Kampen om barnas sjel

Etter grundig gjennomlesing og refleksjon begynte jeg å gi tilbakemeldinger på et utkast til kapittel i boken som jeg og to andre var redaktører for. Kapittelet handlet om unge jenter som tilhører sterkt patriarkalske familier der faren er det ubestridte overhode, og jentene bærer ansvaret for hele familiens ære. Jentene forteller om sterk sosial kontroll, om vold og i tillegg om skam og skyldfølelse. Kapittelet la spesielt vekt på dette med skam og skyldfølelse. Temaet er høyaktuelt i og med at «De skamløse jentene» har sparket i gang en opphetet debatt om æreskultur i Norge.¹

Etter hvert som jeg ga mine tilbakemeldinger, ble det svært dårligere stemning. Debatten er meget betent og berører temaer knyttet til normer, verdier, kultur, skyld, skam, juss, rettigheter, frihet, barnemishandling, vold, religionsfrihet, majoritet og minoritet i en salig suppe. Det er et vepsebol. Mitt utgangspunkt er at man ikke kan snakke om skam og skyld uten å snakke om normer. Det finnes mange normer – kulturelle, religiøse, profesjonelle, legale, lokale og globale normer. Hvilke normer som er riktige og best, er et normativt spørsmål i seg selv. Det er dessuten et spørsmål om tro. Hvem kan vel si at deres normer er objektivt riktige? Det måtte i så fall vært en Guds sønn eller en profet. Og selv da er jo spørsmålet hvordan de skal få alle de andre til å skjønne at det er slik det henger sammen, at deres definisjon av moral og det gode er den riktige vei, og at det faktisk er rasjonelle grunner til det. Det er fryktelig vanskelig. De andre der ute forstår simpelthen ikke «fornuft».

Problemet er også at fornuften eller rasjonaliteten ikke nødvendigvis er sin egen herre.² Hvem kan hevde at deres rasjonalitet er fullstendig frigjort fra alt det Immanuel Kant kaller for inclinations?³ Spørsmålet er også om den rene, frigjorte rasjonalitet i normative spørsmål eksisterer uavhengig av den historiske, kulturelle og normative konteksten vi er vokst opp i og som har preget oss som mennesker.

I en søken etter de gode normene kan det være fristende å la seg forføre av anerkjennelse og bekreftelse. Hvis jeg får anerkjennelse fra andre, kan jeg få en følelse av verdi. Jeg føler meg sett og forstått. Men behovet for anerkjennelse kan fort bli et mål i seg selv på den måten at jeg sier det jeg tror de andre vil høre. Da er det ikke hva jeg selv tror, ut fra de beste grunner jeg kan finne og legge til grunn, som er utgangspunktet, men de andres tro. Jeg lar andre indirekte diktere min indre moral. Det er en form for inclination. Da lar jeg ikke min egen rasjonalitet styre mine valg eller endatil min tro, men jeg lar andres forventninger styre meg. Skal jeg søke å bli et autonomt, tenkende menneske, kan jeg ikke søke anerkjennelse.

Barneoppdragelse handler i bunn og grunn om et av livets mest grunnleggende spørsmål: hva det vil si å være et godt menneske. Foreldre vil at deres barn skal bli gode mennesker. Hvordan skal man oppdra sine barn hvis majoriteten i samfunnet har normer man tar sterkt avstand fra? Hvordan skal du beskytte dine barn mot all den «umoral» som finnes der ute?

Det er lett å falle for fristelsen til å tro at de menneskene som står fjernest fra mitt eget ståsted, bygger sine normer og sin tro på overtro. Erfaring har likevel lært meg å være mer ydmyk overfor andre menneskers tro. For det første er det ikke så lett for meg å sette meg inn i hva andre mennesker faktisk tror og hvilket grunnlag de har for sin tro. Jeg mener at de mest fanatiske menneskene er de som er mest opptatt av å ta avstand fra det de selv mener andre mennesker tror på. De er mennesker som søker å opphøye seg selv og sin egen følelse av verdi ved å fordømme andre. Jeg vil ikke være en sånn en. Jeg innser også at det ligger et lite paradoks i det jeg sier her. Poenget er i alle fall at jeg tror det er viktigst å fokusere på min egen tro og tvil. Jeg må, som skriften sier, først fjerne bjelken i mitt eget øye før jeg kan se splinten i min brors øye.⁴

Mitt utgangspunkt er derfor at ingen mennesker kan hevde at deres personlige forståelse av normer og moral er hevet over andre grupper av mennesker. Samtidig må vi forholde oss til de legale normene, enten de nå er nasjonale, europeiske eller globale. Jeg sier selvsagt ikke at man ikke kan kritisere loven. Det skulle tatt seg ut som redaktør for Kritisk juss, men skal man kritisere en norm (inkludert lover), må man gjøre det med utgangspunkt i en annen norm. Kritikken kan være basert på samme normative system, altså med utgangspunkt i en annen norm innenfor samme normative system eller sfære, eller det kan være en kritikk av en norm med utgangspunkt i normer som tilhører en annen normativ sfære. Det mest ryddige og ærlige er å være åpen og tydelig med hvilke normer man tar utgangspunkt i.

Jeg har selvsagt stor sympati for de skamløse jentene. Jeg synes de er tøffe. Det som bekymrer meg, er måten de blir brukt på til å demonisere muslimske foreldre. Det er for det første ikke slik at majoriteten av muslimske foreldre er strengt patriarkalske og ser på døtrene som bærere av hele familiens ære, eller at denne æren er så viktig at den må beskyttes for enhver pris. For det andre er det slik at skal man kritisere de patriarkalske æreskulturnormene, bør man gjøre det med utgangspunkt i felles normer, ikke med utgangspunkt i at «vi», de gode, norske foreldre, er mer opplyste og mer utviklede, og at «de bakstreverske» foreldrene må bli mer som «oss».

Det er ikke vanskelig å finne slike felles normer. Både FNs kvinnediskrimineringskonvensjon og FNs barnekonvensjon er ratifisert av de aller fleste land i verden, inkludert muslimske land. Disse konvensjonene er også inkorporert i menneskerettsloven med forrang framfor annen lovgivning.

Ifølge Kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 5 har staten en plikt til å

modify the social and cultural patterns of conduct of men and women, with a view to achieving the elimination of prejudices and customary and all other practices which are based on the idea of the inferiority or the superiority of either of the sexes or on stereotyped roles for men and women.

Alle sosiale og kulturelle handlingsmønster som bidrar til å fremme fordommer om kvinners underlegenhet, skal altså bekjempes. Og ifølge FNs barnekonvensjon artikkel 24 (3): «States Parties shall take all effective and appropriate measures with a view to abolishing traditional practices prejudicial to the health of children.»

Disse konvensjonene er ikke et produkt av en gruppe mennesker eller én nasjon. Det er en felles plattform som kan brukes til å navigere i et mangfoldig normativt landskap. Ja, minoritetene må tilpasse seg det samfunnet de er en del av, noe som innebærer å følge lover som er et produkt av flertallets verdier i landet, men disse konvensjonene har den fordelen at de representerer internasjonale, nær globale felles normer. Men skal man kreve at minoriteter følger og respekterer disse normene, må man samtidig kreve det samme av majoriteten.