Straffutmåling for rusavhengiges oppbevaring av narkotika til egen bruk – hva nå?
Ekspertkommentar til Høyesteretts tre dommer av 8. april 2022 (HR-2022-731-A, HR-2022-732-A og HR-2022-733-A)
Fredag før påske avsa Høyesterett tre dommer som innebærer en klar kursendring ved straffutmåling for rusavhengiges bruk av narkotika. Gjennomførte Høyesterett en «rusreform» på egenhånd? Eller var retten lojal mot Stortingets intensjon? Hva blir konsekvensene for politiet, domstolene – og borgerne? Og har lovgiveren fått støtte av Høyesterett for en delvis avkriminalisering av bruk av narkotika for tungt rusavhengige?
Fredag før påske avsa Høyesterett tre dommer som innebærer en klar kursendring ved straffutmåling for rusavhengiges bruk av narkotika.
Om forfatteren
Jeg mener Høyesterett bidro til å avklare sentrale rettsspørsmål ved å behandle de tre sakene med forskjellig kvantum narkotika. Dommene er en lojal oppfølging av Stortingets signaler. Domstolene har nå fått nye retningslinjer de kan følge, og det har også politiet og påtalemyndigheten gjennom Riksadvokatens rundskriv. Det var likevel uheldig at Høyesterett i mai ikke grep sjansen til å behandle påtalemyndighetens anke over en dom fra Borgarting lagmannsrett om betinget fengsel for en mann som ikke var rusavhengig. Saken ville vært velegnet til å få retningslinjer fra Høyesterett om straffenivået også skal endres generelt. I dag henger dette spørsmålet i luften.
Bakgrunn
Rusreformen i Stortinget
I de senere årene har det vært en debatt om straff for bruk av narkotika. Rusreformutvalget foreslo i 2019 å avkriminalisere bruk av narkotika (NOU 2019: 26). Regjeringen Solberg (Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre) foreslo en reform på bakgrunn av utvalgets utredning (Prop. 92 L (2020–2021)). Forslaget falt i Stortinget, men Arbeiderpartiet og Senterpartiet ba regjeringen fremme forslag om en reform der man gikk bort fra å straffe «tunge rusavhengige». Det var bred enighet i Stortinget om at tungt rusavhengige ikke bør straffes for bruk og innehav av narkotika til egen bruk, men et flertall mente at det var vanskelig å akseptere at graden av avhengighet skulle være avgjørende for om en person kunne straffes eller ikke. [1]
Det ble derfor ikke truffet noe vedtak om lovendring. Men hvilken betydning skulle Stortingets uttalelser ha for straffutmålingen i narkotikasaker? Det har rettsvesenet balet med siden sommeren 2021. Foreløpig sluttstrek er satt ved Høyesteretts tre avgjørelser av 8. april 2022. Men flere spørsmål er fortsatt uavklart.
Straffutmåling og ankenektelse – Høyesteretts ankeutvalgs avgjørelse av 2. juli 2021
Opptakten til de tre høyesterettsdommene var en sak der Gjøvik tingrett dømte en rusavhengig mann til 54 dager ubetinget fengsel for oppbevaring av 4 gram heroin og bruk av kokain. Lagmannsretten nektet anken fremmet fordi den fant det klart at anken ikke ville føre fram. Høyesteretts ankeutvalg la til grunn at oppbevaringen av stoffet var til egen bruk, og uttalte at tingrettens straffutmåling var såpass streng at lagmannsretten burde begrunnet hvorfor den ikke fremmet anken. Lagmannsrettens ankenektelse ble opphevet (HR-2021-1469-U).
Men hvilken betydning skulle Stortingets uttalelser ha for straffutmålingen i narkotikasaker? Det har rettsvesenet balet med siden sommeren 2021.
Formelt sier ikke en slik ankenektelse noe om hva Høyesterett mener er riktig straff. Men Høyesteretts ankeutvalg uttalte (avsnitt 17):
«Synet på straffereaksjoner for rusavhengige har endret seg de senere årene. Som begrunnelse for straffutmålingen har tingretten vist til rettsavgjørelser fra 2010 og 2012. Lagmannsretten burde ved avgjørelsen av om anken skulle fremmes vurdert om den straff som tingretten har utmålt, er i samsvar med nyere praksis og det rådende synet i dag på straffereaksjoner for rusavhengige.»
Uttalelsen ble tolket slik at Høyesterett ville signalisere at straffenivået nå var blitt betydelig mildere. Ankeutvalgets avgjørelse skapte derfor et taktskifte og ble vist til i en rekke avgjørelser av de underordnede domstolene gjennom høsten og vinteren 2021 og 2022.
Retten satte ned straffen til 14 dager betinget fengsel.
Ved den nye behandlingen fremmet lagmannsretten anken og avsa dom 7. september 2021 (LE-2021-99526). Til tross for uttalelsene i Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse påstod aktor tiltaltes anke forkastet. Lagmannsretten bemerket at den ikke kunne se at tingrettens straffutmåling var i strid med gjeldende rettspraksis (før avgjørelsen i HR-2021-1469-U), men la til grunn at Stortingets behandling av rusreformen viste at den alminnelige rettsoppfatning nå var endret.
Retten satte ned straffen til 14 dager betinget fengsel. Lagmannsretten så det som et dilemma å idømme betinget fengsel på grunn av risikoen for at den domfelte forbrøt seg på ny og dermed måtte sone straffen, men fant ingen annen løsning i lys av signalene fra Høyesteretts ankeutvalg. Etter lagmannsrettens syn kunne den ikke anvende straffutmålingsfrafall eller straffutmålingsutsettelse etter at rusreformen falt i Stortinget. Påtalemyndigheten anket til Høyesterett og gjorde i første omgang gjeldende at riktig straff var 54 dager ubetinget fengsel, som tingretten hadde fastsatt. To andre lignende saker ble anket til Høyesterett – den ene av påtalemyndigheten, den andre av den domfelte.
Den domfelte var som nevnt funnet skyldig i oppbevaring av 4 gram heroin til egen bruk. Lagmannsretten, som først altså nektet den domfeltes anke fremmet, hadde satt ned straffen fra 54 dager ubetinget fengsel til 14 dager betinget fengsel.
Høyesteretts tre dommer av 8. april 2022
Prinsippsaken (HR-2022-731-A)
Et spørsmål er om straff av rusavhengige for egen bruk av narkotika ville savne et legitimt formål og være i strid med retten til privatliv, jf. Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
Den første saken (HR-2022-731-A) gjaldt påtalemyndighetens anke over Eidsivating lagmannsretts dom av 7. september 2021, den samme som Høyesteretts ankeutvalg behandlet 2. juli 2021. Den domfelte var som nevnt funnet skyldig i oppbevaring av 4 gram heroin til egen bruk. Lagmannsretten, som først altså nektet den domfeltes anke fremmet, hadde satt ned straffen fra 54 dager ubetinget fengsel til 14 dager betinget fengsel.
Grunnlovsspørsmålet
Professor Jon Petter Rui argumenterte i Lov og Rett 2022 for at straff av rusavhengige for egen bruk av narkotika ville savne et legitimt formål og være i strid med retten til privatliv, jf. Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Forsvareren tok opp dette spørsmålet utenom anken og påstod frifinnelse.
Høyesterett måtte ta standpunkt ikke bare til hva som er riktig straff når en tungt rusavhengig bruker narkotika, men også om det i det i det hele tatt er adgang til å straffe dem, jf. Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.
Høyesterett kom til at straff i seg selv ikke uten videre var et inngrep i retten til privatliv etter EMK
Høyesterett kom til at straff i seg selv ikke uten videre var et inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8, i hvert fall ikke når straffereaksjonen var mild. Førstvoterende drøftet likevel om et eventuelt inngrep kunne forsvares. Slik Høyesterett tolket lovgiversignalene, forfulgte straff for bruk av narkotika et legitimt formål, også overfor rusavhengige.
Dommen Lacatus mot Sveits, som forsvareren viste til, gjaldt en rumensk kvinne som fikk en bot for tigging og deretter måtte sone fem dager i fengsel fordi hun ikke kunne betale boten.
Plassen tillater ikke her å gå dypt inn i Høyesteretts tolking av dette spørsmålet. I en tidligere artikkel, skrevet før Høyesteretts dom, har jeg fremholdt at Ruis synspunkter har mye for seg. Det mener jeg fortsatt. Selv om reaksjonen er mild, er det uomtvistet at det var bred enighet på Stortinget om at straff overfor denne gruppen ikke har noe fornuftig formål. Det prinsipielle skillet går ikke mellom en mild og en streng reaksjon, men ved om en handling gjøres straffbar.
Dommen Lacatus mot Sveits, som forsvareren viste til, gjaldt en rumensk kvinne som fikk en bot for tigging og deretter måtte sone fem dager i fengsel fordi hun ikke kunne betale boten.
Lacatus-dommen reiser for øvrig et annet spørsmål: Kan man sette inn rusavhengige til soning for bøter de har fått for bruk eller innehav av narkotika? Dersom rettspleien har fastsatt riktig straff til bot, er det lite rimelig at manglende betaling skal føre til soning i fengsel. Bøtesoning er redusert etter at vi fikk bøtetjeneste, men i 2020 utgjorde bøtesoning likevel 6 777 fengslingsdager. Gjennomsnittlig satt 19 mennesker i fengsel hver dag i 2020 for å sone ubetalte bøter. Det vil i praksis si at den som får bot og har svak økonomi, risikerer soning, mens den som får den formelt strengere straffen betinget fengsel, slipper soning om han eller hun ikke begår nye lovbrudd eller bryter eventuelle vilkår. Ordningen med bøtesoning har jeg kritisert i tidligere arbeider, og Lacatus-dommen er et argument for at lovgiveren nå bør se på ordningen med bøtesoning og bøtetjeneste med et kritisk blikk.
Straffutmålingen
Ved straffutmålingen kom Høyesterett derimot til at lovgiversignalene talte for å velge den mildeste reaksjonsformen en domstol kan velge – straffutmålingsfrafall etter straffeloven § 61. Dette resultatet var i samsvar med aktors påstand for Høyesterett.
Lacatus-dommen reiser for øvrig et annet spørsmål: Kan man sette inn rusavhengige til soning for bøter de har fått for bruk eller innehav av narkotika?
Mens betinget fengsel og straffutmålingsutsettelse fastsettes med en prøvetid, fastsettes det ikke noen prøvetid ved et straffutmålingsfrafall. Det kan heller ikke settes vilkår.
Høyesterett bygget på kvantumsgrensene som var foreslått i den forkastede proposisjonen om rusreform. Førstvoterende kunne ikke se at stortingsflertallet hadde forkastet disse grensene. Han oppsummerte drøftelsen slik (avsnitt 70):
«Den praksisomlegging som jeg har redegjort for, innebærer at rusavhengiges erverv, besittelse og oppbevaring av inntil fem gram heroin, amfetamin eller kokain til egen bruk heretter i alminnelighet skal føre til straffutmålingsfrafall, jf. straffeloven § 61. Det samme gjelder selve bruken av stoffene.»
For målgruppen rusavhengige ligger det i sakens natur at man må regne med gjentatte overtredelser. Tidligere reaksjoner for bruk av narkotika var derfor ikke til hinder for straffutmålingsfrafall. Senere overtredelser skulle heller ikke føre til noen strengere reaksjon for innehav av narkotika under terskelverdiene.
Førstvoterende kunne ikke se at stortingsflertallet hadde forkastet disse grensene.
«Litt over grensen» (HR-2022-732-A)
I en annen avgjørelse samme dag hadde den domfelte oppbevart i underkant av 7 gram heroin. Han var tungt rusavhengig. I tingretten var straffen satt til fengsel i seks måneder, hvorav tre måneder betinget. Lagmannsretten hadde satt straffen til betinget fengsel i 24 dager. Aktor for Høyesterett hadde tatt utgangspunkt i at straffen burde settes til 30 dager ubetinget fengsel, men at den domfeltes lovende rehabiliteringssituasjon gjorde at straffen kunne settes til betinget fengsel eller samfunnsstraff. Høyesterett kom til at kvantumet var «godt over den veiledende grensen» på 5 gram (avsnitt 14), men at sammenhengen i systemet gjorde at det ville være for strengt å ta utgangspunkt i ubetinget fengsel. Til tross for bemerkningen om at kvantumet var «godt over» den veiledende grensen, oppsummerte førstvoterende drøftelsen slik (avsnitt 18, uthevet her):
«Jeg er etter dette blitt stående ved at for rusavhengiges befatning med heroin til egen bruk som i beskjeden grad overstiger den veiledende grensen, bør utgangspunktet for straffutmålingen heretter være en kort betinget fengselsstraff.»
Den domfelte var under god oppfølging, og det var derfor ikke grunnlag for å stille vilkår om behandling.
Høyesterett presiserte at eventuelle nye overtredelser under grensen for straffutmålingsfrafall (se HR-2022-731-A) ikke skulle føre til at denne betingede fengselsstraffen skulle sones.
I den tredje saken hadde den domfelte oppbevart 24 gram amfetamin. Han hadde forklart at det var til egen bruk, selv om han undertiden delte noe med venner. Han mente selv han ikke var rusavhengig.
Markert over grensen (HR-2022-733-A)
I den tredje saken hadde den domfelte oppbevart 24 gram amfetamin. Han hadde forklart at det var til egen bruk, selv om han undertiden delte noe med venner. Han mente selv han ikke var rusavhengig.
Høyesterett kom likevel til at den domfelte antakelig måtte regnes som rusavhengig, uten at det var nødvendig å ta uttrykkelig stilling til spørsmålet. Men hvilken betydning skulle det ha at den domfelte hadde oppbevart en så stor mengde narkotika?
Høyesterett tok ikke stilling til om en delvis avkriminalisering for rusavhengige ville være i strid med prinsippet om likhet for loven etter Grunnloven § 98.
Høyesterett tok utgangspunkt i at Stortingets signaler vedrørende rusreformen ikke hadde direkte betydning for befatning med store mengder amfetamin. Den domfelte var ikke i noen rehabiliteringssituasjon. Likevel kom Høyesterett til at Stortingets uttalelser støttet «en nyansering i bruken av strafferettslige reaksjoner for denne gruppen». I motsetning til under tidligere praksis krevde ikke Høyesterett at det forelå noen rehabilitering for å idømme samfunnsstraff.
Når disse tidligere forarbeidsuttalelsene nå trekkes fram for å begrunne økt bruk av samfunnsstraff, er det naturlig å forstå det som et utslag av det overordnede hensynet til sammenheng i reaksjonssystemet. Debatten om rusreformen fikk dermed indirekte betydning for valget av reaksjon i saken.
Det er for øvrig verdt å merke seg at den noe uklare rettstilstanden om hvordan man skal definere «rusavhengig», kan ramme denne domfelte, som i lagmannsretten uttalte at han ikke hadde til hensikt å slutte med å bruke illegale rusmidler. Om han etter denne dommen skulle bli funnet skyldig i å oppbevare inntil 5 gram amfetamin, kan spørsmålet komme på spissen. Anses han ikke rusavhengig, kan han også måtte sone den subsidiære fengselsstraffen på 50 dager. Anses han derimot som rusavhengig, kan han få påtaleunnlatelse eller straffutmålingsfrafall for eventuelle nye forhold innenfor terskelverdiene.
For den som er rusavhengig, skal reaksjonen for innehav av narkotika til egen bruk innenfor terskelverdiene være straffutmålingsfrafall eller påtaleunnlatelse.
De tre dommene – kort oppsummert
Høyesteretts dommer kan kort oppsummeres slik:
Etter Høyesteretts syn er det ikke i strid med retten til privatliv etter Grunnloven § 102 eller EMK artikkel 8 å straffeforfølge rusavhengige for innehav av narkotika til egen bruk – i hvert fall når reaksjonen ikke innebærer soning av straff.
Høyesterett tok ikke stilling til om en delvis avkriminalisering for rusavhengige ville være i strid med prinsippet om likhet for loven etter Grunnloven § 98. Uansett var ikke § 98 til hinder for at reaksjonen for et straffbart forhold ble tilpasset den domfeltes individuelle situasjon.
I alle tre sakene ble det idømt ubetinget fengsel i tingretten. At det i to av sakene ble idømt betinget fengsel i lagmannsretten, skyldtes signalene Høyesteretts ankeutvalg ga i HR-2021-1469-U. (Se for eksempel HR-2022-731-A avsnitt 58.)
For rusavhengiges innehav av narkotika som «i beskjeden grad overstiger den veiledende grensen, bør utgangspunktet for straffutmålingen heretter være en kort betinget fengselsstraff».
Lovgiversignalene var et autoritativt uttrykk for at den alminnelige rettsfølelsen var endret til tiltaltes gunst, og en omlegging av straffutmålingspraksis utfordret derfor ikke tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97.
For den som er rusavhengig, skal reaksjonen for innehav av narkotika til egen bruk innenfor terskelverdiene være straffutmålingsfrafall eller påtaleunnlatelse. I HR-2022-731-A ble det gitt straffutmålingsfrafall for 4 gram heroin.
For rusavhengiges innehav av narkotika som «i beskjeden grad overstiger den veiledende grensen, bør utgangspunktet for straffutmålingen heretter være en kort betinget fengselsstraff» (HR-2022-732-A avsnitt 18). Straffen for innehav av nær 7 gram heroin ble 24 dager betinget fengsel. I den konkrete saken ble det ikke stilt vilkår, men dommen utelukker ikke at slike vilkår stilles der det er behov for det.
For innehav av narkotika som ligger «markert over de foreslåtte terskelverdiene», gir ikke Stortingets behandling av rusreformen i seg selv grunnlag for reduksjon i straffenivået. Men så gjør den det likevel: Stortingets uttalelser «støtter også generelt en nyansering i bruken av strafferettslige reaksjoner for denne gruppen». Reaksjonen for oppbevaring av 24 gram amfetamin og 4 gram hasj ble samfunnsstraff i 60 timer.
Høyesterett understreket at det ikke var klart ut fra Stortingets uttalelser hvordan gruppen «rusavhengige» skal avgrenses, og heller ikke hva representantene la i at det var befatning til egen bruk som ikke burde straffes (HR-2022-731-A avsnitt 26; HR-2022-733-A avsnittene 23 flg.) Tiltaltes subjektive oppfatning var ikke avgjørende, og det er ikke et ufravikelig krav om at han eller hun er diagnostisert som avhengig av lege. Rusavhengighet forutsetter «en omfattende bruk av narkotika, både med hensyn til omfang og varighet, og som vedkommende selv har problemer med å kontrollere».
For rusavhengige vil altså innehav av 7 gram heroin til egen bruk normalt gi betinget fengsel, mens 24 gram amfetamin gir samfunnsstraff. Hvor grensen mellom betinget fengsel og samfunnsstraff går, må løses konkret. Her kan også tiltaltes mulighet til å gjennomføre samfunnsstraff ha betydning. Innehav av 24 gram amfetamin er neppe uten videre en øvre grense for bruk av samfunnsstraff i stedet for ubetinget fengsel dersom lovbryteren har rusproblemer. Om det skal trekkes en øvre grense (for den som ikke er under rehabilitering), må i tilfelle løses i praksis.
For rusavhengige vil altså innehav av 7 gram heroin til egen bruk normalt gi betinget fengsel, mens 24 gram amfetamin gir samfunnsstraff.
Dommen vi ikke fikk
Høyesteretts ankeutvalgs avgjørelse av 2. juli 2021, der Høyesterett signalisere et betydelig mildere straffenivå, fikk fotfeste utover høsten 2021. Et eksempel er Borgarting lagmannsretts dom av 9. desember 2021. Tiltalte hadde i en vanskelig livssituasjon kjøpt 10 gram amfetamin. I tingretten ble han dømt til 36 dagers fengsel, hvorav 21 dager ubetinget. Tiltalte var ikke rusavhengig. Lagmannsretten tok som utgangspunkt at oppbevaring av 10 gram amfetamin ville gitt 30 dager ubetinget fengsel. Etter fradrag for tilståelse og saksbehandlingstid la retten til grunn at utgangspunktet var 21 dager ubetinget fengsel. Basert på Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse fra 2021 la retten imidlertid til grunn at en rusavhengig person ville fått betinget fengsel. Lagmannsretten uttalte deretter: «Den omstendighet at det er en glidende overgang mellom ulike brukergrupper taler for at forskjellen i straffenivå for samme handling ikke blir for stor, jf. prinsippet i Grunnloven § 98 første ledd om at alle er like for loven.» Straffen ble satt til 21 dager betinget fengsel.
Etter ankeutvalgets beslutning har Borgarting lagmannsrett vist blant annet til denne avgjørelsen.
Allerede 3. januar 2022 bygget Nord-Troms og Senja tingrett blant annet på denne uttalelsen fra Borgarting lagmannsrett, og dømte en «rekreasjonell narkotikabruker» til 21 dager betinget fengsel for oppbevaring av 11,6 gram amfetamin. Det er ikke opplysninger på Lovdata om noen anke over denne tingrettsdommen.
Derimot anket påtalemyndigheten over straffutmålingen i Borgarting lagmannsretts dom. Høyesteretts ankeutvalg ventet med å ta stilling til anken til etter at de tre dommene om straff for rusavhengige var behandlet, men besluttet 4. mai 2022 at anken ikke skulle tillates fremmet. (Senere har Borgarting lagmannsrett vist til blant annet denne beslutningen fra Høyesterett og idømt en rusavhengig kvinne betinget fengsel i 36 dager for oppbevaring av nær 13 gram amfetamin og i underkant av ett gram kokain.)
Anker til Høyesterett i straffesaker skal bare tillates fremmet når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett. Regelen pålegger selvsagt ikke Høyesteretts ankeutvalg å tillate fremmet en anke som gjelder forhold som er av betydning utenfor den foreliggende saken. Men de tre rusdommene avklarer bare spørsmål knyttet til lovbrytere som måtte anses rusavhengige, mens Borgarting lagmannsretts dom gjaldt en person som ikke falt inn under denne gruppen. Anken burde derfor etter mitt syn vært tillatt fremmet. Lagmannsrettens dom er også lagt merke til, som Nord-Troms og Senja tingretts dom viser.
I dommen iakttar lagmannsretten det grunnleggende strafferettslige prinsippet at det må være en harmoni i straffutmålingspraksis. Det er noe av det samme som Høyesterett senere gjorde i sak 3 (HR-2022-733-A), som gjaldt 24 gram amfetamin. Det er rimelig å forstå Høyesteretts senere dom i HR-2022-732-A (7 gram amfetamin) slik at oppbevaring av 10 gram amfetamin – for en rusavhengig person – neppe blitt straffet strengere enn betinget fengsel.
I innstillingen uttalte stortingsflertallet seg imidlertid ikke om personer som ikke var rusavhengige, men flertallet forkastet regjeringens forslag. Dersom rusreformen var blitt vedtatt, ville straffen i denne saken neppe blitt mildere enn betinget fengsel. Det kan derfor spørres om ikke betinget fengsel er en svært mild reaksjon i lys av tidligere straffutmålingspraksis. Skal straffenivået for ikke-rusavhengiges befatning med såpass store mengder narkotika bli det samme som om lovbryteren var rusavhengig, må det begrunnes med sammenhengen i reaksjonssystemet. Men nettopp stortingsflertallets avvisning av en generell avkriminalisering gjør at det er et relevant moment ved straffutmålingen at lovbryteren ikke er rusavhengig.
Lagmannsretten iakttar det grunnleggende strafferettslige prinsippet at det må være en harmoni i straffutmålingspraksis.
Det kan derfor spørres om det var grunnlag for å legge så stor vekt på signalene om straffutmåling for rusavhengige i en sak der det ikke var anført at tiltalte var rusavhengig.
Tradisjonelt har Høyesterett selv lagt liten vekt på det signalet Høyesteretts ankeutvalg i lignende saker har gitt ved å la være å tillate anker fremmet, bortsett fra der ankeutvalget har gitt en begrunnelse. Men lagmannsrettens dom ble stående, og den kan få en viss praktisk betydning ved at Riksadvokaten har pekt på den i sitt rundskriv (se nedenfor). Dommen får likevel prinsipielt sett ikke vesentlig økt vekt av at Høyesterett ikke har villet fremme påtalemyndighetens anke. Rettslig sett er situasjonen derfor uavklart for narkotikabrukere som ikke anses som rusavhengige, og det er neppe korrekt å legge stor vekt på denne lagmannsrettsdommen i lignende saker.
Det er etter min mening uheldig at Høyesterett ikke grep sjansen til å behandle denne saken i avdeling, for å gi retningslinjer for straffutmålingen i denne typen saker.
Har Høyesterett opptrådt aktivistisk?
Mange har applaudert Høyesteretts avgjørelser. Det har likevel vært noen kritiske røster.
Stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (KrF) fremholdt i NRKs Politisk kvarter 25. mai 2022 at situasjonen var blitt «uutholdelig» og at rettstilstanden tidligere var god. Han hevdet at rusavhengige heller ikke tidligere ble satt i fengsel for egen bruk av narkotika.
Det fremgår imidlertid av innledningen i de tre høyesterettsdommene at alle de tre tiltalte hadde fått ubetinget fengsel i tingretten. Det er åpenbart at Høyesteretts tre dommer innebærer en vesentlig omlegging av reaksjonspraksis ved rusavhengiges egen bruk av narkotika. Det er altså ikke dekning for en påstand om at rusavhengige tidligere ikke fikk fengsel for innehav av narkotika til egen bruk. [2]
Tidligere Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen hevdet i Klassekampen 31. mai 2022 (s. 2) at Høyesterett hadde «drevet juridisk selvtekt i narkotikapolitikken». Han mente at Høyesterett ikke kunne endre praksis uten at Stortinget hadde fattet et formelt lovvedtak. Dette var Høyesteretts linje i en tidligere sak fra 2009.
Han mente videre at Stortinget ikke hadde vedtatt de terskelverdiene for kvantum som var fremmet i proposisjonen. Men det var ingen diskusjon om disse verdiene i seg selv i Helse- og omsorgskomiteens innstilling. Skal de (tungt) rusavhengige nyte godt av en ordning der de ikke straffes for egen bruk av narkotika, er det urealistisk å sette terskelen så lavt at rusavhengige ikke nyter godt av den. Det er heller ingen holdepunkter i innstillingen for hva flertallet mente ville være de rette terskelverdiene.
Stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (KrF) fremholdt i NRKs Politisk kvarter 25. mai 2022 at situasjonen var blitt «uutholdelig» og at rettstilstanden tidligere var god.
Stortinget kan for øvrig neppe ha vært uvitende om at det høsten og vinteren 2021/2022 ble avsagt en rekke dommer der Høyesteretts tolking av Stortingets signaler ble lagt til grunn ved straffutmålingen. Ved en ny behandling av rusreformen i mars 2022 var det bare Fremskrittspartiet som uttrykkelig tok avstand fra terskelverdiene som var angitt i Prop. 92 L (2020–2021). Sammen med representantene fra Kristelig folkeparti og Pasientfokus gikk de mot en delvis avkriminalisering. Disse tre partiene har til sammen 25 av 169 representanter på Stortinget. Hadde det vært politisk misnøye med at domstolene utmålte straff i tråd med stortingsflertallets uttalelser våren 2021, er det rimelig å anta at dette ville blitt kommentert.
Også Morgenbladet-kommentator Aslak Bonde har hevdet at den tidligere praksis tilsier at Høyesterett ikke burde legge lovgiversignaler til grunn uten at det er truffet formelt lovvedtak i Stortinget (Morgenbladet 3. juni 2022, s. 4–5). Han mener at «det skjer en helt åpenbar rettsliggjøring av ruspolitikken», og ser Høyesteretts opptreden i de tre sakene om straff av rusbrukere som et tegn på at Høyesterett «er blitt mer aktivistisk i de siste årene».
Både Braanen og Bonde overser at den tidligere praksis fra Høyesterett fra 2009 gjaldt Stortingets uttalelser om å skjerpe straffen for allerede begåtte handlinger. Høyesteretts flertall kom den gangen til at det ville stride mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 å skjerpe straffen for allerede begåtte handlinger basert på uttalelser av Stortinget. Derimot hindrer selvsagt ikke Grunnloven § 97 at man justerer straffenivået til gunst for tiltalte, noe Høyesterett også presiserte i HR-2022-731-A.
Hvis Høyesterett hadde vurdert disse sakene med en så formalistisk tilnærming som Braanen og Bonde velger, ville mange mennesker måttet sone fengselsstraff for handlinger som et bredt flertall i Stortinget mener ikke bør føre til noen følbar straffereaksjon.
Tidligere Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen hevdet i Klassekampen 31. mai 2022 (s. 2) at Høyesterett hadde «drevet juridisk selvtekt i narkotikapolitikken».
Der Høyesterett går lengst, er nok HR-2022-733-A (oppbevaring av 24 gram amfetamin). Men hensynet til konsistens i reaksjonspraksis taler for den utvidelsen av bruk av samfunnsstraff som Høyesterett foretok.
Som nevnt mener jeg derimot at Høyesterett burde tillatt fremmet påtalemyndighetens anke over Borgarting lagmannsretts dom av 9. desember 2021. Denne saken skiller seg klart fra de tre som ble behandlet i Høyesterett. Vi må regne med at det siste ordet ikke er sagt om straffutmåling for lovbrytere som ikke anses som rusavhengige.
Riksadvokatens rundskriv
Den 13. mai 2022 ga Riksadvokaten et rundskriv til påtalemyndigheten for å gi retningslinjer om konsekvensene av Høyesteretts tre dommer. Rundskrivet er selvsagt ikke bindende for domstolene, men vil påvirke hva slags saker som kommer for retten. Som vedlegg til rundskrivet følger også et notat utarbeidet av statsadvokat Alf Butenschøn Skre, som var aktor for Høyesterett i de tre sakene. Innledningsvis presiserte Riksadvokaten at dommene ikke berører straffenivået for narkotika som er ment til videresalg.
Riksadvokaten har tolket Høyesterett slik at doser opp til det dobbelte av terskelverdiene kan gi betinget fengsel for rusavhengiges oppbevaring og bruk av narkotika. Videre peker Riksadvokaten på at det må vurderes nøye om det er grunnlag for å åpne etterforskning mot en rusavhengig dersom saken uansett må antas å bli avgjort ved påtaleunnlatelse. Et alternativ er i slike saker å henlegge saken etter straffeprosessloven § 62 a.
I noen tilfeller kan den mistenkte gi informasjon om tidligere narkotikabruk for å underbygge at han eller hun er rusavhengig. Det skal ikke opprettes egne saker på bakgrunn av slike opplysninger som gis for å underbygge den mistenktes rusavhengighet.
Skjellig grunn til mistanke om en rusavhengigs befatning med narkotika til egen bruk som skal avgjøres med påtaleunnlatelse, gir ikke grunnlag for straffeprosessuelle tvangsmidler, utover beslag av synlig narkotika (jf. Riksadvokatens brev av 9. april 2021).
Riksadvokaten avslutter med å uttale at Høyesteretts ankeutvalgs beslutning om ikke å fremme anke over Borgarting lagmannsretts dom av 9. desember 2021 «synes å signalisere en nedjustering av straffenivået i visse saker om ikke-rusavhengiges befatning med narkotika til egen bruk». Som det fremgår ovenfor, kan imidlertid en slik ankenektelse uten begrunnelse ikke ha stor vekt for fremtidige saker.
Både Braanen og Bonde overser at den tidligere praksis fra Høyesterett fra 2009 gjaldt Stortingets uttalelser om å skjerpe straffen for allerede begåtte handlinger.
Hva vet vi ikke etter Høyesteretts avgjørelser?
Det er noen spørsmål som ikke besvares gjennom de tre avgjørelsene av Høyesterett, og som må løses i praksis:
- Hvor avhengig av narkotika må man være for å nyte godt av det mildere straffutmålingsregimet?
Her er det ikke lett å gi generelle retningslinjer. Får man en del saker, kan det etter hvert utkrystallisere seg en praksis.
- Skal praksisomleggingen påvirke straffenivået for andre som bruker narkotika, selv om de ikke anses avhengige av narkotika?
Høyesterett la vekt på hensynet til sammenhengen i rettssystemet i HR-2022-733-A om 24 gram amfetamin. Ved straffutmåling må det antakelig ha betydning at det er mange som bruker narkotika uten å være «rusavhengige», men som ikke kan sies å ha full kontroll over sitt forbruk. Som nevnt ovenfor ville vi likevel hatt et betydelig bedre grunnlag for å vurdere dette spørsmålet dersom Høyesterett hadde tillatt fremmet påtalemyndighetens anke over Borgarting lagmannsretts dom av 9. desember 2021 (oppbevaring av 10 gram amfetamin; tiltalte ikke rusavhengig).
Har Høyesterett «avkriminalisert» tungt rusavhengiges egen bruk av narkotika?
I den første debatten etter at Høyesteretts tre dommer falt, kunne det virke som om Solberg-regjeringens rusreform reelt er innført. Det er den ikke. Heller ikke er dommene en «avkriminalisering» for tungt rusavhengige.
Befatning med narkotika til egen bruk er fortsatt straffbart, og også straffutmålingsfrafall og påtaleunnlatelser anmerkes i reaksjonsregisteret og kommer dermed på en uttømmende politiattest.
Har Høyesterett «hjulpet» lovgiveren med å avgrense straffansvaret for rusavhengige?
Arbeiderpartiets justispolitiske talsperson, Maria Aasen-Svensrud, hevdet i Politisk kvarter 24. mai 2022 at Høyesterett nå hadde bekreftet at Arbeiderpartiets landsmøtevedtak (om å skille mellom rusavhengige og andre brukere) var mulig.
Høyesterett understreker imidlertid at begrepet «rusavhengig» ikke er et enkelt kriterium, og at uttalelsene i Stortingets innstilling gir liten hjelp. Høyesterett tar heller ikke standpunkt til om det ville være akseptabelt etter Grunnloven § 98 å vedta en slik delvis avkriminalisering. Det er en prinsipiell forskjell på å avkriminalisere en handling og å fastsette at handlingen skal møtes med påtaleunnlatelse eller straffutmålingsfrafall. Høyesteretts dommer gjør det derfor ikke lettere å innføre en delvis avkriminalisering.
Det står selvsagt regjeringen fritt om den vil slå retrett fra sitt standpunkt om delvis avkriminalisering, men det løser altså ikke det grunnleggende problemet om hvordan man skal skille mellom dem som er rusavhengige nok til å slippe en følbar straffereaksjon, og dem som «bare» synes det er vanskelig å avstå fra å bruke narkotika.
Hva kan lovgiveren gjøre?
Høyesterett bidro til å avklare sentrale rettsspørsmål ved å behandle de tre sakene med forskjellig kvantum. Så langt jeg kan se, innebar de tre dommene en lojal oppfølging av Stortingets signaler.
Dersom lovgiveren intet gjør, har vi en situasjon der det fortsatt er straffbart for rusavhengige å bruke narkotika. Selv om Høyesterett ikke er enig i at det er rettslig problematisk å straffe rusavhengige for egen bruk av narkotika, kommer man ikke utenom at stortingsflertallet har valgt å opprettholde kriminalisering for én gruppe for å beholde reglene for andre.
Dersom lovgiveren går inn for en delvis avkriminalisering, må man avklare om en slik ordning er i samsvar med likhetsprinsippet i Grunnloven § 98. Det er et også et spørsmål om det da er mulig for borgere som bruker narkotika jevnlig og synes det er vanskelig å avholde seg fra, å forutse om de kan straffes eller ikke (Grunnloven § 96).
Oppsummering
Høyesterett bidro til å avklare sentrale rettsspørsmål ved å behandle de tre sakene med forskjellig kvantum. Så langt jeg kan se, innebar de tre dommene en lojal oppfølging av Stortingets signaler.
Derimot er det uheldig at Høyesterett ikke grep sjansen til å bidra til ytterligere avklaring av spørsmålet om straffenivået skulle påvirkes for brukere som ikke er rusavhengige. Saken som ble avgjort ved Borgarting lagmannsretts dom av 9. desember 2021, ville vært velegnet til å få retningslinjer fra Høyesterett. Da kunne man fått en klargjøring av om og i hvilken grad straffenivået skal nedjusteres for brukere som ikke er rusavhengige.
Det er rimelig å vente at vi vil få flere saker om disse spørsmålene, også i anker til Høyesterett. Da bør retten etter min mening tillate fremmet flere anker inntil vi får avklaringer av de sentrale rettsspørsmålene.
Det er uheldig at Høyesterett ikke grep sjansen til å bidra til ytterligere avklaring av spørsmålet om straffenivået skulle påvirkes for brukere som ikke er rusavhengige. Saken som ble avgjort ved Borgarting lagmannsretts dom av 9. desember 2021 ville vært velegnet til å få retningslinjer fra Høyesterett.
Følg debatten om Høyesteretts narkotika-dommer
Det har vært en omfattende debatt både om rusreformen og om Høyesteretts tre dommer:
Bonde, A. (2022, 3. juni). Høyesterett er blitt litt mer politisk de siste årene. Men bare litt. Morgenbladet, s. 4–5.
Braanen, B. (2022, 31. mai). Rettslig aktivisme. Klassekampen, s. 2. https://klassekampen.no/utgave/2022-05-31/fokus
Holmboe, M. & Holter, K. (2021, 16. april). Ulikhet for loven, Busch? Klassekampen, s. 20.
Holter, K. (2022, 25. april). Rusavhengige skal ikke lenger straffes. Men Høyesterett har ikke avkriminalisert rusmisbruk. Bergens Tidende.
Høeg, Elida (2022, 27. mai). Historien om en av verdens dristigste rusreformer, og hvordan det gikk med den. Morgenbladet.
Jacobsen, J. & Vogt, D. C. (2021, 3. mai). Avkriminalisering bare for tungt rusavhengige vil stride mot Grunnloven. Rett24.
Jacobsen, J. & Westrum, V. (2021). Status report: A Norwegian decriminalisation of use and possession of drugs? Bergen Journal of Criminal Law & Criminal Justice, 9(1), 42–48.
Kierulf, A. (2022, 12. juni). Om de hamrer eller hamres …. https://www.nhri.no/2022/om-de-hamrer-eller-hamres/?s=03
Slettholm, Magnus (2022, 27. mai). Skal politiet telle nålemerker og måle knekkvinkler i slitne rygger nå? Morgenbladet.
Wernø, Ida Lyngstad (2022, 27. mai). Tre A4-sider gjør slutt på over 50 år med straff. Morgenbladet.
Riksadvokaten. (2022). Retningslinjer etter Høyesteretts dommer om rusavhengige (RA-2022-826).
Podcaster
Rett&Slett #21, 22 og 28
Les mer om strafferett og straffeprosess
Morten Holmboe: Nytt i strafferetten
Les også
Morten Holmboes kommentar til Banheia-løslatelsen (2021)
Sluttnoter
[1] Se argumentasjon for at et slikt skille er rettslig mulig, Jo Røed Skårderud, «Strid om rusjuss», Klassekampen 15. april 2021 (intervju med tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch, som Arbeiderpartiet og Senterpartiet viste til i debatten); Georg Fredrik Rieber-Mohn, «Narkotika og straffansvar», Aftenposten 11. mai 2021. Argumenter mot at det kan trekkes et slikt skille, er blant annet fremsatt av Jørn Jacobsen og David C. Vogt, «Avkriminalisering bare for tungt rusavhengige vil stride mot Grunnloven», Rett24 3. mai 2021; Alf Petter Høgberg og John Christian Elden, «Rusreformen og idealet om likebehandling av borgerne», Aftenposten 6. mai 2021; Morten Holmboe og Katrine Holter, «Ulikhet for loven, Busch?», Klassekampen 16. april 2021.
[2] KrFs tre stortingsrepresentanter fremmet 9. juni 2022 forslag i Stortinget «om at bruk og besittelse av narkotika fortsatt skal være straffbart, om at politiet skal ha nødvendige virkemidler til bekjempelsen av narkotikakriminalitet, og om å sikre rusavhengige bedre oppfølging».