Skyldkrav og utilregnelighet i skadeserstatningsloven

«Sinnssyk»

I skadeserstatningslovens forarbeider er det sagt lite om meningsinnholdet i termen «sinnssyk», og den er heller ikke nærmere definert i loven. I straffelovens ikrafttredelseslov § 23 var det imidlertid henvist til psykiske tilstander som nevnt i straffeloven (1905) § 44, som på det tidspunktet omhandlet strafferettslig tilregnelighet og benyttet begrepet «sinnssyk». Skadeserstatningsloven § 1-3 er en videreføring av denne bestemmelsen, til tross for at det rettslige innholdet er betydelig endret. Når begrepet «sinnssyk» i forarbeidene ikke uttrykkelig er gitt et annet innhold enn i gjeldende straffelov (2005) § 20, kan det forutsettes at begrepene innholdsmessig er å anse som ensbetydende.²

I Ot.prp. nr. 87 (1993–94) anses sinnssykdom å omfatte både psykotiske tilstander og psykisk utviklingshemning i høy grad. Ettersom skl. § 1-3 inneholder termen «åndssvak», antas psykisk utviklingshemning i høy grad imidlertid å dekkes under dette alternativ. «Sinnssyk»³ etter skl. § 1-3 blir etter dette å anse som tilstander av psykose, slik som beskrevet i straffelovens forarbeider.⁴

Dette innebærer at ikke enhver tilstand av psykose er å anse som sinnssykdom i erstatningsrettslig forstand; det stilles i praksis også krav om symptomtyngden på handlingstidspunktet. Som uttrykt i Ot.prp. nr. 87 (1993–94):

Personer som har vært psykotiske, men som på handlingstiden nesten er blitt symptomfrie, blir ikke ansett som sinnssyke i handlingsøyeblikket med mindre den symptomfrie perioden har vært kortvarig.⁵

Dette er i overensstemmelse med det kravet om symptomtyngde som har utviklet seg i rettspraksis og som ble uttrykkelig stilt i NOU 2014: 10 og senere Prop. 154 L (2016–2017).

«Åndssvak»

Som nevnt ovenfor inngikk utpreget åndssvakhet i begrepet «sinnssyk» i straffeloven (1905) § 44 på den tid denne bestemmelsen var under utvikling. Dette begrepet svarer til dagens begrep i straffeloven (2005) § 20 bokstav c: «psykisk utviklingshemning i høy grad».

I skl. § 1-3 er formuleringen «utpreget» fjernet fra ordlyden. Det vil si at alternativet «åndssvake» favner videre enn straffelovens bestemmelse. I straffeloven anses psykisk utviklingshemmet i høy grad å innebære et intelligensnivå på rundt 55 og lavere. Ordet «åndssvake» i skadeserstatningsloven vil innebære et noe høyere nivå og etter sitt innhold antakelig svare til dagens (medisinske) begrep om psykiske utviklingshemninger, noe som innebærer et intelligensnivå opp til 69.⁶

I forarbeidene er åndssvakhetsbegrepet ikke særskilt utdypet, utover at denne endringen simpelthen konstateres:

Foruten de egentlig sinnssyke omfattes de åndssvake av bestemmelsen, ikke bare de utpreget åndssvake slik som etter gjeldende rett.⁷

I den svært begrensede (under-)rettspraksis hvor det er stilt spørsmål ved hvorvidt erstatning skal reduseres på grunnlag av psykisk utviklingshemning, har det imidlertid utelukkende vært tale om skadevoldere som faller inn under strl. § 20 bokstav c, og som er psykisk utviklingshemmet i høy grad.⁸ Det er da ikke tale om å vurdere alternativet etter en annen målestokk enn ved spørsmålet om psykisk utviklingshemning som utilregnelighetsalternativ i strafferetten. Dette kan tyde på at denne utvidelsen ikke har vært av særlig praktisk betydning, men situasjonen kan også være at de «lettere» psykiske utviklingshemningene ikke oppdages i erstatningssaker, eller at det ikke er god nok bevissthet om denne endringen blant rettens aktører.

«Bevisstløs»

Bevisstløshetsbegrepet er svært sparsommelig omtalt i forarbeidene. Også i rettspraksis er det relativt få saker som omhandler bevisstløshet som ikke er følge av selvforskyldt rus. Som i strafferetten tilhører påberopelse av slike tilstander sjeldenhetene.

Det er naturlig å presumere at alternativet «bevisstløs» i skl. § 1-3 svarer til begrepet «sterkt bevissthetsforstyrret» etter strl. § 20 bokstav d. I straffeloven (1902) § 44 var ordlyden «bevisstløs», men begrepet hadde samme rettslige betydning som etter dagens ordlyd.

I skadeserstatningslovens forarbeider er det imidlertid uttalt om alternativet «likestilte tilstander» at dette omfatter «særdeles sterk nedsettelse av bevisstheten».⁹ Et logisk resonnement vil således resultere i at alternativet «bevisstløs» i skl. § 1-3 kun omfatter komatøse tilstander. Dersom en skadevolder er komatøs, vil det ikke kunne være tale om annen skadeforvoldelse enn den som er forårsaket ved passivitet. Det kan således stilles spørsmål ved om lovteksten er optimalt utformet. I underrettspraksis er det imidlertid lagt til grunn at begrepet «bevisstløs» i straffeloven (1905) § 44 og skl. § 1-3 har ensartet rettslig betydning.¹⁰

«Lignende forstyrrelse av sinnstilstanden»

Dette alternativet hadde til hensikt å fungere som en utvidelse av den tidligere rettstilstand. Dette representerer et element av det psykologiske prinsipp.¹¹ Det psykologiske prinsipp innebærer vurderingen av om lovovertrederen på handlingstidspunktet, til tross for sinnslidelsen, hadde evne til å «velge fritt» og til å forstå at handlingen var rettsstridig. Prinsippet skal etter Ot.prp. nr. 48 (1965–66) inkludere «tilfelle hvor vedkommende er i en slik forstyrret sinnstilstand at han med hensyn til herredømme over sine handlinger i det vesentlige må sidestilles med den sinnssyke, åndssvake eller bevisstløse».¹²12. Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 22. Som konkretisert i forarbeidene kan det for eksempel være «skade voldt under særdeles sterk nedsettelse av bevisstheten, i sjokktilstand eller i akutt sinnsforvirring». ¹³13. Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 22. Utover denne uttalelsen er vurderingstemaet for slike tilstander ikke utdypet, verken i proposisjonen eller innstillingen.

Det foreligger lite rettspraksis som belyser dette vilkåret, men det har vært oppe i underrettspraksis. I Frostating lagmannsretts dom av 9. juli 2008 (LF-2007-120888), hvor det er tale om grovt trygdebedrageri, hadde de sakkyndige vurdert tiltalte til ikke å være psykotisk i rettslig forstand, ei heller å ha adferd eller virkelighetsoppfatning av psykotisk karakter. Lagmannsretten uttalte kort om dette at retten ikke fant det sannsynliggjort at tiltalte befant seg i en tilstand som i erstatningsrettslig henseende kunne likestilles med psykose. Deretter uttalte retten:

Omtalen av denne lovbestemmelsen i Nygaard, Skade og ansvar, 6. utgave, 2007, side 435 flg. og i Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 5. utgave, 2005, side 141 synes ikke å gi holdepunkter for at bestemmelsen gjelder for en skadevolder som anses strafferettslig tilregnelig.¹⁴

I den juridiske teorien lagmannsretten her viser til, omtales meningsinnholdet i begrepet «likestilte tilstander» overhodet ikke. En generell uttalelse om at bestemmelsen kun gjelder for dem som i strafferettslig henseende anses utilregnelige, underminerer imidlertid hele alternativet «likestilte tilstander». Det kan settes spørsmålstegn ved lagmannsrettens ignorerende holdning til forarbeidene, som klart oppstiller eksempler på situasjoner som oppfyller kravene til tilstander som dekkes av begrepet. Dette understreker behovet for en avklaring hva gjelder status for selve begrepet, og en avklaring av dets meningsinnhold.

I utgangspunktet kan skadeserstatningslovens uttrykk «lignende forstyrrelse av sinnstilstanden» minne om det forslag til endring av straffeloven (1902) § 44 (nå § 20) som Tilregnelighetsutvalget har fremmet i sin utredning om strafferettslig utilregnelighet. Det ble i NOU 2014: 10 foreslått en ny ordlyd for straffelovens bestemmelse om utilregnelighet. Dette forslaget inneholder en passus om likestilte tilstander med angivelse av symptomene, som skulle dekke de tilfeller der de psykiske lidelser påvirker motivdannelse og adferd på en like dyptgripende måte som psykoser.¹⁵ Det er her tale om en svært snever gruppe tilstander som ikke vil omfattes av det medisinske psykosebegrepet, men som i utgangspunktet byr på like omfattende og gjennomgripende symptomer som kreves etter psykosekriteriet. Det fremstår ikke som umiddelbart klart at denne betydning av likestilte tilstander er sammenfallende med betydningen i skadeserstatningsloven. I utvalgets forslag gjelder slike tilstander kun de som kan likestilles med psykose, mens i skadeserstatningsloven gjelder det alle alternativene som er omfattet av bestemmelsen.

Oppsummering terminologi

Ut fra historisk utvikling, rettspraksis og juridisk teori er det antakelig trygt å legge til grunn at skadeserstatningslovens og straffelovens tilstandsbegreper i det store og hele svarer til hverandre. De samme diagnosekriteriene i henhold til ICD-10 og de rettslige vurderingene om symptomtyngde legges til grunn i rettspraksis og juridisk teori. Slik rettstilstanden fremstår, kan det således argumenteres for at det fremgår forutsetningsvis at skadeserstatningslovens term «sinnssyk» svarer til det til enhver tid gjeldende rettslige innhold av begrepet «psykotisk»¹⁶ i straffeloven § 20 første ledd bokstav b.

Etter denne gjennomgang fremstår tilstandsbegrepene i strl. § 20 og skl. § 1-3 i praksis innholdsmessig svært ensartet. Det skal nevnes at dette er basert på underrettspraksis, som i liten grad har reflektert over meningsinnholdet i lovens ordlyd. Det er således en noe begrenset generaliseringsverdi bak disse observasjonene. Imidlertid gjenspeiler diskrepansen mellom den forståelse av skadeserstatningslovens bestemmelse som kan leses ut av forarbeidene, og den som er lagt til grunn i rettspraksis, behovet for en avklaring av begrepsbruken.

Ensartet begrepsbruk i skadeserstatningsloven og straffeloven

Som nevnt kan en ikke se at det i rettspraksis legges til grunn noen nevneverdig forskjell mellom tilstandsbegrepenes rettslige innhold i strl. § 20 og skl. § 1-3. Det kan ikke ses noen åpenbar grunn til at ikke ordlyden i skl. § 1-3 bør gjenspeile dette. Forarbeidene til skadeserstatningsloven på den ene siden og senere rettspraksis og juridisk teori på den andre ser ikke ut til å korrelere. Skadeserstatningsloven § 1-3 blir i rettspraksis i det hovedsakelige benyttet i de tilfeller som rammes av strl. § 20, noe som også er lagt til grunn i juridisk teori,³⁴ mens det antas at lovgivers mening var at bestemmelsen skulle favne videre. Intensjonen var altså at flere skadevoldere skulle få rimeligheten av erstatningsansvaret vurdert etter skl. § 1-3. Dette skulle inkludere personer med lettere psykisk utviklingshemning og personer som ikke oppfyller de medisinske kriteriene i tilstandsbegrepene, men allikevel hadde lignende forstyrrelser av sinnstilstanden.

Ettersom forarbeidene er sparsommelige med å utdype bakgrunnen for utvidelse av bestemmelsen i henhold til straffelovens ikrafttredelseslov § 23, fremstår motivasjonen bak denne som uklar. Utgangspunktet er at sinnssyke skal holdes erstatningsansvarlige med mindre det ut fra en helhetsvurdering ikke anses rimelig. Dette stemmer overens med erstatningsrettens begrunnelse, som i stor grad hensyntar skadelidtes rett til reparasjon. En utvidelse av den gruppe skadevoldere som kan unntas fra erstatningsansvar under denne bestemmelsen, harmonerer dårlig med erstatningsrettens begrunnelse. Det kan således argumenteres for at det er rettspraksis’ forståelse av bestemmelsen som bør legges til grunn, ikke forarbeidenes.

I straffelovens forarbeider er tilstandsbegrepene utførlig behandlet, vurdert og definert etter et internasjonalt anerkjent diagnosesystem (ICD-10). Ved å overføre tilstandsbegrepene benyttet i strl. § 20 til skl. § 1-3 og samtidig fjerne det tilsynelatende overflødige alternativet om likestilte tilstander³⁵ vil lovverket fremstå mer helhetlig. Den nære sammenhengen mellom erstatningsretten og strafferetten, særlig med hensyn til skl. § 3-5, bør gjenspeiles i ordlyden i bestemmelsene om særregler for alvorlig sinnslidende. En slik endring vil også føre til samsvar mellom ordlyd og praktisering av skl. § 1-3. Det vil videre være svært hensiktsmessig å fjerne det stigmatiserende og utdaterte ordet «sinnssyk». Totalt sett vil dette resultere i en klarere rettstilstand og en forenkling av reglene, både med hensyn til legmenn og aktører innen rettsvesenet.

Det medisinske prinsipp som grunnlag i erstatningsretten

Et alminnelig erstatningsrettslig prinsipp er at skyld er et vilkår for erstatningsansvar med mindre det er grunn til å oppstille et objektivt ansvar. Som uttalt i forarbeidene er begrunnelsen for særreglene om sinnslidende i erstatningsretten at det ikke i alle tilfeller anses rett eller rimelig å holde sinnssyke erstatningsansvarlige.³⁶ Det medisinske prinsipp vil i tilfelle i større grad enn det blandede kunne ivareta bestemmelsens raison d’être ved, på et sikrere og mer forutberegnelig grunnlag, å frita den sinnslidende skadevolder fra ansvaret i de tilfeller der kravene til symptomtyngden på handlingstidspunktet er oppfylt. Dette i motsetning til hva som er tilfellet med en regel basert på det blandede prinsipp, hvor det i stor grad vil inngå sammensatte og i noen grad ugjennomtrengelige vurderinger av rimeligheten av å idømme erstatning i det konkrete tilfellet.

På en annen side, og som fremhevet i forarbeidene til skadeserstatningsloven, står hensynet til henholdsvis skadelidte og den sinnslidende skadevolder i et direkte motsetningsforhold. Dette er ikke tilfellet i strafferetten, hvor konflikten står mellom lovbryter og stat. Det blandede prinsipp ble følgelig ansett som et bedre alternativ i erstatningsretten ettersom skadelidtes interesser her beskyttes mot en alvorlig sinnslidende skadevolder dersom sinnslidelsen er irrelevant for den skadevoldende handling. De argumenter som ble benyttet i forarbeidene for det blandede prinsipp, omhandlet i stor grad at også sinnslidende skadevoldere kunne komme til å volde «dagligdagse» skader. Dersom det var slik at det kun var denne type skadeforhold som ble subsumert under skl. § 1-3, kunne en muligens forsvart dens formulering. Det ble imidlertid, i avgjørelsen Psykotisk person I, klart at også oppreisningserstatning skulle subsumeres under denne bestemmelsen. For å bedre beskyttelsen til sinnslidende skadevoldere og ivareta lovgrunnen bør det foretas endringer i skadeserstatningsloven.

Det alternativet som anses mest hensiktsmessig, er å utelukkende subsumere de tilfeller som dreier seg om dagligdagse skadeforvoldelser begått av alvorlig sinnslidende som utløser erstatningskrav på grunnlag av rent økonomisk tap under skl. § 1-3. De bestemmelser i skadeserstatningsloven som oppstiller krav om skyld, bør gjøres selvstendige hva gjelder spørsmålet om hvordan de stiller seg overfor alvorlig sinnslidende.

Av skl. § 5-1 nr. 1 annet punktum, som ble tilføyd i 1987, fremgår det at skadelidte under 10 år ikke omfattes. Hvorfor alvorlig sinnslidendes stilling ikke ble brakt på bane i det samme moment, vites ikke. Dette fremstår spesielt påfallende i lys av at det i Ot.prp. nr. 48 (1965–66) på side 21 uttales:

Komiteen har satt fram forslag om nye lovregler om sinnssykes erstatningsansvar. Den uttaler (innst. S. 26 flg.) at når barns erstatningsrettslige stilling tas opp til vurdering, kan det være naturlig at det samme gjøres for de sinnssykes vedkommende. Det gjelder i begge tilfelle persongrupper som en ikke kan legge samme målestokk på som normalt utviklede personer.

Det kan etter dette fremstå som en ren forglemmelse at alvorlig sinnslidende ikke er tatt med i unntaket i denne bestemmelsen. Et slikt tillegg vil være i tråd med den generelle oppfatning om at alvorlig sinnslidende ikke bør ilegges ansvar der det oppstilles krav om bebreidelse.

Et slikt tillegg bør også tas inn i skl. § 3-5. Rettsutviklingen for denne bestemmelsen har gått i retning av at bestemmelsen nå i stor grad praktiseres som en «skal-regel», og hensynet til skadelidte gis størst vekt i rimelighetsvurderingen etter skl. § 1-3.³⁷ Dette innebærer at særreglene om sinnslidende skadevoldere yter minimal beskyttelse, noe som underminerer både hensynet bak bestemmelsene og forarbeidenes betraktninger om alvorlig sinnslidende skadevolderes ansvar i erstatningsretten. Forarbeidenes argumenter for å benytte det blandede prinsipp i erstatningsretten omhandlet, som nevnt, i stor grad at også alvorlig sinnslidende skadevoldere kan komme til å volde dagligdagse skader. Skader som subsumeres under skl. § 3-5 i rettspraksis, dreier seg nesten utelukkende om skader påført som følge av abnorme, voldsomme og umotiverte handlinger. Det er ikke slike handlinger forarbeidene først og fremst var ute etter å ramme. Det ble nettopp vist til at denne type handlinger, på grunn av deres natur, var ansett å være et resultat av sinnslidelsen.

Ettersom oppreisningserstatning til en viss grad også er et pønalt virkemiddel og har et så nært forhold til strafferetten, kan det argumenteres for at disse interesser best blir beskyttet under det medisinske prinsipp. Dette innebærer at bestemmelsen bør utformes med hensyn til utilregnelige, og følgelig skilles fra vurderingen under skl. § 1-3. Som nevnt var denne bestemmelsen i utgangspunktet kun ment å skulle gjelde dekning av rent økonomisk tap, ikke kompensasjon for voldt skade i form av oppreisning.

Dersom lovgiver skulle velge en slik løsning basert på det medisinske prinsipp, ville den vanskelige interesseavveiningen mellom skadelidte og den sinnslidende skadevolder være foretatt av lovgiver, og ikke av den enkelte dommer. Videre ville problemet med skyldkravet unngås ved at man har et selvstendig utilregnelighetsinstitutt å falle tilbake på. Den forskjellsbehandling basert på psykisk diagnose som ved dagens rettstilstand kan oppstå på grunnlag av skyldkravet som nevnt ovenfor, vil således bortfalle. Den nærmest umulige vurderingen, som mangler medisinskfaglig forankring, av hvorvidt det er årsakssammenheng mellom sinnslidelsen og den skadevoldende handling, vil unngås.

Ved en prinsipiell vurdering av dette spørsmålet må det naturligvis tas hensyn til den uskyldige skadelidte. Hadde situasjonen vært slik at den skadelidte var avhengig av at lovovertrederen ble ansett tilregnelig for å ha adgang til å motta oppreisningserstatning, ville det resultere i en forskjellsbehandling av skadelidte som ikke kunne forsvares moralsk. Slik er imidlertid situasjonen ikke. Som påpekt av mindretallet i avgjørelsen Psykotisk person I og i NOU 2014: 10 vil skadelidte under enhver omstendighet få sitt kompensasjonsbehov dekket gjennom statens voldsoffererstatningsordning. At hensynet til skadevolder vil bli ivaretatt av andre ordninger, taler for at lovverket, i større grad enn slik det fremstår i dag, også bør ivareta den alvorlig sinnslidende skadevolders interesser. Det kan nevnes at bestemmelsen også kan utformes fakultativt, slik den fremsto i straffelovens ikrafttredelseslov § 23. Denne utformingen tar høyde for at hensynet til skadelidte kan vektlegges, og vil således kunne ivareta dennes interesser til fordel for skadevolders der det anses rimelig.

I de relativt få tilfeller hvor skl. § 3-5 blir aktuell overfor sinnslidende skadevoldere, jf. den sparsomme rettspraksis, vil en løsning etter det medisinske prinsipp best ivareta de tanker om rettferdighet og beskyttelse som unntaksbestemmelsene om sinnslidende generelt representerer. Dette fører til en bedre ivaretakelse av forutberegneligheten og den generelle rettssikkerhet enn slik dagens praksis fremstår.

Det medisinske prinsipp har gjennom mange år og rettslige utredninger blitt stående som det valgte alternativ for norsk straffelovgivning. Slik rettspraksis har utviklet seg med henblikk på kravet om symptomtyngde og anbefalingen i NOU 2014: 10 om et klarere skille mellom den medisinske og den rettslige vurdering ved tilregnelighetsspørsmålet, fremstår det medisinske prinsipp som strengt og lite lettvint å påberope seg. Dette slår bena under mye av den kritikken som det medisinske prinsipp har mottatt fra tilhengere av det blandede prinsipp. På bakgrunn av den offentlige voldsoffererstatningsordningen og ved en eventuell inntakelse av en fakultativt utformet bestemmelse er det følgelig liten grunn til å anta at det medisinske prinsipp i erstatningslovgivningen ikke vil kunne ivareta hensynet til skadelidte på lik linje med det blandede prinsipp. Ved benyttelse av det medisinske prinsipp vil imidlertid ikke disse hensyn nødvendigvis gå på akkord med de prinsipielle hensyn som ligger til grunn for de særregler som ivaretar sinnslidendes interesser, slik de gjør i dag.