Besøksforvaltning i hyttekommuner – spenninger mellom tradisjon og destinasjon

Utviklingen av besøksforvaltning som metodikk

Besøksforvaltning som metodikk ble opprinnelig utviklet for å legge til rette for og styre bevegelsesmønsteret og atferden til besøkende, for å gi gode opplevelser til ulike grupper besøkende og ta vare på naturressursene på stedet (Gundersen et al., 2011). Metodikken er særlig utviklet internasjonalt i forbindelse med verneområder for å sikre en bærekraftig turisme i sårbare naturområder. I Norge førte Fjellteksten (St.prp. nr. 65 (2002–2003)) til ambisjoner om økt turisme i, og verdiskaping basert på, verneområdene (Singsaas, 2014; Skjeggedal et al., 2013). Dette førte til fokus på besøksforvaltning også i en norsk kontekst, for å hindre degradering av verneverdiene. Det er siden 2015 utviklet besøksstrategier for de fleste større verneområder i Norge (Lundberg et al., 2021). Innen verneområdeforvaltningen har man et todelt fokus: naturområders og arters tåleevne, og besøkendes bruk og ulike preferanser for tilrettelegging (Gundersen & Singsaas, 2020; Hagen et al 2019), men der det overordna formålet med verneområdene er å ivareta verneverdiene. Miljødirektoratets definisjon av besøksforvaltning understreker det overordnede perspektivet: «Å legge til rette for og styre bruken av et verneområde slik at opplevelsen for de besøkende og den lokale verdiskapingen blir størst mulig, forståelsen for vernet økes og verneverdiene ivaretas» (Miljødirektoratet, 2015, s. 7).

Utenfor verneområdene er det i norsk sammenheng utviklet en metodikk for besøksforvaltning som tar utgangspunkt i helhetlige landskapsanalyser (Stokke & Clemetsen, 2021; Stokke & Haukeland, 2018)). Dette perspektivet inkluderer et bredt perspektiv av forvaltningsaktører, ansvarsområder og lovverk, i tillegg til kunnskap om de lokale og besøkendes atferd og behov i landskapet (Skjeggedal et al., 2020). Flere fylkeskommuner har de senere årene utviklet besøksforvaltning som et ledd i en strategisk satsing på reiselivs- og opplevelsesnæringer (Nordland fylkeskommune, 2019). Også reiselivsnæringen har rettet oppmerksomhet mot besøksforvaltning som redskap. Dette ser vi både i Innovasjon Norges Reiselivsstrategi, der det bl.a. etterlyses «oppgraderte regimer for besøksforvaltning» (Innovasjon Norge, 2021, s. 31) og «verktøy og metodikk for besøksforvaltning» (s. 52), og gjennom opprettelsen av et eget regjeringsutvalg, Reisemålsutvalget, som bl.a. skulle vurdere hva som er «å anse som god besøksforvaltning» (Nærings- og fiskeridepartementet, 2021). I Reisemålsutvalgets utredning, som ble ferdigstilt i mars 2023 (Nærings- og fiskeridepartementet, 2023), står det at det er «avgjørende å styrke besøksforvaltningen i Norge for å sikre en bærekraftig utvikling av reisemål og lokalsamfunn» (Nærings- og fiskeridepartementet, 2023, s. 12). Utredningen har, i tillegg til fokus på natur og turister, også inkludert et lokalsamfunnsperspektiv, der besøksforvaltningen også er ment å håndtere effektene på innbyggerne. Denne satsingen har imidlertid omhandlet typiske turistdestinasjoner, der tiltakene er rettet mot tilreisende dags- eller flerdagsbesøkende, og ikke sett på områder med store hyttefelt.

Hytteturistene faller mellom to stoler

Det store hyttefeltene i fjellkommunene ligger utenfor verneområdene og omfattes derfor ikke av besøksstrategiene initiert av Miljødirektoratet. Samtidig kan heller ikke besøksstrategier utviklet for typiske turistdestinasjoner overføres direkte til hytteområder, fordi hytteturisten skiller seg fra den «vanlige» turist både ved sine gjentatte, langvarige besøk og ved sin tilknytning til stedet (Gallent, 2007; Slätmo et al., 2019). Som fenomen synes hytteturisten å falle mellom to stoler; hen er ikke turist, men heller ikke innbygger: Den nylig utgitte «Rettleiar for planlegging av fritidsbustader» (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2022) tar i liten grad tak i utfordringene knyttet til besøksforvaltning. Veilederen peker på nødvendigheten av strategisk planlegging gjennom kommuneplanens samfunnsdel, ved å understreke viktigheten av en langsiktig arealstrategi og målsettinger ut fra et stedsutviklingsperspektiv, men fokuserer selv utelukkende på den fysiske planleggingen. Hytteeierne og hyttebrukerne omtales som «besøkjande» i motsetning til de fastboende, som omtales som «bebuarar». I den ferske NOU-en Leve og oppleve (Nærings- og fiskeridepartementet, 2023, s. 62) regnes de derimot som «deltidsinnbyggere», i kap. 74.3.4. med overskriften «Lokalbefolkningen»:

I mange kommuner er eiere av fritidsbolig (ofte kalt deltidsinnbyggere) blitt en stadig større gruppe. Eiere av fritidsboliger utgjør en stor kundegruppe og bidrar til lokal økonomi gjennom kjøp av varer og tjenester på reisemålet. Deltidsinnbyggerne er en viktig ressurs, men involveres i liten grad i reisemålsledelsen og i lokal utvikling.

Hytteeierne defineres derfor ut av reiselivet i denne utredningen. Som deltidsinnbygger skiller imidlertid hytteturisten seg fra den fastboende ved å ha sin primærbolig et annet sted, som innebærer at vedkommende både skatter til og stemmer et annet sted og dermed ikke nyter de samme rettigheter som fastboende (Slätmo et al., 2019; Holsen, 2022). Tidligere spørreundersøkelser har videre antydet at også når det gjelder naturbruk, er hytteturisten i en mellomposisjon mellom de fastboende og turisten, i tillegg til i bruk av og holdninger til infrastruktur for friluftslivet, slik som merka stier og oppkjørte løyper (Farstad, 2016; Selvaag et al., 2020). Til sammen vil vi argumentere for at dette viser at det er et stort kunnskapsbehov om hytteturisten og hens naturbaserte praksiser, samt hvordan hen selv forstår og fortolker disse. Disse må sammenstilles med den samme kunnskapen om lokalbefolkningen og til sammen danne grunnlaget for modeller for sameksistens.

Som en videreføring av Stokke og Clemetsen (2021) sitt landskapsperspektiv som basis for besøksforvaltning vil vi i analysen av de ulike aktørenes naturpraksiser og forståelser og fortolkninger av disse benytte oss av det etnologiske begrepet «kulturelle landskap» – «den subjektiva, kulturskapande bilden av landskapet och synen på naturen» (Frykman & Löfgren, 1979, s. 46). Mennesker fra ulike miljøer og med ulik bakgrunn bærer med seg forskjellige oppfatninger om hva som er «rett og galt» å gjøre i og med landskapet. Tilsvarende bruker Setten & Brown (2009) og Flemsæter (2014) begrepet «moralske landskap» for å beskrive hvordan moralske vurderinger og landskap påvirker hverandre gjensidig, for eksempel i forhold til hvilke aktiviteter som gjennom holdninger og praksis «hører hjemme» eller er «fremmed» et sted, eller om materialiteter, som for eksempel vern av et naturområde eller utbygging av et hyttefelt, gir tilgang og legitim «rett» til arealene. I praksis er dette et verdispørsmål, der både hva som er «riktig» eller akseptabel bruk, og hvem som er «rettmessige» brukere, må bestemmes gjennom prosesser med forhandlinger og kompromisser på felles arenaer (Strand et al., 2013; Skjeggedal et al., 2020).

Vi spør derfor: Hvordan beskriver, forstår og fortolker hytteturisten og lokalbefolkningen sine naturbaserte praksiser og kommunens håndtering av disse?

Case og metode

Vinjes reiseliv har vært i endring de siste 20 årene. Som mange andre reiselivsdestinasjoner i fjellene har Vinje opplevd en nedgang i kommersielle gjestedøgn på hotell og camping, samtidig som man har opplevd en sterk økning i antallet fritidsboliger (Iversen et al., 2017). Vinje har en lang historikk med hytteliv og tilstedeværelse av hytteturister. Kommunen har på den ene siden områder med en hyttebebyggelse som går langt tilbake i tid, der hyttene ligger spredt og ofte har vært i samme familie i flere generasjoner. På den andre siden har det de siste par tiårene vært en rask utvikling av nye hytteområder med tett bebyggelse og full infrastruktur. Området mellom Rauland og Vierli er pekt ut av kommunen som hovedsatsingsområde for reiseliv. Gjennom kommunedelplan (KDP) for Rukkemo–Torvetjønn fra 2001 ble det gjennomført en omfattende utbygging, med til sammen 1841 private hytter og leiligheter pr. 2019, med en gjenstående arealreserve på ca. 800 hytter (Fylkesmannen i Vestfold og Telemark, 2019). Revideringen av KDP for Rukkemo–Torvetjønn, som startet i 2019, blir beskrevet som en utløsende faktor for hytteopprøret. Planforslaget la opp til fortsatt høy utbygging, med en samlet tomtereserve på fra 1920 til 2260 tomter. Statsforvalteren kom med innsigelse mot planen, med begrunnelse i villreinhensyn, men også lokalt vakte planforslaget reaksjoner. Alle innspillene under høringsrunden førte til at kommunen inviterte til en egen temadag om reiselivssatsingen i kommunen i mars 2021. I forkant av denne temadagen engasjerte flere innbyggere seg, og 56 raulendinger skrev under på debattinnlegget «Det er nok hytter på Rauland no!» i Vest-Telemark blad 10. mars 2021. Dette var starten på «hytteopprøret», som fremdeles pågår. Ved kommunevalget høsten 2023 stilte «Hyttemotstanderne» egen tverrpolitisk bygdeliste for Vinje for å få stoppet hytteutviklingen og fikk 14,3 % oppslutning og 4 av 25 kommunestyremandater (NRK.no, 2023).

Figur 1.

Artikkelen er basert på en casestudie bestående av tre hovedsamlinger med data. Vi gjennomførte først en innledende analyse av kommunalt planverk i Vinje. Det ble også foretatt et bredt søk på termene (hytteopprør*, konflikt*, hytte*) i følgende lokale, regionale og nasjonale aviser for tidsrommet 2019–2020; Aftenposten, Klassekampen, Nationen, Morgenbladet, Bondebladet, Vest Telemark Blad, Varden, Telemarksavisa og Telen ved hjelp av verktøyet Retriever. Forfatter 1 og 3 har også tidligere gjennomført brukerundersøkelser på Hardangervidda (Selvaag et al., 2018, 2020), og har god kjennskap til Vinje kommune. Sammen med dokumentstudiene ga dette oss en oversikt over prosessen, konfliktene og aktørene, og dannet grunnlaget for utarbeidelsen av en semistrukturert intervjuguide og en informantliste. Denne ble supplert der sentrale informantgrupper manglet. Intervjuguiden var i stor grad basert på deskriptive spørsmål i «grand tour»-tradisjonen, med mål om en «kontekstualisert samtale» (Spradley, 2016 (1979)). I tillegg til en beskrivelse av egne naturbaserte praksiser ønsket vi også å undersøke informantenes forståelser og fortolkninger av egen naturbruk, stedet og andre aktører. Vi spurte også om deres syn på kommunens håndtering av hytteturismen. Typiske spørsmål var «kan du si litt om hvordan du bruker utmarka, og om dette har endret seg gjennom årene?», «hvordan endte du opp med hytte her?» og «er du fornøyd med løypenettet?». I 2021 og 2022 gjennomførte vi dybdeintervjuer (målpopulasjon er 18–80 år) med til sammen 20 informanter fordelt på representanter fra næringslivet, politikere og kommunalt ansatte i Vinje og andre fast bosatte (kalt «lokale»), hytteeiere som har eid hytte i kort og lang tid, samt representanter fra statlig forvaltning:

Alle intervjuene ble gjennomført av to forskere, og det ble tatt lydopptak av alle intervjuene. Disse ble transkribert av et eksternt firma. I tillegg ble det skrevet et sammendrag av hvert intervju samtidig med at intervjuet fant sted. I analysen utførte vi først en kollektiv, kvalitativ analyse (Eggebø, 2020), hvor vi skrev et sammendrag av hvert intervju med vekt på de overordnede temaene fra intervjuguiden. Det ble også identifisert nye temaer som informantene selv løftet fram. Analysen er basert på fortolkende metode (Berger & Luckmann, 1966), og vi har vært særlig opptatte av å analysere dataene i deres naturlige sammenhenger, med fokus på informantenes meningsdannelser og fortolkningsprosesser i tråd med en konstruktivistisk ontologi. Selv om intervjuene ble gjennomført digitalt, opplevde vi en nærhet til informantene. Arbeidet er gjennomført som en del av prosjektet «Tradisjon og destinasjon», finansiert av Miljødirektoratet, og databehandlingen er godkjent av Sikt.

Fortellinger om hytteutviklingen

De lokale informantene peker på at det har skjedd store landskapsendringer i løpet av kort tid i Vinje, og kort tid refererer her til de siste to tiårene. Særlig er det de store, feltmessige hytteutbyggingene som beskrives i sterkt negative ordelag, som «stygge» og «fremmede». Flere av de lokale er også opptatt av den økte ferdselen ut fra hyttefeltene som har kommet i kjølvannet av utbyggingene. Det økte omfanget av ferdselen har ført til at flere føler seg fortrengt fra visse områder de har brukt tidligere. En informant uttrykker det slik: «Ja, det er ikke vits å gå der på sommeren, på en måte ikke, ikke i helgene heller. Du kan … der kan en ta seg en tur onsdagskveld etter arbeid» (A8-Lokal). Noen av de lokale informantene reflekterer også over hvordan hytteturistenes bruk av landskapet synes å endre seg over tid:

Når folk bygger hytter, så bruker de nærområdet det første året til å gjøre seg litt kjent, og så når de har vært en del år, så trekker de lenger og lenger ut og lenger og lenger inn i fjellet og vil utforske nye områder. (A5-Politiker)

Det innebærer også at hyttefolk for eksempel kan kjøre ganske langt for å gå en tur i høyfjellet eller på topptur. Mye folk i sentrum og køer på butikken de dagene det er mye hyttefolk, blir også trukket fram av enkelte som negativt, men stort sett blir ikke trengsel i sentrum nevnt som et problem i det daglige liv. De lokale informantene uttrykker også en stor evne og vilje til å tilpasse seg: «Det er åpent hver dag nå, så hvis jeg må absolutt på den butikken, så går det an å handle inn før det» (A5-Politiker). Flere av de lokale informantene gir uttrykk for at de opplever det som trivelig å møte folk i sentrum, og at turistene er viktige for bygda. For disse informantene er det med andre ord plass til alle i sentrum: «Jeg synes det er god nok plass til alle, til turister og til lokale, der» (A2-Lokal/ næringsliv).

Fra hytteeiernes perspektiv blir den raske hytteframveksten ansett av enkelte som et positivt bidrag til utviklingen i bygda, mens andre hytteeiere gjerne vil forhindre ytterligere nedbygging av natur: «Det blir for mye beslagleggelse av den naturen som vi jo setter så pris på» (A4-Hytteeier lang tid). Enkelte hytteeiere er bekymret for trusselen landskapet står overfor når de tradisjonelle næringene kommer under press som følge av hyttebygging. En informant uttrykker:

Da vi kjøpte hytta i 1999, så hadde vi sauer rundt hytta som beitet. Det ble slutt ganske kort tid etterpå […]. Det er i grunn litt synd at det blir borte, for sauen og ikke minst geiten, var jo med på å holde naturen i sjakk. (A4-Hytteeier lang tid)

Husdyr oppleves altså av denne informanten som et positivt element i landskapet. Bekymringen for en beitenæring i tilbakegang vises hos enkelte informanter i større grad å knytte seg til hvordan dette kan ha negativ påvirkning på egne naturopplevelser (jf. gjengroing, levende kulturlandskap) og turmuligheter enn til en reell bekymring for næringsgrunnlaget i bygda. Hytteeierne nevner sjelden i intervjuene at det er for mange folk i sentrum eller i landskapet, selv om de blir utfordret på dette. De konstaterer at det kan være mange folk i visse perioder, i skiløypene, på butikken og for eksempel til Falkeriset, men dette blir sjelden nevnt som et problem.

Fortellinger om naturbruk i hverdag og fritid

Mange av de lokale informantene reflekterer også rundt viktigheten av landskapspleie: «Vi har mye vakre kulturlandskap. Gamle kulturlandskap her i kommunen som er mye fotografert» (A11- Kommuneansatt), og nevner i samme åndedrag at det er viktig å ta vare på kulturlandskapet. De opplever at landskapet er i endring, at tidligere beitemark gror igjen, og at fritidsbruk tar mer og mer over for tradisjonelle aktiviteter som landbruk og høsting av bær, sopp, kjøtt og fisk:

Så det (beitebruk) har endret seg voldsomt og det er veldig lite husdyr igjen i bygda her også. Det er litt sau, et par geitebestander. Ellers så er det nesten lagt brakk alt sammen og det medfører at vegetasjonen gror vilt også, inne ved dalene og oppi mot fjellet. Så det er mange plasser der det ikke fremkommelig lenger. (A5-Politiker)

Bygdefolket er ofte selv travle i lokale jobber utenfor gården eller pendler langt, på samme måte som folk i byen. Det å bruke landskapet på fritiden til turer, jakt, bærplukking, fiske og passe på dyra, og å bruke setrer, hytter eller jaktbuer i fjellet, er likevel viktig for mange av de lokale informantene: «Det sitter vel i ryggmargen, mye av den naturfølelsen og bruken av området rundt her» (A15- Kommuneansatt). Jakta har stor symbolverdi i lokalsamfunnet, og flere informanter peker på en økende konflikt mellom dem som jakter, og hyttefolkets fritidsbruk av utmarka ut over høsten:

Og får ta på Rauland, der i høst så måtte de avslutte elgjakten på grunn av så mye folk opp mot Falkeriset, at de fikk ikke drive jakt og da er det litt betenkelig hvis det utviklet seg sånn, for både elg og hjort og rådyr og sånn er i nærområdet, og det kan ta knekken på det til slutt. (A5-Politiker)

Informantene forteller at det stort sett er lokalt bosatte som jakter, og viser til hytteturistenes «manglende respekt» for skilting og mener de bør holde seg borte fra terrengene den tiden jakta varer. Jakta belyser også et generasjonsskille i lokalsamfunnet, der flere informanter nevner at det er færre unge i bygda og vanskelig å rekruttere unge jegere til jakta i dag. De opplever derfor at jakta står under press fra flere hold. Et annet forhold som blir nevnt av flere lokale informanter, er at det er vanlig å bruke snøscooter for de lokale til både nytte og rekreasjon. Friheten til å kjøre i scooter-løypene er viktig, og flere av informantene mener at dette er et gode man ikke bør forhandle bort. Enkelte informanter argumenterer også for at snøscooteren er viktig for å få den unge generasjon til å bosette seg i bygda: «… det er snøscooter som er det store for en del av de guttene i hvert fall, og det blir en veldig stor ting her i Vinje, med det løypenettet som er rundt her og slikt» (A15-Kommuneansatt).

Flere lokale informanter gir et bilde av hyttefolket som hektiske og travle, og at de både er på søken etter raske, gode naturopplevelser og bruker hytta for å koble av fra stress og mas i byen, gå på tur og slappe av. Likeledes, når de lokale informantene reflekterer rundt hytteeiernes bruk av landskapet, viser resultatene at de ofte omtaler dem som «besøkende» til landskapet, som betrakter landskapet som «kulisser» for opplevelse på avstand; de mangler med andre ord sterk relasjon til landskapet, ifølge noen lokale informanter.

I hytteeiernes fortellinger om bruken av landskapet gis det, uavhengig av hvor lenge de har eid eller tilbrakt tid på hytta, uttrykk for et nært forhold til hytta, stedet og naturen rundt, og at hyttelivet gir økt livskvalitet. Informantene gir også uttrykk for at de bryr seg om lokalsamfunnet, og flere har lyst til å engasjere seg i det lokalbefolkningen er opptatt av, uten at man nødvendigvis opplever noen sterk tilknytning til eller har kunnskap om lokalbefolkningen og andre lokale forhold. Som en kontrast til mange av hytteeiernes hverdagslandskap i bynære områder viser resultatene fra informantene en forventning til rekreasjonslandskapet om at det skal by på enkel tilgang til naturopplevelser, stillhet, god plass, liten trengsel og ren luft. God tilrettelegging for nettopp å kunne oppleve disse kvalitetene er videre en verdi informantene legger stor vekt på:

Vinje [er] unik i forhold til andre destinasjoner. Så jeg tror det som er viktig nå framover, det er å tilrettelegge mer. Vi ser det at folk er opptatte av å, både på vinterstid og sommerstid, gå i oppmerkede løyper. (A13-Næringsliv)

De fleste hytteeierne forteller at de i liten grad går på tur utenfor tilrettelagte stier og løyper, de oppsøker sjelden områder som er langt unna hytta, og har ikke noe sterkt forhold til Hardangervidda, villreinområdet eller nasjonalparken: «Du vet at det ligger der, men det er litt fjernt» (A7-Hytteeier lang tid). En hytteeier trekker fram «turistforeningsfolk» (A4-Hytteeier lang tid) som en motsats til den mer hjemmekjære hyttebrukeren, og beskriver disse som en kategori turgåere som bruker større deler av naturen og som beveger seg lenger inn i sårbare områder.

Flere av hytteeierne setter snøscooterkjøring opp mot aktiviteter som er mer i tråd med tradisjonelle friluftslivs- og hytteaktiviteter, som langrenn og turgåing. Selv om snøscooteren også er en form for fritidssyssel, gir hytteinformantene uttrykk for at den er et fremmedelement i deres opplevelseslandskap:

Det er så godt tilrettelagt, så du skal lete lenge etter bedre langrenndestinasjon. Det som jo er i ferd med å ødelegge veldig, er denne scootertrafikken. Disse her scooterløypene som går på kryss og tvers av løypenettet, og hvor det er altså et bråk og en fart som ikke ligner grisen. (A4-Hytteeier lang tid)

Fortellinger om identitet og tilhørighet

Som vist til ovenfor er ikke hytteeieren i Vinje nødvendigvis knyttet til de nye og store hyttefeltene. Flere av informantene har lenge vært hyttebrukere og ser i større grad på seg selv som en del av lokalsamfunnet enn dem som holder til i de nyere feltene. De opplever også at lokalbefolkningen er mer positivt innstilt til hytteeiere med lang tilknytning til stedet:

Du merker det på folk, du møter alltid folk i fjellet og så spør de: «Hvor har du hytte hen?» Og: «Vi har hytte der.» «Å, ja. Nei, det er bare positivt.» Hadde jeg sagt at jeg hadde hytte i [stort hyttefelt], så er det litt mer sånn, rynker på nesen og, ja, ja. (A7-Hytteeier lang tid)

Våre informanter med lang tilknytning mener at eierne av de tradisjonelle hyttene har større grad av kunnskap om landbruk, lokal kultur og praksis, enn det som gjelder de nyere hyttefeltene og brukerne der. De manglende båndene mellom lokalsamfunnet og de ferskere hytteeierne er nettopp en problemstilling som en hytteeier med lang tilknytning, men som nå har hytte i et av de nyere hyttefeltene, peker på: «[D]u ser ikke gårdene, du ser ikke næringen, så tror jeg det er veldig vanskelig for hytteboere da, eller turgåere, og kanskje tenke at det er faktisk næring …» (A12-Hytteeier lang tid).

Hytteeiere med lang fartstid viser til at de har lang erfaring med beitende dyr og har fått opparbeidet kunnskap om beitenæringen og praksis med gjerding, grinder, geiler osv. De samme informantene nevner at nedgangen i aktive gårdsbruk med dyr på beite har medført færre møter mellom næringsdrivende og hyttebrukerne, og de mener dette gir dårligere grunnlag for å utvikle gjensidig forståelse for hverandres bruk og nytte av landskapet.

Når det gjelder bevissthet om og eierskap til landskapet, har de fleste av informantene med lokal tilhørighet hatt oppveksten sin i Vinje. De eldre informantene har opplevd et landbruk med mange aktører og stor aktivitet i utmarka, der jakt, fangst og høsting fra naturen var en mye viktigere faktor for tilhørigheten enn i dag. De forteller at den gang «gjorde» man noe i landskapet, aktiviteter som ofte hadde et formål – en nytteverdi. Utøverne hadde da en inngående kjennskap til innholdet i landskapet, både terrenget og dyre- og plantelivet, og dette er noe flere av informantene trekker fram som en kontrast til de besøkende, som de ser på som betraktere av landskapet.

Imidlertid synes den mer tradisjonelle oppfatningen av de lokales forhold til naturen å være i ferd med å endre seg. Både yngre og eldre informanter forteller at spesielt den yngre generasjon har et sterkere ønske om enkel tilgang til naturen og f.eks. godt tilrettelagte skiløyper. Informantene beskriver en forskyving fra redusert deltakelse på jakt, fiske og høsting til fritidsaktiviteter som er mer tilpasset en moderne jobbhverdag som ofte inkluderer pendling.

Uavhengig av informantens alder, skinner det igjennom i intervjuene en stolthet knyttet til Vinje. Informantene beskriver en vakker bygd med levende kulturlandskap og en rik kultur, men som flere altså også opplever som truet i dag.

Fortellinger om kommunens håndtering av hytteutviklingen

De kommunalt ansatte og politikerne i utvalget vårt er samstemte med andre i lokalbefolkningen og de fleste hytteeiere i at hytteutviklingen har gått for raskt. En politiker uttrykker følgende: «Vi har ikke noen aktiv hyttepolitikk i Vinje. Og det burde vi kanskje også tenke på å ha. Vi har jo 5 800 hytter, tror jeg» (A18-Politiker).

Flere reflekterer over at kommunen burde ha tatt et tydeligere grep både når det gjelder oppfølging av utbyggere og reguleringsplaner, samt rekkefølgekrav knyttet til planlegging og finansiering av infrastruktur som stier, løyper og parkeringsplasser. Nær samtlige av informantene vi intervjuet, er kritiske til kommunens håndtering av infrastruktur for ferdsel i og rundt hyttefeltene, og mener kommunen har blitt hengende etter. En lokal informant forteller at man har slitt med å følge opp bestemmelsene i reguleringsplanene: «Vi prøvde på det […], men da var politikerne veldig unnvikende, de ville ikke sette hardt mot hardt med noen, altså» (A16-Lokal). Også når det gjelder finansiering av felles infrastruktur, understreker flere at Vinje ikke har hatt gode nok systemer, og at grunneiere og utbyggere burde ta en større andel av kostnaden. En eldre hytteeier uttrykker:

Hvis man ser på utbyggingen på hytte, så var de [Vinje kommune] veldig restriktive i mange år, og så plutselig så var bare alt sluppet fritt, og så hadde man ikke en plan på hvordan og hvem skal betale og hvem skal gi grunn. (A4-Hytteeier lang tid)

Representanter fra næringsliv og kommune forteller på sin side at ved salg av nye tomter eller hytter tinglyses stadig flere på en slik måte at hytteeierne er forpliktet til å betale en årlig løypeavgift. Videre påpeker flere av de kommuneansatte at Vinje kommune bidrar med betydelige midler i tilskudd til drift av skiløypene hvert år – til sammen rundt halvparten av kostnadene. I tillegg kommer en frivillig ordning, «Gje Låm», hvor hytteeiere som ikke omfattes av ordningen med tinglyste tomter, oppfordres til å betale løypeavgift.

Flere av de lokale føler at tilretteleggingen for ferdsel skjer på hytteturistenes premisser. Som en oppfølging av regional plan for villrein på Hardangervidda vedtok Vinje kommune en kommunedelplan for stier og løyper i 2017. Når vi spør informantene våre om prosessen rundt planen, er flere kritiske: Mens hytteeierne og grunneierne var involvert i prosessen fram til planforslaget, opplevde ikke «vanlige bygdefolk» å bli inkludert. Det er også en oppfatning blant noen av informantene at planprosessen ble mer preget av kartlegging av eksisterende stier enn at den inviterte til en bred diskusjon om hvordan en sti- og løypeplan kan brukes til å peke på områder der man ikke ønsker tilrettelegging, kanalisere ferdsel og hindre brukerkonflikter. Informanter fra kommunen kjenner seg ikke igjen i disse beskrivelsene, og mener at alle fritt kunne si sin mening når planen lå ute til høring, mens lokale informanter altså etterlyser bredere prosesser og en mer aktiv involvering.

Motsetningen mellom landbruk og reiseliv, som begge er utmarksbaserte og arealkrevende, er et tema informantene er opptatt av. I tillegg er både hytteeiere og de lokale opptatt av at ferdselen forstyrrer både ville dyr og jakta, og at kommunen ikke har tatt nok hensyn til vald og viltkart i planlegging av hyttefelt. Flere peker også på at det ikke er så lett å skulle kombinere landbruk og tilrettelegging, slik for eksempel en lokal innbygger uttrykker det:

Hyttevelforeningen, de har krav til at det skulle bygges en stor parkeringsplass og merkede løyper opp Ljoså, litt inn ved Kromvikvegen og oppover der. Men det er midt i sauebeiteområdet til (anonymisert), så det er ikke så bra det heller. (A8-Lokal)

En av våre informanter trekker fram en treårig prøveordning med utmarksoppsyn (2020–2022), der oppsynet er blitt organisert som et samarbeid mellom Vinje kommune, faglaga for landbruket, beitelaga, Rauland Turist og Statsforvalteren. Informanten mente at formålet om å etablere møtepunkter mellom reiselivet og lokal landbruksnæring har fungert godt, og på denne måten har økt forståelsen mellom forskjellige brukergrupper i utmarka. Utover oppsynet finnes det ifølge informantene ingen tiltak eller sosiale arenaer for bygdefolk og hyttefolk der man kan komme sammen, bli kjent og utveksle erfaringer og kunnskap. En lokalpolitiker bekrefter dette: «Ja, det er ingen … altså de kan møte opp på de arenaene de vil, men det er ikke noen … vi har ikke laget noen bevisst felles arena, nei» (A18-Politiker).

Det har i flere år vært arbeidet med en besøksstrategi for Hardangervidda nasjonalpark, som ennå ikke er sluttført. Det er ingen av informantene som kjenner til at Vinje kommune har blitt involvert i dette arbeidet. Store deler av Vinje kommune er også omfattet av to ulike regionale planer for villrein: Setesdal-Austhei og Hardangervidda, og her opplyses det om at man deltar lokalt på møter. Informantene påpeker imidlertid at det er svært ulike retningslinjer knyttet til blant annet hyttebygging og ferdsel i de to planene, og det er utfordrende for kommunene å forholde seg til dette, spesielt for administrasjonen som må forsvare at det som er lov i det ene området, frarådes i det andre. Man opplever at dette svekker tilliten til de regionale planene.

Det blir påpekt at mange av utfordringene knyttet til hytteutviklingen i Rauland synes å henge sammen med at den har skjedd i og nær bygdesentrum. En lokalpolitiker sier:

Vi har hytter i Vågslid også […] men det er litt annerledes sånn konfliktmessig, fordi vi er ikke nede i bygda, sånn som på Rauland. I Rauland så har du jo alt sammen midt i bygda, der folk bor. (A18-Politiker)

Når vi spør informantene om hvordan hytteutviklingen er blitt behandlet i kommunens planverk, mener flere at man har vært for opptatt av næringsutvikling og den økonomiske verdiskapingen og for lite opptatt av å bevare lokalsamfunn og lokal kultur. En informant hevder at kommunen «slakter bygda for profitt», og at «en eller annen plass på veien, så mister du på en måte sjelen, og så blir det på en måte ren kommers» (A8-Lokal).