Oppholdstillatelse til selvstendig næringsdrivende kunstnere

1. Innledning

Formålet med denne artikkelen er å analysere vilkårene i utlendingsforskriften¹ § 6-18 om oppholdstillatelse til selvstendig næringsdrivende, anvendt på situasjonen for selvstendig næringsdrivende kunstnere fra land utenfor EU/EØS-området. Dette kan fremstå som et tema med begrenset allmenn interesse, men i realiteten er det et tema som belyser en rekke generelle forhold både ved utlendingsretten og ved påvirkningen fra internasjonal rett på nasjonal rettsanvendelse. Vilkårene i § 6-18 gjelder generelt for utlendinger som ønsker oppholdstillatelse i Norge som selvstendig næringsdrivende, men i hvilken grad kan eller bør vilkårene tilpasses til særtrekkene ved den enkelte sektor? Kunstnernes erfaring er at vilkårene skaper uforutsigbarhet for midlertidige oppholdstillatelser og i praksis er til hinder for å kunne oppnå permanent oppholdstillatelse i Norge som selvstendig næringsdrivende kunstner, og er dette i så fall en ønsket rettstilstand? Det finnes en internasjonal konvensjon som pålegger Norge forpliktelser knyttet til internasjonal mobilitet for kunstnere,² og etter utlendingsloven³ § 3 skal uf § 6-18 «anvendes i samsvar med» denne konvensjonen så langt de «har til formål å styrke individets stilling», men i praksis er konvensjonen helt fraværende i myndighetenes vurderinger. Hvordan skal utl § 3 forstås i et slikt tilfelle, og hvordan kan slike «usynlige» konvensjoner anvendes i norsk rett? Dette er noen av spørsmålene som belyses i det følgende.

Den faktiske bakgrunnen for denne artikkelen finnes i et seminar som ble holdt 28.–29. april 2022 av kunstnernettverket «Verdensrommet», som er et nettverk i Norge for gjensidig støtte blant skapende og utøvende kunstnere fra land utenfor EU/EØS-området. Seminaret ble organisert for å belyse hva nettverket opplever som et misforhold mellom utlendingslovgivningens vilkår for oppholdstillatelse og de faktiske arbeids- og levevilkårene som gjelder for kunstnere. Artikkelforfatterne var blant de faglige bidragsyterne der.

I det følgende vil vi først (i punkt 2) redegjøre relativt kortfattet for de alminnelige vilkårene i uf § 6-18, med særlig vekt på vilkåret om økonomisk grunnlag for driften. Deretter vil vi i punkt 3 redegjøre for kunstnernes faktisk arbeids- og levevilkår, for å belyse deres muligheter til å oppfylle utlendingsforskriftens vilkår. Det etterfølgende punkt 4 bruker faktiske vedtak fra UDI som utgangspunkt for en nærmere analyse av hvordan vilkårene i ut § 6-18 skal tolkes og anvendes med tanke på kunstnernes situasjon. Deretter vurderes UNESCO-konvensjonen i punkt 5 i lys av sektormonismebestemmelsen i utl § 3, før det avsluttende punkt 6 bidrar med noen konkluderende refleksjoner.

2. Vilkårene for oppholdstillatelse for selvstendig næringsdrivende

Kunstnere fra land utenfor EØS som ønsker å etablere seg i Norge, er underlagt ulike bestemmelser i utlendingsforskriften, avhengig av arbeidssituasjon og formell kompetanse. Disse bestemmelsene gjelder generelt for arbeidsinnvandring uavhengig av sektor. Hovedreglene finnes i uf § 6-1, når kunstneren har tilbud om ansettelse og relevant kompetanse (faglærte), og i uf § 6-18, når hen ønsker å etablere seg som selvstendig næringsdrivende. Det finnes også en særregulering for kunstnere (og musikere, kulturarbeidere etc.) i uf § 6-22 om kortvarig oppholdstillatelse (inntil ett år) i tilfeller hvor vilkårene for tillatelse til faglærte ikke er oppfylt, noe som også viser at hovedregelen er oppholdstillatelse til faglærte.⁴

I denne artikkelen ligger oppmerksomheten på oppholdstillatelser til selvstendig næringsdrivende, jf. uf § 6-18. Lovhjemmel for denne forskriftsbestemmelsen finnes i utl § 25 som fastsetter to hovedvilkår for at en utlending kan gis tillatelse til å drive næringsvirksomhet i Norge: at søkeren er minst 18 år, og at det godtgjøres at det er økonomisk grunnlag for driften. For øvrig overlates det til forskrift å gi nærmere regulering, som er gjort gjennom ytterligere vilkår i uf § 6-18. Dette er en rettighetsbestemmelse, jf. at utlendingen «har rett til» oppholdstillatelse hvis vilkårene er oppfylt, jf. første ledd, men vilkårene åpner i stor grad for skjønnsutøvelse fra utlendingsmyndighetene. Første ledd presiserer at retten til oppholdstillatelse er avhengig av at utlendingens opphold i Norge og aktiv deltakelse i driften er nødvendig for etablering eller videre drift av virksomheten. Videre fremgår det av første ledd bokstav a at det er et vilkår at den selvstendig næringsdrivende har kompetanse som faglært i arbeidet som skal utføres; bokstav b gjentar kravet fra utl § 25 om at det må godtgjøres at det er økonomisk grunnlag for driften; og bokstav c presiserer også at det må foreligge tillatelse for virksomheten i henhold til øvrig lovgivning.⁵

Når det gjelder vilkåret om kompetanse som faglært, viser uf § 6-18 til kravene i uf § 6-1: Utlendingen må ha kompetanse som anses som relevant for stillingen, og være fagutdannet tilsvarende videregående skoles nivå, ha fagbrev eller utdanning fra høyskole/universitet eller ha spesielle kvalifikasjoner. I UDIs retningslinjer til bestemmelsen presiseres det at det må være en sammenheng mellom faglige kvalifikasjoner og arbeidsoppgavene som skal utføres, vurdert individuelt og konkret.⁶ Det er vanlig praksis i vestlige land å begrense arbeidsmigrasjon ved å sette som et krav at arbeidsmigranter må være faglærte. Mens myndighetene forsøker å tiltrekke seg høyt kvalifiserte migranter, begrenser nasjonal lovgivning ofte tilgangen for ufaglærte til spesifikke tilfeller der oppholdstillatelser er midlertidige og med begrensede rettigheter.⁷ To typer tilnærminger er identifisert i litteraturen: 1) migrantdrevne ordninger, som typisk ikke krever et jobbtilbud, men hvor identifisering av migranter som skal få oppholdstillatelse, er basert på en rekke egenskaper valgt av lovgiveren; 2) arbeidsgiverdrevne ordninger, som typisk krever at migranten oppfyller et sett med minimumskrav til ferdigheter og, avgjørende, å ha et jobbtilbud før oppholdstillatelse kan gis.⁸ Når det gjelder oppholdstillatelse for arbeidstakere, har Norge et system der en arbeidsgiverdreven tilnærming spiller en nøkkelrolle,⁹ og tillatelser til selvstendig næringsvirksomhet krever nå samme kvalifikasjonsnivå selv om disse ikke er knyttet til konkrete arbeidstilbud.¹⁰ Det er viktig å understreke at kravet om at arbeidet skal være faglært, gjelder også muligheten i uf § 6-18 siste ledd, som åpner for at en selvstendig næringsdrivende i tillegg kan gis tillatelse til å ta arbeid som arbeidstaker når særlige grunner tilsier det. I retningslinjer til bestemmelsen forklarer UDI at begrepet «særlige grunner» indikerer situasjoner hvor arbeidere er nødt til å inngå korte ansettelsesforhold for å kunne drive virksomheten, mens et ønske om større inntekt eller annen type arbeid ikke anses som særlig grunn. Det kreves at et ansettelsesforhold gjelder samme type arbeid som er utført i den selvstendige virksomheten.¹¹ Denne muligheten kom inn ved forskriftsendring i 2014, og i høringsbrevet til endringen – med gjentakelse i UDIs retningslinjer – brukes som eksempel at en lege for å få praktisere som fastlege kan bli pålagt å delta i kommunal legevaktordning som arbeidstaker.¹² For vårt formål er det også grunn til å peke på at UDIs retningslinjer i tillegg bruker et eksempel som ikke ble nevnt i høringsbrevet, om «en kunstner som av enkelte store kulturinstitusjoner ikke kan få oppdrag som selvstendig næringsdrivende, men kun som arbeidstaker».¹³

Når det gjelder kravet om økonomisk grunnlag for driften, spesifiserer § 6-18 annet ledd at vilkåret er oppfylt når det er sannsynlig at utlendingen vil få tilstrekkelige midler fra drift av virksomheten til å oppfylle kravet til underhold, jf. uf § 10-7 tredje ledd. Underhold er sikret når arbeidsinntekten er av «tilstrekkelig omfang», jf. uf § 10-7 første ledd bokstav a. Frem til 2020 fulgte det av fast forvaltningspraksis at underholdskravet ble regnet som 82 % av lønnstrinn 19, men ved Justisdepartementets instruks GI-17/2020 (22. desember 2022) ble dette endret slik at underholdskravet nå ligger på 2,5 ganger folketrygdens grunnbeløp (2,5 G). Fra 1. mai 2023 utgjør 1 G 118 620 kr, slik at underholdskravet ligger på 296 550 kr.

Ifølge tredje ledd er det en forutsetning for oppholdstillatelse etter uf § 6-18 at underhold vil være sikret «i det vesentlige» gjennom ervervsvirksomheten. Den uttrykkelige henvisningen til § 10-7 tredje ledd kom inn ved forskriftsendring i 2021, men dette innebar ingen realitetsendring fra tidligere.¹⁴ Endringsforskriften hadde imidlertid realitetsbetydning når det gjelder § 6-18 annet ledd annet punktum, som nå åpner for at «[m]idler fra offentlige tilskuddsordninger kan inngå i vurderingen av det økonomiske grunnlaget». I høringsnotatet som lå til grunn for endringen, heter det:

«Med offentlige tilskudd menes midler fra Innovasjon Norge, fylkeskommunen eller andre offentlige institusjoner i Norge som gir støtte til bedrifter og selvstendig næringsdrivende. Ytelser fra Arbeids- og velferdsetaten (NAV) anses derimot ikke som tilskudd.»¹⁵

Utlendingsmyndighetene har en viss grad av skjønn når de vurderer i hvilken grad og hvor lenge tilskuddsmidler skal telle, og faktorer som tas i vurdering, er om det er en ny virksomhet, søkerens generelle situasjon og type bransje. Vilkåret om økonomisk grunnlag i henhold til kravet om underhold vurderes på nytt når utlendingen søker om fornyelse av oppholdstillatelsen. Spesielt når søkere starter ny virksomhet, kan det være viktig å se hen til offentlige tilskudd ved beregning av det økonomiske grunnlaget, mens en etablert virksomhet i større grad må kunne overleve på egen hånd. Inntekten fra ervervsvirksomheten skal uansett alltid representere den vesentlige delen av underholdskravet, og det ble presisert i høringsnotatet at utlendingsmyndighetene ikke kan innvilge oppholdstillatelse på bakgrunn av tilskuddsmidler alene.¹⁶

Ved vurderingen av underholdskravet følger det for øvrig av fast forvaltningspraksis at det i tillegg kan tas hensyn til at utlendingen har egne midler.¹⁷

Uf § 6-18 tredje ledd oppstiller detaljerte dokumentasjonskrav for en søknad, og fjerde ledd fastslår at oppholdstillatelse til selvstendig næringsdrivende danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. For permanent oppholdstillatelse må søkeren ha vært selvforsørget det siste året, jf. utl § 62 første ledd bokstav f og uf § 11-11. Det er verdt å merke seg at ved vurderingen av selvforsørgelseskravet kan offentlige tilskuddsmidler ikke tas i betraktning, jf. uf § 11-11 første ledd.¹⁸

3. Kunstnernes faktiske arbeids- og levevilkår

En kunstner er en som anser seg selv, og blir sett på av andre, som produsent av kunst. Tilbøyeligheten til å behandle kategorien som et spesifikt yrkesfelt innebærer bruk av definisjons- og analysemetoder tilsvarende dem som brukes for andre yrkeskategorier.¹⁹ Det er imidlertid svært vanskelig å trekke presise grenser for hvem som kan anses som kunstnere. En praktisk avgrensning gjøres dels ved å skille kunstnerisk arbeid fra andre typer arbeid (spesielt håndverkere), og dels ved å skille mellom profesjonelle kunstnere og amatører.²⁰ Likevel vil man definere som «kunstner» personer som tilhører forskjellige grupper, med ulik utdanningsbakgrunn, ulikt inntektsnivå osv. Rent faktisk er det stor forskjell mellom kunstnergrupper,²¹ og typene av inntekt kan variere betydelig mellom disse. For eksempel er det slik at mens noen typer arbeid vil innebære (fast) ansettelse, vil kunstnerisk virksomhet ofte kreve at kunstneren driver selvstendig virksomhet eller jobber med flere prosjekter som frilanser. Det er ikke uvanlig at kunstnere går fra prosjekt til prosjekt i arbeidssituasjoner som ofte er basert på midlertidige oppdrag.²²

Det er ikke bare mangelen på trygghet som preger yrket. På grunn av arten av noen typer kunst (hvor et spesifikt produkt skapes) er det ikke uvanlig at inntektene for flere kunstnergrupper varierer betydelig over tid, i henhold til syklusene i den kunstneriske produksjonen. Dette aspektet kan ha betydning for noen som jobber som frilanser eller driver selvstendig virksomhet, da inntektene ofte vil være forsinket i visse perioder. I mange sektorer vil inntekt oppnås samtidig med (eller kort tid etter) arbeidsinnsatsen, men i kunstsektoren kan det gå lang (og varierende) tid mellom arbeidsinnsatsen og genereringen av inntekt – salg av kunst, inntekter fra en utstilling, osv. I tillegg vil inntekt fra kunstnerisk virksomhet i stor grad investeres tilbake i kunstnerens neste prosjekt (innkjøp av materialer mv.). Dette gjør at kunstnerisk inntekt ofte er uforutsigbar. Derfor overrasker det ikke at flere som definerer seg selv som kunstner, rapporterer at mye av arbeidstiden brukes utenfor deres kunstfelt, og at en betydelig prosentandel av inntekten kommer fra ikke-kunstarbeid.²³ De som ikke får (fast) ansettelse, kan ofte ikke leve av kunsten alene, og derfor må flere kombinere den (moderate) inntekten fra kunst med andre typer inntekter.²⁴

Man kan si at virkeligheten for mange kunstnere er preget av en blandet inntekt, og dette forholdet er sentralt for å beskrive kunstnernes levekår.²⁵ For eksempel utfører norske kunstnere ofte andre typer arbeid (også ufaglært) parallelt med utviklingen av sin kunst. I tillegg kan blandet inntekt gjelde en kombinasjon av inntekt fra aktiviteter utført innenfor selvstendig næringsvirksomhet og fra relevant kunstnerisk arbeid som arbeidstaker, av næringsinntekt og offentlig tilskudd, eller mer komplekse kombinasjoner av forskjellige typer inntekt. Slik blandet inntekt kan være utfordrende for utenlandske kunstnere som vil drive virksomhet i Norge, siden det kan innebære brudd på vilkår i forskriften.²⁶ Kombinasjon mellom kunst og andre typer arbeid er etter uf § 6-18 ikke forenlig med oppholdstillatelse, da ekstraarbeid er tillatt kun når det samsvarer med aktiviteter som ligger til grunn for virksomheten (og når særlige grunner tilsier det). Dette betyr at utlendinger ikke kan få oppholdstillatelse i Norge når det ikke er mulig for dem å jobbe utelukkende innenfor sin virksomhet eller i kombinasjon med relevant arbeid.

Kombinasjonen av næringsinntekt og lønn fra relevant arbeid som arbeidstaker er en realitet for mange innenfor det kunstneriske miljøet i Norge. Det er illustrerende at UDIs retningslinjer spesifikt nevner kunstnerne som eksempel på når selvstendig næringsdrivende kan gis tillatelse for også å ta ansettelse som arbeidstakere, ved at «særlige grunner» kan gjelde for «en kunstner som av enkelte store kulturinstitusjoner ikke kan få oppdrag som selvstendig næringsdrivende, men kun som arbeidstaker».²⁷ Det er klart at UDI erkjenner at enkelte kunstneriske institusjoner krever (midlertidig) ansettelse, når utlendingsforskriften skal tolkes.

Bruk av andre former for finansiering, som offentlige tilskudd, er også typisk i det kunstneriske miljøet, både i Norge og i andre vestlige land.²⁸ Generelt dokumenterer studier at kunstnere flest har lave inntekter sammenliknet med andre grupper, selv om de har tilsvarende utdanningsnivå.²⁹ Også på grunn av dette får mange kunstnere en betydelig del av sin inntekt fra offentlige tilskudd, og flere er i stor grad avhengige av disse, spesielt i den innledende fasen av karrieren. Dette er et forhold som kan skape utfordringer for vilkåret om økonomisk grunnlag for driften, spesielt når søkerne vil fornye oppholdstillatelsen i Norge.

En avsluttende observasjon til punkt 2 og 3 er på sin plass før vi går videre, og vi låner her en formulering fra Norske Billedkunstneres høringssvar til høringsnotatet forut for forskriftsendringen i 2021:³⁰ Inntektskravet for oppholdstillatelse for selvstendig næringsdrivende er mye høyere enn hva en profesjonell kunstner i Norge (uansett nasjonalitet, norsk eller utenlandsk) kan forvente å tjene på kunstnerisk næringsvirksomhet. Til og med kunstnernes samlede inntekt, hvor næringsinntekt, lønnsinntekt, tilskudd osv. ses samlet, og hvor næringsinntekten ofte utgjør en beskjeden andel, er i mange tilfeller lavere enn inntektskravet på 2,5 G.³¹

4. Anvendelse av utlendingsforskriftens vilkår på kunstnernes situasjon

5. UNESCO-konvensjonen og utlendingslovens sektormonisme

UNESCO-konvensjonen av 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk har som formål å «gi medlemsstatene reelle muligheter til å vedta og gjennomføre en kulturpolitikk som kan legge til rette for et mangfold av kulturuttrykk», som Utenriksdepartementet formulerte det i forbindelse med ratifikasjonen.⁴³ Konvensjonen angir en rekke målsettinger i artikkel 1. I tillegg til «å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk» (bokstav a) tar konvensjonen blant annet sikte på «å styrke samarbeid og solidaritet på internasjonalt plan i en ånd av partnerskap» (bokstav i) og «å anerkjenne det særegne ved kulturaktiviteter, -varer og -tjenester som bærere av identitet, verdier og meningsinnhold» (bokstav g). Konvensjonen er bygget opp slik at den angir åtte grunnleggende prinsipper i artikkel 2, før en rekke rettigheter og plikter for statspartene angis i artikkel 5 til 19. Av særlig relevans nå er artikkel 16, som har følgende ordlyd i norsk oversettelse:⁴⁴

«Industriland skal legge til rette for kulturutveksling med utviklingsland ved å tilstå, gjennom hensiktsmessige institusjonelle og juridiske rammeverk, fortrinnsbehandling av kunstnere, andre kulturarbeidere og utøvere, så vel som av kultur varer og -tjenester fra utviklingsland.»

Det er særlig forpliktelsen om «fortrinnsbehandling av kunstnere» som gir grunnlag for å vurdere om konvensjonen kan belyse denne artikkelens tema.

Utlendingslovens forarbeider peker på at hovedvirkningen til utl § 3 er at man ved tolking av lovens regler «skal anvende det tolkningsalternativ som gjør at folkerettsbrudd unngås», og at internasjonale regler som Norge er bundet av, skal «benyttes til tolkning og utfylling av loven, til erstatning for eller med gjennomslagskraft overfor lovbestemmelser som eventuelt går i motsatt retning».⁴⁵ En begrensning ligger i at bestemmelsen

«bare retter seg mot internasjonale regler som har som siktemål å innrømme individet et spesielt vern eller spesielle rettigheter, og ikke regler som bare skal ivareta administrative hensyn, men som rent faktisk ville styrke utlendingens stilling i en gitt situasjon».⁴⁶

Etter vårt skjønn er UNESCO-konvensjonen omfattet av sektormonismebestemmelsens virkeområde. Dermed oppstår et spørsmål om hvilke forpliktelser som følger av konvensjonen. Innenfor UNESCO er det vedtatt såkalte «operational guidelines» til flere bestemmelser i konvensjonen, herunder artikkel 16. Herfra er det vanskelig å utlede klare forpliktelser knyttet til innvilgelse av oppholdstillatelse til utenlandske kunstnere, men retningslinjene inneholder uttalelser om internasjonal mobilitet som synes å være det nærmeste. Det uttales at statspartene har plikt til:

«taking measures to facilitate the mobility of artists, other cultural professionals and practitioners, and, in particular, to favour those from developing countries who need to travel to developed countries for professional reasons. These measures should include, in conformity with the applicable provisions in this respect, for example: simplification of procedures for issue of visas regarding entry, stay and temporary travel; lower cost of visas».⁴⁷

Dette knytter seg til innreise og til midlertidige og kortvarige opphold, ikke mer langvarige oppholdstillatelser. Utgangspunktet må være at det ikke kan utledes noen konkrete forpliktelser fra konvensjonen, heller ikke fra artikkel 16, knyttet til statspartenes behandling av søknader om oppholdstillatelse fra kunstnere fra utviklingsland.

Samtidig er konvensjonens formål tydelig. Den skal fremme internasjonalt samarbeid og internasjonal mobilitet, den skal bedre vilkårene for kunstnere fra utviklingsland, og den skal bidra til anerkjennelse av kunst som en særegen sektor. Slike formålsbetraktninger kan neppe innebære at Norge har noen plikt etter konvensjonen til å gi regler som fremmer utenlandske kunstneres mulighet til å etablere seg her, men de kan gi et argument for at gjeldende nasjonale regler tolkes og anvendes på en måte som tar slike hensyn i betraktning. Når det etter vårt skjønn, som nevnt ovenfor, er forenlig med ordlyden i uf § 6-18, jf. § 10-7, å regne offentlige tilskudd som en del av næringsinntekten, vil det også være best i samsvar med formålet bak UNESCO-konvensjonen å gjøre dette. Samtidig kan det med henvisning til konvensjonen argumenteres for at særtrekkene i kunstsektoren i større grad skal anerkjennes, ved å gi en gunstigst mulig tolkning av reglene om næringsinntekt som den «vesentlige» delen av ervervsvirksomheten, eller av den forskriftsfestede muligheten til å ta annet arbeid ved siden av den selvstendige næringsvirksomheten. Norge har valgt å gi nasjonale regler om oppholdstillatelse som uttrykkelig er ment å ta hensyn til den særskilte situasjonen i kunstsektoren, men tolker disse reglene slik at utlendinger innenfor kunstsektoren i praksis ikke kan oppfylle vilkårene. Konvensjonens formål kan – dels i seg selv, og dels holdt opp mot prinsippene i artikkel 16 – tilsi at norske rettsanvendere bør tilstrebe å tolke de nasjonale reglene på en måte som fremmer kunstnernes muligheter til mobilitet og opphold. Dette gjelder særlig når en slik tolkning er i samsvar med forsvarlig norsk rettskildebruk og uansett kan sies å samsvare best med reglenes uttalte intensjon.

Uansett hvordan man tolker konvensjonen opp mot norsk rett, gir den foranledning til en refleksjon om noen rettslige utfordringer ved utl § 3. Sektormonisme har i realiteten aldri blitt vurdert for UNESCO-konvensjonen, verken ved ratifikasjon av konvensjonen eller ved vedtakelsen av relevant lov- eller forskriftsregulering. Man har derfor ingen lovgivervurdering av spørsmålet, heller ingen vurdering fra departementsnivå. Samtidig er konvensjonen «usynlig» for rettsanvenderne. Den fremgår ikke av lovforarbeider eller andre kilder som er lett tilgjengelig for en rettsanvender, og det vil være litt tilfeldig om man vet om den eller ikke. Den er ikke nevnt i noen av vedtakene vi har hatt tilgang til, og vi vil gjette at konvensjonen ikke er alminnelig kjent blant UDIs saksbehandlere. Den rettslige utfordringen som oppstår, og som gjelder generelt også utenfor det saksområdet vi behandler her, er hvordan sektormonisme skal sikres for konvensjoner som ikke er synlig for rettsanvenderen gjennom andre kilder. Dette er et større metodespørsmål enn denne artikkelen kan besvare, men vi nøyer oss med å observere at det finnes et forbedringspotensial i hvordan internasjonale konvensjoner kommuniseres til rettsanvendere, og i hvordan de kommer til uttrykk i alminnelige norske rettskilder.

6. Avsluttende refleksjoner

Vilkårene i uf § 6-18 gjelder generelt for alle sektorer, men i praksis er vilkårene urealistisk å oppnå innenfor den ene av de to sektorene bestemmelsen er ment å ha praktisk betydning for. Det er selvsagt en politisk beslutning hvor langt man skal gå i å gi oppholdstillatelse til utenlandske selvstendig næringsdrivende, men rettskildegrunnlaget etterlater tvil om hvorvidt den faktiske virkningen av reglene er i samsvar med lovgivers intensjoner. Kunstnernes reelle arbeids- og inntektssituasjon innebærer at vilkårene utgjør et effektivt hinder for å kunne etablere seg i Norge, og vi ser ikke klare indikasjoner på at dette er en ønsket rettstilstand. Det er også verdt å merke seg at vilkårene for å få oppholdstillatelse i Norge (både midlertidig og permanent) innebærer et inntektskrav for utenlandske kunstnere som er betydelig høyere enn hva norske kunstnere selv i praksis oppnår. Vi mener det er grunn for utlendingsmyndighetene til å praktisere vilkårene på en måte som er mest mulig gunstig for kunstnerne det gjelder, dels ved å regne tilskudd som en del av næringsinntekten, og dels ved i større grad å tillate kunstnere å ta lønnet arbeid ved siden av den kunstneriske hovedvirksomheten. Dette er mulig innenfor en rettskildemessig forsvarlig tolkning av gjeldende regler, og det vil være best i samsvar med formålet bak UNESCO-konvensjonen om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk.