Søkeresultat

Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge med motiver, Oslo 1896 s. 150. 14 Se RI. 1932 s. 229 og RI. 1966 s. 458 på s. 468. 15 Auglend og Mæland 2016 s. 541–542, jf. s. 537, synes å ha et videre syn på hva som var straffritt «selvforsvar» etter straffeloven 1902 § 120, men åpner ikke for en like

Flere sentrale straffebud som var spredt i særlovgivningen og i politivedtekter til de respektive kommuner ble nå innført i straffeloven (for eksempel i kap. 34 og 35). Nytt i forhold til Kriminalloven er at straffeloven kom til å sondre mellom forbrytelser og forseelser av hensyn til

straffeloven § 15, jf. § 1. I punkt 2 klargjøres generelle sider ved det strafferettslige ansvaret for bistandshandlinger og uaktsomhetsansvaret. Det redegjøres først for medvirkningsansvaret etter straffeloven § 15 (punkt 2.1) og for straffebud som retter seg særskilt mot

straffeloven 1902 § 324, ble riktignok villfarelse om innholdet i tjenesteplik- ten bedømt som en (ikke unnskyldelig) rettsvillfarelse etter straffeloven 1902 § 57. Spørsmålet om rekkevidden av forsettskravet i § 324 ble imidlertid ikke nevnt, og Andorsen uttaler at «man kan få en mistanke om

1.6 virkningstidspunkt for den nye straffeloven Etter § 3 første ledd første punktum er lovens utgangspunkt og hovedregel at man skal anvende lovgivningen på gjerningstidspunktet selv om hand- lingen pådømmes etter lovens ikrafttredelse. Det følger imidlertid av første ledd andre

Francis Hagerup, som også var sentral under arbeidet med straffeloven, blant annet som formann i justiskomiteen, omtaler loven slik:26 «Saavel i sit omfang som i sin gjennemførelse er det hele reformarbeide saa storslagent, at der ikke fra noget andet land i nyere tid lader sig paavise noget

og vern i straffeproses- sen. Ordningen med tilrettelagte avhør, der man fraviker hovedregelen om at alle vitner skal møte i retten og forklare seg der, er vel det klareste eksemplet. Straffeloven handler om hvilke handlinger som er straffbare, hvem som kan straffes, og hvilke reaksjoner som kan være

Straffeloven (2005) § 324 rammer underslag og gjelder for den som med forsett om en uberettiget vinning for seg selv eller andre rettsstridig «selger, forbruker eller på annen måte tilegner seg en løsøregjenstand eller pengefordring som han besitter, men som tilhører en annen». LE-2012-147241