Artikkelens formål er å kartlegge statusen til rettslige friheter – fraværet av rettslig plikt – ved å undersøke og imøtegå tre ulike påstander om at de er rettslig irrelevante. De to første, fremsatt av Alf Ross, rammer friheter generelt og friheter som mangler beskyttelse mot hindringshandlinger. Den tredje påstanden, fremsatt av Nils Kristian Sundby, rammer friheter til å utføre trivielle og dagligdagse handlinger. Ingen av de tre påstandene har fått særlig motbør i skandinavisk rettighetsdiskurs. Artikkelen argumenterer for at disse forfatternes utdefinering av friheter fra rettighetsbegrepet hverken er analytisk nødvendig eller et egnet utgangspunkt for beskrivelse av retten. Forsvaret av friheters rettighetsstatus, og den medfølgende kritikken av et unødig restriktivt rettighetsbegrep, knyttes særlig opp mot debatter om frihetsbegrepets rolle ved beskrivelse av forvaltningsskjønn og domstolenes prøvingsrett. Gjennom drøftelsen synliggjøres hvordan disse ofte oversette rettsposisjonene er helt sentrale verktøy for regulering av samfunnet og av stor subjektiv betydning for rettssubjekter.

Formålet med artikkelen er å belyse og diskutere hvilken betydning presentasjonsformen kan ha når retten viser til uttalelser som bevis i domsgrunnene i straffedommer. Straffeprosessloven åpner for en viss variasjon i hvordan faktum blir beskrevet, og dette gjelder også for rettens presentasjon av uttalelser og ytringer som bevis. Uttalelser presenteres vanligvis i form av tale eller gjenfortelling , altså enten som direkte sitat eller som indirekte tale eller oppsummering. Premisset for analysene er at formene for talepresentasjon kan fremheve ulike aspekter ved en faktisk omstendighet som retten beskriver i domsgrunnene. Uttalelser fungerer primært som dokumentasjon, men direkte sitater kan også gi kontekstuell informasjon som å signalisere troverdighet ved en uttalelse og karakterisere involverte personer i saken. Ved siden av dette kan måten talepresentasjonen markeres på, ha betydning for argumentasjonens gjennomsiktighet. Dette gjelder i særlig grad ved såkalt tekstinterferens, som er en sammenblanding av to ulike taleres språklige registre. Til slutt blir det diskutert hvorvidt sitater av uttalelser kan ses på som en del av rettens symbolske klander av domfelte.

En part har efter dansk rets almindelige regler pligt til at reklamere, såfremt en misligholdelse ønskes påberåbt. Hvornår parten skal reklamere, afhænger blandt andet af hvilken af parterne i en aftalerelation, der har bevisbyrden for et bestemt forhold. Der må i den forbindelse navnlig sondres mellem bevisbyrden for, at der foreligger misligholdelse, og bevisbyrden for, at en part har handlet ansvarspådragende i erstatningsmæssig henseende. Artiklen analyserer, med udgangspunkt i den danske retstilstand, forskellige aspekter af disse væsentlige forhold, idet blandt andet sammenhængen mellem en parts reklamationspligt og partens (eventuelle) bevisbyrde tillige drøftes.