Kulturarv i jordbrukslandskapet – kulturarvskategorier og forvaltningsnivå

Kulturelle økosystemtjenester (CES)

De kulturelle økosystemtjenestene betegnes gjerne også som opplevelses- og kunnskapstjenester, og er blant annet forhold som bidrar til stedsidentitet, estetiske verdier, mulighet til å oppleve natur, rekreasjon og friluftsliv, og åndelig berikelse (MD 2013). Dette er gjenkjennbart i de statlige planretningslinjene (KLD, 2023a) der det blant annet påpekes at Regjeringen forventer at «[s]tedenes særpreg, kulturmiljø og viktige landskapstrekk vektlegges i by- og stedsutvikling» (s. 17). Det understrekes videre at «[k]ulturmiljø kan brukes som ressurs i samfunnsutviklingen og bidra til miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft» (KLD, 2023a, s. 14).

I utgangspunktet er økosystemtjenester sett på som funksjoner som skapes av natur. Menneskeskapte strukturer og abiotiske elementer, som kulturarv, er derved etter en streng definisjon ikke bidrag til økosystemtjenester (Hølleland, Skrede og Holmgaard, 2017; Potschin mfl., 2016). Dette er tilsynelatende i endring ved for eksempel at det i den seneste versjonen av CICES (Common International Classification of Ecosystem Services) er presentert abiotiske elementer, som grotter og fjell, som bidrar til ulike kategorier av økosystemtjenester (Haines-Young og Potschin, 2018).

Når det gjelder jordbrukets produksjon av økosystemtjenester, er det etter vårt syn vanskelig å trekke klare grenser, da mange av elementene som bidrar til å levere økosystemtjenester, kan være en kombinasjon av kulturarv og natur. Landskapshistoriker John Dixon Hunt (Hunt, 2000) deler naturen inn i tre kategorier – første, andre og tredje natur – som delvis gjenspeiler graden av kultivering. Den uberørte villmarken utgjør første kategori. Andre kategori består av bearbeidet natur gjennom jordbruk, infrastruktur og bosetting, mens tredje kategori utgjøres av hager og parker som er opprettet basert på estetiske kriterier. Det kulturelle aspektet ved økosystemtjenesten levert av landbruket knyttes primært til kategori 2 der naturelementer tillegges en bruksverdi, men som kulturhistoriske elementer representer spor etter landbruket også estetiske verdier og opplevelsesverdier som danner grunnlag for friluftsliv og rekreasjon. Hølleland, Skrede og Holmgaard (2017) hevder da også at ettersom materiell og immateriell kulturarv og kulturminner er nær knyttet til kulturlandskap og jordbruksdrift, er de naturlig å inkludere innenfor en bred tolkning av økosystemtjenestebegrepet. Denne måten å se sammenhengen mellom fysisk kulturarv og landskap på er senere brukt i flere studier, for eksempel Stanik, Aalders og Miller (2018) i Skottland og Csurgó og Smith (2022) i Ungarn.

Kulturarv og kulturelle økosystemtjenester

Kulturarv er en fellesbetegnelse som inkluderer fysiske spor, vanligvis omtalt som kulturminner, så vel som det immaterielle i form av for eksempel tradisjoner. Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng (KLD, 2025; Lov om kulturminner § 2). Begge deler skapes av menneskelig aktivitet. Enkelte kulturminner skapes bevisst og med tanke på lang varighet, for eksempel gravminner, mens andre kun vitner om menneskelig tilstedeværelse, som kokegroper. Steder det er knyttet spesielle hendelser til, for eksempel historiske slag, er kanskje ikke synlige i form av fysiske objekter, men er like fullt en viktig del av kulturarven.

Mange kulturminner er automatisk fredet, noe som selvsagt må hensyntas i arealplanleggingen. Det er imidlertid også viktig å synliggjøre at kulturminner og kulturmiljøer kan bidra til identitet, kontinuitet og bærekraft, og at ivaretakelse av disse kvalitetene i arealplanleggingen kan gi en merverdi utover at det handler om fysisk utbygging. Norske og internasjonale erfaringer viser at når kulturarv gis plass i tidlig planfase, kan man oppnå bedre resultater ved at byer og tettsteder som utvikles med respekt for sin historiske kontekst, blir attraktive, særpregede og bærekraftige. Guzman, Roders og Colenbrander (2017), med vekt på urbane områder, understreker behovet for å integrere kulturarv i arealplanlegging. I Norge krever plan- og bygningsloven at planer skal ta vare på kulturmiljøverdier som del av det helhetlige plangrunnlaget, og det er et nasjonalt mål at kulturmiljø skal bidra til bærekraftig utvikling gjennom helhetlig samfunnsplanlegging (KLD, 2023b). I de nasjonale planretningslinjene (KLD, 2023a) løftes også viktigheten av å ivareta kulturmiljø fram som bidrag til en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftig utvikling.

Jordbruket har en sentral rolle i landskapsformingen i Norge, da jordbruksdrift er nær knyttet til bosetning. Kulturarv og jordbruk kan derved i samspill oppleves som å levere økosystemtjenester i form av blant annet stedsidentitet, rekreasjon og reiseliv (Csurgó og Smith, 2022; Krøgli mfl., 2023) (figur 1).

Figur 1.

Jordbruket har flere roller knyttet til kulturelle økosystemtjenester. Jordbruket produserer selv kulturelle økosystemtjenester, som for eksempel stedsidentitet, og elementer som bidrar til kulturelle økosystemtjenester, som driftsveier og seterveier som gir mulighet for rekreasjon. I tillegg forvalter jordbruket et stort mangfold av kulturelle elementer rett og slett fordi de befinner seg i jordbrukslandskapet (Lindhjem og Dramstad, 2023). Det er denne samlingen av kulturarvselementer, og forvaltningen av den, vi vil se nærmere på i denne artikkelen. Dette er viktig fordi jordbruket og jordbrukslandskapet er i endring både gjennom aktiv planlegging og som en del av teknologisk og økonomisk endring i jordbruket, og fordi det kan være nyttig å synliggjøre det totale bidraget fra jordbruket og jordbrukslandskapet med tanke på hvordan godene opprettholdes og forvaltes.

Antallet aktive gårdbrukere i Norge har vært i nedgang gjennom flere år, og det er et stort omfang av jordbruksareal som drives som leiejord (Snellingen-Bye, 2019). Det kan påvirke kjennskapen til og forvaltningen av kulturarven som er lokalisert i disse områdene. Det er også en andel jordbruksareal som har gått ut av produksjon og som dermed også kan tape sin kulturelle funksjon. I tillegg kommer arealbruksendringer som følge av utvikling av infrastruktur, byer og tettsteder. I sum innebærer disse endringene at det kan bli nødvendig å tenke nytt rundt forvaltning og prioritering, med henblikk på en fortsatt leveranse av kulturelle økosystemtjenester fra jordbruket.

Vi vil se på hvilke typer av kulturarv som forekommer i jordbrukslandskapet, både når det gjelder bygninger, infrastruktur og andre elementer. Vår hypotese er at jordbruket, kun basert på geografi og arealbruk, har «ansvar» for en vesentlig del av vår kulturarv, og at dette går langt utover den delen av kulturarven som kan sies å ha en direkte tilknytning til jordbruksdrift. Dette ser vi som et viktig tema å diskutere, med et jordbrukslandskap i stadig endring. Hva er egentlig jordbrukets rolle i forvaltningen av et slikt fellesgode?

Datakilder

Som kilde til data om kulturarv i jordbrukslandskapet har vi brukt Riksantikvarens database «Askeladden»¹. Den gir en oversikt over formelt vernede (etter kulturminneloven og plan- og bygningsloven) kulturminner og kulturmiljøer i Norge. Vi har ikke valgt å filtrere ut spesielle typer objekter, f.eks. funnsted, i databasen, fordi vi mener at alle registreringer potensielt kan ha betydning for kulturelle økosystemtjenester. Et funnsted kan for eksempel bidra til å skape stedsidentitet. Det er også eksempler på at funnsteder kan bli turmål, slik det for eksempel er skjedd med funnsteder for vikingskip.

Vi har også brukt Riksantikvarens SEFRAK-register (Sekretariatet For Registrering Av Faste Kulturminne i Noreg) for å hente ut informasjon om eldre bygninger. I denne databasen ligger det i henhold til Riksantikvaren cirka 515 000 registreringer.² Datasettet inneholder bygninger eldre enn år 1900 fra hele landet, og bygninger fra før 1945 i Finnmark.

Som kilde til data om arealbruk og arealdekke har vi brukt Arealressurskartet AR5. Jordbrukslandskapet definerer vi som alt jordbruksareal på AR5-kartet, omgitt av en 100 meter bred buffersone (se også Stokstad mfl., 2017). Buffersonen har vi lagt inn av to hovedårsaker. For det første er jordbruksarealet i endring; det utvides og snevres inn gjentatte ganger gjennom historien. For det andre mener vi jordbruksarealet og de nærmeste omgivelsene påvirker hverandre gjensidig.

Kartanalyser

De ulike datasettene ble analysert ved bruk av GIS-verktøyet QGIS (versjon 3.22). Jordbrukslandskapet slik det er definert ovenfor, ble satt som ramme, og geografiske analysemetoder ble så brukt for å identifisere hvilke objekter som falt innenfor denne rammen.

Elementer registrert i Askeladden

Gravminner er en viktig kategori for kulturarvselementer innenfor jordbrukslandskapet. Mer enn 20 000 av objektene som er registrert i Askeladden og som finnes innenfor jordbrukslandskapet, er gravminner i en eller annen form (f.eks. gravhauger, flatmarksgraver og gravrøyser). En del elementer er knyttet til vei og ferdsel, slik som alleer, bruer, hulveier og vadesteder. En vesentlig andel elementer (> 19 000) er knyttet til jordbruk, fangst og utnytting av naturressurser av ulike slag. Det inkluderer også gruver, fangstgroper, jernvinnovner og slagghauger, for eksempel. Innenfor jordbrukslandskapet finnes også kulturarv som er knyttet til utnyttelse av andre ressurser, som fyr, naust og båtdrag, samt elementer knyttet for eksempel til religion, som kirkeruiner, stavkirker og offersteiner. Det er elementer knyttet til krig, som bunkerser, skytterstillinger og skanser. Det er også en rekke aktivitetssteder og funnsteder i databasen. Det er med andre ord et vidt spekter av kulturarvselementer innenfor jordbrukslandskapet, og dette omfatter både elementer som kan knyttes til utnytting av naturressurser, og elementer uavhengig av dette.

Bygninger registrert i SEFRAK

Når det gjelder bygninger registrert i SEFRAK-registeret, har vi skilt mellom bygninger som vi er sikre på har en tilknytning til jordbruksdrift, og andre bygninger (tabell 2).

Som tabellen viser, er det 121 644 SEFRAK-registrerte bygninger som befinner seg i jordbrukslandskapet som synes å ha en direkte tilknytning til jordbruket. Samtidig er det et flertall av bygningene (59 %) som havner i klassen «Andre». I denne klassen finnes blant annet flere kirker, forsamlingshus, skoler m.m. – bygninger som gjerne har oppstått som følge av bosetting som ofte er basert på jordbruksdrift.

Kulturhistorie og arealer ute av bruk

Ifølge analyser ved NIBIO var det totalt 1 517 kvadratkilometer eller 13,4 % av landets totale jordbruksareal som ikke var inkludert i søknader om produksjonstilskudd i 2022.³ Noe av dette arealet er antagelig likevel i bruk, for eksempel som beite til hest, men størstedelen av arealet antas å kunne være ute av drift. Nærmere analyser av arealet som antas å være ute av drift, viser at jordbruksareal fordelt på mindre jordstykker og på mindre eiendommer er overrepresentert (Krøgli mfl., 2023). Samtidig finnes altså ca. 14,9 % av objektene i Askeladden og ca. 18,6 % av bygningene i SEFRAK på areal/eiendommer med noe eller alt areal ute av drift. For eiendommer der alt areal er antatt ute av drift, er tallene henholdsvis 5 og 8 %.

Et landskap i endring

Jordbruket og jordbrukslandskapet er i kontinuerlig endring, påvirket av et spekter ulike drivkrefter. Eksempler på viktige drivkrefter er utviklingen i teknologi, økonomien i ulike produksjoner og i jordbruket generelt, ressurstilgang og forhold som vær og klima. I dag er det, ifølge SSB,⁴ 37 682 aktive gårdbrukere i Norge. Det er en nedgang på 19,9 % i løpet av de siste 10 år. Samtidig er nedgangen i jordbruksareal i drift i samme periode kun cirka 83 000 dekar eller cirka 1 %. Dette skyldes at en stor andel av jordbruksarealet i Norge i dag drives av noen som leier det. I gjennomsnitt driver hver gårdbruker som fortsatt er aktiv, nå mer enn fem tidligere selvstendige bruk. Tidligere undersøkelser (Stokstad og Puschmann, 2010) har vist at når jordbruksareal går fra å være drevet av eier til leier, så går også noe areal ut av drift.

At mange av kulturarvselementene nå ligger på eiendommer der noe eller alt jordbruksareal antas å være ute av drift (Mathiesen, 2019), tilsier etter vårt syn at endringene som pågår i dette jordbrukslandskapet, kan få konsekvenser for forvaltningen av kulturarven. Vårt perspektiv er at dette kan få store konsekvenser også for en videre forvaltning av de kulturelle økosystemtjenestene samfunnet kan få fra jordbruket. Hvordan sikres for eksempel informasjonsflyten når den som driver arealet, bor et helt annet sted og kanskje ikke har lokal tilhørighet?

Situasjonen er med andre ord at et stadig mindre antall aktive gårdbrukere forvalter hele 72 % av de eldre bygningene i det norske landskapet og 52 % av de per nå registrerte kulturminnene. I en statusoversikt for perioden 2000–2019 over verneverdige bygninger i ti utvalgte kommuner geografisk fordelt over hele landet framgår at tapsandelen for bygningstyper tilknyttet jordbruket er på 4,9 % for driftsbygninger, 4,8 % for mindre uthus og 4,3 % for seter/utmarkshus over en femårsperiode (Damman, 2020). Dette er noe høyere enn for øvrige bygningstyper, men mindre enn for kategorien sjøhus/naust med en tapsandel på 6,7 %. De samme jordbruksrelaterte bygningstypene er de som er mest truet i vurderingen av tilstand. Bestanden er vurdert på bakgrunn av SEFRAK-registreringen. Siden første runde med registrering har driftsbygninger det høyeste akkumulerte tapet av samtlige bygningstyper, med 38 %. Registreringen av endring over tiårsperioden viser at bygningstyper med mange endringer har lavere tapsandel enn bygningstyper med færre endringer, noe som indikerer sammenhengen mellom bruk og bygningsbevaring. Høyest akkumulert tap, forverret tilstandsgrad og få endringer utvendig tilsier at en stor andel driftsbygninger i perioden har gått ut av bruk.

Figur 3.

Kulturarven som inngår i jordbrukslandskapet, er imidlertid – som våre analyser viser – mangfoldig, og den er ikke begrenset til kulturarv knyttet til jordbruksdrift. Det er sannsynlig at endringen i struktur og driftsforhold i jordbruket kan medføre behov for en mer nyansert forvaltningsinnsats og prioritering for at jordbrukets samlede kulturelle leveranse skal opprettholdes. Det kan bli viktig å velge hvilke elementer som har høyeste prioritet, dersom det viser seg umulig å forvalte alt på samme nivå. Etterlevelse av Regjeringens forventninger til hvordan kulturhistorien skal innarbeides i arealplanlegging, vil kunne bidra positivt til fortsatt forvaltning og ivaretagelse av kulturarv i en del situasjoner, men arealplanlegging omfatter likevel et begrenset areal. Derfor er vårt utgangspunkt at det kan være nyttig å tenke nytt om forventninger til jordbruket på dette temaet.

Forvaltning og støtteordninger

I dag kan det tildeles støtte fra ulike kilder til jordbruksbedrifter som forvalter kulturminner. Spesielle miljøtiltak i landbruket (SMIL)⁵ er en kilde, Regionalt miljøtilskudd i jordbruket (RMP)⁶ en annen. I tillegg kommer mer spesielle midler, som for eksempel støtte fra stiftelsen Norsk Kulturarv⁷ og Kulturminnefondet⁸. Når det gjelder SMIL-midler, skriver Landbruksdirektoratet følgende: «Den som eier eller leier en landbrukseiendom der det foregår tilskuddsberettiget jordbruksproduksjon, kan søke tilskudd. Den som leier må ha godkjenning fra eier.» Også for RMP gjelder at dette er midler «for å gjøre miljøtiltak på egen gård eller leiejord». Med et stadig synkende antall aktive gårdbrukere blir det stadig færre som har anledning til å søke ordningene, og det er heller ikke gitt at mange vil søke støtte for å vedlikeholde noe som tilhører en annens eiendom. Samtidig kan selvsagt færre søknadsberettigede medføre et større tilskudd til dem som faktisk søker. Det totale antall kulturarvselementer som skal forvaltes, holdes imidlertid (nærmest) konstant. Dette er forhold vi mener bør undersøkes nærmere.

I denne situasjonen blir et spesielt viktig spørsmål om tilskuddsordningene vurderes å dekke den ekstra innsatsen som kreves for å forvalte kulturarven som er lokalisert innenfor jordbruksarealer og som landbruket dermed har forvaltningsansvar for. Dette forvaltningsansvaret kan omfatte så vel skjøtsel som bærekraftig bruk og bidrag til formidling av kulturarvsverdier som fellesgode. Enkelte typer skjøtsel er selvsagt mer krevende enn andre, i form av både arbeidsinnsats og kostnader som påløper. Dersom beite er tiltaket som skal gjennomføres, kan for eksempel gjerdekostnader være omfattende. Kvaliteten på beitet er heller ikke nødvendigvis slik at det sikrer en høy produksjon, noe som påvirker brukerens økonomi. Forvaltning av bygninger kan være svært kostnadskrevende, og det er ikke alltid alternativ bruk som kan forsvare investeringene. Dette er – så vidt vi kjenner til – i liten grad kartlagt. Dersom tilskuddssatser for enkelte tiltak oppleves av mange som for små, kan det få betydning for hvilke deler av kulturarven som skjøttes over tid.

Vår vurdering er at det kanskje kan være hensiktsmessig å tenke skjøtsel av kulturarv ut fra en kategorisering der jordbruket har tre hovedkategorier av kulturarv: i) kulturarv med liten/ingen bruksverdi for jordbruket i nåtid. Dette er gjerne kulturarv som i hovedsak er skapt av et tidligere jordbruk, for eksempel rydningsrøyser og lauvingstrær. Innenfor denne kategorien er det også kulturarv som ikke er direkte relatert til jordbruket, men som er plassert innenfor jordbrukslandskapet, som gravminner eller helleristninger. Videre tenker vi at det er en kategori kulturarv, ii) som fremdeles har en bruksverdi for landbruket. Dette kan for eksempel være bygninger, veier eller arealer som fortsatt brukes. I tillegg er det etter vårt syn viktig å tenke på iii) den kulturarv som dagens jordbruk skaper, som kanskje er den vi har minst kunnskap om.

Bygninger kan plasseres i de samme kategoriene, med kirker som et eksempel på den første, og stabbur som eksempel på den andre. Eksempler på den tredje kan være jordbrukslandskap som skapes gjennom nye driftsformer, rundballer som landskapselement, driftstilpasninger knyttet til klimaendring, eller de store fellesfjøsene som uttrykk for en endring som inntraff i en spesiell periode i jordbrukets utviklingshistorie. Kulturarv kan videre kategoriseres som levende eller ikke, der for eksempel styvingstrær, alleer eller enkelte frittstående trær er eksempler på levende kulturarv. Et aktivt og levende landbruk vil dessuten kontinuerlig være i endring, noe som gjør det nødvendig å vurdere hvilke tiltak, og dermed kulturspor, som anses for å representere permanente strukturer eller må påregnes å være forgjengelige. Dette gjelder for så vidt alle kulturminner og kulturspor, men kanskje spesielt innenfor landbruket der selve driften utgjør et bærende kulturelt element. Jordbruksdriften pågår dessuten kontinuerlig og kan ikke baseres på sporadiske tiltak eller tilskudd som kun kommer av og til.

Som våre analyser viser, er det et stort antall elementer det er snakk om som ligger innenfor jordbrukslandskapet, og medregnes kategori iii) som i liten grad er registrert, tilkommer enda flere. Noen av disse har antagelig mer preg av et fellesgode enn andre, og noen betyr kanskje mer for flere i samfunnet også utenfor jordbruket, enn for andre. Nå er det selvsagt ikke slik at alle typer elementer aktivt skal forvaltes av jordbruket. Helleristninger, for eksempel, kan legge føringer for bruk av omkringliggende areal, men selve forvaltningen av kulturminnet er det fagmyndigheten som står for. I slike vurderinger må også arealplanlegging inkluderes. Noe av kulturarven er sannsynligvis også innenfor arealer der det eksisterer planer for framtidig endring. Da bør det vurderes hvordan Regjeringens forventninger (KLD, 2023a) best kan etterleves, og kulturarven best kan brukes som ressurs i samfunnsutviklingen.

Figur 4.

Undersøkelser viser at det er to ulike prosesser knyttet til jordbruket som endrer mye i jordbrukslandskapet, og disse to går tidsmessig parallelt, men adskilt geografisk: intensivering og ekstensivering eller opphør av bruk. Begge disse prosessene kan ha negativ effekt på elementer av kulturarv og dermed på hvilke kulturelle økosystemtjenester jordbrukslandskapet kan levere. Med et jordbrukslandskap som stadig endres, blir det spesielt viktig med en kunnskapsbasert forvaltning som er endringsorientert og fanger opp alle de tre nevnte kategoriene av kulturarv knyttet til landbruket. Dette vil kunne gjøre det enklere å identifisere behov og dermed prioriteringen av hvordan de ulike kulturarvselementene skal forvaltes. Men selv om vi begrenser oss til den kulturarven som ikke forvaltes av slike fagmyndigheter, er det kanskje ikke rimelig å forvente at et stadig synkende antall gårdbrukere skal ha et vesentlig ansvar for forvaltningen av og hensyntagen til alle disse. Og da gjerne også på et stadig større antall leide eiendommer.

En nyansert forvaltning

Gitt situasjonen som beskrevet ovenfor samt resultatene fra Verdibalanse-prosjektet, som tilsier at landbrukets kulturelle tjenester er for lite nyansert og synliggjort, vil vi gjerne bidra til å løfte dette temaet på dagsordenen, og kanskje bidra i en diskusjon om hvordan forvaltningen i fortsettelsen kan håndtere landbrukets historiske elementer og kulturspor som en kulturell tjeneste. Vår vurdering er at det i en forvaltning av kulturarv i jordbrukslandskapet kan tenkes rundt tre kategorier kulturarv. Disse er ikke knyttet til hva selve elementet er laget av, når det er laget, eller hva det består av. I stedet har vi valgt å fokusere på hvilken funksjon elementet har i dagens jordbruk.

Dette gir tre hovedkategorier: Den første er elementer som ikke har noen bruksfunksjon for jordbruket i dag (og som kun er kulturminner), men som kan ha kunnskaps- og opplevelsesverdi. Dette kan for eksempel være gravminner eller steinringer. Den andre kategorien, elementer som fortsatt kan sies å ha en viss bruksverdi i jordbruket, kan for eksempel være enkelte bygninger, steingjerder eller veier. Den tredje kategorien er de elementer som skapes nå av et aktivt jordbruk. Denne siste kategorien skiller seg fra de to første ved at det er endringsperspektivet som legges til grunn for hvordan jordbruket som aktivitet eller tradisjon former landskapet og dermed bidrar til et levende kulturlandskap. Dette innebærer rimeligvis også en bruksfunksjon og en vekt på hva som skapes, framfor å unngå tap.

De tre kulturarvskategoriene kan så kobles til hva som i dag forventes av jordbruket med hensyn til forvaltning, og som følge av dette hvilken type tiltak som synes nødvendig for å opprettholde de ulike kategoriene kulturarv. Dette kan videre gi grunnlag for en vurdering av hva som kan/bør forventes at jordbruket skal ta ansvar for, samt hvilke deler av kulturarven som bør ivaretas av andre instanser eller gjennom andre støtteordninger. En slik prosess kan også gi innspill til arealplanleggingen, gjennom å synliggjøre forventninger rundt framtidig forvaltning.

En slik vurdering vil gi en matrise som vist i tabell 3.

Matrisens innhold kan deretter knyttes til en prioritering av hva det er viktigst å sikre i en videre forvaltningsmodell, samt synliggjøre hvilke prioriteringer som er de viktigste for å sikre landbruket som kulturell tjenesteleverandør. Matrisen kan også bidra til å skille mellom hva som først og fremst utgjør samfunnets interesser som fellesgode, og som derfor er spesielt interessant også i et arealplanleggingsperspektiv, og hva som inngår i landbrukets egeninteresse som sektor.

Vi tenker at en slik form for kategorisering også kan danne et grunnlag for en vurdering av tilskuddsordninger. Det som har stor bruksverdi for landbruket, kan tilsi mindre tilskudd, mens kategorien «kun hensynta» koblet til liten bruksverdi i nåtid vil i størst grad stille spørsmål ved om det er landbruksforvaltningen som skal sitte med ansvaret, og om det er realistisk at et landbruk i endring har kapasitet til dette. De elementene som plasseres i kategorien «Aktiv forvaltning – kontinuerlig» og samtidig ikke har noen bruksverdi, krever størst oppmerksomhet fra forvaltningen, men dette kan være tiltak som handler om tilrettelegging like mye som støtteordninger. Kontinuitet og forutsigbarhet kan være viktige rammer som ikke nødvendigvis utløser de mest kostnadskrevende ordningene samtidig. Flere av kulturarvselementene har blitt til, og blir til, over tid, og kontinuiteten i skjøtsel og drift kan være mindre kostnadskrevende enn reparasjonen i ettertid. Endringshastigheten kan variere for de ulike elementene, samt hvilke påkjenninger som bidrar til slitasje eller utgjør trusselbildet, med henblikk på å ivareta prioriterte kulturarvselementer. Behovet for støtteordninger kan tenkes utløst av det som er mest kostnadskrevende for gårdbrukeren å skjøtte for å opprettholde de prioriterte kulturarvelementene.

I matrisen ovenfor har vi forsøkt å gi eksempler på kulturarv som finnes i jordbrukslandskapet, ut fra deres antatte bruksverdi i dagens jordbruk og krav til forvaltning eller skjøtsel for å sikre deres ivaretagelse. Slåttemark, for eksempel, er et element med liten verdi i dagens husdyrhold, men for at de skal opprettholdes, må de skjøttes kontinuerlig. Steingjerder er et eksempel på et element som kan ha en viss bruksverdi også i dagens landskap. Steingjerder krever også et visst vedlikehold, men ikke like jevnlig som slåttemarka. Helleristninger, til sammenligning, er et kulturhistorisk element som ikke har noen bruksverdi i dagens jordbruk, og der jordbrukets rolle primært vil være å ta hensyn.

Dette sammen med en vurdering av prioritering med hensyn til ivaretakelse, for eksempel etter modellen nasjonalt, regionalt eller lokalt viktig, kan så gjenspeiles i tilskuddsnivået. Dette er vi usikre på om er situasjonen i dag, men er noe vi mener det kan være grunn til å diskutere videre. Videre mener vi det framover vil være interessant å se nærmere på hvordan de nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging følges opp og får effekt i den videre forvaltningen av kulturarv og de kulturelle økosystemtjenestene.