Et hjem for oss, et hjem for deg: Boligpolitikkens grunnleggende forutsetninger

Debatten har eskalert de siste årene, og for mange kom det overraskende at bolig skulle bli til en av samtidens store samfunnsutfordringer, i det oljerike landet Norge. Men også i en rik nasjon trenger alle et sted å bo. Mange ønsker å bo i en egen selveid bolig, for å kunne bo trygt, godt og føle at de har et hjem. Det å eie sin egen bolig har fra norske myndigheters side gitt grunnlaget for en særegen politikk. I Norge er boligen politisert blant annet gjennom den norske eierlinja. Dette har skjedd i norsk etterkrigstid. De siste tiårene har boligen for svært mange også blitt til et spørsmål om økonomi og investering.

Boligdebatten i Norge ser hovedsakelig ut til å følge tre spor: investeringssporet, velferdssporet og bærekraftsporet. Investeringssporet omhandler boligens betydning for markedet og norsk økonomi, mens velferdssporet omhandler boligens betydning for det norske velferdssamfunnet. Bærekraftsporet handler på sin side om tekniske standarder på boligene, energiforbruk til oppvarming og arealforbruk. Vi liker gjerne å tro at norske borgere bor trygt, godt og de fleste i nyoppussede egne hjem. Flere forhold peker i retning av det kanskje ikke står så godt til på den norske hjemmefronten. Storparten av den norske boligmassen er i forfall. I velferdsstaten Norge liker vi også å tro at det fins en bolig for alle, det vil si at alle norske borgere har et eget hjem og sin egen bolig. Mye av boligdebatten viser at det ikke lenger er tilfellet. Unge kommer seg ikke inn på boligmarkedet, de bor hos far eller mor, ekskjæresten, i campingvogn, i studentbolig og kollektiv. Og slik har det kanskje alltid vært. Men boligdebatten viser også noe annet; flere sosiale grupper faller ut av boligmarkedet. De som tidligere har vært en del av boligmarkedet, og ikke er i en overgangsfase i livet, men godt etablert, med fast inntekt, fast jobb, gjerne som sykepleier, faller nå ut av boligmarkedet. De har ikke råd til å bli boende, men må flytte ut av byene, for å få et ekstra soverom og for å slippe å ha dobbeltsengen i stuen når de venter en til. Barnefamiliene ser ut til å flytte ut av byene.

I fagmiljøene har det vært overraskende stille. Med tanke på temperaturen i spørsmålet om bolig i den offentlige debatten har diskusjonen i liten grad blitt tematisert i fagmiljøene. I dette temanummeret tar vi ikke hele debatten. Vi velger i stedet å se på noen grunnleggende forutsetninger og trekk, i første rekke ved å se på de økonomiske, fysiske og boligpoliske forutsetningene, og de forutsetningene som ligger til grunn for planpraksisene og de planverktøyene vi har til rådighet for å fremme en mer sosialt rettferdig bolig- og byplanlegging.

Med utgangspunkt i temaet «Boliger for alle» velger derfor flere av artiklene i dette nummeret å drøfte hvordan våre fysiske omgivelser utformes, og hvilke disposisjonsformer som ligger til grunn for boligbyggingen som er innrettet mot folk flest. Det vil si at dette temanummeret har en inngangsport til den fysiske planleggingen som også vektlegger boligen som et sted å bo og boligen som et hjem.

Målet er å få i gang en ny, bred, tverrfaglig debatt, som vil rulle ut nye vitenskapelige resultat som fører til en sosial ansvarlig og helhetlig boligpolitikk. Vi trenger derfor mer kunnskap om den fysiske boligen og det norske hjem, men også kunnskap som gjør at flere kjenner seg som hjemme. Vi etterspør derfor ikke bare et norsk arkitekturopprør, men også et nytt norsk planleggeropprør! La det gjerne hete: Boliger for alle!

Vi starter temanummeret med en artikkel av Sjur Dyrkolbotn og Børge Aadland om «Grunnrentefrie boliger for en tredje boligsektor». Her presenterer og drøfter forfatterne de økonomiske og juridiske virkemidlene for å etablere en tredje boligsektor basert på lavere tomtekostnader. Tomteknappheten i byene gir i dag opphav til en svært høy grunnrente for tomteeieren. Gjennom å se på muligheten for å kanalisere en andel av denne grunnrenten inn i den tredje boligsektoren drøfter forfatterne muligheten for å etablere et tilbud av «grunnrentefrie» boliger, og som kan klausuleres og omsettes til en lavere pris enn boliger i den kommersielle boligsektoren. Artikkelen gir også en oversikt over de juridiske rammene for en tredje boligsektor i Norge.

I artikkelen «Muligheter og utfordringer for en bærekraftig boligmasse frem mot 2050 sett i lys av arealknapphet» gir Anne Sofie Handal Bjelland og Anders-Johan Almås en oversikt over dagens boligmasse i form av boligtype, demografiske forhold, alder og teknisk standard. Diskusjonen rettet seg inn mot arealforbruk, fortetting og gjenbruk. Resultatene og funnene viser at det er nok areal i boligmassen per i dag til å huse befolkningen i 2050, selv om andelen av boligbyggene er av høy alder. Artikkelen argumenterer for en mer bevisst politikk for arealbruk i den allerede eksisterende boligmasse for å nå lavutslippssamfunnet anno 2050.

I den neste artikkelen, «Energieffektive livsløpsboliger for alle? En studie av utviklingen innen energibruk og tilgjengelighet i eksisterende boligmasse i ulike kommuner», velger Anne Sofie Handal Bjelland å videreføre diskusjonen fra forrige artikkel, gjennom å undersøke hvilken energiomstilling som skal til når boligen blir eldre, og når de som bor i boligen stadig blir eldre. Studien bygger på en empirisk undersøkelse av fire norske kommuner. Mye kan tyde på at det er et stykke igjen før energieffektive livløpsboliger er på plass i Norge, for mest av alt har kommunene lyst til å bygge mer og bygge nytt, selv om befolkningstallet i kommunene går ned.

Flere av artiklene i dette nummeret har boligpolitikkens grunnleggende forutsetninger som sitt utgangspunkt. I artikkelen «Heterogenitetsindekser for boligområder som kunnskapsgrunnlag for inkluderende boligpolitikk» viser Dag Einar Sommervoll, Berit Irene Nordahl og Gro Sandkjær Hanssen hvordan kommunene etterspør planleggingsverktøy som kan sikre en mer helhetlig boligpolitikk, og med sterkere vekt på inkludering. Ved hjelp av en informasjonspilot viser artikkelen hvordan kommunen metodisk kan gå frem for å konstruere nye heterogenitetsmål for boligmassen og boligpriser i avgrensede områder. Dataene blir mulig å presentere i kart, og vil i neste omgang gi kommunene mulighet for å styrke sin strategiske rolle for å oppnå en mer inkluderende og mangfoldig boligpolitikk.

Til slutt drøfter Connie H. Kapstad Reksten, Ingerd Lene Nyheim og Hans-Jacob Roald i artikkelen «Boligplanlegging på bergensk: forsøket på å bli en rettferdig by» om den norske boligpolitikken står overfor et tidsskille. Forfatterne analyserer hvordan boligpolitikken er i ferd med å endres. Artikkelen konkluderer med at boligplanleggingen i Norge, med Bergen kommune som eksempel, ikke i tilstrekkelig grad er i stand til å utjevne sosiale forskjeller, og gjøre den norske storbyen til en mer rettferdig by.

Utover temaet Boliger for alle består dette nummeret av tre artikler som ikke lar seg rubrisere under det aktuelle temaet. Det gjelder for de følgende artiklene:

I artikkelen «Findings of environmental inequality by settlement type: The association between educational level and exposure to ambient air pollution among residents in Oslo and Akershus county» drøfter Maren Ormsettrø, Bente Oftedal og Emma Charlott Andersson Nordbø de sosioøkonomiske forholdene med hensyn til luftforurensning, og etterspør hvilke sosioøkonomiske forutsetninger som ligger til grunn for luftforurensning som et folkehelseproblem i Norge. I hovedsak har dette foregått som en internasjonal debatt. Men som artikkelen viser, tyder også funn i Norge på at innbyggere med lav utdanning bosatt i urbane områder har økt risiko for å eksponeres for luftforurensing enn de med høyere utdanning. I rurale, subrurale og suburbane områder viser det seg å være tvert om.

Rurale områder i Norge viser seg å ha sine egne utfordringer. I artikkelen «Besøksforvaltning i hyttekommuner – Spenninger mellom tradisjon og destinasjon» viser Marianne Singsaas, Jenny Fossum Grønn og Vegard Gundersen til hvordan de rurale områdene har utfordringer særlig i tilknytning til hytteutbygging. På bakgrunn av hytteopprøret i Vinje i 2021 introduserer og diskuterer forfatterne besøksforvaltning som et nyttig verktøy i håndtering av konflikter i hyttekommuner. Funnene viser at motstanden kan kobles til opplevelsen av den moderne, feltutbygde hytteutviklingen som fremmed i landskapet, men også hvordan lokalbefolkningens naturbaserte praksiser fortrenges av hytteturistene.

Satellittaltimetri er vår fremste teknikk for å måle havoverflatas høyde i en global geodetisk referanseramme. I den siste artikkelen i dette nummeret, «30 år med presis satellittaltimetri», viser Kristian Breili til hvordan altimetri har gitt oss ny kunnskap om oseanografi, hydrologi, geodesi og jordas klima, men også hvordan overvåkning av havnivået er en viktig bruk av altimetri og høydemåling. Dette er ikke bare ny kunnskap, men også nyttig kunnskap. Blant annet viser målingene at det globale havnivået har steget med 3,1 mm/år fra 1992 til 2022, og at trenden er økende.