Ekspertkommentar

Hva er nytt i ny lov om arv og dødsboskifte

Hva er nytt i ny lov om arv og dødsboskifte
I 2021 trådte ny lov om arv og dødsboskifte i kraft. I denne kommentaren går John Asland gjennom forskjellen på ny og gammel lov.
Lesetid ca. 17 minutter

Gjennom arv videreføres eiendom til neste generasjon. I 2021 trådte ny lov om arv og dødsboskifte i kraft og erstattet arveloven av 1972 og skifteloven av 1930. Hva er nytt? Antakelig mindre enn folk flest tror og mer enn jurister flest tror. I den nye arveloven videreføres i all hovedsak den gamle arvelovens grunnstruktur. Flere store endringsforslag ble vurdert og forkastet, men det er likevel det gjort mange mindre inngripende endringer spesielt for særkullsbarn, formkrav til testament, avkortning og pliktdelsregler. I denne teksten går John Asland gjennom forskjellen på ny og gammel lov.

Den nye loven vil i store trekk bevare status quo slik rettstilstanden var under 1972-loven og skifteloven.

Hva er nytt i ny lov om arv og dødsboskifte

Om forfatteren

John Asland er professor i rettsvitenskap ved Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo. Asland ble cand. jur. i 2002 og tok den juridiske doktorgrad i 2008. Professor siden 2012. Tidligere advokatfullmektig (2002-2003), konstituert lagdommer i Borgarting lagmannsrett (2008-2009), rådgiver i Justisdepartementets lovavdeling (2010) og sekretær for Arvelovutvalget (2011-2014). Asland er også professor II ved Høgskolen i Innlandet.
Asland har blant annet utgitt boken Uskifte (2008), lærebøkene Arverett (2021) og medforfattet Arverett (7. utg. 2018). Asland er redaktør i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål og sentral i opplæringen av arverett på Juristenes Utdanningssenter. Han er også forfatter av Arveloven med kommentarer fra Gyldendal, i salg fra april.
Foto: UiO.

Innledning

Den 1. januar 2021 trådte lov 14. juni 2019 nr. 14 om arv og dødsboskifte (arveloven) i kraft. Loven erstatter arveloven av 1972 (heretter 1972-loven) og skifteloven av 1930.

Den nye loven vil i store trekk bevare status quo slik rettstilstanden var under 1972-loven og skifteloven. Arvelovutvalget foreslo å styrke lengstlevende ektefelles legalarverett på bekostning av slekten. Dette forslaget ble ikke fulgt. Videre foreslo utvalget å begrense pliktdelsbrøken – et forslag som heller ikke fulgt i den videre lovarbeidet. Arvelovutvalgets forslag om å likestille ektefeller og samboere med fem års samboerskap bak seg, var også for radikalt til å vinne tilstrekkelig støtte i departementet og Stortinget. Skiftelovutvalgets forslag om at arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser ved privat skifte skulle begrenses til verdiene i boet, vant heller ikke gehør. Selv om ingen av disse store endringsforslagene ble fulgt, er det mange mindre inngripende endringer. Mye er forenklet både innholdsmessig og språklig. Likevel må man nok si at arveretten i sin grunnstruktur er slik den har vært ved den store revisjonen av 1854-arveloven i 1937. Avgrensningen av hvilke arvinger man har, er den samme, pliktdelsbrøken er den samme, ektefellens arverett og rett til uskifte er i det store og det hele også den samme. Dette illustrerer at arveretten er de lange linjenes juss.

Arbeidet med lovrevisjonen startet allerede i 2005 da det ble nedsatt et utvalg for å revidere skifteloven av 1930. Professor Peter Lødrup ble satt til å lede dette utvalget. Skiftelovutvalget avga sin innstilling NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning i november 2007. Lovarbeidet ble satt på vent en stund i Justisdepartementet før man kom til at det også burde foretas en revisjon av arveloven. Det ble nedsatt et utvalg i 2011 for å revidere arveloven. Utvalget, som ble ledet av professor Torstein Frantzen, UiB, avga sin innstilling NOU 2014: 1 Ny arvelov i februar 2014. Etter at arvelovutvalget avga sin innstilling, kom prosessen med revisjonen av skifteloven i gang igjen. Departementet fremmet en felles proposisjon om ny lov om arv og dødsboskifte i 2018: Prop. 107 L (2017–2018). Proposisjonen ble fulgt opp med kun mindre endringer av Stortingets justiskomité i Innst. 252 L (2018–2019). Loven ble vedtatt av Stortinget og sanksjonert av Kongen i statsråd som lov 14. juni 2019 nr. 21 om arv og dødsboskifte (arveloven). Det ble gjort enkelte mindre justeringer i den nye loven ved lov 18. desember 2020 nr. 149.

Forslag om å likestille ektefeller og samboere med fem års samboerskap bak seg, var også for radikalt (...) Forslag om at arvingenes ansvar for avdødes forpliktelser ved privat skifte skulle begrenses til verdiene i boet, vant heller ikke gehør.

I denne artikkelen vil jeg ta for meg hovedpunktene i den nye loven. Jeg vil behandle slektsarveretten, ektefellens arverett, uskifte for ektefeller og samboere, avtaler om arv og testamentsarvereglene, herunder reglene om pliktdel. Jeg vil også si noen ord om lovvalgsreglene og overgangsreglene fra skifteloven og 1972-loven. Loven er behandlet i full bredde i John Asland, Arverett, Oslo 2021 og John Aslands lovkommentar, Lov om arv og dødsboskifte, Oslo 2021 (omtalt her). Arvedelen av loven er dessuten behandlet i Peter Hambros lovkommentar Arveloven, Oslo 2020.

Arveretten i sin grunnstruktur er slik den har vært ved den store revisjonen av 1854-arveloven i 1937.

Hva er nytt i ny lov om arv og dødsboskifte
John Aslands Arverett (Gyldendal, 2021) og Peter Hambros lovkommentar Arveloven (Universitetsforlaget, 2020).

Loven ble vedtatt av Stortinget og sanksjonert av Kongen i statsråd som lov 14. juni 2019 nr. 21 om arv og dødsboskifte (arveloven). Det ble gjort enkelte mindre justeringer i den nye loven ved lov 18. desember 2020 nr. 149.

Slektsarveretten

De nærmeste arvingene er arvelaterens livsarvinger, jf. al. § 4. Hvis det ikke er livsarvinger etter arvelateren, kommer andre arvegangsklasse, jf. al. § 5. Dette er arvelaterens foreldre og deres etterkommere.

Slektsarveretten er uendret fra 1972-loven. De nærmeste arvingene er arvelaterens livsarvinger, jf. al. § 4. Hvis det ikke er livsarvinger etter arvelateren, kommer andre arvegangsklasse, jf. al. § 5. Dette er arvelaterens foreldre og deres etterkommere. Hvis det heller ikke er arvinger i andre arvegangsklasse, arver tredje arvegangsklasse, som omfatter arvelaterens besteforeldre og deres etterkommere, jf. al. § 6. Tredje arvegangsklasse er begrenset til besteforeldrene og to generasjoner av etterkommere. Slektsarverettens grense går ved arvelaterens fettere og kusiner – besteforeldrenes barnebarn.

Ektefellers arverett

Ektefellens arverett er også uendret i den nye loven. Dette innebærer at ektefellen arver en firedel eller minst fire ganger folketrygdens grunnbeløp (4G) i konkurranse med livsarvinger, jf. al. § 8. Med dagens grunnbeløp per 1. mai 2020 på 101 351 kroner, utgjør 4G 406 404 kroner. Videre arver ektefellen en halvpart eller en minstearv på 6G i konkurranse med andre arvegangsklasse, jf. al. § 9 første ledd. Hvis det verken er livsarvinger eller arvinger i andre arvegangsklasse, arver ektefellen alt, jf. al. § 9 andre ledd.

Ektefellens arverett er også uendret i den nye loven. Dette innebærer at ektefellen arver en firedel eller minst fire ganger folketrygdens grunnbeløp (4G) i konkurranse med livsarvinger.

Arvelovutvalget ønsket å styrke ektefellens arverett slik at ektefellen arvet en halvpart i konkurranse med første arvegangsklasse. I konkurranse med andre arvegangsklasse skulle ektefellen være enearving, men med en sekundærarverett for førstavdødes slektsarvinger dersom ektefellen døde uten å gifte seg, få barn eller opprette testament (NOU 2014: 1 s. 33 flg.).

Departementet ville ikke styrke ektefellens arverett ytterligere. Det ble lagt vekt på at en styrket arverett for ektefellen ville gå ut over arvelaterens særkullsbarn. Dessuten var departementet skeptisk til at arven skulle gå sidelengs til ektefellen fremfor nedover til livsarvingene (Prop. 107 L (2017–2018) s. 50–55). For å stryke særkullsbarnas stilling, ble det innført en bestemmelse om at livsarvingene skulle ha visse rettigheter i skifteoppgjøret selv om lengstlevende ektefelle ville ha krav på alle verdiene i boet i kraft av minstearven, jf. al. § 8 andre ledd.

I den nye loven ble tidspunktet for tap av arveretten endret fra tidspunktet for vedtaket eller dommen om separasjon eller skilsmisse til tidspunktet da kravet om separasjon eller skilsmisse kom inn til fylkesmannen, jf. al. § 11.

Det er også gjort en annen endring i ektefellens arverett i forbindelse med samlivsbrudd. Ektefellens arverett opphører ved skilsmisse. Da er man ikke lenger ektefelle. Men ektefellearveretten opphører allerede ved en formell separasjon. I den nye loven ble tidspunktet for tap av arveretten endret fra tidspunktet for vedtaket eller dommen om separasjon eller skilsmisse til tidspunktet da kravet om separasjon eller skilsmisse kom inn til fylkesmannen, jf. al. § 11.

Samboeres arverett

Samboerarveretten ble innført i Norge ved en lovendring i 2008. Den gir samboere som har, har hatt eller venter barn med avdøde en begrenset arverett og rett til uskifte med felles bolig og innbo, fritidseiendom med innbo og bil. Arvelovutvalget ønsket å likestille samboere med fem års sammenhengende samboerskap, med ektefeller. Dette ble begrunnet dels med at den sosiale realiteten og de sosiale behovene er de samme, dels med at mange lever med den vrangforestilling at ektefeller og samboere er likestilt, og dels med at avtalefriheten er en fiksjon; det er ikke en frihet til å velge bort ekteskapet og dets rettsvirkninger, men en frihet for den av samboerne som ikke ønsker å forplikte seg (NOU 2014: 1 s. 48 flg.).

Samboerarveretten ble innført i Norge ved en lovendring i 2008.

Departementet ville opprettholde rettstilstanden fra lovendringen i 2008. Departementet vekta betydningen av å ha et alternativ til ekteskap. Avtalefriheten ble trukket frem. For de barnløse samboerne ble det påpekt at dette er en heterogen gruppe hvor det er vanskelig å finne grunnlag for noe felles ønske for hva alle undergruppene av samboere ønsker. Samboere uten barn omfatter alt fra unge i utprøvingsfasen til eldre enker og enkemenn med barn fra tidligere forhold som har funnet hverandre på eldre dager. Sist, men ikke minst, ble det trukket frem at samboerarvereglene fra 2008 var relativt nye, og at man burde være forsiktig med store skritt før man hadde erfaring med hvordan disse reglene fungerte (Prop. 107 L (2017–2018) s. 67 flg.).

Samboere med felles barn – eller mer presist samboere som har, har hatt eller venter barn på dødsfallstidspunktet, har krav på en arverett begrenset til 4G, jf. al. § 12. Arveretten er imidlertid også en minimumsarv, slik at inntil boet er større enn 4G, vil samboeren arve alt. Som et alternativ til ordinær arverett, vil samboere med felles barn kunne sitte i uskifte med felles bolig og innbo, fritidseiendom med innbo og bil som tilhørte avdøde. Samboere som ikke har felles barn, men som har bodd sammen i minst fem år, har rett til å testamentere inntil fire ganger folketrygdens grunnbeløp uten hinder av pliktdelsarven til eventuelle særlivsarvinger.

Samboere med felles barn – eller mer presist samboere som har, har hatt eller venter barn på dødsfallstidspunktet, har krav på en arverett begrenset til 4G, jf. al. § 12. Arveretten er imidlertid også en minimumsarv, slik at inntil boet er større enn 4G, vil samboeren arve alt.

Uskifte

Uskifteordningen opprettholdes i den nye loven. Uskifteretten vil imidlertid kunne begrenses gjennom testament som den lengstlevende ektefellen har fått kunnskap om før førstavdøde ektefelles død. Lengstlevende vil imidlertid uansett ha minstearven på 4 eller 6G i behold.

Omstøtelsen skal etter den nye loven skje ved at man tilbakefører gavens verdi, ikke selve gavegjenstanden.

Lengstlevende ektefelles rådighet under uskifte blir også omtrent som før. Lengstlevende ektefelle vil fortsatt råde som en eier ved livsdisposisjoner, jf. al. § 22 første ledd. Ved testament er den tidligere begrensningen ved at lengstlevende ikke kunne råde testarisk over eiendeler som var særskilt ført inn i boet av førstavdøde, videreført. De vesentlige begrensningene i lengstlevende ektefelles rådighet vil fortsatt være begrensninger i adgangen til å gi gaver og begrensninger i hvordan man kan foreta arveoppgjør til førstavdødes arvinger. For gaver var det i den gamle loven et skille mellom gaver som besto fast eiendom, og andre gaver. For fast eiendom var det et absolutt gaveforbud som innebar at også gavesalg var forbudt, uansett om gaveelementet var stor eller lite. For andre gaver var det et krav om at gaven sto i misforhold til formuen i boet for at den skulle være urettmessig. Det innebærer at domstolene i større grad må beregne hvor stor gaven eller gaveelementet er vurdert opp mot nettoverdien av uskifteboet. De dommene som Høyesterett har avsagt under den gamle loven, har alle dreid seg om gavesalg av fast eiendom. Vi har derfor aldri fått noen autoritativ uttalelse om hvor terskelen for misforhold går.

For å kunne avklare om det er gitt gaver i strid med al. § 23, arveoppgjør i strid med al. § 24 eller annet misbruk av uskifteboet, jf. al. § 28 andre ledd, er det i al. § 25 åpnet for at arvingene kan kreve bevissikring utenfor rettssak.

Forutsatt at gaven står i misforhold til formuen i boet og at gavemottakeren visste eller burde vite at lengstlevende ektefelle ikke hadde rett til å gi gaven, vil gaven kunne omstøtes, jf. al. § 23 andre ledd. Selve omstøtelsesoppgjøret har hittil i praksis vært foretatt som et naturaloppgjør hvor gaveobjektet føres tilbake til boet, mens boet må føre tilbake til gavemottakeren et eventuelt vederlag. Denne ordningen, som innebærer en del transaksjonskostnader, som for eksempel dokumentavgift og tinglysningsavgift, og som kan gi vanskelige spørsmål dersom gavemottakeren har gjort utbedringer av gaveeiendommen i tiden etter at gaven ble gitt, er nå forlatt. Omstøtelsen skal etter den nye loven skje ved at man tilbakefører gavens verdi, ikke selve gavegjenstanden.

For å kunne avklare om det er gitt gaver i strid med al. § 23, arveoppgjør i strid med al. § 24 eller annet misbruk av uskifteboet, jf. al. § 28 andre ledd, er det i al. § 25 åpnet for at arvingene kan kreve bevissikring utenfor rettssak. Dette er en spesialregel som gir arvingene rett til å kreve utlevering av bevis i tilfeller hvor det er grunn til å tro at lengstlevende ektefelle har overskredet lovens rådighetsbegrensninger. Terskelen for å kreve bevissikring er lavere enn i de generelle reglene om dette i tvisteloven kapittel 28.

Avtaler om arv

Reglene om avtaler om arv er samordnet og systematisert på en ryddigere måte enn i den gamle loven. Det er fortsatt et forbud mot å avhende arv.

Reglene om avtaler om arv er samordnet og systematisert på en ryddigere måte enn i den gamle loven. Det er fortsatt et forbud mot å avhende arv. Forbudet mot avhendelse av arv er imidlertid utvidet til også å omfatte salg av gjenstander som en arving forventer å arve, jf. al. § 73. Forhåndsavtaler mellom arvingene om hvem som skal overta de enkelte eiendelene i boet, er imidlertid tillatt, jf. al. § 73 andre ledd.

Det er gitt felles regler om avslag på falt og ventet arv i al. § 74. Konsekvensen av avkall skal i begge tilfeller være at arven fordeles som om arvingen var død før arvelateren.

Reglene om avkortning har gått gjennom den største endringen. I 1972-loven kunne avkortning av betydelige gaver som noen, men ikke alle barna til arvelateren hadde fått, foretas dersom det kunne godtgjøres at avkortning var i samsvar med arvelaterens forutsetninger. Et avkortningspåbud trengte ikke å ha kommet til gavemottakerens kunnskap. Det var heller ikke noe krav om at avkortning måtte være bestemt senest på gavetidspunktet. Med den nye loven § 75 kan avkortning skje for ytelser av økonomisk verdi selv om denne verdien ikke trenger å være betydelig. Det er imidlertid et krav om at avkortning må være satt som vilkår for gaven. Det innebærer i praksis at mottakeren av ytelsen må ha blitt gjort klar over avkortningspåbudet, og at avkortning må være bestemt senest på gavetidspunket. Den nye regelen øker forutsigbarheten for arvingene, samtidig som den begrenser fleksibiliteten for arvelateren. Avtalen mellom giveren og gavemottakeren blir viktigere enn før, men det er fortsatt deklaratoriske regler om virkninger av avkortningen for tilfeller hvor avtalen (vilkårene) ikke sier noe om spørsmålet.

Mottakeren av ytelsen må ha blitt gjort klar over avkortningspåbudet, og at avkortning må være bestemt senest på gavetidspunket. Den nye regelen øker forutsigbarheten for arvingene, samtidig som den begrenser fleksibiliteten for arvelateren.

Testamenter

Den nye loven gir en legaldefinisjon av hva som menes med dødsdisposisjon. Dette spørsmålet var tidligere hovedsakelig løst gjennom rettspraksis.

Den nye loven gir en legaldefinisjon av hva som menes med dødsdisposisjon. Dette spørsmålet var tidligere hovedsakelig løst gjennom rettspraksis. Definisjonen bygger på vurderingstemaet i nyere rettspraksis fra Høyesterett. Som dødsdisposisjon regnes «avtale og gave som verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid». Som eksempel på slike disposisjoner nevnes «gave fra en giver som snart skal dø, og som vet det». Eksempelet sikter til gaver gitt på dødsleiet. Man ville imidlertid unngå å bruke dødsleiebegrepet i lovteksten, da dette begrepet er veldig vagt i konturene (NOU 2014: 1 s. 92). Lovens formulering omfatter foruten dødsleiesituasjoner også situasjoner hvor arvelateren disponerer etter å ha tatt en beslutning om i nær framtid å ta sitt eget liv.

Det er ikke lenger et vilkår at vitnene skal være til stede sammen mår testator underskriver testamentet eller vedkjenner seg sin underskrift. Dette kan gjøres overfor vitnene én etter én.

For opprettelse av testamenter lempes det i al. § 42 noe på formkravene. Det er ikke lenger et vilkår at vitnene skal være til stede sammen mår testator underskriver testamentet eller vedkjenner seg sin underskrift. Dette kan gjøres overfor vitnene én etter én. Det er også gjort noen endringer i reglene om vitnehabilitet. Testamentsarvingens samboer blir, naturlig nok tatt inn som et inhabilt testamentsvitne. Derimot vil en del kategorier av svogerskap ikke lenger medføre habilitet. Det er også gitt en forskriftshjemmel i al. § 42 femte ledd for å kunne gi regler om digitale testamenter. I forskriftshjemmelen er det åpnet for at formkravene til digitale testamenter kan fravike de ordinære formkravene.

Det er strammet noe inn på tilbakekall på andre måter enn gjennom bruk av de alminnelige formkravene. Det vil ikke lenger være mulig med tilbakekall av enkeltdisposisjoner i et testament gjennom delvis overstryking eller delvis ødeleggelse, jf. al. § 48.

Det vil ikke lenger være mulig med tilbakekall av enkeltdisposisjoner i et testament gjennom delvis overstryking eller delvis ødeleggelse, jf. al. § 48.

Livsarvingenes pliktdelsarv videreføres med utgangspunkt i at to tredeler av dødsboet skal være pliktdelsarv for livsarvingene, jf. al. § 50. Den tidligere beløpsbegrensningen på 1 000 000 kroner til hvert barn eller hvert barns linje er imidlertid gitt en annen form enn tidligere. Forrige gang beløpsbegrensningen ble justert var i 1985. Inflasjon og prisstigning hadde redusert verdien av beløpet. Rikmannsprivilegiet var etter hvert noe som også omfattet middelklassen. Arvelovutvalget foreslo en oppjustering i tråd med konsumprisindeksen til 40G ganger folketrygdens grunnbeløp (NOU 2014; 1 s. 144). Departementet mente at dette var et for stort sprang, og foreslo beløpsbegrensningen satt til 25 G til hvert barn eller hvert barns linje (Prop. 107 L (2017–2018) s. 94). I Stortinget ble beløpsbegrensningen ytterligere redusert, til 15 G til hvert barn eller hvert barns linje (Innst. 252 L (2018–2019) s. 21–23). Indeksjusteringen av beløpsbegrensningen vil innebære at det beløpsbegrensede pliktdelsvernet vil følge prisutviklingen ellers i samfunnet.

Endringen er i tråd med en internasjonal utvikling.

En annen viktig endring i pliktdelsreglene er at man opphever det kvalitative pliktdelsvernet. Under 1972-loven hadde ikke arvelateren mulighet til å bestemme hvem som skulle arve eiendeler som utgjorde mer enn en tredel av verdiene i boet (eller som ville innebære at alle de andre livsarvingene ikke fikk minst 1 000 000 kroner hver). Bestemmelsen i al. § 51 endrer på dette. Nå kan arvelateren bestemme at pliktdelsarven skal utbetales i kontanter. Dessuten kan det bestemmes at en livsarving skal gis rett til å overta en eiendel, uansett verdi, mot å kjøpe ut de andre. Dette løser flokene for eksempel i en familie med et veldig dyrt landsted som kanskje bare en av arvingene har råd til å overta. Det forhindrer at de øvrige kan påtvinge et salg fra boet. Endringen er i tråd med en internasjonal utvikling hvor pliktdelsreglene går over fra å gi beskyttelse av familieformue i form av gjenstander til å være et rent verdivern.

Lovvalgsregler

Lovvalgsreglene i arveretten har hittil stort sett vært ulovfestede. Vi har riktignok hatt regler om formkrav for testamenter som er basert på Haagkonvensjonen om lovkonflikter vedrørende former for testamentariske disposisjoner av 1961 og Nordisk konvensjon om arv og dødsboskifte fra 1934.

Det er stadig flere tilfeller hvor arveoppgjør har tilknytning til flere land.

Med den nye loven lovfestes de stadig viktigere lovvalgsreglene. Det er stadig flere tilfeller hvor arveoppgjør har tilknytning til flere land. Arvelateren kan ha et annet statsborgerskap enn det norske. Det kan være arvinger i flere ulike land, arvelateren kan etterlate seg eiendom i flere land eller det kan være et testament som er opprettet i et annet land og etter andre formkrav enn de norske. Lovreglene er i den nye loven er i stor grad basert på de samme prinsippene som EUs arverettsforordning og på den reviderte nordiske konvensjonen.

Utgangspunktet er at arveretten i den staten hvor arvelateren hadde sitt vanlige bosted da han døde, skal benyttes.

Utgangspunktet er at arveretten i den staten hvor arvelateren hadde sitt vanlige bosted da han døde, skal benyttes, jf. al. § 78. Avdødes siste vanlige bosted er også avgjørende for den skifterettslige jurisdiksjonen, jf. al. § 85. Ved testament kan det gjøres et lovvalg til arveretten i et land man er eller har vært statsborger av, jf. al. § 79. Det er imidlertid et vesentlig skår i den testamentariske valgretten: Dersom arvelateren er norsk statsborger og bosatt i Norge ved dødsfallet, kan man ikke foreta et slikt lovvalg. Dette unntaket, som man ikke finner verken i EUs arverettsforordningen eller i den nordiske konvensjonen, er problematisk. Det er begrunnet i at personer med dobbelt statsborgerskap, og som bor i Norge, har en så sterk tilknytning til Norge at norsk rett ikke bør kunne velges bort. I og med at valgretten også følger av den nordiske konvensjonen, vil unntaket neppe kunne gjelde i internordiske forhold, jf. for så vidt al. § 82 om overenskomst med fremmed stat. Det er også problematisk i et EØS-rettslig perspektiv. Selv om ikke Norge er en del av EU og EUs sivilrettssamarbeid som arverettsforordningen er en del av, vil en norsk særregel kunne skape problemer for den frie bevegelighet av personer, som er en sentral pilar i EØS-avtalen, som er Norges rettslige rammeverk for samarbeidet med EU-landene.

Overgangsregler

Hvis arvelateren døde før 1. januar 2021, er det 1972-loven og skifteloven av 1930 som regulerer arve- og skifteoppgjøret.

I utgangspunktet vil den nye loven gjelde for dødsfall som finner sted etter at loven er satt i kraft. Det vil si at dødsfallstidspunktet avgjør hvilken lov som skal anvendes. Hvis arvelateren døde før 1. januar 2021, er det 1972-loven og skifteloven av 1930 som regulerer arve- og skifteoppgjøret. Hvis arvelateren dør 1. januar 2021 eller senere, er det i utgangspunktet den nye loven som gjelder. Det er imidlertid gjort enkelte presiseringer.

For uskifte er det den nye loven som gjelder for disposisjoner som foretas av lengstlevende ektefelle eller samboer etter at loven er satt i kraft, selv om førstavdøde ektefelle døde før 1. januar 2021. Uskifteboet skal også skiftes etter reglene i den nye loven selv om førstavdøde døde under den gamle lovens virketid.

For testamenter er utgangspunktet at gyldigheten av en testamentarisk disposisjon skal avgjøres etter loven på tidspunktet da testamentet ble opprettet, tilbakekalt eller endret. For pliktdelsreglene er det en avvikende overgangsregel. De nye reglene vil gjelde også for eldre testamenter, men først fra ett år etter at den nye loven ble satt i kraft, det vil si fra 1. januar 2022. Det er også enkelte andre overgangsregler, se nærmere John Asland, «Ny lov om arv og dødsboskifte – overgangsregler fra eldre rett», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevern­rettslige spørsmål, 2021 s. 77 flg.

De nye reglene vil gjelde også fore eldre testamenter, men først fra ett år etter at den nye loven ble satt i kraft, det vil si fra 1. januar 2022.

Les mer om den nye arveloven i rettslitteraturen

Hva er nytt i ny lov om arv og dødsboskifte
John Asland er forfatter av Arveloven med kommentarer fra Gyldendal, i salg fra april. Foto: gyldendal.no

John Asland, Arverett, Oslo 2021.

John Aslands lovkommentar, Arveloven med kommentarer, Oslo 2021.

Peter Hambros lovkommentar Arveloven, Oslo 2020.

Hold deg faglig oppdatert på ny arvelov:

Juridika Innsikt

Tidsskrift for familierett, arverett og barnevern

Kurs i arveloven

Det årlige arve-og familierettskurset

Kurs fra Juristenes Utdanningssenter: Advokatenes fagdager - Familie- og arverett

Kurs fra Juristenes Utdanningssenter: Livestream: Advokatenes fagdager - Familie- og arverett

Kurs fra Juristenes Utdanningssenter: Arv og dødsboskifte

Kurs fra Juristenes Utdanningssenter: Det nye testament