Norgerhaven fengsel

Opprettelsen av et norsk fengsel i Nederland

Avtalen mellom Norge og Nederland om leie av fengselskapasitet ble inngått i mars 2015. Stortinget godkjente avtalen i juni,² etter det som bare kan kalles en politisk hastebehandling av saken. Allerede i september samme år ble de første norske innsatte overført til soning i Norgerhaven fengsel. Leieavtalen løper til 2018, med mulighet for forlengelse for ett år av gangen, og gir 242 fengselsplasser. Fengselet leies med nederlandske ansatte og har en norsk fengselsledelse.³

Etter avtalen kan verken kvinner, innsatte under 18 år eller varetektsinnsatte sone i Nederland.⁴ Ifølge forskrift om straffegjennomføring i Nederland kan heller ikke innsatte med behov for helsetjenester som ikke kan tilbys i fengselet, eller innsatte som har opplæringsrett i Norge, sone i Nederland. Også innsatte som er i besøksrutine med egne barn eller barn de bor sammen med eller har samvær med, er unntatt fra ordningen.

Fengselet er underlagt norsk kriminalomsorg og norsk straffegjennomføringslov.⁵ Målet er derfor at innsatte i Norgerhaven fengsel skal ha samme rettigheter og plikter som innsatte som soner i Norge. I praksis ser vi i Jussbuss at det ikke stemmer.

Begrunnelsen for å opprette et norsk fengsel utenfor Norges grenser var å få ned soningskøen. Isolert sett har dette formålet blitt oppfylt. Soningskøen er betydelig redusert, og antall oversittere i politiarrest er nesten null. Fengselet har av den grunn blitt omtalt som en solskinnshistorie av Solberg-regjeringen. Jussbuss mener derimot at det er flere skyggesider ved Norgerhaven-prosjektet som det er viktig å snakke om.

Prinsipielle problemer

For det første er det prinsipielt problematisk at staten Norge leier et fengsel utenfor landets grenser. Strafferettspleie er en av statens grunnleggende oppgaver. Å fradømme noen friheten er det sterkeste inngrepet staten kan gjøre overfor en borger. Det innebærer at staten har et selvstendig ansvar for å gjennomføre straffen. Fortsatt overføres imidlertid innsatte som soner norske dommer, til Norgerhaven fengsel mot sin vilje. I 2016 ble omtrent en tredel av de overførte sendt med tvang.⁶ Dette er bekymringsverdig, særlig i lys av Grunnloven § 106 (2) 2. pkt. som slår fast at norske borgere ikke kan nektes adgang til riket.⁷ Innsatte Jussbuss har snakket med, opplever det som et stort inngrep å bli sendt ut av landet på denne måten. Dette kom også frem i Sivilombudsmannens forebyggingsenhets besøksrapport fra fengselet.⁸

Svekket rehabilitering og rettssikkerhet

De fysiske forholdene i fengselet er gode. Når Jussbuss snakker med innsatte på saksmottak i fengselet, får vi høre at det er fine uteområder, og at de innsatte opplever mer frihet og mindre innelåsing enn i fengsler i Norge. Dette er bra, og kanskje noe norsk kriminalomsorg bør lære av.

Vi må likevel huske at et sentralt formål med norsk straffegjennomføring er rehabilitering.⁹ Innsatte i Norgerhaven fengsel har ikke mulighet til å gjennomføre ordinær permisjon mens de er i Nederland.¹⁰ Den lange avstanden til familie og venner gjør det også svært vanskelig å få besøk. Reisen fra Norge til Norgerhaven fengsel er lang og dyr for mange pårørende. Selv om fengselet har utvidede ordninger for telefonsamtaler og mulighet for videokonferanse med pårørende og advokater, sier de innsatte selv at dette ikke kan erstatte den kontakten man får gjennom besøk.¹¹ Manglende kontakt med omverdenen er ikke det eneste hinderet for rehabilitering. Fengselet har et dårligere utdanningstilbud enn de fleste norske fengsler. Det arbeidet som tilbys, gir i liten grad erfaringer som de innsatte kan benytte seg av utenfor murene. Når man vet at dette er viktige suksessfaktorer for rehabilitering, er det ytterst problematisk at dette tilsynelatende har blitt nedprioritert i Norgerhaven.

På grunn av at fengselet har nederlandske betjenter, er engelsk arbeidsspråket i fengselet. Det er viktig å understreke at Jussbuss nesten utelukkende har hørt gode ting om betjentene i fengselet. For mange innsatte medfører likevel språkbarrieren som oppstår at de vanskeligere får svar på nødvendige spørsmål. De ansatte er heller ikke like godt kjent med norsk rett som norske ansatte er. I kombinasjon med lang saksbehandlingstid¹² fører dette til at soningsprogresjonen kan bli vanskeligere og rettssikkerheten dårligere for de innsatte i Norgerhaven fengsel.

Utilstrekkelig vern mot tortur og umenneskelig behandling

Også Sivilombudsmannen har kommet med omfattende kritikk av ordningen med å leie fengselsplasser i Nederland. I tillegg til å peke på flere av de problemene som er nevnt ovenfor, slår Sivilombudsmannen fast at «innsatte som overføres til Norgerhaven fengsel ikke er sikret et tilstrekkelig vern av norske myndigheter mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling».¹³ Det at norske myndigheter på grunn av manglende jurisdiksjon ikke vil kunne iverksette etterforskning ved mistanke om brudd på forbudet mot slik behandling, nevnes som spesielt problematisk.

Justisdepartementets svar

Sivilombudsmannen slår i sin rapport fast at avtalen om leie av fengselskapasitet i Nederland bryter med Norges menneskerettslige forpliktelser fordi norske myndigheter har fraskrevet seg muligheten til å etterforske, påtale og straffe brudd på forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling. Det er en alvorlig påstand. Likevel nøyer Justisdepartementet seg med å si seg uenig med den. De viser til at Nederland er forpliktet av de samme folkerettslige forpliktelser som Norge, og at det derfor ikke er noe problem at ansvaret for å etterforske etter avtalen ligger hos Nederland.¹⁴ På et prinsipielt grunnlag er dette i beste fall tvilsomt. I tillegg kommer at det nok ikke er juridisk holdbart.¹⁵ Jussbuss mener at ansvaret for innsatte som soner norske dommer ikke er noe den norske stat kan avtale seg bort fra.

Justisdepartementet mener også at de har gjort mye for å forbedre situasjonen etter at Sivilombudsmannen gjennomførte sitt besøk i Norgerhaven fengsel. De har ansatt flere saksbehandlere, og mener at saksbehandlingstiden er kortet ned. De sier også at språkutfordringene ikke er større i Norgerhaven fengsel enn i andre fengsler. Imidlertid opplever Jussbuss fortsatt at våre klienter må vente i flere måneder for å få svar på sine søknader. Det gjør soningsprogresjonen vanskelig. Innsatte som ikke snakker engelsk, har store problemer med å kommunisere med vaktene, både om hverdagslige ting og om sine rettigheter. Jussbuss får mange henvendelser om enkle spørsmål som de innsatte ville fått svar på av en kontaktbetjent i Norge. Selv om det er en norsk administrasjon i fengselet, opplever flere av våre klienter at den kan være lite tilgjengelige når det er mange innsatte som har behov for oppfølging.

Til slutt understreker departementet at fengselet kun skal være et midlertidig tiltak. I skrivende stund er det sannsynlig at avtalen vil bli forlenget med enda et år. Samtidig gjøres ikke nok på hjemmebane. Selv om det bygges nye fengselsplasser, spises mye av plassene opp av nedleggelsen av avdeling A i Oslo fengsel (også kjent som Botsen). I perioden med blåblå regjering har kriminalomsorgen opplevd budsjettkutt etter budsjettkutt. Under slike forhold er det tiltak som kan gjøre innholdet i soningen bedre og dermed fremme rehabilitering, som kuttes først. Programtilbud forsvinner, antall ansatte på jobb reduseres, og bruken av tolk går ned.

God kriminalomsorg koster. Til syvende og sist handler det om å gjøre riktige prioriteringer. Norgerhaven fengsel har vært et effektivt middel for å få ned soningskøen. Jussbuss mener likevel at målet kunne vært nådd med andre midler. En større satsing på soning med elektronisk kontroll og andre former for alternativ straff kunne i kombinasjon med en større utbygging av fengselskapasiteten ført til samme resultat. Det er også verdt å påpeke at endringer i regler om straffeutmåling for ulike lovbrudd kan påvirke behovet for fengselskapasitet. På denne måten hadde ikke redusert soningskø gått på bekostning av de innsattes rettssikkerhet og rehabilitering, slik resultatet har blitt i dag.