Sameretten ved inngangen til 2018

Samerettslig og -politisk utvikling

Sameretten og urfolksretten er noe som går hånd i hånd. Urfolksretten er en sentral overbygning for sameretten. Konvensjoner og internasjonale organer og mekanismer er dermed sentrale når man jobber med samerett. På noen områder er det slik at det er et gap mellom urfolksretten som Norge har forpliktet seg til, og den nasjonale retten. Fortsatt gjenstår det en god del arbeid med å gjennomføre og implementere Norges folkerettslige forpliktelser overfor samene.

Fra 1970-tallet til 2000-tallet var forholdet mellom samene som urfolk og norske myndigheter preget av rettslige konflikter og store politiske utfordringer. De omfattende demonstrasjonene for samiske rettigheter og mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget førte til at Samerettsutvalget ble nedsatt. Det resulterte i sameloven, etableringen av Sametinget og en egen grunnlovsbestemmelse om samene. Senere kom samelovens språkregler.

I 1997 leverte Samerettsutvalget sin utredning om grunnen i Finnmark, og i 2005 ble finnmarksloven vedtatt. All grunn i fylket ble tilbakeført til Finnmarks befolkning gjennom Finnmarkseiendommen, og det ble etablert en kommisjon og en domstol som i dag arbeider med å kartlegge og avgjøre eier- og bruksrettighetene i fylket.

I mars i år kom Høyesteretts dom i den såkalte Nessebysaken (HR-2018-456-P). Saken dreide seg om lokalbefolkningens rett til å forvalte de fornybare naturressursene som de har bruksrettigheter til. I motsetning til Utmarksdomstolen for Finnmark kom Høyesterett til at lokalbefolkningen ikke hadde utøvd sine bruksrettigheter på en slik måte at det gjennom alders tids bruk var etablert bruksrettigheter som også omfattet rett til forvaltning av naturressursene. Dette innebar at den forvaltningsmyndighet Finnmarkseiendommen var tillagt etter finnmarksloven, sto ved lag. Generelt sett mener jeg at samisk kultur, tradisjonell kunnskap og sedvaner best ivaretas gjennom forvaltning av dem som bruker ressursene i nærområdene. Lokalbefolkningen og andre brukere som f.eks. reindriften er de som lever nærmest ressursene og som er avhengige av dem. Ingen andre har større interesse av og kunnskap i å forvalte ressursene på en best mulig og evigvarende måte.

Selv om dommen fra Høyesterett er en plenumsdom, vil jeg understreke at dommen ikke nødvendigvis har direkte overføringsverdi til andre områder i Finnmark. For eksempel er det god grunn til å anta at forholdene i indre strøk skiller seg fra flere av kyststrøkene i Finnmark.

Etableringen av Sametinget i 1989 viste en farbar vei inn i framtiden, gjennom dialog og gjensidige forpliktelser. Sametingets politiske prosjekt var den gang som nå å bedre samenes stilling og sikre rettslig anerkjennelse av de rettigheter samene har som folk og urfolk etter både intern rett og folkeretten.

I 2005 ble Sametinget og regjeringen enige om «Prosedyrer for konsultasjoner mellom Sametinget og statlige myndigheter». Fundamentet for konsultasjonsavtalen er statens folkerettslige plikt til å konsultere samene med det formål å oppnå enighet ved lovgivning og tiltak som kan påvirke dem. At vi konsulterer, er i seg selv både konfliktdempende og et uttrykk for gjensidig tillit – også i de saker der vi ikke lykkes med å komme til enighet. Likevel må jeg si at prosess og innhold er uløselig knyttet sammen. Min erfaring er at gode prosesser gir bedre resultater for begge parter.

Samene vil alltid være i mindretall, og nettopp derfor er Sametinget og konsultasjonsprosedyrene så viktig, slik at interessene til mindretallet kan bli ivaretatt. Et demokratisk samfunn preget av toleranse kan først og fremst defineres som et tillitsbasert fellesskap som håndterer uenighet og motstridende interesser og verdensbilder. Konsultasjoner gir fundament for tillit mellom urfolk og stat. For tiden arbeider vi med forslaget om å lovregulere konsultasjonsplikten, og jeg har tro på at vi får avlevert en lovproposisjon i 2018.

Hvis Sametinget ikke er involvert godt nok, eller det ikke oppnås enighet om viktige samiske saker, kan det svekke samenes tillit til avgjørelser og lovvedtak. Spørsmålet er også om slike lover virker etter sin hensikt. Et eksempel er mineralloven fra 2009. Siden loven ble vedtatt, har det ikke blitt realisert et eneste nytt mineralprosjekt i samiske områder, selv om lovens formål er å fremme nettopp mineralvirksomhet. Nå mener både Sametinget og mineralnæringens bransjeorganisasjon, Norsk Bergverksindustri, at mineralloven må revideres fordi den ikke ivaretar samiske interesser godt nok.

Samisk motvind i Høyesterett

En annen bekymring er de spørsmål som har reist seg den senere tid om hvordan prosess og innhold forstås i inngrepssaker. Høyesterett har avsagt to dissensdommer hvor konsultasjoner berøres: «Langsundsaken» (HR-2017-2247-A) og «Jovsset Ante Sara-saken» (HR-2017-2428-A). Begge disse sakene berører samenes materielle kulturvern etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter art. 27.

Jeg mener at Høyesteretts flertall har kommet til et uheldig resultat i de to sakene. I Langsundsaken fikk ikke reinbeitedistriktet medhold fra flertallet i at et etterfølgende ekspropriasjonsvedtak var ugyldig fordi det ikke var foretatt konsekvensutredning forut for planvedtaket, jf. forvaltningsloven § 41 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter art. 27. Når det gjelder Jovsset Ante Sara-saken, har staten pålagt en ung reineier å redusere reintallet sitt til kun 75 rein, som er et reintall man ikke kan leve av.

I begge sakene har ikke Høyesteretts flertall i særlig grad gått inn på betydningen og nødvendigheten av reell gjennomføring av konsultasjoner, men synes heller å legge til grunn en holdning vi kjenner igjen fra tidligere tider, om at det er staten og ikke samene selv som vet samenes beste. Det kan minne om en underliggende holdning som vi kjenner igjen fra tiden der fornorskningspolitikken ble brukt som et aktivt redskap for å undertrykke samisk kultur, språk og samfunnsliv. Dette har vi vanskelig for å godta.

Staten Norge er bygget på territoriet til to folk – samer og nordmenn. En rettsstat må bygge på rettsoppfatningene til begge folk. I Jovsset Ante Sara-saken tok begge underinstansene og Høyesteretts mindretall høyde for dette. Flertallet i Høyesterett kom imidlertid fram til et resultat som verken har legitimitet eller oppfattes som rettferdig i det samiske samfunnet. Saken dreide seg nemlig ikke om det fastsatte reintallet, men om hvordan reduksjon av reintallet internt i et reinbeitedistrikt skal skje. Når både Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund er så tydelig på at de minste reineierne bør skjermes, ikke minst unge i etableringsfasen, er det et paradoks at staten hevder å vite bedre enn samene selv hvordan en samisk næring best ivaretas.

Jeg stiller meg positiv til å støtte opp slike saker hvis de påklages internasjonalt, slik at statens og domstolenes folkerettslige vurderinger kan etterprøves.

Samene må kunne ha tillit til domstolene

Domstolene er avhengige av at folk har tillit til at de avgjørelser som fattes, er rettferdige og upartiske. Jeg tror mange samer i dag har stor tiltro til rettssystemet. Men som førsteamanuensis Ánde Somby ved UiT Norges arktiske universitet har uttalt: «Vi skal ha tro på rettssystemet, men vi skal likevel ikke ha overtro.»

Avgjørelsene i Høyesterett bekymrer meg fordi det er viktig at samene fortsatt kan ha tillit til domstolene. Når man ser hvordan norske myndigheter historisk har behandlet samene, er det ikke til å komme utenom at mange samer har opplevd domstolen som et organ for en urettferdig statlig fornorskningspolitikk og som ikke har respektert etablerte samiske rettigheter, sedvaner og rettsoppfatninger. Selbu-saken (Rt. 2001 s. 769) og Svartskogen-saken (Rt. 2001 s. 1229) markerte et vendepunkt for sameretten. I disse to sakene vektlegger Høyesterett samisk bruk, samiske sedvaner og rettsoppfatninger i norsk rett, noe som har vært svært viktig for samisk rettsutvikling og politikk.

I de nylig avsagte høyesterettsdommene mener jeg derimot at Høyesterett er i utakt med det samiske samfunnet, og at vi nå står overfor en situasjon der tillit og legitimitet må bygges opp igjen. Videre kan det se ut for at den samiske parten lettere får gjennomslag i underinstansene, i de domstolene som er nærmest det samiske samfunnet, og ikke i de domstolene som er lengst unna. Etter mitt syn har disse avgjørelsene avdekket et behov for kompetansehevende tiltak for å styrke kunnskapen om det samiske samfunn, samisk kultur og samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Dette kan for eksempel skje ved å gi et etterutdanningstilbud for dommere, som særlig belyser faktiske og metodiske spørsmål knyttet til samenes stilling som folk og urfolk i Norge etter folkeretten og norsk rett. Det bør problematiseres hvordan samiske sedvaner og rettsoppfatninger kan komme til uttrykk i rettsanvendelsen. Det kan i denne forbindelse nevnes at Sametinget ofte gjør vurderinger, tar forbehold eller har spesifikke presiseringer når lover og forskrifter som berører samiske interesser, utarbeides. Ofte kommer disse oppfatningene til uttrykk i lovproposisjonene. Dette er også rettskilder som domstolene bør anvende når de løser saker der samiske interesser er berørt.

Sametinget skal ta opp disse bekymringene med Domstolkommisjonen, som nå arbeider med å utrede domstolenes organisering.

Veien videre

Indre Finnmark tingrett har vært et positivt bidrag i å bedre rettssikkerheten for samene ved at saker kan føres på samisk, og ved at domstolen har særlig kompetanse på samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Jeg mener at andre domstoler bør søke kunnskap fra Indre Finnmark tingrett slik at de blir bedre rustet i saker der én eller flere parter er samer. Det er av avgjørende betydning at domstolene innehar solid samisk kulturforståelse og en samerettslig kunnskap når de skal behandle og avgjøre samiske saker. Samtidig må domstolene settes ressursmessig i stand til å ivareta de samiske interessene i sitt arbeid.

Vi har i flere år sett at både Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark er underfinansiert, og at dette fører til at prosessen med å få kartlagt og anerkjent eksisterende rettigheter til land og vann i Finnmark tar for lang tid. Samtidig er det mange fra den eldre generasjon samer som faller fra, noe som fører til at kunnskapsrikdommen disse besitter, forsvinner. I samisk kultur har vi tradisjonelt en muntlig overleveringstradisjon, og når denne kunnskapen forsvinner etter hvert som eldre faller fra, utgjør dette i seg selv et rettssikkerhetsproblem for oss samer.

Når det gjelder områdene fra Troms fylke og sørver, har det gått 10 år siden Samerettsutvalget 2 la fram sin utredning NOU 2007: 13 Den nye sameretten. Ennå har det ikke vært igangsatt noe oppfølgingsarbeid når det gjelder eier- og bruksrettigheter. Dette resulterer i økende grad i uro og uforutsigbarhet i disse områdene. Vi ser slike konflikter fra Nord-Troms til de sørsamiske områdene som strekker seg så langt som til nord i Hedmark

Videre jobber vi med Nordisk samekonvensjon. Jeg er ikke fornøyd med det forslaget som foreligger, blant annet på grunn av stemmerettsreglene til Sametingene og beskrivelsen av innholdet i samenes rett til selvbestemmelse.

Dermed kan jeg trygt slå fast at vi ved inngangen til 2018 har store oppgaver foran oss, både samerettslig og politisk.