Didier Fassin: Enforcing Order. An Ethnography of Urban Policing

Didier Fassin

Enforcing Order. An Ethnography of Urban Policing

Polity Press, 2013.

Fassins Enforcing Order holder på å bli en klassiker innen politiforskningen. Det er ikke uten grunn. Det skal mye til for å ikke bli sterkt grepet av hans studie av de spesialiserte politistyrkene «brigades anti-criminalité» (BAC), i boka omtalt som «anti-crime squads». De har forstedene (banlieue) som virkeområde, de som huser immigranter, vanligvis fra Nord-Afrika eller sør for Sahara, og som omtales som «the projects». Områdene preges av mange unge, høy arbeidsledighet og at de fleste har ikke-europeisk bakgrunn. Vi kjenner godt de gjentatte opptøyene i forstedene rundt Paris fra media. Bakgrunnen for opptøyene eller de sosiale forholdene rundt dem gis det i beste fall en overfladisk presentasjon av. Fassins bok er enestående på flere vis. Han er antropolog og en av ytterst få som har fått muligheten til å følge politiet og studere deres arbeid på gata i Frankrike. Både før og etter hans studie var det nærmest umulig å få tilgang til fransk politi for å gjøre studier i felten. Bakgrunnen for denne lukketheten synes rett og slett å være ønsket om å ha kontroll over kunnskapen om politiets innsats og å undertrykke kritiske røster. Fassins bok er et dokument på hvor avgjørende observasjoner og bruk av kvalitative metoder er for å få kunnskap om hva som skjer i praktisk politiarbeid, og en forståelse av «hvorfor ting blir som de blir».

Fassin studerer en politiavdeling med ganske særegne trekk. BAC ble opprettet for å virke i «the projects», og de arbeider i sivilt. Områdene beskrives som farlige og vanskelige, og mange, også innen politiet, omtaler dem som «en jungel», som utrygge og kriminelt belastede. At dette ikke stemmer med forskningen og kriminalstatistikkens tall, at områdene viser seg å ha relativt lave voldstall, og at utviklingen de seneste tiårene har gått i retning av en klar tilbakegang, kommer sjelden frem i media eller hos politikere som overbyr hverandre i repressive tiltak rettet mot disse boområdene. Politiet, media og politikere tror i stedet på bildet av de lovløse områdene, og befolkningen beskrives generelt i ytterst nedsettende ordelag. Hva som skjer når det opprettes skarpe spesialavdelinger for å takle antatt farlige områder eller grupper, er godt kjent fra andre politistudier. En utfordring blir at virkeligheten ikke stemmer med bildet de selv tror på. Problemene de møter i det daglige er ofte småting, fravær av hendinger er normen, og mange vakter preges av rutine og kjedsomhet. Kontrasten til hva de forventet er stor. Når man så har rekruttert politi opptatt av «fart og spenning», som nesten alltid kommer fra et småsted utenfor Paris, er menn og hvite, kort sagt, ikke kjenner områdene eller deres innbyggere, så bør man forvente problemer. Kjedsomheten og presset på å oppnå måltall for pågrepne illegale innvandrere og besittelse av narkotika gjør at stopp og sjekk er i utstrakt bruk. Det får også den konsekvensen at det overreageres på små fillesaker fordi man ikke har annet å gjøre. I mange tilfeller eskalerer konfliktene dramatisk og ender i verste fall med drepte ungdommer eller, det mer vanlige, krenkelser og diskriminering. Legger man på toppen av dette BACs forkjærlighet for bruk av makt og vold fremfor dialog og forebygging, så får man et farlig brygg. Fassins bok er vond å lese nettopp fordi rasismen og diskrimineringen er så tydelig og utilslørt. Hans analyser av rasisme i politiet burde være pensum i hvert lands politiutdanning. Det virker som man ved opprettelsen av BAC ga carte blanche til å skape en avdeling som bryter med de fleste kjørereglene, også for fransk politi. Avdelingen ledes ifølge Fassin av en som helt utilslørt uttrykker sympatier med det ytterste høyre i fransk politikk, han ansetter hverken kvinner eller fargede til avdelingen og synes å sette pris på å ha betjenter som åpent sympatiserer med rasistiske eller innvandringsfiendtlige grupper. Kontrollen av denne gruppens aktiviteter er dessuten svak. Det synes som politiledelsen gir ham frie tøyler. Dette er det samme som å legge til rette for trøbbel.

En av de slutningene som kan trekkes av studien, er at BAC langt på vei fungerer mot sin uttalte hensikt. At de forverrer situasjonen og eskalerer konflikter, i stedet for å dempe og søke å løse dem, er i mange tilfeller gnisten som starter en del av de opptøyene vi er vitne til.

Selv om mye av hva Fassin beskriver kan fremstå som særfransk og et stykke unna nordiske realiteter, så viser han til mekanismer vi kjenner godt. En av disse er medias påvirkning på kriminalpolitikken og utpekningen av noen grupper som særlig farlige eller brysomme. De farlige er i Fassins studie immigranter med arabisk eller afrikansk bakgrunn som særlig etter 9. september 2001 forbindes med terror og kriminalitet. Mens de brysomme, men ikke antatt farlige, er romfolket, som politiet mest oppfatter som et sosialt problem. Fassin avdekker en betydelig dreining i politirollen de siste tiårene, bort fra kriminalitet og henimot en rolle hvor de mer og mer slår ned på relativt ubetydelige brudd på immigrasjonslovene eller bruk og besittelse av særlig cannabis. Han viser at politiet ikke bryr seg merkbart med hvit middelklasseungdoms bruk av cannabis, mens de ofte slår hardt ned på den samme hos innvandrerungdom. Flere i politiet har selv sett denne utviklingen, og mange uttrykker ubehag ved sin nye rolle.

Fassin spør: Hvordan kunne dette skje? Hvordan fikk vi et slikt politi? Han viser til prosesser, både innenrikspolitiske hvor media spiller en sentral rolle, og internasjonale med stengingen av den vestlige verden med utvikling av angst knyttet til den antatte trusselen fra immigrantene. Dette alene er likevel ikke en god nok forklaring, og politiets måletall må også ta en del av ansvaret, ved at «gode» tall innen immigrasjonslovbrudd og narkotika har blitt en indikator på effektivt politiarbeid. Prosessen oppsummerer han med at man har beveget seg bort fra å håndtere sosiale problemer som sosiale problemer og i stedet omdefinert dem som kriminalitet, som politiets og rettsvesenets anliggende. Denne utviklingen er påpekt av flere forskere, blant annet Louïs Wacquant i boken med den treffende tittelen «Punishing the Poor» og Jock Young i sin «Vertigo of Late Modernity». Internasjonalt er det påpekt at det har skjedd en militarisering av politiet, med økt bevæpning og en bevegelse bort fra nærhet og dialog som metode i retning av bruk av makt og kontroll. Dette påpeker også Fassin, men han mener det er mer korrekt å se BAC som en paramilitær gruppe siden den er sivil og i stor grad operer på egen hånd med utstrakt bruk av skjønn og proaktive metoder.

Selv om Fassins studie må leses på bakgrunn av franske forhold og fransk historie, særlig med deres fortid som kolonimakt, så vil jeg hevde at den kan leses med stort utbytte også i Norden.

De siste tiårene har nordisk politi beveget seg sakte, men sikkert i retning av økt sentralisering, det er et press i retning av bevæpning, flere grupper frem-heves som farlige, og metodebruken spisses overfor antatt farlige eller plagsomme miljøer og grupper. Debattene rundt kriminalisering av særlig romfolkets tigging i Norge er et eksempel. Narkotikafeltet har de siste tiårene vært der hvor man tydeligst har sett at metodebruken har utviklet seg bort fra tradisjonelle verdier som forebygging, åpenhet, dialog og proporsjonalitet. Siden 2000 har terror og organisert kriminalitet i stor grad tatt over som «hovedproblemer». Måten media ofte har presentert MC-grupper som Hells Angels og Bandidos på, er blant eksemplene på hvordan hele miljøer utpekes som farlige og kriminelle. Det skjer oftest basert på enkeltsaker eller rykter, sjelden ut fra grundige analyser eller forskning. Problemene fremstilles som så store at det er nødvendig å møte gruppene med harde tiltak og makt, ikke smidighet og forebygging. Forebygging kan dessuten bestå av relativt repressive tiltak og trenger ikke bygge på dialog eller smidighet. I dag opprettes spesialavdelinger med hovedoppgave å bekjempe, som er den vanlige benevnelsen, organisert kriminalitet. Jeg vil hevde at organisert kriminalitet er et relativt begrenset problem i Norge, i alle fall utenfor det sentrale østlandsområdet. Feltet prioriteres, det oppfattes som både viktig og til dels farlig, og politiets metodebruk utvides. Hva skjer når man oppdager at de såkalt organiserte kriminelle er gamle kjenninger? Eller når man ser at problemet er begrenset og man samtidig har et press på å oppnå måltall som viser effektivitet på feltet (les: godt politiarbeid)?

Et spørsmål Fassin drøfter er forholdet mellom rasisme og diskriminering. Jeg tror de færreste som leser «Enforcing order», vil betvile at deler av den politipraksis som beskrives både er diskriminerende og rasistisk. Ulikhetsbehandlingen er iøynefallende. Unge gutter fra «the projects» vet av egen erfaring at politiet ikke er deres venner. BACs tilfeldige voldsbruk er av en slik art at man rystes som leser. Fassin forklarer denne praksisen med at de fleste ved avdelingen ikke så på beboerne i områdene som medmennesker. De oppfattet dem som annerledes, som umenneskelige, og generaliserte skyld til alle «som så ut som de tilhørte gruppen». Slik ble alle skyldige. Fassin viser til episoder hvor politiet ble tilkalt, eller hvor de eksempelvis fikk stein kastet etter seg, hvor de på svært tynt grunnlag pågrep gutter som lignet de man trodde hadde gjort det. For guttene var det nok å være på feil sted til feil tid, at de var svarte eller hadde hettegenser. I mange tilfeller visste politiet da at de ikke fikk guttene dømt, men man tok dem med til stasjonen, gjennomførte krenkende avhør og lot dem gå klokken 3 på natten. Dette var likevel ikke den verste formen for fornedring. Den psykiske mobbingen fremhever Fassin som langt mer skadelig.

Likevel benektet mange, både forskere og politi, at dette var rasisme eller diskriminering. Selv personer som åpenlyst snakket nedsettende om svarte eller arabere, sympatiserte med høyreekstreme og som skrøt av det, nektet for at de i praksis utførte rasistiske handlinger. Ofte blir det fremhevet i studier av rasisme i politiet at man ikke kan knytte dette enkelt sammen. At personer kan uttrykke negative holdninger og ha et nedsettende språk, men likevel være «proffe» politifolk og håndtere situasjonene korrekt. Fassin som fulgte avdelingen over lang tid, viser noe annet. Han påviser at det ofte er en sammenheng mellom spesielt brutale og rasistiske politimenn og deres språkbruk. Politi som omtalte befolkningen i kraftig nedsettende ordelag, fulgte det ofte opp med brutal fremferd. Mange av dem hadde det gjentatte ganger blitt klaget på, noe som sjelden førte til reaksjoner. På den annen side var det enkelte i avdelingen som ikke uttrykte den samme avsmak, men til dels viste forståelse for ungdommene i området. Disse oppførte seg også korrekt i møtet med innbyggerne. Fassin kjenner forskningen på politiets humor og språkbruk, som ofte understreker at røff språkbruk og nedsettende uttrykk kan være en sikkerhetsventil og fungere dempende på aggresjon utad. Det er vanskelig å forstå Fassin på en annen måte enn at han mener at denne forskningen langt på vei tar feil, og at språk, holdninger og politipraksis henger sammen. Språkbruk preger hvordan man oppfatter de man skal arbeide opp mot. Språket, politiets argot, er en del av sosialiseringen inn i yrkeskulturen. De fleste i avdelingen ble raskt tilvent kulturen, men noen reagerte ved stille protest. Disse turte ikke åpent å ta et oppgjør med holdningene og praksisen, men valgte seg i stedet bort fra de belastede skiftene og mest utsatte lagene. Åpen kritikk var nærmest utenkelig. Man kan hevde at de franske forholdene er spesielle, og det kommer klart frem hos Fassin. I motsetning til nabolandet England har det ikke vært noen offentlige debatter rundt spørsmålet om politiets diskriminering av fargede. I England har man erkjent gjennom flere utredninger at det eksisterer institusjonell rasisme, det vil si at politiets måte å arbeide på i praksis fungerer rasistisk. Hvis Fassin har rett, synes det som man i Frankrike langt på vei godtar et politi med avdelinger som fungerer diskriminerende og i praksis rasistisk.

Flere av mekanismene Fassin beskriver, er kjent fra annen forskning, eksempelvis på politivold. Politivolden er ikke blind, den retter seg mot personer og grupper som politiet har liten empati med. Å utøve vold mot «udyr», slask, A-laget eller rasshøl i visse sitasjoner kan oppfattes som legitime handlinger. Det blir knapt oppfattet som vold, men noe de har gjort seg fortjent til.

De fleste lesere vil raskt spørre: Hvor er kontrollen og den ansvarlige ledelsen? Hvorfor ble dette ikke slått ned på? Svaret Fassin gir kan vanskelig forstås som annet enn at maktbruken er ønsket atferd fra øverste politiske hold. Han gjengir Sarkozys uttalelser i forbindelse med opptøyene blant annet i 2005. Sarkozy, men også andre ledende politikere, brukte til dels svært nedsettende uttrykk, ikke bare om ungdommene som brente biler i gatene, men overfor hele befolkningsgrupper. Når ungdommer ble drept, og det var ikke få, ble det ikke uttrykt noen sorg eller empati med pårørende fra politisk hold. BAC fikk nærmest carte blanche fra øverste politiske hold. De leverte, slo tilbake pøbelen, statistikken så bra ut, så hvorfor skulle man gripe inn?

Fassins «Enforcing Order» er en bok som anbefales. Den dekker et langt bredere spekter enn hva denne anmeldelsen tar opp. Den er å anbefale for alle som er interessert i bruk av etnografiske metoder i studiet av politiet. Det er en grunnbok for interesserte i politikultur, studier av spesialavdelinger, for rasisme og immigrasjonsproblematikken eller mer generelt utviklingstrekk innen politirollen. For mange av oss vil bokens sterkeste og viktigste budskap likevel være hvordan man ikke skal håndtere sosiale problemer, og hva som kan skje når man gir vide fullmakter, maler et stygt fiendebilde og ikke følger opp med velfungerende kontroll eller ledelse. Den er også tydelig på hva som ofte skjer når sosiale problemer omdefineres til kriminalitet. I så måte har boken relevans langt ut over studiet av politiet alene og er fremfor alt et viktig politisk dokument.