Innhold

  • Sammendrag
  • Summary
  • Innledning
  • Behovet for terminologisk avklaring
  • Overføringen til skadeserstatningsloven – hvorfor det gikk galt
  • Problemet med skyldkrav
  • Hvordan kan rettstilstanden forbedres?

Innledning

I strafferetten benyttes det medisinske prinsipp ved vurderingen av om en lovovertreder er tilregnelig. Det medisinske prinsipp innebærer at lovovertrederen anses utilregnelig der det kan påvises at han på handlingstidspunktet led under en alvorlig sinnslidelse (psykose), herunder utviste manglende evne til realitetstesting og innsikt i egen tilstand, samt et forstyrret forhold til omverdenen (realitetsbrist). I bestemmelser om alvorlig sinnslidende i skadeserstatningsloven (skl.) legges det blandede prinsipp til grunn, som innebærer at det i tillegg til å påvise en slik tilstand som kreves etter det medisinske prinsipp, også kreves konstatert at den skadevoldende handling er motivert av sinnslidelsen. Kritikken mot det blandede prinsipp baserer seg i all hovedsak på at en slik årsakssammenheng vanskelig kan påvises.

Til tross for at strafferetten og erstatningsretten bygger på forskjellige hensyn, er det på visse områder en nær sammenheng mellom rettsdisiplinene. Der bakgrunnen for straff er preventive hensyn, er det hensynet til skadelidtes rett til reparasjon som dominerer i erstatningsretten. Imidlertid oppstiller visse bestemmelser i skadeserstatningsloven krav om skyldevne, herunder §§ 3-5 og 5-1, noe som indikerer at også erstatningsrettsområdet bærer preg av pønale hensyn.

Særlig oppreisningsbestemmelsen i skl. § 3-5 skiller seg prinsipielt fra erstatning for økonomisk tap ved at denne type erstatning skal fungere som en kompensasjon for skadelidte, som en «straff» for skadevolder, og som et uttrykk for samfunnets misbilligelse av handlingen.1. Kjelland 2016, s. 710 flg. og Psykotisk person II (Rt. 2010 s. 1203, avsnitt 38). For å ilegge oppreisningsansvar forutsettes at det foreligger sterk bebreidelse av skadevolder, noe som gjenspeiles i bestemmelsens skjerpede skyldkrav. Også skl. § 5-1 oppstiller skjerpet krav om skyld.

I det følgende vil det foretas en vurdering av hvordan tilstandsbegrepene oppstilt i skl. § 1-3 og straffeloven (strl.) § 20 stiller seg til hverandre på bakgrunn av lovforarbeider og rettspraksis. Det vil også gjøres betraktninger vedrørende hensiktsmessigheten av å likestille tilstandsbegrepene på tvers av rettsdisiplinene. Videre presenteres en gjennomgang av utviklingen av sinnslidende skadevolderes rettsstilling i skadeserstatningsloven og en kritisk drøfting av hvordan skjerpede skyldkrav benyttes overfor sinnslidende skadevoldere under dagens rettstilstand. Avslutningsvis fremmes forslag til hvordan rettstilstanden kan forbedres, både med hensyn til harmonisering av terminologi innen erstatningsrett og strafferett, problemet med oppstilling av skyldkrav overfor alvorlig sinnslidende, og alvorlig sinnslidendes generelle rettsstilling i henhold til skadeserstatningsloven.

Temaet anses å ha rettsvitenskapelig interesse siden gjeldende rettstilstand ikke vurderes tilfredsstillende ettersom de prinsipielle hensyn bak særreglene for alvorlig sinnslidende ikke gjenspeiles ved praktiseringen av de relevante bestemmelser i skadeserstatningsloven.

Behovet for terminologisk avklaring

«Sinnssyk»

I skadeserstatningslovens forarbeider er det sagt lite om meningsinnholdet i termen «sinnssyk», og den er heller ikke nærmere definert i loven. I straffelovens ikrafttredelseslov § 23 var det imidlertid henvist til psykiske tilstander som nevnt i straffeloven (1905) § 44, som på det tidspunktet omhandlet strafferettslig tilregnelighet og benyttet begrepet «sinnssyk». Skadeserstatningsloven § 1-3 er en videreføring av denne bestemmelsen, til tross for at det rettslige innholdet er betydelig endret. Når begrepet «sinnssyk» i forarbeidene ikke uttrykkelig er gitt et annet innhold enn i gjeldende straffelov (2005) § 20, kan det forutsettes at begrepene innholdsmessig er å anse som ensbetydende.2. Dette ble også lagt til grunn i Borgarting lagmannsretts dom av 16. desember 2013 (LB-2012-22415).

I Ot.prp. nr. 87 (1993–94) anses sinnssykdom å omfatte både psykotiske tilstander og psykisk utviklingshemning i høy grad. Ettersom skl. § 1-3 inneholder termen «åndssvak», antas psykisk utviklingshemning i høy grad imidlertid å dekkes under dette alternativ. «Sinnssyk»3. Etter lovendring 17. januar 1997 nr. 11 ble begrepet «sinnssyk» i straffeloven erstattet av «psykotisk». etter skl. § 1-3 blir etter dette å anse som tilstander av psykose, slik som beskrevet i straffelovens forarbeider.4. I Prop. 154 L (2016–2017) foreslås det å forlate psykosebegrepet i gjeldende straffelov og straffeprosesslov til fordel for en konkret vurdering av utilregnelighet grunnet «alvorlig sinnslidelse». Forslaget til lovendringen er basert på Tilregnelighetsutvalgets utredning NOU 2014: 10, og har som mål mer treffsikkert å kunne identifisere de lovbrytere som ikke kan klandres for sine handlinger grunnet utilregnelighet. Det er symptomtyngden på handlingstidspunktet som skal legges til grunn, ikke den medisinske diagnose. Dette innebærer at det medisinske prinsipp fortsatt legges til grunn ved vurderingen av tilregnelighet, da spørsmålet om sinnslidelsen direkte har påvirket handlingsvalget, ikke behandles slik det gjøres ved benyttelse av det blandede prinsipp.

Dette innebærer at ikke enhver tilstand av psykose er å anse som sinnssykdom i erstatningsrettslig forstand; det stilles i praksis også krav om symptomtyngden på handlingstidspunktet. Som uttrykt i Ot.prp. nr. 87 (1993–94):

Personer som har vært psykotiske, men som på handlingstiden nesten er blitt symptomfrie, blir ikke ansett som sinnssyke i handlingsøyeblikket med mindre den symptomfrie perioden har vært kortvarig.5. Ot.prp. nr. 87 (1986–87) s. 23.

Dette er i overensstemmelse med det kravet om symptomtyngde som har utviklet seg i rettspraksis og som ble uttrykkelig stilt i NOU 2014: 10 og senere Prop. 154 L (2016–2017).

«Åndssvak»

Som nevnt ovenfor inngikk utpreget åndssvakhet i begrepet «sinnssyk» i straffeloven (1905) § 44 på den tid denne bestemmelsen var under utvikling. Dette begrepet svarer til dagens begrep i straffeloven (2005) § 20 bokstav c: «psykisk utviklingshemning i høy grad».

I skl. § 1-3 er formuleringen «utpreget» fjernet fra ordlyden. Det vil si at alternativet «åndssvake» favner videre enn straffelovens bestemmelse. I straffeloven anses psykisk utviklingshemmet i høy grad å innebære et intelligensnivå på rundt 55 og lavere. Ordet «åndssvake» i skadeserstatningsloven vil innebære et noe høyere nivå og etter sitt innhold antakelig svare til dagens (medisinske) begrep om psykiske utviklingshemninger, noe som innebærer et intelligensnivå opp til 69.6. ICD-10 Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser (2011), s. 140.

I forarbeidene er åndssvakhetsbegrepet ikke særskilt utdypet, utover at denne endringen simpelthen konstateres:

Foruten de egentlig sinnssyke omfattes de åndssvake av bestemmelsen, ikke bare de utpreget åndssvake slik som etter gjeldende rett.7. Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 22.

I den svært begrensede (under-)rettspraksis hvor det er stilt spørsmål ved hvorvidt erstatning skal reduseres på grunnlag av psykisk utviklingshemning, har det imidlertid utelukkende vært tale om skadevoldere som faller inn under strl. § 20 bokstav c, og som er psykisk utviklingshemmet i høy grad.8. Blant annet LA-2014-194405. Det er da ikke tale om å vurdere alternativet etter en annen målestokk enn ved spørsmålet om psykisk utviklingshemning som utilregnelighetsalternativ i strafferetten. Dette kan tyde på at denne utvidelsen ikke har vært av særlig praktisk betydning, men situasjonen kan også være at de «lettere» psykiske utviklingshemningene ikke oppdages i erstatningssaker, eller at det ikke er god nok bevissthet om denne endringen blant rettens aktører.

«Bevisstløs»

Bevisstløshetsbegrepet er svært sparsommelig omtalt i forarbeidene. Også i rettspraksis er det relativt få saker som omhandler bevisstløshet som ikke er følge av selvforskyldt rus. Som i strafferetten tilhører påberopelse av slike tilstander sjeldenhetene.

Det er naturlig å presumere at alternativet «bevisstløs» i skl. § 1-3 svarer til begrepet «sterkt bevissthetsforstyrret» etter strl. § 20 bokstav d. I straffeloven (1902) § 44 var ordlyden «bevisstløs», men begrepet hadde samme rettslige betydning som etter dagens ordlyd.

I skadeserstatningslovens forarbeider er det imidlertid uttalt om alternativet «likestilte tilstander» at dette omfatter «særdeles sterk nedsettelse av bevisstheten».9. Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 22. Et logisk resonnement vil således resultere i at alternativet «bevisstløs» i skl. § 1-3 kun omfatter komatøse tilstander. Dersom en skadevolder er komatøs, vil det ikke kunne være tale om annen skadeforvoldelse enn den som er forårsaket ved passivitet. Det kan således stilles spørsmål ved om lovteksten er optimalt utformet. I underrettspraksis er det imidlertid lagt til grunn at begrepet «bevisstløs» i straffeloven (1905) § 44 og skl. § 1-3 har ensartet rettslig betydning.10. LA-2009-072850.

«Lignende forstyrrelse av sinnstilstanden»

Dette alternativet hadde til hensikt å fungere som en utvidelse av den tidligere rettstilstand. Dette representerer et element av det psykologiske prinsipp.11. NOU 2014: 10. Prinsippet oppstiller ikke vilkår om en medisinsk anerkjent diagnose. Det psykologiske prinsipp blir ofte benyttet som et tilleggsvilkår ved anvendelse av det blandede prinsipp. Det psykologiske prinsipp innebærer vurderingen av om lovovertrederen på handlingstidspunktet, til tross for sinnslidelsen, hadde evne til å «velge fritt» og til å forstå at handlingen var rettsstridig. Prinsippet skal etter Ot.prp. nr. 48 (1965–66) inkludere «tilfelle hvor vedkommende er i en slik forstyrret sinnstilstand at han med hensyn til herredømme over sine handlinger i det vesentlige må sidestilles med den sinnssyke, åndssvake eller bevisstløse».12. Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 22. Som konkretisert i forarbeidene kan det for eksempel være «skade voldt under særdeles sterk nedsettelse av bevisstheten, i sjokktilstand eller i akutt sinnsforvirring». 13. Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 22. Utover denne uttalelsen er vurderingstemaet for slike tilstander ikke utdypet, verken i proposisjonen eller innstillingen.

Det foreligger lite rettspraksis som belyser dette vilkåret, men det har vært oppe i underrettspraksis. I Frostating lagmannsretts dom av 9. juli 2008 (LF-2007-120888), hvor det er tale om grovt trygdebedrageri, hadde de sakkyndige vurdert tiltalte til ikke å være psykotisk i rettslig forstand, ei heller å ha adferd eller virkelighetsoppfatning av psykotisk karakter. Lagmannsretten uttalte kort om dette at retten ikke fant det sannsynliggjort at tiltalte befant seg i en tilstand som i erstatningsrettslig henseende kunne likestilles med psykose. Deretter uttalte retten:

Omtalen av denne lovbestemmelsen i Nygaard, Skade og ansvar, 6. utgave, 2007, side 435 flg. og i Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 5. utgave, 2005, side 141 synes ikke å gi holdepunkter for at bestemmelsen gjelder for en skadevolder som anses strafferettslig tilregnelig.14. Frostating lagmannsretts dom av 9. juli 2008 (LF-2007-120888), 3. avsnitt i flertallets votum.

I den juridiske teorien lagmannsretten her viser til, omtales meningsinnholdet i begrepet «likestilte tilstander» overhodet ikke. En generell uttalelse om at bestemmelsen kun gjelder for dem som i strafferettslig henseende anses utilregnelige, underminerer imidlertid hele alternativet «likestilte tilstander». Det kan settes spørsmålstegn ved lagmannsrettens ignorerende holdning til forarbeidene, som klart oppstiller eksempler på situasjoner som oppfyller kravene til tilstander som dekkes av begrepet. Dette understreker behovet for en avklaring hva gjelder status for selve begrepet, og en avklaring av dets meningsinnhold.

I utgangspunktet kan skadeserstatningslovens uttrykk «lignende forstyrrelse av sinnstilstanden» minne om det forslag til endring av straffeloven (1902) § 44 (nå § 20) som Tilregnelighetsutvalget har fremmet i sin utredning om strafferettslig utilregnelighet. Det ble i NOU 2014: 10 foreslått en ny ordlyd for straffelovens bestemmelse om utilregnelighet. Dette forslaget inneholder en passus om likestilte tilstander med angivelse av symptomene, som skulle dekke de tilfeller der de psykiske lidelser påvirker motivdannelse og adferd på en like dyptgripende måte som psykoser.15. Forslaget er som nevnt fremmet i Prop 154. L (2016–2017) med formuleringen utilregnelighet ved «alvorlig sinnslidelse». Det er her tale om en svært snever gruppe tilstander som ikke vil omfattes av det medisinske psykosebegrepet, men som i utgangspunktet byr på like omfattende og gjennomgripende symptomer som kreves etter psykosekriteriet. Det fremstår ikke som umiddelbart klart at denne betydning av likestilte tilstander er sammenfallende med betydningen i skadeserstatningsloven. I utvalgets forslag gjelder slike tilstander kun de som kan likestilles med psykose, mens i skadeserstatningsloven gjelder det alle alternativene som er omfattet av bestemmelsen.

Oppsummering terminologi

Ut fra historisk utvikling, rettspraksis og juridisk teori er det antakelig trygt å legge til grunn at skadeserstatningslovens og straffelovens tilstandsbegreper i det store og hele svarer til hverandre. De samme diagnosekriteriene i henhold til ICD-10 og de rettslige vurderingene om symptomtyngde legges til grunn i rettspraksis og juridisk teori. Slik rettstilstanden fremstår, kan det således argumenteres for at det fremgår forutsetningsvis at skadeserstatningslovens term «sinnssyk» svarer til det til enhver tid gjeldende rettslige innhold av begrepet «psykotisk»16. Dersom forslaget fremmet i Prop. 154 L (2016–2017) får gjennomslag, vil det svare til utilregnelighet grunnet «alvorlig sinnslidelse». i straffeloven § 20 første ledd bokstav b.

Etter denne gjennomgang fremstår tilstandsbegrepene i strl. § 20 og skl. § 1-3 i praksis innholdsmessig svært ensartet. Det skal nevnes at dette er basert på underrettspraksis, som i liten grad har reflektert over meningsinnholdet i lovens ordlyd. Det er således en noe begrenset generaliseringsverdi bak disse observasjonene. Imidlertid gjenspeiler diskrepansen mellom den forståelse av skadeserstatningslovens bestemmelse som kan leses ut av forarbeidene, og den som er lagt til grunn i rettspraksis, behovet for en avklaring av begrepsbruken.

Overføringen til skadeserstatningsloven – hvorfor det gikk galt

Før skadeserstatningsloven ble vedtatt i 1969, var de utilregneliges erstatningsansvar basert på det medisinske prinsipp og lovfestet i straffelovens ikrafttredelseslov § 23, som lød:

Er Skade forvoldt af nogen, der paa Grund af nogen i Straffelovens § 44 nævnt Omstændighed ikke ved Handlingens Foretagelse var tilregnelig, er han ikke ansvarlig for Skaden, med mindre han ved egen Skyld var bragt i en forbigaaende Tilstand af saadan Art.

Har han Midler, kan dog Retten, hvor den efter Omstændighederne finder det billigt, bestemme, at Skaden helt eller delvis skal erstattes af disse Midler.17. Sitert i NOU 2014: 10 s. 56.

I denne bestemmelsen er således hovedregelen at den som er funnet utilregnelig, ikke er erstatningsrettslig ansvarlig, jf. det medisinske prinsipp. Annet ledd åpner imidlertid for at der skadevolder har midler, kan retten foreta en rimelighetsvurdering av omstendighetene og på denne bakgrunn holde ham helt eller delvis erstatningsansvarlig. Denne muligheten for å ilegge ansvar til tross for utilregnelighet illustrerer de forskjellige hensyn som ligger til grunn for strafferetten og erstatningsretten. I strafferetten kan det ikke være tale om et unntak fra utilregnelighetsreglene grunnet straffens alvorlige natur, mens det i erstatningsretten anses forsvarlig å åpne for ileggelse av ansvar der det anses rimelig. Denne bestemmelsen var således et eksempel på en fakultativ18. Den fakultative utforming innebærer at retten skjønnsmessig kan fravike hovedregelen om at den utilregnelige skadevolder ikke skal kunne holdes erstatningsrettslig ansvarlig. utforming basert på det medisinske prinsipp.

I forarbeidene til skadeserstatningsloven av 1969 ble det imidlertid uttrykt et ønske om endring til det blandede prinsipp. Det uttales:

Det som etter komiteens oppfatning prinsipielt bør være avgjørende for om det bør gjelde særlige regler for den sinnssykes erstatningsansvar, er om sinnssykdommen i det konkrete tilfelle har innvirket på den skadegjørende handling. Har sinnssykdommen ikke hatt noen som helst innvirkning, er det liten eller ingen grunn til å sette den sinnssyke i en særstilling i forhold til andre skadevoldere.19. Innst. O nr. VIII (1967-1968) s. 18.

I forslaget til lovtekst fremmet av Erstatningslovkomitéen var ordlyden:

Den som under innflytelse av sinnssykdom, åndssvakhet, bevisstløshet eller liknende forstyrrelse av sinnstilstanden volder skade, er erstatningsansvarlig for så vidt det finnes rimelig under hensyn til sinnstilstandens innvirkning på skadevoldingen, utvist skyld, skadevolderens og skadelidtes økonomiske tilstand og forholdene for øvrig.20. Innst. I 1964 s. 33 sitert i Innst. O nr. VIII (1967–1968) s. 5.

En slik formulering har visse likhetstrekk med de øvrige skandinaviske lands strafferettslige utilregnelighetsregler, som hviler på det blandede prinsipp. Under forarbeidene ble det imidlertid diskutert hvorvidt det blandede prinsipp bør benyttes i erstatningsretten. Fire av ti medlemmer i justiskomitéen mente at man burde holde på det gamle systemet slik det fremgikk av straffelovens ikrafttredelseslov.21. Nygaard 2007, s. 437. På lik linje som ved diskusjonene rundt det blandede prinsipp i norsk strafferett kom innsigelser, særlig fra psykiatrisk hold, knyttet til bevisproblematikken rundt denne påståtte årsakssammenhengen som det blandede prinsipp hviler på.22. Engstrøm 2010, s. 50.

Av denne grunn valgte flertallet i justiskomitéen en slags mellomløsning. Føringen om at det var innflytelsen av sinnssykdommen som betinget erstatningsansvar, ble fjernet. Bestemmelsen ble i stedet utformet slik at den skulle gjelde enhver «sinnssyk», men med en begrensning hvor det i stor grad ble opp til rettens skjønn å vurdere rimeligheten av erstatningsansvar i hver enkelt sak. Dette innebærer i praksis en totalvurdering av flere forhold som oppramses i skl. § 1-3 første ledd, inkludert «hensyn til utvist adferd» som blant annet henspiller på i hvilken grad den psykiske lidelse har innvirket på handlingen.23. Engstrøm 2010, s. 51.

Bestemmelsen om sinnssyke skadevoldere i skadeserstatningsloven fremstår i dag som et produkt av uoverensstemmelser på tidspunktet for utarbeidelsen, og bærer preg av å være et kompromiss. Dagens bestemmelse bygger på helt andre hensyn enn de forslag som ble fremmet av Erstatningslovkomitéen og Justisdepartementet. Alle utilregnelige skadevoldere skal etter skl. § 1-3 i utgangspunktet anses som erstatningsansvarlige, og sammenheng mellom sinnslidelsen og den skadevoldende handling inngår kun som et moment i rimelighetsvurderingen på lik linje med de andre momentene bestemmelsen oppstiller. Skadeserstatningsloven § 1-3 formulerer ingen klare vilkår for etablering av ansvarsgrunnlag.24. Kjelland 2016, Erstatningsrett – en lærebok, s. 131. En slik utforming legger til rette for at rettspraksis kan utvikle seg i forskjellige retninger hva gjelder vektingen av momentene. Beskyttelsen av den sinnssyke mot et potensielt sett dårlig fundert erstatningsansvar har med tiden blitt svakere til fordel for reparasjonshensynet til den skadelidte, muligens i strid med lovgivers intensjoner slik disse kommer til uttrykk i forarbeidene ved endringen fra det medisinske prinsipp i straffelovens ikrafttredelseslov § 23 til det blandede prinsipp i skl. § 1-3. Dette ser ut til å være et resultat av at den ordlyden som justiskomitéen noe tilfeldig falt ned på, utelot kravet om sammenheng mellom sinnslidelse og handling.

Det ble i forarbeidene til skl. § 1-3 lagt til grunn at et avgjørende argument for å gå over til det blandede prinsipp i erstatningsretten var at også sinnssyke kunne volde dagligdagse skader som ikke står i noen relasjon til sinnslidelsen. Det uttales:

Man må her for det første se hen til handlingen selv og de objektive fakta. Dreier det seg om en i det ytre alminnelig uaktsomhetshandling, av slik karakter at hvem som helst kunne komme til å foreta den, synes det naturlig å anta at den ikke er påvirket av sinnssykdommen, med mindre det skulle foreligge holdepunkter i motsatt retning. Annerledes dersom skadeforvoldelsen – sett i forhold til den foreliggende situasjon – bærer preg av abnormhandling, virker helt umotivert eller atypisk ellers. Da vil det ligge nær å anta at den er et utslag av sykdommen.25. Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 26.

Det kan således settes spørsmålstegn ved om det nettopp var slike tilfeller lovgiver ville fange opp og dermed sikre seg mot at den sinnssyke kunne gå ansvarsfritt fra skaden under henvisning til at han var sinnslidende. Gjennomgående henvises det i forarbeidene til at der sinnslidelsen ikke anses å ha preget handlingen, bør den sinnssyke ikke være i en særstilling. Forutsetningsvis kan en da anta at der handlingen er ansett å være preget av sinnslidelsen, skal skadevolder i utgangspunktet anses å være i en rettslig særstilling, og at det er nettopp dette som er lovgrunnen bak skl. § 1-3. Dette kommer ikke til uttrykk i bestemmelsens ordlyd, som nevnt på bakgrunn av den sterke medisinskfaglige motstand mot formuleringen av det blandede prinsipps krav om årsakssammenheng. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om ikke inntakelsen av en slik formulering i bestemmelsen i alle tilfeller hadde ført til en bedre beskyttelse av den sinnslidende skadevolder enn slik bestemmelsen fremstår i dag.

Bestemmelsen om oppreisningserstatning ble overført fra straffelovens ikrafttredelseslov §§ 19 annet ledd og 21 annet ledd. Det fremgår av Ot.prp. nr. 4 (1972–73) at det rettslige innholdet forble uendret. Av samme proposisjon fremgår også at Erstatningslovkomitéen slett ikke foreslo en overflytting av denne bestemmelsen, men at Justisdepartementet sto for denne endringen. Tradisjonelt ble oppreisningsansvar i begrenset utstrekning ilagt skadevoldere som var fritatt fra straffansvar på grunnlag av utilregnelighet. Graden av sinnssykdommens motivasjon på handlingen og det pønale preget over denne type erstatning ble vektlagt ved vurderingen. Det er ikke uttalt noe i forarbeidene om at overflyttingen skulle medføre noen rettslige endringer.

Frem til det forelå en dom fra Høyesterett i 2005, var underrettspraksis noe sprikende, men fulgte i stor grad den samme linje som praksis før overflyttingen. I den omdiskuterte dissensavgjørelsen Psykotisk person I (Rt. 2005 s. 104) ble det gjort klart av flertallet, med mindretallets tilslutning på dette punkt, at skl. § 1-3 gjelder alle former for personlig skyldansvar, inkludert oppreisningsansvaret etter skl. § 3-5.26. Se videre omtale av avgjørelsene Psykotisk person I og Psykotisk person II i Kjelland 2016, s. 112, 132, 369, 317–374 og 398. Videre poengteres det i avgjørelsen at bestemmelsens pønale preg har blitt svekket til fordel for kompensasjonsformål.

Slik lovverket etter dette fremstår, skal altså skl. § 1-3 være grunnlaget for avgjørelsen om oppreisningserstatning. Imidlertid oppstiller skl. § 3-5 et skjerpet skyldkrav, som må oppfylles før skl. § 1-3 i det hele tatt kommer til anvendelse. Da oppreisningsbestemmelsen i skl. § 3-5 tilhørte straffelovens ikrafttredelseslov, ble den ikke benyttet overfor personer som var straffri etter utilregnelighetsbestemmelsen. Ved overflyttingen av denne bestemmelsen ble det ikke foretatt noen betraktninger om hvorvidt den skulle gjelde også for sinnssyke skadevoldere. Mangelen på slike refleksjoner har skapt problemer når bestemmelsen i praksis benyttes overfor sinnssyke skadevoldere, da særlig med hensyn til spørsmålet om skyldevne.

Problemet med skyldkrav

I strafferetten oppstilles skyldkrav og tilregnelighet som to separate, sidestilte vilkår for straffansvar. Det antas at utilregnelighet i seg selv kan utelukke forsett, ved at sinnslidelsen er så dyptgripende at verken kriteriene for hensiktsforsett, sannsynlighetsforsett eller eventuelt forsett anses oppfylt.27. Andenæs 2005, s. 291. Dette er aktuelt ved bevisstløshet og hallusinasjonstilstander. Hvis den utilregneliges sanseapparat derimot er i behold og vedkommende har en korrekt virkelighetsoppfatning av de konkrete omgivelsene, utelukker ikke utilregnelighetstilstanden at lovbryteren kan handle med forsett. Tilregnelighetskravet vil imidlertid ikke være oppfylt, og personen vil på dette grunnlag mangle strafferettslig ansvarsevne til tross for at skyldkravet er oppfylt. I erstatningsretten har man ikke et tilregnelighetsinstitutt å falle tilbake på, noe som fører til en svært uheldig rettstilstand for alvorlig sinnslidende skadevoldere.

I avgjørelsen Psykotisk person I argumenterte både flertallet og mindretallet for at de forhold at skadevolderen var «klar over» at han utførte den skadevoldende handling og at denne handlingen var «rettet mot et menneske», oppfylte skyldkravet oppstilt i skl. § 3-5.28. Rt. 2005 s. 104 avsnitt 51. En slik tolkning av oppreisningsbestemmelsen innebærer at forhold der personer handler i hallusinasjonstilstander og bevisstløse tilstander, overhodet ikke kan subsumeres under bestemmelser som oppstiller skyldkrav, ettersom selve sinnstilstanden utelukker skyldevne. Ved spørsmål om oppreisningserstatning vil det således ikke være grunnlag for å foreta noen rimelighetsvurdering etter skl. § 1-3. Dette skaper et prinsipielt skille mellom hallusinasjonstilstander og bevisstløse tilstander på den ene siden og andre, potensielt like dyptgripende sinnstilstander på den andre. Begge typer sinnslidelser kan oppfylle kravene til utilregnelighet, og et slikt skille kan det ikke ses at det er verken medisinsk eller rettslig grunnlag for å angi.

Høyesterett legger imidlertid et annet syn på skyldevne til grunn når det gjelder medvirkningsansvar etter skl. § 5-1. I den enstemmige avgjørelsen Psykotisk person III (Rt. 2015 s. 606) hadde en psykotisk person tatt seg gjennom et hull i et gjerde og slik kommet seg inn på Jernbaneverkets område for parkering av tog. Han hadde der klatret opp på en togvogn og fått alvorlig elektrisk støt som blant annet resulterte i amputasjon av begge bena. Spørsmålet for Høyesterett var om han hadde rett til erstatning, eller om denne måtte nedsettes under henvisning til skl. § 5-1. Et særskilt spørsmål var om han kunne anses å ha handlet med «egen skyld» slik bestemmelsen krever. Høyesterett kom til at det ikke forelå grunnlag for avkortning ettersom skyldkravet i bestemmelsen ikke var oppfylt grunnet psykose på handlingstidspunktet.

Høyesterett uttaler at det ikke er tvilsomt at «egen skyld» refererer til «det tradisjonelle erstatningsrettslige skyldbegrep som stiller krav om bebreidelse».29. Rt. 2015 s. 606 avsnitt 38. Etter gjennomgang av forarbeider og juridisk teori finner Høyesterett at dersom den psykiske lidelse har vært årsak til handlingen, foreligger ikke skyldevne, jf. det blandede prinsipp. Det gjøres klart at bestemmelsen skiller seg fra skl. § 1-3, som ikke stiller krav om skyldevne.

Det kan stilles spørsmål ved om denne dommen tar avstand fra flertallets votum i avgjørelsen Psykotisk person I hva gjelder bedømmelse av skyldkravet i skl. § 3-5. Førstvoterende i avgjørelsen Psykotisk person III problematiserer årsaksforholdet mellom sinnslidelse og handling, og uttaler:

Den konkrete vurderingen av om en psykotisk person på handlingstidspunktet hadde selvskyldevne kan være svært komplisert og by på stor usikkerhet.30. Rt. 2015 s. 606 avsnitt 48.

I motsetning til avgjørelsen Psykotisk person I anses kravet om egen skyld i denne dommen ikke å være oppfylt. Det gjøres her klart at

[d]ersom det er på det rene at skadelidte var psykotisk på handlingstidspunktet og det samtidig er godtgjort at det var årsakssammenheng mellom psykosen og skaden, vil følgelig kravet til «egen skyld» etter § 5-1 nr. 1 ikke være oppfylt.31. Rt. 2015 s. 606 avsnitt 49.

Videre velger Høyesterett her å se bort fra de rent tekniske argumenter som ble benyttet i lagmannsretten, blant annet at skadelidte hadde innsikt i hvor han var. En bevissthet om tid, sted, situasjon og egen rolle ble motsetningsvis benyttet som argumenter for erstatningsansvar etter skl. § 3-5 i avgjørelsen Psykotisk person I. Det kan her virke som om Høyesterett leder vurderingstemaet frem mot et mer medisinsk prinsipp og tar avstand fra det tekniske strafferettslige begrepet «forsett».

Det er åpenbart at hensynene bak skl. §§ 3-5 og 5-1 har forskjellig begrunnelse. Oppreisningsbestemmelsen søker å beskytte den uskyldige skadelidte, mens medvirkningsbestemmelsen skal ivareta hensynene til skadevolder der skadelidte har medvirket til skaden eller omfanget av den. Det stilles imidlertid spørsmål ved om det av denne grunn bør være et prinsipielt skille ved vurderingen av skyldevne hos sinnslidende personer. Svaret på et så viktig prinsipielt spørsmål bør ikke avhenge av hvilken bestemmelse i skadeserstatningsloven forholdet subsumeres under, eller hvorvidt den sinnslidende har posisjon som skadevolder eller skadelidt. Gode grunner taler for at det i spørsmålet om skyldevne i alle tilfeller bør ligge en omforent forståelse av hva som skal til for å bebreide en sinnslidende skadevolder eller skadelidt for sine handlingsvalg. Generelt er det i erstatningsretten svært problematisk ikke å ta hensyn til alvorlige psykiske avvikstilstander ved skyldvurderingen, ettersom man i motsetning til hva som er tilfellet i strafferetten, ikke har et tilregnelighetsinstitutt å falle tilbake på.

Både i avgjørelsen Psykotisk person I og i senere underrettspraksis har retten ved utmålingen redusert oppreisningskravet for utilregnelige skadevoldere i forhold til de normerte summer som er utviklet i rettspraksis for visse straffbare handlinger.32. Oppreisning for offer for forsettlig voldtekt: kr 150 000 (jf. avgjørelsen inntatt i Rt. 2011 s. 743), oppreisning til etterlatte ved forsettlig drap: kr 200 000 (jf. avgjørelsen inntatt i Rt. 2010 s. 1203) og oppreisning til etterlatte ved uaktsom drap i trafikken: kr 125 000 (jf. avgjørelsen inntatt i Rt. 2011 s. 892). Skadeserstatningsloven § 1-3 åpner for å fastsette utmålingen etter hva som «finnes rimelig».33. Kjelland (2016), Erstatningsrett – en lærebok, s. 132. Dette fremstår som en form for kompensasjon for sinnssykdommens innvirkning på handlingen, og tar til en viss grad hensyn til de betraktninger som ligger til grunn for særreglene om alvorlig sinnslidende skadevoldere i erstatningsretten. Imidlertid fremstår en slik løsning som problematisk.

Rent prinsipielt vil en slik kompensasjonsløsning være vanskelig å forsvare. Vilkåret oppstilt i skl. § 3-5 er at skadevolder er å bebreide for den skadevoldende handling, og oppreisningen skal idømmes i henhold til dette. Slik rettstilstanden fremstår etter avgjørelsen Psykotisk person I, foretas denne vurderingen ved spørsmålet om hvor mye erstatningen skal reduseres, ikke om forholdet overhodet kan subsumeres under bestemmelsen. Dagens rettstilstand innebærer at retten foretar en vurdering av hvor mye en sinnssyk skadevolder er å bebreide på grunnlag av hvor mye innflytelse sinnssykdommen har hatt på den skadevoldende handlingen. Igjen oppstår den problematiske vurderingen av hvilke forutsetninger man har for å anslå hvor stor grad av bebreidelse én sinnssyk skadevolder har kontra en annen, jf. kritikken ovenfor vedrørende det blandede prinsipp. En slik vurdering vil være så usikker og skjønnspreget at den ikke er egnet til å ivareta den forutberegnelighet og beskyttelse mot forskjellsbehandling som bør kreves. Videre bærer en slik løsning preg av at lovreguleringen om sinnssyke i erstatningsretten innebærer en form for lempningsregulering fremfor særregulering til beskyttelse for sinnslidende skadevoldere.

Det er et overordnet prinsipielt spørsmål hvorvidt en sinnssyk skadevolder bør holdes erstatningsrettslig ansvarlig. Et slikt spørsmål bør ikke besvares ut fra skjønnspregede reduksjoner av oppreisningskravet etter hver dommers forgodtbefinnende, basert på de usikre vurderinger det blandede prinsipp hviler på. Det bør utredes og besvares med større klarhet av lovgiver.

Hvordan kan rettstilstanden forbedres?

Ensartet begrepsbruk i skadeserstatningsloven og straffeloven

Som nevnt kan en ikke se at det i rettspraksis legges til grunn noen nevneverdig forskjell mellom tilstandsbegrepenes rettslige innhold i strl. § 20 og skl. § 1-3. Det kan ikke ses noen åpenbar grunn til at ikke ordlyden i skl. § 1-3 bør gjenspeile dette. Forarbeidene til skadeserstatningsloven på den ene siden og senere rettspraksis og juridisk teori på den andre ser ikke ut til å korrelere. Skadeserstatningsloven § 1-3 blir i rettspraksis i det hovedsakelige benyttet i de tilfeller som rammes av strl. § 20, noe som også er lagt til grunn i juridisk teori,34. Jf. blant annet Duvaland 2005, s. 289, og Engstrøm 2010, s. 49. mens det antas at lovgivers mening var at bestemmelsen skulle favne videre. Intensjonen var altså at flere skadevoldere skulle få rimeligheten av erstatningsansvaret vurdert etter skl. § 1-3. Dette skulle inkludere personer med lettere psykisk utviklingshemning og personer som ikke oppfyller de medisinske kriteriene i tilstandsbegrepene, men allikevel hadde lignende forstyrrelser av sinnstilstanden.

Ettersom forarbeidene er sparsommelige med å utdype bakgrunnen for utvidelse av bestemmelsen i henhold til straffelovens ikrafttredelseslov § 23, fremstår motivasjonen bak denne som uklar. Utgangspunktet er at sinnssyke skal holdes erstatningsansvarlige med mindre det ut fra en helhetsvurdering ikke anses rimelig. Dette stemmer overens med erstatningsrettens begrunnelse, som i stor grad hensyntar skadelidtes rett til reparasjon. En utvidelse av den gruppe skadevoldere som kan unntas fra erstatningsansvar under denne bestemmelsen, harmonerer dårlig med erstatningsrettens begrunnelse. Det kan således argumenteres for at det er rettspraksis’ forståelse av bestemmelsen som bør legges til grunn, ikke forarbeidenes.

I straffelovens forarbeider er tilstandsbegrepene utførlig behandlet, vurdert og definert etter et internasjonalt anerkjent diagnosesystem (ICD-10). Ved å overføre tilstandsbegrepene benyttet i strl. § 20 til skl. § 1-3 og samtidig fjerne det tilsynelatende overflødige alternativet om likestilte tilstander35. Dette alternativet vil bli innlemmet i termen «alvorlig sinnslidelse», som er foreslått å erstatte psykosebegrepet i Prop 154 L. (2016–2017). Dersom dette skulle inntas i straffeloven, bør det også inntas i skadeserstatningsloven, slik at tilstandsbegrepene til enhver tid korresponderer. vil lovverket fremstå mer helhetlig. Den nære sammenhengen mellom erstatningsretten og strafferetten, særlig med hensyn til skl. § 3-5, bør gjenspeiles i ordlyden i bestemmelsene om særregler for alvorlig sinnslidende. En slik endring vil også føre til samsvar mellom ordlyd og praktisering av skl. § 1-3. Det vil videre være svært hensiktsmessig å fjerne det stigmatiserende og utdaterte ordet «sinnssyk». Totalt sett vil dette resultere i en klarere rettstilstand og en forenkling av reglene, både med hensyn til legmenn og aktører innen rettsvesenet.

Det medisinske prinsipp som grunnlag i erstatningsretten

Et alminnelig erstatningsrettslig prinsipp er at skyld er et vilkår for erstatningsansvar med mindre det er grunn til å oppstille et objektivt ansvar. Som uttalt i forarbeidene er begrunnelsen for særreglene om sinnslidende i erstatningsretten at det ikke i alle tilfeller anses rett eller rimelig å holde sinnssyke erstatningsansvarlige.36. Blant annet Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 25. Det medisinske prinsipp vil i tilfelle i større grad enn det blandede kunne ivareta bestemmelsens raison d’être ved, på et sikrere og mer forutberegnelig grunnlag, å frita den sinnslidende skadevolder fra ansvaret i de tilfeller der kravene til symptomtyngden på handlingstidspunktet er oppfylt. Dette i motsetning til hva som er tilfellet med en regel basert på det blandede prinsipp, hvor det i stor grad vil inngå sammensatte og i noen grad ugjennomtrengelige vurderinger av rimeligheten av å idømme erstatning i det konkrete tilfellet.

På en annen side, og som fremhevet i forarbeidene til skadeserstatningsloven, står hensynet til henholdsvis skadelidte og den sinnslidende skadevolder i et direkte motsetningsforhold. Dette er ikke tilfellet i strafferetten, hvor konflikten står mellom lovbryter og stat. Det blandede prinsipp ble følgelig ansett som et bedre alternativ i erstatningsretten ettersom skadelidtes interesser her beskyttes mot en alvorlig sinnslidende skadevolder dersom sinnslidelsen er irrelevant for den skadevoldende handling. De argumenter som ble benyttet i forarbeidene for det blandede prinsipp, omhandlet i stor grad at også sinnslidende skadevoldere kunne komme til å volde «dagligdagse» skader. Dersom det var slik at det kun var denne type skadeforhold som ble subsumert under skl. § 1-3, kunne en muligens forsvart dens formulering. Det ble imidlertid, i avgjørelsen Psykotisk person I, klart at også oppreisningserstatning skulle subsumeres under denne bestemmelsen. For å bedre beskyttelsen til sinnslidende skadevoldere og ivareta lovgrunnen bør det foretas endringer i skadeserstatningsloven.

Det alternativet som anses mest hensiktsmessig, er å utelukkende subsumere de tilfeller som dreier seg om dagligdagse skadeforvoldelser begått av alvorlig sinnslidende som utløser erstatningskrav på grunnlag av rent økonomisk tap under skl. § 1-3. De bestemmelser i skadeserstatningsloven som oppstiller krav om skyld, bør gjøres selvstendige hva gjelder spørsmålet om hvordan de stiller seg overfor alvorlig sinnslidende.

Av skl. § 5-1 nr. 1 annet punktum, som ble tilføyd i 1987, fremgår det at skadelidte under 10 år ikke omfattes. Hvorfor alvorlig sinnslidendes stilling ikke ble brakt på bane i det samme moment, vites ikke. Dette fremstår spesielt påfallende i lys av at det i Ot.prp. nr. 48 (1965–66) på side 21 uttales:

Komiteen har satt fram forslag om nye lovregler om sinnssykes erstatningsansvar. Den uttaler (innst. S. 26 flg.) at når barns erstatningsrettslige stilling tas opp til vurdering, kan det være naturlig at det samme gjøres for de sinnssykes vedkommende. Det gjelder i begge tilfelle persongrupper som en ikke kan legge samme målestokk på som normalt utviklede personer.

Det kan etter dette fremstå som en ren forglemmelse at alvorlig sinnslidende ikke er tatt med i unntaket i denne bestemmelsen. Et slikt tillegg vil være i tråd med den generelle oppfatning om at alvorlig sinnslidende ikke bør ilegges ansvar der det oppstilles krav om bebreidelse.

Et slikt tillegg bør også tas inn i skl. § 3-5. Rettsutviklingen for denne bestemmelsen har gått i retning av at bestemmelsen nå i stor grad praktiseres som en «skal-regel», og hensynet til skadelidte gis størst vekt i rimelighetsvurderingen etter skl. § 1-3.37. Se Kjelland 2016, s. 707, og Rt. 2005 s. 104 avsnitt 52. Dette innebærer at særreglene om sinnslidende skadevoldere yter minimal beskyttelse, noe som underminerer både hensynet bak bestemmelsene og forarbeidenes betraktninger om alvorlig sinnslidende skadevolderes ansvar i erstatningsretten. Forarbeidenes argumenter for å benytte det blandede prinsipp i erstatningsretten omhandlet, som nevnt, i stor grad at også alvorlig sinnslidende skadevoldere kan komme til å volde dagligdagse skader. Skader som subsumeres under skl. § 3-5 i rettspraksis, dreier seg nesten utelukkende om skader påført som følge av abnorme, voldsomme og umotiverte handlinger. Det er ikke slike handlinger forarbeidene først og fremst var ute etter å ramme. Det ble nettopp vist til at denne type handlinger, på grunn av deres natur, var ansett å være et resultat av sinnslidelsen.

Ettersom oppreisningserstatning til en viss grad også er et pønalt virkemiddel og har et så nært forhold til strafferetten, kan det argumenteres for at disse interesser best blir beskyttet under det medisinske prinsipp. Dette innebærer at bestemmelsen bør utformes med hensyn til utilregnelige, og følgelig skilles fra vurderingen under skl. § 1-3. Som nevnt var denne bestemmelsen i utgangspunktet kun ment å skulle gjelde dekning av rent økonomisk tap, ikke kompensasjon for voldt skade i form av oppreisning.

Dersom lovgiver skulle velge en slik løsning basert på det medisinske prinsipp, ville den vanskelige interesseavveiningen mellom skadelidte og den sinnslidende skadevolder være foretatt av lovgiver, og ikke av den enkelte dommer. Videre ville problemet med skyldkravet unngås ved at man har et selvstendig utilregnelighetsinstitutt å falle tilbake på. Den forskjellsbehandling basert på psykisk diagnose som ved dagens rettstilstand kan oppstå på grunnlag av skyldkravet som nevnt ovenfor, vil således bortfalle. Den nærmest umulige vurderingen, som mangler medisinskfaglig forankring, av hvorvidt det er årsakssammenheng mellom sinnslidelsen og den skadevoldende handling, vil unngås.

Ved en prinsipiell vurdering av dette spørsmålet må det naturligvis tas hensyn til den uskyldige skadelidte. Hadde situasjonen vært slik at den skadelidte var avhengig av at lovovertrederen ble ansett tilregnelig for å ha adgang til å motta oppreisningserstatning, ville det resultere i en forskjellsbehandling av skadelidte som ikke kunne forsvares moralsk. Slik er imidlertid situasjonen ikke. Som påpekt av mindretallet i avgjørelsen Psykotisk person I og i NOU 2014: 10 vil skadelidte under enhver omstendighet få sitt kompensasjonsbehov dekket gjennom statens voldsoffererstatningsordning. At hensynet til skadevolder vil bli ivaretatt av andre ordninger, taler for at lovverket, i større grad enn slik det fremstår i dag, også bør ivareta den alvorlig sinnslidende skadevolders interesser. Det kan nevnes at bestemmelsen også kan utformes fakultativt, slik den fremsto i straffelovens ikrafttredelseslov § 23. Denne utformingen tar høyde for at hensynet til skadelidte kan vektlegges, og vil således kunne ivareta dennes interesser til fordel for skadevolders der det anses rimelig.

I de relativt få tilfeller hvor skl. § 3-5 blir aktuell overfor sinnslidende skadevoldere, jf. den sparsomme rettspraksis, vil en løsning etter det medisinske prinsipp best ivareta de tanker om rettferdighet og beskyttelse som unntaksbestemmelsene om sinnslidende generelt representerer. Dette fører til en bedre ivaretakelse av forutberegneligheten og den generelle rettssikkerhet enn slik dagens praksis fremstår.

Det medisinske prinsipp har gjennom mange år og rettslige utredninger blitt stående som det valgte alternativ for norsk straffelovgivning. Slik rettspraksis har utviklet seg med henblikk på kravet om symptomtyngde og anbefalingen i NOU 2014: 10 om et klarere skille mellom den medisinske og den rettslige vurdering ved tilregnelighetsspørsmålet, fremstår det medisinske prinsipp som strengt og lite lettvint å påberope seg. Dette slår bena under mye av den kritikken som det medisinske prinsipp har mottatt fra tilhengere av det blandede prinsipp. På bakgrunn av den offentlige voldsoffererstatningsordningen og ved en eventuell inntakelse av en fakultativt utformet bestemmelse er det følgelig liten grunn til å anta at det medisinske prinsipp i erstatningslovgivningen ikke vil kunne ivareta hensynet til skadelidte på lik linje med det blandede prinsipp. Ved benyttelse av det medisinske prinsipp vil imidlertid ikke disse hensyn nødvendigvis gå på akkord med de prinsipielle hensyn som ligger til grunn for de særregler som ivaretar sinnslidendes interesser, slik de gjør i dag.

Litteraturliste

  • Andenæs, Johs. 2005. Alminnelig Strafferett. 5. utg. Ved Magnus Matningsdal og Georg Fredrik Rieber-Mohn. Oslo
  • Blåboka ICD-10. 2011. Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser – kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer. Sosial- og helsedirektoratet. Gyldendal akademisk, Oslo
  • Engstrøm, Bjørn. 2010. Skadeserstatningsloven med kommentarer. 1. utg. Gyldendal Akademisk, Oslo
  • Kjelland, Morten. 2016. Erstatningsrett – en lærebok. Universitetsforlaget, Oslo
  • Nygaard, Nils. 2007. Skade og ansvar. Universitetsforlaget, Oslo

Artikler

  • Duvaland, Lars. 2005. Sinnssykes erstatningsansvar, Tidsskrift for erstatningsrett 2005-3/4, s. 286–298
  • Kjelland, Morten. 2016. Oppreisningserstatning ved fysiske og psykiske krenkelser – en analyse av høyesterettspraksis og sentrale utviklingslinjer. Særtrykk av festskriftartikkel til Tore Schei, s. 703–758

Lov- og forarbeidsregister

  • 2005 Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven)
  • 1969 Lov 13. Juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven)
  • 1902 Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 (Straffeloven)
  • 1902 Lov om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden 22. mai 1902 (straffelovens ikrafttredelseslov)
  • 1814 Lov 17. Mai 1814 Norges Grunnlov
  • Prop. 154 L (2016–2017) Endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (skyldevne, samfunnsvern og sakkyndighet)
  • NOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern
  • Ot.prp. nr. 87 (1993–94) Om lov om endringer i straffeloven mv. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner)
  • Ot.prp. nr. 48 (1965–66) Om lov om skadeserstatning i visse forhold
  • Innst. O nr. VIII (1967–68) Innstilling fra justiskomitéen om lov om skadeserstatning i visse forhold

Domsregister

  • Rt. 2015 s. 606
  • Rt. 2011 s. 892
  • Rt. 2011 s. 743
  • Rt. 2010 s. 1203
  • Rt. 2005 s. 104
  • Agder lagmannsretts dom av 15. september 2015 (LA-2014-194405)
  • Borgarting lagmannsretts dom av 16. desember 2013 (LB-2012-22415)
  • Agder lagmannsretts dom av 11. mai 2010 (LA-2009-072850)
  • Frostating lagmannsretts dom av 9. juli 2008 (LF-2007-120888)
  • 1
    Kjelland 2016, s. 710 flg. og Psykotisk person II (Rt. 2010 s. 1203, avsnitt 38).
  • 2
    Dette ble også lagt til grunn i Borgarting lagmannsretts dom av 16. desember 2013 (LB-2012-22415).
  • 3
    Etter lovendring 17. januar 1997 nr. 11 ble begrepet «sinnssyk» i straffeloven erstattet av «psykotisk».
  • 4
    I Prop. 154 L (2016–2017) foreslås det å forlate psykosebegrepet i gjeldende straffelov og straffeprosesslov til fordel for en konkret vurdering av utilregnelighet grunnet «alvorlig sinnslidelse». Forslaget til lovendringen er basert på Tilregnelighetsutvalgets utredning NOU 2014: 10, og har som mål mer treffsikkert å kunne identifisere de lovbrytere som ikke kan klandres for sine handlinger grunnet utilregnelighet. Det er symptomtyngden på handlingstidspunktet som skal legges til grunn, ikke den medisinske diagnose. Dette innebærer at det medisinske prinsipp fortsatt legges til grunn ved vurderingen av tilregnelighet, da spørsmålet om sinnslidelsen direkte har påvirket handlingsvalget, ikke behandles slik det gjøres ved benyttelse av det blandede prinsipp.
  • 5
    Ot.prp. nr. 87 (1986–87) s. 23.
  • 6
    ICD-10 Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser (2011), s. 140.
  • 7
    Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 22.
  • 8
    Blant annet LA-2014-194405.
  • 9
    Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 22.
  • 10
    LA-2009-072850.
  • 11
    NOU 2014: 10. Prinsippet oppstiller ikke vilkår om en medisinsk anerkjent diagnose. Det psykologiske prinsipp blir ofte benyttet som et tilleggsvilkår ved anvendelse av det blandede prinsipp.
  • 12
    Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 22.
  • 13
    Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 22.
  • 14
    Frostating lagmannsretts dom av 9. juli 2008 (LF-2007-120888), 3. avsnitt i flertallets votum.
  • 15
    Forslaget er som nevnt fremmet i Prop 154. L (2016–2017) med formuleringen utilregnelighet ved «alvorlig sinnslidelse».
  • 16
    Dersom forslaget fremmet i Prop. 154 L (2016–2017) får gjennomslag, vil det svare til utilregnelighet grunnet «alvorlig sinnslidelse».
  • 17
    Sitert i NOU 2014: 10 s. 56.
  • 18
    Den fakultative utforming innebærer at retten skjønnsmessig kan fravike hovedregelen om at den utilregnelige skadevolder ikke skal kunne holdes erstatningsrettslig ansvarlig.
  • 19
    Innst. O nr. VIII (1967-1968) s. 18.
  • 20
    Innst. I 1964 s. 33 sitert i Innst. O nr. VIII (1967–1968) s. 5.
  • 21
    Nygaard 2007, s. 437.
  • 22
    Engstrøm 2010, s. 50.
  • 23
    Engstrøm 2010, s. 51.
  • 24
    Kjelland 2016, Erstatningsrett – en lærebok, s. 131.
  • 25
    Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 26.
  • 26
    Se videre omtale av avgjørelsene Psykotisk person I og Psykotisk person II i Kjelland 2016, s. 112, 132, 369, 317–374 og 398.
  • 27
    Andenæs 2005, s. 291.
  • 28
    Rt. 2005 s. 104 avsnitt 51.
  • 29
    Rt. 2015 s. 606 avsnitt 38.
  • 30
    Rt. 2015 s. 606 avsnitt 48.
  • 31
    Rt. 2015 s. 606 avsnitt 49.
  • 32
    Oppreisning for offer for forsettlig voldtekt: kr 150 000 (jf. avgjørelsen inntatt i Rt. 2011 s. 743), oppreisning til etterlatte ved forsettlig drap: kr 200 000 (jf. avgjørelsen inntatt i Rt. 2010 s. 1203) og oppreisning til etterlatte ved uaktsom drap i trafikken: kr 125 000 (jf. avgjørelsen inntatt i Rt. 2011 s. 892).
  • 33
    Kjelland (2016), Erstatningsrett – en lærebok, s. 132.
  • 34
    Jf. blant annet Duvaland 2005, s. 289, og Engstrøm 2010, s. 49.
  • 35
    Dette alternativet vil bli innlemmet i termen «alvorlig sinnslidelse», som er foreslått å erstatte psykosebegrepet i Prop 154 L. (2016–2017). Dersom dette skulle inntas i straffeloven, bør det også inntas i skadeserstatningsloven, slik at tilstandsbegrepene til enhver tid korresponderer.
  • 36
    Blant annet Ot.prp. nr. 48 (1965–66) s. 25.
  • 37
    Se Kjelland 2016, s. 707, og Rt. 2005 s. 104 avsnitt 52.
Copyright © 2017 Author(s)

CC BY-NC-ND 4.0