Kritisk juss 50 år

Innledning

Nils Kristian Sundby skriver om da (Jeremy) Bentham dro til Oxford som 21-åring for å høre på forelesninger av datidens store juridiske autoritet, William Blackstone:

«Han fant Blackstones fremstilling rotet og selvmotsigende, overfladisk og breddfull av uklarheter. Bentham forsto fullt ut at Blackstones forelesninger var beheftet med nettopp slike mangler som var karakteristisk for hele tidens rettstenkning, og som i den juridiske hverdag ga seg utslag i foreldede prosedyrer, begrepsforvirring, tomme konstruksjoner og, ikke minst, et barbarisk og primitivt straffesystem.

I denne tiden begynner konturene av et langsiktig og ambisiøst program å tegne seg opp for ham: Livet skal brukes til kamp for reformer på alle felter hvor forandring er påkrevet. Men hovedfienden er rettsvitenskapen og de nedarvede rettslige institusjoner. Denne fienden må bekjempes ved å ta opp alle de juridiske grunnbegrepene til kritisk bedømmelse og ved å legge et nytt grunnlag for straffeinstitusjonen.»¹

Startskudd og opptakt

På 1960- og 1970-tallet blåste det radikale og revolusjonære vinder over den vestlige verden. Vietnamkrigen (1957–1975) hadde i særlig grad vekket ungdom til protest mot det bestående, som gikk over til et angrep på vestlig samfunnsform og livsstil. Ingen samfunnsområder slapp unna.

Våren 1968 var det store startskuddet i Vest-Europa og andre deler av den vestlige verden, med studentopprøret i Paris:

«It was the year of sex and drugs and rock and roll, it was also the year of the Martin Luther King and Bobby Kennedy assassinations, the Prague Spring, the Chicago convention, the Tet offensive in Vietnam and the anti-war movement, the student rebellion that paralysed France, civil rights, the beginning of the end for the Soviet Union, and the birth of the women’s movement.»²

Norske studenter fulgte opp, samme år slo studentopprøret for fullt inn på Blindern. Filosofistudentene førte an. Hverken før eller senere har det fulgt mer prestisje med å være filosofistudent i Norge.

Det juridiske fakultet hadde vært en konservativ bastion, og utviklingen av en radikal bevegelse gikk litt saktere for seg. KROM – Norsk forening for kriminalreform – ble stiftet i mai 1968, med mange framtredende radikale jurister aktivt med fra starten. Dette kan karakteriseres som en opptakt til etableringen av Juss-Buss i 1971 og Rettspolitisk forening og JURK i 1974.

6. juni 1974 var Rettspolitisk forening et faktum, og det ble samtidig bestemt at foreningen skulle ha et tidsskrift. I Sverige var det et teoretisk og marxistisk tidsskrift som het Häften för kritiska studier, som også hadde en trofast leserkrets i Norge blant dem som var sultne på tungt teoretisk stoff. Følgelig ble navnet Hefte for Kritisk Juss.

Heftet skulle være et tidsskrift for foreningen og bidra til å oppfylle foreningens målsettinger. Parallelt med at det ble valgt et styre, ble det oppnevnt et redaksjonsutvalg. Første prøvenummer så dagens lys få måneder senere.

Redaktør var Karin Julsrud, ung jusstudent i begynnelsen av studiet, og med i redaksjonen hadde hun blant andre Nils Kristian Sundby og Gunnar de Capua.

Karin fant etter hvert ut at det fantes mer interessante ting i verden enn å bli jurist, og utdannet seg til journalist. Veien fra det ene til det andre er kortere enn man forestiller seg; ordet journalist har jurist i seg, og begge utdanner seg for å bli eksperter på å formulere seg. Karin ble journalist, TV-personlighet, blant annet som Halvsju-dama sammen med Trond-Viggo, filmregissør (hvem husker 1732 Høtten?), og rektor og dekan for filmutdanning i Norge. En lang og imponerende karriere, som begynte med å være redaktør i Hefte for Kritisk Juss.

Kritisk juss (navneskifte i 1993) har hatt en omskiftelig historie, fra en enkel, stensilert trykksak i 1974 til et rendyrket digitalt produkt i 2024. I det følgende skal vi prøve å gi en framstilling av hvordan tidsskriftet har utviklet seg, og gi noen smakebiter opp gjennom historien. For å bidra med noe litt mer enn kortfattete oversikter er det integrert i teksten deler av bidrag av eller om noen av de sentrale personene i utviklingen av kritisk juss-bevegelsen i Norge. Mesteparten av framstillingen er viet de første tiårene i tidsskriftets historie. Det er flere grunner til det, ikke minst at mange av dagens lesere har mindre kjennskap til det som foregikk før 2000-tallet, enn senere.

Den helt korte versjonen er at Hefte for Kritisk Juss begynte som et opprørsk og uttalt politisk tidsskrift, med korte og programmatiske bidrag, til å bli et etablert og anerkjent vitenskapelig tidsskrift, men fortsatt med en kritisk brodd.

Stensileringens siste fase, 1974–1977

De første numrene var primitive trykksaker i stensileringsepokens siste fase. Det var korte artikler og andre bidrag, og mye av stoffet bar preg av sterkt engasjement, harme og oppgitthet, men også store vyer.

Det første prøvenummeret kom allerede høsten 1974, få måneder etter at Rettspolitisk forening var stiftet. I lederartikkelen, skrevet av Nils Kristian Sundby, het det blant annet:

«Dette Hefte, som nå ser dagens lys er ment å bli et hovedbindeledd mellom medlemmene og et talerør for Foreningens synspunkter. Vi skal stemme prestasjonsnivået ned og satse på en uformell tone. Vi er ikke livredde for teoretiske artikler, men hovedvekten må ligge på småstoff og kommentarer til aktuelle saker. […]

Vi skal vokte oss vel for å konkurrere med ‘Tidsskrift for Rettsvitenskap’ eller ‘Lov og Rett’. La oss først og fremst prøve å lage et Hefte som har rettspolitisk brodd. Men da må vi kanskje prøve å få litt mer klarhet i hva ‘rettspolitikk’ er? […]

Det er de a-politiske profesjoner vi vil til livs. De bevisstløse teknikere som ikke ser eller vil se at de dag etter dag støtter de sterke på bekostning av de svake.»³

Nils Kristian Sundby (1942–1978) var en av tungvekterne som var med på å etablere foreningen og tidsskriftet. Han arbeidet tett sammen med Torstein Eckhoff og hadde tatt den filosofiske doktorgrad på avhandlingen Om normer.⁴

Nils Kristian skrev sammen med Torstein Eckhoff boka Rettssystemer⁵ og en omfattende, kritisk anmeldelse av Johs. Andenæs’ bok Alminnelig strafferett i 1976, i Lov og Rett.⁶ Den står fortsatt som et glitrende eksempel på hvordan tradisjonell juridisk litteratur kan vurderes med et kritisk blikk.

Nils Kristian ble ikke populær i tradisjonelle juridiske kretser, og han ble etter manges mening klart bortdømt i en professorsøknad i 1978.⁷ Samme år testamenterte han sin boksamling til Det juridiske fakultet og tok sitt eget liv.

I en presentasjon av foreningen viderefører undertegnede Sundbys leder:

«Radikale jurister har også tidligere arbeidet politisk – i partier og organisasjoner av ulike slag. Men de har vært få – og i liten grad har de utnyttet sin kunnskap som jurister i sitt politiske arbeid. I det store og hele har rettsordenen fått være i fred for en analyse av hvilke klasser jussen faktisk tjener – og i liten grad har jussen blitt tatt i bruk – sammen med andre maktmidler – i kampen for å bedre vanlige folks og utsatte gruppers kår.

Det nye er at vi er blitt mange de siste årene – studenter og kandidater – som står for en klar politisk opposisjon til tradisjonelle juridiske miljøer. Dessuten har vi funnet ut at det ligger store muligheter for politisk arbeid i vårt eget fag. Det er viktig at vi påpeker skjevhetene i rettssystemet vårt – både de som er klart uttalt og de som først trer fram når vi har trengt gjennom de tomme fraser som lovene ofte er, og påvist en virkelighet som systematisk setter vanlige folk i en dårlig posisjon i forhold til de grupper som har den økonomiske og politiske makten i dette samfunnet. Mange av oss mener derfor at vi kan gjøre en bedre politisk innsats enn vi hittil har gjort ved å holde oss til det området som vi kan – jussen og rettspolitikken.»⁸

Det siste bidraget i prøvenummeret er et referat fra datidens store debattprogram på TV, «Kveldsforum». Fra Rettspolitisk forening opptrådte Nils Kristian Sundby, Tove Stang Dahl og Ingrid Hoøen, og fra det bestående juristmiljøet blant andre professor Sjur Brækhus og høyesterettsadvokat Ole Borge. Justisminister Inger Louise Valle deltok også. De bestående representantene fikk tydelig gitt uttrykk for noe av det vi hadde å kjempe mot:

«De to talsmenn for det ‘bestående’ – Ole Borge (1916–1995) og Sjur Brækhus (1918–2009) – mente at alt stort sett fungerte såre vel, og kunne ikke innse at rettssystemet fungerte urettferdig.

Brækhus mente at vanskelighetene lå på det tekniske plan. Det måtte være ‘klarhet’ og ‘ryddighet’ i paragrafene. Det måtte være ‘klare formuleringer’ og ‘god oversikt’. Han kunne ikke innse at formueretten var den mest sentrale del av studiet. En del av jussen er dessuten ‘upolitisk’ f. eks. kjøpsretten, som omhandlet kjøpernes interesser.

Ole Borge mente at påstanden om at jussen virker ‘konserverende’ var ‘sterkt overdrevet’. Det foregår jo tvert imot en ‘rivende utvikling’, med stadig nye rettsregler.»⁹

Siste side i prøvenummeret avsluttes med et velvalgt dikt som utgangspunkt for Rettspolitisk forenings utfordringer:

«Lov og rett

er et nett,

med så sære masker i,

at de små henger på

mens de store slipper fri»

(Kumbel)

Stensilenes tid er forbi: Over til enkel trykk, 1977–1982

Etter de første årene gikk Heftet over fra de enkle stensilutgavene til et tidsskrift med profesjonell sats og trykk. Men allerede før det var temanumre blitt et viktig kjennemerke for Heftet.

Stort format – glossy forsider, 1982–1987

I denne perioden slo Heftet på stortromma, med fargerike forsider og mange illustrasjoner. Faglig sett var det også en god periode, med interessante spesialnumre og mange viktige artikler og andre bidrag.

I 1983- og 1984-årgangene var det spesialnumre om «Juss og psykiatri», «Rett og makt», «Juss og teknologi» og om «Isolasjon». I psykiatrinummeret skriver Ketil Lund om «Straff, sikring og psykisk helsevern» og Tove Stang Dahl om «Kvinnemishandling og mannedrap»:

«En 36 år gammel kvinne sto tiltalt for drap på sin ett år eldre ektefelle. Hun rettet et ladd haglgevær mot ham mens han lå og ventet på henne i sengen. Hun trakk av fra kloss hold – 10 cm – slik at han ble truffet i venstre side av brystet og umiddelbart gikk av ved døden. Deretter løp hun ut etter hjelp, fant ingen, løp tilbake etter penger til telefonkiosk, ringte til politiet og forklarte at hun hadde skutt sin mann. Som forklaring anga hun vedvarende og systematisk mishandling gjennom 18 år. På bakgrunn av dette visste hun hva hun hadde i vente den aktuelle kvelden. Han hadde kommandert henne til sengen med vold og trusler. Hun forventet voldtekt – på lenger sikt fortsatt mishandling. Hun orket ikke mer og under foregivende av at hun måtte på toalettet, hentet hun hagla hun selv hadde kjøpt noen tid i forveien.»¹³

Stang Dahl foretar en grundig gjennomgang og drøfting av dommen i Eidsivating lagmannsrett i 1982, som førte til at kvinnen ble frifunnet.

I 1984 er det temanumre om «Mor-barn familien», «Privatisering» og et dobbeltnummer viet Rettspolitisk forenings 10-årsjubileum. I det første nummeret presenterer legen Ebba Wergeland et palestinsk «Juss-Buss»-prosjekt på Vestbredden.¹⁴ I dobbeltnummeret er det blant annet et bidrag av advokaten Ole Jakob Bae (1938–2000), der han reiser spørsmålet om vi trenger en Rettspolitisk forening.¹⁵ Svaret er et klart ja!

I 1985 kom det temanumre om «Forbud», særskilt viet narkotikaproblematikken, om «Sex and Crime» og et dobbeltnummer om «Domstolene». I domstolsnummeret gjengis en uttalelse om avskaffelse av fengselsstraffen, vedtatt på Rettspolitisk forenings seminar på Gjendesheim:

«Vedtak fattet på Rettspolitisk Forenings seminar på Gjendesheim 20.–22.9 1985:

Rettspolitisk Forening

samlet til møte 22.9.1985 krever at

fengselsstraff oppheves som reaksjonsform

i Norden, fordi fengselsstraff er

grunnleggende inhumant

og uverdig»

Som vi alle forstår, fikk ikke vedtaket noen umiddelbare konsekvenser, selv om det inngikk i tidens abolisjonistiske trend.

I 1986 var det temanumre om «Juristskolen», «Juristeri» og et dobbeltnummer om «Kampen for tilværelsen». Her et det blant annet et skjønnlitterært bidrag, et utdrag fra Ingvar Ambjørnsens bok Hvite niggere:

«Dagen etterpå gikk jeg på sossen. Jeg blir aldri flink til denslags. For det første har jeg aldri vært glad i å tigge, og for det andre er jeg lite flink til å takle de kynikerne som svært ofte befolker slike kontorer. Som en følge av dette hadde jeg liten erfaring med sosialkontorene i Oslo, det var nesten litt rart tatt i betraktning at de fleste jeg kjente i denne byen var for rene eksperter å regne i spillet om kommunale kroner og øre. Jeg omga meg med mennesker som kunne preike til seg ei solid månedslønn, pluss alle faste utgifter dekka. For disse folka var det bare å hive innpå et par bentzedriner, snakke de jævlene i senk og trill rundt, drille dem rundt i kontorer og møterom, ikke gi seg før kuratoren nærmest tagg om å få sende sjekken i posten. Det er med all mulig ulyst jeg på denne måten går de mest reaksjonære kreftene i det norske folk til hånde, men det er et fordømt faktum at du ikke har stort på et norsk sosialkontor å gjøre hvis du ikke har smella i orden.»¹⁶

I 1987 kom et dobbeltnummer om «Teoretisk kamp og legalstrategier». Dette ble det siste nummeret i stort format. Tredje og siste nummer i årgangen fikk navnet «Krisenummer». Det åpner med en appell fra styret i Rettspolitisk forening:

«Dette nummer av Hefte for Kritisk Juss er preget av krise. Som leserne merker er både sats og trykketeknikk vesentlig dårligere enn den standard som er opparbeidet gjennom de seneste år. Dette er nødvendig for i det hele tatt å få ut dette nummeret av tidsskriftet.»¹⁷

Det ble deretter satt i gang tiltak for fortsatt utgivelse, men på en enklere og billigere måte.

Tilbake til det enkle, 1988–1993

Fra 1988 kom Heftet i nytt og forminsket format, men det skulle raskt vise seg at innholds- og kvalitetsmessig utviklet tidsskriftet seg til å bli et juridisk tidsskrift på høyt vitenskapelig nivå, og med fagfellevurdering.

En av de store stjernene for kritiske jurister på 1980-tallet var den tyske juristen Gunther Teubner med sin teori om refleksiv rett. Han ble begeistret og ukritisk mottatt i vide kretser, men i en bokanmeldelse i Heftet i 1989 ble han drepende satt på plass av Torstein Eckhoff. Hans grunnleggende artikkel om refleksiv rett, publisert i litt ulike versjoner på tysk og engelsk, levnes ikke mye ære:¹⁸

«Begge disse artiklene er imidlertid svært abstrakte og lite givende etter mitt skjønn. Riktignok streifer Teubner inn på problemer som i og for seg er interessante. Han er blant annet opptatt av den utvikling som har funnet sted i de vestlige industriland i dette århundre, hvor statene i stadig større utstrekning har grepet inn i verdifordelingen i samfunnet, bl. a. ved å søke å utjevne noen av de sosiale skjevheter som markedsmekanismene har en tendens til å skape. Teubner karakteriserer denne overgangen som en overgang fra ‘autonom’ til ‘responsiv’ rett. I likhet med mange andre mener han at velferds- og reguleringspolitikken har ført til en overbelastning av rettssystemene. Men han ser et håp i det forhold at også en tredje form for rett, som han kaller ‘refleksiv rett’ er i ferd med å vinne innpass – og han regner med at den har fremtiden for seg. Hva han legger i uttrykket ‘refleksiv rett’ er langt fra klart. Men jeg har inntrykk av at han særlig sikter til ordningen som gjør det mulig for folk å vareta sine interesser gjennom organisasjonsoppbygging og kollektive forhandlinger med andre interessegrupper. […]

Forholdet mellom markedet, staten og interesseorganisasjonene som aktører i fordelingspolitikken er vel verd å drøfte – men ikke på den måten som Teubner gjør. Han beveger seg i en abstrakt begrepsverden og holder den økonomiske og politiske virkelighet på betryggende avstand. […]

Det han skriver om forutsetningene for en refleksiv rett, er temmelig uforståelig. F. eks. dette (side 58, i norsk oversettelse):

«‘Vår tese er, at på den ene side kan refleksjon i samfunnsmessige delsystemer først lykkes, når demokratiseringsprosessene i disse delsystemer har frembragt diskursive strukturer og på den annen side at den primære funksjon av demokratiseringen i de samfunnsmessige delområder ikke ligger i en økt partisipasjon eller maktnøytralisering, men i den systeminterne refleksjon av den samfunnsmessige identitet’.»¹⁹

Til tross for Eckhoffs slakt har Teubner vært en ledende rettsteoretiker fram til i dag. Om vi står overfor en parallell til eventyret om keiserens nye klær, overlates til den enkelte leser.

Ny layout og faglig oppsving, 1993–2002

Den utviklingen som fulgte fra 1993, er det all grunn til å gi Jens Petter Berg (1952–2020) mye av æren for. Jens Petter hadde arbeidet i Skatteetaten før han kom til Institutt for rettsinformatikk som stipendiat for å skrive doktoravhandling om skatterett og personvern. I et minneord i Kritisk juss skrev hans venn og kollega Andreas Galtung:

«Tidlig på 1990-tallet ble han redaktør for Kritisk juss. Han ble etter hvert en meget streng redaktør som ikke gikk av veien for å refusere hvem det skulle være. Han begynte tidlig med fagfellevurdering, og jeg tror ingen blir fornærmet av å høre at Jens Petter Berg virkelig løftet Kritisk juss til et juridisk tidsskrift i toppklasse. Selv bidro jeg ikke med noe der, utenom noen skarve illustrasjoner.

Så la oss nå se litt på Jens Petter Bergs forfatterskap. Jens’ hovedverk var hans doktoravhandling Rett og rimelighet i moralsk belysning fra 2008. Første gang han leverte, ble den underkjent, og flere på Det juridiske fakultet sa til ham at han bare burde erkjenne nederlaget og gi seg. Heldigvis gjorde han ikke det – han jobbet videre og leverte på nytt. Jeg var på disputasen hans, og har vel sjelden hørt noen få så mange lovord for en avhandling. Spesielt merket jeg meg et av komiteens medlemmer, professor Eva-Maria Svensson, som uttalte noe slikt som at slike verk som dette skrives ikke nå lenger, da alle skal igjennom det ph.d.-skoleopplegget en nå har. Jens Petter Berg var den siste dr. juris.

Doktorgradsarbeidet hans var vel opprinnelig ment å dreie seg om skatt og personvern, men endte med å bli et større rettsfilosofisk verk. Av baksideteksten går det frem at forfatteren utfordrer den alminnelige oppfatning ved å oppstille og begrunne enn grunnantakelse (hypotese) om at en urimelig avgjørelse av et rettsspørsmål ikke kan regnes som gjeldende rett.

Rimelighetshensynet er ikke bare et relevant moment, men et tungtveiende moment. Fra bedømmelseskomiteens innstilling ser vi videre at ‘[m]ed grunnantakelser sikter Berg til et argumentativt begrunnbart standpunkt til et vitenskapsteoretisk, filosofisk eller allment rettsteoretisk grunnproblem i norsk rettsvitenskap’.

I professorbedømmelsen av 16. april, altså bare fem dager før han gikk bort, skriver komiteen ledet av professor dr. juris Kirsten Ketscher følgende om Jens’ doktoravhandling:

‘Afhandlingen drøfter først og fremmest norske forhold, men må tillige betegnes som et vigtigt bidrag til den nordiske retsvidenskab. Det var den ved sin fremkomst og det er den stadig.’ […]

Det er mange andre spennende bidrag fra Jens Petter Berg, mange av dem vil i lang tid fremover bli lest og sitert. Jens Petter Berg var en spennende uredd forsker ‒ og en dyktig fiolinist. Han var av den typen verden virkelig trenger. Så var han en god, hjelpsom og raus person ‒ og for meg en meget god venn som jeg savner dypt.»²⁰

Jens Petter huskes som en sann kritisk jurist. Han var belest, grundig og reflektert og gjorde et imponerende arbeid med å gjennomgå innsendte bidrag. Hans kommentarer gikk dypt ned i detaljene, men også med verdifulle, overordnete og prinsipielle synspunkter som bidro til sluttprodukter av høy kvalitet. Han var ikke redd for å gi uttrykk for hva han mente, og hans rettferdighetssans på egne og andres vegne kunne føre ham opp i langvarige konflikter. Men han ga seg aldri. Jeg tror ettertiden langt på vei vil gi ham rett i de kampene han førte.

Det tidsskriftet ha ga videre til sine etterfølgere, var av høy faglig kvalitet, som også hadde klart å beholde sin kritiske profil, med en solid plass blant de juridiske tidsskriftene i Norden.

I 1993 døde to av de sentrale personene i det norske kritisk-jussmiljøet, Tove Stang Dahl og Torstein Eckhoff, og i 1994 Gunnar de Capua. Torstein er presentert med en av sine artikler i Kritisk juss, mens Tove og Gunnar blir kort presentert med utdrag fra nekrologene om dem i KJ.

Tove Stang Dahl var jurist, kriminolog og «kvinnerettens mor» i Norge, samt en betydelig størrelse i internasjonal kvinnerett:

«Tove Stang Dahl døde 11. februar i år, bare 54 år gammel. Tove var en kraft som med sydlandsk temperament feide inn over det karrige norske universitetslandskap. Som tidligere studenter, kolleger og venner undrer vi på hva slags jurister vi hadde blitt om vi ikke hadde møtt Tove. Hun blåste liv i alt det knudrete vi slet med.

Innenfor kritisk juss miljøet, som vokste frem ved Det juridiske fakultet i Oslo på slutten av sekstitallet, var hun en pioner. Hun var med i etableringen av KROM – Norsk forening for kriminalreform og Rettspolitisk forening. Engasjementet for svake grupper var en ledetråd i arbeidet innenfor kriminologi, barnerett og sosialrett. Hennes doktorarbeid fra 1978 ‘Barnevern og samfunnsvern’, er en analyse av interessene bak fremveksten av det norske barnevernet rundt århundreskiftet, var et nybrottsarbeid.

Men det var feminismen som sto Toves hjerte nærmest. Vi husker henne fra den første tiden i Kvinnefronten såvel som fra Kvinnesaksgruppa på juss. Gjennom Toves arbeid som amanuensis ved Institutt for kriminologi og strafferett og siden som førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett og professor i kvinnerett fikk disse strømningene en juridisk kanal. Hun sto sentralt i opprettelsen av Kvinnekriminologiske arbeidsgrupper, en forløper for dagens kvinnekriminologi. Sammen med studenter og kollegaer ved Det juridiske fakultet opprettet hun i 1974 JURK (Juridisk rådgivning for kvinner). En postboks på St. Olavs plass og en bevilgning på kr. 5.000 fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet utgjorde det nødvendige startgrunnlaget. Erfaringene fra JURK førte i sin tid til opprettelsen av kvinnerett som juridisk spesialfag i 1975. Det var ikke noe ferdig fag fakultetsrådet med en stemmes overvekt sluttet seg til, men et aksjonsforskningsprogram med Susanne Brøgger ‘Fri oss fra kjærligheten’ øverst på pensumlisten.

Det første kvinnerettslige arbeidet ‘Juss og juks. En arbeidsbok i likestilling’ utkom i 1975. […]

Etter ti års virksomhet forelå Kvinnerett I og II i 1985. ‘Innledning til kvinneretten’ av Tove Stang Dahl er et banebrytende arbeid i grenseland mellom juss, filosofi, samfunnsvitenskap og politikk. Gjennom de kvinnerettslige hensynene bygger hun bro mellom kvinners hverdagsliv, drømmer om en bedre fremtid og grunnleggende juridiske prinsipper som frihet og rettferdighet. I sin rettsoptimistiske orientering svinger hun seg friskt på skuldrene til Torstein Eckhoff og Nils Kristian Sundbys beskrivelse av retten som et åpent og dynamisk system i vekselvirkning med samfunnet utenfor. Toves kreative bruk av ordene er unik. Det er tankens klarhet, magi og jordnær politikk i ett. […]

Tove Stang Dahls siste arbeid ‘Den muslimske familie’ er skrevet for å øke forståelsen mellom forskjellige kulturer. Skal verden bestå, må vi forstå de grunnleggende prinsippene i andre kulturer. For Tove var ikke forståelse et spørsmål om dem og oss. Hun overskrider antropologenes kulturrelative posisjon og tar hansken fra muslimske rettslærde som innbyr til dialog. ‘Det er ikke den komplementære familieformen i seg selv det er noe i veien med. Det gale er at det er slavisk og rettslig følger et strengt kjønnsbestemt hierarki – med beslutningssystemer og arbeidsfordeling langt utover hva som er naturlig ut fra kjønnenes likheter og forskjeller’ konkluderer Tove Stang Dahl i sitt siste viktige arbeid.»²¹

En av de sentrale personene bak dannelsen av Rettspolitisk forening og Kritisk juss var Gunnar de Capua. Så lenge han levde, var han ustanselig overalt der noe skjedde. Hans sentrale livsverk var etableringen av Juss-Buss i 1971. Dessverre døde han så altfor tidlig. I et utdrag fra nekrologen i Kritisk juss i 1994 kan vi lese:

«Gunnar døde natt til 30. desember, 52 år gammel. Et begivenhetsrikt livsløp er avsluttet.

Gunnar var jurist av utdannelse, men undrende av legning. Kombinasjonen ga grunnlag for mange spennende prosjekter, tanker og idéer i årenes løp. Til tross for at hans akademiske løpebane var relativt kortvarig og hans skrifter er fragmentariske og til dels lite utbredt, står han blant de fremste blant de som fra rundt 1970 røsket opp i juristenes inngrodde forestillinger om å være en upolitisk profesjon som tjente rettferdighetens idé. Med Gunnar er de sentrale pionérene i den norske kritisk juss- bevegelsen gått bort: Tove Stang Dahl, Nils Kristian Sundby og Gunnar som unge eller middelaldrende, mens Torstein Eckhoff fikk fortsette sitt virke til langt inn i pensjonsalderen. Gunnar ga selv uttrykk for at han ønsket å dø som Torstein, mens han fortsatt var i full aktivitet. Det ønsket ble oppfylt, men så altfor tidlig.

Gunnars store prosjekt var Juss-Buss. Han var en av hovedarkitektene bak stiftelsen i 1971 og dens daglige leder og medarbeider ved Institutt for rettssosiologi fram til 1978. Med dette har han direkte bidratt til å forme flere hundre vordende jurister til å bli samfunnsengasjerte og til å ta stilling for svake grupper. Med Juss-Buss som utgangspunkt ble det satt søkelys på en rekke svakheter ved de norske velferdsordningene og det norske rettssystemet. Juss-Buss ga grunnlag for at jurister begynte å se sin egen rolle på en helt ny måte, og ga vesentlige bidrag til en ny og samfunnsbevisst rettstenking og nye former for juridisk praksis, ikke bare for, men også i samarbeid med undertrykte grupper. Gunnars enestående kreativitet var en avgjørende forutsetning for at andre praktisk og teoretisk orienterte jurister ble satt i stand til å tråkke opp nye spor og se gamle problemer fra nye vinkler. Han er med rette karakterisert som en av de viktigste juristene i sin generasjon.

Gunnar hadde, kanskje med bakgrunn i sitt etniske grunnlag, som halvt italiener og halvt telemarking, et særlig øye for grupper som av andre ble sett på som utskudd. Han hadde gjennom mange år et intenst engasjement for sigøynerne, og han var tidlig ut med å tale taternes sak. Innvandrere som fikk problemer med det norske maktapparatet, fikk gjennom Gunnar og Juss-Buss sine første hjelpere. Gunnar og Juss-Buss har bidratt betydelig til at innvandrere ikke blir behandlet enda dårligere enn hva tilfellet er.»²²

I motsetning til hva de fleste trodde, var ikke Gunnar helt ferdig utdannet cand.jur. Han manglet den obligatoriske bokføringsprøven. Jeg hadde mitt siste møte med ham tre dager før han døde av slag, og ga ham den gledelige nyheten at kravet om denne prøven kort tid i forveien var blitt opphevet. Vi ble derfor enige om at det første vi skulle gjøre over nyttår, var å sørge for at Gunnar skulle få papir på at han var cand.jur. Dessverre ble ikke dette aktuelt.

Da vi kom over til 2000-tallet, gikk KJ inn i en utfordrende periode. Årgang 2002 besto av et trippelnummer, som kom sent på året, og 2002/4 var et rent registernummer for perioden 1974–2002. Dette er en perle for dem som vil danne seg en oversikt over KJ i denne perioden, utarbeidet av bibliotekaren Ann Gunn B. Bekken (Bekken 2002).

Jens Petter Berg måtte gi seg som redaktør etter 2002-årgangen. Trippelnummeret åpnet med en leder, der blant annet ny redaktør ble ønsket velkommen med ordene «lykke til i bestrebelsene med å få tilbake regulariteten i utgivelsen av KJ og slik utløse en ‘ny vår’ for heftet» (leder, Kritisk juss 2002/1–3).

Det skulle ta sin tid. I 2003 kom ikke KJ ut med et eneste nummer! Til gjengjeld ble fortsettelsen i 2004 forrykende.

Kritisk juss blir forlagstidsskrift

Etter 30 år la KJ den selvstendige og omflakkende tilværelsen bak seg og gikk inn i tidsskriftporteføljen til etablerte forlag, de første ti årene fra 2004 Fagbokforlaget og de siste ti årene Universitetsforlaget.

Dette medvirket til en ytterligere profesjonalisering av tidsskriftet, blant annet ordningen med fagfellevurdering. Kritisk juss kom opp i øverste klasse av juridiske tidsskrifter i Norge, mer strømlinjet, men fortsatt med en kritisk brodd.

Siste betydningsfulle trekk i utviklingen er at KJ i løpet av det siste 10-året er gått over til å bli et heldigitalt produkt med open access. Det siste trykte ord kom i 2017, en artikkel av Henriette N. Tøssebro om en rettskildeteoretisk problemstilling, om det relative relevansbegrepet.²³ Henriette ble den neste redaktøren i KJ da hun overtok etter Hadi S. Lile i 2020.

Fra 2018 har KJ vært et rent digitalt tidsskrift med open access. Det har gjort det mindre tilgjengelig rent fysisk, men lettet adgangen for nye lesergrupper både fra Norge og andre land. I overgangen oppsto en ny alvorlig krise for KJ. Redaktøren Hadi S. Lile beskrev krisen i en leder i KJ 2018/1 under tittelen «Et ‘merkelig’ offentlig finansieringssystem for juridiske tidsskrifter»:

«Kritisk juss er i en alvorlig økonomisk krise. Vi har mistet støtten fra både Forskningsrådet og Bergesenstiftelsen. Rettspolitisk forening, som eier tidsskriftet, har ingen andre inntektskilder enn medlemsavgiften. Med under 500 medlemmer sier det seg selv at det er litt krise.

Ting endres uten forvarsel

Kritisk juss fikk i 2015, 2016 og 2017 publiseringsstøtte fra Norges forskningsråd (NFR). Vi søkte hvert år, og så lenge vi oppfylte kriteriene for støtte, fikk vi det. Så fikk vi beskjed om at vi måtte legge om til ‘open access’ (åpen tilgjengelighet på nett) for å få støtte, noe vi gjorde, til tross for at det innebar en betydelig økonomisk risiko. Men vi var avhengig av publiseringsstøtte, så vi tilpasset oss. Men i fjor ble systemet igjen lagt om. CERES (Nasjonalt senter for felles systemer og tjenester for forskning og studier) overtok ansvaret for administrasjon av støtteordningen, og nå skulle pengene ikke komme fra NFR, men fra Universitets- og høgskolerådet (UHR). Samtidig ble det bestemt at antall tidsskrifter som skulle få støtte, ble redusert. Nå handlet det ikke bare om å oppfylle kriterier, men om å prestere i konkurranse med andre tidsskrifter, basert på noen nye kriterier bestemt av UHR, som vi ikke fikk vite om før vi søkte. I tillegg ble det bestemt at vurderingen av hvilke tidsskrifter som skulle få støtte, skulle gjelde for tre år framover, og det finnes ingen klagemuligheter.

Alt dette skjedde i det stille bak lukkede dører, uten at vi fikk beskjed eller hadde noe vi skulle sagt. Vi sendte inn en søknad gjennom forlaget som vanlig, i god tro om at vi oppfylte alle kriteriene for støtte. Hadde vi fått vite at det nå ikke bare var snakk om å oppfylle de samme kriteriene som før, men om en konkurransesituasjon med helt nye kriterier, ja da hadde vi vel formulert søknaden annerledes og jobbet med den på en helt annen måte.

Vurdering av vitenskapelig kvalitet uten bruk av fagfeller

Kritisk juss skåret greit på alle kriteriene, som var lagt til grunn på bakrommet, bortsett fra to av dem: Vi fikk svært dårlige karakterer på ‘vitenskapelig kvalitet’ (3 av 6) og ‘viktighet innen fagfeltet’ (2 av 6). Da jeg så denne vurderingen, ble jeg umiddelbart svært mistenksom. Det kunne da bare ikke stemme! Til slutt fikk jeg halt bekreftelsen på mine mistanker ut av CERES og UHR. Det var ingen jurister blant dem som hadde gjort vurderingen. Det var bare representanter fra de nasjonale fakultetsmøtene for humaniora og samfunnsfag. Resultatet ble at ingen juridiske tidsskrifter fikk støtte. Humaniora- og samfunnsfagdekanene prioriterte bare sine egne tidsskrifter. Hvordan denne gruppen ‘høyt kvalifiserte’ superforskere gjorde sin vurdering av ‘vitenskapelig kvalitet’ og ‘viktigheten innenfor fagfeltet’ knyttet til de juridiske tidsskriftene, hadde absolutt vært interessant å vite noe om. Men det finnes ingen referat fra møtet, og vi har ikke fått noen forklaring på hva de har lagt til grunn for sin vurdering. […]

I 2015 bestemte NFR seg for å evaluere og vurdere den vitenskapelige kvaliteten på Kritisk juss som tidsskrift. Fagfellene som vurderte tidsskriftet (en fra Danmark og en fra Sverige), ga oss karakter 5/6 av 7 på ‘Scientific standing of the journal’ og karakter 6 fra begge på ‘vitenskapelig kvalitet’.»²⁴

Det er ingen tvil om at avgjørelsen om å nekte KJ fortsatt støtte var et overgrep begått av personer med stor makt, men fullstendig mangel på kompetanse til å vurdere juridiske tidsskrifters kvalitet. Evalueringen fra 2015 bekrefter dette. Det er også sannsynlig at KJ hadde utviklet seg til et bedre tidsskrift da det ble evaluert og slaktet i 2017, enn det var i 2015.

Men siste ord var ikke sagt. Etter iherdig arbeid kom en ny støtteordning på plass fra 2020, som også omfattet juridiske tidsskrifter. KJ fikk på nytt tidsskriftsstøtte, og den økonomiske situasjonen virker solid i jubileumsåret.

Kritisk juss i den juridiske tidsskriftsflora

Da Hefte for Kritisk Juss utkom med sitt første nummer i 1974, var det tre veletablerte norske juridiske tidsskrifter som dekket hele det juridiske feltet, i tillegg til noen nisjetidsskrifter for spesifikke rettsområder.

Tidsskrift for Rettsvitenskap var gammelt og tradisjonsrikt, etablert i 1888 av Francis Hagerup. Det henvender seg til de nordiske land, og har redaksjonsmedlemmer i disse landene. Det har vært et utpreget vitenskapelig tidsskrift, med til dels lange artikler, i noen tilfeller tilsvarende en middels stor bok. Det har i det store og hele dekket den tradisjonelle rettsvitenskap, men har også dekket områder utenfor rettsdogmatikken: rettsteori, rettssosiologi og kriminologi, rettshistorie og rettsøkonomi osv. Tidsskriftet har ikke noen uttalt politisk plattform.

Lov og Rett ble etablert i 1962 av Anders Bratholm med målsettingen å bringe fagartikler og bokanmeldelser. Det har i større grad enn TfR hatt kortere artikler og kommentarer, og det har i større grad henvendt seg til praktiserende jurister. Praktiserende jurister har også i mye større grad bidratt med artikler og innlegg. Lov og Rett har også i større grad enn TfR vært opptatt av aktuelle rettspolitiske spørsmål og i større grad hatt bidrag fra ulike grupper av ikke-jurister.

Jussens Venner ble etablert i 1952 av jusstudentene Carsten Smith og Jens Bugge. Det har hele tiden vært redigert av jusstudenter og hatt høy faglig kvalitet. Tidsskriftet har særlig hatt som målsetting å bringe pensumrelevant stoff, tilpasset jusstudentenes behov.

Opp mot disse tidsskriftene framsto Kritisk juss som et friskt og opprørsk alternativ. Det gjør det fremdeles, men har i dag mange likheter med de andre tidsskriftene, som at det bringer mange vitenskapelige artikler av høy kvalitet. Den store forskjellen ligger i at KJ er uttalt kritisk og har en visjon og et program. Satt på spissen kan man si at TfR og Lov og Rett i stor grad passivt tar imot og publiserer, mens KJ i stor grad har initiert og styrt stofftilfanget. Når det gjelder Jussens Venner, er stofftilfanget delvis styrt mot studentenes behov.

Alle tidsskriftene har til felles at de er helt andre tidsskrifter i dag enn de var i 1974.

Da KJ så dagens lys i 1974, var det et vell av opprørske og radikale tidsskrifter som var etablert i kjølvannet av 1968. Norske jurister kunne suge impulser fra blant annet amerikanske, britiske og tyske kilder.

Her skal bare nevnes to nordiske tidsskrifter med tilsvarende bakgrunn som KJ: det finske Oikeus og det opprinnelig danske, men etter hvert nordiske tidsskriftet Retfærd.

Oikeus så dagens lys i 1972, etablert av den samme kretsen som hadde stiftet foreningen «Demokratiska Jurister» et par år tidligere. Bakgrunnen var at det dominerende finskspråklige tidsskriftet, Lakimies var konservativt og uvillig til å publisere kritiske artikler. Oikeus utkommer med fire numre i året og har utviklet seg i samme retning som KJ, fra å være i stor grad rettspolitisk orientert, og uten å stille høye vitenskapelige krav, til å bli et mer tradisjonelt tidsskrift med peer review og et viktig tidsskrift for unge jurister som er ute etter å merittere seg. Det har fortsatt en klart annen profil enn Lakimies. Lakimies har et overveiende rettsdogmatisk tyngdepunkt, mens Oikeus har artikler med empirisk, kritisk eller rettsteoretisk profil. Oikeus har vært lite tilgjengelige for oss som ikke er finskspråklige, men har publisert bidrag på engelsk og svensk. Fra og med siste nummer i 2023 er tidsskriftet tilgjengelig i open access.

Retfærd publiserte sitt første nummer i 1976 og presenterte seg som et tidsskrift for marxistisk juridisk tenkning og som et alternativ til alle andre juridiske tidsskrifter i Norden. Det har utviklet seg til å bli et tidsskrift på høyeste nivå for kritiske analyser av nordisk rett og rettstenkning. Det var opprinnelig et dansk prosjekt, men med tilknyttete redaksjonsmedlemmer fra de andre nordiske landene. Fra 1985 har Retfærd vært et gjennomført nordisk tidsskrift med separate redaksjoner i hvert enkelt land og en ansvarlig redaktør som har vekslet mellom landene. Lenge ble Retfærd sett på som et mer rendyrket teoretisk og vitenskapelig tidsskrift enn KJ, men denne forskjellen er ikke lenger framtredende.

Det er altså mye felles i bakgrunn og utvikling for de tre kritiske tidsskriftene Kritisk juss, Oikeus og Retfærd. Fra å ha vært i kraftfull opposisjon til det juridiske establishment er de selv blitt ganske veletablerte, men fortsatt med en kritisk brodd.

De tre tidsskriftene har også det til felles at mange av dem som har vært med i redaksjonene og skrevet i tidsskriftene, har blitt veletablerte navn med stor tyngde i de nordiske landene. De har også hatt, og har, stor betydning for modernisering og nyskaping i nordisk rettsvitenskap gjennom de rundt 50 år som er gått siden oppstarten. Sånn sett kan vi si at det begynte i Jeremy Benthams ånd, slik det er gjengitt i starten på denne artikkelen:

«Livet skal brukes til kamp for reformer på alle felter hvor forandring er påkrevet. Men hovedfienden er rettsvitenskapen og de nedarvede rettslige institusjoner. Denne fienden må bekjempes ved å ta opp alle de juridiske grunnbegrepene til kritisk bedømmelse og ved å legge et nytt grunnlag for straffeinstitusjonen.»²⁵

Kritiske nasjonale strateger

Som en avslutning på denne oversikten over Kritisk juss’ historie kan det passe med noen generelle kommentarer jeg hadde om tidsskriftet i forbindelse med at jeg ble bedt om å skrive en vurdering av årgangen 2023, som i realiteten tok for seg det siste nummeret i 2022 og de tre første i 2023. Uttalelsen har relevans utover de numrene som er vurdert:

«KJ opprettholder sin kritiske tilnærming og en bred faglig forankring. Hovedmengden av forfattere har juridisk bakgrunn, men det er også et bredt innslag av samfunnsvitere og andre ikke-jurister, inklusive bidrag skrevet i fellesskap mellom jurister og ikke- jurister. Svært mange av bidragene knytter seg til brennbare aktuelle temaer. […]

Ut fra en rettsvitenskapelig klassifisering er tidsskriftet i ekstrem grad preget av offentligrettslige temaer. Siste år er kjemisk fritt for privatrettslige temaer. Dette er noe som ofte er tatt opp i tidsskriftets snart 50-årige historie, men uten at det har gitt seg varige utslag. Jeg tror det er enighet om at det er naturlig med offentligrettslig dominans, men det kan diskuteres om den bør være total.

I siste års produksjon er det også en overveldende dominans av nasjonale temaer og rettsforhold. Der hvor temaet krever at internasjonal rett blir trukket inn, har jeg inntrykk av at dette blir gjort.

Vi bør diskutere om vi bør ofre internasjonale temaer større oppmerksomhet. […]

Jeg synes at tidsskriftet gjennomgående holder høy vitenskapelig kvalitet, samtidig med at vi scorer høyt på aktualitet. At vi samtidig er kritiske og rettspolitiske bidrar etter min mening til å styrke kvaliteten.

At vi har bidrag fra andre faggrupper, og samarbeid med dem, øker tidsskriftets verdi som en felles arena for ulike profesjoner og tilnærminger som er interessert i de samme temaene. Tidsskriftet har vært en viktig inspirator for tverrfaglig samarbeid, noe som nå ses på som en nødvendighet, mens det av mange jurister tidligere ble sett på som noe urent.»²⁶

Det har ikke vært skrevet så mye om Rettspolitisk forening og Kritisk juss tidligere. Det var derfor prisverdig da Asbjørn Kjønstad i 2014 skrev en artikkel om oppstarten av Rettspolitisk forening, basert blant annet på grundig dokumentasjon fra hans medvirkning i interimsstyret i 1973–1974.²⁷ Hans oppsummering 40 år senere understreker at vi har grunn til å være stolte av den virksomheten vi nå har klart å holde i gang i 50 år. Under overskriften «Framsynte kvinner og menn?» konkluderer han slik:

Nasjonale strateger. Intet mindre.

Kronologisk oversikt over redaktører av Kritisk juss

(Her er alle registrert som står oppført som redaktører, enten alene eller sammen med en eller flere andre. I en periode var hele redaksjonen oppført som et kollektiv uten en ansvarlig redaktør. For denne perioden er alle oppført i denne oversikten. Listen garanteres ikke å være 100 % fullstendig.)