Utlendingers erfaring i møte med barnevernet

Frykten for forvaltningen

I min erfaring som advokat for utenlandske borgere som kommer i kontakt med barneverntjenesten, opplever jeg at det er noen faktorer som er felles for mange.

En av disse faktorene er frykt for det offentlige, for staten, for forvaltningen.

Overvekten av mine klienter er fremmedspråklige. Jeg underviser som frivillig ved norske asylmottak, og ved skoler hvor innvandrere får opplæring i norsk og innføring i norsk samfunnskunnskap.

Mitt inntrykk er at de fleste beboerne og elevene har hørt om barneverntjenesten, og forbinder etaten først og fremst med en tjeneste som har stor, altoppslukende makt, og som lett kan ta barna fra foreldrene sine. Veldig mange kjenner noen – gjerne flere – foreldre som har mistet omsorgen for barna sine.

Når noen av disse foreldrene selv kommer i kontakt med barnevernet, så forstår de gjerne ikke hvorfor dette skjer, noe som kan generere panikk. Noen får tanker om at noen vil dem vondt, at noen vil hevne seg. Hos noen er ære svært viktig, og en opplever gjerne at barneverntjenestens inngripen er en offentlig ydmykelse. Mange verner om sitt privatliv og opplever det som vanskelig at staten skal ha mulighet til å innhente informasjon fra den private sfære. En er redd for at ens tanker og handlemåte vil oppfattes slik at de er gale og i strid med det konforme. Den gjenvunne friheten en har fått ved opphold i Norge, kan med ett føles som en overvåkningsanstalt, hvor en selv har liten påvirkningskraft eller forståelse for prosessen som en plutselig er en del av.

Disse foreldrene kommer ikke rent sjelden fra et land hvor det ikke eksisterer noen barneverntjeneste, eller at barneverntjenesten fungerer annerledes og langt mindre inngripende enn i Norge.

Norsk standard

Det er typisk vanskelig for mennesker som dette å videreutvikle seg som menneske og forelder under slike omstendigheter.

Jeg tenker at barneverntjenesten må i større grad ha fokus på hva etaten selv gjør i slike saker, fremfor å peke på problemer ved innvandrerfamilier generelt.

Det en ofte ser, er at barneverntjenesten ikke bruker tilstrekkelig tid og energi på å tilnærme seg foreldrene og forstå dem ut fra deres kulturelle kontekst. En ser i flere saker at saksbehandlere mangler kompetanse innen kultur og forståelse av den betydning kultur kan ha i oppdragelsen.

En ser også tilfeller av etnosentrisme i relativt stor grad. En mor fra Somalia ble for eksempel kritisert for å ha for få leker til barnet sitt. Men denne moren hadde rett og slett ikke råd; hun levde på sosialstønad, snakket ikke norsk og var ikke på den tiden integrert i landet, slik at hun ikke var kjent med støtteordninger og hvor hun eventuelt kunne skaffe rimelig leketøy og klær etc.

En har videre sett en familie som ble kritisert for å lage store matmengder til barna ved samvær. I deres kultur er måltider og mengder av mat en viktig tradisjon og markerer større begivenheter.

I en annen sak bad en mor fra det afrikanske kontinentet om morsmålsopplæring for sin sønn, som ble plassert da han gikk på et av de øvre trinn på barneskolen. Hennes henvendelse ble besvart med at «gutten ville nok være norsk, sånn bør det også være». Barnets språk kan forstås som underlegent det norske språk. En står i fare for å lage et hierarki hvor det norske topper hierarkiet, mens andre kulturer faller under standard.

Jeg har også sett at manglende likestilling mellom foreldrene har blitt tematisert og forklart som et hovedproblem, og derfor har en unnlatt å vurdere for eksempel familiens dårlige økonomi og generelle tilværelse i fattigdom, herunder arbeidsledighet, som faktor.

Når kommunikasjonen bryter sammen

Tolketjenester er et av de områder hvor jeg ser størst grunn til bekymring med tanke på rettssikkerhet.

Bruken av tolketjenester meldes å ha blitt svært stor, både i forvaltningen og i rettsapparatet.

Foreldrene har rett til bruk av tolk i møter med barneverntjenesten samt øvrige møter i forvaltningen og i rettsapparatet. Advokaten som er engasjert i en sak for rettsapparatet, har adgang til å be om dekning av tolkeutgifter hos retten eller fylkesmannen.

Problemet starter idet tolken ikke kan gjøre seg forstått eller ikke forstår foreldrene godt nok.

En har ved flere anledninger opplevd at den engasjerte tolken velger å ikke oversette ordrett, men setter inn egne ord vedkommende selv finner fornuftige i konteksten, eller trekker slutninger selv.

Ved relativt mange anledninger har ikke tolken hatt godt nok språk til å oversette i saken. Noen ganger varsler klienten, eller en blir selv oppmerksom på uoverensstemmelser. Men flere klienter er svært høflige og finner ikke å kunne kritisere tolken. Kanskje kjenner de til tolken fra før, eller at vedkommende tilhører samme menighet eller annet nettverk.

En har videre ved flere anledninger sett at barneverntjenesten bestiller tolk på feil språk eller dialekt. Dessverre møter en ikke alltid forståelse for at møtet ikke kan gjennomføres fordi tolken snakker galt språk eller en dialekt som er annerledes enn klientens. Det som typisk skjer, er at foreldrene gjerne vil samarbeide og at møtet går uten tolk. Dette er etter mitt syn en klassisk kilde til kommunikasjonssvikt og misforståelser. En annen årsak som undertegnede har fått oppgitt, er at foreldrene ikke stoler på at tolken overholder sin taushetsplikt, eller selv har erfart at taushetsplikten har blitt brutt. En tilhører gjerne et minoritetsmiljø hvor de fleste kjenner hverandre og snakker åpent. Dette kan generere mistenksomhet og vanskeliggjøre fri samtale.

En opplever sjelden at forvaltningen benytter tolkeportalen som verktøy for å anskaffe tolk. Nasjonalt tolkeregister er et innsynsregister som gir oversikt over tolkers formelle kompetanse i tolking mellom norsk og andre språk.

I tolkeportalen er tolkene er oppført i registeret med nødvendige persondata, opplysninger om tolkefaglige kvalifikasjoner og kontaktinformasjon. Tolkene står oppført i registeret i fem kvalifikasjonskategorier. De høyest kvalifiserte (kategori 1) er statsautoriserte tolker med tolkeutdanning. Deretter kommer statsautoriserte tolker (kategori 2) og tolker med tolkeutdanning (kategori 3). Laveste kvalifikasjonskategori i registeret er personer uten formell kompetanse, men med bestått tospråklig test (ToSPoT) og innføringskurs i tolkens ansvarsområde (TAO) (kategori 5). Ved behov for tolking bør tolkene oppført i kategoriene 1, 2 og 3 bli prioritert.

Portalen sier ikke noe om personlig egnethet eller andre forhold.

Ut fra egen praksis kan jeg liste opp følgende eksempler på uriktig tolkning:

En annen variant er når saksbehandler er fremmedspråklig og selv behersker språket dårlig. Et eksempel her er at barnet sa at pappa var «ful» ved en bestemt spesiell anledning (betyr «sur» på trøndersk). Dette tolket saksbehandler som at far var full.

En annen løsning en ser blir brukt, er at forvaltningen lar barn eller andre familier fungere som tolk. Dette er imidlertid forbudt etter forvaltningsloven § 11 bokstav e.

I verste fall kan mangelfull og dårlig kvalitet på tolketjenester medføre at beslutninger tas på uriktig grunnlag, og at brukerne av offentlige tjenester ikke får den hjelpen de trenger og har rett på. Dette vil kunne føre til svikt i rettssikkerheten til de berørte, samt at partenes likeverd undergraves.