Faglig frihet for teoretikere og praktikere

Innledning

Redaksjonen i Kritisk juss har bedt meg om å skrive en oppsummerende artikkel om rammene for den faglige frihet ved universiteter og høyskoler – også beskrevet som akademisk frihet.¹ Bakgrunnen er debatten etter den såkalte Eikrem-saken ved Institutt for sosialt arbeid ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).² Øyvind Eikrem, som er førsteamanuensis ved instituttet, uttalte seg til Resett etter dobbeltdrapssaken i Trondheim høsten 2018. Intervjuet skapte reaksjoner, blant annet hos kolleger ved instituttet. Han ble deretter innkalt til en samtale med instituttlederen. Ifølge Universitetsavisa skal instituttlederen ha skrevet til Eikrem at «hele instituttets omdømme er blitt skadet».³ Spørsmålet er imidlertid hva som skader et institutts omdømme: at en forsker ved instituttet ytrer seg om et kontroversielt spørsmål, eller at instituttledelsen kaller inn forskeren til en samtale som inneholder kritikk av at forskeren har ytret seg.⁴

I innspurten til denne artikkelen ble det kjent at et advokatfirma – engasjert av NTNU – var kommet til at NTNU ikke begrenset Eikrems ytringsfrihet.⁵ Denne artikkelen er ikke noen kommentar til advokatenes rapport, som jeg ikke har hatt tilgang til. Saken gir imidlertid grunn til noen refleksjoner om den akademiske frihet. Artikkelen tar utgangspunkt i saken slik den er referert i pressen, uten at jeg har kunnet ettergå den enkelte avisartikkel.

Debatten har vist at det blant akademikere er delte meninger om hvilken rolle en instituttledelse bør innta når en forsker ytrer seg på en måte som en del kolleger reagerer på. Temaet for denne artikkelen er hvordan hensynene bak den faglige friheten best kan ivaretas innad i det akademiske fellesskapet.

Akademisk – eller faglig – frihet er noe «alle» vil ha. Men utfordringen er å holde denne friheten i hevd når andre enn meningsfeller utøver den. Min innfallsvinkel er ikke om forskeren har uttalt seg korrekt, hatt faglig dekning for sine synspunkter, osv. Jeg interesserer meg for forskjellen på horisontal dialog og ver tikal kontroll.

Det har vært hevdet i debatten at ytringsfriheten «er helt udiskutabel; om hans [Eikrems] ytringer i tillegg også skal beskyttes av akademisk frihet slik mange krever, er et ganske annet spørsmål».⁶ Slik jeg ser det, må derimot en diskusjon om akademisk og faglig frihet ta utgangspunkt i de alminnelige reglene om ytringsfrihet i Grunnloven § 100.

Ytringsfriheten gjelder selvsagt også i privat sektor: «Utgangspunktet for vurderingen er klart; det skal mye til før en ytring begrenses av arbeidstakers lojalitetsplikt.»⁷

Det rettslige grunnlaget for akademisk frihet

I norsk rett er akademisk frihet altså lovfestet i universitets- og høyskoleloven § 1-5. Bestemmelsens første ledd lyder:

«Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.»⁸

Som Asbjørn Kjønstad har fremhevet, bygger den akademiske frihet på en sedvanerettsdannelse over lang tid.⁹ Den akademiske frihet er ikke nevnt i Grunnloven. Derimot er den fastslått i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 15 nr. 3:

«The States Parties to the present Covenant undertake to respect the freedom indispensable for scientific research and creative activity.»¹⁰

Forskere ved universiteter og høyskoler skal normalt forske, undervise studenter og formidle kunnskap til allmennheten. Forskning skal skje «i henhold til anerkjente forskningsetiske normer».¹¹ Den som underviser, må redegjøre for den rådende oppfatningen i et fag. Om underviseren mener å ha faglig belegg for å utfordre den rådende oppfatningen, må han eller hun uansett gjøre det klart for studentene hva som er «gjeldende lære» og hva som er et mindretallssyn. Den som formidler kunnskap til allmennheten, kan selvsagt gjøre det selv om ikke alle er enige i synspunktet som fremsettes.

Det følger av menneskerettsloven § 2 og § 3 at konvensjonen «ved motstrid [skal] gå foran bestemmelser i annen lovgivning». Etter Grunnloven § 92 skal staten sikre og respektere menneskerettighetene. At den akademiske frihet er et viktig prinsipp, ble fremholdt av Høyesteretts ankeutvalg i en sak der en professor var oppsagt fra Universitetet i Oslo:

«Høyesteretts ankeutvalg understreker at ytringsfriheten, slik denne blant annet kommer til uttrykk i Grunnloven § 100 første ledd og EMK artikkel 10 nr. 1, gir svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og administrative spørsmål, selv om dette innebærer å tale ledelsen eller andre midt i mot. Den frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn. Det vises i denne forbindelse til EMDs dom 23. juni 2009 i saken Sorguc mot Tyrkia (17089/03) (EMD-2003-17089) avsnitt 35, jf. avsnitt 21.»¹²

Den akademiske frihet fritar likevel ikke forskere og faglig ansatte fra alle forpliktelser i et arbeidsforhold. Ankeutvalget fortsatte:

«Men også en vitenskapelig medarbeider må ta et visst hensyn ved sin opptreden overfor kolleger og andre han kommer i kontakt med i sin stilling. Han må også ha arbeidsmiljøet for øye. I de mest graverende tilfeller vil ytringsfriheten måtte vike også på en arena som dette, i den forstand at ytringer som er utilbørlige på grunn av form, tid, forum, omfang eller skadevirkninger, kan danne grunnlag for avskjed. Den ansattes vilje til dialog med arbeidsgiveren for å få konflikter over på konstruktive spor, vil også utgjøre en del av bildet. Avveiningen må skje i tråd med Grunnloven § 100 andre og tredje ledd og EMK artikkel 10 nr. 2.»

Borgarting lagmannsrett hadde frifunnet Universitetet i Oslo for professorens søksmål (LB-2010-69877). Ankeutvalget besluttet å nekte professorens anke fremmet for Høyesterett, jf. tvisteloven § 30-4. Den daværende høyesterettsjustitiarius (som deltok i avgjørelsen) har nevnt beslutningen som et eksempel på at «ankeutvalget finner at resultatet klart er riktig, men at begrunnelsen bør være en noe annen og gir uttrykk for det, se som eksempel Rt. 2011 side 1011. Ankeutvalgets begrunnelse får da vekt som ‘miniprejudikat’».¹³

I denne saken var det avgjørende at professoren hadde fremsatt en rekke ytringer overfor kolleger. Det må etter mitt syn meget til før ansattes ytringer om generelle samfunnsspørsmål kan føre til sanksjoner fra et universitet eller en høyskole.¹⁴

En forskers frihet kan innskrenkes fra fire kanter.

Myndigheter og pengesterke samarbeidspartnere kan søke å påvirke forskeren til å la være å publisere kritiske ytringer.¹⁵ Ledelsen ved universiteter og høyskoler kan fristes til å «bygge omdømmet» ved å søke å påvirke enkeltforskere til å avholde seg fra upopulære ytringer. Forskere kan søke å få kolleger til å begrense seg. Og den mest snikende fristelsen kan komme fra forskeren selv. De tre første farene er ille i seg selv, og blir verre hvis de fører til selvsensur.

Det er en kjent sak at akademia har en høy andel midlertidig ansatte. Da er det ekstra problematisk om ledelsen ved en institusjon bruker sin formelle makt når forskere uttaler seg «ukorrekt».

I fag som er bygget opp med et ideologisk utgangspunkt, for eksempel om å hjelpe mennesker i en vanskelig livssituasjon, er det en fare for at institusjonene blir «svar-institusjoner».¹⁶ Det kan selvsagt være irriterende om noen rokker ved en faglig konsensus. Men er den faglige enigheten solid, tåler den det. Hvis man mener en kontroversiell ytring er så viktig at den fortjener at man varsler institusjonens ledelse, er den også viktig nok til at fagfeller bruker tid og krefter på et svar. Et faglig forankret svar kan bidra til å opplyse allmennheten om det diskusjonen handler om. En innkalling til ledelsen bidrar ikke til å opplyse saken som sådan.

Mens jeg grunnet på spørsmålet om akademisk frihet, hørte jeg tilfeldigvis et intervju med løperen Karsten Warholm og hans trener Leif Olav Alnes, med tittelen «Best i verden og venner».¹⁷ Alnes ble utfordret på uenighet, og svarte omtrent slik:

«Uenighet er […] ekstremt undervurdert. Jeg tror at det er fordi mange blander sammen uenighet med uvennskap.»

Han utdypet det slik:

«Uenighet er fantastisk fordi det presser fram den beste løsninga. I alle diskusjoner så er det ingen som liker å tape en diskusjon. Og hvis du med en gang sier at du er enig, så tror jeg du går glipp av veldig mange muligheter. [Ved] at man har nyanser, så må man raffinere argumentasjonen sin. Det viktigste må ikke bli å vinne en diskusjon; det viktigste må være å finne den beste løsningen. Uenighet er en fantastisk greie hvis du bruker det riktig.»

Akademikere lever på sett og vis av å kritisere hverandres arbeid. Da må vi kunne håndtere uenighet på en konstruktiv måte. Bare slik kan vi bidra til at forskning og undervisning holder høy kvalitet.¹⁸

Ytringsfriheten etter Grunnloven § 100

«Ytringsfrihet bør finne sted», heter det i Grunnloven § 100 første ledd. Det er juridisk barnelærdom at «bør» her betyr «skal».¹⁹ Det fremgår enda tydeligere av den likestilte nynorskteksten: «Ytringsfridom skal det vere.» Ved revisjonen av Grunnloven § 100 i 2004 ble bestemmelsen revidert, og ytringsfriheten må anses for å ha blitt utvidet.²⁰

Etter Grunnloven § 100 sjette ledd «påligger [det] statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale».²¹ I forarbeidene til bestemmelsen er det pekt på «viktigheten av uavhengige universiteter og vitenskapelige normer for opprettholdelsen av en kritisk offentlighet».²²

Universitets- og høyskolelovens regler om faglig frihet kan ikke innskrenke forskeres og fagansattes grunnlovfestede ytringsfrihet. Det er derfor av interesse å se på i hvilken grad offentlig ansatte generelt kan uttale seg offentlig med angivelse av arbeidssted. Utgangspunktet er at inngrep i ansattes ytringsfrihet «bare kan foretas der det foreligger åpenbar risiko for skade på arbeidsgiverens legitime og saklige interesser».²³

Så lenge den ansatte ikke uriktig gir inntrykk av å tale på vegne av arbeidsgiveren, skal det mye til for at arbeidsgiveren har grunnlag for å gripe inn overfor arbeidstakeren. Det gjelder også når arbeidstakeren har oppgitt tittel og arbeidssted. Det kan ha betydning for mottakelsen av en ytring at man kjenner til avsenderens tittel og yrkestilknytning.

For forskere og andre fagansatte ved et universitet eller en høyskole vil det ofte være en relevant opplysning hvilken tittel og hvilket arbeidssted man har, så lenge man uttaler seg om noe i tilknytning til eget fagfelt. De vil normalt ikke uttale seg på vegne av institusjonen, og spørsmålet blir dermed om det har vært saklig grunn til å bruke tittel og arbeidssted. Etter at Sivilombudsmannen i 2015 tok opp spørsmålet om hvorvidt de etiske retningslinjene for statstjenesten i tilstrekkelig grad var forankret i Grunnloven § 100, ble retningslinjene endret i 2017. Om kritiske ytringer heter det:

«Det er bare ytringer som kan skade virksomhetens saklige og legitime interesser, som vil bryte lojalitetsplikten. Dette vil likevel ikke i seg selv være tilstrekkelig for å innskrenke den ansattes ytringsfrihet. Det må foretas en helhetlig vurdering i det enkelte tilfellet, hvor grunnene for å gjøre inngrep i den ansattes frihet veies opp mot hensynet til demokrati, sannhetssøken og individets frie meningsdannelse. For kritiske ytringer på eget fagområde skal det i utgangspunktet særlig tungtveiende grunner til før et inngrep er legitimt.»²⁴

Etter praksis fra Sivilombudsmannen kan en tilbakemelding til en ansatt om at man ikke skulle ha uttalt seg offentlig, være en begrensning i ytringsfriheten:

«Det rettslige utgangspunktet er som nevnt at arbeidsgiver ikke har adgang til å reagere på en ansatts ytringer, med mindre det foreligger en åpenbar risiko for skade på arbeidsgiverens legitime og saklig interesse. Det er ikke avgjørende om denne reaksjonen kommer til uttrykk som en formell tilrettevisning eller på annen måte.»²⁵

Meningen med universitets- og høyskolelovens regler om faglig frihet er åpenbart ikke å begrense den ytringsfriheten de ansatte allerede har etter Grunnloven. Dermed er det vanskelig å se at grensene for forskerens akademiske frihet er «et ganske annet spørsmål»²⁶ enn spørsmålet om grensene for hans ytringsfrihet.

Faglig frihet og høy kvalitet

Universiteter og høyskoler skal drive utdanning og forskning på høyt internasjonalt nivå, formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater.²⁷ Da må både lederne og de faglig ansatte holde høy faglig kvalitet. Begge grupper må kjenne ytringsfriheten som mer enn festtaler. Forskere må våge å ytre seg om sine funn selv om de tråkker noen på tærne. Både faglig ansatte og ledere må godta at andre ytrer seg – også når de er uenige. Vi kan ikke forby alt vi ikke liker.²⁸

Det er der meninger brytes at et fagfellesskap kan utdype sin innsikt. Noen ganger kan kontroversielle, politisk ukorrekte ytringer treffe kjernen i et problem, noen ganger ikke. Den faglige friheten kan ikke bygges på at den upopulære ytringen alltid er korrekt. Mange ganger er det slik at en faglig avvikende ytring rett og slett ikke er godt underbygd. Det er selvsagt legitimt – og noen ganger faglig nødvendig – å motsi en kollega på faglig grunnlag. Det er noe annet enn at en forsker blir kalt inn på instituttlederens kontor og kritisert for å ha ytret seg.

Om en forsker uttaler seg for sikkert uten å ha faglig belegg for det, er det uheldig. Men om det er tilfellet, er det fagfellesskapet som bør vurdere. Og mottrekket er en åpen meningsbrytning.

Den akademiske frihet springer altså ut av de samme hensyn som den alminnelige ytringsfrihet i Grunnloven § 100. Det påligger, som nevnt, statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Samtalen pågår uansett; det er bare en åpen meningsbrytning som kan gjøre samtalen opplyst. Formidlingsansvaret for forskere må ses i lys av ansvaret for å bidra til slik opplysning.²⁹

NTNU-saken er et interessant eksempel på at en forsker ytrer seg på et politisk kontroversielt område, med synspunkter som en del kolleger er uenige i. Det særegne i saken er imidlertid ikke at en forsker ytrer seg på en måte som faller kolleger tungt for brystet. De fleste fag har nok opplevd krevende konflikter mellom sterke fagpersoner.³⁰ Det som særkjenner saken, er at den ikke ble avgjort ved en horisontal dialog mellom fagfeller, men ved at instituttlederen kalte forskeren inn til en samtale.³¹ Den horisontale dialogen ble altså erstattet av en vertikal kontroll.

Er det forskjell på universiteter og høyskoler?

Etter at en rekke høyskoler er blitt universiteter, har det vært diskutert om overgangen fra høyskole til universitet påvirker hvilken akademisk frihet de ansatte har. Det er en rettslig misforståelse. Den faglige frihet er regulert i samme bestemmelse i universitets- og høyskoleloven uavhengig av om institusjonen er et universitet eller en høyskole.

De tidligere etatskolene Politihøgskolen, Forsvarets høgskole og Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) er underlagt mange av lovens regler, men ikke alle. Regelen i universitets- og høyskoleloven § 1-1 om institusjonenes oppgaver og § 1-5 om akademisk frihet gjelder imidlertid for alle de tre institusjonene – for Forsvarets høyskoler med et unntak for tilsetting av militært personell.³² – Politihøgskolens rolle er blant annet behandlet av et utvalg nedsatt av Politidirektoratet.³³

Dette systemargumentet kan underbygges med hensynene bak regelen. Formålet med faglig frihet er ikke å gi et frynsegode til fjerne forskere, men å fremme kvalitet i utdanning, forskning og formidling.³⁴ Hvis kvaliteten forbedres ved at det er rom for kritikk, er det vanskelig å se hvorfor det skulle være mindre rom for faglig uenighet ved profesjonshøyskoler.

Det preger profesjonene at yrkesutøverne kommer i kontakt med mennesker som trenger hjelp. Det er ingen grunn til at et universitet eller en høyskole som utdanner profesjoner, skal gi slipp på den kvalitetsforbedringen som kan komme av fri, faglig kritikk. Hvordan kan vi vite at sykepleiere er så gode som mulig hvis det ikke er åpning for å diskutere hvordan ting skal gjøres? Hvordan kan vi gjøre politiet best mulig til å utøve makt på en anstendig måte hvis det ikke finnes motstemmer?

Nå kan veien synes lang fra konkret, faglig kritikk til en generell ytring om hva et drap skyldes. Men om en forsker ytrer seg kritisk til det gjeldende systemet, er det en oppgave for fagfellesskapet å imøtegå kritikken med faglige argumenter der det er grunnlag for det.

Hva slags ytringer bør forskere være forsiktige med?

Akademisk dannelse og akademisk uenighet

Det er menneskelig å oppfatte de enige som klokere enn de uenige. (De uenige har jo ikke skjønt det like godt som vi har.)

Ideelt sett bør vi kunne tenke etter om et argument vi ikke er enig i, har noe for seg. Dessverre er det ikke så vanlig som det burde være. Den amerikanske forfatteren Kathryn Schulz har pekt på at det finnes tre uheldige måter å reagere på ved uenighet: the ignorance assumption, the idiocy assumption og the evil assumption.³⁷ Alle tre kan jo stemme i det enkelte tilfelle, men det er ikke så fruktbart å starte der. Det finnes etisk bevisste, dyktige forskere som ærlig og redelig er kommet til et annet resultat enn en selv. Når det er sagt, er ikke den akademiske frihet en frihet fra å bli motsagt. Men det går an å ta tydelig til motmæle uten å ytre seg negativt om den andres person.

Akademikere er ikke alltid like gode til å håndtere uenighet. Det har vært diskutert om det bør etableres en akademisk Vær varsom-plakat. Kanskje er det en farbar vei. Først og fremst bør nok uansett atferd som hevdes å være i strid med grunnleggende normer for akademisk dannelse, imøtegås med argumentasjon fra andre akademikere.³⁸

Ugjennomtenkt enighet – eller gjennomtenkt uenighet?

Akademikere som ønsker å forsvare den akademiske frihet som prinsipp, bør være tilbakeholdne med å be en instituttledelse kalle inn en kollega til samtale. Eikrems uttalelser var kontroversielle og ble kritisert for ikke å være faglig underbygd. Hadde hans motparter i større grad tatt til motmæle i sak, kunne vi alle lært mer om temaet som ble tatt opp. Slik instituttet reagerte, fikk vi ikke så mye av en «opplyst offentlig samtale» om temaet, men en lang debatt om instituttets reaksjon. Et institutt som er opptatt av sitt omdømme,³⁹ vil normalt beskytte det best ved at ledelsen avstår fra å gripe inn mot ansattes ytringer.⁴⁰

I alle fag finnes det konsensus. Det må det være om kjernen. Samtidig vil et fag utvikles ved uenighet. Raske ytringer gitt til mediene i en aktuell situasjon kan gi opphav til nye spørsmål. Noen ganger vil en meningsutveksling føre til enighet, andre ganger til en avklaring av hvor man er uenige. Uansett er det bedre med en gjennomtenkt uenighet enn en ugjennomtenkt enighet.