Leder

Sannhets- og forsoningskommisjon

Deler av den befolkningen som nå sliter med arbeidsplasser og føler seg frarøvet fiskeressursene, har vært i hardt vær før. Én ting er nå været i nord, men det jeg sikter til, er det politiske klimaet og hvordan det har rammet disse kystsamfunnene. 15. mai 2017 hadde Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité en høring om opprettelsen av en sannhets- og forsoningskommisjon om fornorskingspolitikken. Kystsamiske samfunn i nord ble særlig hardt rammet av denne politikken, som varte i mer enn 100 år.

Forbudt med samisk?

Det har vært en stor debatt om fornorskingen, særlig i avisa Nordlys. Historieprofessor Einar Niemi gjør i en kronikk et poeng ut av at samisk aldri var forbudt.¹ Wexelsen-plakaten var en instruks til lærerne. Helge Dahl var den første til å omtale den som fornorskingens Magna Carta.² I instruksen fra 1898, § 4, stod det at:

Selv om i en kreds flerheden af børnene ikke forstaar norsk, maa læreren dog altid have de ovenfor givne bestemmelser for øie og saaledes lade sig det være magtpaaliggende, at det lappiske eller kvænske sprog ikke bruges i videre udstrækning, end forholdene gjør uomgjængelig fornødent.³

Nei, samisk og kvensk var ikke eksplisitt forbudt, men dette lovverket bidro ikke akkurat til å fremme respekt for samisk og kvensk språk. Det er mye som tyder på at et flertall av lærerne for samisk- og kvensktalende elever ikke kunne snakke elevenes morsmål. Og en stor andel av dem som kunne bruke disse språkene, lot være å bruke dem, enten fordi de mente det var rett, eller fordi de var redde for å bryte instruksen og bli straffet for det. Ja, enkelte lærere fulgte ikke instruksen like strengt, men hvor stor var den andelen?

Et viktig spørsmål er også hvilke holdninger et slikt lovverk, og den politikken som lå bak, var med å fremme? En nær venn fortalte en gang en historie om sin bestemor. Han hadde fulgt henne, sammen med sin mor, til en fotograf der hun for første gang på svært mange år fikk ta på seg ei kofte. Da den eldre damen fikk på seg kofta, brøt hun sammen i gråt så tårene rant og rant. Etter at bildene var tatt, fikk hun svigerdatteren og barnebarnet til å sverge på at ingen i familien skulle få se bildene før hun var død. Hva ligger bak de tårene og frykten for at familien skulle få se de bildene? Kanskje handler ikke vår historie først og fremst om seksuelle overgrep og barnemishandling på internater, slik som for eksempel i Canada. Kanskje det som var negativt, handlet mest om mobbing, skam og fornedrelse? Merk at jeg her ikke utelukker at det kan ha skjedd masse positivt.

En film om fornorskingen

For at historien skal få liv, må den få ansikter, og enkeltmenneskers liv må synliggjøres. De som bar politikkens omkostninger på egen kropp, må få fortelle hva som skjedde og hvordan det påvirket deres drømmer og sosiale relasjoner. En sannhets- og forsoningskommisjon er den beste rammen for å få fram de levde livenes historier. Men det haster, det må gjøres mens man fortsatt har tidsvitner. Man må få fram dem som bar på fornorskingens stigma, og hvordan det er nedfelt i eget, barns og barnebarns liv. Filmen «Sameblod» har gitt historien i Sverige et ansikt og gjort det mulig for folk flest å forstå på et følelsesmessig plan hva det handlet om. Da filmen «Kautokeino-opprøret» kom, ble den brukt i skoler over hele landet. Den var et av de viktigste verktøy for å fortelle om historien og skape interesse for temaet. Det er derfor stort behov for en storfilm om fornorskingen.

Hvorfor grave i fortiden?

Tidligere statssekretær Ellen Inga O. Hætta vil ikke rippe opp i fortiden og mener det er feil bruk av ressurser. Hun vil heller se framover og ikke bakover.⁴ Nå er det Sametinget, med sametingspresidenten i spissen, som er den legitime stemmen til det samiske folk. Sametinget vil ha en sannhets- og forsoningskommisjon.⁵ Hvorfor er det viktig?

Idet jeg skriver dette, føles det nesten som jeg må rettferdiggjøre hvorfor jeg bruker plass på å skrive om det samiske. Det samiske er så usynlig og ubetydelig i det offentlige rom, særlig i Oslo, at jeg automatisk føler meg på defensiven. I bakhodet hører jeg en stemme som sier: «Har du ikke noe viktigere å skrive om, hvorfor skal du mase om dette samiske igjen?» Hvordan ble det slik? Tro ikke at fornorskingspolitikken bare handler om samisk historie, den handler om Norges historie – om forholdet mellom to folk, der det ene folket har skaffet seg en dominerende posisjon i forhold til det andre, og der det andre folkets eksistens, tilstedeværelse, livsstil og kultur har blitt nedvurdert og motarbeidet av staten og dens institusjoner. Og dette varte i godt over 100 år. Tankegodset bak den norske enhetstanken er en europeisk arv der man kaster konger og andre herskere til fordel for en idé om ett folk / én nasjon, med ett språk og én religion i én stat. Kampen om det ekte norske, det norske folks kultur og selvstendighet, var viktig for å bygge grunnlaget for en ny og selvstendig stat. Det samiske passet ikke inn.

På et eller annet tidspunkt ble det slik at en stor andel samiske foreldre sluttet å snakke samisk til sine barn. Det var altså ikke bare snakk om det offentlige skoleverk. Foreldre så det som viktig at barna ble norske. Det var viktig å snakke norsk og tilpasse seg det norske samfunn for å lykkes, få jobb og komme seg fram i verden. Dette er det ingen uenighet om. Men så er spørsmålet, hvorfor ble det slik? Hvorfor måtte man bli norsk for å lykkes i samfunnet? Eller sagt på en annen måte, hvorfor ble det umulig å lykkes hvis man var samisk og ville være stolt av det?

Jeg mener det må stilles spørsmål ved ting man tok for gitt den gangen, og se konsekvensene av det for dagens samfunn. I forlengelsen av det handler dette om rettssikkerhet og respekt for mennesker. Skal man fremme respekt for samers rettigheter, må man klare å formidle hva det har kostet å kjempe for rettighetene og hva det faktisk handlet om. Da må man starte med utgangspunktet – fornorskingen, som unektelig for mange innebar at man så på det samiske som noe unyttig og verdiløst.