Hvilke avklaringer gir Karasjokdommen (HR-2024-982-S)?

1 Hva saken gjelder

Høyesterett i storkammer avsa 31. mai 2024 dom i den såkalte Karasjoksaken (HR-2024-982-S). Tvisten gjaldt eiendomsrett til all umatrikulert grunn i Karasjok kommune. Arealet utgjorde 5300 kvadratkilometer (98,3 prosent av kommunens areal). Uenigheten gjaldt om eiendomsretten kollektivt ligger til hele kommunens befolkning, om den ligger til den samiske delen av kommunens befolkning, eller om lokalbefolkningen ikke har slik kollektiv eiendomsrett. Høyesterett kom til at lokalbefolkningen ikke har kollektiv eiendomsrett til tvisteområdet.

2 Finnmarksloven – kartleggingsprosessen

Etter Finnmarksloven § 49 overtok Finnmarkseiendommen (FeFo) 1. juli 2006 grunnbokshjemmelen til de faste eiendommene i Finnmark fylke som Statskog SF hadde grunnbokshjemmel til. Det følger av Finnmarksloven §§ 5 og 29 at en kommisjon skulle opprettes for å utrede bruks- og eierrettigheter til denne grunnen på grunnlag av nasjonal rett.

Finnmarkskommisjonen har til nå avgitt seks rapporter. Hver rapport utreder eierrettigheter og bruksrettigheter i en del av Finnmark og opplyser om kommisjonens konklusjoner om disse. Kommisjonen er ikke en domstol, og rapportene har ingen rettskraftsvirkning. Særdomstolen Utmarksdomstolen for Finnmark er opprettet for å behandle tvister om kommisjonens konklusjoner. Parter som er uenige i kommisjonens konklusjoner, kan etter Finnmarksloven § 38 bringe tvisten inn for Utmarksdomstolen ved stevning. Utmarksdomstolen har til nå avsagt dom i ti saker.

Finnmarkskommisjonen utredet tvisteområdet i Karasjok fra 2010 til 2019 og fremla rapport 11. desember 2019. Kommisjonen konkluderte med at tvisteområdet var kollektivt eid av hele kommunens befolkning. FeFo godkjente (etter en intern omkamp etter skifte av styreleder) etter hvert ikke konklusjonen. I tråd med Finnmarkslovens system anla deretter Karasjok kommune og flere andre grupperinger søksmål for Utmarksdomstolen med påstand i tråd med kommisjonens konklusjon. Tre samiske grupperinger anla søksmål med påstand om at eiendomsretten ligger til den samiske delen av befolkningen. Utmarksdomstolen kom i likhet med kommisjonen til at hele lokalbefolkningen har kollektiv eiendomsrett til tvisteområdet.

3 Tidligere Høyesterettssaker om eiendomsrett til land og vann i Finnmark – hva gjør Karasjoksaken spesiell?

Høyesterett har tidligere avsagt to dommer om eiendomsrett til land og vann i Finnmark etter vedtakelsen av Finnmarksloven i 2006: HR-2016-2030-A (Stjernøya) og plenumsdommen HR-2018-456-P (Nesseby). Også Rt-2001-1229 (Svartskog) er naturlig å nevne her, selv om dommen gjaldt arealer i Troms.

I Stjernøyadommen var spørsmålet om reindriftssamenes bruk av Stjernøya til sommerbeite for rein medførte at de hadde ervervet eiendomsrett til grunnen. Høyesterett kom til at reindriftssamene ikke hadde ervervet eiendomsrett, verken på grunnlag av prinsippene om okkupasjon av eierløst land eller de ulovfestede reglene for eiendomsrett på grunnlag av alders tids bruk.

Hovedproblemstillingen i HR-2018-456-P (Nesseby) var om lokalbefolkningen hadde utøvd bruksrettigheter i kommunen på en slik måte at bruksrettighetene også omfattet rett til forvaltning av de fornybare naturressursene bruksrettighetene var knyttet til. En slik rett til forvaltning ville gitt lokalbefolkningen grunnlag for å regulere og begrense tredjeparters bruk av naturressursene. De aktuelle ressursene var blant annet jakt og fiske. Høyesterett konkluderte med at lokalbefolkningen ikke hadde etablert rett til forvaltning av de aktuelle naturressursene ved alders tids bruk. Både statens forvaltning av området som grunneier samt andre enn lokalbefolkningens bruk naturressursene i tvisteområdet tilsa en slik konklusjon.

Høyesterett slo i Rt-2001-1229 (Svartskog) fast at lokalbefolkningen i Manndalen i Kåfjord kommune hadde ervervet kollektiv eiendomsrett ved alders tids bruk til et utmarksområde på 116 kvadratkilometer. Lokalbefolkningens bruk hadde omfattet alle aktuelle bruksmåter, og bruken hadde endret seg i takt med hva som til enhver tid var mest naturlig.

Karasjokdommen skiller seg fra de tre tidligere dommene på særlig tre punkter. For det første har staten historisk i større grad utøvet eierrådighet over arealene langs kysten enn i indre Finnmark. Og slik utøvelse av eierrådighet er et moment i den vurderingen av alders tids bruk som er grunnlaget for lokalbefolkningens eventuelle eiendomsrett. For det andre er tvisteområdet i Karasjok betydelig større. Det er tale om et mer enn 30 ganger så stort areal som i Stjernøyadommen, mer enn 10 ganger så stort areal som i Nessebydommen og om lag 50 ganger så stort areal som i Svartskogdommen. En siste forskjell er det faktum at tvistearealet i Karasjokdommen lå under svensk jurisdiksjon frem til 1751. Det reiser spørsmålet om den samiske befolkningen i tvisteområdet hadde opparbeidet eiendomsrett under svensk rett før 1751, og om de opparbeidede rettighetene besto ved overgangen fra Sverige til Norge. Så langt vi kjenner til, har ikke lignende spørsmål om tingsrettslige rettigheter ved overgang til norsk jurisdiksjon tidligere vært behandlet i Høyesterett.

Gunnar Grendstad skrev i artikkelen «Karasjok er den mest tidkrevende saken i Norges Høyesterett» i Rett24 at tidsbruken gir en god indiksjon på hvor kompleks saken er. Og dermed antydet han at saken er den mest komplekse saken i Høyesterett. Det kan nok være å overdrive. Grendstad synes å overse at en dom i forsterket rett i seg selv medfører store praktiske – tidkrevende – utfordringer for Høyesterett. Utover endringen i jurisdiksjon, og tolkingen av de folkerettslige kildene, fremstår ikke saken som spesielt kompleks. Det synes som om det er vurderingen av den historiske utviklingen i tvisteområdet, faktisk og rettslig, over mer enn 300 år som har vært det mest tidkrevende. At denne vurderingen er omfattende, innebærer ikke nødvendigvis at den er kompleks.

4 Metoden – rettshistorisk metode

Førstvoterende i Karasjokdommen – Ingvald Falch, som selv er fra Finnmark – slår i avsnitt 77 fast at det ved avgjørelse av om eiendomsrett er ervervet ved alders tids bruk, må gjøres en kronologisk gjennomgang av rettsforholdene, bruken, disposisjonene og oppfatningene. Utmarksdomstolen har i vurderingen av saken benyttet samme metode. Metoden kalles av Utmarksdomstolen rettshistorisk metode. Utmarksdomstolen peker på at en slik metode i dette tilfellet vil måtte bygge på et omfattende materiale om faktum og rettsoppfatninger over et tidsspenn på flere hundre år.

Både i Stjernøyadommen og i Nessebydommen har Høyesterett også gjort en slik historisk gjennomgang over flere hundre år, til forskjell fra i Rt-1963-1263 (Vinstra), der statens eiendomsrett til statsallmenningene etter Høyesteretts syn var et festnet rettsforhold gjennom mer enn 150 år. Det var da ikke nødvendig å gå lenger tilbake i tid for å fastslå eiendomsretten til statsallmenningene. Som førstvoterende i Karasjokdommen redegjør for i avsnitt 78 til 84, må festnede rettsforhold i Finnmark tilpasses både samiske sedvaner, rettsoppfatninger og folkeretten.

5 Gir det samiske bakteppet grunn til nyansering?

Selv om Høyesterett – både flertallet og mindretallet – anvender vanlig norsk tingsrett, gir det samiske bakteppet grunn til noen nyanseringer.

For det første vil det i Finnmark ikke være særlig rom for å basere konklusjonen på at et forhold har festnet seg. Se om dette førstvoterende i avsnitt 84.

For det andre har Høyesterett tidligere, i Rt-1986-583 (Soknedal), lagt til grunn at kravene til alders tids bruk som grunnlag for eiendomsrett til almenningsgrunn må være strenge. Bruken må i så fall «klart» gå ut over hva bruksretten har gitt hjemmel til. FeFo hadde for Høyesterett påberopt seg Soknedaldommen. Flertallet i Karasjokdommen tar i avsnitt 74 avstand fra et slikt overvekts- eller klarhetskrav. Et klarhetskrav kan ikke gjelde samiske rettigheter. Førstvoterende trekker frem at verken i Stjernøyadommen eller i Svartskogdommen er det anvendt et slikt klarhetskrav. Vi kan heller ikke se at det ble gjort gjeldende fra henholdsvis FeFo eller staten i de to sakene. Videre vil et klarhetskrav etter førstvoterendes syn sterkt begrense betydningen av samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Dette skyldes slik vi forstår det, at samiske sedvaner og rettsoppfatninger i mindre grad er dokumentert i skriftlige kilder.

For det tredje skal anvendelsen av de tingsrettslige reglene skje på samiske premisser. Flertallet i Karasjokdommen gjentar i avsnitt 71 uttalelsen i Nessebydommen avsnitt 123 om at anvendelsen av de tingsrettslige reglene må skje «på samiske premisser». Et utslag av dette er at ulike samiske formuleringer som «bruksrett» ikke skal hindre erverv av eiendomsrett ved alders tids bruk. At kollektiv ressursutnyttelse i den samiske befolkningen ikke i samme grad som i befolkningen for øvrig knyttes til eiendomsrett, skal ikke medføre at samisk rådighetsutøvelse blir satt i en ugunstig særstilling i forhold til den til befolkningen for øvrig. For flertallet i Karasjokdommen må den samiske bruken – som i Svartskogendommen og Nessebydommen – vurderes som om «en tilsvarende bruk [hadde] vært utøvd av personer med annen bakgrunn, ville [den] ha avspeilt at de mente å eie området». Med Karasjokdommen synes denne rettssetningen nå ettertrykkelig etablert.

Dette innebærer da at den rettslige vurderingen av erverv av eiendomsrett ved alders tids bruk i utgangspunktet er den samme enten det er samer eller befolkningen for øvrig som pretenderer eiendomsrett. Ved bevisvurderingen vil det derimot måtte skilles mellom samisk erverv og øvrig befolknings erverv. Skillet går dels på at det ikke kan oppstilles et klarhetskrav ved samisk erverv, dels på at utnyttelse av kollektive ressurser i samisk tradisjon i begrenset grad er knyttet til eiendomsrett. Disse vil kunne gå over i hverandre.

6 Betydningen av at området først kom under norsk herredømme i 1751

Rettighetskartleggingen etter Finnmarksloven kapittel 5 ble inntatt ved Stortingets behandling av lovforslaget, jf. Innst. O. nr. 80 (2004–2005) punkt 7. Regjeringens lovforslag, fremsatt i Ot.prp. nr. 53 (2002–2003), inneholdt ikke bestemmelser om kartlegging av eksisterende rettigheter.

Selv om det ikke er vist direkte til det i stortingsinnstillingen, er det tydelig at ordningen med et utredende organ (Finnmarkskommisjonen) og en særdomstol (Utmarksdomstolen for Finnmark) kan være inspirert av tidligere ordninger for andre deler av landet. Den har vesentlige likhetstrekk med Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, som var en dømmende kommisjon for Nordland og Troms med den oppgave å ordne rettsforholdene mellom staten og andre i høyfjells- og utmarksområder.[1] Utmarkskommisjonen var igjen en parallell til Høyfjellskommisjonen for Sør-Norge, som var i virksomhet fra 1908 til 1953.[2]

Utgangspunktet for vurderingene i Sør-Norge var gjennomgående at høyfjellet var eid av staten som statsallmenning med mindre det var disponert over på annen måte. Også i Nordland og Troms var dette utgangspunktet. Utmarkskommisjonen uttalte i sin grunnleggende avgjørelse om dette i Skjerstadfeltet (UNT-1987-3):

Det må antas at Kongen også i den nordlige del av landet, som i landet for øvrig, i kraft av den generelle rettsordning som etter hvert festnet seg, er blitt eier av grunn som ikke har vært opptatt av private. Kongens rettsstilling til den uopptatte grunn var i Nord-Norge den samme som i det sørlige Norge. Det som ikke var ‘nogens egen jord’ var Kongens allmenning.[3]

At det var tale om en eiendomsrett til grunnen, og ikke bare jurisdiksjon eller myndighet til å regulere utnyttelsen, fremgår av de betydelige salgene av statseiendommer som fant sted på 1600- og 1700-tallet. I Nordland og Troms gjaldt det særlig overdragelsen i 1666 av det såkalte Irgensgodset fra kong Fredrik III til Joachim Irgens.[4] Kongen forbeholdt seg innløsningsrett, og store deler ble senere kjøpt tilbake.

Allerede i 1918 traff Høyesterett en prinsippavgjørelse om statens rett til skogen på umatrikulert statsgrunn i Nordland. I Rt-1918-454 (Veikvatnet) fremholdt førstvoterende:

Jeg antar, at det maa ansees endelig fastslaat saavel i teori som i praksis, at al skog i Nordland, som ikke er hjemlet enkeltmand, og som andensteds vilde være almenning, tilhører staten.

For Nord-Troms skjedde ingen innløsning. I stedet solgte staten innløsningsretten. Det staten i dag eier av større utmarksområder og fjellstrekninger i denne delen av landet, er innkjøpt senere som matrikulerte eiendommer på linje med andres private eiendommer. Se nærmere om dette Rt-1986-1122 (Stormheimfeltet). Metoden for å trekke grensen mellom statens eiendom og privates eiendom ble dermed forskjellig. Sør for den såkalte Moursundlinjen har tilnærmingen vært om private gjennom utskiftningsforretninger og bruk har ervervet eiendomsrett og bruksrettigheter på det som opprinnelig var statsgrunn. Nord for Moursundlinjen har statens eiendomsrett som nevnt blitt vurdert på samme måte som for private.

Fremstillingen foran viser altså at staten var den opprinnelige eier i Nordland og Troms.

Tilsvarende bygget lov 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke (jordsalgsloven) på den forutsetning at grunnen i Finnmark eies av staten. Dette har vært forutsetningen for all lovgivning og praksis siden 1700-tallet.[5]

I Karasjokdommen er tilnærmingen noe annerledes. Både flertallet og mindretallet tar utgangspunkt i utviklingen etter 1751. Førstvoterende drøfter om befolkningen i Karasjok frem til 1751 kunne ha ervervet eiendomsrett etter de regler som gjaldt i gammel svensk rett (avsnitt 126 flg.), men uten uttrykkelig å vurdere om grunnen på det tidspunktet var undergitt statlig eiendomsrett i Sverige. Annenvoterende, som talsmann for mindretallet, uttalte (avsnitt 286) at «Staten, og nå FeFo, kan ikke etablere noen eiendomsrett bygd på utviklingen før området ble norsk territorium i 1751», og videre (avsnitt 295) at også «en eiendomsrett for staten krever et ervervsgrunnlag, ut over statens oppfatning av eierforholdene».

Hvorfor kunne ikke statlig eiendomsrett være etablert før 1751? Det var riktignok i 1751 det aktuelle området ble en del av Norge. Men man kunne jo tenke seg at områdte forut for dette ikke bare var undergitt svensk jurisdiksjon, men også var eid av den svenske staten, og at eiendomsretten til området så fulgte med over til den norske staten da grensetraktaten kom i 1751. Utmarkskommisjonen har en relativt omfattende drøftelse av den svenske kronens krav på eiendomsrett i sin dom under punktet «Koloniseringen av Lappmarken og spørsmålet om ‘kronojord’». Om eiendomsrett til selve grunnen i utmark eksisterte i Norge på tidlig 1700-tall, er også uavklart. Hvorvidt indre deler av Finnmark var ansett for å være eid av staten tilbake på 1700-tallet, og hva eiendomsretten innebar, kunne ha vært en nyttig avklaring før Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen tar stilling til resterende felt i indre Finnmark (Tana og Kautokeino).

7 «Tålt bruk» i Finnmark lagt på historiens skraphaug

Som en konsekvens av synet på statens eiendomsrett til Finnmark skjedde det fra rundt 1860 en endring i synet på samenes rettigheter til landområder. Synspunktet om at Finnmark var en allmenning, ble forlatt. Dette var ikke en nødvendig konsekvens av at staten ble ansett som eier. I andre deler av landet ble allmenningssynspunktet videreført, jf. blant annet punkt 6 foran.

Blant annet jordsalgslovene av 1902 og 1965 bygget på at staten var enerådende eier i Finnmark. Reindriftslovgivningen tok heller ikke sitt utgangspunkt i at det forelå etablerte privatrettslige rettigheter til reindrift, men at denne fullt ut kunne reguleres i reindriftsloven som næringslov.[6] Et underliggende synspunkt var at det var tale om en «tålt bruk» av utmarka, som ikke hadde gitt grunnlag for rettighetserverv. Et annet trekk i denne perioden var fornorskningspolitikken. For Høyesterett anførte den ene av partene (Reinbeitedistrikt 13, Reinbeitedistrikt 16 og enkeltpersoner som samlet omtales som «Guttormgruppen» i dommen) at avklaringen av «det samiske kravet i saken har derfor en ‘statsmoralsk’ dimensjon», og videre at «(u)retten satte dype spor i rettstenkningen og ga samene en unormal tingsrettslig posisjon. Avgjørelsen av saken må derfor bygge på et rettferdig krav om gjenoppretting» (dommen avsnitt 51).

Høyesterett tar i dommen et kraftig oppgjør med det standpunkt at befolkningens bruk bare var «tålt». Førstvoterende omtaler det som et «uholdbart rettslig grunnlag» (avsnitt 195). Førstvoterende synes (avsnitt 166) også å slutte seg til den beskrivelsen som ble gitt i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport til Stortinget fra 2023, om at det mot slutten av 1800-tallet forelå «en helhetlig assimilasjonspolitikk» med «[n]egative og til dels rasistiske holdninger til samer, både hos myndigheter og i det norske folk».

De statlige disposisjonene som var relevante når man skulle ta stilling til eiendomsrettsspørsmålet i denne saken, var ikke foranlediget av og sto ikke i sammenheng med det uholdbare rettslige synet at det i Finnmark utelukkende var tale om tålt bruk, ettersom det synspunktet vokste frem senere. De relevante statlige disposisjonene, med blant annet utvisning av jord, var av samme art tilbake fra jordutvisningsresolusjonen av 1775. Statens disposisjoner, som manifesterte statens eiendomsrett, var heller ikke basert på fornorsknings- og assimileringspolitikken. Riktignok innførte jordsalgsreglementet 1902 et språkkrav. Det kunne nok bidra til å redusere eller forsinke omfanget av statens jordsalg i Karasjok. De jordsalgene som rent faktisk skjedde, manifesterte likevel statens eiendomsrett etter førstvoterendes syn. Man kan se det slik at det ikke var grunnlag for å rette opp gammel urett mot den samiske befolkningen i Finnmark ved at man begikk en ny urett ved å tilkjenne eiendomsrett på et ikke holdbart tingsrettsrettslig grunnlag. Disse deler av dommen har dermed mer betydning som et moralsk oppgjør med tidligere urett enn direkte rettslig betydning for avgjørelsen.

8 ILO-konvensjon nr. 169 art. 14

Et betydelig spørsmål i de norske rettslige utredningene om rett til land og vann i Finnmark de senere tiår har gjeldt rekkevidden av ILO-konvensjon nr. 169 (ILO 169) om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.[7] Ved siden av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27 er ILO-konvensjonen det sentrale folkerettslige instrument på området. Det er to viktige forskjeller mellom disse instrumentene: For det første er SP inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2 (med tilhørende forrangsbestemmelse i § 3). ILO-konvensjonen er ikke inkorporert i norsk rett, men Finnmarksloven § 3 første setning angir at loven gjelder «med de begrensninger som følger» av ILO-konvensjonen. For det andre er SP en konvensjon som de fleste stater er tilsluttet – art. 27 er en bestemmelse som har gjeldt lenge og i betydelig grad har fått sin rekkevidde avklart gjennom ulike internasjonale kilder. ILO 169 ble vedtatt i 1989 og ratifisert av Norge i 1990. Langt færre land har sluttet seg til ILO-konvensjonen enn SP. Per 2024 er det 24 land som har sluttet seg til ILO-konvensjonen. Norge er det eneste landet med samisk befolkning som er tilsluttet.

For rett til land og vann er det ILO 169 artikkel 14 som er den sentrale bestemmelsen. Den lyder:

«Article 14

1. The rights of ownership and possession of the peoples concerned over the lands which they traditionally occupy shall be recognised. In addition, measures shall be taken in appropriate cases to safeguard the right of the peoples concerned to use lands not exclusively occupied by them, but to which they have traditionally had access for their subsistence and traditional activities. Particular attention shall be paid to the situation of nomadic peoples and shifting cultivators in this respect.

2. Governments shall take steps as necessary to identify the lands which the peoples concerned traditionally occupy, and to guarantee effective protection of their rights of ownership and possession.

3. Adequate procedures shall be established within the national legal system to resolve land claims by the peoples concerned.»

Det finnes i begrenset grad folkerettslige kilder som er egnet til å klargjøre innholdet i artikkel 14. I norske utredninger om samerettslige spørsmål er det mange drøftelser av bestemmelsen, men fraværet av autoritative folkerettslige kilder medfører betydelig usikkerhet om holdbarheten av resonnementene. For så vidt er det illustrerende at to folkerettslige utredninger om betydningen av ILO 169 art. 14 i forbindelse med vedtakelsen av Finnmarksloven ga helt forskjellige konklusjoner. Professorene Graver og Ulfstein konkluderte med at ILO 169 artikkel 14 innebar at det var påkrevd med en rettighetskartlegging med mindre beslutningsreglene for Finnmarkseiendommen ble endret slik at samene ble sikret den kontroll som ligger til en eierposisjon.[8] På den annen side hevdet professor Fleischer i en utredning fra Utenriksdepartementets rettsavdeling at artikkel 14 nr. 1 var en generell prinsipperklæring, slik at rettighetenes nærmere definisjon skulle utformes nasjonalt. Regjeringen reserverte seg i arbeidet med Finnmarksloven mot Gravers og Ulfsteins syn.[9]

I Karasjokdommen ble et sentralt spørsmål for Høyesterett om ILO 169 art. 14 rettslig sett innebar noen materiell endring i hva som skal til for å etablere eiendomsrett. Eller som førstvoterende uttrykte det (avsnitt 104): om artikkel 14 nr. 1 krever anerkjennelse av eiendomsrett i flere tilfeller enn der bruken etter nasjonal tingsrett gir krav på det vi i norsk rett betegner som eiendomsrett. For førstvoterende ble det ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet. Han viste blant annet til at når verken den utøvde bruken eller sedvanene og rettsoppfatningene begrunner kollektiv eiendomsrett for hele befolkningen til hele tvisteområdet, kan ikke artikkel 14 nr. 1 kreve at slik eiendomsrett skal anerkjennes, og videre at rettigheter ikke kan utledes direkte av ILO 169 (avsnitt 204–206).

Mindretallet synes å ha et annet syn på fortolkning av artikkel 14 nr. 1. De (avsnitt 272–273) synes å fortolke bestemmelsen slik at den i høyere grad legger vekt på at det skal anerkjennes eiendomsrett til områder som oppfyller vilkåret om «traditionally occupy». Mindretallet fremholder videre (avsnitt 299) at det er vesentlig at reglene for alders tids bruk skal anvendes på samiske premisser, og at ILO 169 skal tillegges vekt ut fra presumsjonsprinsippet. Heller ikke mindretallet anvender ILO 169 direkte som grunnlag for sin konklusjon i spørsmålet om eiendomsrett. Det nærmeste man kommer er vurdering (avsnitt 315), er at «(e)tter mitt syn er det vanskelig å forene med konvensjonens formål dersom naturlige næringsendringer og utviklingstrekk innenfor et urfolk i seg selv skulle være til hinder for eierrettigheter, i hvert fall så lenge urfolket fortsatt er klart dominerende i området».

Selv om det er skarp dissens i dommen, må det etter dette være riktig å legge til grunn at ILO 169 artikkel 14 nr. 1 har begrenset eller ingen materiell betydning ved avklaringen av rettigheter til land og vann i Finnmark, slik det også tidligere var uttrykt i HR-2016-2030-A (Stjernøya) avsnitt 76. Avgjørelsen av eiendomsrett skal derfor i første rekke bygge på alminnelig norsk tingsrett, men slik at samiske sedvaner og rettsoppfatninger hensyntas. Det var dette Høyesterett bygget på i plenumsdommen i Rt-2001-769 (Selbu), som lagt til grunn i Rt-2001-1229 (Svartskog), og som førstvoterende etablerte som sitt rettslige utgangspunkt i Karasjokdommen (avsnitt 67). I Rt-2001-1229 (Svartskog) er det blant annet forklart at det innebærer at (side 1252):

Etter min mening må den altomfattende bruken som er beskrevet foran, få større rettslige konsekvenser: Hadde en tilsvarende bruk vært utøvd av personer med annen bakgrunn, ville den ha avspeilt at de mente å eie området. Samene, som har utgjort den dominerende del av Manndalens befolkning, har derimot med sin kollektive ressursutnyttelse ikke samme tradisjon for å tenke på eiendomsrett. Likevel finnes det som påpekt en del eksempler på at de har anvendt formuleringer som gir en sterk indikasjon på en oppfatning om eiendomsrett. Skulle det hindre rettserverv ved alders tids bruk at det finnes flest eksempler på at de har talt om bruksrett, ville deres rådighetsutøvelse, som i innhold tilsvarer utøvelse av eiendomsrett, bli satt i en ugunstig særstilling i forhold til befolkningen for øvrig.

9 Hva nå?

Direkte avgjør dommen bare om befolkningen i Karasjok eller Guttormgruppen kollektivt hadde eiendomsrett til det omtvistede området i Karasjok kommune. Vurderingene til Høyesteretts flertall faller i stor grad sammen med dem til mindretallet i Utmarksdomstolen. Dommen tar ikke stilling til om enkeltpersoner, bygdelag, siidaer eller andre i Karasjok har ervervet eiendomsrett til «sine» områder ved alders tids bruk (avsnitt 205). Om det er tilfellet, og i så fall hvor stor del av Karasjok kommune disse rettighetene gjelder, vil vise seg.[10] Ved den nye behandlingen i Utmarksdomstolen må det også tas stilling til det subsidiære kravet fra Kárášjoga Sámiid Searvi mfl. om eksklusiv rett til forvaltning av arealene, men i lys av HR-2018-456-P (Nesseby) synes det å ha liten utsikt til å føre frem.

Dommen er avsagt under skarp dissens. Teoretisk er det selvfølgelig mulig at plenumsbehandling i Høyesterett kunne vippet flertallet i motsatt retning, men det blir bare spekulasjoner. I samsvar med vanlig prejudikatslære må det legges til grunn at flertallet har avklart rettsreglene så langt flertallets standpunkt rekker. I hovedsak betyr det:

• Rettighetsavklaringen må skje med utgangspunkt i alminnelig norsk tingsrett, men slik at samiske sedvaner og rettsoppfatninger hensyntas. ILO 169 artikkel 14 nr. 1 innebærer antagelig ingen modifikasjon av det.

• For samiske forhold innebærer dommen en tydeliggjøring av anvendelsen av reglene for alders tids bruk.

• Vurderingene i dommen vil være sentrale for de gjenstående områdene i indre Finnmark som skal behandles av Finnmarkskommisjonen og potensielt også av Utmarksdomstolen. Det er likevel grunn til å understreke at det ikke er noen automatikk her. Det er enkelte forhold som drøftes i dommen – herunder svekket preg av felles utnyttelse av hele tvisteområdet fra slutten av 1700-tallet – som kan stille seg annerledes i andre områder. På den annen side varsler førstvoterendes avsluttende merknader (avsnitt 202) om at «så vidt jeg vet, er det i norsk tingsrett ikke tidligere kjent at en relativt stor lokal befolkning på denne måten har ervervet kollektiv eiendomsrett til et stort utmarksområde ved alders tids bruk» atskillig motstand mot at kollektivt krav på eiendomsrett til tilsvarende store arealer vil kunne føre frem. Dommen om Eidfjord allmenning, Rt-1916-1249, og etterfølgende dommer om statens eiendomsrett i andre deler av landet ville ikke stemme godt med kollektiv eiendomsrett til så store arealer.

Som nevnt har Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms tidligere vurdert statens eiendomsrett og bruksrettigheter i Nordland og Troms. Spørsmålet om kartlegging av særskilte samiske rettigheter er drøftet i NOU 2007: 13 Den nye sameretten. I denne utredningen ble det foreslått en ny lov om kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter til grunn og naturressurser i de tradisjonelle samiske områdene fra og med Troms fylke og sørover (kartleggings- og anerkjennelsesloven). Regjeringen har sendt utredningen på offentlig høring for en del år tilbake. Hittil er det ikke utarbeidet noen lovproposisjon. Det blir spennende å se hvordan erfaringene med kartlegging og anerkjennelse etter Finnmarksloven kapittel 5 vil spille inn i videre arbeid med dette.

Fotnoter

[1] Se lov 7. juni 1985 nr. 51 om utmarkskommisjon for Nordland og Troms. Loven er nå opphevet.

[2] Se Ot.prp. nr. 59 (1984–1985) Om lov om utmarkskommisjon for Nordland og Troms, punkt 1.

[3] Se UNT-1987-3 punkt 7.1.2.

[4] Irgensgodset – Store norske leksikon (snl.no).

[5] Se Ot.prp. nr. 53 (2002–2003) punkt 3.2.2.

[6] Dette ble vesentlig endret i den nye reindriftsloven 15. juni 2007 nr. 40, se dens § 4 som anerkjenner den samiske befolkningens etablerte rett til å utøve reindrift på grunnlag av alders tids bruk.

[7] ILO 169 artikkel 14 sto for eksempel sentralt i utredningen fra Samerettsutvalgets folkerettsgruppe (sorenskriver Tor Falch – far til førstvoterende i Karasjokdommen – og Jon Gauslaa, som nå leder Finnmarkskommisjonen), som er publisert i NOU 1997: 5.

[8] Se Graver og Ulfstein Folkerettslig vurdering av forslaget til ny Finnmarkslov side 36.

[9] Se Innst. O. nr. 80 (2004-2005) vedlegg 1.

[10] Rt-1978-1564 viser at Høyesteretts dom ikke vil sperre for mer avgrensede – eller om man vil kalle det nøkterne – krav om eiendomsrett. Se også Høgetveit Berg, Hevd, side 104 og 172 – 176.