Emosjonell omsorgssvikt som grunnlag for omsorgsovertakelse

1. Innledning

Et barns omsorgssituasjon kan være svært vanskelig og kompleks å bedømme, herunder spesielt den emosjonelle omsorgssvikten, som ofte ikke har like synlige og klare symptomer som den klassiske omsorgssvikten og fysisk mishandling. Å ha gode utredningsmetoder for å vurdere emosjonell omsorgssvikt er imidlertid særs viktig, da det treffes langt flere vedtak om omsorgsovertakelse grunnet emosjonell omsorgssvikt enn om både klassisk omsorgssvikt og fysisk mishandling.¹

I NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling er emosjonell omsorgssvikt definert som «ignorering av barnets kontaktsøking, som vises ved lite respondering på og involvering i barnet, å overse mange av barnets signaler, en psykisk fjernhet/ å være emosjonelt lite tilgjengelig for barnet».² Forarbeidene gir imidlertid ingen ytterligere veiledning for når lovens vilkår må anses som oppfylt.

Av praksis kan det utledes at tilknytningsteori og mentaliseringsteori, som for øvrig er en forlengelse av tilknytningsteorien, har fått et solid fotfeste i vurderingen.³ Anvendelsen av de to teoriene henger også nær sammen med barnevernets kompetanse til å være kultursensitive i sine vurderinger. Praksisen har imidlertid vært gjenstand for kritikk fra flere hold, herunder særlig anvendelsen av mentaliseringsteori og barnevernstjenestens kulturkompetanse. I forlengelsen av dette har det vært reist kritikk mot at fagkyndige, ofte psykologer, foretar en «dommervurdering» i sine rapporter, og at de som oftest får gjennomslag.⁴

Formålet med artikkelen er å redegjøre for utredningsmetodene som anvendes i forbindelse med vurderingen av om det foreligger emosjonell omsorgssvikt, og foreta en vurdering av om måten disse anvendes på, kan anses for å gi et forsvarlig beslutningsgrunnlag i vurderingen av om de rettslige vilkårene i barnevernsloven (heretter bvl.) § 5-1 bokstav a er oppfylt. Temaet aktualiserer spørsmålet om hvilken rolle fagkyndige vurderinger bør ha i den rettslige vurderingen, og hvorvidt en kan forvente at dommere og jurister skal ha den kunnskapen som kreves for å overprøve de sakkyndiges arbeid.

2. Hva omfatter barnevernsloven § 5-1 bokstav a?

Barnevernsloven § 5-1 bokstav a omfatter de tilfellene der det foreligger «alvorlige mangler» ved den «omsorgen barnet får, herunder den personlige kontakt og trygghet», sett i lys av barnets «alder og utvikling». For å ta stilling til om lovens vilkår er oppfylt, må de ansatte i barnevernstjenesten foreta en krevende vurdering, som blant annet innebærer en vurdering av barnets omsorgssituasjon på det aktuelle tidspunktet, samt om barnet har eller står i risiko for å kunne få en skjevutvikling som følge av dets omsorgsbetingelser.⁵

Bestemmelsen legger opp til en konkret helhetsvurdering der det avgjørende vil være om omsorgsovertakelsen er til barnets beste. Det ikke er mulig å angi en uttømmende liste over hvilke momenter som er relevante i en slik vurdering. Grunnet artikkelens omfang vil artikkelen avgrenses til de ovennevnte fenomenene.

3. Tilknytning i vurderingen av barnets utvikling

I NOU 2012: 5 foreslo Barneutvalget å nedtone det biologiske prinsipp, og erstatte det med prinsippet om «utviklingsfremmende tilknytning».⁶ Det ble presisert at samspillet mellom barnet og dets omsorgspersoner er såpass «avgjørende» for barns utvikling og fungering at det bør tillegges «avgjørende vekt» i beslutningsprosessen.⁷ Av Prop. 133 L (2020−2021) fremgår det videre at «tilknytnings- og relasjonskvalitet er sentralt i den emosjonelle omsorgen».⁸ Av dette kan det utledes at det er lovgivers vilje at tilknytningsteori skal ha en sentral rolle ved utredningen av om omsorgen barnet får, er god nok, i vurderingen av «barnets alder og utvikling», jf. bvl. § 5-1 bokstav a.

Med tilknytning i denne sammenhengen menes kvaliteten på det emosjonelle båndet mellom barnet og dets omsorgspersoner.⁹ Psykolog Øyvind Kvello har pekt på to grunner til at tilknytningsteori er av såpass stor interesse på barnevernsfeltet: for det første at fenomenet kan gi en indikasjon på ivaretakelsen av barnets grunnleggende omsorgsbehov, og for det andre at fenomenet kan gi en prognose for hvordan barnet vil kunne komme til å utvikle seg.¹⁰

En høy andel av barn som følges opp av barnevernstjenesten, har utrygg og desorientert tilknytningsstil, noe som har vist seg å ha en særlig korrelasjon med uheldige omsorgssituasjoner, herunder blant annet omsorgssvikt.¹¹ Dette er bekreftet i flere studier. En studie utført av Hesse og Main (2000), viser at barn som vokser opp med omsorgssvikt, oftere enn andre barn har en desorientert tilknytningsstil.¹² Av NOU 2012: 5 fremgår at terskelen for omsorgsovertakelse er overskredet ved desorientert tilknytningsform hos barnet.¹³

Utfordringen med anvendelsen tilknytningsteori i barnevernssaker er særlig knyttet til kollektivistiske kulturer. I slike kulturer er det ofte flere personer som er delaktige i barneomsorgen. Den norske barnevernstjenesten vurderer i utgangspunktet barnets tilknytning til sine juridiske foreldre. Utfordringen er at barnet ofte vil ha flere omsorgspersoner som det anser som primære, enn i en typisk norsk familie. Dette kan være problematisk dersom barnet har sin primære omsorgsrelasjon til en annen enn sine juridiske foreldre, for eksempel en bestemor eller bestefar.¹⁴ Kvello har tatt til orde for at det i slike tilfeller er svært viktig at barnevernstjenesten undersøker barnets omsorgssystem.¹⁵ En slik tilnærming vil etter min mening også være i samsvar med kravet i bvl. § 1-9 annet ledd om at barnevernstjenesten «skal legge til rette for at barnets familie» involveres.

En annen utfordring er at desorganisert tilknytningsatferd kan oppstå som følge av andre årsaker enn at barnet blir utsatt for omsorgssvikt eller andre uheldige omsorgssituasjoner. Eksempelvis viser enkelte studier at desorganisert tilknytningsatferd også kan være en konsekvens av at barnet har en utviklingsforstyrrelse eller et annet nevrologisk avvik.¹⁶ Desorganisert tilknytning har blant annet vist seg å ha en moderat til høy korrelasjon med dopamin D4-reseptorgenet, som har betydning for atferd og sårbarhet.¹⁷ Av dette kan det utledes at en desorganisert tilknytningsstil hos barnet ikke alltid betyr at det blir utsatt for omsorgssvikt. For å kunne forstå hvorfor noen barn blir trygge og andre utrygge, bør en dermed også se på forhold utenfor relasjonen mellom barnet og dets omsorgspersoner.¹⁸

Innsigelsene mot anvendelsen av tilknytningsteori er av en slik karakter at det nødvendigvis bør medføre en stor endring i praksis. De kan imidlertid tilsi at barnets tilknytning i enkelte tilfeller bør vurderes mer inngående enn det en ofte ser i dagens praksis, til tross for at dette vil være mer ressurskrevende. Dette er særlig relevant sett i lys av uttalelsen i NOU 2012: 5 om at terskelen for omsorgsovertakelse er overskredet ved desorientert tilknytning hos barnet.¹⁹ Videre viser advokat Mette Yvonne Larsens artikkel «Rettssikkerhet ved tvungen omsorgsovertakelse» til at vurderingen av foreldrenes egnethet som omsorgspersoner krever mindre faglig kompetanse enn vurderingen av om barnet har pådratt seg en helse- eller utviklingsskade. Hun peker på at vurderingen i større grad handler om avvik fra samfunnets normer for god omsorg snarere enn medisinske vurderinger. Dette reduserer behovet for sakkyndige, men at det svekker rettssikkerheten for partene, da risikoen for feil øker.²⁰

4. Mentaliseringsteori i vurderingen av foreldrenes omsorgskompetanse

Barnevernsloven § 5-1 bokstav a knytter seg til «alvorlige mangler» ved den «omsorgen barnet får, herunder den personlige kontakt og trygghet» fra sine omsorgspersoner. Forarbeidene gir lite veiledning om hvilke momenter som er relevante i vurderingen. Flere psykologer har tatt til orde for at «utredning av foreldrenes kapasitet til refleksjon og mentalisering» er sentralt ved undersøkelse av barnets omsorgssituasjon. Kartlegging av foreldrenes mentaliseringsevner inngår derfor gjennomgående som et vurderingstema i praksis.²¹

Med mentalisering menes «evnen til å se seg selv utenfra, og å se andre innenfra».²² I kjølvannet av mentaliseringsteori finner vi foreldrementalisering. Foreldrementalisering dreier seg om foreldrenes evne og kapasitet til å oppfatte, forestille og forholde seg til barnet, samt identifisere hvilke mentale tilstander som ligger bak barnets atferd, herunder ønsker, tanker, behov og hensikter.²³

Psykolog Per Lorentzen har trukket frem et utklipp fra et vedtak som ble fattet av barneverns- og helsenemnda i Telemark, som får frem mentaliseringsteoriens betydning for vurderingen av bvl. § 5-1 bokstav a på en god måte. Av utklippet fremgår det at barnevernstjenesten begjærer omsorgsovertakelse da «[b]arnevernstjenesten er svært bekymret for foreldrenes evne til å mentalisere. […]. Barnet er helt avhengig av at foreldrene kan mentalisere og forstå hva det har behov for. Foruten dette vil ikke barnet få tilfredsstilt sitt behov for personlig kontakt og trygghet».²⁴

Praksisen av mentaliseringsteori er sterkt kritisert. Kvello har tatt til orde for at det er en svakhet i barnevernssaker at kartleggingen av foreldrenes omsorgsevne i stor grad foregår ved samtale, da det vil kunne utgjøre en fallgruve for personer med minoritetsbakgrunn eller personer dårlige norskkunnskaper. Dette begrunner han med at det er vanskelig å skille språk fra mentalisering, fordi en ikke kan ha mer nyanserte oppfatninger enn det en har ordforråd til. Kvello hevder dermed at en samtale ikke nødvendigvis vil kunne gi en indikasjon på svak mentaliseringsevne.²⁵ Videre påpeker han at det er kulturelle forskjeller i måten å uttrykke seg på. Her nevner han som eksempel at språket i noen kulturer bygger på lignelser, metaforer og historier, og at dette vil kunne slå negativt ut i barnevernstjenestens vurdering av mentaliseringskvaliteten fordi det ofte kan bli for diffust, allmenngyldig og frasepreget.²⁶

Dette samsvarer med funnene som ble gjort av psykologene Judith van der Weele og Elwira Magdalena Fiecko i deres gjennomgang av sakkyndig-rapporter som ble utarbeidet i forbindelse med utredning av foreldrenes omsorgskompetanse, der de fant at foreldrenes svar ofte var kulturelt betinget. Som eksempel trekker de frem at foreldrene ofte blir bedt om å beskrive barnet sitt, og at foreldre som kom fra kulturer der det er mer vanlig med handlingsorienterte beskrivelser, gjerne begynte å fortelle om ting de hadde opplevd sammen med barnet, fremfor en karakteristikk av barnet. Her fant de at dette ofte ble oppfattet som overfladisk av den norske barnevernstjenesten. Videre fant de at de som kom fra kulturer der det er vanlig å tildekke private bekymringer, for at en ikke skal tape ansikt, synes å ha problemer med å gi et godt svar når de ble spurt om å nevne noen svakheter ved seg selv eller barnet.²⁷ Gjennomgangen viste at «mangler» som de ovennevnte ofte skapte en bekymring for en skjevutvikling hos barnet.²⁸ Med utgangspunkt i funnene gjør van der Weele og Fiecko oppmerksom på at en burde være observant på hvilken metodikk som anvendes ved kartleggingen.²⁹

Ut fra kritikken mot mentaliseringsteori er det mye som taler for at mentaliseringsteori, slik den er anvendt i dag, medfører en stor risiko for feilvurdering av foreldrenes omsorgskompetanse, og i en del tilfeller også er uetisk. Dette kommer blant annet av at metodene som anvendes, ofte utgjør fallgruver for både personer med minoritetsbakgrunn og personer med lavt evnenivå. ³⁰ Dette er bekymringsverdig fordi det er der barnevernstjenestens innsats er størst.³¹

Dette aktualiserer spørsmålet om hvordan foreldrenes omsorgskompetanse kan utredes på en mer hensiktsmessig måte. Studier viser blant annet at det er høy korrelasjon mellom omsorgspersonenes beskrivelser av barnet og hvor sensitive de er i samspillet med barnet, og at det ikke vil være mulig å være sensitiv overfor barnet uten mentalisering.³² En mer treffsikker måte vil dermed kunne være å se samtalene og samspillet mellom barnet og foreldrene i lys av hverandre, og tillegge samspillet størst vekt. ³³ Et annet tiltak er at utrederen må ha et mer bevisst forhold til metode, slik at en kan avbøte svakheter ved teorien og redusere risikoen for eventuelle fallgruver. En tredje løsning er at det må utarbeides nye utredningsmetoder. Problemstillingen er imidlertid svært kompleks.

5. Er barnevernstjenestens kulturkompetanse god nok?

For å kunne utføre et godt barnevernsarbeid er det avgjørende å ha innsikt i barnets familiebakgrunn. Statistikk viser at det de siste årene har vært økt innvandring, og at barnevernstjenestens innsats er prosentvis større blant den ikke-etniske norske befolkningen.³⁴ En risiko ved å overse kulturelle forskjeller er at det kan oppstå misforståelser, kommunikasjonsproblemer og, i verste fall, beslutninger tatt på feil grunnlag.³⁵

Etniske og kulturelle minoriteter har tradisjonelt hatt liten plass i offentlige utredninger og stortingsmeldinger.³⁶ Eksempelvis redegjorde verken NOU 2000: 12 eller St.meld. nr. 40 (2001−2002) for de utfordringene den norske barnevernstjenesten står overfor ved kartlegging av barns omsorgssituasjon der barnet kommer fra en familie med en annen etnisk og kulturell bakgrunn.³⁷ I NOU 2009: 8 ble det fremhevet at det var viktig at de ansatte i barnevernstjenesten har spesifikk kunnskap om etniske minoriteter, og at de er i stand til opptre kultursensitivt i møte med familier med en annen bakgrunn. Her ble det presisert at dette innebærer at det stilles krav til at de ansatte i barnevernstjenesten evner å reflektere over sin egen kultur – både på det individuelle plan og på et kollektivistisk plan.³⁸ NOU-en gir imidlertid ingen nærmere veiledning om hva dette innebærer.

I dagens barnevernslov kan kravet om kultursensitivitet utledes av bvl. § 1-9 som oppstiller en plikt for barnevernstjenesten til «så langt som mulig» å «samarbeide med både barn og foreldre og […] behandle dem med respekt», samt bvl. § 1-7, hvor det fremgår at barnevernstjenestens virksomhet skal være «forsvarlig». En slik forståelse er også lagt til grunn i «Særlig om barns kulturelle rettigheter» (Stang og Sandberg), hvor det fremgår at bestemmelsene er inntatt som et resultat av forslagene i NOU 2016: 16 om tiltak som kan bidra til mer kultursensitivitet i barnevernstjenestens arbeid.³⁹

I kjølvannet av at det i NOU 2009: 8 ble uttalt at den norske barnevernstjenesten bør ha spesifikk kunnskap om etniske minoriteter, ble det også advart mot for sterkt fokus på kultur i forhold til andre sosiale aspekter ved familiens livssituasjon.⁴⁰ Her fremheves det blant annet at flere forskere har pekt på faren ved å «overfokusere på kultur som årsak til problemene», da det kan medføre at andre faktorer som «fattigdom, arbeidsløshet, marginalisering og utstenging» ikke blir vurdert.⁴¹ Videre fremgår det at det er mye som taler for at de ansatte i barnevernstjenesten «bør fokusere på sosiale aspekter ved de ikke vestlige mottakeres livssituasjon, i motsetning til å ha et kulturfokus».⁴²

I et høringsnotat fra Barne- og familiedepartementet fra 2020 om kompetansekrav i barnevernet fremgår det at 66 prosent av de ansatte i barnevernstjenesten har «i liten eller i noen grad kompetanse til å vurdere omsorg hos foreldre med annen sosial, kulturell eller erfaringsmessig bakgrunn».⁴³ I juridisk teori er det tatt til orde for at det ikke kan forventes at de ansatte i barnevernstjenesten har kompetanse innenfor det mangfoldet av kulturer en finner i Norge, og at kultursensitivitet derfor kan anses for å handle mer om metode og etikk i møte med minoritetsfamilier.⁴⁴ Stine Sofies Stiftelse, Mira-Senteret, NIM og Bufetat region øst har imidlertid påpekt at de ansatte i barnevernstjenesten bør øke sin kunnskap om ulike «uttrykk for omsorg og emosjonell tilknytning i andre kulturer».⁴⁵

Forskerne Monica F. Aarset og Anja Bredal fremhever at en risikerer å ta feil av hva som foregår, dersom en ikke tar kulturen i betraktning i kartlegging av foreldres omsorgsevne. De fremhever at kultursensitivitet og kunnskap om ulike kulturer er en nødvendig forutsetning for både å kunne avdekke og forstå hvordan både barna og foreldrene kommuniserer og handler.⁴⁶ Også jurist Sanne Hofman tar til orde for dette. Hun har uttalt at hva som er å anse som god omsorgskompetanse, må ses i lys av et kulturelt og normativt perspektiv på omsorg. Her peker hun for eksempel på at følelsesmessig avvisning ikke nødvendigvis blir tolket som omsorgssvikt i andre kulturer.⁴⁷

van der Weele og Fiecko har pekt på to fallgruver ved vurdering av foreldres omsorgsevne i saker med foreldre med minoritetsbakgrunn: 1) at hensynet til kulturelle forskjeller kan være til hinder for å ta omsorgssvikt på alvor, og dermed brukes som et argument for å bagatellisere bekymringen, og 2) at de kulturelle momentene kan feiltolkes og misforstås som omsorgssvikt når det ikke er det.⁴⁸ I forlengelsen av dette fremhever de at det er viktig å ha god oversikt over egne verdier og kommunikasjonsformer, samt en forståelse for at disse har en lokal, kulturell forankring.⁴⁹

Ansatte i barnevernstjenesten bør ha kunnskap om ulike kulturer og hvordan de praktiserer barneomsorg – dette sett i lys av at Norge stadig blir mer flerkulturelt, og at et vedtak om omsorgsovertakelse er svært inngripende. Det vil være uheldig at det treffes vedtak om omsorgsovertakelse på grunnlag av misforståelser på tvers av kulturer, slik som en ser i van der Weele og Fieckos artikkel om kulturelle fallgruver i barnevernssaker med minoritetsfamilier. Det er dermed betenkelig at studier om omsorgsovertakelse i minoritetsfamilier viser at det er helt vilkårlig hvorvidt familiens kulturelle bakgrunn tas i betraktning i vurderingen. Se for eksempel rapport fra Statens helsetilsyn, der det konkluderes med at det er store variasjoner med hensyn til i hvilken grad kulturbakgrunn tas i betraktning.⁵⁰ De som utreder disse sakene, bør ha kunnskap om at den emosjonelle omsorgen kan være forankret i et annet verdisett, og dette bør drøftes eksplisitt i avgjørelsene.

Kultursensitivitet i møte med minoritetsfamilier vil kunne bidra til et bedre samarbeid mellom minoritetsfamilier og barnevernstjenesten, og øke tilliten til barnevernstjenesten. Et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og minoritetsfamilier vil også muligens kunne føre til en reduksjon i antallet omsorgsovertakelser blant minoritetsfamilier, da de gjerne vil være mer tilbøyelig til å ta imot hjelp, slik at situasjonen kan avhjelpes med mindre inngripende tiltak. Med dette stiller jeg meg bak det som blir skrevet i «Særlig om barns kulturelle rettigheter» (Stang og Sandberg) om at studier gjort omkring omsorgsovertakelse i minoritetsfamilier «tegner et alvorlig bilde», og at det foreligger et «klart ansvar for barnevernstjenesten å ta tak i disse utfordringene».⁵¹

For å kunne utføre et bedre arbeid på dette området vil et mulig tiltak være å innhente en kulturtolk som har kunnskap om den konkrete kulturens måte å utøve barneomsorg på. Et annet tiltak vil være at det i større grad legges vekt på oppdragelsespraksisens resultat fremfor ulike former for oppdragelsespraksis.⁵²

6. Bruken av sakkyndige i barnevernssaker om omsorgsovertakelse

Før det treffes vedtak, er det et krav om at saken «er så godt opplyst som mulig», jf. forvaltningsloven (fvl.) § 17 første ledd. I den forbindelse oppnevnes det ofte sakkyndige. Nemnda og dommerne i de ulike domsinstansene innretter seg ofte etter de sakkyndiges rapporter om barnets omsorgssituasjon i vurderingen av om de rettslige vilkårene i bvl. § 5-1 bokstav a er oppfylt.⁵³ Dette kommer klart til uttrykk i HR-2020-662-S, hvor førstvoterende uttalte at «[v]ed vurderingen av om dette er tilfellet, støtter jeg meg i stor grad på den sakkyndige for Høyesterett».⁵⁴ Dette gjør at mange foreldre ofte er prisgitt kvaliteten på den sakkyndiges rapport vedrørende deres omsorgsevne.⁵⁵

For at en sakkyndig vurdering skal kunne legges til grunn som bevis, må den sendes til barnesakkyndig kommisjon (heretter BSK) for en vurdering, jf. bvl. § 12-7. Det følger av bvl. § 12-8 første ledd at BSK «skal kvalitetsvurdere de sakkyndiges rapporter», og at dette gjelder rapporter som er avgitt til «barnevernstjenesten, barneverns- og helsenemnda eller domstolen», jf. § 12-8 annet ledd.

I artikkelen «Sakkyndige psykologers refleksjoner om Barnesakkyndig kommisjons kvalitetssikrende funksjon» løftes det imidlertid frem at det er et «skremmende lite antall» som vurderes til å være helt ubrukelige.⁵⁶ Dette til tross for at det fra flere hold har blitt rettet kritikk mot kvaliteten på de sakkyndigs rapporter.

Dommer Hanne Signe Nymoen har i en artikkel publisert i Aftenposten i 2018 uttalt at «arbeidet som utføres av enkelte barnefaglige sakkyndige ikke holder tilstrekkelig kvalitet».⁵⁷ Også psykolog Sverre Asmervik har kritisert dette. Han mener at enkelte sakkyndige legger inn egne vurderinger og fortolkninger som de ikke har grunnlag for, verken i de observasjonene som har blitt gjort, eller det øvrige materialet i saken. Videre påpeker han at en del sakkyndige stiller urimelige krav til omsorgspersonene, herunder krav som det ikke ville vært realistisk å stille til velfungerende omsorgspersoner, og at mange av feilene som blir funnet ved omsorgspersonenes atferd og egenskaper, samt hos barnet, må anses for å ligge innenfor normalen.⁵⁸

Advokat Sverre Kvilhaug har uttalt at psykologutredningene i stor grad er basert på synsing, uten henvisninger til adekvat forskning.⁵⁹ Han mener det er betenkelig at den forrige barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a, som er videreført i barnevernsloven § 5-1 bokstav a, var såpass hyppig brukt som hjemmel for omsorgsovertakelse, da det knapt kunne anses å foreligge vitenskapelig basis for å trekke en slik slutning.⁶⁰

Dette er særlig bekymringsverdig da en rapport fra Agenda Kaupang viser at dommerne i for stor grad lener seg på de sakkyndiges vurderinger, og at de mangler forutsetninger for å kunne reflektere over dem. Videre trekkes det frem at det også synes å være varierende praksis når det gjelder grensedragning mellom sakkyndigvurderinger og rettens egne vurderinger. ⁶¹ Også i senere juridisk teori, bl.a. Hensynet til barnets beste, av Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg, fremgår det at de sakkyndiges arbeid ofte kan likne på dommerrollen. Forfatterne mener at en av årsakene til at de sakkyndige ofte får gjennomslag for sine synspunkter, er at de foretar den vurderingen dommeren skal gjøre, før det trekkes en konklusjon om barnets beste. Videre fremheves det at dommerne gjerne også er tilbakeholdende med å etterprøve de sakkyndiges arbeid, både når det gjelder de juridiske og de verdimessige vurderingene, og at dette medfører en risiko for at rolle- og ansvarsfordelingen blir utydelig.⁶²

Psykologene Ida Brandtzæg, Lars Smith og Stig Torsteinson har fremhevet at de som skal avgjøre barnevernssaker, bør inneha en grunnforståelse av hva som fremmer, eller eventuelt svekker, barnets psykiske helse, slik at de vil kunne være i stand til å vurdere saken på selvstendig grunnlag.⁶³

Barnevernstjenestens arbeid forutsetter at befolkningen har tillit til tjenestens vurderinger. Kritikken rettet mot de fagkyndige og juristenes evne til å etterprøve rapportene tilsier at de som skal avgjøre sakene om omsorgsovertakelse, bør inneha en viss fagkunnskap, slik at det vil være mulig å etterprøve sakkyndigrapporter, spesielt sett i lys av at det har blitt rettet en del kritikk mot at disse er basert på «synsing», at omsorgsovertakelse utgjør et alvorlig inngrep, og at den faglige og juridiske vurderingen ikke nødvendigvis er sammenfallende. Det er dermed etter min mening særlig betenkelig dersom en fagperson uten juridisk kompetanse inntar en dommerliknende rolle og får gjennomslag for det. Dette må også ses i lys av at en faglig vurdering ikke inneholder en bevisvurdering, lovtolkning og subsumsjon.⁶⁴

Når alle sakkyndigrapporter «skal» kvalitetsvurderes av BSK før de kan legges til grunn som bevis, stiller jeg meg skeptisk til at BSK godkjenner sakkyndigrapporter som ikke holder nødvendig faglig standard, jf. bvl. §§ 12-7 og 12-8. Jeg vil her særlig vise til artikkelen «Sakkyndige psykologers refleksjoner om Barnesakkyndig kommisjon kvalitetssikrende funksjon», hvor det fremgår at «[d]e fleste rapporter går gjennom uten bemerkninger», og at flere advokater som har representert ulike parter, har skrevet til BSK at det er «uforståelig at Barnesakkyndig kommisjon har godkjent rapportene».

Det bør kunne forventes at de som sitter i kommisjonen, har kompetanse til å kvalitetssikre rapportene, blant annet ved å se til at slutningene som trekkes, er basert på et tilstrekkelig observasjonsgrunnlag, og at de har kompetanse til å kontrollere validiteten til den anvendte metoden i utredningsarbeidet, slik at ikke rapporter av dårlig kvalitet går gjennom. Dersom det ikke kan forventes at juristene som skal avgjøre såpass inngripende barnevernssaker, har kompetanse til å etterprøve rapportene, så kan det etter mitt syn stilles spørsmål om jurister i det hele tatt er kompetente til å avgjøre disse sakene. I lys av at rapportene også er av varierende kvalitet, burde de heller ikke ha betydning for om vilkårene i bvl. § 5-1 bokstav a er oppfylt, dersom de ikke i tilstrekkelig grad kan kvalitetssikres.

Et spørsmål som oppstår i kjølvannet av dette, er hvordan partenes rettssikkerhet kan ivaretas på dette punktet. En mulig måte å sikre denne kompetansen på er at de som avgjør disse sakene, må ha relativt god kjennskap til andre relevante fagdisipliner, men da disse er egne utdanninger som går over flere år, kan det fort bli vanskelig. Et annet alternativ er at det innhentes minst to sakkyndige i hver sak, og at det ved stor faglig uenighet innhentes en tredje; en slik ordning vil imidlertid være både tid- og ressurskrevende, noe som kan være spesielt vanskelig på barnevernsrettens område, der en ofte må handle raskt.

7. Avsluttende betraktninger

Den etniske og kulturelle bakgrunnen påvirker ofte hvordan foreldrene utøver barneomsorg. I senere tid har barnets kulturelle bakgrunn stått mer i fokus ved vurderingen av foreldrenes omsorgsevne.⁶⁵ Helsetilsynet skriver imidlertid at flere har ment at barnevernstjenesten ikke er kultursensitiv nok, og at saker med minoritetsfamilier er komplekse og krevende.⁶⁶ Mangel på kulturkompetanse vil kunne medføre at alvorlig omsorgssvikt ikke avdekkes, eller at en feiltolker situasjonen som alvorlig omsorgssvikt. Som fremstillingen har vist, anvendes det i stor grad standardiserte utredningsmetoder.⁶⁷ For å kunne styrke den rettslige vurderingen av barnets omsorgssituasjon bør det derfor etterstrebes metodiske tilpasninger, og at det innhentes fagdommere med kulturkompetanse i disse sakene, til tross for at dette kan være ressurskrevende.⁶⁸

Alle sakkyndigrapporter som legges til grunn som bevis, må kvalitetsvurderes av Barnesakkyndig kommisjon, jf. bvl. §§ 12-7 og 12-8. Analysen viser imidlertid at skremmende mange rapporter av dårlig kvalitet går gjennom, og at juristene og dommerne som skal avgjøre hvorvidt de rettslige vilkårene er oppfylt, er tilbakeholdne med hensyn til å overprøve disse. Problemet synes å være at de ikke har de nødvendige forutsetninger. Det bør her etterstrebes at de som skal avgjøre barnevernssaker om omsorgsovertakelse, innehar den kompetansen som trenges for å kunne gjøre selvstendige vurderinger. Som fremstillingen har vist, er hvordan dette kan sikres, en kompleks problemstilling.