Trenger forskningsfriheten grunnlovsvern?

Bare et knapt års tid etter at domstolene fikk sikret sin uavhengighet i form av et helhetlig grunnlovsvern, har Kathy Lie og Grete Wold foreslått tilsvarende endringer for forskningsfellesskapet. De foreslår en ny § 107 i Grunnloven som skal verne om forskningsfriheten, som etter forslagsstillernes syn er «under press». De viser til at forskningsfriheten oppleves betydelig mindre i dag enn for ti år siden, i hvert fall ifølge rapporten Academic Freedom Index fra 2023. Selv om Norge tilhører topp 20–30 % på indeksen, har indeksresultatet falt for 36 land siden 2024 (V-Dem 2025). Vi kan med andre ord ikke ta forskningsfriheten for gitt.

Academic Freedom Index (AFI) vurderer akademisk frihet basert på fem indikatorer: frihet til forskning og undervisning, frihet til akademisk utveksling og formidling, institusjonell autonomi, integritet på campus og frihet til akademisk og kulturell ytring. I en artikkel av Peter Maassen, Mari Elken & Jens Jungblut publisert i European Review i 2025 forklarer forfatterne at AFI ikke nødvendigvis gir et beskrivende bilde for land i Europa, som generelt scorer godt. Istedenfor bør man rette blikket mot Europaparlamentets Academic Freedom Monitor. Basert på denne og relaterte studier konkluderer forfatterne med at akademisk frihet er i tilbakegang i nesten alle EU-land. Dette skyldes ikke dramatiske og radikale inngrep, men akkumulering av mindre, strukturelle endringer, særlig i styrings- og finansieringssystemer. Dette ser vi også i Norge.

Fravær av instruksjoner fra statsmaktene – både i form av hva som skal forskes på, metodevalg, samt tolkning og publisering av egne forskningsfunn – synes å høre til kjerneområdet av forskningsfriheten, slik det også følger av Europaparlamentets resolusjon om forskningsfrihet (2023/2184(INL)) om «fri for utilbørlig statslig indblanding», og utvalgets redegjørelse i NOU 2006: 19. Forskningsfrihet er imidlertid mer enn dette. Som det fremheves av Klaus Beiter, Terence Karran & Kwadwo Appiagyei-Atua i en artikkel fra 2016, omfatter akademisk frihet også økonomisk frihet til å følge sin vitenskapelige nysgjerrighet, i tillegg til tilrettelegging av forskernes arbeidsvilkår.

Faglig utfoldelse og samhandling innenfor fysiske rammer er ikke uten videre enkelt i et langstrakt land, og det er store variasjoner blant de juridiske forskningsinstitusjonene når det gjelder muligheten for slik kontakt. For eksempel har jussforskerne ved Universitetet i Bergen bare 5 000 kr i året til rådighet til kjøp av faglitteratur, forskningsbesøk eller deltakelse på konferanser, mens den tilsvarende summen er 25 000 kr ved Universitetet i Tromsø og 20 000 kr ved Universitetet i Oslo. Forskerne ved disse institusjoner kan ellers søke om ytterligere midler internt. Mens søknadsordninger kan fremstå som fornuftig siden noen bruker færre midler mens andre bruker mer, skaper det et system med unødvendig administrativ belastning som i verste fall kan skape en følelse av nag eller misunnelse kollegialt.

Utover interne midler er forskerne henvist til å søke ulike stiftelser og fond, men også her er det store variasjoner. Mens forskere ved Universitetet i Oslo kan søke midler fra Lovdatas eget forskerfond – Lovsamlingsfondet – og ellers har tilgang til en rekke andre private fond, som Borgermester Edvard Christies legat, Professor Morgenstiernes fond og Robert og Ella Wenzins legat, foruten fakultets eget reisefond, er forskere fra Bergen henvist til Meltzer-fondet (forbeholdt fremragende forskere) eller Frihagens minnefond (forbeholdt offentligrettslig forskning). Bergensforskerne er likevel bedre stilt enn forskerne i Tromsø, som meg bekjent ikke har noen egne fond å søke på. Enkelte fond, som Anders Jahre-fondet eller Otto Løvenskiolds legat, åpner imidlertid også for søkere utenfor Oslo-miljøet, selv om UiO-søkere har fortrinnsrett til midlene. En annen sak er at de fleste tilskuddsordningene opererer med årlige søknadsfrister, noe som medfører at forskerne ofte må søke om midler før de vet sikkert hvilke konferanser som kan være aktuelle, eller om de i det hele tatt vil få anledning til å presentere på den aktuelle konferansen. Dette skaper en liten fleksibel ordning som i praksis reduserer den enkeltes økonomiske handlingsrom.

At tilretteleggingsansvaret for formidling, faglig oppdatering og internasjonal nettverksbygging til dels er overlatt til private fondsmidler, er selvsagt problematisk. Som påpekt i artikkelen av Peter Maassen, Mari Elken & Jens Jungblut (2025) viser EP-studiene bekymringsfulle tilfeller av urettmessig innblanding fra private finansiører, ikke bare med hensyn til forskningsproblemene som skal løses, men også resultatene som skal produseres og publiseres.

Dette grunnleggende problemet løses ikke ved at de samme forskerne kan få tilnærmet «ubegrenset reise- og litteraturpott» dersom de når frem i konkurrensen om offentlige prosjektmidler gjennom Forskningsrådet – som forvalter om lag 11 milliarder kroner årlig – eller EUs prestisjestipend ERC grants. Også her blir nemlig forskningstemaene bestemt indirekte av dem som innvilger søknadene. Støtte gir uansett ikke særlig stabilitet i forskningshverdagen, da de fleste ordningene har en varighet på maks fire år.

Forskningsfrihet forutsetter ikke bare støtte til å delta på konferanser, til gjesteforskningsopphold eller annen kontakt – det forutsetter også tilgang til kildemateriale. Ved Det juridiske fakultetet i Bergen har 23 av 87 tidsskriftsabonnementer blitt avviklet av budsjetthensyn fra årsskiftet, og ytterligere 8 er forslått stoppet. Dette omfatter full tilgang til Juridika, Rettsdata og dansk Karnov. Utviklingen fremstår selvsagt som absurd i en situasjon der disse leverandørene tilbyr tekster som forskerne selv bidrar med å produsere. Read and Publish agreements, der det betales en samlet sum som både gir lesetilgang og dekker forskernes publiseringskostnader, kan for enkelte tidsskrifter løse dette. Men uansett kan man spørre hva denne trenden har å si for tilgangen til – og muligheten for – fri forskning.

Et stykke på vei avhjelpes problemet når stadig flere artikler publiseres med open access-tilgang. For forskere som skal publisere, reiser dette imidlertid nye utfordringer: For slik publisering krever nemlig forlagene publiseringsstøtte som ikke nødvendigvis dekkes av forskningsinstitusjonen. Dermed forskyves altså kostnaden med publiseringen over på forskerne selv. Dette er kostnader som kan beløpe seg opp mot flere hundre tusener for større verk.

Hvordan kostnadsspørsmålet løses i praksis, varierer mellom land. I Tyskland innebærer DEAL-prosjektet at bibliotekskonsortier inngår nasjonale avtaler som dekker store deler av publiseringskostnadene. I Nederland har over tretti universiteter inngått avtale med sentrale tidsskrifter for å få mer kontroll over prosessen. I Norge er forskerne normalt avhengig av å søke interne eller eksterne midler. I Kritisk juss er vi så heldige å få støtte fra ordningen for Norskspråklege opne tidsskrift innanfor humaniora og samfunnsvitskap, som gjør det mulig å produsere tidsskriftet i tillegg til å gjøre tekstene tilgjengelig open access uten kostnad for forfatteren.

Utfordringene nevnt ovenfor kommer på toppen av et press for å øke lærer–student-ratioen, som innebærer at en stadig større del av forskningsressursene må omdisponeres til undervisning. I praksis gjennomføres dette blant annet ved å redusere godskrivningsfaktoren for undervisning. Dermed får forskerne økt undervisningsplikt selv om undervisningsandelen i stillingen utad er den samme.

Det er klart at den samlede byrden av undervisning, administrative oppgaver og søknadsskriving tar av den enkeltes forskningstid. SSBs tidsbruksundersøkelse fra 2025 viser at FoU-andelen for professorer ligger på 29 %, og at hele 8 % går til søknadsarbeid om FoU-midler. En begrenset del av arbeidstiden går altså med til forskernes kjernevirksomhet. I fritekstfeltet oppgir forskerne at arbeidshverdagen er krevende, med mange administrative oppgaver, og at de ofte tyr til kvelder, helger og ferier for å få uavbrutt tid til FoU.

Denne koordineringsoppgaven blir ikke enklere under arbeidsforhold som ikke tilrettelegger for konsentrert arbeid. Statens arealnorm presser forskerne inn i cellekontorer som innebærer store begrensninger på hvor mye litteratur den enkelte forsker kan ha lett tilgjengelig. Flere opplever at faglitteraturen må oppbevares hjemme, noe som selvsagt har uheldige effekter på tilstedeværelsen. I Universitetet i Oslos nye praktbygg fra 2020 – Domus Juridica – sitter noen av forskerne på lesesaler, med et lite, personlig skap til oppbevaring av litteratur.

Hva har kontorarealene å si for prestasjonene? En litteraturstudie av Olivia James, Paul Delfabbro & Daniel L. King (2021) viser at arbeid i åpne kontorlandskap er forbundet med negative utfall for helse, tilfredshet, produktivitet og sosiale relasjoner. En studie av Helena Jahncke & David Hallman (2020) viste en 14 % reduksjon i oppgaveløsningsevne hos ansatte i åpent landskap sammenlignet med lukket kontor; overgangen til individuelle arbeidsrom økte ytelsen med 21,9 %. Et laboratorieforsøk gjennomført i Norge av Lewend Mayiwar & Thorvald Hærem (2023) viste at støy i åpne kontorlandskap økte hastighetsorientert prosessering og reduserte analytisk prosessering, noe som resulterte i dårligere oppgaveløsning og svakere beslutninger.

Om forskningsfriheten i Norge er under press, er det altså særlig i form av kraftige budsjettkutt, en dreining i retning av økte undervisningsforpliktelser og søking om eksterne midler, i tillegg til administrative forpliktelser og krav til arealoptimalisering. Presset er vanskelig å forene med UNESCO Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel (1997), som i avsnitt 57 bestemmer at all «financially feasible measures should be taken to provide higher-education teaching personnel with remuneration such that they can devote themselves satisfactorily to their duties and allocate the necessary amount of time for the continuing training and periodic renewal of knowledge and skills».

I State of play of academic freedom in the EU Member States fra 2023 er det forutsatt at forskningsfriheten er en grunnleggende forutsetning for «a healthy democracy and an essential feature of any democratic political order». Forskningsfrihet handler imidlertid ikke bare om demokrati, men også om konkurransedyktighet. I det globale kunnskaps- og teknologikappløpet som vil tilta i årene som kommer, spiller forskerne en nøkkelrolle: En internasjonal studie publisert i 2024 av David B. Audretsch, Christian Fisch, Chiara Franzoni, Paul P. Momtaz & Silvio Vismara viser at ett standardavviks økning i akademisk frihet er assosiert med hele 41 % flere patentsøknader og 29 % flere siteringer av patentene. EU-kommisjonen understreker i en rapport fra 2024 at forskning og innovasjon spiller en instrumentell rolle for å øke produktivitetsveksten i Europa. Skal vi tiltrekke oss de dyktigste kandidatene i et internasjonalt konkurransemarked der det også finnes attraktive muligheter ute i det private, må gode forskningsforhold prioriteres.

I Norge er forskningsfriheten vernet gjennom universitets- og høyskoleloven, som i § 2-2 overlater dette ansvaret til universitetene. Spørsmålet er om universitetene er tilstrekkelig rustet til å ivareta dette ansvaret, for noen direkte beslutningsmyndighet over statsbudsjettet har de ikke. I Europaparlamentets resolusjon 2023/2184(INL) er det forutsatt at forskningsfriheten er statens ansvar. En slik tilnærming sikrer at de materielle forutsetningene for forskningsfrihet er til stede, og støtter alternativ tre til ny § 107 i Grunnloven: «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for fri vitenskapelig forskning.»

En programerklæring om forskningsfrihet vil likevel være til liten nytte om den ikke ledsages av mer detaljerte minimumsregler som sikrer reell frihet. Vi trenger frihet som kan håndheves, ikke bare proklameres.

Kathy Lie og Grete Wold vil grunnlovsfeste forskningsfriheten. La oss håpe de forstår frihet i vid forstand!