Ekteskapslovens skjevdelingsbestemmelse – indirekte diskriminerende?

Lene Helena Løberg

Fullførte høsten 2018 sin mastergrad i rettsvitenskap. Masteroppgavens tema var skjevdeling, med fokus på blant annet spørsmålet om indirekte diskriminering. I dag arbeider Løberg som advokatfullmektig hos Langseth Advokatfirma DA.

Publisert 13.11.2019, Kritisk juss 2019/2, Årgang 45, side 66-87

Lesetid ca. 23 minutter

Sammendrag

Analyser av rettspraksis tyder på at ekteskapsloven § 59 kan føre til at flere kvinner enn menn havner i økonomisk vanskelige situasjoner etter en skilsmisse. Selv om el. § 59 er utformet nøytralt, kan det, basert på rettspraksis og saker fra Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), synes som at bestemmelsen rammer kvinner hardere enn menn. Som følge av mannens skjevdelingskrav blir kvinner i større grad stående på bar bakke etter et ekteskap. Spørsmålet er om dette kan sies å være diskriminerende etter FNs kvinnediskrimineringskonvensjon.

Abstract

Analyses of case law indicates that section 59 of the Norwegian Marriage Act can result in women suffering more financial difficulties than men after a divorce. Although the language in section 59 is gender-neutral, it may appear, based on case law and cases from Legal Advice for Women (JURK), that the section affects women more severely than men. As a result of men’s claim of unequal division, women are more likely to end up with little or no financial means. In that perspective, the question is whether section 59 is in discrepancy with the Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women, or not.

Nøkkelord

  • Skjevdeling
  • skifteoppgjør
  • indirekte diskriminering
  • FNs kvinnekonvensjon

Keywords

  • Unequal division
  • division of assets
  • indirect discrimination
  • Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women

Innledning

Utgangspunktet ved en skilsmisse er at ektefellenes verdier deles likt. Skjevdeling etter ekteskapsloven (el.) § 59 (1) gjør det mulig å holde verdier utenfor delingen med en tidligere ektefelle. El. § 59 (2) åpner imidlertid i spesielle tilfeller for hel eller delvis tilsidesettelse av skjevdelingskrav som foreligger etter bestemmelsens første ledd. Vilkåret er at skjevdelingskravet fører til et åpenbart urimelig resultat. Bestemmelsens første og andre ledd lyder som følger:

«Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen.

Vil retten til å utta midler etter første ledd føre til et åpenbart urimelig resultat, kan den helt eller delvis falle bort. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien.»

FNs kvinnekomité (CEDAW) har flere ganger uttrykt bekymring vedrørende norsk ekteskapslovgivning og hvordan loven ikke tar hensyn til kjønnsbaserte økonomiske ulikheter.

Spørsmålet for denne artikkelen er derfor om el. § 59 kan være indirekte diskriminerende etter FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (KDK).

Artikkelens kapittel 2 består av en redegjørelse av analysegrunnlaget. Det redegjøres for hvordan jeg har gått frem ved utvalget av rettspraksis. Videre består kapittel 3 av en presentasjon av de aktuelle rettskilder. I artikkelens kapittel 4 foretas det en analyse av lagmannsrettspraksis tilknyttet el. § 59 (2). I analysen fokuseres det på et utvalg av 43 avgjørelser der el. § 59 (2) blir drøftet av lagmannsretten.

I 2017 jobbet jeg som saksbehandler hos Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), med et etterfølgende halvår som møteleder for min saksbehandlingsgruppe. Artikkelens kapittel 4 består derfor også av en analyse av de typiske sakene JURK behandlet, og som gjorde seg gjeldende i den perioden jeg var ansatt. JURKs saker kan være representative for saker som ikke når domstolene. Saksmengden kan derfor bidra til et mer nyansert bilde av skjevdelingsbestemmelsens virkning i Norge. Det foretas videre en sammenligning av JURKs saker med funnene i lagmannsrettsavgjørelsene.

Artikkelens kapittel 5 består av en vurdering av om el. § 59 er indirekte diskriminerende etter KDK.

Analysegrunnlaget

Det er i alt avsagt fem høyesterettsavgjørelser der el. § 59 (2) er omfattet av rettens drøftelse. Høyesterettsavgjørelsene er viktig for forståelsen av bestemmelsen og hva som anses for å være gjeldende rett. I analysen har jeg likevel begrenset analysegrunnlaget til lagmannsrettsavgjørelser. Dette fordi jeg ønsker å rette fokuset mot lagmannsretten og deres forståelse og anvendelse av rettsregelen.

For å finne et representativt antall lagmannsrettsavgjørelser er det foretatt søk i Lovdata.

Etter søket sitter jeg igjen med 114 saker der el. § 59 (2) nevnes i avgjørelsen. Etter en undersøkelse av disse avgjørelsene er det 93 avgjørelser der skjevdelingsektefellens krav helt eller delvis førte frem. Det betyr at unntaksbestemmelsen kan ha kommet til anvendelse i disse sakene.

Jeg har videre begrenset analysen til avgjørelser avsagt fra og med november 2008. Dette fordi Grete K. Nielsen i 2008 foretok en lignende undersøkelse med fokus på avgjørelser fra og med 1993 til og med 18. oktober 2008. Jeg ønsker derfor å fokusere på rettspraksis fra tiden etter hennes undersøkelse. Dette for å kartlegge om det er lignende trekk ved nyere rettspraksis, eller om utviklingen har endret seg etter 2008. Jeg sitter derfor igjen med 43 avgjørelser avsagt fra november 2008 til og med november 2018, som danner grunnlaget for denne artikkelen.

Disse 43 sakene vil som nevnt bli sammenlignet med saker som gjorde seg gjeldende for JURK i perioden jeg var ansatt der. JURK er et rettshjelptiltak som tilbyr rettshjelp til alle som definerer seg som kvinner. Klientene som oppsøker JURK, mangler ofte midler til å søke bistand hos en advokat, samtidig som de etter fri rettshjelploven § 16 ikke har krav på fri rettshjelp. Dette kan føre til at de ikke har mulighet til å prøve sine krav i retten. Til tross for at dette kan skille JURKs klienter fra de ektefellene som fører saken for domstolen, kan det likevel være interessant å sammenligne saksforholdet ved el. § 59 (2) hos JURK med de typiske sakene som føres for lagmannsretten. En slik sammenligning kan være interessant fordi ikke alle saker som omhandler el. § 59 (2), havner for domstolen. Lagmannsrettsavgjørelsene er derfor ikke representative for alle norske skilsmisser. En kan ved en slik sammenligning få et mer sammensatt bilde av unntaksbestemmelsens betydning ved norske skilsmisser.

Ettersom JURK ikke bistår menn i samme juridiske situasjon, vil ikke JURKs saker være like representative som en sammenligning av lagmannsrettspraksis med en saksmengde der også menn er omfattet. Sammenligningen kan likevel være god ettersom man får et bilde av hvordan el. § 59 (2) påvirker kvinner som ikke tar saken til domstolen.

I analysen fokuseres det på el. § 59 og regelverket rundt bestemmelsen. Det betyr at det ikke foretas en vurdering av delingsreglene i ekteskapsloven og deres samlede virkning og forhold til diskrimineringslovgivningen. Selv om dette hadde gitt et mer helhetlig bilde av hvordan reglene ved et skifteoppgjør rammer kvinner sammenlignet med menn, har jeg likevel valgt å holde fokus på skjevdelingsbestemmelsen. Det må videre påpekes at de konklusjonene som trekkes, kun er basert på min og Nielsens analyse, og at dette vil påvirke muligheten til å komme med en endelig konklusjon.

Oversikt over regelverket

Det er flere rettsgrunnlag som gjør seg gjeldende i artikkelens analyser og vurderinger. Jeg vil i det videre presentere og redegjøre for de sentrale rettskilder og deres innhold.

For det første er el. § 59 (1) og (2) sentral. Skjevdelingsregelen i el. § 59 (1) gir ektefellene mulighet til å holde utenfor delingen den formue som klart kan føres tilbake til verdier som stammer fra før ekteskapet ble inngått, og som er ervervet under ekteskapet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen.

Hovedregelen ved et skifteoppgjør fremgår av el. § 58 (1). Utgangspunktet er likedeling av ektefellenes verdier etter at gjelden er trukket fra. Skjevdeling kan derfor ses på som et unntak fra likedelingen.

El. § 59 (2) kan videre ses på som et unntak fra el. § 59 (1) og retten til å kreve skjevdeling. Her kan retten til å holde verdier utenfor delingen falle vekk dersom det vil føre til et åpenbart urimelig resultat.

Det følger av ordlyden at det ved «åpenbart urimelig resultat» er snakk om et strengt krav, og at det skal mye til før unntaket kommer til anvendelse. Dette stadfester Høyesterett i Rt. 1999 s. 177 på side 183, da de påpeker at el. § 59 (2) anses som en snever unntaksregel. Det skal altså en del til for å få gjennomslag for krav om tilsidesettelse etter unntaksbestemmelsen. Den høye terskelen er fulgt opp i senere høyesterettspraksis. Senest i Rt. 2014 s. 769 konstaterte retten at den strenge forståelsen opprettholdes; førstvoterende sa seg enig i drøftelsen i 1997-avgjørelsen.

Går en så videre til diskrimineringslovgivningen, forbyr likestillings- og diskrimineringsloven § 6 diskriminering blant annet på grunnlag av kjønn. Dette inkluderer også et forbud mot direkte og indirekte forskjellsbehandling etter lovens §§ 7 og 8. Diskrimineringsvernet etter loven gjelder på alle samfunnsområder, jf. lovens § 2 (1).

Det er Diskrimineringsnemnda som skal håndheve bestemmelsene i likestillings- og diskrimineringsloven. I forbindelse med utforming av ny likestillings- og diskrimineringslov ble det klargjort at det ligger utenfor nemndas kompetanse å avgi ikke-bindende uttalelser om forholdet mellom likestillings- og diskrimineringsloven og annen lovgivning. Ettersom Diskrimineringsnemnda som håndhevingsmyndighet ikke har en slik kompetanse, har jeg valgt å fokusere på KDK og konvensjonens bestemmelser om diskriminering.

Etter menneskerettsloven § 2 (5) gjelder KDK som norsk lov og skal etter menneskerettsloven § 3 ved motstrid gå foran annen norsk lovgivning.

KDK art. 1 slår fast at kvinner har et særskilt diskrimineringsvern. Etter art. 1 menes med diskriminering av kvinner:

«enhver forskjellsbehandling, utestengning eller begrensning på grunnlag av kjønn som har som virkning eller formål å oppheve eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område, uavhengig av sivilstatus og med likestilling mellom menn og kvinner som utgangspunkt.»

Både direkte og indirekte diskriminering er omfattet av vernet etter KDK art. 1.

CEDAW har brukt flere betegnelser for å forklare begrepet «likestilling» i KDK art. 1. Det essensielle ved de ulike betegnelsene er at det ikke er tilstrekkelig at likestillingen forekommer i for eksempel nøytrale lover. Også ved anvendelsen og praksisen knyttet til lovene kreves det at kvinner og menn blir behandlet likt. Om direkte og indirekte diskriminering har CEDAW blant annet uttalt:

«Direct discrimination against women constitutes different treatment explicitly based on grounds of sex and gender differences. Indirect discrimination against women occurs when a law, policy, programme or practice appears to be neutral in so far as it re- lates to men and women, but has a discriminatory effect in practice on women because pre-existing inequalities are not addressed by the apparently neutral measure. Moreo- ver, indirect discrimination can exacerbate existing inequalities owing to a failure to recognize structural and historical patterns of discrimination and unequal power rela- tionships between women and men.»

Indirekte forskjellsbehandling og hva det innebærer, har også vært et tema i EU-retten. Begrepet «indirekte diskriminering» ble utformet av EU-domstolen i den såkalte Bilka-saken. Saken gjaldt en virksomhet som ga pensjonsrettigheter kun til sine heltidsansatte, og ikke til de deltidsansatte. Ettersom flertallet av de heltidsansatte var menn, og flertallet av dem som jobbet deltid, var kvinner, fant domstolen at det forelå indirekte forskjellsbehandling. Til tross for sin nøytrale utforming rammet regelverket kvinner hardere enn menn. Spørsmålet var da om forskjellsbehandlingen likevel var lovlig. For å avgjøre spørsmålet ble det spurt om forskjellsbehandlingen kunne begrunnes saklig, om den var nødvendig for å oppnå et legitimt formål, og om det var uforholdsmessig inngripende overfor kvinnene som ble forskjellsbehandlet.

CEDAW har lagt til grunn den samme fortolkning av diskrimineringsforbudet i KDK. Det betyr at Bilka-saken og uttalelsene om indirekte diskriminering også er relevant for innholdet i KDK art. 1 og art. 16.

Det følger videre av KDK art. 16c at det skal treffes alle tiltak som er nødvendige for å avskaffe kvinnediskriminering i alle saker knyttet til ekteskap og familieforhold. Med likestilling mellom menn og kvinner som utgangspunkt skal det sikres de samme rettigheter og ansvar i ekteskap og ved ekteskapsoppløsningen.

CEDAW er det organet som etter KDK art. 17 nr. 1 skal vurdere fremgangen ved gjennomføringen av Kvinnekonvensjonen. Etter KDK art. 18 er konvensjonsstatene politisk forpliktet til å rapportere til CEDAW. Når statene har sendt inn sine rapporter, vil komiteen utarbeide «Concluding observations» basert på statsrapporten. Disse avsluttende merknadene er ikke rettslig bindende for statene, men de fleste stater diskuterer og vurderer likevel kommentarene.

CEDAW har ikke uttalt seg direkte om den norske skjevdelingsregelen og hvordan den forholder seg til KDK. I de avsluttende merknadene til Norge fra 2012 kom CEDAW imidlertid med noen bemerkninger til ekteskap og familierelasjoner. Det ble påpekt at Norge burde iverksette tiltak for å utvide felleseieordningen til også å gjelde «intangible property». CEDAW ønsker at «intangible property» skal omfattes av felleseiemidlene, blant annet fordi komiteen er bekymret for at den nåværende ekteskapsloven ikke tar tilstrekkelig hensyn til kjønnsbaserte økonomiske ulikheter, f.eks. den økonomiske forskjellen som oppstår mellom ektefellene når den ene har inntektsgivende arbeid og den andre er hjemmeværende.

I november 2017 kom CEDAW med de nyeste avsluttende merknader (nummer 9) til Norge. Her gjentar komiteen nesten ordrett det de påpekte i sine foregående avsluttende merknader (nummer 8) i 2012. I punkt 49a gjentas det at Norge bør

«[e]nsure, in the case of divorce, that the concept of joint marital property extends to intangible property, including pension and insurance benefits and other career-related benefits, and that joint property is divided equally regardless of each spouse’s individual contribution, and take further legal measures, as needed, to compensate for the unequal share of women in unpaid work and the resulting losses they may experience in their earning capacity».

CEDAW har videre utarbeidet flere generelle kommentarer til KDK art. 16. I sin siste «General recommendation» til KDK art. 16 påpekte komiteen på generelt grunnlag viktigheten av at det også ved skilsmisser foreligger en økonomisk likestilling mellom kjønnene. De økonomiske fordeler og ulemper ved ekteskapet skal også ved ekteskapets slutt bæres av begge ektefellene. Under ekteskapet kan den ene ektefellen for eksempel bevisst ha investert sine arvede midler i en eiendom som ved skifteoppgjøret er i behold, mens den andre har forbrukt sin arv på familiens forbruksutgifter. CEDAWs uttalelse kan blant annet med dette få betydning også for el. § 59; man kan bli mer bevisst på at fordelingen av økonomiske investeringer får betydning for rimelighetsvurderingen etter el. § 59 (2).

Til tross for at disse kommentarene ikke direkte gjelder skjevdeling, kan de likevel få noe betydning for bestemmelsen. Dette fordi uttalelsene sier noe om hvordan CEDAW betrakter de norske delingsreglene og hva de bør inneholde.

Grunnen til at CEDAW ikke har uttalt seg direkte om skjevdelingsbestemmelsen, kan være at skjevdeling ikke har vært et uttalt tema i Norges skyggerapporter. Hvorfor dette ikke har vært problematisert i skyggerapportene, er usikkert, men det kan tenkes at bestemmelsens virkning ikke er tydelig kjent og derfor ikke viet oppmerksomhet av sivilsamfunnet.

Domsavgjørelsene og JURKs klienter

Domsavgjørelsene

Som påpekt i kapittel 2 vil jeg i den videre drøftelsen fokusere på de 43 avgjørelsene som er avsagt fra og med november 2008 til og med november 2018.

I de 43 sakene var det i alle, foruten LB-2009-135281, snakk om ekteskap mellom kvinner og menn. En kan dermed ta utgangspunkt i avgjørelsene og se hvordan el. § 59 (2) påvirker kvinner. Til tross for at LB-2009-135281 omhandler et registrert partnerskap, er avgjørelsen likevel tatt med i datagrunnlaget for å gi et helhetlig bilde av alle avgjørelser etter oktober 2008.

I 61 prosent av de 43 avgjørelsene var det kona som fremsatte et krav etter el. § 59 (2). I omtrent 35 prosent av avgjørelsene var kravet fremsatt av ektemannen, mens begge ektefellene fremsatte kravet i LG-2011-115918. I én sak, LB-2009-135281, var det som nevnt snakk om et registrert partnerskap mellom to kvinner. Prosentfordelingen gir et tydelig bilde av at det er flere kvinner enn menn som påberoper seg andre ledd. Ettersom det er et flertall av kvinner som fremsetter krav etter andre ledd, kan det tyde på at det i større grad er menn som har skjevdelingskravet i behold ved ekteskapets slutt.

Av de 43 sakene var det kun i 7 saker at kravet førte helt eller delvis frem. Av disse 7 sakene førte kravet helt eller delvis frem for kona i 6 saker, mens ektemannen fikk delvis medhold i sitt krav i kun RG 2012 s. 42. Det kan dermed tyde på at det økonomiske resultatet oftere blir åpenbart urimelig for kvinner sammenlignet med menn.

De momentene som fikk betydning i de 6 sakene der kravet førte helt eller delvis frem for kona, var blant annet hennes økonomiske resultat ved skilsmissen. Det ble videre lagt vekt på konas betydelige bidrag til fellesøkonomien og familiens ve og vel, og at hun hadde holdt ut i ekteskapet og holdt familien samlet. Også ekteskapets varighet fikk betydning for tilsidesettelse av ektemannens skjevdelingskrav. Videre ble det lagt vekt på at det kun var ektemannen som hadde fremmet et skjevdelingskrav i ektefellenes felles bolig. Det at kona hadde unnlatt dette, førte til at ektemannens krav delvis ble tilsidesatt.

En kan videre stille spørsmål om hvorfor det er slik at unntaksbestemmelsen hyppigere får gjennomslag for kvinner enn menn. Av de totalt 43 sakene var det 15 saker der ektemannen ikke fikk gjennomslag for sitt krav. Undersøker en disse avgjørelsene, begrunnes avslaget blant annet med at ektemannens og konas innsats for familien hadde vært lik. Videre var det snakk om skjevdelingskrav av liten økonomisk verdi sammenlignet med boets midler, samtidig som ektemannen ved to tilfeller hadde egne skjevdelingsverdier. I tillegg til disse momentene var det i noen saker snakk om kortvarige ekteskap. Som eksempel kan nevnes LB-2011-101920. Konas skjevdelingskrav var i denne saken begrenset til 29,82 prosent av boligens verdi, den resterende verdien skulle likedeles. Ettersom en stor del av boligen skulle deles likt mellom ektefellene, fikk også ektemannen en stor del av verdistigningen. Videre hadde ektefellene en lik innsats for familien. Dette førte til at ektemannens krav om at skjevdelingen ville føre til et åpenbart urimelig resultat, ikke førte frem.

I 3 av de 43 sakene ble kravet etter andre ledd raskt avfeid. I disse sakene er det derfor ikke tydelig hva som er begrunnelsen for resultatet.

Nielsens undersøkelse og funn

Ser en så på Nielsens funn fra 1993 til og med oktober 2008, påpeker hun at en undersøkelse av høyesteretts- og lagmannsrettspraksis viser at skjevdelingsregelen i el. § 59 rammer kvinner hardere enn menn, ved at kona oftere kommer dårligere ut økonomisk ved samlivsbruddet enn ektemannen. I sine undersøkelser finner hun at kona påberopte seg el. § 59 (2) i større grad enn det ektemannen gjorde. Av de sakene hun tar utgangspunkt i, påberopte kona unntaksbestemmelsen i omtrent 70 prosent av sakene, mens ektemannen i omtrent 30 prosent. Kravet førte frem i 25 av de 52 sakene for kona, mens kun i 5 av de 22 sakene for ektemannen. Dette viser at mine undersøkelser i hovedsak samsvarer med Nielsens tidligere utførte analyser. Også i tiden før november 2008 påberopte flere kvinner enn menn unntaksbestemmelsen, samtidig som flere kvinner enn menn vant frem med sine krav.

Videre viser også Nielsens undersøkelser de samme begrunnelser for hvorfor ektemannen ikke vant frem med sine krav. Det var i de fleste saker snakk om et skjevdelingskrav av liten verdi, samtidig hadde ektemannen selv et skjevdelingskrav. Videre kunne forskjellen begrunnes i at innsatsen til ektefellene hadde vært lik gjennom ekteskapet. Ekteskapets varighet fikk ikke betydning i noen retning ettersom det ikke var av lang varighet.

Hun bemerker videre at det faktum at flere menn enn kvinner påberoper seg krav etter el. § 59 (1), er med på å forklare hvorfor flere kvinner fremmer krav etter unntaksbestemmelsen i andre ledd. Dette funnet kan også bekreftes av hennes erfaringer som tidligere saksbehandler hos JURK. Selv om det også var tilfeller der kvinnene påberopte seg skjevdelingskravet etter første ledd, var det i hovedsak menn som fremmet et slikt krav.

JURKs erfaring

Typiske trekk ved JURKs saker

Når det gjelder JURKs klienter med skjevdelingsspørsmål, er det spesielt to klienttyper som er fremtredende. Fremstillingen vedrørende JURKs klienttyper er basert på erfaringer jeg og syv av mine kolleger hos JURK har gjort oss i løpet av et år som saksbehandlere og et halvt år som møteledere. JURK behandlet i 2017 659 saker som omhandlet ekteskapsrett, i 2018 var tallet 825. Klienttypene baserer seg på omtrent halvparten av disse sakene, da omtrent halvparten av klientene innenfor ekteskapsretten hadde spørsmål om skjevdeling.

For det første er det kvinnen i 40- til 60-årsalderen som har lagt et langvarig ekteskap bak seg. Denne kvinnen har hatt hovedansvaret for felles barn og hjem. Hun har enten vært hjemmeværende eller hatt en begrenset inntektsgivende stilling. Klienten har videre brakt med seg få verdier inn i ekteskapet. Hennes eventuelle inntekt er brukt på forbruksutgifter og er dermed sjeldent investert i noe av verdi. Ektemannen har på den andre siden ikke sjelden brakt med seg en bolig inn i ekteskapet, og deler av lånet tilknyttet boligen er ofte nedbetalt. Videre hender det også at ektemannen under ekteskapet har arvet en eiendom eller verdier som benyttes til nedbetaling av boliglånet. Mottar kona arv i løpet av ekteskapet, blir denne i flere tilfeller brukt til familiens underhold. Har hun skjevdelingsmidler i behold ved samlivets slutt, er disse langt mindre enn de verdiene ektemannen kan holde utenfor delingen. Til tross for et økonomisk fellesskap gjennom mange år er det ektemannen som sitter igjen med det meste av økonomisk verdi. Et slikt resultat fører til at kona må ut på bolig- eller leiemarkedet i en alder av 40–60 år samtidig som hun må skaffe seg en ny jobb med bedre lønnsinntekt.

For det andre er det klientgruppen fra Sørøst-Asia som har inngått ekteskap med en norsk mann som tidligere har vært gift. Kvinnen kommer ofte inn i ekteskapet uten gode norskkunnskaper og uten kjennskap til regelverket. Hun har videre få midler til rådighet både før og under ekteskapet. Har hun inntektsgivende arbeid, går inntekten til forbruksutgifter, og hun har således ikke mulighet til å spare opp store verdier under ekteskapet. Ettersom dette er ektemannens ekteskap nummer to, har han ofte store nettoverdier ved ekteskapets inngåelse. Mange av disse ekteskapene er kortvarige, noe som innebærer at heller ikke ektemannen har spart opp midler av nevneverdige betydning som går til likedelingen. Mens ektemannen ved ekteskapets slutt kan holde sine verdier utenfor delingen, står kona derfor igjen med midler av liten økonomisk verdi.

Typiske trekk ved lagmannsrettsavgjørelsene

Ser en så på lagmannsrettsavgjørelsene, kan en si at selv om saksforholdet varierer, er det også her noen likheter som kan fremheves. I flertallet av de 43 sakene der kona fremmer et krav etter el. § 59 (2), hadde hun gjennom ekteskapet en lavere inntekt enn ektemannen. Kona hadde samtidig hovedansvaret for barna og familiens hjem. Selv om også kona i flere saker endte med en tilfredsstillende økonomi, var det i mange av avgjørelsene ektemennene som satt igjen med det beste økonomiske resultatet. Det var ektemennene som i større grad hadde opparbeidet seg en mer stabil økonomi i løpet av ekteskapet og hadde skjevdelingsmidler i behold. Når det gjelder varigheten på ekteskapet, var det også her snakk om ektefeller som hadde vært gift i en lang periode, men også saker der den ene eller begge hadde vært gift tidligere.

Sammenligning av JURKs saker og lagmannsrettsavgjørelsene

Skal en så sammenligne sakstypene som var typiske hos JURK og lagmannsretten, må det påpekes at det kun er snakk om et utvalg av saker. En ser likevel at kvinner med saker for lagmannsretten får større verdier ved skifteoppgjøret enn JURKs klienter, enten fordi de får en større del av likedelingsmidlene, eller fordi de selv har verdier som kan holdes utenfor delingen. Samtidig blir deres økonomiske stilling bedre ettersom de i enkelte tilfeller vinner frem med sine krav etter el. § 59 (2). JURKs klienter sitter altså igjen med dårligere økonomi ved skilsmissen sammenlignet med kvinner i lagmannsrettsavgjørelsene. Dette kan også sies å være naturlig ettersom JURKs klienter i utgangspunktet har en dårligere økonomi enn kvinnene i lagmannsrettsavgjørelsene.

Selv om unntaksbestemmelsen skal rette opp i urimeligheter som skjevdelingskravet etter første ledd fører med seg, er dette sjelden tilfellet for JURKs klienter. Skal de vinne frem med sitt krav etter el. § 59 (2), er de avhengig av at deres tidligere ektemenn går med på å begrense sitt skjevdelingskrav. Dette fordi det kan tyde på, når en sammenligner saksforholdet med de lagmannsrettsavgjørelsene der kona fikk medhold etter el. § 59 (2), at JURKs klienter i flere tilfeller har mulighet til å vinne frem med sitt krav. De har imidlertid ikke råd til å engasjere advokat. Den største forskjellen mellom JURKs klienter og kvinnene i lagmannsrettsavgjørelsene blir derfor at JURKs klienter i mindre grad får prøvet sine krav for domstolen.

Når el. § 59 (2) i liten grad kan anvendes uten hjelp fra advokat, er ikke unntaksbestemmelsen tilstrekkelig til å rette opp i de urimeligheter som oppstår i saker utenfor domstolen. Bestemmelsen vil med dette ikke fungere etter sitt formål.

Er el. § 59 indirekte diskriminerende etter KDK?

Innledning

I det følgende blir det foretatt en vurdering av om el. § 59 kan sies å være indirekte diskriminerende etter FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (KDK) art. 1.

El. § 59 er i sin utforming kjønnsnøytral og er således ikke direkte diskriminerende. Spørsmålet blir derfor om det ved el. § 59 foreligger en indirekte diskriminering av kvinner.

El. § 59 (1) fører til at flere menn enn kvinner fremmer et skjevdelingskrav etter bestemmelsen. Analysen i kapittel 4 viser at det samtidig er flere kvinner enn menn som fremmer krav etter andre ledd. Av de 43 analyserte sakene fremmet kvinnen et krav etter unntaksbestemmelsen i hele 61 prosent av sakene. I tillegg til at flere kvinner enn menn fremmer krav etter el. § 59 (2), er det også flere kvinner som vinner frem med sine krav. Av de 43 analyserte sakene var det kun 7 saker der krav etter unntaksbestemmelsen førte helt eller delvis frem. Av disse 7 sakene vant kona frem med sitt krav i hele 6 saker. Dette viser at menns skjevdelingskrav i større grad fører til at resultatet ved samlivsbruddet blir åpenbart urimelig for kvinnen.

El. § 59 (2) er ment å rette opp de tilfeller der skjevdeling etter første ledd fører til et åpenbart urimelig resultat. Det er det økonomiske resultatet som står i fokus. Det betyr at dersom det økonomiske resultatet til den ikke-skjevdelende ektefellen blir åpenbart urimelig som følge av skjevdelingen, kan skjevdelingskravet helt eller delvis settes til side.

Min og Nielsens analyse viser imidlertid at flere kvinner enn menn havner i en dårlig økonomisk situasjon som følge av mannens skjevdelingskrav. Analysen av JURKs saker viser at selv om kvinnene kan påberope seg andre ledd, har de ikke midler til å nå frem med sine krav. Når kvinnen ikke har midler til å søke juridisk bistand, viser det seg at sjansen er minimal for å nå frem med et krav etter unntaksbestemmelsen. Det tyder derfor på at el. § 59 (2) ikke er nok til å unngå den urimeligheten et skjevdelingskrav kan føre med seg. Analysen antyder videre at denne urimeligheten rammer kvinner hardere enn menn.

Ekteskapsloven har ytterligere regler som skal bidra til en rimelig fordeling av ektefellenes verdier. Her kan for eksempel el. § 31 (3) nevnes. Bestemmelsen fastsetter at en hjemmeværende ektefelles arbeid i hjemmet skal vektlegges i vurderingen av om hun har blitt medeier i den inntektsgivende ektefellens verdier. Til tross for regler som denne, tyder drøftelse i kapittel 3 på at el. § 59 må bære deler av ansvaret for at kvinner i større grad enn menn får en utfordrende økonomisk fremtid ved samlivsbruddet.

Som nevnt i kapittel 3 har CEDAW gjentatte ganger uttrykt bekymring når det gjelder potensielle økonomiske forskjeller mellom kjønnene ved norske skilsmisser. De har i den forbindelse kommet med anbefalinger for at vårt regelverk skal samsvare med de krav KDK stiller, blant annet når det gjelder kravet etter KDK art. 16c som fastsetter at det skal treffes alle mulige tiltak som er nødvendige for å avskaffe kvinnediskriminering i alle saker knyttet til ekteskap og familieforhold. Dette vil også føre til at forbudet mot diskriminering etter KDK art. 1 etterleves.

Når el. § 59 fører til slike forskjeller mellom kvinners og menns økonomiske situasjon, vil bestemmelsen være i strid med CEDAWs anbefalinger. Bestemmelsen tar ikke tilstrekkelig hensyn til kjønnsbaserte økonomiske ulikheter. Bestemmelsens virkning er at det ikke foreligger en økonomisk likestilling mellom kjønnene ved skilsmissen slik CEDAW påpeker at KDK krever.

Den økonomiske forskjellen mellom kvinner og menn som det tyder på at el. § 59 fører til, gjør at det kan foreligge en forskjellsbehandling av kjønnene. Denne forskjellsbehandlingen kan innebære at utøvelsen av kvinners grunnleggende frihet på det økonomiske området blir svekket. El. § 59 kan således i sin anvendelse være i strid med KDK art. 1. Ved at en unnlater å foreta alle mulige tiltak for å avskaffe diskriminering av kvinner i saker knyttet til ekteskap, samtidig som kvinner ikke sikres de samme rettighetene som menn ved ekteskapsoppløsningen, kan el. § 59 også stride mot KDK art. 16c.

Når el. § 59 ved sin anvendelse kan ramme kvinner hardere enn menn, betyr det at bestemmelsen indirekte kan forskjellsbehandle kvinner.

Denne indirekte forskjellsbehandlingen har ikke blitt synlig problematisert i de 93 avgjørelsene, som inkluderer de omtalte 43, som dannet grunnlaget for min masteroppgave. En slik drøftelse er ikke tema for partene. Dette er overaskende ettersom vurderingen etter el. § 59 (2) er en helhetsvurdering der flere argumenter får betydning og avgjørende verdi. Argumentet bør i fremtiden få en større plass både i partenes og i rettens drøftelse.

En mulig indirekte forskjellsbehandling etter el. § 59 kan være lovlig dersom de tre vilkårene som nevnes i Bilka-saken, er oppfylt.

Saklig grunn

For det første må det foreligge en saklig grunn. Hvorvidt formålet er saklig, kommer an på om begrunnelsen er sann og om formålet er legitimt i det aktuelle tilfellet. Dersom begrunnelsen er riktig, oppstår det et spørsmål om den ivaretar en beskyttelsesverdig interesse. I denne vurderingen er det sentrale om formålet er av en slik art at prinsippet om likebehandling bør vike. Saklighetsvurderingen er en skjønnsmessig helhetsvurdering.

Hovedregelen ved skifteoppgjør er etter el. § 58 likedeling av ektefellenes verdier. Ved en fullstendig likedeling vil ektefeller også måtte dele de verdier som i utgangspunktet ikke er skapt av dem i fellesskap. Det kan i enkelte ekteskap føre til urimelige forhold dersom også disse verdiene skal likeledes. Lovgiver har derfor bestemt at det skal være mulig å kreve skjevdeling av enkelte verdier som i hovedsak ikke er skapt av ektefellene i fellesskap. Ektefellene kan da skjevdele de verdiene de hadde før ekteskapets inngåelse, eller som er mottatt ved arv eller gave under ekteskapet. Ved en mulighet til å holde disse verdiene utenfor likedelingen skal en unngå de urimelige forhold som en fullstendig likedeling kan føre til; en unngår å dele de verdier som ikke er skapt i fellesskap av ektefellene.

Skjevdelingsbestemmelsen kom til i den nye loven ettersom muligheten til å avtale særeie, ifølge lovgiver, ikke i tilstrekkelig grad ville bøte på urimeligheten knyttet til likedelingen. Under lovforarbeidene var det likevel klart at en skjevdelingsregel ikke kunne eksistere uten unntak. Begrunnelsen for unntaksbestemmelsen var blant annet at det i enkelte ekteskap kan være urimelig at et skjevdelingskrav fører frem. Etter dette kan det sies at selve formålet med skjevdelingen, altså å unngå urimelighet, er legitimt begrunnet. Det fører ikke til en diskriminering av kvinner. Ettersom formålet ikke fører til diskriminering, er forskjellsbehandlingen saklig begrunnet.

Nødvendig

Videre blir spørsmålet om forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå formålet.

I kravet til nødvendighet ligger at forskjellsbehandlingen må være ønskelig, på den andre siden kreves det ikke at forskjellsbehandlingen er avgjørende for å oppnå formålet. Foreligger det andre handlemåter som ikke er diskriminerende, som er egnet til å oppnå formålet og som ikke er uforholdsmessig ressurskrevende, vil dette imidlertid være et sterkt argument for at forskjellsbehandlingen ikke er nødvendig.

Ektefellene kan etter el. § 42 i ektepakt avtale at enkelte verdier skal unntas delingen. Det betyr at det finnes et alternativ til skjevdelingsbestemmelsen i de tilfeller der ektefellene er enige. Særeiebestemmelsen i § 42 kan derfor tale for at skjevdelingsbestemmelsen ikke er nødvendig for å oppnå det saklige formålet. Som nevnt ble imidlertid ikke særeiebestemmelsen ved utarbeidelse av ny lov ansett for å være tilstrekkelig for å reparere den urimelighet likedelingen kan skape. For fullstendig å reparere denne urimeligheten kan en tenke seg en forenkling av særeiebestemmelsen som et mulig alternativ. Ved en mulighet til å avtale at de verdiene som i dag skjevdeles ikke skal deles, kunne en unngått skjevdeling i de tilfeller der det blir særlig økonomisk tyngende for den ikke-skjevdelende ektefellen. På den andre siden vil en i et slikt tilfelle risikere å overføre den forskjellsbehandlingen kvinner opplever med skjevdelingsbestemmelsen, til særeiebestemmelsen. En kan frykte at flere kvinner føler seg presset til å avtale med ektemannen at han skal holde verdier utenfor delingen, og dermed er en like langt. Det kan derfor ikke utelukkes at el. § 59 er nødvendig for å unngå de urimelige situasjonene likedelingen kan føre til.

Forholdsmessig

For at den indirekte forskjellsbehandlingen skal være lovlig, kan den heller ikke være uforholdsmessig inngripende. Dette innebærer at det må foretas en proporsjonalitetsvurdering der en avveier konsekvensene for dem som rammes av forskjellsbehandlingen.

På den ene siden kan det argumenteres for at forskjellsbehandlingen er forholdsmessig ettersom el. § 59 (2) skal fange opp de tilfeller der resultatet blir åpenbart urimelig. Kvinner vil også være omfattet av dette vernet. På den andre siden viser det seg at andre ledd i sin virkning ikke er tilstrekkelig for å reparere den økonomisk vanskelige situasjonen flere kvinner havner i som følge av mannes skjevdelingskrav etter første ledd. Bestemmelsen, som en snever unntaksregel, går i det vesentlige hardest ut over kvinner og deres økonomi ved skilsmissen. Dette samtidig som et stort antall kvinner hindres i å bringe sitt krav inn for domstolen, fordi de ikke har økonomiske midler til å søke juridisk bistand. Dette kan tale for at forskjellsbehandlingen ikke er forholdsmessig.

Det er videre snakk om kvinner som en generell gruppe og dermed et stort antall kvinner som kan bli berørt av bestemmelsens virkning og den mulige indirekte forskjellsbehandlingen. Det foreligger derfor en gjennomgående forskjellsbehandling av kvinner. At et stort antall kvinner blir satt i en økonomisk vanskelig situasjon ved anvendelsen av første ledd, tyder på at den urimeligheten skjevdelingsbestemmelsen skal reparere, ikke virker etter sin hensikt. Siden el. § 59 i så stor grad rammer kjønnsskjevt, tyder det på at bestemmelsen er uforholdsmessig inngripende overfor kvinner.

Er skjevdelingsbestemmelsen uforholdsmessig inngripende overfor kvinner, vil det, uavhengig av om forskjellsbehandlingen er saklig begrunnet eller om den er nødvendig for å oppnå formålet, være snakk om en ulovlig forskjellsbehandling og dermed indirekte diskriminering. Selv om bestemmelsen er kjønnsnøytralt utformet, har den i realiteten en mulig negativ innvirkning på kvinners rettsstilling i forhold til menn. Det er virkningen av bestemmelsen som fører til den indirekte diskrimineringen. Formålet med skjevdelingsbestemmelsen kan derimot ikke sies å være diskriminerende. Virkningen av bestemmelsen var derfor utilsiktet av lovgiver.

Avslutning

Analysen i kapittel 4 og 5 tyder på at el. § 59 fører til at flere kvinner enn menn får en vanskelig økonomisk situasjon etter samlivsbruddet. Til tross for at flere kvinner enn menn når frem med sine krav etter unntaksbestemmelsen i andre ledd, er ikke dette nok. Bestemmelsen rammer trolig kvinner hardere enn menn og kan derfor være indirekte diskriminerende etter KDK art. 1.

Til tross for at den indirekte diskrimineringen kan betraktes som saklig begrunnet og mulig nødvendig for å oppnå det saklige formålet, er den trolig ikke forholdsmessig. Den mulige diskrimineringen er således ikke lovlig.

CEDAW påpeker at indirekte diskriminering kan bidra til å skape større forskjell mellom kjønnene på grunn av en manglende anerkjennelse av blant annet strukturelle forskjeller. Det betyr at el. § 59 til tross for unntaksbestemmelsen i andre ledd kan være egnet til å skape større forskjeller mellom kvinner og menn ved skifteoppgjøret.

I de avsluttende merknadene til Norge fra 2017 uttaler CEDAW at kjønnsnøytrale lover kan føre til en utilstrekkelig beskyttelse av kvinner mot både direkte og indirekte diskriminering. For å unngå indirekte diskriminering av kvinner anbefaler komiteen at lovgivningen utformes kjønnsbestemt og ikke kjønnsnøytralt på de mest utsatte rettsområdene. For å avhjelpe den indirekte diskrimineringen av kvinner hadde en løsning vært å påpeke i el. § 59 (2) at det i vurderingen skal tas særlig hensyn til hvorvidt skjevdelingen går ut over kvinner og deres økonomiske situasjon. Dette kunne ha kommet som en tilføyelse i andre ledd.

Som vist i kapittel 4 er det vanskelig å vinne frem med sine krav etter el. § 59 (2) uten hjelp fra rettsvesenet. Dette kan blant annet forklares med at bestemmelsen er skjønnsmessig utformet slik at det er vanskelig å vite hva vurderingen består i. En annen løsning kan derfor være å utforme bestemmelsen slik at bestemte kutt i skjevdelingskravet forekommer automatisk når det foreligger en gitt differanse i ektefellenes økonomiske situasjon. Dette kunne for eksempel vært inntatt som et femte ledd i bestemmelsen, eller som en ytterligere tilføyelse i andre ledd.

Det gjenstår å se om lovgiver ønsker å vurdere disse mulige problemstillingene for å sikre en konsekvent oppfølgning av KDK.

Litteratur

  • Byrnes, Andrew, «Article 1», i Marsha A. Freeman, Christine Chinkin og Beate Rudolf, The UN Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women: a commentary, Oxford: Oxford University Press 2012, s. 51–70.
  • Hellum, Anne, «Rettslig spydspiss: Diskriminerings- og likestillingsrettens kvinne- og kjønnsperspektiv», i Mette Hartlev, Stine Jørgensen. Helga Aune og Anne Hellum (red.), Ketsch me if you can – sociale rettigheder og ligestilling, København: Karnov Group 2017, s. 133–134.
  • Hellum, Anne, «Kvinnekonvensjonens betydning for det alminnelige kjønnsdiskrimineringsvern», i Anne Hellum og Kirsten Ketscher (red.), Diskriminerings- og likestilingsrett, Oslo: Universitetsforlaget, 2008, s. 58–84.
  • JURK (2017) Årsrapport (2017) ‒ https://foreninger.uio.no/jurk/publikasjoner/arsrapporter/arsrapport-2017.pdf (sitert 7.8.2019).
  • JURK (2018) Årsrapport (2018) ‒ https://foreninger.uio.no/jurk/publikasjoner/arsrapporter/%C3%85rsrapport%202018.pdf (sitert 6.8.2019).
  • Lødrup, Peter og Tone Sverdrup, Familieretten, 8. utgave, Oslo: Peter Lødrup og Tone Sverdrup, 2016.
  • Nielsen, Grete, «Skjevdeling i et kvinneperspektiv», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål nr. 2 (2009), s. 83–101 (sitert fra Idunn.no).
  • Strand, Vibeke Blaker, Diskrimineringsvern og religionsutøvelse, Oslo: Gyldendal juridisk, 2012.

Lover

  • Lov 13. juni 1980 nr. 5 om fri rettshjelp (rettshjelpsloven)
  • Lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven)
  • Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven)
  • Lov 16. juni 2017 nr. 50 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven)
  • Lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven)

Forarbeider

  • NOU 1978: 30, Innstilling til ny ekteskapslov – del II
  • Prop. 81 L (2016–2017), Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven
  • Prop. 80 L (2016–2017), Lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven)

Rettspraksis

  • Høyesterettsavgjørelser (sitert fra Lovdata)
  • Rt. 1997 s. 177
  • Rt. 2004 s. 108
  • Rt. 2014 s. 1248
    • Lagmannsrettsavgjørelser (sitert fra Lovdata)
    • LG-1998-1822–LG-1999-59
    • RG 2000 s. 916 (127-2000) (Frostating)
    • LB-1999-1319
    • LG-1999-1628
    • LE-2000-315
    • LB-2000-878
    • LF-2000-668
    • LG-2000-1051
    • LG-2000-1087
    • LB-2001-2406
    • LG-2001-1778
    • LB-2001-546
    • LE-2002-580
    • LB-2003-500
    • LB-2002-4006-1–LB-2002-4007-1
    • RG 2003 s. 1616 (225-2003) (Frostating)
    • LB-2003-985
    • LB-2002-2945
    • LB-2003-10249-2
    • LB-2003-8066
    • LF-2004-33162
    • LF-2005-14848
    • LB-2004-4241
    • LA-2004-44983
    • LA-2005-52069
    • LB-2004-6798
    • LG-2004-10078
    • LE-2004-89493
    • LG-2004-12149
    • LE-2005-19840
    • LG-2004-99716
    • LG-2005-79345
    • LH-2005-171833
    • LG-2005-175023
    • LG-2005-18263
    • LB-2005-121037
    • LG-2006-16399
    • LG-2005-28487
    • LG-2006-76894
    • LG-2006-1292
    • LG-2006-4909
    • LF-2006-125447
    • RG 2007 s. 1258 (Agder)
    • LE-2007-30335
    • LG-2006-152635
    • LG-2007-23041
    • LG-2007-45207
    • LG-2007-71346
    • LF-2007-191082
    • RG 2008 s. 1520 (Borgarting)
    • LB-2008-47786
    • LB-2008-15716
    • LG-2009-8932
    • LG-2009-10993
    • LG-2009-88329
    • RG 2009 s. 1596 (Borgarting)
    • LG-2009-104959
    • LB-2009-135281
    • LF-2009-196182
    • LG-2010-9425
    • LA-2010-115371
    • LB-2010-26139
    • LB-2011-20437
    • LA-2011-86653
    • RG 2012 s. 42 (Borgarting)
    • LA-2011-150849
    • LA-2011-188082
    • LB-2011-101920
    • LG-2011-115918
    • LA-2012-66795
    • LE-2012-87649
    • LF-2012-105337
    • LG-2012-445311
    • LB-2011-109348
    • LB-2012-110239
    • LB-2013-29143
    • LA-2013-13473
    • LB-2012-81159
    • LG-2013-14628
    • LA-2013-189807
    • LE-2014-21758
    • LB-2013-208065
    • LA-2014-105265
    • LB-2014-176592
    • LH-2015-19471-2
    • LG-2014-180475
    • LF-2015-83706
    • LG-2015-32963
    • LH-2015-195694
    • LA-2015-166345
    • LA-2015-74852
    • LA-2017-52011
    • LA-2017-34372

Internasjonale rettskilder

  • 1
    Ekteskapsloven § 58 (1).
  • 2
    CEDAW/C/NOR/CO/8 (2012), punkt 37 og 38 og CEDAW/C/NOR/CO/9 (2017b), punkt 49a.
  • 3
    Artikkelen bygger på egen masteroppgave fra høsten 2018 ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.
  • 4
    Søket er gjort under «avansert søk», og «lagmannsretter» er valgt under «rettsavgjørelser». Som søkeord er det brukt «åpenbart urimelig resultat», og som lovhenvisning «LOV-1991-07-04-47 § 59 (2)». Søket er begrenset til perioden 1999 til 2018. Siste søk er foretatt 18. november 2018.
  • 5
    Se kildelisten for en oversikt over de 93 saker. Det er disse avgjørelsene jeg tok utgangspunkt i ved min masteroppgave.
  • 6
    Nielsen (2009) s. 87.
  • 7
    JURK (2018) punkt 5.4.
  • 8
    Saksforholdet som fremstilles fra JURK er basert på saker fra den tiden jeg var ansatt.
  • 9
    Diskrimineringsombudsloven § 7 (2) jf. § 1.
  • 10
    Prop. 80 L (2016–2017) s. 78.
  • 11
    Strand (2012) s. 138–139 og Byrnes (2012) s. 59.
  • 12
    Byrnes (2012) s. 62–66.
  • 13
    CEDAW/C/GC/28 (2010), punkt 16.
  • 14
    Case 170/84, Bilka.
  • 15
    Hellum (2017) s. 134.
  • 16
    Case 170/84, Bilka, i avsn. 36.
  • 17
    Hellum (2017) s. 134.
  • 18
    Hellum (2008) s. 77.
  • 19
    CEDAW/C/NOR/CO/8 (2012) punkt 37 og 38.
  • 20
    CEDAW/C/NOR/CO/8 (2012) punkt 37 og 38.
  • 21
    CEDAW/C/NOR/CO/8 (2012) punkt 37 og 38.
  • 22
    CEDAW/C/NOR/CO/9 (2017b) punkt 49a.
  • 23
    CEDAW/C/GC/29 (2013) punkt 45.
  • 24
    Det norske sivilsamfunn (2012), (2017).
  • 25
    LB-2008-15716, LG-2009-8932, RG 2009 s. 1595 (Borgarting), LF-2009-196182, LG-2010-9425, LB-2011-20437, LA-2011-86653, LA-2011-150849, LA-2011-188082, LE-2012-87649, LF-2012-105337, LG-2012-45311, LB-2011-109348, LB-2012-110239, LB-2013-29143, LB-2012-81159, LG-2013-14628, LA-2013-189-807, LE-2014-21758, LB-2013-208065, LH-2015-19471-2, LG-2014-180475, LF-2015-83706, LG-2015-32963, LH-2015-195694, LA-2015-166345, LA-2017-52011, LA-2017-34372.
  • 26
    LB-2008-47786, LG-2009-10993, LG-2009-88329, LG-2009-104959, LA-2010-115371, LB-2010-26139, RG 2012 s. 42 (Borgarting), LB-2011-101920, LA-2012-66795, LA-2013-13473, LA-2014-105265, LB-2014-176592, LA-2015-74852.
  • 27
    LB-2008-15716, LA-2011-86653, LF-2012-105337, LG-2012-45311, LB-2012-110239, LF-2015-83706.
  • 28
    LA-2011-86653, LF-2015-83706.
  • 29
    LG-2012-45311.
  • 30
    LB-2012-110239.
  • 31
    LF-2012-105337.
  • 32
    LB-2008-15716.
  • 33
    LB-2008-47786, LG-2009-10993, LG-2009-104959, LG-2009-88329, LA-2010-115371, LB-2010-26139, LB-2011-101920, LG-2011-115918, LA-2012-66795, LB-2012-81159, LA-2013-13473, LA-2014-105265, LB-2014-176592, LH-2015-19471-2, LA-2015-74852.
  • 34
    LB-2008-47786, LG-2009-88329, LA-2010-115371, LB-2010-26139, LB-2011-101920, LG-2011-115918, LA-2013-13473, LA-2014-105265, LB-2014-176592, LA-2015-74852.
  • 35
    LB-2008-477686, LG-2009-10993, LA-2010-115371, LB-2010-26139, LB-2011-101920.
  • 36
    LA-2010-115371, LG-2011-115918.
  • 37
    LB-2011-101920, LA-2014-105265, LA-2015-74852.
  • 38
    LG-2009-104959, LB-2012-81159, LH-2015-19471-2.
  • 39
    Nielsen (2009) s. 83.
  • 40
    Nielsen (2009) s. 88–89.
  • 41
    Nielsen (2009) s. 89‒90.
  • 42
    Nielsen (2009) s. 88.
  • 43
    Erfaringene er hentet inn i forbindelse med min masteroppgave. Jeg utformet to eksempler på typiske klienttyper med skjevdelingskrav. Syv av de kollegene jeg jobbet i gruppe med hos JURK, godkjente og kom individuelt med tilbakemeldinger på eksempeltypene.
  • 44
    JURK (2017) punkt 4.2.
  • 45
    JURK (2018) punkt 4.2.
  • 46
    Rt. 2004 s. 108, i avsn. 27.
  • 47
    Nielsen (2009) s. 88.
  • 48
    Se kapittel 4.
  • 49
    Nielsen (2009) s. 83.
  • 50
    Prop.81 L (2016–2017) s. 316.
  • 51
    NOU 1987: 30 s. 79.
  • 52
    NOU 1987: 30 s. 85–87.
  • 53
    Prop. 81 L (2016–2017) s. 316.
  • 54
    NOU 1987: 30 s. 79.
  • 55
    Prop. 81 L (2016–2017) s. 316.
  • 56
    NOU 1987: 30 s. 85–87.
  • 57
    JURK (2018).
  • 58
    Case 170/84, Bilka, i avsn. 36.
  • 59
    CEDAW/C/GC/28 (2010) punkt 16.
  • 60
    CEDAW/C/NOR/CO/9 (2017b) punkt 12 og 13.
Copyright © 2019 Author(s)

CC BY-NC-ND 4.0