen er egnet til å forlenge den tid han ville være berøvet friheten. Første punktum gjelder ikke for begjæringer fra Danmark, Finland, Island eller Sverige.
4. Dersom vedkommende ikke samtykker i overføring etter nr. 1 første punktum, avgjør retten ved kjennelse om det er lovlig adgang til overføring. Er vedkommende under strafforfølgning her i riket, hører saken inn under den domstol som behandler straffesaken. Reglene i § 17 tredje ledd gjelder tilsvarende. Dersom vedkommende overfor påtalemyndigheten eller kriminalomsorgen skriftlig samtykker til midlertidig overføring, avgjør den stedlige statsadvokat om overføring skal skje. Før det treffes avgjørelse om overføring til utlandet, skal det innhentes uttalelse fra fengsels- eller anstaltmyndigheten såframt vedkommende soner straff eller er anbrakt i anstalt.
5. Overføring kan bare skje på vilkår av at vedkommende person sendes tilbake så snart som mulig, eventuelt innen nærmere fastsatt frist, og at han under oppholdet i den fremmede stat ikke blir satt under rettsforfølgning, straffet eller utlevert for handling han har begått før overføringen.
§ 25 a.
1. En person som i utlandet er berøvet friheten på grunn av straffbar handling, kan overføres midlertidig til Norge for å avhøres som vitne eller bistå ved andre etterforskningsskritt. Det samme gjelder ved fornyet prøving av dom.
2. Begjæring om overføring etter nr. 1 fremsettes av påtalemyndigheten og sendes via departementet med mindre annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat.
3. Personen som overføres skal holdes i fengslig forvaring, med mindre vedkommende utenlandske myndighet anmoder om at fengslingen skal opphøre. Det er et vilkår for fengsling at det godtgjøres å foreligge beslutning om bruk av fengslig forvaring i samsvar med vedkommende stats lovgivning. Lov 20. januar 2012 nr. 4 om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre § 13 tredje ledd første og annet punktum gjelder tilsvarende.
4. Personen som er overført skal under oppholdet her i riket ikke bli satt under rettsforfølgning, straffet eller utlevert for handling han har begått før overføringen. Vedkommende skal tilbakeføres til den fremmede stat så snart som mulig eller innen en nærmere fastsatt frist.
Kap. VI. Overenskomst med fremmed stat. Forholdet mellom de nordiske land.
§ 26.
1. Kongen kan inngå overenskomst med fremmed stat om plikt til utlevering og annen rettshjelp i straffesaker på bestemte vilkår, som ikke må stride mot denne lov.
2. Uten hensyn til denne lov kan utlevering skje og annen rettshjelp i straffesaker ytes i det omfang Norge har plikt til det etter overenskomst med fremmed stat inngått før loven trådte i kraft.
3. Utlevering og annen hjelp i straffesaker kan skje etter denne lov, selv om det ikke foreligger forpliktelse til dette etter traktat som Norge har inngått med vedkommende fremmed stat om spørsmålet.
§ 27.
Bestemmelsene om utlevering i kapitlene I, II og IV og bestemmelsene i samband med utlevering i kap. III gjelder ikke i forhold til Danmark, Finland, Island og Sverige.
Kap. VII. Ikrafttredelsesbestemmelser. Endringer i annen lovgivning m.m.
§ 28.
1. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
2. Kongen kan gi nærmere bestemmelser til gjennomføring av loven.
3. Fra lovens ikrafttreden oppheves - - -.
§ 29.
- - -