Forvaltningsrettslig preklusjon

På de fleste rettsområder er tidsdimensjonen bygget solid inn i regelsettene: Krav foreldes, rettigheter hevdes, forbrytelser foreldes, osv. Og vi har reklamasjonsfrister, preklusjonsfrister, ankefrister, klagefrister o.l. På forvaltningsrettens område er det imidlertid en skjevhet i den forstand at det offentlige selv gjennomgående har andre og mer romslige frister enn den private part, om det offentlige i det hele tatt har frister å forholde seg til. Mens borgeren i utgangspunktet må forholde seg til en tre ukers klagefrist, har det offentlige i utgangspunktet ingen frist å forholde seg til hva gjelder omgjøring etter eget tiltak: Dersom det foreligger en alvorlig feil med vedtaket eller forutsetningene for dette, kan vedtaket som utgangspunkt omgjøres. Kommunen finner f.eks. ut at det for noen tiår siden ble bygget i strid med reglene i plan- og bygningsloven, og ønsker å rive bygningen. Eller staten får nyss i at flyktninger kom til Norge med mindreårige barn på 80-tallet på feil premisser. I sistnevnte tilfelle kan staten ikke bare frata flyktningene deres norske statsborgerskap, men også barna deres statsborgerskap. Og om disse igjen har barn eller barnebarn, kan også disse få sitt norske statsborgerskap «avregistrert» ettersom forfedrene etter å ha mistet sitt statsborgerskap skal anses som om de aldri har vært norske, slik at etterkommerne ikke hadde norske forfedre likevel.

De alminnelige regelsett som kan sikre borgernes interesser mot omgjøring i etterkant, er utpreget skjønnsmessige. Det dreier seg i særlig grad om proporsjonalitetsprinsippet og prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger. Særlig prinsippet om beskyttelse av berettigede forventninger er vanskelig å håndtere i praksis, og gir liten grad av forutberegnelighet til den private part. Men det offentlige får desto større skjønnsfrihet og makt over den enkelte.

I tilfeller der den private part har utvist subjektiv skyld, f.eks. ved avgivelse av opplysninger som ikke er korrekte, vil det uansett være lite å hente i disse prinsipper. I en viss forstand kan man si at den private part har seg selv å takke. Vi skal imidlertid merke oss at det som anses som et selvsagt utgangpunkt på forvaltningsrettens område – altså adgangen til evig tid å bringe orden i gamle rettsforhold – er bannlyst på andre rettsområder. Den som ikke gjør sitt krav gjeldende i løpet av en treårsperiode, taper som utgangspunkt kravet. Dette gjelder uavhengig av den annen parts subjektive skyld, kravets størrelse og rimelighet i vid forstand. Selv for alvorlige forbrytelser utført med det groveste overlegg gjelder dette prinsippet som absolutt regel; forbrytelser som voldtekt, grovt ran og grov legemsbeskadigelse kan ikke forfølges etter et gitt antall år. Men den som i sin ungdom forsettlig har oppgitt feil opplysninger ved innlevering av søknad om nybygg, risikerer å tuktes ved rivningspålegg e.l. for all fremtid.

Og på visse områder – f.eks. i saker om statsborgerskap – har som nevnt det offentlige gått enda lenger, slik at omgjøring ikke bare rammer synderen selv, men også barn og barnebarn. Også ved suksesjon av eiendom der det offentlige har krav, gjelder tilsvarende. På samme måte som den gammeltestamentlige gud Jahve erklærer at han er en nidkjær gud fordi han ikke bare straffer synderen, men også kommende generasjoner, kan man hevde at norsk forvaltningsrettslig regelverk er unødig gammeltestamentlig og nidkjært. Og på samme måte som man for 2000 år siden fikk et nytt testamente, kan man håpe at man nå også på forvaltningsrettens område får regler om alminnelig preklusjon. Forvaltningslovutvalget har nå sjansen til å ta det steg man på etikkens område tok allerede i antikken.