Innsikt

Digitale domstoler er mer enn et teknologiprosjekt. Det er et spørsmål om omorganisering.

Digitale domstoler er mer enn et teknologiprosjekt. Det er et spørsmål om omorganisering.
TENKETANK: NTNU-professor Arne Krokan var medlem av Domstolkommisjonen og er en av de av de i Norge som har forsket mest på hvordan domstoler digitaliseres. – Norge lå lenge foran på lovteknologi. Nå risikerer vi å havne i bakleksa, advarer han i denne kronikk-serien. Foto: Carl Stormer.
Lesetid ca. 20 minutter

Norge var tidlige ute med innovative digitale tjenester for domstolsektoren gjennom Lovdata og Lovisa. Senere sakket pionerprosjektene akterut, og i dag er det digitale etterslepet betydelig. Professor Arne Krokan gjennomgår status for den fragmenterte digitaliseringen av norske domstoler. Han argumenterer for at den digitale transformasjonen må ses mer som en organisasjonsendring enn et isolert teknologiprosjekt der en «setter strøm på papir». Artikkelen er den første i en serie på tre artikler der Krokan skriver om digital transformasjon i domstolene.

Digitale domstoler er mer enn et teknologiprosjekt. Det er et spørsmål om omorganisering.
Om forfatteren
Arne Krokan er professor i sosiologi ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse på NTNU. Medlem av Domstolkommisjonen og Norges Tekniske Vitenskapsakademi. Krokan er opptatt av hvordan ny teknologi endrer samfunnet, spesielt organisasjoner og deres forretningsmodeller.
Foto: Carl Stormer

Digitale domstoler er mer enn et teknologiprosjekt. Det er et spørsmål om omorganisering.

Den digitale transformasjonen i justissektoren er i stor grad drevet av internasjonale advokat- og rådgivingsselskaper i tillegg til nye «legal tech-selskaper». Vi må forvente at lignende digitale tjenester også blir tatt i bruk i domstolene. Legal tech-selskaper er etablert for å digitalisere arbeidsprosesser som hittil i stor grad har vært utført av jurister. Det dreier seg om prosesser som både erstatter og utfyller juridisk kompetanse. Slike arbeidsprosesser kan omhandle utforming av kontrakter og avtaler, due diligence, gjennomgang av konkursbo, chatbots for juridisk rådgiving og andre forhold.

I Norge har flere selskaper tatt i bruk slike nye digitale tjenester, blant annet i form av roboter som samler inn nødvendige data i konkurssaker. En ny advokatrobot er, ifølge selskapet som har skapt den, «integrert i vår bistand innen arbeidsrett, immaterialrett, selskapsrett, M&A, tvisteløsning, patentrådgivning og strategisk IP rådgivning». Nye norske selskaper tilbyr også heldigitale løsninger for oppsett av testament, skilsmisseberegninger og automatisert opprettelse av aksjonæravtaler.

Den digitale transformasjonen må ses mer som en organisasjonsendring enn et teknologiprosjekt.

Gjennom slike tjenester gjør advokatene bistand billigere og enklere tilgjengelig for grupper som hittil har vært underforbrukere av denne typen tjenester, samtidig som de senker kostnadene for brukerne. En konsekvens av denne utviklingen er at forretningsmodellene for advokatselskapene også endres fordi «fullmektig-arbeidet» i stor grad blir overtatt av digitale tjenester, noe som på sikt også kan rokke ved hele partnerskapsmodellen som advokatselskapene er bygd rundt.

I lys av de endringene en har sett så langt, må den digitale transformasjonen mer ses som en organisasjonsendring enn et teknologiprosjekt. Teknologien er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for endring.

Teknologien er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for endring.

Digitale domstoler er mer enn et teknologiprosjekt. Det er et spørsmål om omorganisering.
Faksimile fra Juridika Innsikts serie om digitalisering.

Når kunnskapen digitaliseres

Det nye med dagens teknologiske utvikling er at en ikke bare robotiserer industrielle og manuelle arbeidsprosesser, men også kunnskapsarbeid.

Utvikling av selvlærende systemer som kan ta autonome beslutninger, fører til praktiske løsninger på stadig flere områder. Slike teknologier vil få større betydning fremover og overta stadig flere oppgaver som hittil er utført av menneskelige eksperter, noe blant annet denne artikkelen peker på. Utviklingen peker også i retning av mer bruk av robotiserte tjenester og flere tjenester som støtte for menneskelige prosesser.

Brukerne har forventninger om at domstolene skal tilby nye digitale og brukervennlige tjenester.

Gjennom økt åpenhet, deling og gjenbruk kan en utnytte offentlige ressurser på bedre måter enn en gjør i dag. For at dette skal kunne realiseres for domstolenes vedkommende, kreves det imidlertid at en ikke bare digitaliser domstolene, men at en ser domstolene som del av hele straffeprosesskjeden, der domstolene samhandler elektronisk med andre aktører i rettspleien. Dette gjelder ikke bare straffelovsaker, men også sivilprosesser og samspill med advokater, NAV, Skatteetaten, Brønnøysundregistrene, Kartverket med mer.

Domstolene samhandler elektronisk med andre aktører i rettspleien. Dette gjelder ikke bare straffelovsaker, men også sivilprosesser og samspill med advokater, NAV, Skatteetaten, Brønnøysundregistrene, Kartverket med mer.

Både offentlig sektor og det private næringslivet står overfor nødvendige omstillinger, og tilgangen til nye muliggjørende teknologier er en viktig drivkraft i denne utviklingen. Digitaliseringen åpner for spennende muligheter til prosessendringer som vil gi høyere kvalitet og økt effektivitet. Utviklingen på teknologiområdet går fort, og risikoen for å bli hengende for langt etter, blir stadig større. Brukerne – både advokater, ulike organisasjoner og borgerne – har forventninger om at domstolene skal tilby nye digitale og brukervennlige tjenester. For å opprettholde domstolenes stilling som en relevant konfliktløser med nødvendig tillit i befolkningen, må tempoet i digitaliseringen i domstolene derfor økes betydelig, noe som også vil bidra til å sikre at domstolene imøtekommer fremtidige effektivitets- og kvalitetskrav.

Domstolstilbudet i landet skal være likt og ikke avhenge av hvor man bor.

Tjenester som utvikles, må tilpasses ulik grad av digital modenhet hos brukere. Samtidig er det viktig å understreke at digitale løsninger også må bidra til å styrke rettssikkerheten gjennom at det tas tilstrekkelig hensyn til grunnleggende verdier som likebehandling, uavhengighet og tilgang til domstolene. Løsninger for automatiske oversettelser, beslutningsstøtte for dommere og lyd- og bildeopptak av forklaringer i retten er noen eksempler på tjenester som bidrar til en slik utvikling.

Digitaliseringen av domstolene kom i gang relativt tidlig, men det er over en lang periode ikke satt av tilstrekkelige ressurser til videreutvikling, og det er etter hvert blitt et betydelig teknologisk etterslep. Dette har gitt seg utslag på flere måter. For det første kan ikke alle domstoler tilby de samme digitale tjenestene. Domstolstilbudet i landet skal være likt og ikke avhenge av hvor man bor. For det andre har de digitale løsningene domstolene bruker i dag, store mangler, særlig med hensyn til brukervennlighet, datakvalitet og tilgang til relevante data. For det tredje mangler de fleste domstoler i dag teknologi for å opptak og lagring av lyd og bilde av forklaringer avgitt i retten, noe som er en lovfestet prosess i både tvisteloven og straffeprosessloven, og noe som burde vært på plass for flere år siden.

Norge var i europeisk sammenheng tidlig ute med å ta i bruk digitale tjenester i domstolene.

Årsaker til det digitale etterslepet

Digitale domstoler er mer enn et teknologiprosjekt. Det er et spørsmål om omorganisering.
Arne Krokan har sittet i Domstolkommisjonen og var med på utredningen for den kommende domstolreformen i 2021.

Domstolkommisjonen understreket i sin første utredning (NOU 2019: 17 Domstolstruktur) at det er et digitalt etterslep i domstolene. Arbeidet med digitalisering ligger etter mye av det øvrige offentlige Norge. Årsakene til dette er antakelig sammensatte, men tre forhold peker seg ut: Selv om man kom tidlig og godt i gang, ble det over flere år investert for lite i videreutviklingen av saksbehandlingssystemet Lovisa. Da bruken av ny teknologi akselererte ellers i samfunnet, tok det dessuten for lang tid før en i sektoren forstod de transformative mulighetene teknologi hadde. De siste årene har det også vært vanskelig å få tilstrekkelig finansiering til å ta igjen det teknologiske etterslepet som hadde akkumulert seg over mange år.

I den senere tid har mange trukket frem behovet for økt digitalisering av domstolene, noe som også fremheves i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov, der en peker på betydningen av digitale løsninger og teknologifremmende lovbestemmelser.

Pågående digitaliseringsprosjekter

Norge var i europeisk sammenheng tidlig ute med å ta i bruk digitale tjenester i domstolene, men utviklingen har fulgt to ulike spor. Det var rettskildene som først ble digitalisert, og som dannet det første sporet mot digitale domstoler. Lovdata ble etablert som et elektronisk publiseringssystem for rettslig informasjon i 1981, som det første av sitt slag i Europa. Det andre sporet for digitalisering var saksbehandlingssystemet Lovisa, som ble innført i 2003, og som elleve år senere ble belønnet med den internasjonale prisen «Global Awards for Excellence in Adaptive Case Management» (ACM).

Utmerkelsen illustrerer at systemet den gang representerte noe av det fremste innen digital støtte for saksavvikling i domstolene. Selv om både Lovdata og Lovisa i dag er relativt gamle systemer, og begge har sine mangler, danner de fremdeles det spinkle grunnlaget for en digital prosesskultur.

Lovdata ble etablert som (..) det første av sitt slag i Europa.

Nå er arbeidsflyten i domstolene i ferd med å bli endret som følge av nyere digitale løsninger, slik som Elektronisk samhandling i straffesakskjeden (ESAS) og Aktørportalen. Prosjektet Digitale domstoler bidrar også i noen grad til å redusere det teknologiske etterslepet i domstolene, men dette har hittil ikke vært et prosjekt med særlig transformativt potensial all den tid hovedgrepet har vært å erstatte det fysiske papiret med en mer digital versjon. Det har med andre ord hatt mer preg av å «sette strøm på papir» enn å være et bidrag som gjør det mulig å skape mer rasjonelle, effektive og rettferdige rettsprosesser.

Saksbehandlingssystemet Lovisa (..) ble belønnet med den internasjonale prisen ACM.

Domstoladministrasjonen har som mål at domstolene skal bli mer digitale, og «digitalt rettsliv» er ett av fire hovedmål i Domstoladministrasjonens strategiske plan for domstolene frem mot 2025.

Målet om et digitalt rettsliv omfatter utvikling av stabile, sikre og fleksible IKT-løsninger, at rettsprosessen og brukerkommunikasjon skal være digital, at en skal legge økt vekt på ny teknologi samt målrettede kompetansetiltak og utvikle god støtte til interne brukere i domstolene. Digitaliseringsarbeidet engasjerer i dag alle fagdisipliner i Domstoladministrasjonen, og mange fra domstolene er direkte involvert i det.

Digitale domstoler er mer enn et teknologiprosjekt. Det er et spørsmål om omorganisering.
TEKNOLOGI KREVER ORGANISASJON: Fremtidens domstol blir mer digital. Men hvor raskt og hvordan? Professor Arne Krokan skriver at det er like mye et spørsmål om hvordan domstolen organiseres, som om rett teknologi.

Ulempene med Lovisa

Selv om tempoet i digitaliseringen av domstolene har økt noe de senere år, er etterslepet så stort at tempoet bør økes ytterligere, og det bør siktes mot en større digital transformasjon.

Mye verdifull informasjon er i praksis utilgjengelig, selv om den finnes lagret i systemene.

Saksbehandlingssystemet Lovisa er det sentrale arbeidsverktøyet for ansatte i domstolene. Det er et system som etter dagens behov har betydelige mangler. For det første er brukergrensesnittet utdatert og uoversiktlig. Saksinformasjon må føres inn manuelt, noe som er ressurskrevende. For det andre er systemet heller ikke egnet som hjelpemiddel for erfaringsoverføring, fordi søkemulighetene i systemet er svake. Hvis en dommer for eksempel ønsker å finne alle saker der det er begått en bestemt type lovbrudd, må dommeren i praksis kjenne saksnummeret til hver enkelt av sakene. For det tredje er systemet organisert på en måte som gjør at en dommer i én tingrett ikke kan få tilgang til lignende saker fra andre tingretter, noe som setter sterke begrensninger for organisatorisk læring, og for det fjerde er Lovisa lite egnet til å hente ut styringsdata.

Hvis en dommer for eksempel ønsker å finne alle saker der det er begått en bestemt type lovbrudd, må dommeren i praksis kjenne saksnummeret til hver enkelt av sakene.

Lovisa gir god informasjon om selve saksavviklingen, men betydelige deler av dataene er ustrukturerte og lagret som tekstfiler uten noen enhetlig eller forhåndsdefinert struktur, noe som betyr at informasjon ikke kan hentes ut eller deles med berørte parter på en enkel måte. Ved å organisere mer av dokumentenes innhold i felter i databaser (strukturerte data), vil det være lettere å finne frem til aktuelle saker, lettere å utveksle data med berørte parter og lettere å bruke data til planlegging og som styringsgrunnlag.

Domstolene behandler flere tusen saker årlig, og manuell kartlegging og analyse er svært ressurskrevende. Mye verdifull informasjon er i praksis utilgjengelig, selv om den finnes lagret i systemene. Manglende tilgang til data fra sektoren gjør det også vanskelig å overføre erfaringer og kompetanse mellom de enkelte domstolene, blant annet fordi en ikke har generell tilgang til saker av interesse i andre domstoler.

Moderniseringen av Lovisa

Digitale domstoler er mer enn et teknologiprosjekt. Det er et spørsmål om omorganisering.
Arne Krokan og Ragna Aarli skrev om Den digitale dommer i Lov og Rett 3/2020.

Domstoladministrasjonen er i ferd med å modernisere Lovisa, slik at systemet får mer preg av å være en plattformløsning der data gjøres tilgjengelig på nye og enklere måter. Gjennom planlagte endringer vil brukerne samhandle gjennom mer brukervennlige menyer og skjermdesign. Det vil også bli lettere å hente ut og sammenstille saksinformasjon, systemet blir mer fleksibelt, og det vil få samme tekniske arkitektur som benyttes i andre digitale plattformløsninger i offentlig sektor, slik som i Altinn og i NAVs nye plattformer. Derfor vil det planlagte systemet også gi bedre forutsetninger for samhandling med andre aktører i både offentlig og privat sektor

Den nye sikkerhetsloven, Lov om nasjonal sikkerhet, stiller nye og strenge krav til håndtering av sikkerhet for offentlige virksomheter. Disse kravene har som formål å forebygge, avdekke og motvirke sikkerhetstruende virksomhet og beskytte den offentlige virksomheten mot inntrenging og misbruk, noe som vil kreve en annen sikkerhetsarkitektur for systemene i domstolene enn det vi har i dag. Saker som i domstolene er gradert etter sikkerhetsloven, har i dag bare en papirbasert behandlingsform. Det foregår dermed ingen saksbehandling etter sikkerhetsloven gjennom bruk av domstolenes digitale saksbehandlingssystem.

For både å tilfredsstille krav knyttet til sikkerhet i sin alminnelighet og å kunne håndtere saker som er gradert etter sikkerhetsloven, må en plattformløsning for Lovisa også ha en flernivå- autentiseringsløsning, slik at de ulike brukergruppene bare får tilgang til de dataene som er relevante for dem i den aktuelle situasjonen. Disse endringene vil ha betydelige økonomiske konsekvenser for Domstoladministrasjonen og domstolene, men i en tid der både Stortingets, helsesektorens og en rekke offentlige og private virksomheters datasystemer er blitt hacket og data kommet på avveie, er en slik satsing helt nødvendig. Noe annet vil innebære for stor samfunnsrisiko.

Digitale domstoler er mer enn et teknologiprosjekt. Det er et spørsmål om omorganisering.
Skjermdump fra Lovisda. Foto: Domstol.no

Tilgjengelighet til og anonymisering av rettsavgjørelser

Lovdata publiserte i 2019 bare 278 av i alt 13 343 avgjørelser som ble avsagt i tingrettene.

Et viktig tiltak for å sikre tillit til domstolene, er å legge til rette for at domstolenes avgjørelser er offentlig tilgjengelige. Da kan domstolenes myndighetsutøvelse i langt større grad enn i dag etterprøves av akademia, mediene og offentligheten for øvrig.

I dag blir rettsavgjørelser anonymisert manuelt, og bare et fåtall avgjørelser publiseres på domstolenes nettsider. Ut over dette oversendes avgjørelser til rettslige rettsinformasjonssystemer for publisering. Her er noen eksempler på hvordan dette blir behandlet:

  • Høyesterett publiserer alle avgjørelser fra plenum, storkammer og avdeling på egen hjemmeside, sammen med alle begrunnede avgjørelser fra ankeutvalget. Domstolen publiserer også en oversikt over anke over dommer som ikke tillates fremmet. Alle avgjørelser fra Høyesterett oversendes til ulike rettsinformasjonssystemer, som Lovdata og Rettsdata.

  • Landets største lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, oversender også alle sine avsluttende avgjørelser til slike rettsinformasjonssystemer.

  • Blant øvrige domstoler er det noe ulik praksis, men i mange domstoler er det opp til den enkelte dommer om avgjørelsen oversendes til de ulike rettsinformasjonssystemene.

Dette gjør det vanskelig for dem som har behov for det, å skaffe seg et fullstendig bilde av praksis. Som eksempel nevnes at Lovdata i 2019 bare publiserte 278 av i alt 13 343 avgjørelser som ble avsagt i tingrettene.

I mange domstoler er det opp til den enkelte dommer om avgjørelsen oversendes til de ulike rettsinformasjonssystemene.

Det organet som ønsker å offentliggjøre sakene, har ansvar for å anonymisere avgjørelsene i tråd med gjeldende regelverk, noe som i dag er en arbeidskrevende manuell prosess. Generell tilgjengeliggjøring av alle rettsavgjørelser forutsetter derfor at prosessen med anonymisering kan automatiseres, og at regelverket tilpasses automatiserte prosesser.

I 2019 tok Lovdata i bruk en algoritme som anonymiserer rettsavgjørelser basert på maskinlæringsalgoritmer. I Lovdatas årsmelding for 2019 heter det at «dette systemet [fungerer] i 99 prosent av tilfellene. Tilsvarende teknologi bør kunne benyttes i domstolene. Bruk av ny teknologi på dette og andre felt vil dermed kunne føre til bedre tjenestetilbud og frigjøre administrative ressurser.»

Lovdatas algoritme er et godt eksempel på en endret arbeidsprosess og en prosess som kan åpne helt nye muligheter for gjenbruk av kunnskap i sektoren dersom den integreres som del av Domstoladministrasjonens systemer.

Lovdatas algoritme er et godt eksempel på en endret arbeidsprosess og en prosess som kan åpne helt nye muligheter for gjenbruk av kunnskap i sektoren.

Digitale domstoler er mer enn et teknologiprosjekt. Det er et spørsmål om omorganisering.
Faksimile fra Juridika Innsikts serie om digitalisering.

Informasjonsflyt og koordinering på tvers av virksomheter

Gjennom økt åpenhet, deling og gjenbruk av data kan en utnytte offentlige ressurser på bedre måter enn i dag.

Gjennom økt åpenhet, deling og gjenbruk av data kan en utnytte offentlige ressurser på bedre måter enn i dag. For at dette skal kunne realiseres for domstolenes vedkommende, kreves det imidlertid at man ikke bare digitaliserer arbeidsprosessene i domstolene. Saksavviklingen i domstolene er et samspill mellom mange aktører, og arbeidsprosessene til aktørene som samhandler, bør koordineres og ses i sammenheng. Dette er en utfordring i dag, fordi de fleste virksomheter i samfunnet er autonome organisasjonsenheter. Hver enhet har over tid utviklet egne måter å organisere sitt eget arbeid på, og valgt teknologiske løsninger som tilfredsstiller egne behov. Man har lagt mindre vekt på løsninger som optimaliserer arbeidsprosesser på tvers av virksomheter, fordi dette var vanskelig å få til før internetts tid. Det har riktignok vært sektorvise digitaliseringsprosjekter der en har blitt enige om spesielle EDI-løsninger som kunne brukes til å utveksle data sømløst i for eksempel dagligvaresektoren, i bilindustrien og lignende, men det har ikke eksistert lignende løsninger mellom typiske kunnskapsorganisasjoner.

Prosjektets første viktige leveranse var å utvikle og ta i bruk Justishub som ny teknisk plattform for elektronisk samhandling.

Nå er mulighetene til å koordinere arbeidsoppgaver på tvers av selvstendige organisasjonsenheter helt annerledes, og derfor er det naturlig at samspillet mellom domstolene og brukerne av retten har fått økt oppmerksomhet. Et eksempel på et slikt samspill er prosjektet Elektronisk samhandling i straffesakskjeden (ESAS). Dette er et samarbeidsprosjekt mellom domstolene, påtalemyndigheten, politiet og Kriminalomsorgen, som legger til rette for digital samhandling mellom aktørene i straffesakskjeden. Saksbehandlingen i straffesaker, fra registrering av anmeldelse til rettskraftig dom og fullbyrdelse, skal skje elektronisk. Prosjektets første viktige leveranse var å utvikle og ta i bruk Justishub som ny teknisk plattform for elektronisk samhandling. Plattformen gjør det mulig å utveksle mer informasjon og dokumenter på en sikrere måte mellom fagsystemer samt å gjenbruke informasjonen og gjøre det lettere for aktørene i straffesakskjeden å kommunisere digitalt.

Ulike plattformer på justisfeltet

Å skape en helhetlig digital arkitektur for justissektoren har til nå ikke vært prioritert særlig høyt.

Å skape en helhetlig digital arkitektur for justissektoren har til nå ikke vært prioritert særlig høyt. Selv om ESAS tilrettelegger for digital samhandling, bruker aktørene i straffesakskjeden forskjellige, frittstående datasystemer. I en sak om utvisning av utenlandsk borger som bestrider at det er grunnlag for utvisning, kan saken være behandlet i Utlendingsdirektoratet (UDI), Utlendingsnemnda (UNE), i domstolene og av Politiets utlendingsenhet. Om det er en pådømt straffesak som ligger til grunn for utvisningsvedtaket, vil politiet og påtalemyndigheten, eventuelt også Kriminalomsorgen, ha vært involvert.

I politiets, domstolenes og Kriminalomsorgens datasystemer tastes i dag identitetsopplysninger inn manuelt, mens UDI/UNE og Politiets utlendingsenhet henter informasjonen fra Utlendingsdatabasen (UDB). I én og samme sak kan derfor de samme identitetsopplysningene være registrert i seks ulike saksbehandlingssystemer. Dette er ikke en hensiktsmessig løsning. En fremtidig arkitektur, som bør være en del av ESAS’ utviklingsprosjekt, bør gjøre det mulig å utveksle ønskede data sømløst og samtidig ivareta behovet for selvstendige og uavhengige saksbehandlersystemer i de berørte etatene. På denne måten kan en også sikre at de ulike partene bare får tilgang til de dataene de faktisk har behov for, noe som er viktig både med hensyn til sikkerhet og personvern.

I en sak om utvisning av utenlandsk borger som bestrider at det er grunnlag for utvisning, kan saken være behandlet i Utlendingsdirektoratet (UDI), Utlendingsnemnda (UNE), i domstolene og av Politiets utlendingsenhet.

Mens ESAS er et sektorielt tverrgående prosjekt, er Digitale domstoler Domstoladministrasjonens satsing på digitalisering av arbeidsprosesser i domstolene. Målet er blant annet å forenkle og forbedre rettsprosessen ved å ta i bruk elektronisk samhandling, å innføre nye arbeidsmåter, å bidra til kompetanse- og organisasjonsutvikling, å tilpasse regelverket til den digitale virkeligheten og å få på plass teknisk infrastruktur med tilstrekkelig kapasitet. Prosjektet ble i 2018 evaluert av Digitaliseringsrådet, som har kommet med en rekke anbefalinger. Rådet peker spesielt på at Domstoladministrasjonens digitaliseringsarbeid vil kunne dra stor nytte av en helhetstenkning rundt det digitale arkitekturarbeidet i justissektoren. Dette er foreløpig ikke fulgt opp. Etter mitt syn må det rettes mer oppmerksomhet mot utviklingen av en slik helhetlig arkitektur i sektoren ved videreutvikling av domstolenes digitale infrastruktur og tjenester. Derfor er ESAS-prosjektet spesielt viktig.

Derfor er ESAS-prosjektet spesielt viktig.

Forskjeller i digitaliseringsnivå mellom domstoler

Prosjektet Digitale domstoler har som mål å gjøre saksbehandlingen i domstolene papirløs innen 2023.

Prosjektet Digitale domstoler har som mål å gjøre saksbehandlingen i domstolene papirløs innen 2023. Hovedeffekten av prosjektet er at domstolene vil erstatte papirdokumenter med pdf-versjoner av dokumentene, men prosjektet har ikke som mål, og vil heller ikke bidra til, å endre de grunnleggende arbeidsprosessene. Prosjektet omfatter Høyesterett, lagmannsrettene og tingrettene.

Store størrelsesforskjeller mellom domstolene og høye kostnader i forhold til gevinster ved å digitalisere små domstoler, gjør at det har oppstått et skille mellom domstolene i landet.

Det har oppstått et skille mellom domstolene i landet.

De største domstolene omfattes fullt og helt av digitaliseringen og er derfor involvert i utviklingsarbeid. De får tidlig tilgang til ny funksjonalitet og prioriteres ved tildeling av teknisk utstyr. De mindre domstolene deltar i langt mindre grad i utviklingen. Selv om de får tilgang til funksjonalitet som utvikles for fellesskapet, har de vanskeligere for å nyttiggjøre seg denne fordi de mangler kapasitet, kompetanse og nødvendig teknisk utstyr. Domstoladministrasjonen har over flere år foreslått å utvide prosjektet Digitale domstoler til å omfatte alle domstoler, uten å få gjennomslag. Et oppdatert satsingsforslag for Digitale domstoler II var høsten 2020 til behandling i Justis- og beredskapsdepartementet. I tillegg til å digitalisere alle domstoler, vil en gjennomføring av Digitale domstoler II sikre moderne teknisk utstyr i rettssalene og redusere sannsynligheten for alvorlige sikkerhetsbrudd. Her ble det bevilget penger til en oppskalering av prosjektet, men ikke i nærheten av så mye som en digital transformasjon av sektoren vil kreve. Men viktigere enn den ekstra pengepotten var det at majoriteten på Stortinget gikk inn for å senke antall tingretter fra 60 til 23. Dermed vil dagens små tingretter få en helt annen drahjelp i arbeidet med den digitale transformasjonen, noe som har betydning for både rettsikkerhet, effektivitet og kvalitet.

Men viktigere enn den ekstra pengepotten var det at majoriteten på Stortinget gikk inn for å senke antall tingretter fra 60 til 23.

Økt satsning vil på sikt gi reduserte kostnader

Konsulentselskapet Metier har sett nærmere på digitaliseringskostnadene, som de mener vil bli vesentlig høyere med nåværende domstolstruktur enn den struktur kommisjonen har foreslått. Med den raske teknologiske utviklingen i dag, spesielt innenfor kunstig intelligens, er det nødvendig å ikke bare investere for å sikre at «de fleste» domstolene får tilgang til nødvendig infrastruktur for å kunne jobbe digitalt. En må i tillegg investere betydelige beløp for å bygge en hensiktsmessig plattformbasert infrastruktur, slik at man får systemer som legger til rette for nødvendig gjenfinning av informasjon i opptak av rettssaker og legger til rette for heldigitale rettsprosesser, slik en har sett gjennomført våren 2020 under nedstengningen på grunn av covid-19-panademien.

Opptak av forklaringer i hovedforhandling

Som konsekvens er Norge det eneste landet i Europa som ikke har notoritet over hva tiltalte og vitnene har forklart i førsteinstans. Det er lett å se at dette går ut over både rettssikkerhet og effektivitet i domstolene.

Siden tvisteloven trådte i kraft i 2008, har domstolene hatt plikt til å foreta opptak av forklaringer som gis under hovedforhandlinger i sivile saker, jf. tvisteloven § 13-7 første ledd. En tilsvarende opptaksplikt for straffesaker ble innført i 2018, jf. straffeprosessloven § 23. Lovens unntak om at opptak kan unnlates dersom retten ikke har opptaksutstyr tilgjengelig, er imidlertid i praksis hovedregelen i dag. En av årsakene er manglende bevilgninger til å utstyre landets 400 rettssaler med nødvendig opptaksutstyr. Som konsekvens er Norge det eneste landet i Europa som ikke har notoritet over hva tiltalte og vitnene har forklart i førsteinstans. Det er lett å se at dette går ut over både rettssikkerhet og effektivitet i domstolene. Å skaffe til veie nødvendig utstyr og nødvendige systemer for å kunne utføre denne lovpålagte oppgaven, er det tiltaket det haster mest med å gjennomføre på det digitale området.

Det har siden 2016 pågått et prøveprosjekt knyttet til opptak av lyd og bilde av forklaringer fra hovedforhandlingen i tingretten, og med etterfølgende gjenbruk av forklaringene i lagmannsretten. Ordningen gjelder både sivile saker og straffesaker. Prosjektet startet opp med Nord-Troms tingrett og Hålogaland lagmannsrett som deltakere. I 2019 ble prøveprosjektet utvidet til omfatte Jæren tingrett og Gulating lagmannsrett, men dette er langt fra nok.

Digitale domstoler er mer enn et teknologiprosjekt. Det er et spørsmål om omorganisering.
Faksimile fra Juridika Innsikts serie om digitalisering.

Brukerforventninger

Tjenestene domstolene tilbyr, må utvikles aktivt i takt med de muligheter ny teknologi skaper.

Tjenestene domstolene tilbyr, må utvikles aktivt i takt med de muligheter ny teknologi skaper. Den teknologiske utviklingen har allerede endret brukernes forventninger til domstolene. Dette har sammenheng med at publikum over tid har blitt vant med avanserte digitale løsninger både hos private og offentlige aktører. Når for eksempel skatteetaten, Statens lånekasse for utdanning, NAV og en rekke aktører i advokatbransjen digitaliserer sine tjenester, skapes det også forventninger om at domstolene gjør det samme.

Om få år vil det kanskje være slik at brukerne av domstolene ikke vil ha tillit til rettsavgjørelser dersom dommeren ikke har benyttet en form for beslutningsstøtte basert på kunstig intelligens eller andre saksstøttende tjenester.

Fremtidens brukere av domstolenes tjenester vil forvente at saksbehandlingen er effektiv, at rettsavgjørelser holder høy faglig kvalitet, og at tjenestene domstolene tilbyr er brukervennlige. Å ta i bruk ny teknologi og nye digitale tjenester kan gjøre det lettere for domstolene å imøtekomme disse forventningene. Om få år vil det kanskje være slik at brukerne av domstolene ikke vil ha tillit til rettsavgjørelser dersom dommeren ikke har benyttet en form for beslutningsstøtte basert på kunstig intelligens eller andre saksstøttende tjenester, fordi en er vant til at slike tjenester benyttes nesten over alt i samfunnet. Bankene bruker dem til risikovurderinger og i beslutninger om hvem som skal få lån og ikke. Helsesektoren bruker dem til analyse av ulike typer bilder fordi algoritmene er bedre til å analysere bildene enn det mennesker er, og i all handel med produkter og tjenester møter vi gode digitale tjenester i form av anbefalingsalgoritmer, gode grensesnitt og effektiv kommunikasjon. Slike erfaringer bidrar også til å skape forventninger om hvordan domstolene bør operere.

Konklusjon

Norge var tidlige ute med innovative digitale tjenester for domstolsektoren gjennom Lovdata og Lovisa. De senere årene har en ikke holdt tritt med den digitale utviklingen ellers i samfunnet.

Norge var tidlige ute med innovative digitale tjenester for domstolsektoren gjennom Lovdata og Lovisa. De senere årene har en ikke holdt tritt med den digitale utviklingen ellers i samfunnet og det trengs nå omfattende investeringer for å bringe sektoren opp på det nivået en bør forvente at den skal være i dagens samfunn.

Dette handler i dag i større grad også om å se justissektoren i et mer helhetlig perspektiv der ulike plattformer utveksler data som del av et større økosystem.

En slik utvikling er stor grad en organisatorisk endring med fokus på nye arbeidsprosesser og ikke bare at en «setter strøm på papir», som mye av de nåværende prosjektene i sektoren handler om. Betingelsene for at dette skal være mulig, vil jeg ta opp i den neste artikkelen.

Takk til høyesterettsdommer Cecilie Østensen Berglund og Domstolkommisjonens sekretariat for verdifulle innspill til vedlegget til NOU 2020:11, som danner utgangspunkt for disse artiklene.

Les også Juridika Innsikts serie om legal tech og rettssikkerhet

Er legal tech en trussel mot advokatstanden? Kan en dommerrobot avgjøre tvisten din? Kan en maskin avgjøre søknaden din? Hvem skal programmere den maskinen? Juridika Innsikt har dekket rettssikkerhetens plass i en digitalsert juss-fremtiden:

1. Koronakrisen har satt fart på digitaliseringen av jussen

2. Advokatrobotene kommer – og kan ta med seg rettssikkerheten

3. Når statens jurister blir algoritmer

4. «Rettshjelproboter» kan bli en sovepute

5. Fremtidens domstol blir digital – men den kan bli mindre rettssikker

Les om legal tech i Juridika Innsikt

Jussens digitale skattekammer

Automatiserte skillsmisseberegninger

Advokatkontor kutter timebruken radikalt med ny advokatrobot

Haavinds konkursrobot 

Følg fagdiskusjon om legal tech 

John Asland.  Digitale testamenter 

Ragna Aarlie.  Digitale juridiske utdrag og norsk metodelære

Arne Krokan og Ragna Aarlie  Den digitale dommer