Et «merkelig» offentlig finansieringssystem for juridiske tidsskrifter

Ting endres uten forvarsel

Kritisk juss fikk i 2015, 2016 og 2017 publiseringsstøtte fra Norges forskningsråd (NFR). Vi søkte hvert år, og så lenge vi oppfylte kriteriene for støtte, fikk vi det. Så fikk vi beskjed om at vi måtte legge om til «open access» (åpen tilgjengelighet på nett) for å få støtte, noe vi gjorde, til tross for at det innebar en betydelig økonomisk risiko. Men vi var avhengig av publiseringsstøtte, så vi tilpasset oss. Men i fjor ble systemet igjen lagt om. CERES (Nasjonalt senter for felles systemer og tjenester for forskning og studier) overtok ansvaret for administrasjon av støtteordningen, og nå skulle pengene ikke komme fra NFR, men fra Universitets- og høgskolerådet (UHR). Samtidig ble det bestemt at antall tidsskrifter som skulle få støtte, ble redusert. Nå handlet det ikke bare om å oppfylle kriterier, men om å prestere i konkurranse med andre tidsskrifter, basert på noen nye kriterier bestemt av UHR, som vi ikke fikk vite om før vi søkte. I tillegg ble det bestemt at vurderingen av hvilke tidsskrifter som skulle få støtte, skulle gjelde for tre år framover, og det finnes ingen klagemuligheter.

Alt dette skjedde i det stille bak lukkede dører, uten at vi fikk beskjed eller hadde noe vi skulle sagt. Vi sendte inn en søknad gjennom forlaget som vanlig, i god tro om at vi oppfylte alle kriteriene for støtte. Hadde vi fått vite at det nå ikke bare var snakk om å oppfylle de samme kriteriene som før, men om en konkurransesituasjon med helt nye kriterier, ja da hadde vi vel formulert søknaden annerledes og jobbet med den på en helt annen måte.

Vurdering av vitenskapelig kvalitet uten bruk av fagfeller

Kritisk juss skåret greit på alle kriteriene, som var lagt til grunn på bakrommet, bortsett fra to av dem: Vi fikk svært dårlige karakterer på «vitenskapelig kvalitet» (3 av 6) og «viktighet innen fagfeltet» (2 av 6). Da jeg så denne vurderingen, ble jeg umiddelbart svært mistenksom. Det kunne da bare ikke stemme! Til slutt fikk jeg halt bekreftelsen på mine mistanker ut av CERES og UHR. Det var ingen jurister blant dem som hadde gjort vurderingen. Det var bare representanter fra de nasjonale fakultetsmøtene for humaniora og samfunnsfag. Resultatet ble at ingen juridiske tidsskrifter fikk støtte. Humaniora- og samfunnsfagdekanene prioriterte bare sine egne tidsskrifter. Hvordan denne gruppen «høyt kvalifiserte» superforskere gjorde sin vurdering av «vitenskapelig kvalitet» og «viktigheten innenfor fagfeltet» knyttet til de juridiske tidsskriftene, hadde absolutt vært interessant å vite noe om. Men det finnes ingen referat fra møtet, og vi har ikke fått noen forklaring på hva de har lagt til grunn for sin vurdering.

Måten man vanligvis vurderer vitenskapelig kvalitet på, er gjennom fagfellevurderinger. Forfattere må gjennom minst tre portvoktere før de får noe publisert som en vitenskapelig artikkel i Kritisk juss. Først blir innsendte manus vurdert av minst to personer i redaksjonen. Vi sender ikke noe videre til fagfelle før vi mener at det holder en viss standard som gjør at det vil kunne godkjennes av de beste fagfellene på området. Vi bruker mye tid på å finne de mest kvalifiserte fagfellene, og alle som er fagfelle, må ha doktorgrad og være blant de ledende autoriteter innenfor det fagfeltet artikkelen handler om. Det tar ofte lang tid å få noe på trykk, og det kan være mange runder før det sendes til korrektur og trykking. Vi har aldri latt noen som ikke kan noe om fagfeltet, vurdere den vitenskapelige kvaliteten på våre artikler. Jeg tror tidsskrifter både innenfor samfunnsfag og humaniora stort sett også legger vekt på at fagfellene de bruker, er så høyt kvalifiserte som mulig, men jeg blir jo litt usikker. Hvordan kan dekaner innenfor disse respektive vitenskaper mene at man ikke trenger å kunne noe om juss som fagfelt for å vurdere den vitenskapelige kvaliteten på et juridisk tidsskrift?

Som regel er det slik at når Forskningsrådet, og andre fond som støtter vitenskapelig arbeid, vurderer vitenskapelig kvalitet og viktighet innenfor fagfeltet, gjøres det også ved hjelp av fagfeller som er autoriteter innenfor fagfeltet. I 2015 bestemte NFR seg for å evaluere og vurdere den vitenskapelige kvaliteten på Kritisk juss som tidsskrift. Fagfellene som vurderte tidsskriftet (en fra Danmark og en fra Sverige), ga oss karakter 5/6 av 7 på «Scientific standing of the journal» og karakter 6 fra begge på «vitenskapelig kvalitet». Vi har siden den gang lagt enda større vekt på å sikre den vitenskapelige kvaliteten på tidsskriftet, blant annet ved å redusere andeler ikke-fagfellevurderte artikler og øke andelen redaksjonsmedlemmer med doktorgrad og vitenskapelig publikasjonserfaring betraktelig. Og prosessen med å få noe på trykk er blitt vanskeligere og mer tidkrevende for forfattere. Det er mulig vi kan skjerpe kravene enda mer ved å innføre to fagfeller, men jeg tror ikke vi har så mye å vinne på det. Vi er et tidsskrift på nivå 1, og hvis det blir for tidkrevende å få noe på trykk, vil vi få inn færre artikler.

Det kritiske og rettspolitiske fagfelt

Juss er en vitenskap med mange fagfelt og forgreninger. Kritisk juss er det eneste juridiske tidsskriftet som er både tverrfaglig og har en uttalt kritisk og rettspolitisk profil. Jeg kan ikke skjønne annet enn at hvis man hadde avgrenset hva man mente med «fagfelt» til «det kritiske og rettspolitiske fagfelt», er det bare ett annet tidsskrift som kan måle seg med Kritisk juss, nemlig Retfærd. Men det er et nordisk tidsskrift som ikke på samme måte som Kritisk juss tar pulsen på den løpende debatten i Norge.

At Kritisk juss er et naturlig tidsskrift for dem som ønsker å skrive om kritiske og rettspolitiske temaer i Norge, bør for den som kjenner feltet, være åpenbart. 2016 var det året som lå tettest opp mot vurderingstidspunktet for Universitets- og høgskolerådet (UHR). Den viktigste debatten vi hadde i 2016, var om tvangsmedisinering. Den ble sparket i gang av Ketil Lund og Peter Gøtzsche, så ble den fulgt opp av Arnfinn Bårdsen og en artikkel av Marie Hovland. Debatten ble oppsummert av Aslak Syse. Jeg kan også trekke fram Tarjei Bekkedal som skrev om folkeretten og EØS, og Birthe Eriksen som skrev om varsling. Ingen jurist jeg kjenner ville turt å si at dette er ubetydelige forfattere innenfor disse fagfeltene. Jeg forstår derfor ikke hvordan UHR kan ha ment at vi bare kan få karakter 2 av 6 på viktighet innen fagfeltet. De sikter kanskje til humaniora eller samfunnsfag? Noen av forfatterne jeg har nevnt, ønsket ikke at deres artikkel skulle fagfellevurderes. Det kan jo kanskje trekke ned når det gjelder vitenskapelig kvalitet, men det er ikke alltid så lett å si til Arnfinn Bårdsen eller Ketil Lund at de må gå gjennom en anonym fagfelle for å få publisere. Vi så det ikke som så viktig, fordi de hadde viktige bidrag, og vi gjorde en grundig gjennomgang av artiklene i redaksjonen. Vi anså «viktigheten innen fagfeltet» som viktigere enn bare å skåre formelle vitenskapelige poenger.

Juridiske tidsskrifter klarer seg med private midler

Vidar Røeggen jobber som seniorrådgiver i UHR og har sittet tett på prosessen rundt publiseringsstøtteordningen til NFR, som i 2017 ble overført til CERES. Han forklarer at publiseringsstøtten tradisjonelt har vært en støtteordning for tidsskrifter innen samfunnsfag og humaniora. Støtten til Kritisk juss var et unntak, nærmest en kuriositet. De aller fleste juridiske tidsskrifter har ikke trengt offentlig støtte. De baserer seg på abonnement og lignende (noe som gjør at de heller ikke er åpent tilgjengelige). Logikken er at juridiske tidsskrifter klarer seg fint med private midler. Kritisk juss har derimot ingen rike private onkler, og har etter at vi gikk over til åpen tilgjengelighet på nett, kommet i en meget vanskelig økonomisk situasjon. Rike jurister som tjener masse penger, er ikke nødvendigvis så opptatt av kritiske og rettspolitiske temaer. Kritisk juss er ikke et tidsskrift som er spesielt opptatt av å bidra med artikler som oppsummerer eller hjelper jurister å forstå lovverket bedre, slik at de kan bruke det til å vinne saker. Vi har artikler som handler om det også, men vi er mest opptatt av artikler som stiller gode kritiske spørsmål ved lovverket og rettssystemet. Debatten om rettssikkerheten, rettsstaten og marginaliserte gruppers rettigheter står i sentrum. Det er relativt få jurister som er genuint engasjert i slike spørsmål. Dette er idealistenes arena. Man blir ikke rik av å være kritisk og forsvare svake gruppers rettigheter, noe som innebærer at Rettspolitisk forening ikke kan kreve en spesielt høy kontingent. Kritisk juss er derfor avhengig av eksterne midler. Vi er heller ikke dyre i drift; alle i redaksjonen jobber på frivillig basis.

Vi føler oss i grunn nokså lurt av NFR og UHR, fordi vi ikke fikk noen signaler om de endringene som ville komme. Vi gikk over til åpen tilgjengelighet fordi vi ville få støtte, og har ikke fått noen signaler om at vi må forbedre oss på noen andre områder. Når det gjelder «vitenskapelig kvalitet» trodde vi den var nokså god, gitt den evalueringen vi fikk fra NFR i 2015.

Hvis det er slik at UHR-publiseringsstøtten ikke skal gjelde juridiske tidsskrifter, må det sies tydelig og klart. Da kan vi ta det politisk og peke på at det er et behov for en offentlig støtteordning for juridiske tidsskrifter som Kritisk juss. Hvis støtteordningen, slik den er i dag, skal inkludere juridiske tidsskrifter (slik det har gjort til nå), må de faglige vurderingene av tidsskriftets vitenskapelige kvalitet og betydning gjøres av juridiske fagfeller som er autoriteter på det kritiske og rettspolitiske fagfeltet.