Løslatelsen i Baneheia-saken – og veien videre
Hva er de rettslige følgene av at Høyesterett besluttet å løslate Viggo Kristiansen, etter at Gjenopptakelseskommisjonen vedtok å gjenåpne lagmannsrettens dom i Baneheia-saken? Hva er de juridiske spørsmålene som kan oppstå ved den videre behandlingen av saken? Det analyserer professor Morten Holmboe i denne ekspertkommentaren.
Gjenopptakelseskommisjonen vedtok 18. februar 2021 å gjenåpne lagmannsrettens dom mot den ene av de to domfelte i Baneheia-saken. Den domfelte begjærte seg deretter løslatt. Borgarting lagmannsrett nektet å løslate ham 29. april 2021. Etter at domfelte anket til Høyesterett, kom påtalemyndigheten til at den ikke ville begjære forvaringsdommen forlenget. Påtalemyndigheten sluttet seg til den domfeltes anke og bad om han skulle løslates. Høyesteretts ankeutvalg tok anken til følge 1. juni 2021 (HR-2021-1186-U) og besluttet at den domfelte skulle løslates, noe som ble gjennomført samme dag.
Kort om den opprinnelige dommen i Baneheia-saken
To jenter på 8 og 10 år ble 19. mai 2000 voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand. To menn, Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen, ble tiltalt for drap eller medvirkning til drap, samt voldtekt til samleie med barn under 14 år, av begge jentene. Andersen ble frifunnet for drap på den ene jenta, mens Kristiansen ble dømt etter tiltalen.
Kristiansen ble også dømt for utuktig (seksuell) omgang og voldtekt av en syv til ni år gammel jente i perioden mai 1994 til desember 1996, samt fredskrenkelse overfor en kvinnelig nabo i perioden mai 1998 til januar 1999.
Om forfatteren
Morten Holmboe
I byretten (TKISA-2001-374) ble straffen satt til fengsel i 21 år og sikring i 10 år for Kristiansen, og fengsel i 17 år for Andersen. Kristiansen anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalepostene knyttet til Baneheia-saken. Kristiansen anket også over straffutmålingen og sikringsspørsmålet. Både Andersen og påtalemyndigheten anket over straffutmålingen for ham. Påtalemyndigheten anket ikke over frifinnelsen av Andersen for det ene drapet. Byrettens frifinnelse for dette drapet ble dermed rettskraftig.
Ved lagmannsrettens dom, LA-2001-980-1, ble Kristiansen funnet skyldig. Sikring var blitt erstattet av forvaring etter byrettens dom, og straffen ble i lagmannsretten satt til forvaring i 21 år med en minstetid på 10 år.
For Andersen skjerpet lagmannsretten under dissens 4-3 straffen til 19 år. Andersen og Kristiansen anket begge til Høyesterett. Anken fra Kristiansen ble ikke tillatt fremmet. Anken fra Andersen over straffutmålingen ble tillatt fremmet for Høyesterett, men anken ble forkastet (HR-2002-434 – Rt-2002-993). Høyesterett fant det klart at forbrytelsene i utgangspunktet kvalifiserte til lovens strengeste straff (21 års fengsel), men Andersens tilståelse og medvirkning til oppklaring av saken mot Kristiansen måtte tillegges vekt som straffereduserende omstendigheter. Høyesterett var enig med lagmannsrettens flertall i at straffen skulle settes til fengsel i 19 år.
Gjenopptakelseskommisjonens beslutning
Kristiansen begjærte dommen gjenåpnet flere ganger før Gjenopptakelseskommisjonen den 18. februar 2021 med tre mot to stemmer besluttet å gjenåpne saken. Flertallet kom til at det var en rimelig mulighet for at Kristiansen ville blitt frifunnet dersom lagmannsretten hadde vært kjent med de nye bevisene som nå forelå.
Riksadvokaten bestemte 26. februar 2021 – etter anmodning fra Agder statsadvokatembeter – at den videre behandlingen av saken skulle skje ved Oslo statsadvokatembeter. Høyesteretts ankeutvalg besluttet 2. mars 2021 at den videre behandlingen av saken skulle skje ved Borgarting lagmannsrett.
Kristiansen begjærte dommen gjenåpnet flere ganger før Gjenopptakelseskommisjonen den 18. februar 2021 med tre mot to stemmer besluttet å gjenåpne saken
Etter gjenåpning: Tre spor parallelt
Rettssystemet måtte nå håndtere tre parallelle spor. Det skyldes at den domfeltes forvaringsdom på 21 år utløper i september 2021. De tre sporene ble dermed:
1. Hovedsporet: Påtalemyndighetens arbeid med å vurdere om den skal påstå frifinnelse eller domfellelse ved den nye behandlingen av saken, og senere Borgarting lagmannsretts behandling av saken.
2. Spørsmålet om forlengelse av forvaringsdommen etter at lengstetiden var gjennomført. En slik sak om forlengelse ville i så fall behandles av tingretten som første instans.
3. Om den domfelte skulle løslates mens man venter på den nye behandlingen i lagmannsretten.
Spor 2 om forlengelse av forvaringsdommen kunne også bli vanskelig hvis spørsmålet skulle opp for tingretten før gjenåpningssaken var avgjort i lagmannsretten.
Det var særlig kombinasjonen mellom spor 2 og 3 som kompliserte saken. Spor 2 om forlengelse av forvaringsdommen kunne også bli vanskelig hvis spørsmålet skulle opp for tingretten før gjenåpningssaken var avgjort i lagmannsretten.
Lagmannsrettens behandling av løslatelsesspørsmålet
Den domfelte kunne etter loven ha begjært seg prøveløslatt fra forvaringsdommen da minstetiden på 10 år var gjennomført. Det gjorde han ikke. Men etter at Gjenopptakelseskommisjonen besluttet å gjenåpne saken i februar, begjærte den domfelte seg løslatt etter straffeprosessloven § 452 annet ledd. Etter denne bestemmelsen «kan den rett som skal behandle saken, ved kjennelse beslutte at fullbyrding helt eller delvis skal utstå». Lagmannsretten la til grunn at det, til tross for ordlyden, måtte være hovedregelen at den domfelte løslates når hoveddelen av dommen er besluttet gjenåpnet. Lagmannsretten kunne her støtte seg på juridisk teori (Keiserud m.fl., Straffeprosessloven: Kommentarutgave, § 452, Juridika, revidert 1. januar 2021).
Påtalemyndigheten hadde frist til tidlig i juni 2021 med å begjære forvaringsdommen forlenget av hensyn til samfunnsvernet, jf. straffeloven § 43 første ledd. Da lagmannsretten traff sin avgjørelse, hadde påtalemyndigheten ikke tatt stilling til dette spørsmålet. Påtalemyndigheten motsatte seg løslatelse.
Lagmannsretten la til grunn at det ikke hadde betydning at Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse var truffet under dissens. Lagmannsretten var enig om at når gjenåpningen knytter seg til skyldspørsmålet for de klart mest alvorlige forholdene som domfellelsen gjelder, «må det kreves klare og tungtveiende grunner som likevel tilsier at straffefullbyrdingen likevel skal fortsette». – Det kan her tilføyes at også de andre seksuelle overgrepene som Kristiansen ble rettskraftig dømt for i tingretten, isolert sett ville føre til en forholdsvis lang fengselsstraff, kanskje også forvaring. Dersom saken var blitt gjenåpnet kort tid etter dommen, ville det etter mitt syn vært et spørsmål om løslatelse uansett først burde skjedd når den domfelte hadde sonet en straff av samme lengde som de seksuelle overgrepene ville føre til.
Dersom saken var blitt gjenåpnet kort tid etter dommen, ville det etter mitt syn vært et spørsmål om løslatelse uansett først burde skjedd når den domfelte hadde sonet en straff av samme lengde som de seksuelle overgrepene ville føre til.
Lagmannsretten delte seg deretter to mot én. Flertallet la vekt på hensynet til samfunnsvernet og kom til at det ikke var grunnlag for å løslate den domfelte. Mindretallet vurderte det slik at det neppe var grunnlag for forlengelse av forvaringen, og at man måtte følge hovedregelen om at den domfelte skulle løslates.
Da lagmannsrettens kjennelse ble avsagt, var det verken avklart om påtalemyndigheten ville begjære forlengelse, eller om tingretten i så fall ville ta begjæringen til følge. Det forelå altså tre usikkerhetsfaktorer:
Man visste ikke om den opprinnelige lagmannsrettsdommen ville stå seg, man visste ikke om påtalemyndigheten ville kreve forlengelse, og man visste ikke om domstolene i så fall ville forlenge forvaringen.
Flertallet i lagmannsretten la vekt blant annet på vurderingen fra kriminalomsorgen (avgitt to dager før Gjenopptakelseskommisjonen besluttet gjenåpning) og kom til at hensynet til samfunnsvernet var avgjørende.
Flertallet i lagmannsretten kom til at den domfelte ikke skulle løslates mens man ventet på behandlingen av straffesaken.
Det kan tenkes tre forskjellige utfall av den videre etterforskningen og rettslige prøvingen i Baneheia-saken
Mindretallet la vekt på at kriminalomsorgens erklæring var avgitt to dager før Gjenopptakelseskommisjonen gjenåpnet saken. Mindretallet la til grunn at bevismomentene som Gjenopptakelseskommisjonens flertall hadde pekt på som talte for Kristiansens skyld, ikke hadde betydning for spørsmålet om løslatelse etter straffeprosessloven § 452. Den dissenterende dommeren la også vekt på at påtalemyndigheten ikke ennå hadde utredet og vurdert om den skulle begjære forlengelse av forvaringen. Han pekte videre på Gjenopptakelseskommisjonens vurdering om at det var en rimelig mulighet for at den domfelte ville bli frifunnet i en ny sak.
Etter mindretallets syn var det ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at det forelå «en slik reell og kvalifisert fare for nye alvorlige straffbare handlinger at fullbyrdelsen av straffen – til tross for gjenåpningen – må fortsette av hensyn til samfunnsvernet». Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse om gjenåpning var en meget tungtveiende grunn som tilsa løslatelse. Det forelå etter mindretallets syn ikke mothensyn av tilstrekkelig tyngde til at den domfelte måtte fortsette soningen inntil skyldspørsmålet var endelig avgjort.
Slik jeg forstår kjennelsen, er det to grunner til at flertallet og mindretallet kom til forskjellige resultater her. Det synes som at flertallet vurderte den domfelte som farligere enn det mindretallet gjorde. Det ser også ut til at mindretallet ville kreve noe mer av mothensyn for å tillate fortsatt soning enn det flertallet ville, til tross for det felles utgangspunktet.
Slik jeg forstår kjennelsen, er det to grunner til at flertallet og mindretallet kom til forskjellige resultater her. Det synes som at flertallet vurderte den domfelte som farligere enn det mindretallet gjorde.
Mange av lagmannsrettens vurderinger kunne vært de samme om det hadde gjenstått flere år av forvaringsdommen. Et argument for mindretallets løsning – som mindretallet også selv peker på – er usikkerheten knyttet til om forvaringsdommen ville bli forlenget. I tillegg kan det spørres om det ville være forholdsmessig å kreve forlengelse av en dom som er besluttet gjenåpnet på grunn av nye omstendigheter eller bevis. Man kan neppe utelukke at det er rettslig grunnlag for en slik forlengelse, men det vil være krevende for en domstol å vurdere om den domfelte er til fare for andres liv, helse eller frihet basert på at den domfelte har begått alvorlige straffbare handlinger når det bare er et tidsspørsmål når nettopp dette spørsmålet – om han er skyldig i å begå slike handlinger – skal prøves på nytt.
Anken til Høyesterett
Den domfelte anket til Høyesterett over spørsmålet om løslatelse. Ankeutvalget besluttet først å overføre saken til muntlig behandling i avdeling for fem dommere. En slik overføring krever «særlige grunner». Overføringen tyder på at ankeutvalget så saken som prinsipiell. Den muntlige ankesaken var først berammet for Høyesterett 17. og 18. juni 2021, altså etter at påtalemyndighetens frist til å begjære forlengelse av forvaringen ville være utgått. Dermed ville én av usikkerhetsfaktorene nevnt ovenfor være eliminert.
Ankeutvalget besluttet først å overføre saken til muntlig behandling i avdeling for fem dommere. En slik overføring krever «særlige grunner». Overføringen tyder på at ankeutvalget så saken som prinsipiell.
Den 30. mai 2021 opplyste påtalemyndigheten at den etter en ny vurdering var kommet til at den ville støtte den domfeltes anke og påstå løslatelse. Høyesteretts ankeutvalg omgjorde sin beslutning om overføring til muntlig behandling og behandlet anken skriftlig.
Ankeutvalget hadde full kompetanse i saken, ettersom anken gjaldt en kjennelse avsagt av lagmannsretten i første instans.
Høyesteretts ankeutvalg uttalte om den generelle lovforståelsen (avsnitt 15):
«Både flertallet og mindretallet i lagmannsretten har forstått bestemmelsen slik at dersom det sentrale grunnlaget for domfellelsen og straffutmålingen er besluttet gjenåpnet, bør videre fullbyrding av idømt straff utstå med mindre klare og tungtveiende grunner taler for at fullbyrdelsen skal fortsette. Denne lovforståelsen slutter ankeutvalget seg til.»
Når påtalemyndigheten ikke ville begjære forlengelse, ville den domfelte uansett måtte løslates i september 2021. Ankeutvalget kunne ikke se at hensynet til samfunnsvernet eller andre tungtveiende grunner talte for å fravike hovedregelen i straffeprosessloven § 452 annet ledd om utsatt fullbyrdelse av den korte tiden som gjenstod av soningen. Den domfelte ble derfor løslatt.
Hva avklares ved kjennelsen?
Mens straffeprosessloven § 452 annet ledd sier at retten «kan» løslate den domfelte når gjenåpning er besluttet, fastslår Høyesterett at det må foreligge tungtveiende grunner for ikke å løslate den domfelte.
En slik regel har gode grunner for seg: Riktig nok er det ikke avgjort at den siktede skal frifinnes, men gjenåpningen skaper en situasjon der det er en ikke ubetydelig risiko for at den siktede må sone en straff han ikke skal, eller lengre enn han skal. Høyesteretts kjennelse fastslår og utdyper den hovedregelen som var lagt til grunn i teorien.
Mens straffeprosessloven § 452 annet ledd sier at retten «kan» løslate den domfelte når gjenåpning er besluttet, fastslår Høyesterett at det må foreligge tungtveiende grunner for ikke å løslate den domfelte.
Hva avklares ikke ved kjennelsen?
Lagmannsrettens flertall må ha bygget på at forvaringen kunne bli forlenget. Slik saken stod for Høyesterett, var det klart at tre måneders soning fra eller til vanskelig kunne få stor betydning for samfunnsvernet. Høyesteretts ankeutvalg behøvde dermed ikke ta stilling til om flertallet eller mindretallet i lagmannsretten hadde rett slik saken stod for lagmannsretten.
Kjennelsen avklarer derfor – naturlig nok – ikke hvilken betydning det har om det er kort tid til løslatelsen, men uavklart om det vil bli begjært forlengelse – og dermed uavklart hvilket resultat retten i forlengelsessaken vil komme til.
Veien videre
I skrivende stund (juni 2021) etterforskes saken videre for å gi et best mulig grunnlag for påtalemyndighetens beslutning. Uansett utfall av den videre etterforskningen, må saken avgjøres ved dom i lagmannsretten.
Påtalemyndighetens beviskrav for tiltale er de samme strenge krav som for å domfelle tiltalte. For at påtalemyndigheten skal påstå Kristiansen straffet for drapene og voldtektene av de to jentene i Baneheia, må den altså finne det bevist at han er skyldig, og være av den oppfatning at straffeskylden lar seg bevise i retten. Så hva skjer nå?
Uansett utfall av den videre etterforskningen, må saken avgjøres ved dom i lagmannsretten.
Alternativ 1: Ny domfellelse
Hvis påtalemyndigheten finner at straffeskylden er til stede og kan bevises, og lagmannsretten dømmer Kristiansen etter tiltalen på ny, skal retten utmåle straff. Blir Kristiansen funnet skyldig på ny, er det vanskelig å tenke seg noe annet resultat enn lovens strengeste straff – 21 års fengsel. (Men han skal selvsagt ikke sone straffen han har sonet, på nytt.)
Dersom grunnen til gjenåpningen hadde vært et menneskerettighetsbrudd, kunne man tenkt seg at straffen ble mildere ved den nye dommen. I Rt. 2008 s. 1686 var saken gjenåpnet på grunn av at Norge var dømt for menneskerettsbrudd i EMD. Høyesterett gjorde den gjenværende delen av straffen betinget. I Rt. 2008 s. 1692 (den såkalte bombesaken i Drammen, mot MC-klubber i 2002) som også var gjenåpnet etter menneskerettsbrudd, satte Høyesterett straffen ned med tre år og gjorde deler av fengselsstraffen betinget for å unngå gjeninnsettelse i fengsel.
Dersom grunnen til gjenåpningen hadde vært et menneskerettighetsbrudd, kunne man tenkt seg at straffen ble mildere ved den nye dommen.
Dette utgangspunktet kan neppe gjelde når grunnen til at saken kommer opp på ny, er at den domfelte – under denne forutsetning uriktig – har hevdet at bevisene er uriktig vurdert, og anklaget den meddomfelte for falsk anklage. I de to dommene fra 2008 var det som nevnt også spørsmål om den domfelte skulle gjeninnsettes. Skulle Kristiansen bli funnet skyldig igjen, er det liten mening i å sette straffen vesentlig ned og dermed gi ham rett til erstatning for «oversoning».
Skulle Kristiansen bli funnet skyldig igjen, er det liten mening i å sette straffen vesentlig ned og dermed gi ham rett til erstatning for «oversoning».
I prinsippet kan retten igjen dømme til forvaring. Men siden påtalemyndigheten nå har latt være å kreve forlengelse, kan det være vanskelig å argumentere for at vilkårene for forvaring vil være til stede når lagmannsretten har behandlet saken. Retten kan dømme til forvaring selv om påtalemyndigheten ikke krever det, men det vil ha liten hensikt hvis det ikke blir krevd forlengelse.
Dersom straffen blir fengsel, vil Kristiansen neppe bli gjeninnsatt i tre måneder.
Dersom straffen blir fengsel, vil Kristiansen neppe bli gjeninnsatt i tre måneder.
Alternativ 2: Frifinnelse så langt saken er gjenåpnet
Hvis påtalemyndigheten finner at den ikke har bevismessig grunnlag for å kreve domfellelse, kan den foreslå for lagmannsretten at retten avsier frifinnende dom uten hovedforhandling. Men saken kan også behandles i hovedforhandling hvis retten bestemmer det, eller påtalemyndigheten ikke samtykker i dom uten hovedforhandling. Er påtalemyndigheten og tiltalte enige om frifinnelse, vil bevisførselen naturlig nok bli påvirket av dette. Det er da lite trolig at lagmannsretten vil finne grunnlag for domfellelse.
Blir resultatet frifinnelse for drapene og voldtektene i Baneheia, skal retten fastsette straff for de lovbruddene tiltalte ble domfelt for i Kristiansand byrett
Blir resultatet frifinnelse for drapene og voldtektene i Baneheia, skal retten fastsette straff for de lovbruddene tiltalte ble domfelt for i Kristiansand byrett – altså seksuallovbrudd mot ei jente fra hun var syv til ni år gammel, samt fredskrenkelse mot en voksen person. Hva straffen konkret bør bli for disse forholdene, har jeg ikke grunnlag for å gå nærmere inn på. Men straffen vil nok i så fall bli en fengselsstraff av ikke ubetydelig lengde, men svært langt fra de nær 21 årene han har sonet.
Får vi løsningen?
Det kan tenkes tre forskjellige utfall av den videre etterforskningen og rettslige prøvingen i Baneheia-saken:
Det kan finnes avgjørende motbevis som utelukker Kristiansen som gjerningsperson.
Det kan finnes avgjørende bevis som uomtvistelig fastslår hans straffeskyld.
Det kan være såpass tvil om skyldspørsmålet at det er riktig å frifinne Kristiansen, uten at man kan si sikkert hva som skjedde
Dersom Kristiansen frifinnes, skal han selvsagt bedømmes som uskyldig uansett hva som er grunnlaget for frifinnelsen. Det er å håpe at den videre etterforskingen vil føre til at det kan sies med noenlunde sikkerhet hva som skjedde i Baneheia den 19. mai 2000. Det kan ha stor betydning for de to tiltalte, for de etterlatte og samfunnet rundt. Det er derfor riktig å nedlegge store ressurser i etterforskingen, slik politiet nå gjør. En avgjørelse som alle eller de fleste godtar som den riktige konklusjonen, vil alle være tjent med.
Les mer om strafferett og straffeprosess
- Morten Holmboe: Nytt i strafferetten
Nytt i viktige høyesterettsdommer:
Jon Efjestad om Våpensaken og innsynsrett
Kjetil Mujezinović Larsens kommentar til Farida-saken
Benedikte M. Høgberg kommentar til koronakommisjonens rapport
Erlend Mathti og Ingvild Tennfjord hatytringer i dom HR2020-2133-A
Ann Johnsens kommentar til Høyesteretts dom om skatteamnesti
Lill Egeland om Metoo-dommen
Margrethe Meder om Servitør-dommen