Jussens historie 2: Den norske rettshistorien har overraskende få brudd
Mye kontinuitet, lite brudd. I motsetning til politisk historie, der 1814 kaster rundt på «alt»; medisinsk historie, der det finnes et før og etter oppfinnelser som antibiotika; eller idéhistorien, der det finnes et før og etter opplysningstiden, så har ikke rettshistorien like avgjørende paradigmer. Stikkordet er i stedet stein på stein.
Av Henrik Pryser Libell
Tidligere nyhetsredaktør Juridika
– Nei, det finnes ingen klare brudd. Det er en kontinuitet i jussen, sier professor ved Institutt for offentlig rett ved Juridisk fakultet i Oslo, Maria Astrup Hjort.
Stipendiat i rettshistorie Siri Elisabeth Bernssen er enig.
– Det ikke er mulig å se på rettshistorien som et tydelig oppstykket fenomen. Det nye bygger alltid på det gamle, og noen klare brudd finner man ikke, i alle fall ikke i Norge. For eksempel ser man at selv om norsk rett har blitt gradvis sekularisert de siste århundrene, er mange av de materielle reglene fremdeles bygd på tradisjonelle kristne verdier og kan dermed spores tilbake til middelalderens kristenrett, sier hun.
Grunnprinsippene om at avtaler skal holdes og at drap skal straffes, går igjen i «lovbygget» tid. Selv om materielle regler endres og utvikles over tid, kan man også finne igjen visse grunnleggende prinsipper i hele den dokumenterte rettshistorien.
Serie: Jussens historie
«Med lov skal landet bygges» står det i Frostatingsloven og gjengitt i Høyesterett. Men hva som er lov, rett og galt forandrer seg fra én tidsepoke til en annen. I 1600 ble hekser brent, og skarlagenrødt var forbudt. Hva kan dagens juss lære av rettens historie? Juridika Innsikt har tatt et dypdykk i rettshistorien – også de kuriøse sakene.
Serien om rettshistorie er utformet i samarbeid med Arkivverket, Nasjonalbiblioteket, Christiania Katedralskoles bibliothek og Justismuseet.
Milepæler i historien
Vel og merke noterer rettshistorikere likevel noen viktige milepæler som endrer synet på retten mer enn andre. Ikke minst gjelder det kristningen av Norge (1000-tallet), den lutherske reformasjonen (1500-tallet), ideen om en naturrett (1600-tallet), opplysningstiden (1700-tallet), demokratiseringen og sekulariseringen (1800- og 1900-tallet) og vitenskapsutviklingen.
Noen rettsområder beveger seg dessuten raskere enn andre, mens felt som strafferetten og arveretten utvikler seg langsommere.
Det finnes ingen klare brudd. Det er en kontinuitet i jussen
– Arv er de lange linjers juss, som jussprofessor John Asland skrev i sin ekspertkommentar om hva som er nytt i ny arvelov.
Når lovene kommer sjelden, er det rettspraksis som flytter selve retten, og til slutt kan det på papiret bli veldig klare brudd mellom en gammel og en ny lov. Det er for eksempel ganske langt mellom Norske Lov av 1687 og straffeloven av 1902 og 2005.
– I sivilprosess var det ingen nye lover mellom Christian den femtes Lov av 1687 og tvistemålsloven i 1915, forklarer Astrup Hjort. I den gamle loven av 1687 var det for eksempel en «legal bevis-teori»: regler om at to vitner måtte til for at noe skulle anses som en forklaring, men et kvinnelig vitne telte bare som et halvt vitne.
– Det med å vekte vitner og bevis har vi gått helt bort fra. Så formelt er dette et stort brudd, men det har jo dukket opp endringer i praksis underveis, sier Astrup Hjort.
Derfor er det kontinuitet, heller enn brudd, som kjennetegner rettshistorien.
Serien er produsert med støtte fra Fritt Ord, gitt i 2021.
