Rettspragmatismen i perspektiv

1 Innledning

Rettspragmatismen har vært og er en sentral tradisjon i nordisk rett og rettsvitenskap. Deler av tradisjonen har tidligere vært omtalt som «nordisk realisme». En bedre karakteristikk kan imidlertid være å se retningen som en form for pragmatisme.¹ Denne bestemmelsen plasserer også retningen tydeligere i forhold til andre tradisjoner og retninger, som blant annet den skandinaviske rettsrealismen.

I det følgende skal vi se på hovedtrekk i utviklingen av den nordiske rettspragmatismen, før vi går nærmere inn på hvordan rettspragmatismen kan karakteriseres.²

2 Utviklingen

Selv om man helt sikkert kan finne forløpere, er det vanlig å regne den danske rettsforskeren Anders Sandøe Ørsted (1778‒1860) som grunnleggeren av nordisk rettspragmatisme. Ørsted begynte med en kantiansk inspirert naturrettstenkning, som vi finner som grunnlag for prisavhandlingen fra 1798 om forholdet mellom moralens og rettslærens prinsipper.³ Men han gikk raskt over til en praktisk orientert rettstenkning.

Den direkte foranledning var den sterke striden i samtiden om trykkefrihetens grenser, der Ørsted, først i en bokanmeldelse og senere i en avhandling, behandlet trykkefrihetsforordningen av 1799.⁴ I forbindelse med denne avhandlingen ble Ørsted opptatt av rettsfilosofiske og statsrettslige undersøkelser, som førte til at han endret sine grunnleggende oppfatninger om filosofisk metode. Vendingen kom i en avhandling om grensene mellom teori og praksis i etikken, der Ørsted brøt med de oppfatninger av begreper og system som kjennetegnets metafysikkens filosofiske bestrebelser fra Platon og frem til hans egen tid.⁵

Det ligger i erkjennelsens vesen at den ikke kan oppfatte virkeligheten umiddelbart, men bare gjennom begreper, konstaterte Ørsted. Men våre begreper er ikke i stand til å «gennemtrænge og udtømme» virkeligheten. Naturens virkelighet er uendelig variert, og våre begreper må med nødvendighet oppstykke og forenkle den. Man må derfor være på vakt mot å gi begrepene en større rolle og realitet enn de fortjener. Utenfor matematikken kan man aldri oppstille skarpt avgrensede begreper svarende til fenomenene. Ørsted endte opp med et upreget pragmatisk syn på begreper som nødvendige og hensiktsmessige redskaper for tanken, med sikrere kjerne og vagere grense.

Ved denne metodologiske nyorienteringen viste Ørsted hyppig til Cicero i den tyske populærfilosofen Christian Garves utlegning. Ørsted hadde vært godt kjent med Garves kommentar til Ciceros De Officiis allerede da han skrev sin kantiansk inspirerte prisavhandling i 1797, men da som en posisjon han konsekvent argumenterte mot. Nå grep han tilbake til disse tekstene som grunnlag for en ny vei.

Det nye synet på språk og begreper fikk stor betydning for Ørsteds formulering av sin nye rettsteori. Vendingen ga Ørsted mulighet til å tilslutte seg en moderat skepsis av tilsvarende art som den Cicero hadde forfektet. En absolutt sikkerhet kunne man aldri oppnå i den relative sfære som de juridiske og moralfilosofiske spørsmål tilhørte, fremholdt Ørsted.⁶ Men dermed var det ikke sagt at man overhodet savnet holdepunkter. I uvissheten har man ifølge Ørsted både mulighet og plikt til å skaffe den beste kunnskap og handle etter den rimeligste innsikt, og man kan da berolige seg med at om man ikke treffer det rette, så har det i hvert fall ikke manglet på redelig vilje til å gjøre sitt beste.

Ørsteds filosofiske vending fikk betydning for hans juridiske metode. I hovedverket, Haandbog over den danske og norske Lovkyndighed fra 1822, tok han avstand fra både naturrett og rettspositivisme og forfektet en mellomposisjon i form av et pluralistisk syn på rettskildene. Ved siden av det positiverte lovstoffet og rettspraksis, som han også i stor grad så hen til i sine lange, argumenterende utredninger av rettsspørsmål, viste Ørsted hyppig til det han kalte naturlig rett, som han nærmere karakteriserte som «[d]et Retssystem, som saaledes har dannet sig selv ved den naturlige Retsfølelse, den sunde Fornuft, det borgerlige Livs Tarv, Retsgjenstandenes Natur og Folkets Sæder …».⁷ Denne henvisningen til praktiske argumentkilder har siden gått inn i vår lære om reelle hensyn som rettskilde.⁸ Opphavet til denne karakteristikken av sakens natur eller reelle hensyn var igjen Christian Garves populærfilosofiske skrifter, denne gang hans oversettelser av Aristoteles’ Den nikomakiske etikk og Politikken, slik det i detalj er påvist av Sten Gagnér.⁹

Det neste sentrale navnet i den nordiske rettspragmatismens utvikling er Anton Martin Schweigaard (1808‒1870), som i likhet med Ørsted, men skarpere og tydeligere enn ham, tok avstand fra den dominerende retning i samtidens tyske rettsvitenskap og på filosofisk grunnlag utformet et alternativt syn på juridisk metode. Den tyske rettsvitenskap tidlig på 1800-tallet var preget av Friedrich Carl von Savignys (1779‒1861) historiske skole. Til tross for navnet «historisk» var dette et metodeprogram med et sterkt formalistisk preg, der målet var å bygge opp et system av den romerske rett basert på skarpt avgrensede begreper og logisk gyldige deduksjoner. Schweigaard vendte seg mot dette, og mot tysk filosofi og tenkning for øvrig, i to sentrale artikler: «Betragtninger over Retsvidenskabens nærværende Stilling i Tydskland» i Juridisk Tidsskrift i 1834, og «Over den Tyske Filosofi», utgitt på fransk i tidsskriftet La France Litteraire i 1835. Som få andre før ham, og ikke så mange etter heller, maktet Schweigaard å splitte tåken og påvise hvordan den såkalt nye tyske filosofi, så langt fra å være et radikalt brudd, var en forlengelse av den gamle metafysikken i en ny skikkelse. På tilsvarende måte som Ørsted kritiserte Schweigaard hvordan samtidens tyske filosofi og rettsvitenskap tingliggjorde sine begreper, tok for gitt at skarpe skiller mellom begrepene hadde gyldighet for de underliggende fenomener, og at oppgaven besto i å avdekke eller oppbygge et system. Opp mot dette satte Schweigaard et syn på begrepsmessige avgrensninger som vilkårlige grensedragninger, satt opp av rent praktiske hensyn, og som derfor ikke måtte tillegges større vekt enn det. Den juridiske metoden så Schweigaard som en art praktisk problemløsning ut fra en flerhet av kilder og hensyn. Schweigaard ville søke løsningen av rettsspørsmål gjennom en samvittighetsfull avveining av alle interesser og momenter.¹⁰

Ørsted og Schweigaard ble siden stående som de to store grunnlagsskikkelser for norsk og dansk rettsvitenskap gjennom hele 1800-tallet. Vel så man en økt oppmerksomhet omkring begreper og system i nordisk som i tysk rettsvitenskap. Flere forfattere fremholdt Ørsted og Savigny som likeverdige forbilder for nordisk rettsvitenskap og metodelære, som for eksempel den danske rettsforskeren A.W. Scheel i sitt store verk Privatrettens almindelige Deel fra 1865. Men Ørsted og Schweigaard beholdt sin makt over sinnene, og selv en så betydelig skikkelse som Francis Hagerup kunne av sin yngre kollega Fredrik Stang fremstilles som «gjærdesmutten paa ørnens ryg».¹¹ Nettopp den nevnte Fredrik Stang var, omkring 1900, sammen med blant andre Viggo Bentzon og Carl Ussing i Danmark ansvarlig for en slags Ørsted-renessanse og klarere formulering av innholdet i en felles plattform, da gjerne omtalt som «nordisk realisme». Carl Axel Reuterskiöld, Vilhelm Sjögren og Tore Almén kan sees som svenske eksponenter for tilsvarende tenkning.

Tilhengere av denne «nordiske realismen» kom i konflikt med eksponentene for den nye skandinaviske rettsrealismen fra slutten av 1920-årene, skarpest ved konfliktene mellom Alf Ross (1899‒1979) og professorene ved Københavns Universitet. Ross og Frederik Vinding Kruse (1880‒1963) utvekslet mange verbale slag i en lite oppbyggelig serie med konfrontasjoner, der Vinding Kruse med sine overdrevne ambisjoner på vegne av rettslæren til slutt bidro til å bringe hele den realistiske tradisjonen i miskreditt. Tilbake sto Alf Ross som tilsynelatende seierherre, sammen med sine svenske kolleger Axel Hägerström, Vilhelm Lundstedt og Karl Olivecrona. Ross og rettsrealistene fikk betydning politisk og for juristenes holdning til tolkningsoppgaven i rettsanvendelsen.¹² Rettsrealismen fikk også verbal tilslutning fra en rekke fremstående rettsvitere fra Poul Andersen til Torstein Eckhoff.

Men virkningshistorien tyder på at rettsrealismen på langt nær stakk like dypt i rettsvitenskapelige resultater og praktisk metodelære.¹³ Mest illustrerende i så måte er kanskje Alf Ross’ egen metodelære, som til tross for innpakningen i et logisk positivistisk vitenskapssyn, med den mye omtalte og omdiskuterte prognoselæren som sentralt utslag, i sitt innhold viser seg som en praktisk orientert lære om en flerhet av rettskilder med reelle hensyn som sentral kategori og i god kontakt med fremtredelsesformer i det praktiske rettsliv.¹⁴ Og når vi vender oss til rettsvitenskapelige verker og verker om juridisk metode fra toneangivende forfattere, ser vi at det antimetafysiske grunnsyn og den konsekvent gjennomførte empirisme ikke har stukket dypt. Å benekte rettsnormenes eksistens var rett og slett ikke noe godt utgangspunkt for en grunnlagsteori om rettsvitenskapen.

3 Hva er pragmatisme?

Når vi skal karakterisere den nordiske rettspragmatismen, kan vi ikke regne med å ende opp med et sett med gjensidig utelukkende og uttømmende kategorier som definitorisk setter pragmatismen på plass uten unntak.¹⁵ Pragmatismen kjennetegnes i likhet med sitt opphav i antikkens retoriske tenkning, sin slektning i den amerikanske filosofiske og rettslige pragmatisme (Charles Sanders Peirce, William James, Oliver Wendell Holmes mfl.) og sine forskjellige varianter i vår egen tids tenkning vel så mye av måten man tenker på, som av innholdet i det man tenker. Som William James sa, står ikke pragmatismen for noen bestemte resultater, den er kun en metode.¹⁶ Pragmatismen er slik sett heller ingen skole, men et forsøk på å overskride filosofiens skolestrider, for å konsentrere oppmerksomheten om problemer som det faktisk betyr noe å få løst. Grunnen til at man ikke tidligere har arbeidet med slike problemer, er ifølge pragmatistene nettopp at man har forblitt hengende i ufruktbare diskusjoner om forholdet mellom ord som man feilaktig har tatt som betydningsfulle for hvordan virkeligheten er og henger sammen. Pragmatismen er derfor også i stor grad kjennetegnet ved hva den tar avstand fra, like mye som hva den tilslutter seg. Det pragmatismen tar avstand fra, er de ofte implisitte forestillinger og premisser som ligger til grunn for den filosofiske tradisjonen fra Platon til den tidlige Wittgenstein og de logiske positivister, nemlig at det i enhver filosofisk sammenheng er nødvendig å gå ut fra sikre utgangspunkter og bygge på logisk gyldige slutninger for å nå brukbare resultater. Pragmatismen vender seg selvsagt ikke imot logikken og dens gyldighet innenfor sitt felt. Men en pragmatist hevder at logikken – til tross for dens løfte om nødvendig sanne resultater – er av begrenset anvendelighet i praktiske spørsmål om hvordan vi skal handle, der blant annet politikk, moral og juss hører hjemme.

Nettopp denne avgrensningen av logikkens og de formelle systemenes relevans er grunnleggende for pragmatismen. Motivasjonen for et slikt oppgjør er ikke bare av intellektuell, men også av praktisk og moralsk art. Det det handler om er å vinne innsikt og kunnskap som vi kan bruke, bruke for å rette og forbedre det vi kan gjøre noe med i vårt praktiske handlingsliv i samfunnet og ellers. Man kan derfor kanskje si at det ligger et slags moralsk imperativ bak den pragmatiske innstilling. Man søker kunnskap for å oppnå ønskede resultater, og enhver lære eller metode som ikke bærer frukt, er slik sett ikke bare feil, men også forkastelig.

På denne bakgrunn er det innlysende hvordan pragmatismen passer særlig godt som grunnlagsteori eller grunnleggende metode for juss og rettsvitenskap. Rettsvitenskapen er en praktisk vitenskap. Den tar utgangspunkt i problemer som den nødvendige regulering av samfunnslivet byr på, og søker å løse disse med forskjellige metoder og ved å trekke veksler på ulike kilder. Å ekstrahere prinsipper og sette disse i system, slik de romerske juristene var de første til å gjøre, er et svar på et slikt praktisk problem: det gjør det vesentlig enklere å behandle og løse andre spørsmål som dukker opp innenfor systemet. Men å dyrke dette systemet som et mål i seg selv blir å fjerne vitenskapen fra dens grunnlag. De romerske juristene beholdt alltid denne bakkekontakten. Hvis de praktiske hensyn tilsa noe og systemet noe annet, var det systemet som måtte vike. Siden har det vært mange eksempler på at vitenskapen har fjernet seg fra livet. Nå kan aldri en faktisk eksisterende rettsorden virkelig fjerne seg fra livet, for det er fra livet den får sine problemer. Men ved å dyrke begreper og system kan en rettsvitenskap og en rettspraksis som forholder seg til en levende rettsorden, dyrke en bestemt tilnærming til disse praktiske spørsmål. En formalistisk juridisk metode, med sterk vekt på begreper og system, eller med særlig oppmerksomhet omkring ordlydsfortolkningen, vil derfor verken være fjernere eller nærmere de rettslige problemer som den behandler, men den vil behandle dem på særlige måter. Nye spørsmål vil alltid dukke opp, de rettslige regler og deres begreper vil aldri bli presise nok; det vil alltid med nødvendighet være også andre interesser og hensyn som spiller inn når rettslige spørsmål skal løses. Men et formalistisk system eller en strengt ordlydsbunden tolkning kan tilsløre at dette skjer, og slik sett gi rettsanvendelsen et større preg av nødvendighet enn det egentlig er dekning for. Av disse grunner er det ikke bare metodologisk, men også praktisk og etisk viktig å ta avstand fra formalismen.

Til tross for at pragmatismen slik sett er en type rettslig tenkemåte som med nødvendighet kan anta mange ulike skikkelser, og ikke har noen egentlig dogmer som er særegne for seg, lar det seg gjøre å oppstille noen typiske kjennetegn på pragmatisk tenkning. Denne modellen kan sees som en idealtype, der de enkelte forekomster kan ligge mer eller mindre nær opptil idealtypen. Pragmatismen kan således sies å være kjennetegnet ved ti elementer:

Vi skal kort se litt nærmere på hvert element.¹⁷

Pragmatismen er antifundamentalistisk. Det betyr at den tar avstand fra oppfatningen om at det er nødvendig å grunnlegge erkjennelsen i et sikkert utgangspunkt. Grunnen til at pragmatismen tar avstand fra denne bestrebelsen, er at man i så fall gir seg i kast med en umulig oppgave, som leder enten til dogmatisme eller skeptisisme. Den samlede filosofihistorie fra Platon til vår egen tid beviser at dette både er en umulig og en ufruktbar oppgave. Vi må oppgi denne jakten på sikkerhet ‒ trangen til at noe skal være absolutt. En viss skeptisisme er uunngåelig. Men dermed er det ikke sagt at ikke det er mye vi kan vite med en lavere grad av sikkerhet. Vi kan formulere hypoteser og teste dem, og hvis de består testene, kan vi bygge på dem inntil vi får nye og bedre. Vi kan ta utgangspunkt i premisser som alle eller de fleste vil akseptere, og ut fra dem argumentere med holdbare slutninger og ut fra akseptabelt belegg. Både empirisk vitenskap og rettsforskning kan bestå uten fundamenter.

Pragmatismen er videre antiformalistisk. Noe av tiltrekningen ved den filosofiske fundamentalismen er at så sant man har sikre utgangspunkter og trekker logisk gyldige slutninger, så må konklusjonene være nødvendig sanne og derfor aksepteres av alle. Slutningene er tvingende, og resonnementene skal da også kunne tvinge andre. Pragmatismen stiller seg kritisk til en slik oppfatning av logikkens rolle. For det første er det etter pragmatisk oppfatning begrenset hva man kan utrette med logikk. Man kan selvsagt utlede nødvendige konsekvenser av påstander, som senere for eksempel kan testes (hypotetisk-deduktiv metode). Man kan også bruke logikken kritisk til å undersøke hva som følger av bestemte påstander, og påvise inkonsekvenser, absurde konsekvenser eller andre tankemessige problemer. Men logikken kan ikke på samme måte brukes konstruktivt. Med den formelle logikken som redskap kan vi aldri få vite mer enn det vi allerede vet. Logikkens rolle er begrenset.

Sammen med antifundamentalismen representerer antiformalismen et kraftig oppgjør med den filosofisk-systematiske tenkemåten som har vært vanlig fra Platon til de logiske positivister. Pragmatismen tar ved dette avstand fra ethvert forsøk på å bygge et formelt system med grunnlag i betinget kunnskap. Pragmatismen spiller, som Louis Menand har uttalt, rollen som termitt som underminerer fundamenter, oppløser distinksjoner, tar luften ut av abstraksjoner og påviser hvordan det virkelige kunnskapsarbeidet gjøres andre steder enn på de filosofiske institutter.¹⁸

Pragmatismen står videre for en retorisk språkoppfatning. Også dette kan sees som en tese vendt mot et sentralt premiss i den filosofisk-systematiske tradisjon, nemlig at begreper har et entydig meningsinnhold som er det samme i alle sammenhenger, og som er skarpt avgrenset fra betydningen til alle andre begreper. Ved siden av de logisk gyldige slutningene, og troen på de sikre utgangspunkter, er det en slik begrepsoppfatning som ligger til grunn for ethvert formelt system. Pragmatismen ser på begreper som redskaper vi bruker for å forstå og håndtere våre sosiale og praktiske forhold. Begrepene er brukbare så sant de er egnet til slike formål, og har ingen egen gyldighet eller hensikt utover det. Når virkeligheten ikke er strengt inndelt med skarpe skillelinjer (hvor mange trær må du ha for at det skal være en skog?), er det som regel liten vits i å late som om begrepene kan brukes på slik måte. Pragmatismen ser derfor på begreper i praktiske vitenskaper som etikk og juss som iboende vage og med flytende ordgrenser. Pragmatismen avviser derfor også bruken av begrepspar med skarpe grenser mellom gjensidig utelukkende alternativer (dikotomiene). Etter pragmatismens oppfatning er det kontinuitet og gradvise overganger som kjennetegner fenomenene (kontinuitetsprinsippet), og begrepene må forholde seg til det.

Pragmatismen står for en problemorientering. Også dette trekket kan sees som et alternativ til den filosofisk-systematiske tradisjonens tendens til å være opptatt av systemet. Systemtenkningen i moderne praktisk filosofi som etikk og juss stammer fra den rasjonalistiske naturrettens forsøk på å bruke euklidsk geometri som modell for retts- og morallæren. Christian Wolff (1679‒1754) regnes som den fremste eksponent for en slik tendens i den rasjonalistiske naturretten, men systemtrangen gjorde seg gjeldende også etter oppgjøret med naturretten, både hos Savigny og hans etterfølgere i den historiske skolen, og senere i nykantiansk preget rettstenkning, som hos den østerrikske rettsfilosofen Hans Kelsen (1881‒1973). I rettstenkningen var det såkalte lukeproblemet et utslag av systemtankens makt over sinnene langt utpå 1900-tallet. Problemet gikk ut på om det kunne finnes rettsspørsmål som ikke hadde en løsning i gjeldende rett, og hvordan man i så fall skulle gå frem for å løse disse. Kunne man bygge på frie vurderinger (reelle hensyn)? Enkelte tyske rettsforskere på 1800-tallet hevdet at det rent prinsipielt ikke kunne tenkes rettsspørsmål som det ikke fantes svar på. Systemet var per definisjon fullstendig. Så sent som i 1934 gjorde Hans Kelsen gjeldende samme oppfatning.¹⁹ Hvis man tar utgangspunkt i rettsproblemer snarere enn i rettssystemet, blir lukeproblemet nærmest meningsløst. Det er klart at det finnes spørsmål som den positive retten ikke har svar på, og i så fall får juristen gjøre bruk av de beste kilder og grunner som er tilgjengelig. Igjen kan man kanskje si at jussen ligger særlig godt til rette for en pragmatisk rettsteori; jussen er i eminent forstand en problemorientert virksomhet. De juridiske spørsmål oppstår ved saker eller spørsmål i det praktiske rettsliv, som søkes løst ved å se hen til rettens kilder og de slutninger som kan trekkes fra disse. Dermed er det ikke sagt at det ikke også fra et pragmatisk ståsted kan være interesse for systemer. Men på samme måte som når det gjelder logikkens rolle, må utvikling og bruk av systemer skje med korrekt forståelse av deres stilling og begrensninger. Systematisering av rettsstoffet tjener en viktig pedagogisk hensikt samtidig som det gjør retten mer tilgjengelig og lettfattelig for brukerne. Det er derfor gode grunner for å systematisere rettsreglene. Men systemets krav kan ikke diktere de rettslige løsninger. Noen ganger kan systemhensyn veie tungt. Andre ganger må hensynet til system og konsekvens vike for å finne praktisk gode løsninger.

Pragmatismen kan videre sies å være kjennetegnet ved en erfaringsorientering. I sin vekt på praktiske problemer, måter å tenke og drive vitenskap på som gir praktiske resultater, blir pragmatismen nesten med nødvendighet vendt mot empirien og den erfarbare virkelighet. Her deler pragmatismen et viktig kjennetegn med store deler av moderne filosofi, den såkalte filosofiske empirismen fra John Locke (1632‒1704) frem til Rudolf Carnap (1891‒1970). Men pragmatismen presenterer empirismen i en mer radikal og mer akseptabel skikkelse enn denne. Pragmatismens empirisme, dens erfaringsorientering, er nemlig frigjort fra de filosofiske uvanene man har hatt felles med rasjonalistene – jakten på sikre fundamenter, den overdrevne troen på logikkens muligheter, systemets tvang. Pragmatismen vender seg i stedet, som William James uttaler, mot det konkrete og tilstrekkelige, mot fakta, mot handling og mot effekt.²⁰ Pragmatismen kan beskrives som empirisme uten det fundamentalistiske innslaget. Pragmatismen er ikke først og fremst empiristisk i erkjennelsesteoretisk forstand, men erfaringsnær.

Pragmatismen er videre karakterisert ved konsekvensorientering. Det er sentralt i pragmatisk tenkemåte at man skal bedømme teorier og begreper etter hvilke konsekvenser de har. Hvis en distinksjon ikke har praktiske konsekvenser, eller hvis konsekvensene er uheldige, for eksempel fordi den utgjør en ugyldig dikotomi som bryter opp en graduell overgang, vil en pragmatist se bort fra den eller søke en bedre formulering. Konsekvensorienteringen har også sammenheng med den praktiske orienteringen, mot hva som virker, effektene av det vi tror på og det vi gjør.

Pragmatismen er videre kjennetegnet ved moderat skeptisisme. Pragmatismen blir som følge av antifundamentalismen, antiformalismen og den praktiske, erfaringsorienterte og konsekvensorienterte tenkemåten skeptisk. Men det er en skeptisisme som holdes i sjakk av trangen til å utrette noe. En radikal skeptisisme blir lett til «intet nytter» eller «anything goes», holdninger som kan være ufruktbare og farlige hver på sin måte. En skeptisisme som avviser absolutte sannheter til fordel for tentative, men brukbare hypoteser og slutninger, gir rom for toleranse i tros- og verdispørsmål, og teknologi og vitenskap i praktiske spørsmål. Pragmatismen er en filosofi som passer godt for politikk og samfunnsspørsmål. Den sikter ikke mot å gi veiledning for den som søker fullkommenhet. Men fullkommenhet er heller ikke et praktisk ønskelig mål for samfunnsliv og politikk. Det har vi sett i Maos Kina. Fullkommenhet kan være et mål for den enkelte for sitt private liv.²¹ Og kanskje er pragmatisk tenkning da ikke tilfredsstillende. Men i samfunnsspørsmål gir pragmatismens moderate skeptisisme rom for å gå frem skrittvis med sosiale reformer basert på den beste tilgjengelige kunnskap og med stadig bevissthet om at vi alltid kan ta feil.

Juss kan sees som moderat skeptisisme satt i system. Det finnes mange påstander om hva som er gjeldende rett, som vi kan være temmelig sikre på er riktige. Men det finnes også en rekke spørsmål der det kan gis gode grunner for flere ulike løsninger. Slike spørsmål kommer med jevne mellomrom for domstolene, der Høyesterett, eller et annet organ som avgjør i siste instans, regelmessig fastslår hva som skal være riktig svar. Slik utvides området for det mer eller mindre sikre gradvis, men samtidig er det gjerne slik at samfunnsforhold og ny lovgivning fører til at det oppstår nye usikre områder. Og noe tilsvarende gjelder for rettsutviklingen gjennom ny lovgivning. Det er sjelden vi kan vite med sikkerhet hva som vil bli følgene av nye lovregler, men ofte kan vi innhente kunnskap eller gjøre undersøkelser som gir oss gode grunner for å velge den ene eller andre rettstekniske løsningen. En moderat skeptisisme gjør det også grunnleggende fornuftig og legitimt å la lovgivning være en oppgave for folkevalgte organer, som vel sjelden representerer den beste innsikt i de spørsmål man har oppe til behandling, men i stedet representerer viljen til de ulike deler av befolkningen. Lovgivningsprosessen i et moderne demokrati som Norge er gjerne nettopp et samvirke mellom politisk vilje uttrykt gjennom de folkevalgte organer og sakkunnskap innhentet med vitenskapelige metoder.

Pragmatismen er videre pluralistisk. I og med at skarpe grenser mellom begrepene avvises, og særlig de strenge dikotomiene behandles med stor grad av skepsis, vil det lett fremstå som vilkårlig å avgrense de relevante erkjennelsesmidler til ett eller to. I valget mellom rasjonaliteten og empirien sier pragmatismen ja takk begge deler. I valget mellom de tekstbaserte kilder og de frie vurderinger (reelle hensyn) sier den rettslige pragmatiker ja takk begge deler. I en av de virkelig store og langvarige diskusjonene i rettsfilosofien, diskusjonen mellom naturrett og rettspositivisme, står pragmatismen på tilsvarende måte for en mellomposisjon. Spørsmålet er ikke riktig stilt hvis man får enten rettspositivisme eller naturrett som svar. Spørsmålet er ikke hva som er rettens grunnlag, men fra hvilke kilder man kan hente argumenter til rettslige resonnementer. I et moderne demokratisk samfunn er det klare utgangspunkt at de autoritativt fastsatte skriftlige kilder (lov, forskrift, etc.) veier tyngst. Men i og med at selv det mest komplette lovverk ikke løser alle spørsmål, vil man måtte ty til også andre momenter og vurderinger. I vår tid er det ikke vanlig å omtale slike frie vurderinger som «naturlig rett», slik som de romerske jurister og Ørsted gjorde. Men i spørsmål som det om rettsvernsakten ved overdragelse av løsøre ville både de romerske jurister, Ørsted og dagens norske jurister være enige om innholdet i de hensyn som særlig har betydning.

Pragmatismen kan sies å ha en kontekstualistisk karakter. Det vil si at tanker og handlinger, teori og praksis må sees i sin sammenheng for å kunne forstås. Det innebærer at ord og uttrykk i rettslige tekster må sees i forhold til den språklige sammenhengen de inngår i. Det innebærer også at rettsregler og rettslige resonnementer også må sees i lys av den praktiske sammenheng de inngår i. Retten er en del av samfunnet og må analyseres og anvendes i lys av det. Retten er menneskelig verk som må forstås i lys av sin rolle i samfunnet. For å fastslå innholdet i en rettsregel må man forstå poenget med regelen. Og poenget kan man bare forstå ved å forstå sammenhengen. Synspunktet har også betydning for rettsvitenskapen, som ikke kan drives i isolasjon, men må forholde seg til andre fag og vitenskaper som behandler problemer som finnes innenfor de livsområder som rettsreglene regulerer. Pragmatisk rettsoppfatning peker derfor mot behovet også for en empirisk rettsforskning.

Endelig kan det legges til som et kjennetegn ved pragmatismen en språklig stil med vekt på enkelhet og klarhet. Det er gjennom språket vi blir bevisst om fenomenene og kan kommunisere våre erfaringer til andre. Språk gjør kultur og sivilisasjon mulig. Derfor er det heller ikke likegyldig hvordan vi bruker språket. Å uttrykke seg enkelt og klart er nødvendig for det språket skal utrette. Klarhet for pragmatismen skapes ikke bare ved å uttrykke alt bokstavelig, men også ved hjelp av bilder, lignelser og andre anskueliggjørende virkemidler.

Denne karakteriseringen av pragmatismen gir tradisjonen fra Ørsted og Schweigaard en klarere profil i nordisk rettsvitenskap. Karakteristikken tydeliggjør de sentrale kjennetegn ved denne typen rettsteoretisk grunnlagstenkning. Den viser oss også at retningen hviler på et teoretisk reflektert og avansert grunnlag. Det er ikke tale om en rent praktisk og ureflektert tilgang til de rettslige problemene.

4 Avslutning

Den nordiske rettspragmatisme har vært og er en dominerende retning i norsk og nordisk rettsvitenskap og praktisk juss, og har sitt opphav i Ørsteds og Schweigaards brudd med den toneangivende retning i tysk rettsvitenskap tidlig på 1800-tallet og formuleringen av et alternativt filosofisk grunnlag for rettsvitenskapen. Pragmatismen er ikke en egen teori med bestemte standpunkter, men en metode og en innstilling. Den står som kontrast til en dominerende filosofisk tradisjon fra Platon til vår egen tid, og kjennetegnes av antifundamentalisme, antiformalisme, retorisk språkoppfatning, problemorientering, erfaringsorientering, konsekvensorientering, moderat skeptisisme, pluralisme og kontekstualisme. I praktisk rettsvitenskap og rettsanvendelse gjør pragmatismen seg gjeldende som et pluralistisk rettskildebilde, et utpreget praktisk siktemål og oppmerksomhet omkring de livsområder og reelle forhold som rettsreglene er satt til å regulere.