Nytt i strafferetten i 2018

Politihøgskoleprofessor og strafferettsekspert Morten Holmboe har laget en oversikt over utvalgte høyesterettsavgjørelser i strafferett i 2018. Planen er en fast serie to ganger i året. Juridika Innsikt har intervjuet Holmboe om gråsoner Høyesterett nylig har avklart og om seks trender i strafferetten.

• Færre straffesaker slipper inn i Høyesterett
• Skjerpet krav til lovhjemmel
• Presisering av praksis omkring dobbel straffbarhet (lovbrudd i utlandet)
• Tydeligere signaler fra lovgiveren
• Strengere straffer for alvorlige lovbrudd
• Innføring av fotlenke med nye komplikasjoner

Dette er seks av strafferettens trender, ifølge Morten Holmboe, professor i politivitenskap ved Politihøgskolen. I nyeste utgave av Tidsskrift for strafferett går forskeren gjennom et utvalg av straffesaker fra Høyesterett og Høyesteretts ankeutvalg i 2018.

– Artikkelen er den første i en halvårlig serie som skal gi abonnentene oversikt over det store bildet i strafferetten. Strafferett er et stort felt. Viktige dommer faller hver eneste uke, men noen dommer setter større spor i rettspraksis enn andre. Det er disse jeg forsøker å påpeke i gjennomgangen, forklarer Holmboe, som har erfaring som kontorsjef hos Sivilombudsmannen og som førstestatsadvokat ved Riksadvokatembetet.

– Jeg er inspirert av Frederik Zimmers årlige oversikt over høyesterettsdommer i skatterett i tidsskriftet Skatterett, sier Holmboe da Innsikt møter ham på Politihøgskolen.

Høyesterett har i 2018, som tidligere år, presisert kravet til tydelig hjemmel for straff. Det så man blant annet i «knivbærings-saken» og «sexdukke-saken».

Fra skatteamnesti til mishandling

I 2018 har Høyesterett blant annet avklart grensene rundt straff for mishandling i nære relasjoner i utlandet, forsikringsbedrageri, fremmedkrigere og skatteamnesti.

HR-2018-875-A er Høyesteretts første sak der vilkårene for skatteamnesti i straffesak blir nærmere vurdert. Den handler om en advokat som drev omfattende moms-svindel i ni år, og meldte seg, men spørsmålet var om det var frivillig eller under press. HR-2018-2452-A handler om taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21: en pensjonert overlege var privat engasjert for et forsikringsselskap og brukte sykehusets datasystem til å tilegne seg opplysninger som forsikringsselskapet ikke hadde oversendt han. Han ble dømt fordi han ikke hadde forsikret seg om at han hadde fått samtykke fra den skadelidte.

Skjerpet krav til lovhjemmel – Ingen hjemmel, ingen straff

I flere saker har Høyesterett i 2018, som i tidligere år, presisert kravet til tydelig hjemmel for straff. Det så man blant annet i «knivbærings-saken», «sexdukke-saken» og en sak om besøksforbud og treningssentre.

I HR-2018-1853-U om straffeloven § 189s forbud mot å bære kniv på offentlig sted hadde en 20 år gammel mann en kniv i hanskerommet i bilen under kjøring. Han ble domfelt i tingretten, og lagmannsretten nektet hans anke fremmet. Høyesteretts ankeutvalg la vekt på forskjellen mellom første ledd om skytevåpen («har med») og annet ledd («bærer»). Lagmannsrettens nektelsesbeslutning ble opphevet. Deretter fremmet lagmannsretten anken og frifant mannen.

I en annen sak (HR-2018-2395-A) ble en mann som hadde besøksforbud mot en tidligere samboer frikjent for å ha ankommet et treningssenter der den tidligere samboeren trente. Mannen forlot ikke lokalet, men tok heller ikke kontakt. Høyesterett var enig med lagmannsretten i at mannen ikke var skyldig i å «forfølge, besøke eller på annet vis kontakte» kvinnen.

I HR-2018-2306-U gjaldt spørsmålet om en importert sex-dukke i barnestørrelse var en «fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn» (straffeloven § 311). Tingretten dømte tiltalte, og lagmannsretten nektet hans anke fremmet. Høyesteretts ankeutvalg konkluderte med at spørsmålet ikke er avklart i rettspraksis. Lagmannsrettens ankenektelse ble opphevet. Lagmannsretten fremmet deretter anken, og mannen ble dømt på ny. Dommen er anket til Høyesterett, og anken er fremmet til behandling.

Noen dommer setter større spor i rettspraksis enn andre. Det er disse jeg forsøker å påpeke.

Dobbel straffbarhet ved mishandling i nære relasjoner i utlandet

I 2018 behandlet Høyesterett to saker der spørsmålet gjaldt dobbel straffbarhet og mishandling i nære relasjoner.

Som kjent kreves det som hovedregel at et straffbart forhold må være straffbart både i landet det begås i og i Norge for å straffes i Norge. To unntak i straffeloven gjelder kjøp av seksuelle tjenester og seksuell omgang med barn under 16 år. Nordmenn som kjøper seksuelle tjenester i Thailand eller har sex med personer under 16 år, men som er over seksuell lavalder i det landet, kan for eksempel dømmes i Norge for dette.

Mishandling i nære relasjoner har derimot ikke et slikt unntak. Men Høyesteretts to dommer på feltet, viser at en sak påbegynt i Norge og fortsatt i utlandet, kan straffes også for den delen som er begått i utlandet.

– Er det ikke bedre at straffen avgjøres av dommerne som kjenner saken?

Mishandling påbegynt i Norge vs påbegynt i utlandet

I den første saken hadde tiltalte begynt mishandling av sin ektefelle mens familien bodde i Norge, og fortsatt mens familien bodde i Nigeria. Mannen ble dømt for hele mishandlingen, fordi den var påbegynt i Norge.

I den andre saken hadde mishandlingen begynt etter at familien hadde flyttet til England. Det var ikke avklart om forholdet var straffbart i britisk lov, og lagmannsrettens fellende dom ble opphevet.

– Disse to avgjørelsene gir retningslinjer for å avklare jurisdiksjonsspørsmål ved mishandling begått i utlandet, sier Holmboe, og rettspraksisen blir viktig fordi forarbeidene til straffeloven ikke diskuterer forbrytelse begått dels i Norge, dels i utlandet (kollektivforbrytelser).

Professoren finner det tankevekkende at en norsk borger (eller en som har bopel her) i en del tilfeller kan mishandle sine nærmeste uten å kunne straffes her. Han reiser derfor spørsmålet om ikke mishandling i nære relasjoner burde unntas fra kravet om dobbel straffbarhet i straffeloven § 5, på lik linje med kjøp av seksuelle tjenester, omsorgsunndragelse og hatefulle ytringer.

Her er sakene Holmboe går gjennom i sin artikkel

HR-2018-2395-A Besøksforbudets grenser

HR-2018-1853-U Om straffeloven § 189s forbud mot å «bære» kniv på offentlig sted

HR-2018-2306-U Sex-dukker som er barn

Dobbelt straff – og barnemishandling og konemishandling i utlandet

Foreldelse for alvorlige seksuallovbrudd

HR-2018-675-A Forvaring etter voldtekts-dop

HR-2018-2339-A Forvaring etter dobbelt drapsforsøk

HR-2018-1340-U Forvaring etter serie-voldtekt

HR-2018-1659-A Terror og ung lovbryter

HR-2018-2096-A Voldtekt begått av tenåring

HR-2018-875-A Skatteamnesti – Advokat unndro moms og skatt

HR-2018-1281-A Samfunnsstraff i forsikringsbedrageri

HR-2018- 847-A Narkotika-lovbrudd

HR-2018-1942-A Narkotikalovbrudd, kokain

HR-2018-112-A Mishandling i nære relasjoner (straffeloven § 282 og § 283)

HR-2018-1601-U Mishandling i nære relasjoner

HR-2018-390-A Mishandling i nære relasjoner

HR-2018-1658-A Fartsgrense

HR-2018-2189-A Aktsomhet i trafikk

HR-2018-1050-U Mistet kontroll over kjøretøy

HR-2018-389-A Uaktsom forvoldelse av en annens død

HR-2018-884-A Seksuallovbrudd samleie med en jente på 15 år og 7 måneder

HR-2018-390-A Misbruk av stilling som lege til å skaffe seg seksuell omgang

HR-2018-568-A Straffutmåling for grovt uaktsom voldtekt til samleie.

HR-2018-647-A Sedelighetsforbrytelser: straff etter straffenivået fra 1998 eller 2018

HR-2018-2315-A Straffutmåling for skriftlig fremstilling av seksuelle overgrep mot barn

HR-2018-1281 Forsikringsbedrageri

HR-2018-1660-A Tyveri/naskeri: flere tyverier av gjenstander av lav verdi

HR-2018-1650-A Deltakelse i terrororganisasjonen ISIL Brudd på innreiseforbud

HR-2018-871-A Misbruk av offentlig uniform

HR-2018-674-A Rasistisk ytring – «Jævla neger»

HR-2018-2452-A Taushetsplikt, helseopplysninger

– Etter at artikkelen kom ut har Høyesterett, legger Holmboe til, kommet med en dom om forvaring av idømt ung lovbryter. En gutt på 17 år og tre måneder var dømt for drapsforsøk på et tilfeldig offer med 53 knivstikk, og retten kom da til at kriteriet «helt ekstraordinære omstendigheter» for forvaring ble vurdert som oppfylt, selv om gutten var under 18 år.

Trend: Høyesterett tar inn færre straffesaker

Selv om antallet straffesaker i Høyesterett er høyt sammenlignet med de høyeste domstolene i andre land, er det langt lavere enn før to-instansreformen i 1995, som skulle gi Høyesterett mer tid til saker som setter standarder og overlate flere saker til lagmannsrettene.

– Etter Høyesteretts årsmelding i år, ble det reist spørsmål om innstramningen i antall straffesaker er gått for langt, sier Holmboe, men det er intet enkelt spørsmål for Høyesterett.

– Det er naturlig at antallet svinger litt fra år til år. Og en del saker løses effektivt med begrunnede avgjørelser fra Høyesteretts ankeutvalg, som avsies etter skriftlig behandling.

Holmboes råd til alle strafferettsadvokater som anker til Høyesterett, er å ikke bare forklare hvorfor deres klient har rett i sin egen sak, men hvorfor deres sak har betydning for utenforliggende saker.

For å si det litt folkelig er det flere formler à la «å slå noen på gata = x antall måneder straff»

Strengere straffer, men mange korte dommer

Når politihøgskoleforskeren ser de siste årenes strafferett under ett, noterer han flere lange trender:

Kravet til lovhjemmel er skjerpet, kravet om dobbel straffbarhet for forhold begått i utlandet er understreket og det måles ut strengere straffer for alvorlige lovbrudd.

Angående det siste, følger det etter tydeligere signaler fra lovgiveren. I tillegg har innføring av fotlenke, hjemmesoning, åpnet for noen nye, hittil ukjente komplikasjoner.

– Lovgiveren gir tydeligere signaler i forarbeidet om straffeutmåling enn før. For å si det litt folkelig er det flere formler à la «å slå noen på gata = x antall måneder straff» i noen forarbeidsuttalelser. Lovgiveren er konkret, og Høyesterett har vært lojal mot endringene, noe som ble grundig beskrevet av både Magnus Matningsdal, Toril M. Øie, Tor-Aksel Busch og Holmboe i Tidsskrift for strafferett i 2016.

Derimot er det nesten omvendt på noen andre felt. Over tid ser vi blant annet mildere straffer, som ungdomsstraff, og samtidig ser vi betydelig færre dommer mot unge lovbrytere, noterer Holmboe.

– Det er også myket opp på korte straffer, særlig soning på under fire måneder. Mange av de domfelte her fikk tidligere åpen soning. Nå får de fotlenker. Det har indirekte ført til at de som først kommer i fengsel nå, sitter lenger.

Han reiser derfor spørsmålet om ikke mishandling i nære relasjoner burde unntas fra kravet om dobbel straffbarhet i straffeloven § 5, på lik linje med kjøp av seksuelle tjenester, omsorgsunndragelse og hatefulle ytringer.

Problemene med fotlenke

Holmboe etterlyser en debatt om den store gruppen dommer på fengsel i fire måneder eller mindre. Her er det som regel Kriminalomsorgen som avgjør straffeform og om det blir fotlenke.

– Er det ikke bedre at straffen avgjøres av dommerne som kjenner saken? Det handler om rettsfølelse når fotlenker ikke er opplevd av samfunn og lovbryter som samme straff som faktisk fengsel. Dessuten er det mange uavklarte praktiske følge-problemer ved hjemmesoning. For eksempel hva man gjør med dem som bor i en liten hybel eller leilighet inne i et stort bygg. Kan de bare bevege seg i hybelen, eller i hele bygget, og hvordan skal det sjekkes? spør Holmboe.

Han nevner også utfordringer med bonusfamilier og andres barn som må bo sammen en ikke-forelder som soner hjemme hos en forelder. Holmboe frykter justispolitikerne litt for raskt kastet seg på en «vidundermedisin» for å avlaste fengslene.

En gutt på 17 år og tre måneder var dømt for drapsforsøk på et tilfeldig offer med 53 knivstikk, og retten kom da til at kriteriet «helt ekstraordinære omstendigheter» for forvaring ble vurdert som oppfylt.

Neste milepæl: DNA-register i andre saker enn den opprinnelige

I 2018 behandlet Høyesteretts ankeutvalg en farskapssak der en mor som hadde vært gift med en mann som hadde vært ansett som far, ville ha bevist i retten at mannen ikke var faren. Mannen oppholdt seg i utlandet og var ikke mulig å finne. Ankeutvalget kom da, under dissens, til at hun kunne hente mannens DNA fra identitetsregisteret for å avklare farskapet. Flertallet la vekt på at avklaring var viktig for barnet, mens mindretallet la vekt på at DNA samlet inn til ett formål, ikke uten videre kan brukes til et annet.

– Begge fraksjoner peker på viktige hensyn. Det kan spørres om ikke saken var så prinsipiell at den burde vært henvist til muntlig forhandling i avdeling for fem dommere, sier Holmboe.

Mannen ble dømt for hele mishandlingen, fordi den var påbegynt i Norge.

En annen interessant sak han vil følge med på fremover, er en som allerede er anket til Høyesterett. I denne saken, der John Christian Elden er advokat, har en mann dømt for skattesvik nektet å levere DNA til identitetsregisteret. Spørsmålet er om registreringen er uforholdsmessig etter EMK artikkel 8. Saken ble behandlet i Høyesterett tidlig i juni 2019.

I neste artikkel i Tidsskrift for strafferett vil Holmboe ta for seg utvalgte avgjørelser i straffeprosess fra 2018. Blant annet traff Høyesterett flere avgjørelser om advokaters taushetsplikt.