Dyrevelferd i akvakultur

1. Innledning¹

Det rettslige vernet av oppdrettsfisk er forankret i lov om dyrevelferd 19. juni 2009 nr. 97 (dyrevelferdsloven)², som trådte i kraft 1. januar 2010 og erstattet dyrevernloven fra 1974.³ Loven viderefører flere sentrale bestemmelser fra tidligere regelverk og omfatter også fisk. Oppdrettsfisk har dermed i en årrekke hatt et formelt vern mot belastning og lidelse.

Mattilsynet er etter dyrevelferdsloven § 30 tillagt tilsyns- og håndhevingsmyndighet, og tilsynsrapporter og vedtak fra etaten viser hvordan regelverket praktiseres. Vi har innhentet en oversikt over Mattilsynets vedtak knyttet til anmeldelser innen fiskeoppdrett i perioden 2004–2023.

Til tross for dokumentert høy dødelighet i oppdrettsanleggene, viser materialet at Mattilsynet i løpet av 20 år kun har anmeldt 17 saker på oppdrettsfisk. Kun to av sakene har endt med straff og én med frifinnelse. Dette reiser rettslige spørsmål om forvaltningens bruk av anmeldelser og i hvilken grad loven håndheves i tråd med lovgivers intensjoner.

Straff kan ha stor betydning for etterlevelse av dyrevelferdsloven. Straff kan ha en avskrekkende effekt og føre til bedre etterlevelse av reglene samt mer ansvarlig drift i oppdrettsnæringen. Motsatt kan manglende håndhevelse av lovgivningen medføre svekket respekt for loven.

Dyrevelferdsregelverket håndheves strengere for landdyr, med flere anmeldelser. Oppdrettsfisk burde oppnå samme grad av vern. Dokumenterte velferdsproblemer i oppdrettsnæringen, som høy dødelighet, håndteringsskader og sykdomsutbrudd, indikerer at det burde være flere saker som prøves i rettssystemet.

2. Oppdrettsnæringen i Norge

3. Mattilsynets arbeid med fiskevelferd

4. Benytter Mattilsynet det rettslige rammeverket for oppdrettsfisk i tilstrekkelig grad?

Fisk er beskyttet etter dyrevelferdsloven § 2, og har en lovfestet rettighet etter dyrevelferdsloven § 3 annet punktum: «Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.» 30 anmeldte saker om fiskeoppdrett fra Mattilsynet over en periode på 20 år fremstår som et lavt tall når over 400 millioner laks årlig settes ut i norske merder de siste år.³⁷

Dyrevelferdsloven § 1, «Formålet med loven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr», kan anvendes som en rettesnor for de øvrige reglene i loven. Bestemmelsens innhold er nærmere redegjort for i Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) side 93. Der uttaler departementet: «Formålet er angitt ut fra en erkjennelse av at dyr er sansende vesener og har en egenverdi uavhengig av den nytteverdi de måtte ha for mennesker.» Med «egenverdi» menes at dyr skal behandles forsvarlig og med respekt, uavhengig av om de har noen økonomisk eller annen nytteverdi for mennesker, jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) side 23.

Formålsbestemmelsen i § 1 er sammen med § 3 styrende for hvordan vi skal behandle dyr. Det er den ansvarlige for dyret som aktivt skal beskytte oppdrettsfisken mot sykdommer, skader og farer. I fiskeoppdrett er det daglig leder og/eller selskapet som er ansvarlig. Departementet påpeker i Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) side 94 at en «påkjenning eller belastning, i utgangspunktet er en faglig dyrevelferdsmessig vurdering […] vurderingene generelt bør være vitenskapelig basert». Dette betyr at den som driver med oppdrett, må ha god faglig kunnskap om hva god dyrevelferd innebærer, og at det må foretas en løpende vurdering av om oppdrettsfisken har levekår i tråd med regelverket. Veterinærer eller fiskehelsebiologer hos Mattilsynet må gjennomføre tilsyn for å ta stilling til oppdrettsfiskens dyrevelferd. Manglende ressurser hos Mattilsynet kan midlertid medføre at oppdrettsfisken ikke oppnår den rettssikkerhet den har etter dyrevelferdsloven § 3. Det store antallet oppdrettslokaliteter, 994 matfisk- og stamfisklokaliteter i sjø i 2024,³⁸ i Norge gjør det ressurskrevende for Mattilsynet å dra ut på tilsyn til alle. Mange tilsyn skjer «uten støvler», dvs. at Mattilsynet tar avgjørelser fra kontoret og stoler på at pålagt informasjon fra den ansvarlige oppdretter/daglig leder medfører riktighet. Dette kan sette oppdrettsfiskens velferd og rettssikkerhet i fare ved at de over lengre perioder blir overlatt til oppdretters omsorg, uten forvaltningsmessig tilsyn. Noen oppdrettere kan utnytte denne situasjonen, f.eks. å oppgi uriktig informasjon om antall lakselus i anleggene, og unnlate å gi nødvendig behandling for dette, jf. HR-2016-2507-A.

Eksemplene nevnt ovenfor i punkt 2.2, «Brambell-kommisjonens fem friheter» viser at oppdrettsfisken kan utsettes for ulike velferdsbrudd. Likevel kommer det sjelden til anmeldelser og straff for brudd på fiskens velferdsrettigheter. Dette på tross av at dyrevernlovgivningen har gått fra å ha søkelys på å beskytte dyr mot lidelse til å legge større vekt på dyrs velferd, noe som gjenspeiles i endringen fra begrepet «dyrevern» til «dyrevelferd» i dyrevelferdsloven. Denne endringen er også i samsvar med akseptert fagkunnskap, nemlig at fisk kjenner smerte på lik linje med landdyr, og at fisk også har krav på god velferd.

I skjæringspunktet mellom oppdrettsnæringens streben etter effektiv produksjon og Brambells fem friheter oppstår situasjoner som kan stride mot det juridiske rammeverket i dyrevelferdslovgivningen når det gjelder fiskeoppdrett. Dette burde Mattilsynet ha fulgt opp i større grad.

Brambells første frihet, fra sult, tørst og feilernæring, gjenspeiler dyrevernloven § 24 bokstav a: «Dyreholder skal sikre at dyr får godt tilsyn og stell, herunder sikre at fôr, beite og vann er av god kvalitet, dekker dyrets behov for næring og væske og fremmer god helse og velferd.» Det finnes eksempel fra rettspraksis (TOSFI-2007-114601) på at fisken ikke fikk nok fôr, og fôr som ikke var tilpasset art, alder, utviklingstrinn, vekt, fysiologiske og adferdsmessige behov. Dette er en gammel sak, men problemstillingen kan være like aktuell i dag.

Når det gjelder Brambells andre kriterium om frihet fra unormal kulde og varme, er termisk avlusing er en metode som bruker varmt vann som holder 28–34 grader for å fjerne lus fra fisk i norsk fiskeoppdrett. Dette er en varme som ligger lang over det som er naturlig for fisken, og noen dør under behandlingen. Flere eksperter på fiskehelse og fiskevelferd har stilt spørsmål de seneste årene om hvorvidt metoden er strid med dyrevelferdsloven. Slike behandlinger, særlig dersom temperaturer opp mot 34 grader brukes, kan anses som mishandling av fisken og bør kunne straffes etter dyrevelferdsloven § 14 som fastslår at det er forbudt å utøve vold mot dyr. Likevel aksepterer Mattilsynet at slike metoder fortsatt brukes.

Vi vil påstå at også Brambells tredje kriterium om frihet fra frykt og stress brytes i oppdrettsnæringen. Termisk, mekanisk og medisinsk avlusing er eksempler på at fisken utsettes for frykt og stress. Her er det flere bestemmelser i dyrevelferdsloven som burde ha vært anvendt mer av Mattilsynet, for eksempel dyrevelferdsloven § 9: «Medisinsk og kirurgisk behandling skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet.»

Hva angår termisk og mekanisk avlusing, har vi funnet én sak fra rettspraksis i Fosen tingrett sak (TFOSN-2019-9268) hvor dyrevelferdsloven § 9 er benyttet. Saken omhandlet i korte trekk det faktum at det var mye sårskader på fisken etter behandling med SkaMik, som er en mekanisk behandlingsmetode som benytter spyling og børster for å fjerne lakselus. Fisken blir avsilt og sendt gjennom SkaMik-enheten som består av avsilingskammer, spylekammer, børstekammer og etterspylingskammer. I tillegg ble Thermolicer benyttet. Dette er en innretning som utfører avlusing via badebehandling av fisk, som gir en økning i vanntemperatur. I praksis er Thermolicer en vannlås der fisken er i kontinuerlig bevegelse i et rør. Samlet medførte dette alvorlig lidelse for et stort antall fisk over tid. Bedriften ble anmeldt for manglende tilstrekkelig kontroll og nødvendige tiltak i tide for å forhindre store forekomster av lakselus, med påfølgende store skader på et stort antall av laksen i merdene. I denne saken ble likevel bedriften frifunnet for straff. Denne dommen illustrerer utfordringene knyttet til rettsanvendelsen i saker om dyrevelferd for oppdrettsfisk, spesielt når det gjelder beviskrav og vurdering av skyld.

I forbindelse med de ulike avlusingsmetoder kan også dyrevelferdsloven § 8 komme til anvendelse («Dyreholder skal påse at driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger som brukes til dyr, er egnet til å ivareta hensynet til dyrenes velferd.»). Ovennevnte avlusingsmetoder som medfører stress, skader og smerter, og ofte også noe forøket dødelighet, er neppe egnet til å ivareta fiskens velferd.

Brambells fjerde kriterium, om frihet fra skade og sykdom, brytes også i oppdrettsnæringen. Etter dyrevelferdsloven § 24 bokstav b «skal dyr beskyttes mot skade, sykdom, parasitter og andre farer. Syke og skadde dyr skal gis behandling». Får de ikke det, kan det foreligge et straffansvar; se i denne sammenheng HR-2016-2507-A der et oppdrettsselskap fikk en foretaksstraff på kr seks millioner og daglig leder en fengselsstraff på seks måneder for brudd på dyrevelferdsloven § 24, jf. § 37.

Hva angår Brambells femte frihet, til å utøve naturlig adferd, er det bl.a. forklart ovenfor i punkt 2.2 at for laks og rensefisk i oppdrettsanlegg avviker leveforholdene mye fra deres naturlige livsførsel. Ifølge dyrevelferdsloven § 23 er det slått fast at «[d]yreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel». Oppdrettsfisk har neppe det rettsvernet som denne bestemmelsen er ment å gi. Dette underbygges også i Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) side 93: «Dyrevelferd omfatter dyrets mulighet til å utøve artsspesifikk, naturlig atferd og utfolde sitt biologiske potensial.» Mattilsynet har ikke benyttet denne bestemmelsen i det materialet vi har mottatt.

Forskriftene fra opphevet dyrevernlov er videreført til den nye dyrevelferdsloven, jf. § 40 annet ledd. Der finnes en egen forskrift om bekjempelse av lakselus i akvakulturanlegg,³⁹ med hjemmel i matloven, som setter grenser for hvor mye lakselus det kan være i snitt per laksefisk i et akvakulturanlegg. På tross av at denne forskriften til stadighet brytes (hele 1081 ganger i 2024),⁴⁰ og lidelser påføres fisken, er det kun én sak (HR-2016-2507-A) av de ovennevnte tre rettsavgjørelser som endte opp med fengselsstraff etter dyrevelferdsloven.

Forskrift om drift av akvakulturanlegg³³ er en annen sentral forskrift som skal «fremme god helse hos akvakulturdyr […] og ivareta god velferd hos fisk», jf. § 1. I § 5 i samme forskrift fastslås det generelle krav til forsvarlig drift: «Driften skal være helsemessig og fiskevelferdsmessig forsvarlig.» Akvakulturforskriften er hjemlet i flere lover: lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven), lov 19. desember 2003 nr. 124 (naturmangfoldloven), matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) og i dyrevelferdsloven §§ 6, 8, 9, 12, 19 og 23–25. Mattilsynet benytter denne forskriften i over halvparten av sine anmeldelser vedrørende akvakultur (se vedlagt tabell).

Paragraf 38 i dyrevelferdsloven gir hjemmel til å gi forskrifter som innarbeider forpliktelser etter EØS-avtalen. Ved motstrid vil EU-reglene ha forrang fremfor de nasjonale reglene, jf. dyrevelferdsloven § 38 og EØS-loven.⁴¹

Innenfor EU får velferd hos fisk mer og mer oppmerksomhet. European Food Safety Authority (EFSA) konkluderer i sin vitenskapelige rapport vedrørende bedøving og slakting av dyr med at det er tilstrekkelig dokumentasjon som tyder på at fisk oppfatter frykt og smerte, til at dette bør legges til grunn for velferdsbetraktninger.⁴² Det at faglig kunnskap skal vektlegges, for eksempel at fisken opplever smerte, er for øvrig ikke hensyntatt i TOIN-2022-127517 (gjelder akvariefisk). I denne saken la retten vekt på at fisk har et mindre utviklet sansesystem enn pattedyr, og at inhuman avlivning av fisk ikke kan sammenlignes med pattedyr. Rettsavgjørelsen harmonerer hverken med dyrevelferdslovens intensjoner eller EFSAs vitenskapelige rapport, nemlig at fisk faktisk har et sansesystem og kan kjenne smerte.

Det er også verd å nevne, at Norge er medlem i Verdens dyrehelseorganisasjon (World Organisation for Animal Health – WOAH) som promoterer viktigheten av dyrevelferd som en integrert del av dyrehelsen, og som utvikler internasjonale standarder i form av avtaler om dyrevern. Norge har fremsatt flere innspill med kommentarer om velferd for oppdrettsfisk i dette forumet. Norge er bundet av EU-direktiver og -forordninger som regulerer fiskevelferd, men vi kan ikke se at dette regelverket er benyttet i de saker vi fikk tilsendt fra Mattilsynet. Dette gjenspeiles også i regjeringens evaluering av dyrevelferdsregelverket i EU fra 2022, hvor det fastslås at regelverket for oppdrettsfisk er svært mangelfullt.⁴³

Det faktum at Mattilsynet sjelden anmelder oppdrettsnæringen, medfører få straffesaker i rettsapparatet. Vi konkluderer med at rammeverket for Mattilsynet burde ha vært benyttet i større omfang enn det som er gjort hittil innen oppdrettsnæringen. På tross av at fisk skal ha den samme beskyttelse som landdyr etter dyrevelferdslovgivningen, er det en betydelig ulikhet mellom fisk og landdyr med hensyn til hvordan overtredelser av dyrevelferdslovgivningen vurderes og sanksjoneres. Til tross for at dyrevelferdsloven § 3 fastslår at «[d]yr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker», og at lovens virkeområde etter § 2 omfatter fisk, fremstår fiskens rettslige vern som svakere i praksis. Dette aktualiserer spørsmålet om loven i realiteten opererer med et stilltiende hierarki mellom dyrearter. En mulig forklaring på det beskjedne antallet straffesaker knyttet til oppdrettsfisk er rettsanvendelsens avhengighet av håndhevingspraksis. Mattilsynet, som er ansvarlig tilsynsmyndighet etter § 30, synes i liten grad å benytte seg av muligheten til å politianmelde alvorlige brudd på regelverket. Dette svekker det allmennpreventive potensialet i regelverket, og kan indikere et avvik mellom lovens formål og forvaltningens prioriteringer. Slik praksis kan undergrave dyrevelferdslovens legitimitet og normdannende funksjon.

I lys av Høyesteretts uttalelser i HR-2016-2285-A og HR-2016-295-A, hvor det legges betydelig vekt på allmennpreventive hensyn og nødvendigheten av å signalisere at grov forsømmelse av dyr ikke aksepteres, fremstår de milde reaksjonene i saker om oppdrettsfisk som rettspolitisk problematiske. Når retten i TOSFI-2007-114601 fremhever tiltaltes helsetilstand som formildende, men ikke kommenterer fiskens påviselige lidelser, reises prinsipielle spørsmål om fiskens rettslige status i praksis.

Etter dyrevelferdsloven § 37 annet ledd skal grove brudd straffes med fengsel inntil tre år. Bestemmelsen er i sin ordlyd artsnøytral og gir ikke grunnlag for forskjellsbehandling mellom arter. Likevel er det påfallende at grove og omfattende lidelser i oppdrettsanlegg i praksis sjelden fører til domfellelse. Dette kan indikere at bevisvurderingen, skyldvurderingen eller terskelen for hva som anses som «grovt», avhenger av hvilken art som er rammet.

Videre reiser rettstilstanden spørsmål om hvorvidt forvaltningen og domstolene i tilstrekkelig grad vektlegger nyere vitenskapelig kunnskap om fiskens kognitive evner og evne til å føle smerte – noe som i utgangspunktet bør ha betydning både for skyldvurderingen og for utmålingen av straff. Dersom fiskens evne til å lide ikke fullt ut anerkjennes i rettspraksis, innebærer det en mulig normkonflikt mellom rettens virkelighetsforståelse og det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget lovgiver har bygget på.

Avslutningsvis må det stilles spørsmål ved om dagens håndheving og rettspraksis er forenlig med dyrevelferdslovens formål og intensjon, jf. § 1. Dersom straffesanksjonen – som skal være lovens ytterste vern – i praksis nesten ikke anvendes, svekkes lovens effektivitet og evne til å beskytte oppdrettsfisk mot unødvendig lidelse. Dette peker mot et behov for en rettspolitisk revurdering av både tilsynspraksis og påtalemyndighetens rolle i oppdrettsnæringen.

5. Mulige årsaker til at Mattilsynet sjelden anmelder saker vedrørende oppdrettsfisk

Selv om oppdrettsfisk representerer størst antall dyr i norsk husdyrhold, og mange dør og blir utsatt for sykdommer og andre belastninger, er det likevel få saker som blir anmeldt etter dyrevelferdslovgivningen om oppdrettsfisk. Det kan være ulike årsaker til dette:

I årsrapporten for 2024 opplyste Mattilsynet at de kun gikk videre med 1 av 10 innmeldte saker. Mattilsynet har begrensede ressurser og klarer ikke å kontrollere alle oppdrettsanlegg ofte nok, noe de selv bekrefter i årsrapporten. Mattilsynet er derfor avhengig av egenrapportering og tillit til oppdretterne. Derfor kan det være mer krevende i havbruk enn i landbruk å ha tilstrekkelige bevis i saker som er så alvorlige at de bør anmeldes. En av årsakene til det er at Mattilsynet i større grad må stole på dyreholders og innleide fiskehelsetjenesters observasjoner og nedtegnelser, fordi Mattilsynet ikke er ute på anlegget i den akutte fasen og selv kan dokumentere hendelser.

En annen årsak til at Mattilsynet ikke anmelder saker, kan være at høy dødelighet i oppdrett later til å være «normalt». I norsk oppdrettsnæring dør som nevnt 14–19 % av all oppdrettsfisk før den slaktes. Sammenligner vi dødelighetsraten for oppdrettsfisk med landdyr, ville det trolig ført til strengere reguleringer hvis 14–19 % av storfe døde før slakt. At dette aksepteres for fisk, viser en forskjellsbehandling av arter.

Mattilsynet sier, blant annet som tilsvar på Riksrevisjonens kritikk for at de ikke anmelder flere saker relatert til fiskehelse og fiskevelferd, at dagens lovverk er vanskelig å følge opp i praksis. De sier videre at de arbeider med dette, og at konkrete krav må kunne måles ved bruk av velferdsindikatorer og krav til innrapportering av data.²⁴

Allerede i dag er det krav til innrapportering og at Mattilsynet skal varsles umiddelbart ved forhold som har hatt alvorlige velferdsmessige konsekvenser for fisken, blant annet sykdom, skade eller svikt (se akvakulturdriftsforskriften § 14, jf. dyrevelferdsloven § 5). Mattilsynet mottar hvert år mange varsel om velferdshendelser. I 2023 fikk Mattilsynet for eksempel varsel om 198 velferdshendelser som gjaldt settefisk, og 1419 som gjaldt matfisk/stamfisk.²⁸ På tross av dette anmeldte Mattilsynet kun én sak dette året.

6. Stortingsmelding om dyrevelferd – veien videre

Regjeringen fremmet 20. desember 2024 stortingsmelding om dyrevelferd (Meld. St. 8 (2024–2025). Regjeringens overordnede målsetting er en «ambisjon om bærekraftig landbruk, havbruk og fiskeri som ivaretar god matberedskap og har god dyrevelferd» (s. 8).

Stortingsmeldingen indikerer at dyrevelferden for akvakulturdyr ikke har vært god nok, og at den bør bli bedre. Meldingen indikerer også at Mattilsynet bør anmelde flere lovbrudd vedrørende dyrevelferd enn de gjorde tidligere, og at strafferammen for alvorlige brudd på dyrevelferdsloven bør økes.

Regjeringen vil blant annet at det skal være en målsetting å få dødeligheten ned mot 5 % for alle fiskearter i akvakultur. Regjeringen vurderte også om det skulle være en øvre grense for akseptabel dødelighet, men kom frem til at en slik grense måtte settes ganske høyt, blant annet på grunn av uforutsette situasjoner som for eksempel alger og maneter (Meld. St. 8 (2024–2025) s. 172).

Regjeringen vil også «sikre varig og planmessig bedring av velferden til rensefisk i oppdrett» (Meld. St. 8 (2024–2025) s. 10). Dette skal gjøres blant annet ved å utrede om særlig sårbare arter rensefisk bør fases ut. Regjeringen ønsker også å «innføre krav om tiltak som effektivt forebygger påslag av lakselus både på lokalitetsnivå og områdenivå» (ibid.). Hvordan disse målsettingene skal oppnås, er det få konkrete tiltak for, men det presiseres at ansvaret for dyrenes velferd alltid ligger hos dyreholder (Meld. St. 8 (2024–2025) s. 27).

Også Mattilsynet kom med innspill til stortingsmeldingen. Mattilsynet slo fast at for mange oppdrettsfisk lider og dør, at oppdrettsfisk håndteres for hardhendt og for ofte, og da gjerne i forbindelse med tiltak mot lakselus. De skriver også at rensefisk ikke ser ut til å tilpasse seg miljøet, og at dagens bruk av rensefisk neppe kan sies å være lovlig etter dyrevelferdsloven §§ 3 og 22–23. Mattilsynet sier videre at det bør settes et mål om minst 50 % reduksjon av smittepresset fra lakselus, og at dødelighet og antall sykdomsutbrudd i både settefisk- og matfiskfasen bør reduseres med minst 50 %. For å oppnå dette bør det ifølge Mattilsynet etableres regelverk og regulatoriske ordninger som gjør det mer lønnsomt å ta vare på fisken.⁴⁴ Mattilsynets innspill var konstruktive, men det er kritikkverdig at de erkjenner at det meste av dagens bruk av rensefisk neppe kan sies å være lovlig, men likevel ikke har anmeldt en eneste aktør på grunn av dette.

Dyrevelferdsmeldingen antyder også at vi i fremtiden vil se på oppdrettsfisk som individer og ikke som en populasjon, som vi gjør i dag, noe kamerateknologi, kunstig intelligens og sorteringssystemer i merder kan muliggjøre.

Havbruksmeldingen nevnt ovenfor følger opp dyrevelferdsmeldingen og Mattilsynets innspill til denne. Regjeringen foreslår i denne meldingen blant annet å oppheve mengdebegrensningen (maksimal tillatt biomasse (MTB)) og innføre et system basert på lakselus hvor det foreslås et kvotesystem med omsettelige kvoter for utslipp av lakseluslarver. For å hindre at dette kvotesystemet går på bekostning av fiskens helse og velferd, foreslår regjeringen også å innføre en avgift på tapt fisk. Næringskomiteen i Stortinget avgav innstilling til meldingen 5. juni 2025. Saken ble stortingsbehandlet 12. juni 2025. Der sa stortingsflertallet at forslaget om å fjerne selskaps-MTB og innføringen av omsettelige lusekvoter må utredes grundigere, og flertallet var tydelig på at lakselus alene ikke skal være reguleringsverktøyet for fremtidens havbruk. Stortingsflertallet ba også regjeringen iverksette arbeid med tiltak for å nå målsettingen satt i dyrevelferdsmeldingen om en dødelighet for alle fiskearter i akvakultur ned mot 5 %.⁴⁵

Vi håper at Mattilsynet tilføres mer øremerkede ressurser, som vil gi flere og bedre fysiske tilsyn. Det må likevel presiseres at det er dyreeier som er ansvarlig for dyrevelferden, og ikke Mattilsynet.

I de siste årene har det også vært økt forbrukerbevissthet – flere er opptatt av etiske produksjonsmetoder. Det er økende press for å endre situasjonen, både fra forskere, aktivister, forbrukere og også oppdrettere.

Avslutningsvis vil vi presisere at det ikke er slik at oppdrettsselskapene i Norge generelt bryter dyrevelferdsloven. Det er mange seriøse selskaper hvor dyrevelferd blir tatt på største alvor.

7. Konklusjon

Vi har i denne artikkelen vist at brudd på dyrevelferd for oppdrettsfisk sjelden anmeldes av Mattilsynet. Dette kan medføre at oppdrettsfisk i Norge ikke oppnår det rettsvern som gjeldende lovverk legger opp til, og som lovgiverne hadde tenkt. Vi har kun funnet tre saker fra rettspraksis om oppdrettsfisk som omhandler straff etter dyrevelferdslovgivningen. Reguleringen av dyrevelferd for oppdrettsfisk i Norge er omfattende forankret i både nasjonalt og internasjonalt regelverk, og oppdrettsfisk er vårt vanligste husdyr. Likevel blir dyrevelferdsloven sjelden anvendt i saker om fiskeoppdrett, noe som reiser spørsmål om effektiviteten og anvendelsen av dagens regelverk. Regelverket er der, men Mattilsynet må benytte de virkemidler de har til rådighet, dersom oppdrettsfisken skal oppnå samme rettsvern som landdyr. Vi ser også at få av sakene som anmeldes, resulterer i straff. Mattilsynet mangler ressurser, men loven er der for å brukes og for å verne fisken. Vi får håpe at det er endringer på gang i form av både økt kunnskap, sterkere fokus, etisk refleksjon og økte ressurser for å oppnå bedre velferd for oppdrettsfisk. Dyrevelferdsmeldingen 2024 er et godt utgangspunkt for dette.

8. Vedlagt tabell – Anmeldelser fra Mattilsynet vedrørende akvakultur 2004–2024

Selskapsnavn, lokaliteter og enkelte kommunenavn er slettet i vedlegget og erstattet med x. I materialet vi fikk fra Mattilsynet, ble disse oppgitt. Sak anmeldt 6.6.2011 gikk helt til Høyesterett (Mattilsynet skrev tingrett som siste instans).