Kommunal planlegging i endring: aldersvennlighet møter bærekraft

Introduksjon

Demografien i Norge er i endring. Vi ser en klar trend mot en eldre befolkning med en forskyvning mellom aldersgrupper. Det blir flere eldre mennesker i forhold til antallet mennesker i yrkesaktiv alder. Befolkningsframskrivinger indikerer at det i 2030 for første gang vil være flere mennesker i aldersgruppen over 65 år enn barn og unge som er mellom 0 og 19 år (Statistisk sentralbyrå, 2020). Samtidig som at Norge opplever en endring i befolkningsstrukturen, har utvikling av aldersvennlige lokalsamfunn blitt et sentralt tema for politiske prioriteringer og strategiske tilnærminger knyttet til planleggingen av steder (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016; Meld. St. 24 (2022–2023)). Vi står nå ved et vendepunkt i vår tilnærming til aldring og hvordan vi ivaretar behovene til de eldre gjennom areal- og samfunnsplanlegging. En bærekraftig utvikling i retning av mer aldersvennlige lokalsamfunn krever et bredt og inkluderende arbeid på tvers av aktører på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå (FN, 2015; Moulaert & Garon, 2016). Som fenomen omfatter bærekraftig og aldersvennlig samfunnsutvikling en rekke trender, i stor grad knyttet til kompakt by- og sentrumsutvikling (Bibri, Krogstie & Kärrholm, 2020). Konseptene aktiv aldring (Plouffe & Kalache, 2010; Hoof, Marston, Kazak & Buffel, 2021), universell utforming (Anttiroiko & de Jong, 2020) og demokratisk stedsutvikling (Talen, 2018) er moderne eksempler på idéer som har fått global innflytelse og er blitt implementerte i policyer og styrende dokumenter for areal- og samfunnsplanleggingen. Utviklingen av aldersvennlige samfunn forstås i lys av flere av FNs bærekraftsmål som gir en global ramme for nasjonal og lokal innsats. Senteret for et aldersvennlig Norge har pekt på hvordan særlig utvalgte delmål er relevante for å konkretisere dette arbeidet innenfor rammene av den nye nasjonale handlingsplanen for bærekraftsmålene (Aldersvennlig Norge, u.å.). Bærekraftsmål 3 (delmål 3.8) vektlegger allmenn dekning av helsetjenester og understøtter arbeidet med å styrke eldre personers tilgang til gode, likeverdige og geografisk rettferdige helse- og omsorgstjenester. Bærekraftsmål 8 (delmål 8.5) har relevans for målsettingen om økt sysselsetting blant eldre, slik det kommer til uttrykk gjennom seniorressursen i programmet. Videre peker bærekraftsmål 9 (delmål 9.1) på behovet for bærekraftig og tilgjengelig infrastruktur, herunder utvikling av teknologi og tjenester som muliggjør selvstendighet og mestring. Bærekraftsmål 10 (delmål 10.2 og 10.3) aktualiserer behovet for sosial og geografisk inkludering i møte med ulikheter i helse og levekår blant eldre. Bærekraftsmål 11 (delmål 11.1–11.3, 11.7 og 11.a) understreker betydningen av tilgjengelig bolig, transport og offentlige rom for eldre i både byer og distrikter. Til sist aktualiserer bærekraftsmål 17 (delmål 17.16 og 17.17) behovet for brede partnerskap mellom stat, kommune, næringsliv og sivilsamfunn for å realisere et mer aldersvennlig samfunn. Disse målene gir et normativt og operasjonelt rammeverk for hvordan aldersvennlig samfunnsutvikling og FNs bærekraftsmål kan implementeres i den kommunale planleggingen. Samtidig representerer de ikke nødvendigvis en fasit for hvilke bærekraftsmål og delmål som er relevante for en aldersvennlig samfunnsutvikling. Norske kommuner er ulike, med varierende behov og prioriteringer, og det vil derfor naturlig forekomme at noen kommuner identifiserer andre bærekraftsmål og delmål som relevante i forbindelse med sitt arbeid med aldersvennlig samfunnsutvikling. Beslutninger om å fremme en mer bærekraftig og aldersvennlig samfunnsutvikling blir tatt på nasjonalt nivå, men gjennomføringen skal skje på lokalt nivå. For å sikre at planleggingen på lokalt nivå ivaretar målsettinger og initiativer innenfor rammene av nasjonal politikk, er oversettelse av policyer en sentral faktor. I denne artikkelen forstås oversettelse som en kontekstualisering av prinsipper for bærekraftig og aldersvennlig samfunnsutvikling.

Artikkelen undersøker hvordan aldersvennlig samfunnsutvikling kommer til uttrykk i en kommunal, institusjonell kontekst, og på hvilken måte norske kommuner implementerer FNs bærekraftsmål i sine initiativer for aldersvennlig samfunnsutvikling. Dette er gjort ved en gjennomgang av overordnede kommunale strategier og styringsdokumenter knyttet til lokal areal- og samfunnsplanlegging. Innledningsvis ble implementeringen av aldersvennlige samfunn evaluert i de styrende planverktøyene som gjelder for den kommunale areal- og samfunnsplanleggingen. Deretter ble de disse dokumentene analysert ved å sammenligne koblingene mellom FNs bærekraftsmål og initiativer for aldersvennlig samfunnsutvikling. Dette inkluderer en undersøkelse av hvordan prinsipper for aldersvennlig samfunnsutvikling er implementert i planleggingsdokumentene, og hvordan disse initiativene skal bidra til å fremme bærekraftig utvikling.

Forskningsspørsmålene er:

For å besvare forskningsspørsmålene redegjøres det først for det teoretiske utgangspunktet for bærekraft og aldersvennlig samfunnsutvikling, og det avklares hva begrepet «oversettelse» innebærer innenfor forskningsfeltet policy-mobilitet. Deretter beskrives metodikken som ligger til grunn for artikkelen. Videre presenteres resultatene. Til slutt følger en diskusjon og konklusjon.

Bærekraftsmålene som en ny og helhetlig tilnærming til utvikling

I 2015 vedtok FNs generalforsamling en global handlingsplan som bygger på – og videreformidler – grunntanken om bærekraftig utvikling (FN, 2015), som skal inspirere til tiltak verden over for en periode på 15 år. Handlingsplanen inneholder 17 mål for bærekraftig utvikling, med til sammen 169 undermål, og er kjent som Agenda 2030 eller Verdens felles plan for bærekraftig utvikling (ibid.). Det sentrale løftet i 2030-agendaen er at ingen skal utelates. Med det følger en forpliktelse om å redusere de ulikhetene som er til hinder for at enkeltmennesker og menneskeheten som helhet utvikler seg. Denne tilnærmingen er en forpliktelse som påvirker hvordan vi utformer framtidens samfunn.

Norge anser bærekraftsmålene for å representere en ny og helhetlig tilnærming til utvikling, og påpeker at kommunene er viktige aktører i arbeidet med å nå bærekraftsmålene (Meld. St. 40 (2020–2021)). I erkjennelsen av at kommunene som lokale planmyndigheter er viktige aktører for bærekraftig utvikling, har den norske regjeringen gjennom plan- og bygningsloven (2008, §§ 1-1 og 6-1) sikret at alle planer etter loven skal fremme bærekraftig utvikling. Videre reflekterer nasjonal politikk engasjementet for bærekraftig utvikling, gjennom flere initiativer. Gjennom de nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging har regjeringen ambisjoner om å sikre at kommunesektoren legger bærekraftsmålene til grunn for den lokale areal- og samfunnsplanleggingen, og at arealforvaltningen bidrar til å skape trygge, bærekraftige og levende lokalsamfunn i hele landet (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2023a). Meldinger til Stortinget som Bærekraftige byer og distrikter (Meld. St. 18 (2016–2017)), Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030 (Meld. St. 40 (2020–2021)), og Et godt liv i hele Norge – distriktspolitikk for fremtiden (Meld. St. 27 (2022–2023)) er eksempler på regjeringens arbeid med å oversette bærekraftsmålene til en statlig norsk kontekst, og å gi kommunesektoren et mer aktuelt utgangspunkt til å sørge for at målene nås i samsvar med forutsetningene for framtidsrettet utvikling av lokalsamfunn i hele landet. Kommunesektoren er dessuten pålagt å følge opp de nasjonale forventningene i arbeidet med planstrategier og i andre planoppgaver etter lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven, 2008, § 6-1), men til tross for forankringen i plan- og bygningsloven og anmodninger gjennom nasjonale forventninger viser tidligere forskning at det er stor variasjon i hvordan kommunene håndterer og prioriterer arbeidet med å realisere bærekraftsmålene på lokalt nivå (Singsaas, 2020; Lundberg et al., 2020).

Aldersvennlig samfunnsutvikling i institusjonelle kontekster

Etter hvert som det globale fokuset på en økende andel eldre i befolkningen er blitt intensivert, har det oppstått en tilsvarende omveltning i hva som får fokus når det gjelder bærekraftig utvikling av byer og lokalsamfunn. Ambisjonen om å utvikle aldersvennlige samfunn har blitt et sentralt mål for byer og lokalsamfunn over hele verden, og initiativet har opplevd en bemerkelsesverdig vekst særlig det siste tiåret (jf. FNs tiår for sunn aldring, WHOs globale strategi og handlingsplan for aldring og helse og WHOs nasjonale programmer for aldersvennlige byer og samfunn). Ifølge WHO (2023) handler aldersvennlig samfunnsutvikling om å utforme byer og lokalsamfunn på en måte som tar hensyn til det store mangfoldet av eldre mennesker. Denne tilnærmingen tar sikte på å styrke deres autonomi, integrering og involvering i alle aspekter av samfunnslivet, samtidig som man respekterer deres personlige beslutninger og livsstilspreferanser. I tillegg innebærer det å forutse og reagere på aldersrelaterte ønsker og behov på en fleksibel måte (ibid.).

I både en statlig og kommunal institusjonell kontekst er aldersvennlig samfunnsutvikling tett koblet til bærekraftig utvikling. Som lokal planmyndighet er kommunesektoren det forvaltningsnivået som er nærmest innbyggerne, og dermed best i stand til å identifisere og håndtere lokale behov og utfordringer. I henhold til de nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2023a) forventes det at kommunene tilrettelegger for en aldrende befolkning gjennom areal- og samfunnsplanleggingen, der tilgjengelige og universelt utformede boliger inngår som sentrale virkemidler. Et velfungerende boligmarked skal legge til rette for at eldre som ønsker det, kan bli boende lenger i egen bolig, og samtidig stimulere de eldre til å være fysisk aktive og ha sosial omgang uten særskilt behov for transport (ibid.). Denne type aldersvennlige løsninger, som redusert behov for transport, fysisk nærhet til tjenester, og bedre utnyttelse av eksisterende boligmasse, bidrar dessuten til sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. I Meld. St. 15 (2022–2023) utdypes dette ytterligere gjennom det nasjonale programmet for et aldersvennlig Norge, der planlegging for trygge og tilgjengelige nærmiljøer, forebygging av ensomhet og styrking av eldres samfunnsdeltakelse framheves som nøkkelfaktorer i utviklingen av sosialt bærekraftige samfunn. I kraft av sin rolle som lokal planmyndighet har kommunene et omfattende ansvar samtidig som de skal ivareta lokale hensyn gjennom en implementert tilnærming som legger til rette for aldersvennlige og bærekraftige samfunn. Denne ambisjonen er også forankret i andre nasjonale styringsdokumenter. I eldrereformen, Fellesskap og meistring: Bu trygt heime (Meld. St. 24 (2022–2023)), som bygger på WHOs (2023) visjoner, understrekes det at kommunene skal skape levende og aldersvennlige lokalsamfunn som fremmer aktivitet, deltakelse og møte mellom generasjoner, og at flere får tilgang til egnede boliger i et aldersvennlig bomiljø. Dette synliggjør noen av de strukturelle og sosiale forutsetningene som må være på plass for å realisere målet om et aldersvennlig og bærekraftig samfunn.

Nyere forskning viser at det i løpet av de siste to tiårene har vært en økning i antallet eldre som flytter, spesielt i alderen 60–75 år (Sørvoll et al., 2020). Flyttemønsteret viser at de eldre foretrekker mer sentralt beliggende blokkleiligheter framfor eneboliger. Samtidig viser en rapport fra Menon Economics (2023) at kommunesektoren anser en økning i helse- og omsorgsbehov knyttet til eldre som en betydelig utfordring. Det eksisterer imidlertid lite forskning som viser eksempler på hvordan lokale planmyndigheter operasjonaliserer aldersvennlig samfunnsutvikling i en kommunal, institusjonell kontekst. Videre er det et fravær av forskning som utforsker koblingen mellom aldersvennlige samfunn og bærekraftig utvikling innenfor kommunale rammer (Gassen, Penje & Slätmo, 2018; Llanos et al. 2022; Reinar & Lundberg, 2023). Denne artikkelen skal bidra til å dekke dette forskningsbehovet gjennom å øke forståelsen av kommunesektorens praksis angående utviklingen av aldersvennlig samfunn. Gjennom å undersøke hvordan en aldersvennlig samfunnsutvikling kommer til uttrykk i norske kommuners styrende planverktøy, samt på hvilken måte kommunene implementerer FNs bærekraftsmål i sine initiativer for aldersvennlig samfunnsutvikling, kan funnene medvirke til å identifisere beste praksis og utvikle anbefalinger for framtidige tiltak. Det er samtidig viktig å erkjenne at disse elementene må integreres med sosiale dynamikker for å skape trygge, robuste og inkluderende miljøer. Tonkiss (2013) konstaterer at utformingen av rom, sett fra et planleggingsperspektiv, er en prosess som krever et samspill mellom sosiale og fysiske strukturer for å kunne skape bygde miljøer som oppleves som rettferdig i et mangfoldig samfunn. De inkluderende og rettferdige løsningene utvikles gjennom tiltak som tar hensyn til interessene og behovene til alle medlemmer av samfunnet, uavhengig av deres sosiale, økonomiske eller kulturelle bakgrunn. Håndteringen av slike komplekse plansituasjoner er en dynamisk prosess som krever innsikt, kontinuerlige verdivurderinger og fleksibilitet (Amdam & Veggeland, 2011). Dette er understøttet av Nyseth og Pløger (2015), som hevder at konstant endring er det eneste fellestrekket ved alle steder, samt Roo (2016) som mener at dagens planleggingsbeslutninger er basert på den forventede framtidige utviklingen av byer og lokalsamfunn, formet av hvordan vi forstår de eksisterende omstendighetene. Offentlige institusjoner med planmyndighet, som kommunen og staten, utfordres dermed til å reflektere over hvordan innbyggerne kan leve sammen nå og i framtiden på tross av individuelle behov og preferanser.

Policy-mobilitet for konteksttilpassing

Policy-mobilitet har etablert seg som et betydelig bidrag i samfunnsgeografisk litteratur. Det har blitt anerkjent som et sentralt konsept i studier som setter søkelys på meningsdannelse og oversettelsesprosesser, og forskning på overførbarheten av policyer mellom forskjellige institusjonelle kontekster har fått fornyet interesse i takt med globaliseringen (Schäfer, 2022; Tememos & Baker, 2015). Begrepet policy er her forstått som et sett med prinsipper, retningslinjer eller regler som er utformet for å sikre at beslutningstakere styrer samfunnet i ønsket retning (Colebatch, 2009), samtidig som betydningen av oversettelse anerkjennes for at det skal være anvendelig og relevant innenfor rammen av kommunal forskning. For at policyer skal kunne overføres fra en kontekst til en annen, går de derfor gjennom en oversettelsesprosess. Denne prosessen har som mål å bevare den grunnleggende intensjonen samtidig som nødvendige justeringer gjøres for å tilpasse innholdet på tvers av geografisk skala (Clarke, Bainton, Lendvai & Stubbs, 2015; Freeman, 2012). I de tilfeller hvor det oppstår en endring ved at enkelte kontekstuelle elementer fjernes – og andre kontekstuelle elementer blir lagt til – er det åpent for en redefinering av disse prinsippene, retningslinjene eller reglene, og prosessen med oversettelse handler således om å skape mening ved kontekstualisering (Røvik, 2007). Grunnleggende handler denne oversettelsesprosessen, eller kontekstualiseringen, om å hente inspirasjon og lære av hvordan sammenlignbare aktører har håndtert sine muligheter og utfordringer, og tilpasse denne innsikten til sin egen geografiske skala og med hensyn til egne forutsetninger (Healey, 2013; Schäfer, 2022). Dette gjør det mulig å sikre oppnåelse av resonans i de miljøene som oversettelsen er ment å bli anvendt i. En oversettelsesprosess innenfor tradisjonen av policy-mobilitet er et verktøy som beslutningstakere på både administrativt og politisk nivå kan dra nytte av for å forstå, tolke og implementere de nyeste trendene i samfunnsutviklingen (Healey, 2013; McCann & Ward, 2011; Peck & Theodore, 2001). Det betyr imidlertid ikke at oversettelsesprosessen innebærer anvendelse av et sett med absolutte regler som gjør det nødvendig å overse kontekstuelle faktorer knyttet til de tidsmessige, geografiske og romlige dimensjonene for stedet der policyen skal anvendes (Børve & Kvande, 2022; Sahlin-Andersson, 1996). En veltilpasset oversettelse krever språklige ferdigheter ettersom betydningen av ord og konsepter kan variere fra en kontekst til en annen (ibid.). Samtidig er det et sentralt poeng at policy-mobilitet ikke er begrenset til oversettelsesprosesser som gjengir ordrette og uforandrede sitater fra den konteksten som policyen opprinnelig er utformet for, til den konteksten som policyen skal bli overført til (Borén, Grzyś & Young, 2020; McCann, 2013). Problemstillinger på globalt eller nasjonalt nivå er ikke alltid de samme som oppleves på lokalt nivå. Derfor er det nødvendig at lokale aktører, som kommunene, tilpasser innholdet til sin lokale kontekst for å sikre at policyen forblir relevant og passende i nye omgivelser. Hvordan den enkelte kommune gjør tolkninger i oversettelsesprosessen, kan derfor variere, blant annet på grunn av forskjeller i demografiske trekk, økonomiske forhold, kulturelle verdier, politisk orientering, eller til og med naturlige forhold som klima, miljø og topografi (Hughes & Hoffman, 2020; Munday, 2016; OECD, 2020; Schäfer, 2022). En oversettelse med lokal forankring innebærer følgelig at kommuner over hele Norge, med sine unike forutsetninger, vil utarbeide en rekke ulike strategier og tiltak for å håndtere lokale, nasjonale og globale ambisjoner på hver sin måte (Amdam & Veggeland, 2011; Borén, Grzyś & Young, 2020).

Metode

Denne artikkelen har to formål. For det første å undersøke hvordan aldersvennlig samfunnsutvikling kommer til uttrykk i norske kommuners styrende planverktøy, og for det andre å undersøke på hvilken måte kommunene implementerer FNs bærekraftsmål i sine initiativer for aldersvennlig samfunnsutvikling. Dokumentene som danner grunnlaget for studien, er basert på hierarkiet i det kommunale plansystemet (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2023b). Her er de styrende planverktøyene forstått som kommunal planstrategi, kommuneplanens arealdel og kommuneplanens samfunnsdel. Disse har ulike funksjoner og roller i det kommunale planarbeidet. Planstrategien er et overordnet og strategisk dokument som skal bidra til en felles forståelse mellom kommunestyret og administrasjonen av kommunens planbehov i valgperioden, og danne grunnlag for å vurdere hvilke planer som bør utarbeides eller revideres (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2024). Kommuneplanens samfunnsdel setter de langsiktige målene for utviklingen av kommunen som samfunn og organisasjon, og angir prioriterte innsatsområder og føringer. Den inneholder samtidig en handlingsdel som viser hvordan intensjonene i planen skal realiseres over tid (Miljøverndepartementet, 2012). Denne delen skal gi retning for kommuneplanens arealdel, som konkretiserer hvordan arealene i kommunen skal disponeres i tråd med samfunnsdelen og nasjonale og regionale føringer (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2022). Arealdelen inneholder plankart, bestemmelser og en planbeskrivelse, og skal vise sammenhengen mellom ønsket samfunnsutvikling og faktisk arealbruk. Selv om det finnes andre politiske dokumenter som er relevante for aldersvennlig samfunnsutvikling, er de nevnte planverktøyene essensielle for å sikre en aldersvennlig og bærekraftig utvikling. Dette er på grunn av at de etablerer den grunnleggende strukturen for en systematisk tilnærming til lokal areal- og samfunnsplanlegging (plan- og bygningsloven, 2008, §§ 1-1, 3-3, 10-1 og 11-1).

De styrende planverktøyene gir kommunene mulighet til å styre areal- og samfunnsplanleggingen i ønsket retning og på en måte som er tilpasset deres unike forutsetninger. Kartleggingen av gjeldende kommunale planstrategier, arealdeler og samfunnsdeler til kommuneplanen for samtlige av Norges 357 kommuner ble gjennomført ved systematiske nettsøk på kommunenes nettsider og direkte kontakt med kommunene via e-post og telefon. Kartleggingen av de styrende kommunale planverktøyene resulterte i en dokumentportefølje bestående av 356 kommunale planstrategier, 329 arealdeler og 351 samfunnsdeler. Det primære inklusjonskriteriet innebar å få en oversikt over planer vedtatt etter ikrafttredelsen av den nye kommunereformen av 1. januar 2020. I tilfeller der det forelå pågående innsigelser fra offentlige myndigheter til vedtatte planer, ble disse ekskludert fra studien. Planer som ble vedtatt etter at den nye kommunereformen trådte i kraft, men der planperioden allerede var utløpt, ble også ekskludert fra studien. Innsamlingen av data foregikk i perioden juli til august 2024. Totalt ble 171 kommunale planstrategier, 102 arealdeler og 188 samfunnsdeler inkludert i studien.

Analysen ble forberedt gjennom en reduksjon av tekstomfanget i datamaterialet. Referanser til aldersvennlig samfunnsutvikling ble deretter identifisert gjennom søk på bokmål og nynorsk i de respektive planverktøyene, ved bruk av søkeord som aldersvennlige/aldersvenlege samfunn, aldersvennlig, aldersvenleg, alder, alder(s)-, aldring, eldre, samfunn med videre. Av de inkluderte planene var det henholdsvis 48 kommunale planstrategier, 26 arealdeler og 107 samfunnsdeler som eksplisitt refererte til aldersvennlige samfunn. Den videre analysen omfattet kun de styrende planverktøy som eksplisitt refererte til aldersvennlige samfunn. Med en diskursiv tilnærming til policyanalyse, forankret i Friedmans (2017) teoretiske perspektiv, ble hvert enkelt dokument gjennomgått med mål om å oppnå en helhetlig forståelse av dette datamaterialet. Det kodede innholdet ble deretter differensiert i flere kategorier. I konteksten av å skulle forstå måten aldersvennlig samfunnsutvikling blir omtalt på, ble særlig oppmerksomhet viet til hvordan ulike kommuner oppfatter og prioriterer utviklingen av aldersvennlige samfunn innenfor det samme politiske rammeverket. Dette ble gjort ved å analysere det språklige ordvalget og fortellingene som er anvendt i dokumentene, med mål om å oppdage virkelighetskonstruerende betydninger, antakelser og perspektiver (Tjora, 2021). Det er utfordrende å tallfeste hvordan kommunene uttrykker aldersvennlig samfunnsutvikling, ettersom tilnærmingene ofte er uklart definert eller mangler konkretisering. I analysen er det bevisst unnlatt å rangere kommunene, ettersom grensen mellom retorikk og faktisk implementering er flytende. I stedet trekkes utvalgte eksempler fram for å synliggjøre ulike grader av oversettelse i de styrende planverktøyene. For å oppnå en dypere forståelse av hvordan det legges til rette for aldersvennlig samfunnsutvikling, ble analysen utvidet til også å undersøke implementeringen av FNs bærekraftsmål. Med samme diskursive tilnærming ble det vurdert om og i så fall hvordan disse elementene behandles i sammenheng.

Resultater

Resultatene som presenteres her, gir grunnlag for å besvare forskningsspørsmål 1 som handler om hvordan kommunale planer tilrettelegger for demografisk aldring.

Et framtidsrettet samfunn: kommunale tilnærminger til en aldersvennlig og bærekraftig utvikling

I dagens samfunn vil de fleste mennesker oppleve å bli gamle (Folkehelseinstituttet, 2024). Med en stadig økende andel eldre i befolkningen har samtidig behovet for å implementere aldersvennlige samfunn i bærekraftig utvikling blitt forsterket (WHO, 2015, 2023). En måte å imøtekomme den demografiske aldringen på er å fremme bærekraftig utvikling gjennom kommunal areal- og samfunnsplanlegging. Resultatene som presenteres her, gir grunnlag for å besvare forskningsspørsmål 2.

Diskusjon

Denne artikkelen har undersøkt hvordan norske kommuner uttrykker aldersvennlig samfunnsutvikling i sine styrende planverktøy, og på hvilken måte de implementerer FNs bærekraftsmål i sine initiativer for en aldersvennlig samfunnsutvikling. Den har belyst både positive aspekter og utfordringer ved dagens tilnærminger, og påpekt variasjonene i hvordan oversettelse gjennomføres i praksis. På denne måten har artikkelen to hovedbidrag: for det første til å øke forståelsen av aldersvennlig samfunnsutvikling som mange kommuner fortsatt har ambisjoner om å utvikle, og for det andre til den bredere diskusjonen om hvordan globale rammeverk kan oversettes i kommunale planleggingsprosesser.

Konklusjon

Denne artikkelen har identifisert betydelige variasjoner i hvordan norske kommuner tilnærmer seg en aldersvennlig samfunnsutvikling. Mens enkelte kommuner viser et tydelig engasjement gjennom konkrete, handlingsorienterte strategier og tiltak, har de fleste kommuner en symbolsk tilnærming til utviklingen av aldersvennlige samfunn. Samtidig avdekker studien en gjennomgående fortelling i de kommunalt styrende planverktøyene der den demografiske aldringen framstilles som en samfunnsmessig belastning. Dette narrativet legger hovedsakelig vekt på at aldringen er ensbetydende med en sviktende allmenntilstand og et økende tjenestebehov innenfor helse- og omsorgssektoren. Et alternativ til å betrakte den demografiske aldringen som en samfunnsmessig belastning er å anerkjenne alderdommen som en verdifull og naturlig del av livet – en fase som bør være preget av livskvalitet, aktivitet og deltakelse. Kommunene har en sentral rolle i å skape gode rammer for en aldrende befolkning, og må i større grad legge til rette for at eldre ikke bare behandles som tjenestemottakere, men som en mangfoldig gruppe mennesker med behov for selvstendighet og et meningsfullt liv. I tillegg framkommer det av studien at implementeringen av FNs bærekraftsmål i forbindelse med aldersvennlige initiativer ofte er overfladisk håndtert. Hovedsakelig behandler kommunene disse to prioriteringene separat, istedenfor som gjensidig forsterkende. Vellykkede eksempler, som i Vennesla og Osterøy kommuner, viser imidlertid at det eksisterer tilnærminger som kan skape synergier mellom en aldersvennlig og en bærekraftig utvikling. Utfordringen framover er å sørge for at slike eksempler ikke blir unntaket, men normen i norsk kommuneplanlegging.

Framtidig forskning bør fokusere på å identifisere betingelsene som muliggjør en vellykket implementering av globale rammeverk i kommunal areal- og samfunnsplanlegging. Det ligger et potensial i å undersøke strukturelle justeringer i planleggingsprosessene, effekten av tverrsektorielt samarbeid og hvordan et grunnleggende perspektivskifte kan bidra til at demografiske endringer ikke blir sett på som en begrensning, men som en mulighet for en framtidsrettet og bærekraftig utvikling av samfunnet.