Anmeldelse: 50 år i frontlinjen for kvinners rettigheter, festskrift for Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Bokens formål er «å gi et innblikk i JURKs betydning for kvinners rettssikkerhet gjennom 50 år med rettsinformasjon, behandling av enkeltsaker, rettspolitiske initiativer og praksisbasert kvinnerettsforskning». Den kaller seg et festskrift, men er ikke sjangertro. Boken er ikke et slikt festskrift som er vanlig når noen ved universitetet jubilerer; til det er det faglige nivået på artiklene for ujevnt. Å gi opplæring i praktisk viktige rettsområder inngår ikke i formålet, men flere av artiklene kan brukes til dette.

Virksomheten startet i januar 1974. Som ivrig medarbeider i Fri rettshjelp for kvinner (senere JURK) på 1970- og -80-tallet¹ var jeg spent på gjensynet med dette tiltaket. Jeg ønsket meg fortellingen om JURKs spennende historie og informasjon om virksomheten nå. Særlig var jeg interessert i tanker om dilemmaer for studentrettshjelpere:

Det å skulle yte rettshjelp til mennesker i en vanskelig, ofte sårbar, situasjon når du selv bare er student, er risikabelt – både rent faglig og i et etisk perspektiv. Du er ikke fullt kvalifisert i faget ditt. Rettshjelpen må kvalitetssikres best mulig, men den kan aldri bli på høyde med bistand fra en erfaren jurist.

Da jeg selv var medarbeider i JURK, var jeg temmelig sikker på at vi ga faglig godt kvalifiserte råd, vi hadde jo lærere vi kunne konsultere. Da jeg på 1980-tallet begynte å praktisere som advokat, fikk jeg øynene opp for manglene ved studentvirksomheten: Vi hadde ikke kunnskaper om alle fagene i studiet, særlig ikke prosess- og strafferett, vi hadde ingen erfaring med rettslivet og ingen trening i å møte rådsøkende. Vi så ikke hele bildet, bare brokker av det. For å kunne forsvares må studentrettshjelpen inneholde andre elementer som kan rettferdiggjøre den. På 1970- og -80-tallet var vi klar over disse manglene. Vi mente at det kvinnerettspolitiske arbeidet, kalt «prinsipielt arbeid», veide opp slik at virksomheten alt i alt kunne forsvares. Vi drev jo også mye rent opplysningsarbeid, som ikke handlet om enkeltindivider. Dessuten ville mange av klientene ellers ikke fått noen hjelp.

Forhåpentlig er også dagens studenter seg bevisst disse dilemmaene, men bokens innhold vitner i liten grad om det. Problemstillingene er knapt behandlet før vi kommer til sluttkapittelet av May-Len Skilbrei kapittel 20. Ved hjelp av internasjonal litteratur viser hun hvordan dilemmaene går igjen i mange land og gjennom historien. Hun streker opp fire funksjoner: studentopplæring, kunnskapsproduksjon, rettspolitisk aksjon og, ikke minst: det gis hjelp til kvinner som ellers ville slitt med å få sine rettigheter realisert. Om kvaliteten av rådene nøyer ikke-juristen Skilbrei seg med å konstatere at hjelpen må være «god og riktig» (s 399). Mer om det nedenfor.

Mens avslutningen er gjennomsyret av store dilemmaer, er kapittel 1, skrevet av bokens fire redaktører, preget av idyll. En kort historisk gjennomgang (s 15–20) har noen feil og unøyaktigheter.² Formålet med boken er tydeligvis ikke å skrive JURKS historie.

Deretter får vi et sparsomt innblikk i hvordan arbeidet i JURK foregår i dag. Kjernevirksomheten angis som rettighetsinformasjon, rettshjelp i enkeltsaker og rettspolitisk arbeid (s 21). Det gis ikke noe anslag over hvor stor del av virksomheten som består i arbeid med enkeltsaker, kontra informasjon og rettspolitikk. Når det opplyses at JURK i 2024 behandlet 4 980 enkeltsaker, tenker jeg at mesteparten av tiden må medgå til dette. Det skulle tilsi én sak per dag for 24 saksbehandlere over 200 arbeidsdager.

Saksbehandlingen er «delvis lønnet», med hvor mye fremgår ikke.³ Studentene får også 60 studiepoeng, som tilsvarer ett års fulltidsstudier.⁴

I motsetning til studentene som drev virksomheten de første årene, har altså dagens studenter en økonomisk fordel av å arbeide i JURK, i tillegg til opplæringseffekten. Samfunnet får på sin side utført rettshjelpsarbeid til en billig penge av studenter som ikke er kvalifiserte jurister. Men hva med de rådsøkende?

Vi får ikke vite hvordan saksbehandlingen konkret foregår, bortsett fra dette, hentet fra Årsrapport 2023: «Kvaliteten på saksbehandlingen søkes sikret gjennom en ordning hvor alle henvendelser gjennomgås av en faggruppe som består av studenter i første og annet semester samt studenter som er ferdige med sin tid som saksbehandlere, omtalt som ‘nedtrappere’.» ⁵ Studentene deles inn i fire faggrupper som hver spenner over flere fagområder, for eksempel har én gruppe både husleie-, utlendings- og straffegjennomføringsrett: vidt forskjellige og krevende rettsområder. Bokens redaktører hevder (s 23) at: «‘Spesialiseringen innen rettsområder gjør at JURK kan yte god rettshjelp selv om det er studenter som gjør jobben’.» Mon det?

Uroen dette vekker hos meg, blir forsterket når det like etter sies at «[s]aksbehandlerne blir også grundig lært opp i advokatetiske retningslinjer …». Disse er regler, ikke retningslinjer.⁶ Men innholdet er stort sett lite relevant for en studentrettshjelper, bortsett fra fanebestemmelsen om å fremme rett og hindre urett og å ivareta klientens interesser.⁷

Utenom i kapittel 20 er det svært lite om rettshjelpsetikk i boken. Det nevnes ikke at jurkerne på 1970-tallet hadde grundige diskusjoner om egen etikk. Det ble laget et 11-siders notat fra «Etiske regler-gruppa» til JURK-seminar (antagelig) i 1978. Spørsmålene var jordnære og helt konkrete, for eksempel: Hvordan skal vi forholde oss til en rådsøkende vi oppfatter som vanskelig eller urimelig? Kan vi uttale oss om negative erfaringer vi har med enkelte advokater? Har alt dette materialet nå gått tapt? I så fall bør alle jurkere få i oppdrag å lese kapittel 1 i boken til Juss-Buss’ 40-årsjubileum.⁸

Notatet fra 1978 tok avstand fra å kalle de rådsøkende for «klienter». Vi så relasjonen som mer likeverdig, preget av gjensidig nyttevirkning. JURK har i dag en «Klientkontrakt» som ligger på nettsiden. Noen etiske betraktninger er innbakt i «klientkontrakten».⁹ Samme sted finnes en «Personvernerklæring», som bruker ordet «klient» tolv ganger.¹⁰ Ordbruken vekker tanken om et advokat–klient-forhold. Virksomheten beskrives som preget av profesjonalisering (s 21).

Hva så med det rettspolitiske arbeidet? I redaktørkapittelet sies det (s 22): «Mens interessen for å forstå forholdet mellom kvinners stilling i retten og samfunnet på 1970- og 80-tallet ble drevet av et kvinnepolitisk engasjement, er det i dag kontakten med kvinnene som henvender seg til JURK, som er drivkraft» (min utheving).

Fortsatt sier vedtektene at «JURK er et uavhengig rettshjelps- og likestillingstiltak som arbeider for å bekjempe kvinneundertrykking og for å bedre kvinners rettsstilling». Betyr uttalelsen ovenfor at JURKs kvinnepolitikk formes av de enkelte rådsøkende kvinners situasjon? I pionertiden ble kvinnepolitiske standpunkter vedtatt på fellesmøte etter livlige diskusjoner; partipolitisk hadde vi stor spennvidde.

Boken gir ingen samlet oversikt over JURKs rettspolitiske initiativer og innvirkning. Flere av artiklene nevner temaet, som Tone Sverdrups kapittel 5 om samboeres rettsstilling og Petrine Iversens kapittel 9 om voldsoffererstatning. Marit Halvorsens kapittel 3 om forslaget i 1979 om ny lov om barn og foreldre går nærmere inn på JURKs betydning for den vedtatte loven.

Engasjementet de siste årene har vist seg på to områder omtalt i boken: kravet om selvbestemt abort frem til 22. uke (Syse i kap 15), og kravet om å få avskaffet au pair-ordningen (Skilbrei i kap 20). Det sistnevnte vant frem, det første ikke. JURK sluttet seg også til Amnestys mangeårige kampanje for å få innført en «samtykkelov» (som i en underlig variant ble vedtatt 20.6.25).

Er disse tre politiske standpunktene et resultat av kontakten med rådsøkende kvinner? Er de vedtatt på et fellesmøte eller en generalforsamling, som organisasjonen også har? I Aslak Syses kapittel 15 får vi vite at «det er ikke til JURK kvinner som er uønsket gravide, henvender seg» (s 294). Derimot har JURK hatt kontakt med en del au pairer, står det i Skilbreis kapittel. Holdningen til au pair-ordningen, som ble avviklet i 2024, viser at et kvinnepolitisk standpunkt ikke nødvendigvis er til fordel for kvinner, som Skilbrei viser (s 403–405). Bistand i straffesaker synes ikke å inngå i JURKs saksområde; mange av deltagerne har jo heller ikke lært seg straffe- og straffeprosessrett i studiet ennå.

Eksemplene demonstrerer begrensningen i det som i kapittel 1 omtales som JURKs «erfaringsbaserte rettspolitiske analyser» (s 25). De fornøyde au pairene har neppe henvendt seg til JURK. De abortsøkende og de voldtatte kvinnene har de ikke hatt saker for.

Rettighetsinformasjon er kanskje den mest vellykkede delen av virksomheten. Boken gir noen eksempler på denne. På JURKs nettside Brosjyrer - JURK ligger det nå mye informasjon i form av brosjyrer på flere språk. «Praksisbasert kvinnerettsforskning» får vi eksempler på gjennom boken, idet flere artikler er bearbeidede masteroppgaver.

Etter kapittel 1 har boken fem hoveddeler: Tilbakeblikk (del I), Samlivsbrudd, samværshindring og vold i nære relasjoner (del II), Diskriminering (del III), Helse og abort (del IV) og Rettighetsinformasjon, rettslig mobilisering og rettspolitikk (del V). Inndelingen i del II til IV viser altså hvor de enkelte fagområdene er behandlet, del V har ulike emner.

Ut fra innholdet i de tyve kapitlene vil jeg gruppere dem slik: 1. om JURK før og nå (kap 1–4), 2. rettsvitenskapelige artikler, 3. artikler preget av sterkt engasjement, men mer tvilsom jus, og 4. én artikkel som problematiserer virksomheten (kap 20).

Problemstillingene knyttet til studentrettshjelp er som nevnt lite synlige. Det finnes unntak, særlig de tre tilbakeblikkene i del I er mer problemorienterte. Kapittel 2 forteller om JURKs internasjonale arbeid i Tanzania og Guatemala, muliggjort gjennom overføringer fra Norad. De fem forfatterne peker på den iboende skjevheten i bistandsarbeid: Tiltakene i landene ble kraftig svekket da JURK måtte avbryte samarbeidet fordi Norad stilte krav om betaling av 10 % egenandel, som JURK ikke hadde økonomi til å dekke (s 56).

Marit Halvorsens og Elisabeth Gording Stangs innlegg er mer personlige og viser hvor allsidige og «gærne» jurkere kunne være før. For den heldige leser som vet at Halvorsens innlegg ble publisert for over førti år siden (ikke opplyst i boken),¹¹ er det tydelig at ting har endret seg: Alle fikk vite like mye om hva som foregikk, og det prinsipielle arbeidet var like viktig som saksbehandlingen. Stang vant en skiftesak bare ved å reise seg og bla i en stor grønn ringperm (en pc vil neppe ha samme effekt). Kanskje er det slike kvaliteter historieprofessor Hilde Sandvik sikter til når hun i en omtale av boken skriver at de tre tilbakeblikkene kanskje er det mest gripende ved festskriftet, som hun ellers anbefaler på det varmeste.¹²

Etter kapitlene om JURK før og nå (kap 1–4) følger artikler om ulike faglige emner. Vi får noen rettsvitenskapelige artikler med fremstilling og kritikk av gjeldende rett, som kan være nyttige i JURKs og andres saksbehandling. I særklasse står Tone Sverdrups bidrag om oppgjøret ved samboerbrudd, og Marianne Jenum Hotvedts om rett til overtidsbetaling for deltidsansatte (kap 5 og 11), som er svært aktuelle. Men også andre artikler inneholder nyttig kunnskap om livsområder («faktum») og jus:

Iram S. Ali behandler reglene om samværsnekt og flytting av barn i slike tilfeller (kap 6). Her står det i note 1 at en anonym fagfelle har bidratt med innspill. Så vidt jeg kan se, er dette den eneste artikkelen der dette opplyses; innledningen av boken burde gitt beskjed om hvorvidt fagfeller ellers har vært brukt. Assia Chelaghma skriver godt om voldsutsatte innvandrerkvinners mulighet til å slippe ut av «ekteskapelig fangenskap», særlig ved å få selvstendig oppholdstillatelse (kap 8). Reglene om voldsoffererstatning gjennomgås av Petrine Maria Iversen i kapittel 9, med velrettet kritikk av svakhetene ved 2022-loven. Velskrevet er også kapittel 13 om kvinners soningsforhold, der Åshild Marie Grønningsæter Vige gir opplysning om livsområdet «kvinner i fengsel». Dette utdypes i Mira Sofie Stokkes bidrag om rettighetsinformasjon under «digital frihetsberøvelse» (kap 17).

Enkelte artikler (min kategori 3) er preget av et sterkt engasjement for svakstilte, men med mer tvilsom jus. De har hva jeg vil kalle et studentpreg, selv om alle er skrevet av ferdige jurister (deriblant en professor).¹³ Disse har en overoptimistisk tone med hensyn til hva rettstilstanden går ut på, som vil innskrenke verdien som hjelpemiddel – både praktisk og rettspolitisk.

Kapittel 7 «Avtaleloven § 28 i lys av et moderne voldsbegrep» er et tydelig eksempel fra denne gruppen. Avtaler som er fremtvunget ved vold eller trusler, er ikke gyldige, sier avtaleloven fra 1918. Problemstillingen artikkelen drøfter, er om lovens voldsbegrep nå også kan sies å omfatte «økonomisk vold». Forfatterne synes å svare ja på dette; i hvert fall mener de at det burde være slik. To internasjonale regelsett brukes til å begrunne dette standpunktet: FNs kvinnekonvensjon fra 1979 og Europarådets Istanbul-konvensjon fra 2011. Kvinnekonvensjonen er gjort til norsk lov med forrang, Istanbulkonvensjonen er ratifisert av Norge, men ikke gjort til del av norsk rett. Artikkelen behandler dem som om de var likeverdige; det skilles altså ikke mellom folkerettslige forpliktelser og gjennomført rett. «Vi vil vise at internasjonal rett som Norge er bundet av, stiller krav til avtalerettslig ugyldighet på grunn av tvang som rammer kvinner utsatt for økonomisk vold», heter det. Det er særlig Istanbulkonvensjonen som brukes til dette (s 119). Mens avtalerettslig teori forutsetter at voldsbegrepet i § 28 handler om fysisk vold, synes forfatterne å mene at det også omfatter psykisk og økonomisk vold. Det er allikevel noe uklart om forfatterne mener at psykisk vold i stedet faller inn under «trusler» (s 126 flg.).

Artikkelen skiller ikke mellom rettspolitiske argumenter for en lovendring og verdivurderinger som har en plass ved fastleggelsen av gjeldende rett. Svake grupper er etter mitt syn ikke tjent med en slik behandling av kildene som denne artikkelen er eksempel på. Jeg vil tro det finnes smartere lovmessige måter å hjelpe disse kvinnene på enn ved å legge avtalelovens voldsbegrep på strekk.

Vi har lenge sett en tendens til å trekke bastante slutninger fra internasjonale dokumenter på et usikkert grunnlag. Dette har vært tydelig i kvinnerettsmiljøet, som kapittel 7 plasserer seg innenfor. Anne Hellums behandling av kvinnekonvensjonen er et annet eksempel (kap 19), se nedenfor.

En annen variant ser vi i kapittel 12, der det i overskriften hevdes at helse-, miljø- og sikkerhetshensyn (HMS) gir et «frikort for diskriminering». Artikkelen er en kommentar til Borgarting lagmannsretts dom fra 2023 om krav om fastsettelsesdom for diskriminering og oppreisning (LB-2022-97422). Forfatteren var prosessfullmektig for den tapende part i tingretten. Anken ble forkastet, så frifinnelsen ble stående.

Saksforholdet gjaldt en somalisk renholdsarbeider på et pasienthotell som ble pålagt å arbeide med bukser; hun ville følge kleskoden som hennes religion påla henne, og gå med ankellangt skjørt. Etter at kvinnen i 2019 falt i trappen under evakuering av pasientene etter en brannalarm, krevde arbeidsgiver at hun skulle bruke bukser. Diskrimineringsnemnda kom til at pålegget ikke var diskriminerende.

Dommer er til for å kritiseres, men angrepet på denne er i mine øyne ikke velbegrunnet. Det retter seg særlig mot rettens vurdering av spørsmålet om langt skjørt økte risikoen for fall i trapp. Lagmannsretten mente dette «sier seg selv»: «Lagmannsretten er enig med Compass Group Norge i at det sier seg selv at ankellange skjørt medfører økt fare for snuble- og fallskader i forbindelse med de arbeidsoppgaver A skal utføre.» I kritikken av bevisvurderingen stiller forfatteren opp det hun kaller ti stereotypier (s 240). To er av typen «Det er klart, og det sier seg selv, at det alltid er sunt å drikke vann fremfor andre alternativer», mens åtte er av typen «Det er klart, og det sier seg selv, at menn ikke egner seg i omsorgsyrker». Forfatteren mener lagmannsrettens vurdering ligner mye på disse ti stereotypiene. Etter mitt syn er både utsagnet om drikkevann og det om lange skjørt noe annet enn «stereotypier». De tilhører det som i bevisretten kalles «ulovfestede faktiske presumsjoner»,¹⁴ et begrep forfatteren synes å være ukjent med. Dette er utsagn om erfaringsmessige sammenhenger mellom fenomener; bevisvurderingen kan ikke klare seg uten dem (jfr tvisteloven § 21-2 (3)).

I kapittel 18 presenterer Jon Christian Fløysvik Nordrum tiltaket Jusstudentenes offentlige utredninger (JOU), som JURK har deltatt aktivt i. Her gjengis det (fra 2022) at de siste årene har «ca. 40 prosent av JURKs klienter vært kvinner med annet opprinnelsesland enn Norge» (s 355). Dette er en type opplysning om virksomheten som jeg savner særlig i kapittel 1. Bjørk Gudmundsdottir Jonassens artikkel i antologien «Kjønn og rett»,¹⁵ som det flere steder vises til i boken, har i det hele tatt mange opplysninger om JURK som med fordel kunne stått i jubileumsboken. Det samme gjelder noe jeg nylig leste i et intervju med JURKs daglige leder om nedskjæring av studentrettshjelp og endringer i rettshjelploven: «Hele poenget med hvilke saksområder vi tar, er at vi tar saker som ikke faller inn under fri rettshjelpsordningen.»¹⁶ Handler dette bare om sakstyper eller også økonomisk evne? Utsagnet favner mange problemstillinger som ikke behandles i boken. Betyr det for eksempel at en kvinne med god råd kan få hjelp til et familie- eller skifterettslig spørsmål?

I kapittel 19 skriver Anne Hellum om FNs kvinnekonvensjons innhold og gjennomføring. Hun nevner bare to eksempler på konvensjonens praktiske betydning for norsk rett: at likestillingslovens og arbeidsmiljølovens unntak for indre forhold i trossamfunn ble opphevet (s 377), og at Diskrimineringsnemnda fikk myndighet vedrørende oppreisning og seksuell trakassering (s 389). Da konvensjonen ble inntatt i menneskerettsloven i 2009, forutsatte lovgiver at den ville få liten praktisk betydning i Norge. Ut fra de få eksemplene som trekkes frem i boken, vil jeg si at lovgiver har fått rett i dette.

Hellum tillegger derimot kvinnekonvensjonen stor betydning på grunn av uttalelser fra kvinnekomiteen. Hun er opptatt av komiteens «holistiske og transformative» tilnærming til likestilling og diskriminering (s 371).¹⁷ Konvensjonen har «et pluralistisk og sammensatt kvinnebegrep», fremholdes det, og den må forstås ut fra begrepet «interseksjonell diskriminering». Det siste peker ganske enkelt på at en person kan være samtidig undertrykt på mange måter, ut fra kjønn, religion, klasse og så videre, men har som motebegrep fått en videre betydning.¹⁸

Disse betegnelsene brukes av Hellum som ledd i å underbygge at kvinnekonvensjonen nå beskytter både menn som identifiserer seg som kvinner, og vanlige menn. «Transkvinner» er beskyttet, hevder hun, ut fra et sitat fra Generell anbefaling nr 28 fra 2010 (s 373). Sitatet sier at diskriminering av kvinner på grunn av «sex and gender» (kjønn og kjønnsrolle) ikke kan skilles fra andre faktorer, for eksempel rase, tro, klasse og «sexual orientation and gender identity». For Hellum «ble [det] med dette klargjort at kvinner som tilhører seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter, det vil si lesbiske og bifile kvinner og transkvinner, er omfattet av konvensjonens individvern».¹⁹ Men dette sitatet sier jo intet om diskriminering av menn som identifiserer seg som kvinner, såkalte transkvinner. At lesbiske og bifile kvinner er omfattet av konvensjonen, er derimot en selvfølge.

Hellum mener også at kvinnekonvensjonens artikkel 5 bokstav a innebærer at staten skal beskytte «menn, inkludert homofile menn og transmenn, og personer som verken anser seg som kvinner eller menn» (s 373). Hun begrunner dette med at bestemmelsen er kjønnsnøytral: Den forplikter statene til å avskaffe «prejudices and customary and all other practices which are based on the idea of the inferiority or the superiority of either of the sexes or on stereotyped roles for men and women». Bestemmelsen er riktignok kjønnsnøytral, men komiteens uttalelser om den gir neppe grunnlag for Hellums visjon om beskyttelse av alle menn og såkalt ikke-binære. Kommentarutgaven hun viser til, opplyser at kvinnekomiteen er klar over at kjønnsstereotypier påvirker blant andre transpersoner negativt, men at komiteen har vært svært forsiktig i denne henseende.²⁰

Boken avsluttes som nevnt av May-Len Skilbrei med en artikkel som problematiserer virksomheten (kap 20). Foruten poenger jeg har referert tidligere, vil jeg nevne virksomhetens betydning som opplæring av jusstudenter. Skilbrei fremholder at det knapt er undersøkt om studentrettshjelp forbedrer jusutdanningen for den enkelte student (s 396). Jeg tror nok alle som en eller annen gang har arbeidet i JURK eller Juss-Buss, vil skrive under på at det både har vært lærerikt og motiverende.

Det er så mye vi ikke får vite om JURK i dag i denne boken. Med alt som er skrevet tidligere i årsrapporter og artikler, finnes et stort materiale som er egnet til analyse, og som fortjener det. Analysen bør kanskje foretas av noen som ikke står virksomheten nær i dag. Vi er kommet så langt nå at det må være plass for annet enn ukritisk hyllende fortellinger.

I bokens forord opplyses at den er en ««open access»-publikasjon», som er gjort mulig gjennom en ordning hvor JURK inngikk avtale med Gyldendal forlag om å kjøpe inn bøker for 125 000 kroner. En kan lure på om ikke en organisasjon med trang økonomi heller burde brukt pengene til kjernevirksomheten enn til å kjøpe bøker av Gyldendal. Ut fra prisen skulle JURK nå sitte med 113 papirbøker. Bokens innhold er tilgjengelig via JURKs nettside under menyen Publikasjoner, der får en opp 66069 Festskrift til JURK.