Kunnskapsbasert politiarbeid – kunnskap til å stole på?

Resultat

Vår analyse har avdekket to hovedfunn. I det følgende vil disse bli presentert: i) ulik forståelse av kunnskap og hva kunnskapsbasert politiarbeid innebærer og ii) kunnskapsbasert praksis forstås først og fremst som etterretning.

Ulik forståelse av kunnskap og hva kunnskapsbasert politiarbeid innebærer

Felles for informantene fra det operative og det strategiske nivå var at de anså kunnskap som viktig for utøvelsen av god polititjeneste. Når det kommer til konkrete uttrykk for hvordan kunnskap er viktig, trekker lederne frem at kunnskap er viktig for å fatte strategisk gode beslutninger. Lederne var opptatt av at kunnskap må innhentes på et bredere grunnlag enn det som tradisjonelt har vært gjort i politiet, samt at kunnskapen må være basert på fakta og ikke tilfeldigheter. Eksempler på dette er: «vi må se hen til dette når vi skal målstyre tjenesten bedre, at vi ser hen til forskning og all den kunnskapen som ligger ute og som vi må søke selv» (Karoline, leder). Styringsmekanismer trekkes også av lederinformanter frem som helt avgjørende for å jobbe kunnskapsbasert. «Vi må få dette mer likt og mer standardisert, det er helt nødvendig for å jobbe mer kunnskapsbasert og effektivt» (Frida, leder). En annen leder trekker frem at det kan være kunnskapsbasert å «bestille en etterretningsrapport for et miljø for å vite hvem som er den viktigste personen i dette miljøet, som det får størst effekt om vi får pågrepet og etterforsket» (Kine, leder).

Flere av lederne beskriver politiet som et tradisjonelt sett lukket «kunnskapssystem», hvor man ikke har vært åpen for annen type kunnskap enn den som har intern legitimitet og som er direkte relevant for løsning av praktiske politioppgaver.

De operative informantene var også opptatt av kunnskap og viktigheten av kunnskapsinnhenting, men da med et noe annet syn enn lederne. De viser eksempelvis til at kunnskap oppstår i samspill med publikum, hvor politiet må kjenne og være til stede i sitt nærmiljø og inngi åpenhet og tillit som gjør at publikum ønsker å oppsøke og innlemme politiet i sine kunnskaper om hva som rører seg.

For å kunne jobbe godt, så er det viktig å ha kunnskap. Hvor er det ‘skoen trykker’ for tiden? Hvilke områder trykker den, og gjerne hvilke steder som er aktuelle? Og for å vite det, er vi nødt til å være ute. Vi må ut og skaffe oss kunnskap (Jonas, operativ).

De operative informantene assosierer i større grad kunnskap med erfaring. «Kunnskap oppstår gjennom erfaring og er i stor grad menneskekunnskap» (Tore, operativ). Dette utdypes på følgende måte: «kunnskap ja … det er egentlig erfaring. Det er når du har jobbet lenge så får du erfaring med hvordan du snakker med folk …» (Tore, operativ). Flere av de operative informantene trekker også frem at kunnskapen ikke nødvendigvis kan artikuleres, på samme måte som annen kunnskap, og kan i mange tilfeller være taus.

Kunnskap er noe som jeg definerer som enten bevisst eller ubevisst innlærte måter, tankesett, ferdigheter … i forhold til hvordan du skal opptre … Så kunnskap kan være menneskekunnskap, også den lille psykologiske biten, du kanskje kan ha tilegnet deg, både ved å lese, ta utdanning innen feltet, og ikke minst ha erfaring. Jeg har stor tro på erfaringslæring (Bjørn, operativ).

De operative informantene har den erfaringsbaserte kunnskapen som sin primærkilde, og opplever at en i kunnskapsbasert arbeid ikke anerkjenner eller inkluderer denne kunnskapen. Samtidig har flere av våre informanter, både på ledernivå og operativt nivå, en klar oppfatning av at det nettopp er den erfaringsbaserte kunnskapen som har legitimitet innad i organisasjonen. Som en konsekvens opplever de også at annen type kunnskap enn den politiet selv besitter, eller produserer i egne systemer, i liten grad anvendes og anerkjennes som relevante kunnskaper blant de operative. Dette kan ha en naturlig sammenheng med at politiets arbeid i hovedsak er hendelsesstyrt, skjønnsbasert og situasjonsbestemt. Kunnskapen som til enhver tid skal innhentes må ha et formål. Den må være anvendbar og relevant opp imot oppgaven som praktisk sett skal løses, der og da. Den må også være lett tilgjengelig.

Lederinformantene understreker behovet for å kunne gå i dybden, for å finne de underforliggende årsakene til et problem. Kunnskapen er ikke knyttet til et her og nå-perspektiv. Informantene har en felles oppfatning av at det innenfor det tradisjonelle politiarbeidet har vært lite rom for å arbeide kunnskapsbasert. Når Mona skal forklare hva hun legger i kunnskapsbasert politiarbeid, viser hun til det tradisjonelle politiarbeidet som en motsats:

At vi setter i verk tiltak, med utgangspunkt i all den kompetansen vi har satt inn, eller den kunnskapen vi har innhentet og fått satt i system, og gjerne ja … ikke bare sånn tilfeldig sånn som vi gjorde før. Kjørte litt patrulje her, og litt patrulje der. Det må vi slutte med (Mona, leder).

Mona viser på den ene siden til at det tilfeldige proaktive arbeidet var noe politiet holdt på med før. På den andre siden viser hun underforstått til at dette er noe som fortsatt foregår. I likhet med sine lederkollegaer blant våre informanter, gir hun uttrykk for at det tradisjonelle politiarbeidet er noe man må komme forbi. Det er ikke tilstrekkelig å bygge polititjenesten på tilfeldige og udokumenterte beslutninger. De operative på sin side, virker å holde fast ved at det operative politiarbeidet ikke er egnet for styring og dokumentasjon. Dette arbeidet må først og fremst baseres på skjønn og erfaring.

Kunnskapsbasert politiarbeid virker å være et begrep og en praksis, som fortrinnsvis ledelsen lokalt og sentralt, setter på agendaen. Ut ifra informantenes erfaringer og betraktninger er det mye som tyder på, til tross for reformens tydelige budskap, at det kunnskapsbaserte politiarbeidet ikke har fått helt fotfeste på alle nivåer i organisasjonen. Det eksisterer heller ikke en felles forståelse av hva kunnskapsbasert politiarbeid innebærer.

Ingen av våre informanter, hverken på strategisk eller operativt nivå, uttalte seg negativt eller kritisk til politireformens tydelige satsning på kunnskapsbasert politiarbeid. Snarere tvert imot. De er positive til at kunnskapsinnhenting må få en større plass i arbeidshverdagen, og at beslutninger som tas på alle nivåer i større grad må være kunnskapsbaserte. Likevel forteller informantene at det finnes motstand mot mer styring av den operative tjenesten. Motstanden knytter seg til kunnskapsbaserte «parametere», som handler om hvilke områder som prioriteres og hvilke tiltak som skal iverksettes. Enkelte forklarer denne motstanden med at de operative oppfatter at det er blitt en sterkere kunnskapsstyring av tjenesten, og mener dette bidrar til en underkjennelse av den kunnskapen de operative allerede besitter gjennom sin erfaring.

Motstanden har jo vært ganske stor nå, fordi patruljen opplever at dette har vi jo alltid gjort. Det har ikke vært sånn at det har vært helt tilfeldig om man kjører til høyre eller venstre i et kryss. Det er jo ikke sånn. Det har jo handlet om lokalkunnskap og personlig engasjement fra de som er ute og kjører. Patruljen har alltid vært på strendene og vært synlig der på sommertid, så jobber vi litt annerledes opp imot julebordsesongen. Det har alltid vært basert på erfaring (Anja, operativ).

De operative informantene har selv en opplevelse av, at de innenfor sitt handlingsrom, alltid har løst sine oppgaver basert på kunnskap. Patruljeringen og oppdragsløsningen har vært erfaringsbasert, og patruljen har opplevd sin tradisjonelle kunnskapsinnhenting og kunnskapsforvaltning som god og tilstrekkelig. Lederne på sin side, mener at evidensbasert kunnskap kan gjøre patruljetjenesten mer effektiv og målrettet. For å få til dette, må det etableres noen felles standarder og handlingsrommet må snevres inn, slik Frida her forklarer:

Det er en kjempejobb å få dette mere likt og mer standardisert, og jeg tenker at det er helt nødvendig, både for å jobbe mer effektivt og ikke minst tror jeg at vi har mye å hente når det gjelder ressurser, fordi det har vært veldig sånn at folk har gjort det de har ønsket og det de selv har syntes var best (Frida, leder).

Funnene våre viser altså at lederne er positive og ser en strategisk gevinst i en kunnskapsbasert tilnærming. Den samme gevinsten ser ikke ut til å være like åpenbar for de operative informantene. Utfordringene ligger ifølge våre informanter, i å etablere «systemer» som underbygger, standardiserer og kvalitetssikrer en kunnskapsbasert tilnærming til politiets operative oppgaveløsning. En kanskje større utfordring ligger i å skape en felles forståelse i hele organisasjonen for betydningen av å jobbe kunnskapsbasert. Frida viser til at det mangler en helhetlig tankegang, og en rød tråd, og forklarer her hva som må til for at organisasjonen skal lykkes med implementeringen:

Du må ha en politimester som er tydelig, også på at forebygging skal være primær-strategien, og for å forebygge risikoen for kriminalitet så må vi ha kunnskap. For å få kunnskapen så må vi ha et system, og det må på en måte være forståelig for alle, at de ser den røde tråden i det og det er der vi har utfordringer, særlig på kultur og på ledelse (Frida, leder).

Frida er tydelig på at en implementering av forebyggende kunnskapsbaserte arbeidsformer, i tråd med reformens krav og intensjoner, må forankres hos den øverste ledelsen (politimesteren). Lederne må bli tydeligere i sine bestillinger til de operative.

Arne (leder) vender stadig tilbake til at det ligger et stort potensiale blant de operative betjentene når det gjelder systematisk informasjons- og kunnskapsinnhenting. Utfordringen, slik han ser det, er å få politibetjenter på alle nivåer til å skrive ned og dele den informasjonen de kommer over i tjenesten. Han har erfaring med at for mye «sitter i hodet» på politibetjentene, og derfor ikke kan «foredles». Slik han ser det, ligger det en åpenbar mulighet til å styrke det kunnskapsbaserte arbeidet gjennom en økt innsats blant betjentene i å søke, skrive ned, og dele informasjon:

Flere må skrive (registrere) det de vet, så det må mere informasjon inn, som kanskje kan gi litt forskjellig perspektiv, vi har kanskje litt for få kilder, eller litt for få folk som vi baserer informasjonen eller beslutninger på. Det er kanskje den største gevinsten vi kunne fått, det er at flere er med å mater inn opplysninger eller informasjon for å gi oss bedre beslutningsstøtte. Vi tar jo beslutninger nå også, men ofte kanskje basert på 25 % av sannheten, kanskje vi skulle fått inn 5 % til (Arne, leder).

Lederne vi har intervjuet ser at det per i dag, ikke kan sies at de leder organisasjoner som jobber kunnskapsbasert og forebyggende etter intensjonene. De opplever at de ofte må fatte beslutninger på «tynne» kunnskapsgrunnlag. Lederne gir uttrykk for at problemet kan være det at man ikke ser de samme fordelene ved å jobbe bredt og gjennomgående kunnskapsbasert i alle lag av organisasjonen. Flere av informantene utrykker også usikkerhet rundt hvordan de faktisk skal få satt det kunnskapsbaserte arbeidet i system. De opplever at mange i førstelinjen ikke ser sin egen rolle som kunnskapsleverandører. Karoline (leder) mener dette handler, fra ledelsens side, om mangel på dialog og involvering av de operative mannskapene. Dette medfører at det eksisterer et «gap», mellom ledere og betjentene i førstelinja, når det kommer til forståelsen av hva som er kunnskapsbasert politiarbeid, og i det å se relevansen av å skulle tenke forebyggende under løsningen av alle politioppgaver. Det oppstår motstand når betjentene opplever sterkere styring og økte krav til skriftlig notoritet. Det må skapes en felles forståelse for at det blir en gevinst for hele organisasjonen å jobbe forebyggende basert på kunnskap, slik Karoline her forklarer det:

Viktig med en god forankring i ledelsen og at dette blir prioritert … og forankret i toppen og at vi har en god dialog nedover i linja og at det kommer ut i det utførende ledd, kraften må vise seg i førstelinja … hvis ikke de har en forståelse for hva det innebærer og det gir de merverdi og at de i større grad blir involvert i prosessen og har mulighet til å bli koblet på ift. de beslutninger og prioriteringer som tas … det må gi førstelinja meningsinnhold og gjøre det relevant for dem … vi må være gode på å informere, gode på å synliggjøre gevinstene (Karoline, leder).

Karoline mener at det er grunnleggende viktig å involvere førstelinjen for å lykkes med en implementeringen av reformen. De må også oppleve å kunne ha en «stemme inn» og kunne påvirke der beslutninger tas.

Kunnskapsbasert praksis forstås som etterretning

I intervjuene var vi opptatt av å få konkrete eksempler på hva informantene, både ledere og operative, gjør når de jobber kunnskapsbasert. Felles for informantene var at de la stor vekt på etterretning, og for flere av informantene ble det satt likhetstegn mellom kunnskapsbasert politiarbeid og etterretning.

Informantene forteller at det er stort fokus på at politiet må bli flinkere til å legge inn, og dele informasjon de kommer over i tjenesten i etterretningssystemet Indicia. Reformens satsing på etterretningsarbeid som et praktisk «alibi» for et kunnskapsbasert politiarbeid, skaper ifølge en av våre operative informanter misforståelser rundt hva kunnskapsbasert arbeid handler om: «… det er det her gapet. Om hva er kunnskapsbasert. For patruljen nå, går nok ut herfra og fortsatt har Indicia som premissleverandør på kunnskap» (Anja, operativ). Anja mener at etterretningsinformasjon gir et snevert kunnskapsgrunnlag. Det er mange faktorer som påvirker kvaliteten på informasjonen som legges inn og hentes ut av Indicia. Hun mener informasjonen som finnes her, må suppleres med annen kunnskap. Anja får støtte for sitt syn blant flere av de andre informantene. Kine (leder) mener at det å være en kunnskapsbasert organisasjon handler om å kunne «kalibrere» arbeidet sitt, opp imot effekt, eller i motsatt fall manglende effekt:

Å være kunnskapsbasert. Det er å måle effekten av det du gjør. Har det den effekten eller har det ikke det? Da kan du si at det ikke bare er etterretning vi trenger kunnskap fra, men vi trenger også kunnskap fra forskning (Kine, leder).

Forebygger og politikontakt Turid, mener at måten etterretningsrapportene utvikles på per i dag, ikke er i tråd med reformens mål om forebygging som primærstrategi. Hun har erfaringer med at Indicia har blitt brukt som eneste kilde under utarbeidelsen av etterretningsrapporter. Noe som igjen medfører at politiet i liten grad har mulighet til å være proaktive, da kunnskapsbildet hovedsakelig utfylles av noe som «har skjedd»:

Det lages rapporter kun på grunnlag av det som står i Indicia. Forebyggende og politikontaktene må mere og tidligere inn. Det blir et snevert kunnskapsgrunnlag som kun er basert på det som står av negative ting i Indicia. I og med at forebygging er hovedstrategien, så føler jeg at hvor kommer det forebyggende inn, når vi skal tenke reaktivt i det vi skal gjøre? (Turid, operativ).

Som leder av Felles Forebyggende enhet, har Kine gjort seg mange av de samme erfaringene som Turid, når det kommer til et manglende forebyggende tankesett, knyttet til etterretningsarbeid og etterretningsrapporter. Kine ønsker som leder å påvirke til en sterkere knytning mellom etterretning og forebygging. En ny forståelse må forankres i politidistriktets øverste ledelse:

Erfaringsmessig så har nok etterretningsmiljøer hatt en tendens til å jobbe der de syns det er mest spennende og kanskje hatt for stor frihet til det og blitt brukt i hovedsak opp mot etterforskning, mens jeg tenker at hadde det vært opp til meg så hadde jeg knyttet etterretning til forebyggingsfaget og jeg hadde lagt inn helt andre typer bestillinger, for en kan jo ikke bare skylde på etterretning, men en må også se på egen bestillerkompetanse, hva er det vi bestiller av etterretning, hvor tydelige er vi, vi kan ikke vente at de skal … vi må spørre etter de rette tingene og da får vi hjelpe til å påvirke og det er jo derfor vi nå har prioriterte etterretningsbehov, besluttet i politimesterens ledergruppe (Kine, leder).

Karoline (leder) mener også at etterretningsrapportene ikke er gode nok.

Vi rekker rett og slett ikke å skaffe godt nok kunnskapsgrunnlag, det kjenner jeg at jeg er litt frustrert over. For hvis vi faktisk mener at vi skal jobbe kunnskapsbasert, så må vi også få tid til å hente inn kunnskap, da må vi få den tid som trengs for å skaffe gode etterretningsprodukter slik at vi hever oss over kvalifisert synsing til faktisk situasjonsbilde. Dette er frustrerende.

Dette støttes også av andre informanter. Det fremheves at her må man prioritere mellom de prioriterte oppgavene, fordi kravene om leveranse og rapportering er større enn en klarer å håndtere.

Kine er også opptatt av helhetstenking, og at politiet må jobbe kunnskapsbasert ut ifra en felles forståelse av hva dette innebærer. Hun påpeker at reformen så langt, ikke har skapt slike premisser, men at noe likevel er i endring. Fokuset på et kunnskapsbasert politiarbeid, har i hovedsak ikke medført nye måter å innhente kunnskaper på. Endringene Kine har merket seg, handler i større grad om en ny bevissthet rundt formålet med kunnskapsinnhenting, i tillegg til måter å systematisere politiets kunnskaper på. Dette knyttes til etterretningsfunksjonen i politidistriktet, som har fått et større forebyggende fokus:

Jeg vil jo si at hvis vi tenker kunnskapsbasert sånn bare opp imot etterretning så er det en forskjell, hvis vi tenker kunnskapsbasert opp mot andre forskningsinstitusjoner eller andre kilder til kunnskap så er nok ikke forskjellen stor, men jeg syns jo det at etterretningsseksjonen her i politidistriktet i større grad tenker forebygging, enn det de gjorde tidligere. Sånn at de i hvert fall ser at det å dele kunnskap med forebyggerne har en hensikt (Kine, leder).

Dette er i tråd med flere av de andre informantenes erfaringer, at reformen har medført lokale endringer gjennom etterretningsfunksjonenes utvidede rolle som et bindeledd i kunnskapsformidlingen mellom ledelse, operative mannskaper og forebyggende enhet.

Våre informanter har merket seg at det som det kunnskapsbaserte politiarbeidet Nærpolitireformen mer eller mindre tuftes på er økt kunnskap gjennom en styrket etterretning og utvidede etterretningsfunksjoner. Altså virker hovedtanken å være at politiet skal bygge sitt kunnskapsbaserte arbeid på kunnskaper, som primært er utledet av informasjon fra egne etterretningssystemer. Informantene er positive til dreiningen fra det smale tradisjonelle etterretningssporet, hvor etterretningsfunksjonene har fungert som støttefunksjoner i etterforsknings- og straffesaksarbeid, til en bredere funksjon hvor også det forebyggende perspektivet ivaretas. Likevel stiller flere av dem spørsmål ved om det faktisk kan sies at politiet jobber kunnskapsbasert, dersom arbeidet i hovedsak skal baseres på etterretningsinformasjon.

Oppsummert viser våre hovedfunn at informantene har ulik forståelse av kunnskap og kunnskapsbasert politiarbeid. Alle informanter mener kunnskap er viktig, men hva som er kunnskap, kommer an på hvem du spør. Vi finner likevel et tydelig skille mellom ledernes og de operative mannskapenes forståelse av kunnskap. De operative oppfatter ledernes forståelse av kunnskap og deres innføring av kunnskapsbaserte arbeidsformer som hemmende i den operative tjenesten. Bakgrunnen for dette er at det kunnskapsbaserte politiarbeidet slik det praktiseres i dag, har medført en sterkere styring (mer kunnskapsstyrt), som begrenser de operatives faglige frihet og skjønnsutøvelse. De mener også at det kunnskapsbaserte politiarbeidet i for stor grad baseres på kunnskaper og arbeidsformer som skal gi en strategisk gevinst for lederne, og de etterlyser en større involvering av operative mannskaper når det kommer til prioriteringer og utarbeidelse av tiltak.

Hos de operative er det den erfaringsbaserte kunnskapen som betraktes som en primærkilde for kunnskap, noe de opplever ikke blir anerkjent hos ledelsen. Flere av informantene fra det operative nivået, viser til at de supplerer den erfaringsbaserte kunnskapen med kunnskap fra andre kunnskapskilder. De oppfatter at lederne på sin side, definerer kunnskapsbasert politiarbeid som etterretning, og er kritiske til bruken av det de mener er en altfor smal etterretningsinformasjon, som grunnlag for ulike prioriteringer og tiltak. Informanter på ledernivået, opplever til dels også at etterretningsinformasjonen i seg selv ofte gir et tynt grunnlag for å fatte strategiske beslutninger. De etterlyser at flere politibetjenter i organisasjonen må legge inn relevant informasjon i etterretningssystemet Indicia. Lederne opplever dessuten et stort press på rapportering, og mener det ikke tas nok hensyn til at det tar tid å innhente kunnskap.

Kunnskap og kunnskapsbasert politiarbeid

Hovedfunnene viser at det operative og det strategiske nivå har ulikt syn på kunnskap. På strategisk nivå er det en evidensorientert kunnskapsforståelse som råder. Lederne er satt til å styre og forvalte den politikk som gjelder, her basert på mål og virkemidler som følger av Nærpolitireformen. En reform som har fotfeste i målstyringslogikken, hvor verdier som standardisering og effektivitet står sentralt (Gundhus, Talberg & Wathne, 2018, s. 203). Etterretning er ett av de seks prioriterte satsningsområder for politiet mot 2025 (Politidirektoratet, 2017). Etterretningsdoktrinen for politiet (publisert i 2014), er et rammeverk for hvordan norsk politi skal jobbe med etterretning. Her defineres etterretning som: «en styrt prosess, bestående av systematisk innsamling, analyse og vurdering av informasjon om personer, grupper og fenomener for å danne grunnlag for beslutninger» (Politidirektoratet, 2014, s. 6). Som vi skal se i den videre diskusjonen er denne definisjonen mer et ideal enn en realitet. Våre funn viser at etterretningsproduktet i stor grad bygger på Indicia som er et felles nasjonalt etterretningsregister for norsk politi og har som formål «å samle informasjon for å forebygge kriminalitet, å avdekke og stanse lovbrudd, og å ivareta den enkeltes sikkerhet» (§ 47-1 Politiregisterforskriften, 2013). Våre funn viser at indiciainformasjonen er mangelfull da det er få som registrerer det de vet. En av våre informanter uttrykker dette slik: «for mye sitter i hodet på politibetjentene, og kan derfor ikke foredles til kunnskap. Flere må derfor registrere det de vet slik at vi får mer informasjon inn».

Det kommer også frem at beslutninger «kanskje tas på 25 % av sannheten, kanskje vi skulle fått inn 5 % til». Det er med andre ord et gap mellom hva etterretning skal være og hva det er i praksis. Eidet (2019) viser i sin studie at det er ca. 5000 politiansatte som bruker Indicia daglig, det registreres ca. 40.000 informasjoner i systemet årlig, og det er ca. 1/3 av de politiansatte som årlig registrerer informasjon i Indicia. Det interessante i denne sammenheng er at indiciainformasjonen som registreres har et særlig fokus på det reaksjonsorienterte i form av lovbrudd og lovbrytere og at det er spesielt narkotikarelatert informasjon som registreres (Eidet, 2019). Likevel, Indicia brukes som sentralt kunnskapsgrunnlag for beslutningsstøtte selv om målet er å bidra til et mer kunnskapsbasert politi med forebygging som primærstrategi.

Ut ifra vektleggingen våre informanter på strategisk nivå legger på etterretning og indiciainformasjon, kan en spørre: Hva mister vi når vi definerer kunnskapsbasert politiarbeid som etterretning? Her er det viktig å minne om at det evidensorienterte kunnskapsarbeidet formes av hvilke data som samles inn og hvordan disse forstås, og i vår studie forstås dette først og fremst som etterretning basert på smal indiciainformasjon. En av våre informanter uttrykker at «etterretningsarbeidet blir et praktisk alibi for kunnskapsbasert politiarbeid», noe som kan skape misforståelser av hva kunnskapsbasert arbeid handler om. Det er således langt mellom det idealet som defineres i etterretningsdoktrinen og den praksisen våre informanter forteller om.

Blant våre informanter på operativt nivå er det ikke overraskende den faglige kunnskapsbaserte tilnærmingen som råder. Her er det den unike konteksten hvor faglig skjønn og erfaring legger grunnlag for kunnskap. Den kunnskapsbaserte forståelsen til lederne oppleves lite relevant og begrenser den faglige friheten og skjønnsutøvelsen til de operative. Det profesjonelle skjønnet utledes på operativt nivå av faglig kompetanse og praktisk erfaring. I dette trekkes menneskekunnskap frem som en viktig kilde til kunnskap. For at erfaring skal bli kunnskap, må erfaringer evalueres og artikuleres. Erfaringsbasert læring i politiet er kjent for å være innadvendt, og håndteringen av erfaringslæring og fokuset på hva som skal læres varierer (Hoel & Bjørkelo, 2017). Erfaringslæring og hvem som vurderes som gyldige kunnskapsbærere i organisasjonshierarkiet kan utfordres av kulturelle og organisatoriske trekk ved politiets organisasjon. Når politiet skal lære av erfaring går de sjelden utenfor sin egen politierfaring for å forstå og utvikle kunnskap (Hoel & Barland, 2020). Ergo blir politiet for innadvendte i sitt kunnskapsgrunnlag. Våre funn viser den samme innadvendtheten, artikulert gjennom at politiet oppfattes som et lukket kunnskapssystem, hvor man ikke har vært åpen for annen type kunnskap enn den som har intern legitimitet og som er direkte relevant for løsning av praktiske politioppgaver.

En fare ved erfaringskunnskap er at den kan bidra til å forstørre bestemte erfaringer (Finstad, 2018, s. 111). Det at noe har fungert godt i en bestemt situasjon, betyr ikke at samme fremgangsmåte vil gi tilsvarende resultat et annet sted (Finstad, 2018). Vi har tidligere vært inne på informantutsagn som trekker frem erfaringskunnskap knyttet til at det er viktig å ha kunnskap om «hvor skoen trykker» og som relaterer dette til viktigheten av å være ute og i relasjon med publikum. Dette understreker den kontekstuelle og situasjonsspesifikke kunnskapen som de operative informantene i vår studie har. Finstad (2018) problematiserer dette: «å legge til grunn at den som har skoen på, som vet hvor den trykker, formidler ikke bare at politierfaringer skal ha forrang, men også at politiet leser samfunnet på en selektiv måte» (s. 111). Dette understreker viktigheten av at erfaringsbasert kunnskap må bygge på mer enn den enkeltes erfaringer. Finstad understreker at:

Politiet er ikke enevitende og langt fra allvitende. Dette setter munnhellet om at den som har skoen på, som vet hvor den trykker i et problematisk lys. Mottoet med skoen formidler ikke bare at erfaringsbasert kunnskap har forrang, men gir også ett inntrykk av et innadvendt politi som nøyer seg med å utveksle og resirkulere egne erfaringer (s.110).

Forskningens plass i det kunnskapsbaserte – både på strategisk nivå og operativt nivå – har vært lite artikulert og konkretisert av våre informanter. Vi har tidligere vært inne på bruk av forskning som barriere i kunnskapsbasert politiarbeid, noe også våre informanter erfarer. Spesielt når det gjelder å finne, forstå og anvende forskning som kilde til kunnskap. En av våre informanter uttrykker: «det jo litt skummelt noen ganger da, fordi en forskning sier en ting, og så er det annen forskning som går på de samme tingene, som kanskje viser noe annet». Forskningsresultater oppleves her som tvetydige og motstridende. Mangel på kunnskap om hvordan bruke funn fra forskning i kunnskapsbasert arbeid, hvordan forstå og kvalitetssikre forskning kan dermed gjøre at man ikke bruker forskning som kunnskapskilde. Barrierer mot forskningsbasert kunnskap kan således bidra til å forstå at forskningsbasert kunnskap har vært lite artikulert av våre informanter både på operativt og strategisk nivå. Slik sett kan kanskje frykten for at erfaringsbasert kunnskap og bruk av faglig skjønn måtte vike til fordel for forskningsbasert kunnskap (Huey, Blaskovits, Bennell, Kalyal & Walker, 2019), dreies til frykt for at erfaringsbasert kunnskap og bruk av faglig skjønn må vike til fordel for evidensbasert kunnskap forstått som etterretning?

Kunnskap om metoder og kunnskap om fenomen

Et sentralt poeng når det gjelder ulik forståelse av kunnskapsbasert politiarbeid mellom det operative- og det strategiske nivå er at informantene forstår kunnskap ulikt fordi de refererer til kunnskap om helt forskjellige forhold. De veksler mellom å forstå kunnskap som kunnskap om metoder (hvordan), og kunnskap som kunnskap om fenomen (hva). Det er først og fremst de operative informantene som refererer til kunnskap om metoder med tanke på hva som virker og hvordan kriminalitet oppdages osv. Her mener de operative at de best kan velge metode ut i fra politifaglig erfaring og skjønn. Lederne på strategisk nivå refererer derimot oftere til kunnskap om kriminalitet og hva som rører seg i kriminelle miljøer, altså kunnskap om fenomen. Dette er en type kunnskap som skal dokumenteres og registreres i blandt annet Indicia og som skal bidra til etterretningsprodukter.

Kunnskap om metoder dokumenteres ikke, og samles ikke på samme måte opp i noe register. Hvilken betydning kan dette få for det operative politiarbeidet og det faglige kunnskapsbaserte politiarbeidet? Som tidligere nevnt, var det flere av de operative informantene som trakk frem at deres kunnskap ikke nødvendigvis kunne artikuleres, på samme måte som annen kunnskap, og i mange tilfeller derfor ble betraktet som taus kunnskap. De operative informantene la dessuten vekt på at kunnskap oppsto i samspill med publikum, hvor de måtte kjenne til og være til stede i sitt nærmiljø, ved å inngi en åpenhet og tillit som bidro til at publikum ønsket å oppsøke og innlemme politiet i sine kunnskaper om hva som rørte seg. Dette er med andre ord en type kunnskap som ikke fanges opp av kunnskapsbaserte parametre som omhandler hvilke områder som skal prioriteres og hvilke tiltak som skal iverksettes. De operatives kunnskap om metoder kan dermed bli oversett til fordel for kunnskap om fenomen når kunnskapsbaserte parametre skal utformes.

Vi må dermed forstå gapet mellom det operative og det strategiske nivås ulike syn på kunnskap og kunnskapsbasert politiarbeid ut ifra at de snakker om ulik type kunnskap som har vidt forskjellige formål og innhold.

Våre funn gjør det betimelig å se nærmere på hvor informantenes ulike preferanser til kunnskap kommer fra og underliggende forklaringer på dette.

Kunnskap og kunnskapsbasert politiarbeid i lys av kultur og organisasjonsstruktur

Tidligere har vi trukket frem at kunnskapsbasert politiarbeid virker å være et begrep og en praksis som fortrinnsvis ledelsen lokalt og sentralt, setter på agendaen. Ut ifra informantenes erfaringer og betraktninger er det mye som tyder på – til tross for reformens tydelige budskap – at det kunnskapsbaserte politiarbeidet ikke har fått helt fotfeste på alle nivåer i organisasjonen. Dessuten eksisterer det heller ikke en felles forståelse av hva kunnskapsbasert politiarbeid innebærer.

Dette kan for det første forstås i lys av særpreg ved kulturen i politiet. Høyer, Madsbu og Tranøy (2018) har i rapporten Kultur som utfordring og reformobjekt i norsk politi ² pekt på at kunnskapsgrunnlaget til den norske politireformen er sviktende på et sentralt punkt. Dette dreier seg om at man ikke har greid å presisere eller operasjonalisere hva kultur er, eller gjennom hvilke mekanismer kultur som fenomen virker. Det er derfor vanskelig å utvikle en treffsikker policy for hvordan dette «noe» kan videreutvikles i en ønskelig retning (s. 4). I evalueringen av Nærpolitireformen introduserer de det instrumentelle og det institusjonelle perspektivet på kultur. Der det førstnevnte forstår kultur som en formbar størrelse en organisasjon «har» og hvor det andre forstår kultur som noe som oppstår og dermed er langt mindre formbart fordi det er noe man «er». Høyer, Madsbu og Tranøy (2018) mener dette skillet er grunnleggende og at de to perspektivene kan knyttes til hvert sitt knippe av antagelser og tendenser i tenkningen om kultur.

Det instrumentelle kulturbegrepet forstås top-down og relasjonen ledelse-medarbeidere er det sentrale, preget av harmonisk forhold mellom kultur, styring og kontroll. Det institusjonelle kulturbegrepet derimot, forstås bottom-up og relasjonen mellom medarbeider og publikum er det sentrale. Det instrumentalistiske perspektivet ser kultur først og fremst som et ledelsesansvar, som kan endres top-down gjennom opplæring og planer. Det institusjonelle perspektivet kan være vanskeligere å endre, fordi kultur her har vokst frem over tid uten at noen har planlagt at det skulle bli slik. I tillegg til at kultur her er noe man «er». Begge perspektivene sier noe om hvilke felles normer, verdier og virkelighetsoppfatninger som utvikles i en organisasjon når medlemmer samhandler med hverandre og omgivelsene, og som kommer til uttrykk i medlemmenes handlinger og holdninger.³ Forstått på denne måten er disse to perspektivene grunnleggende for å forstå de ulike antagelser og tendenser vi ser i våre informanters forståelse av kunnskapsbasert politiarbeid.

Det faglig kunnskapsbaserte politiarbeidet bygger på antakelsen om kontekstavhengighet, og kontekstforståelse er særlig viktig når kunnskap skal omsettes og brukes i praksis. I tillegg er antakelsen om bruk av skjønn sentralt. Tendensen, eller det som særpreger det faglige kunnskapsbaserte arbeidet, er at her forenes kontekstforståelse, faglig skjønn, erfaringskunnskap og instrumentell kunnskap. En annen viktig forutsetning er at relasjonen går mellom politibetjenten og publikum. De operative bruker sin erfaringsbaserte kunnskap i relasjon til publikum og henter også kunnskap fra publikum. Det institusjonelle perspektivet bidrar dermed til å forstå de operatives fokus på faglig kunnskapsbasert politiarbeid.

Det evidensorienterte kunnskapsbaserte politiarbeidet bygger også på sine kulturelle antakelser og tendenser. Her ser vi blant annet hvordan antakelser om at kunnskap bygges på det som gir empirisk belegg, eller observerbare fakta vektlegges, samt antakelsen om effektivitet og kontroll. Tendensen er at dette artikuleres gjennom ledelse og målstyring, som for øvrig ses på som den kunnskapsformen som troner øverst i kunnskapshierarkiet. En viktig antakelse for denne tilnærmingen er at relasjonen ledelse-politibetjent er sentral, spesielt med tanke på styring og kontroll. Det instrumentelle perspektivet kan således bidra til å forstå det strategiske nivås fokus på evidensorientert kunnskapsbasert politiarbeid, da de er satt til å styre og forvalte den politikk som gjelder og som er basert på mål og virkemidler som følger av Nærpolitireformen.

I tillegg til kultur kan den hierarkiske organiseringen av politiet bidra til å forstå hvorfor en ikke har en felles forståelse for kunnskapsbasert politiarbeid, samt hvorfor det operative og det strategiske nivå refererer til ulike kunnskapstyper (kunnskap om metode og kunnskap om fenomen). Workman-Stark (2017) vektlegger at kultur differensieres både vertikalt og horisontalt. Den vertikale differensieringen følger det formelle organisasjonshierarkiet, mens den horisontale differensieringen knyttes mest til det å drive «policing».

Perspektiver som omhandler kulturelle og organisatoriske forhold, kan i tillegg til å være nyttige for å forstå underliggende forklaringer til ulikt kunnskapssyn og kunnskapsbaserte tilnærminger også bidra til å forstå hva som kan hemme eller fremme en ønsket utvikling.

For eksempel i form av å bidra til å skape grunnlag for uønskede endringer i politiets måte å arbeide på (Høyer, Madsbu & Tranøy, 2018, s. 20).

Hvilken kunnskap kan vi stole på?

Våre funn gjør det betimelig å spørre: hvilken kunnskap vi kan stole på? Det er ikke bare ledere og operative informanter i denne studien som snakker om kunnskap som vidt forskjellige forhold og som stiller spørsmål med hverandres kunnskap. Wathne (2018, s. 36) viser også til at kunnskap og kunnskapsbasert politiarbeid er ulikt forstått i politidokumenter og blant ledere og praktikere.

Når politiet skal jobbe kunnskapsbasert, er det sentralt at det er sammenheng mellom idealer og realiteter. Det politiske idealet sier som kjent at politiet skal jobbe kunnskapsbasert ved bruk av etterretningsprosesser, etterretningsprodukter, vitenskap og kunnskapsbasert erfaringslæring (Politidirektoratet, 2018). Våre funn viser tydelig at politiet benytter etterretningsprosesser og etterretningsprodukter som ikke harmonerer med definisjonen av hva som ifølge etterretningsdoktrinen er etterretning. Realitetene er også at etterretningsregisteret Indicia er mangelfullt fordi det ikke har relevant informasjon som dekker bredden i politiets virksomhet, heller ikke dekkes spennet mellom forebygging, etterforskning- og beredskapsarbeid (Eidet, 2019, s. 71). Videre er realitetene i våre funn at det operative nivås syn på kunnskap og kunnskapsbasert politiarbeid ikke inkluderes i det strategiske nivås forståelse av kunnskap og kunnskapsbasert praksis. De to kunnskapstyper og kunnskapsforståelser som vi finner i vårt datamateriale får dermed leve sine egne liv uten at motsetninger løftes opp, og uten at en på alle nivå i politiorganisasjonen snakker om hva kunnskap er og hvilken type kunnskap det snakkes om (metoder eller fenomen). Slik sett anerkjennes heller ikke ulike kunnskapsforståelser. Både den operative (kunnskap om metoder) og den strategiske kunnskapsforståelsen (kunnskap om fenomen) blir dermed mistenkeliggjort. Realitetene er at kunnskapssynet og kunnskapsgrunnlaget mistenkeliggjøres og resultatet kan bli at en ikke vet hvilken kunnskap en kan stole på.

Heivoll og Aadland (2018) viser til Aristoteles når de diskuterer ulike former for kunnskap: (1) ferdighetskunnskap (techne) som sier hvordan utføre et arbeid, (2) påstandskunnskap (episteme) som sier noe om hvordan noe er og hvordan ting henger sammen og (3) moralsk kunnskap (fronesis) som peker mot en klok og gjennomtenkt handling som formidler mening. Disse tre kunnskapsformer kan forene gapet mellom evidensorientert kunnskapsbasert politiarbeid og faglig kunnskapsbasert politiarbeid. Det evidensorienterte kunnskapsarbeidet bygger på påstandskunnskap (episteme), ved at bred etterretning kan si noe om hvordan noe er og hvordan ting henger sammen (kunnskap om fenomen), mens den faglige kunnskapsbaserte tilnærmingen bygger på ferdighetskunnskap som sier noe om hvordan man gjør politiarbeid (kunnskap om metode) og handlingskunnskap som sier noe om hva som er en klok og gjennomtenkt måte å utføre politiarbeid på (moralsk kunnskap), basert på erfaringskunnskap.

Sammenliknet med den aristoteliske kunnskapsforståelsen, mangler det et perspektiv i politiets tilnærming til det kunnskapsbaserte arbeidet. Vår studie viser at politiet utelukkende praktiserer sitt kunnskapsbaserte arbeid basert på ferdighetskunnskap (de operative) eller påstandskunnskap (ledere). Det kunnskapsbaserte arbeidet virker i forlengelsen av dette, i stor grad å være enten eller. Flere av våre informanter stiller seg riktignok spørsmålet under våre intervjuer, om resultatene av den ene eller den andre kunnskapsbaserte tilnærmingen, alene er en klok og gjennomtenkt måte å praktisere politiarbeid på. De ser at både den erfaringsbaserte og den evidensbaserte kunnskapen isolert sett har sine begrensinger, når det kommer til kunnskapens anvendelighet i det praktiske politiarbeidet. Til tross for dette, er ikke handlingskunnskapen tildelt en uttalt plass i politiets kunnskapsbilde – kanskje fordi den er taus? Det er ikke utenkelig at det å gi klokskapen (handlingskunnskapen) en slik plass, vil kunne være med på å styrke det kunnskapsbaserte politiarbeidet. Politiets fenomen- og metodekunnskaper vil nemlig kunne utnyttes bedre, når de forvaltes med klokskap.

Det å forene Aristoteles’ tre kunnskapsformer (Heivoll & Aadland, 2018) kan således bidra til å forene gapet mellom den operative og den strategiske kunnskapsforståelsen, samt forene kunnskap om hva (fenomen) og kunnskap om hvordan (metode). Vi trenger ulike former for kunnskap, som favner både et top-down perspektiv og et bottom-up perspektiv. Skal en nå Nærpolitireformens mål om et kunnskapsbasert politi er styring viktig, men her må det operative nivå inkluderes slik at de kan være med å bidra til at det kunnskapsbaserte arbeidet favner bredden i politiets arbeid og ulike kunnskapstyper.

Vi kan ikke stole på én type kunnskap eller kunnskapsform alene. Hele politiorganisasjonen må jobbe kunnskapsbasert og sørge for å inkludere ulike typer kunnskap i en felles forståelse av kunnskapsbasert arbeid.