Minneord: Jens Petter Berg

Jeg ble kjent med Jens Petter Berg på Institutt for rettsinformatikk i 1992. Jeg var eksternfinansiert forsker, og Jens kom med et stipend fra Skatteetaten for å forske på temaet skatt og personvern. Skatt var det ikke mange som drev med på Institutt for rettsinformatikk. Vi ble fort venner, og Jens ble en del av det spennende miljøet som Jon Bing og Knut Selmer hadde bygget opp.

På Institutt for rettsinformatikk (IRI) var vi kollegaer i nesten 10 år. Kontakt hadde vi helt til han gikk bort den 21. april i år. Dagen før ble han hedret av sitt institutt ved OsloMet. Hans professorbedømmelse var nå formelt godkjent og i orden. Det var for oss som var der, en særdeles gripende og sterk opplevelse. Vi var nok alle smertelig klar over at det var siste gang vi så ham i live. Samtidig gledet vi oss sånn på hans vegne. Selve bedømmelsen var blitt forsinket, og kommisjonen måtte settes på nytt med til dels nye medlemmer – den avga sin meget positive og fortjente innstilling den 16. april, der Bergs betydning i nordisk rettsvitenskap ble understreket.

Jeg tror man må kjenne litt til Jens Petter Bergs bakgrunn for å forstå hans virke. Jens var jøde, og begge foreldrene overlevde Auschwitz ‒ far fra Norge med polsk bakgrunn, og mor fra Ungarn. Far overlevde kanskje fordi han var flink til å synge, og mor fordi hun var effektiv på fabrikken. Bærer man noe slikt med seg, må det forme en, og det gjorde det, men kanskje på en annen måte enn det en skulle tro. Jens var grunnleggende opptatt av rettferdighet og urett. Han hjalp mange, for eksempel som tillitsvalgt ved OsloMet. Videre var Jens uredd. Han brød seg aldri om det han skrev eller sa, var lønnsømt for ham selv. Jens slo også tilbake om han mente at urettferdigheten rammet ham.

Jens hadde sitt politiske hjerte på venstresiden; det var Jens jeg gikk sammen med i demonstrasjon mot Israels siste invasjon i Gaza. Men selv om dette var Jens’ ståsted, var han absolutt ikke dogmatisk. En høringsuttalelse han skrev i forbindelse med en skatterettslig lovendring, skapte eksempelvis stor begeistring hos Fremskrittspartiet ‒ noe han syntes var helt på sin plass.

Tidlig på 1990-tallet ble han redaktør for Kritisk juss. Han ble etter hvert en meget streng redaktør som ikke gikk av veien for å refusere hvem det skulle være. Han begynte tidlig med fagfellevurdering, og jeg tror ingen blir fornærmet av å høre at Jens Petter Berg virkelig løftet Kritisk juss til et juridisk tidsskrift i toppklasse. Selv bidro jeg ikke med noe der, utenom noen skarve illustrasjoner.

Så la oss nå se litt på Jens Petter Bergs forfatterskap. Jens’ hovedverk var hans doktoravhandling Rett og rimelighet i moralsk belysning fra 2008. Første gang han leverte, ble den underkjent, og flere på Det juridiske fakultet sa til ham at han bare burde erkjenne nederlaget og gi seg. Heldigvis gjorde han ikke det – han jobbet videre og leverte på nytt. Jeg var på disputasen hans, og har vel sjelden hørt noen få så mange lovord for en avhandling. Spesielt merket jeg meg et av komiteens medlemmer, professor Eva-Maria Svensson, som uttalte noe slikt som at slike verk som dette skrives ikke nå lenger, da alle skal igjennom det ph.d.-skoleopplegget en nå har. Jens Petter Berg var den siste dr. juris.

Doktorgradsarbeidet hans var vel opprinnelig ment å dreie seg om skatt og personvern, men endte med å bli et større rettsfilosofisk verk. Av baksideteksten går det frem at forfatteren utfordrer den alminnelige oppfatning ved å oppstille og begrunne enn grunnantakelse (hypotese) om at en urimelig avgjørelse av et rettsspørsmål ikke kan regnes som gjeldende rett.

Rimelighetshensynet er ikke bare et relevant moment, men et tungtveiende moment. Fra bedømmelseskomiteens innstilling ser vi videre at «[m]ed grunnantakelser sikter Berg til et argumentativt begrunnbart standpunkt til et vitenskapsteoretisk, filosofisk eller allment rettsteoretisk grunnproblem i norsk rettsvitenskap».

I professorbedømmelsen av 16. april, altså bare fem dager før han gikk bort, skriver komiteen ledet av professor dr. juris Kirsten Ketscher følgende om Jens’ doktoravhandling: «Afhandlingen drøfter først og fremmest norske forhold, men må tillige betegnes som et vigtigt bidrag til den nordiske retsvidenskab. Det var den ved sin fremkomst og det er den stadig.»

Når vi ellers ser på Jens’ publikasjoner, ser vi at flere av dem er innspill i offentlig og aktuell debatt ‒ provokative og engasjerende. Jeg nevner her noen av dem. Dette er arbeider som ligger i Lovdata og er heldigvis lett tilgjengelig:

Offentlige skattelister – i strid med EMK (Kritisk juss nr. 3 1998 og Lov&Data 1998 nr. 56, s. 1 (LOD-1998-56-1)). Her drøftet han den lange praksis med å gjøre skattelister offentlig tilgjengelig for alle. Så vet vi jo at siden Jens skrev dette, har det skjedd endringer som har medført mindre grafsing fra allmennheten i folks skattelister.

I Kritisk juss 1998, s. 289‒290 (KRJU-1998-289), er temaet riksadvokaten som provokatør, og her er han kritisk til at riksadvokaten ga klarsignal «til at politietterforskere fra ØKOKRIM og Kripos opptrer som provokatører på internettet i jakten på hackere, pedofile, distributører av barneporno og andre ‘nettskurker’». Her går Jens i rette med prosessen og er sterkt kritisk til at riksadvokaten nektet å offentliggjøre retningslinjene.

I Kritisk juss 2001, s. 223‒241 (KRJU-2001-223), skriver han en meget interessant og viktig artikkel med tittelen «Terroristbekjempelse etter 11. september 2001 – folkerettslige og menneskerettslige spørsmål». Her stiller han en del meget viktige spørsmål og diskuterer disse kritisk. Han stiller spørsmål om det var grunnlag for å bestride at terrorhandlingene 11. september 2001 måtte bedømmes som et væpnet angrep etter FN-pakten art. 51. Berg er i artikkelen kritisk til USAs argumenter og invasjonen i Afghanistan. Han går nøye igjennom folkerettslig praksis og teori.

Mye av Bergs forfatterskap dreide seg om menneskerettigheter, og da særlig personvern. Han bidro også på andre områder. I Norsk Lovkommentar skriver han om dyrevelferd, og i festskriftet til professor Stein Evju (2016) skriver han ‒ sammen med sin kollega førsteamanuensis Dag Flater Hwang ‒ om «Kvalifikasjonsprinsippet ved ansettelser i det offentlige ‒ innhold og utfordringer». Her redegjøres det for hva som utgjør kvalifikasjonsprinsippets materielle kjerne i lys av prinsippets historiske røtter; videre drøftes sentrale prosessuelle aspekter knyttet til saksbehandling, åpenhet og etterprøving.

Det er mange andre spennende bidrag fra Jens Petter Berg, mange av dem vil i lang tid fremover bli lest og sitert. Jens Petter Berg var en spennende uredd forsker ‒ og en dyktig fiolinist. Han var av den typen verden virkelig trenger. Så var han en god, hjelpsom og raus person ‒ og for meg en meget god venn som jeg savner dypt.