Mangel på kvinnelig, spesialtrent operativt personell: Hvor «trykker skoen»?

Kvinne på kurs

Hvordan er det å komme som kvinne på et kurs hvor målet er å bli spesialisert i en høyere operasjonell kategori, som tradisjonelt blir sett på som enda mer maskulint og macho-preget enn ordinært politiarbeid, langt unna de tradisjonelt mer kvinnedominerte områdene forebygging og etterforskning. Er opplevelsen av kurset en utfordring og en hindring for at kvinner skal søke seg til å bli IP3? Det ser ikke sånn ut. Én av informantene mine som er IP3, sier om kurset:

Jeg synes det var kjempebra jeg. Jeg var veldig redd for, nervøs for at det skulle bli veldig sånn der gorillastemning, veldig sånn der «alle gutta ‒ tjo og hei», og veldig sånn der apekattstemning da. Men det var det ikke i det hele tatt. Jeg synes at det var drittbra rett og slett. Kjempeflinke instruktører, og var veldig redd for at de andre kursdeltagerne skulle være drittflinke og ha jobbet i mange år og tenke at «jenter har ingenting i UEH å gjøre», og jeg hadde veldig mange negative forventninger kanskje, da, i forhold til det. Men det var det ikke i det hele tatt. Det var helt strålende, de var så greie og joviale de guttene. Det var aldri noe negativt eller noe disrespect, det var bare positivt, rett og slett.

Forventningen om et miljø preget av cowboymaskulinitet blir for henne ettertrykkelig gjort til skamme. Hun opplever et jovialt miljø, hvor det å være kvinne ikke oppleves som noe negativt. Det samme sier de som gikk på grunnkurset jeg fulgte. De beskriver et godt miljø, hvor alle føler seg inkludert og ivaretatt, og kjønn i liten grad er tema. Alle kursdeltagere, uavhengig av kjønn, beskriver et ivaretagende, omsorgsfullt og støttende miljø:

Det er masse støtte hele tiden. Og sånn er det hvis en i laget, du vet når noen har for eksempel gjort det dårlig på en case, fått kanskje noen tilbakemeldinger som har vært litt krasse. Og i neste case da, så har vi fokus på at vi andre tar litt mer ledende rolle, slik at dem kan slippe å tenke så mye, men bare gjøre. For da sitter man, da går man gjerne og tenker på det som skjedde i sted da. Man er helt avhengig av det på et slikt kurs. At folk støtter hverandre og vil hverandre det beste. Og sånn er det her.

Miljøet på kurset og samholdet i laget fremheves. Men også instruktørene og hvordan kurset legges opp, løftes frem som viktig:

Jeg ble positivt overrasket over hvor mye fokus de hadde på læring, og hvor mye fokus det var på et godt læringsmiljø. For sånn militært sett så har jeg vært på litt lignende kurs, og det var det ikke der, for å si det sånn da. Det var bryte ned i to uker, for å bygge opp i tre. Men det funker mye bedre med det her, og du har bare tre uker på å vise deg frem, så det er jo smart av dem, de får flere folk med, og ikke fordi at det er lavere nivå, men fordi folk tør å vise seg frem.

Kvinnene på kurset har ingen opplevelse av å møte en negativ politikultur, en «cult of masculinity» (Silvestri, 2017) som er egnet til å gi en opplevelse av ikke å være ønsket, og som marginaliserer dem. I liten grad oppgir kursdeltagerne at kjønn har vært tema. Flere sier det ikke har vært snakk om det i det hele tatt, noen sier at det var tema den første dagen, men utover det ser kjønn ikke ut til å ha vært et tema blant kursdeltagerne.

Men når jeg spurte, ga flere av kvinnene uttrykk for at det var positivt å være på et kurs med en høy andel kvinner. Én sier:

Mitt lag er jo fifty-fifty gutter og jenter. Og det ser jeg på som positivt. Jeg ser ikke noe negativt på det, og har vært caser hvor jeg har vært med bare jenter, og ikke tenkt noe over det. Det har vært bra. Jeg tror at det at vi er så mange jenter, er betryggende, fordi man ikke nødvendigvis skiller seg så ut da. Jeg husker at jeg ble veldig glad når vi var flere.

Flere av dem som var på lag med en annen kvinne, opplevde det som fint at det var flere kvinner på kurset:

Jeg er veldig glad for det. Har tenkt på det, hvis jeg hadde vært den eneste dama her, da hadde jeg nok slitt enda mer. Ja, det er fint å kunne snakke med hun jeg er på lag med. Det vil jeg si.

Av dem jeg har intervjuet som hadde tatt et tidligere kurs, varierte det hvor mange kvinner de hadde gått på kurs med. Flere hadde vært på kurs med bare én annen kvinne. Det varierte også hvordan de opplevde dette. Noen mente det var uproblematisk å være alene som kvinne på et lag, men var glad for å ha en annen kvinne å dele rom med:

Nei, vi var ikke på samme lag. Men det går fint, det gikk helt fint. De som jeg var på lag med, de var stort sett veldig trivelige folk. Men det var ganske deilig å ha hun på kveldene da, bare for å snakke med og høre hvordan hun opplevde ting.

I liten grad bekrefter kvinnene å føle seg svært synlige og som representant for sitt kjønn (jf. Kanter, se ovenfor). Bare én av kvinnene jeg har snakket med, sier dette. Det gjelder en kvinne som har vært IP3 i noen år, og hun forteller om sin opplevelse da hun tok kurset noe tilbake i tid:

På kurset så var vi to. Så vi var, du føler deg så ekstremt synlig, og ved en evaluering så vil du alltid bli evaluert som «hu jenta», vet du. Så du føler liksom at du nesten må overprestere litt, for du føler deg så synlig.

Denne kvinnen opplevde seg som svært synlig, men hun er den eneste av dem jeg intervjuet som la mye vekt på dette. Ingen andre tematiserer at de opplevde seg som spesielt synlige. Når jeg spør en annen kvinnelig IP3 om antallet kvinner på kurset hadde betydning, svarer hun:

Jeg tror helt ærlig at det ikke hadde noe å si. Jeg tror faktisk ikke at det hadde gjort noe om jeg var den eneste jenta heller. Det er kanskje lett å si nå, men jeg hadde nesten ikke noe å gjøre med de jentene, ettersom at jeg var alene på laget og, ja. Og hadde det vært den stemningen som jeg hadde forventet at kom til å være, altså sånn «alle gutta» og sånt, da tror jeg at det hadde hatt noe mer å si om det hadde vært flere jenter der. Men når det ikke var det, når folk var så joviale og, ja sånn det var da, så tror jeg at det hadde gått helt fint om jeg var den eneste jenta. Og når jeg ser at jeg er like god, eller i hvert fall ikke dårligst, så får jeg veldig god selvtillit.

Ut fra de kvinnene jeg har snakket med, ser det ut til at jeg kan oppsummere at de fleste synes det er fint å være flere, men det oppleves i liten grad som problematisk å være få. Informantenes fortelling om grunnkurset ligner på deres fortellinger om hverdagen i ordenstjenesten. De beretter om en likestilt kultur, hvor kjønn ikke er tema og ikke preger oppdragsløsningen eller samspillet mellom kollegaene. I et slikt miljø er det å være «enslig svale» ikke et problem, og det er ikke her «skoen trykker». Tvert imot ser egne kvinnekurs ikke ut til å svare på et problem, men heller skape problemer, som vi skal se i det videre.

Kvinnekurs? – NEI TAKK!

Ute i distriktene førte Politihøgskolens forsøk på å samle kvinnene på ett kurs til at kurset ble omdøpt til «Kvinnekurset». De kvinnelige deltakerne fikk spørsmål av typen: «Vil du på et vanlig kurs, eller vil du på det Kvinnekurset?» Samtidig som kursdeltagerne opplevde det som fint å være mange kvinner på kurset, er de svært tydelige på at det ikke oppleves som bra at kurset stemples som «kvinnekurs». Å definere kurset som «kvinnekurs» oppleves som at det settes et B-stempel på kurset, og at kravene senkes. Som sagt var dette ikke tilfellet – her handlet det utelukkende om å samle de kvalifiserte kvinnene på samme kurs. Kvalifiseringen ble ikke justert. Men slik opplevdes det altså ikke:

Før en ble sendt så ble en jo fortalt at dette her var kvinnekurset eller ja. Hjemmefra, så var det nok litt sånn, ikke nedlatende, men litt sånn. At kanskje det var litt lettere da. Jeg fikk nok det inntrykket. Og jeg tenkte det nok litt selv også, ettersom at de fleste damer er litt fysisk svakere, så ville det kanskje være en fordel. Ettersom man ikke blir det svakeste leddet i gruppa. At man er flere som stiller likt.

Det er en tydelig og sterk motstand blant de kvinnelige informantene mot reduserte krav og kvotering av kvinner til posisjoner. De er svært opptatt av at de skal oppfylle de samme kravene som stilles til menn for å gjøre samme oppdrag. Samme type motstand finnes også blant kvinner i Forsvaret, hvor flere rapporter viser et sterkt «kvoteringsubehag» blant kvinnene (Eide & Lauritzen, 2016; Olsvik & Lauritzen, 2014; Rones, 2015). En av mine informanter er glødende opptatt av sin motstand mot kvotering:

Nei, jeg har aldri blitt behandlet negativt som kvinne i politiet. Det eneste jeg har vært redd for er å bli kvotert inn som jente, for eksempel i forsvaret og jobbmessig og andre ting da. Og det er jeg veldig sterkt imot, men det har aldri blitt, nei, jeg har aldri vært trakassert eller noe negativt i forhold til at jeg er jente. Men at jeg er redd for at jeg har fått positive fordeler fordi jeg har vært jente. Men jeg vet ikke da. Men det er jeg veldig sterkt imot. Det er bare megaødeleggende for alt egentlig. Hvis du blir kvotert inn, da føler du det selv at du ikke fortjener å være der, og du mister da all respekt i forhold til de andre. Så det er jeg ekstremt sterkt imot, det er faktisk det mest ødeleggende de kan gjøre i forhold til å få jenter inn i en lederstilling, UEH og alt som er. Det er megaødeleggende. Det skulle jeg egentlig ha skrevet et eller annet sted, hvis jeg var god til å skrive. Fordi det er. Det er det verste. Det er det verste de kan gjøre. Rett og slett.

Mine informanter er altså svært tydelige på at det å arrangere rene kvinnekurs for å øke rekrutteringen av kvinner til IP3 ikke er veien å gå. Selv om slike kurs ikke ville ha lavere inntakskrav, ville det gi en opplevelse av et B-stempel. Dette skiller seg fra de positive evalueringene av Forsvarets Jegertropp, som viste at i motsetning til andre kvinner i Forsvaret rapporterer Jegertroppen ikke om «kvoteringsubehag» (Rones & Steder, 2017). Det ble heller ikke rapportert om en opplevelse av at det er et A-lag og et B-lag mellom Fallskjermjegertroppen og Jegertroppen, verken av kvinnene i Jegertroppen eller mennene i Fallskjermjegertroppen. Når evalueringen av Jegertroppen viser så positive resultater for operative kvinner i Forsvaret, burde det ikke da være like vellykket å lage egne kurs for å utdanne kvinnelig, spesialtrent operativt personell i politiet?

Etter min mening er det noen vesentlige forskjeller mellom IP3 i politiet og Jegertroppen i Forsvaret. En viktig forskjell er hvor ulike disse etatene er når det gjelder rekruttering av kvinner generelt. Politiet har en mye lengre historie med en høy andel kvinner enn det Forsvaret har. Som påpekt innledningsvis har andelen kvinner i utdanningen vært på over 20 % siden begynnelsen av 1990-tallet, og har siden 2012 vært på over 40 %. For Forsvaret er situasjonen en annen. I 2018 utgjorde kvinner 13 % av det militære personell (Forsvaret, 2018). Til sammenligning utgjør kvinner 31 % av politistillingene i politiet (Politidirektoratet, 2017b).

I evalueringen av Jegertroppen (Rones & Steder, 2017) kommer det også frem noen vesentlige forskjeller mellom denne type operative soldater og spesialtrente, operative politibetjenter som IP3. Disse forskjellene mener jeg har betydning for om det som var et vellykket trekk i Forsvaret, bør overtas og implementeres i politietaten. Én slik forskjell er hvordan seleksjonen foregår. For å bli tatt opp i Fallskjermjegertroppen konkurrer ca. 300 kvalifiserte søkere som har møtt til sesjon, om ca. 15 plasser (Rones & Steder, 2017). Her konkurreres det altså om svært få plasser, og det sier seg selv at ingen kvinner klarer å utkonkurrere de sterkeste mennene. Med en slik rekrutteringspraksis blir det umulig å få kvinner inn og dermed dekke behovet for operative kvinner som kunne være tilgjengelig for spesialoperasjoner. Dette er annerledes i rekrutteringen av IP3. Her konkurreres det ikke om få plasser, men det finnes fysiske krav som skal tilfredsstilles, og som det er fullt mulig for treningsglade kvinner å forsere.

En viktig grunn til at Jegertroppen ikke oppfattes som et B-lag i Forsvaret, er at de har helt andre oppgaver enn Fallskjermjegertroppen. Rones og Steder (2017, s. 57) skriver:

Et annet grep som er med på å rettferdiggjøre den ulike seleksjonen, eller «særbehandlingen», virker å være at FSK etablerte Jegertroppen og Fallskjermjegertroppen som to forskjellige kapasiteter. Dette i stedet for å ta inn en gruppe, eller kvote med særselekterte kvinner sammen med «regulær-selekterte» menn i Fallskjermjegertroppen. Dersom man hadde tatt inn personer i samme tropp gjennom ulike krav, ville man […] risikert å skape et internt A- og B-lag.

I politiet skal IP3 utføre de samme oppgavene uavhengig av kjønn, og en mistanke om særselekterte kvinner vil oppfattes som et B-lag. Og selv om kravene til dette kurset ikke ble senket, ble det omskrevet til «kvinnekurs», og med det kom en oppfattelse av senkede krav. Dermed blir kvinnekurs ikke positivt mottatt av kvinnelige søkere, og som vist tidligere blir det da et dårlig svar på noe som ikke oppleves som et problem. Det er ikke risiko for å være en «enslig svale» som avholder kvinner fra å søke. Svaret på hvor skoen trykker, ser heller ut til å ligge i kulturen i enkelte UEH- lag, dyrkingen av seg selv som elite, og uklarheter om hva som kreves for å innlemmes blant de spesialtrente.

Kulturen i UEH

Ut fra informantenes fortellinger ser det ut til å være store lokale variasjoner i hva som preger kulturen i de ulike UEH-lagene rundt i landet. Kulturen i enkelte UEH-lag ser ut til å knytte seg tettere til den tradisjonelt negative beskrivelsen av politikulturen. Som sagt tidligere har en rekke studier pekt på hvordan kvinner ekskluderes og marginaliseres når en machokultur med fokus på fysisk styrke, handlekraft og mot kobles sammen med essensialistiske forestillinger om hva kvinner egner seg til (Finstad, 1998; Loftus, 2010; McCarthy, 2013; Rabe-Hemp, 2008; Silvestri, 2017; Wathne, 2016; Åberg, 2001). Flere av informantene er inne på at det i deler av UEH er en kultur preget av cowboymaskulinitet, machokultur og dyrking av seg selv som en kul, selektert elite, som samsvarer lite med den kulturen de opplever i den ordinære ordenstjenesten. En slik kultur gjør at kvinner avholder seg fra å søke seg inn. En av de kvinnelige kursdeltakerne sier:

Det er veldig mye machokultur rundt omkring i UEH. Det er jo ikke til å stikke under en stol, og der har nok jenter veldig lenge ikke passa helt inn i det bildet, for det er på en måte de kuleste gutta i distriktet som henger i UEH.

En av de kvinnelige IP4-erne jeg intervjuet, og som altså betrakter UEH utenfra gjennom å jobbe og til dels trene sammen med det lokale UEH-laget, sier: «Veldig mange av IP3-erne er veldig bra taktisk, men de er så voldsomt kule også. Jeg er ikke helt fan av det da.» Jeg ber henne om å utdype dette, og hun fortsetter:

De kan fort bli litt høye på seg selv, føler jeg. At du er i den kategorien IP3, så er du fort mye bedre enn kollegaene dine som ikke er IP3, til tross for at kollegaene dine kanskje har jobbet flere år enn deg, har flere oppdrag, flere vanlige IP-treninger. Og de har et veldig utstyrsfokus, veldig opptatt av utstyr. I stedet for å ha fokus på taktikken og selve oppdragsløsningen da, det er voldsomt utstyrsfokus på duppeditter, alt man trenger og alt man må ha med seg, og alt som må være på stell. Det er, og man må se tøff ut, kjeledress er kult, solbriller. Det nyeste av det nye, det er litt sånn da. Så jeg føler at fokuset blir mer på det enn faktisk det å bli en god polititjenesteperson da.

«Privileges in clothing and equipment» løftes frem som en velkjent markør av spesialtropper som eksklusive (Ben-Shalom & Tsur, 2018, s. 106). Idet man får godkjenning som IP3, får man revidert sin utstyrspakke, og man blir tildelt kjeledress. Beredskapstroppen bruker kjeledress som sitt arbeidsantrekk når de kjører patrulje, så kjeledressen knyttes til dem som er høyest i statushierarkiet. Som IP4 er ikke kjeledress en del av utstyrspakken, så kjeledressen er en tydelig, symboltung konkretisering av status som IP3. Bruk av kjeledressen til daglig oppfattes av mange som «brifing» og «flashing» av denne statusen.

Det er ikke bare menn som iscenesetter seg selv som utvalgt elite. Den andre kvinnelige IP4 jeg intervjuet, forteller at hun i utgangspunktet hadde sett for seg å søke om å bli IP3 når hun hadde fått mer erfaring. Men IP-trening til IP4 blir gjennomført sammen med IP3, og disse felles treningene økte tvilen på at IP3 var noe hun ønsket. Hun forteller:

Og da syntes jeg det rett og slett var en utrolig dårlig holdning og kultur blant, det var et stort skille da, mellom de som var IP3 og IP4, noe som jeg fikk noe dårlig følelse av. […] Jeg vil ikke være en del av det, jeg vil ikke være en del av de spisse albuene som skal trekke hverandre ned. At man tenker mer på å vinne hele IP-treningen. I stedet for å kanskje være den som går litt bak i rekken for at andre skal få trene på å bli like god, eller på å bli bedre.

Allerede i sin henvendelse til meg hadde hun anslått at det var kulturen i UEH lokalt som var grunnen til at hun ikke ønsket å søke seg inn. Jeg hadde derfor en klar forforståelse av at det for henne, som for de andre som snakket negativt om kultur, handlet om en kultur preget av cowboymaskulinitet iscenesatt av menn. Men mens hun snakket, var kjønn så fraværende at jeg måtte spørre: «Men du kobler ikke denne kulturen til kjønn?» Hvorpå hun overrasket repliserer: «Til kjønn?» Når jeg bekrefter at det var det jeg spurte om, utbryter hun:

Nei, nei, nei, er du gæren? Det er ikke noe kjønn, nei, nei. Tvert imot, jeg synes nesten jenter kan være mer konkurranseinnstilt på mange områder enn menn. Og det tror jeg også blir fremtredende i tidligere mannsdominerte yrker. Så tror jeg også at de konkurransefaktorene blir høyere hos kvinner, fordi at de føler at de må overbevise om et eller annet, siden det har vært mannsdominert før, sånn at de føler at de må gi mer fordi man skal vise at man er ikke dårligere.

Sett utenfra oppleves kulturen i en del UEH-lag som preget av at de dyrker seg selv som en selektert elite, og de fremstår som «høye på seg selv» og med «spisse albuer». Tilsvarende rykte knytter seg til Forsvarets marinejegere – de oppfattes som «høye og mørke», «eplekjekke» og «tøffe i trynet», skriver Danielsen (2015, s. 112).

Iscenesettelse som tøff med virkemidler som kjeledress og det å fylle «riggen» med utstyr, og gjennom det markere seg som en egen, opphøyd elite, er det de fleste kommenterer når de snakker om en negativ kultur i UEH. Men én informant fremhever et mer sexistisk preg, og knytter dette til en eldre generasjon menn. Hun sier om disse eldre polititjenestemennene:

De har jo ofte mye respekt da. Altså, jeg respekter og ser jo opp til dem selv, men jeg blir jo veldig oppgitt når det snakkes om «fitte» og «homo» og litt sånne ting. Det er kun de folkene, det er kun den eldre generasjonen som snakker sånn.

En kultur hvor man dyrker et selvbilde som en kul, selektert elite, preget av cowboymaskulinitet og som noen steder også har et tydelig sexistisk preg, appellerer ikke til kvinner. En av de kvinnelige IP3-erne jeg intervjuet, er bevisst på dette, og ser det som sin oppgave å motarbeide et slikt image. Hun sier:

UEH er, på en måte, så oppskrytt, og, jeg ser for meg at mitt oppdrag i UEH det er å nedjustere den mannssjåvinistiske holdningen der vi slår oss på brystet og sier at vi er så tøff og kul. Du trenger ikke å være supermenneske for å komme inn i UEH. Hvem som helst kan klare det, så lenge du er motivert og trives med det operative. Så jeg ønsker liksom å nedjustere den der. Fordi det er litt sånn «lik» beredskapstroppen, har jeg inntrykk av, i hvert fall før jeg søkte selv så var det det jeg ble fortalt, og det flirer jeg av i dag, fordi det er ikke sånn det er i det hele tatt.

Å nedjustere en mannssjåvinistisk holdning og iscenesettelse av seg selv som en tøff, kul og selektert elite vil trolig være et vesentlig bidrag for å øke rekrutteringen. Et slikt ansvar bør ikke ligge på den enkelte IP3-er, men være et arbeid som ledelsen i større grad tar tak i og utfordrer UEH-ledere på.

Samtidig er det viktig å understreke at dette på ingen måte er den eneste fortellingen om kulturen i UEH-lagene. Tvert imot ser en slik negativ kultur ut til å gjelde et mindretall av distriktene. Inntrykket informantene formidler er altså at det er store lokale variasjoner i kulturen som preger UEH-lagene. Fortellingen om en sexistisk kultur kom fra bare én av informantene. Det som fremheves som negativt ved kulturen, er dyrkingen av seg selv som en elite som har klart å komme gjennom overgangsritualet og oppnå IP3-godkjenning. De fleste forteller om et lokalt UEH-lag med en helt annen innstilling. En av kvinnene beskriver det å jobbe som IP3 i sitt lokale UEH-lag slik:

Det er veldig, veldig fint. Ja, man blir litt ydmyk siden jeg er så ung og fersk som jeg er, sammen med alle de guttene liksom. Men jeg synes bare det er kjempefint, har bare blitt tatt godt imot, og det er veldig gøy å få lov til å jobbe med de som er såpass gode, og motivert og som har lyst til å bli gode da. Det er bare positivt.

En annen av de kvinnelige kursdeltagerne sier om sitt rurale hjemdistrikt:

UEH eller ikke, det spiller ingen trille, UEH har ikke noe sånn spesiell status oppe hos oss. Det er veldig mange steder sånn, at det er veldig kult å være UEH, men der jeg jobber så er det … der er alle like, og du flyr ikke rundt i den her superkule kjeledressen og sånn, det er bare å glemme. Her er det på med blåskjorta, alle er like.

Når grunnkurset hausses opp til å fremstå som så vanskelig som mulig, løfter en samtidig seg selv opp til et høyere nivå. Dersom ryktene om kurset er at det er utrolig tøft, vil egen status automatisk økes når man har lykkes og kommet gjennom kurset. I den grad kulturen i lokale UEH-lag spiller på en mytisk, særegen elite som det er ekstremt vanskelig å innlemmes i, så vil det hemme rekrutteringen av kvinner. Som en av de kvinnelige IP3-ene sier det:

Jeg tror jo at det kan være litt av årsaken til at jenter vegrer seg til å søke også. Kanskje har de dannet seg et bilde av at UEH er noe litt sånn uoppnåelig, og der er det bare store sterke menn, som er nesten sånn Beredskapstroppen-folk. Det er det jo ikke! Vi kan ikke gå rundt og si at UEH er så tøft og kult, og at du må være så stor og sterk og høy og mørk, fordi det er ikke tilfellet.

Her mener jeg denne informanten er inne på noe vesentlig. Heller enn å arrangere rene kvinnekurs for å øke rekrutteringen av kvinner til IP3 er det mye som tyder på at et viktig grep vil være å avmystifisere UEH. Et bilde av at UEH er en elite som det svært vanskelig å innlemmes i, vil selvsagt føre til at færre vil tørre å prøve. Ryktene kobles samtidig til hemmelighold og mangel på informasjon. En av de kvinnelige kursdeltagerne forteller:

Ryktene på en måte om dette kurset, det er jo at det er veldig hardt. Før jeg skulle på kurs så var det mange kommentarer som «det er kaldt i november, og tenk på de tingene dere skal gjøre», og ja, hva er det vi skal gjøre da? Nei det har jeg ikke lov å si.

En realistisk kommunikasjon om hva som kreves for IP3-godkjenning, og en demping av forestillingen om UEH som en helt særegen elite vil nok være viktige tiltak for å øke rekrutteringen til IP3 generelt, og for kvinner spesielt. Her kan PHS bidra. I presentasjonen av utdanningen på phs.no opplyses det under organisering og arbeidsmåter: «Søkerne bør merke seg at utdanningen er svært krevende.» Utover dette gir ikke PHS informasjon om kurset til potensielle søkere og fremtidige kursdeltagere. PHS ber ikke tidligere deltagere om hemmelighold om kursets innhold, men det ser ut til at det er en sterk kultur for at de som allerede har vært gjennom kurset, ikke deler informasjon om hva de faktisk har gjort. Dette kan være en «arv» fra seleksjonen til Beredskapstroppen, hvor alle kursdeltagere har undertegnet en taushetserklæring som varer livet ut, og hvor mantraet «Det som skjer på Kongsvinger, blir på Kongsvinger» stadig gjentas (Stensønes, 2017, s. 27).

Både de kvinnelige og de mannlige deltagerne påpeker at det er mye hemmelighold og rykter knyttet til grunnkurset. I tillegg til privilegier med hensyn til utstyr og bekledning løftes hemmelighold frem som en viktig markør for eksklusivitet (Ben-Shalom & Tsur, 2018). Resteigne (2018, s. 157) skriver:

Since information is a major source of power, ‘secret’ groups will try to maintain those barriers in order to maintain their monopoly in the organization. They tend to consider themselves special, and are also considered so by members of the out-group. Special forces reinforce this image of exclusiveness by crating exclusionary groups and ‘circles of trust’.

Ved å utvide informasjonen om hva IP3-kurset egentlig innebærer, kan PHS bryte hemmeligholdet og punktere ryktene om at dette er et ekstremt vanskelig nåløye å passere. Da kan PHS få vist frem mangfoldet i kursets innhold, bredden i undervisningen og fokuset på læring.

De aller fleste av kursdeltakerne ‒ av begge kjønn ‒ fremhever det mentalt slitsomme ved å bli vurdert hele tiden som det verste med kurset. Men hvor mentalt slitsomt dette kurset er, har ikke vært tema i rykteflommen, og dermed har de i liten grad forberedt seg på dette. En kvinne sier:

Det har vært hardere mentalt enn jeg trodde. Fysisk så er det greit, men det jeg ikke hadde forberedt meg på, å hver eneste dag, 15 timer om dagen å bli vurdert. Det har vært det hardeste, det desidert hardeste. Og det jeg var minst forberedt på, for det har man ikke snakka om. Det man snakker om er at «du må bestå de skytingene, du må prestere på det». Men man glemmer liksom det at du må prestere fordi at det er noen som heeele [dunker i bordet] tiden følger med på deg og skriver og skriver og noterer. Så det har vært en påkjenning altså. De får kjørt oss de instruktørene her.

Det som oppleves som mest slitsomt ved IP3-kurset, får ingen plass i ryktene om kurset. Ryktene fokuserer på det fysisk tøffe ved kurset i så høy grad at flere er overrasket over at det ikke er tyngre fysisk enn det er:

Jeg hadde nok forventa at det skulle være litt tøffere fysisk. Før jeg reiste på kurset så fikk jeg jo 100 spørsmål om jeg hadde trent godt og var forberedt. Var litt stressa på det da, at jeg ikke hadde trent godt nok. Og den Yalladagen vi hadde var jo veldig tung. Men etter det så har det jo helst vært lange dager hvor man blir sliten i hodet da. Så kanskje litt lettere fysisk enn jeg hadde forventet, og litt tyngre psykisk. Altså sliten i hodet da.

Kulturen tro er det fysisk styrke det fokuseres på. Fysisk styrke har, som Finstad (2018) påpeker, tradisjonelt vært det ikoniske symbolet for politiets autoritet.

Fokus på fysisk styrke

Kvinnene i denne studien ønsker å innlemmes i gjengen som i den ordinære tjenesten er best trent operativt. De vil bli best! Dette er det vanligste svaret på spørsmålet om hva som var motivasjonen for å søke seg inn på grunnkurset. Som én sier: «Nei, det er at jeg vil bli best mulig i alt det jeg gjør. Så hvis jeg først jobber ute på gata, så vil jeg gjøre den best mulige jobben jeg kan, og være mest mulig forberedt.» En annen av kvinnene sier:

Nei, det er noe jeg alltid har hatt lyst til, også er det liksom det å få være med de beste å få bli best mulig. Jeg har alltid sett veldig opp til de som er med, og tenkt at så god vil jeg bli også. Så rett og slett bli, ikke beste da, for det er Delta og Livvakttjenesten, men å bli så god som jeg kan bli i hvert fall.

Motivasjonen for å bli IP3 henger sammen med et utpreget konkurranseinstinkt og et ønske om å bli best mulig. Et felles personlighetstrekk for absolutt alle de kvinnelige informantene som allerede er eller søker å bli IP3, er at de alle betegner sitt konkurranseinstinkt som sterkt ‒ de aller fleste betegner det som eksepsjonelt. En av kvinnene sier det slik:

Eh, det er farlig skyhøyt. Det skulle jeg ønske var mindre. Det er ekstremt. Jeg spiller ikke brettspill hjemme for å si det sånn. Bare det å vinne er godt nok, og hvis jeg vet at jeg ikke kan vinne, så gidder jeg ikke å delta, jeg er litt sånn.

Skal man bli best, er det om å gjøre å få trent mest mulig. De 48 timene med operativ trening man har som IP4, oppleves ikke som godt nok. De vil ha mye mer, sier en av kvinnene:

Det er det her som er muligheten til å få mer operativ trening, først og fremst i kurset og så bli innlemma i UEH hvor man får mer trening da. Så det er på en måte et ønske om å bli dyktig i jobben.

Det sterke konkurranseinstinktet er med på å gi kvinnene drivet om å ønske å bli best mulig; de ønsker å foredle seg selv som spesialtrent operativt personell. Samtidig er grunnlaget for den operative treningen at man er fysisk godt trent. Og det er disse kvinnene. Ellers ville de ikke vært på kurset. Ikke overraskende er de som er eller er i ferd med å bli IP3 svært opptatt av fysisk aktivitet i form av friluftsliv og trening. Dette gjelder uavhengig av kjønn. Når jeg spør om deres fritidsaktiviteter, er det få som nevner noe annet enn dette. Så å si alle svarer som denne kvinnelige kursdeltageren: «Mye trening, trener stort sett hver dag, reiser en del, går litt i fjellet, og ute, og på ski, både sommer og vinter. Det er stort sett det.» For denne veltrente og dedikerte gjengen fremstår ikke de rene fysiske testene som den største barrieren. Som en kvinne sier: «Det er jo noen fysiske krav som skal tilfredsstilles da, men nå er jo ikke de voldsomt høye da. De der krava for å komme inn på de fysiske testene, de kan faktisk hvem som helst komme seg gjennom.» Hvem som helst er nok å overdrive, men at de fysiske kravene ikke er vanskelige å oppfylle for treningsglade kvinner, har hun nok helt rett i.

Selv om disse kvinnene er godt trente og har bevist at de oppfyller opptakskravene, er de like fullt opptatt av at de er svakere enn gutta. Forestillingen om at de er fysisk svakere, sitter hardt i. For mange er det dette de trekker frem når jeg spør om forskjell på kvinner og menn: «Nei, de er jo fysisk overlegne, det er jo ikke til å skyve under noen stol. Det er vel den største forskjellen.» De er seg også bevisst sin fysiske underlegenhet i jobben. Én sier om forskjellen på hvordan kvinner og menn gjør en jobb:

Ja det tror jeg nok, kanskje det alltid vil være. Hvis jeg skal relatere det til politiet i forhold til hvordan man tilnærmer seg forskjellige oppdrag, så tror jeg nok kvinner har et mer bevisst forhold til egen styrke da, for det er jo ikke noe tvil om at det vi gjør kan bli veldig fysisk av og til, og at kvinner velger en tilnærming for å unngå å havne i den posisjonen hvor vi må bruke fysisk makt.

For meg som observerte disse kvinnene gjennom fysisk krevende tester og oppdrag, blir fokuset på at de er så mye svakere, litt slående. Det er riktig at kvinnene aldri var sterkest, og aldri kan slå de største, sterkeste og mest veltrente av guttene. Men like fullt var det heller aldri sånn at alle kvinnene alltid var svakest. Verken på 3000 meter, i styrkeøvelser eller kollegaredning var det sånn at alle kvinnene kom sist eller tapte. Det var heller ikke ofte det var en kvinne på absolutt sisteplass. På så å si alle øvelser var det menn som endte på jumboplassen, bak den svakeste kvinnen. Jeg noterte ett unntak: på 3000-meterløpet var det en kvinne som var sist i mål, og hun var influensasyk og ble sendt hjem fra kurset etter noen dager. Det at kvinnene så å si aldri tapte en konkurranse, viser at de er over-selekterte, og at det først er når de er 110 prosent sikre på at de innfrir de fysiske kravene, at de tør å prøve seg og melde seg på kurs. Det burde jo også deltatt kvinner som i større grad blandet seg med mennene på sisteplassene i konkurransene. Dette betyr at det trolig er mange kvinner i det operative politiet som ville mestre kravene og som kunne vært selektert inn.

Samtidig som de overpresterer i forhold til de fysiske kravene, ser det ut til at forestillingen om fysisk svakhet sitter hardt i hos de kvinnelige informantene. Jeg spurte om de tenker at de som kvinner alltid er svakest, og får til svar:

Nei jeg tenker ikke det, for det er forskjeller på gutta òg. Vi er ikke alltid dårligere, det er bare at jeg tror jeg har lagt meg til den tanken da. Blir jo preget av det du hører òg, liksom sånn er det bare da.

Og ikke bare har ideen om at de alltid er svakest satt seg, men det innebærer også en oppvurdering av guttene. Hun fortsetter med å si:

En blir litt prega, men det jeg tenkte mye på var hvor mye dem klagde, disse gutta. Det var mye uffing og æsjing. Det overraska meg faktisk. Ja, det var mer klaging enn jeg hadde trodd. Men jeg har vel en tendens til å tillegge dem mer positivt kanskje.

Det er på høy tid å bryte med den tradisjonelle fortellingen om de fysisk svakere kvinnene og dermed betydningen av kvinner i politiet. Kvinnenes første inntreden i en mannsdominert etat og maskulint konnotert institusjon ble møtt med motstand (Finstad, 1998; Granér, 2004; Reiner, 2010). Politikulturens vektlegging av fysisk styrke og med det en skepsis mot i alle fall en svært høy andel kvinner i politiet har ført til at kvinners verbale ferdigheter har blir fremsnakket (Finstad, 2000; Lagestad, 2011; Silvestri, 2017). Tidlig forskning på kvinner i politiet har løftet frem kvinnenes evne til konfliktløsning (Horne, 1980; Sørensen & Hetle, 1985). Også i senere studier fremheves det at kvinner i politiet blitt fremsnakket for sine kommunikative evner og sin omsorgsrasjonalitet (Finstad, 2000; Granér, 2004; Silvestri, 2017; Wathne, 2016; Åberg, 2001). Wathne (2016) viser at pionerkvinnene i politiet fremhever at de selv brukte en «mykere metode» enn deres mannlige kollegaers arbeidsmåte ‒ preget av den «bestemte, røffe metoden». Ved å løfte frem slike «kvinnelige egenskaper» har både politikvinnene selv og forskere som beskriver dem, legitimert kvinnenes plass i etaten ved at de kan løse oppgaver menn er mindre flinke til, og gjennom dette veie opp for manglende fysisk styrke (Lander, 2008). De veltrente og fysisk sterke kvinnene jeg møtte i denne studien, har tatt til seg en slik fortelling om kvinners plass i etaten, og det har festnet seg en forestilling om at de er mye svakere enn mennene. Det er kvinnene selv som holder denne forestillingen levende, og som reproduserer den. I svært liten grad er det menn som snakker om dette. Disse essensialistiske og stereotypiske oppfatningene bør det settes mer kraft inn på å motarbeide. Viktigheten av mangfold i etaten handler ikke om at kvinner har iboende evner og anlegg, men er et demokratisk spørsmål. Det handler om at mangfold er viktig for tilliten til politiet, og mangfold er en ressurs for et rettferdig og effektivt politi (Wieslander, 2018).