Ugyldighet ved formue­rettslige disposisjoner

Den avtalerettslige ugyldighetslæren har tradisjonelt fokusert på det som kan kalles en «klassisk viljesorientert ugyldighetsmodell». Målet med denne boken er å bidra til en mer nyansert forståelse av ulike typer begrensninger i avtalefriheten.

Forfatteren redegjør for: - ulike typer ugyldighet - hvordan ulike ugyldighetsgrunner reiser ulike problemstillinger - hvordan de ulike ugyldighetsgrunner krever ulike argumentasjonslinjer

I bokens hoveddel tar forfatteren utgangspunkt i tre ulike perspektiver:

Under partsperspektivet analyseres den tradisjonelle viljesorienterte ugyldighet. Her gis det i tillegg en bred redegjørelse for generalklausulen i avtaleloven § 36. Forfatteren behandler også flere ugyldighetsrelaterte problemstillinger, som spørsmål om reklamasjonsplikt og adgangen til å godkjenne ugyldige disposisjoner.

Under statusperspektivet undersøkes problemstillinger som kan oppstå hvor det gjelder begrensninger i avtalefriheten i tilfeller hvor en av partene har en bestemt status, som for eksempel forbruker.

Under samfunnsperspektivet analyseres ugyldighet som tradisjonelt har hatt sin forankring i bestemmelsen i NL 5-1-2 om avtaler som strider mot lov eller ærbarhet. Den sistnevnte type ugyldighet har fått økt betydning i et samfunn med økt kommersialisering og mer omfattende regulering av borgernes handlefrihet.

Sagt om boken:

«Dette er en særdeles moden avhandling, hvor forfatteren ikke bare demonstrerer inngående kjennskap til norsk, nordisk og tysk avtalerett, men også en betydelig vitenskapelig kreativitet. Forfatterens evne til å nyansere problemene, til å dybdebore, og se ulike vinklinger som kildene kan innby til, viser en usedvanlig tankekraft og energi.»

— Bedømmelseskomiteen

«For egen del skal jeg tilføye at boken er ryddig og etterrettelig. Den er velskrevet. Med sine omfattende henvisninger til rettspraksis og teori, og med sine drøftelser av sentrale emner som forutsetningslæren og avtaleloven § 36, bør den være nyttig for det praktiske rettsliv.»

— Viggo HagstrømLov og Rett, 2010-4.