1. Innledning

1.1 Kritikk av Ila fengsel og forvaringsanstalt

Soningsforholdene ved Ila fengsel og forvaringsanstalt har vært kritisert gjennom flere år. Kritikken har særlig vært rettet mot utstrakt og langvarig bruk av isolasjon ved avdeling G. Kritikken har kommet fra flere hold, og med ulike innfallsvinkler. Blant kritikerne har vært Sivilombudet og Europarådets torturkomité (CPT).

Et gjennomgående trekk i kritikken har vært at innsatte har behov for et helsetilbud de ikke får. Forventninger til helsevesenet har dermed vært et sentralt moment i debatten. Så langt har dette ledet til opprettelsen av en såkalt «nasjonal forsterket fellesskapsavdeling for psykisk syke» (NFFA) ved Ila fengsel og forvaringsanstalt. Avdelingens ansatte skal ha både helsefaglig og fengselsfaglig kompetanse, og ifølge Kriminalomsorgen er avdelingens oppgave

å gi meningsfullt samvær og aktiviteter til mannlige innsatte som har vært utelukket fra fritidsfellesskapet over lengre tid (langtidsisolert) på grunn av utagerende eller påfallende adferd som skyldes alvorlig og kompleks problematikk, og det ikke kan utelukke at det skyldes alvorlige psykisk lidelse.

I det følgende skal vi rette søkelyset mot forholdet mellom forventninger til det psykiske helsevernet, og det psykiske helsevernets ansvarsområde, slik det kan utledes av lov om psykisk helsevern med forarbeider. Vi vil problematisere helserettslige skranker for helsehjelp, og i forlengelsen av dette problematisere hvorvidt det psykiske helsevernet er rett adressat for forventningene.

1.2 Kritikkens bakgrunn

I 2018 ble kritikken mot soningsforholdene ved Ila fengsel og forvaringsanstalt en del av den offentlige debatten med dokumentarfilmen «Fengslet og forlatt». Med et seertall på over 500 000, var filmen NRK Brennpunkts mest sette våren 2018. Blant dem som engasjerte seg i den påfølgende debatten, var Amnesty og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Daværende helseminister Bent Høie og daværende justisminister Tor Mikkel Wara rykket ut i NRK med en felles kronikk hvor de forsikret at en bevilgning på 33 millioner til ny sikkerhetsavdeling ville føre til et bedre helsetilbud. Videre opplyste Høie og Wara at de vurderte opprettelse av en såkalt forsterket fellesskapsavdeling ved Ila fengsel.

Fra Justisdepartementets side ble det opplyst at de ville vurdere mulige tiltak, etter å ha gått gjennom kritikken fra bl.a. FNs menneskerettighetskomité, Den europeiske torturovervåkingskomiteen (CPT) og Sivilombudsmannen. Utfallet ble som Wara og Høie hadde antydet i aviskronikken; regjeringen foreslo å etablere en

nasjonal forsterket fellesskapsavdeling ved Ila fengsel og forvaringsanstalt for innsatte med sterkt aggressiv atferd og psykiske lidelser.

Ved drøftelsene i Stortinget tok flertallet i justiskomitéen utgangspunkt i kritikken fra Sivilombudsmannen og Europarådets torturkomité. De redegjorde slik for sitt engasjement i saken:

Flertallet vil vise til at ved Ila fengsel og forvaringsanstalt er det noen få alvorlig sinnslidende innsatte som er så aggressive og urolige at de ikke kan sone i fellesskapsavdeling sammen med andre innsatte. Da blir de plassert på en eneromsavdeling, altså på en enecelle og i reell isolasjon fra andre enn de ansatte. Dette er det eneste alternativet kriminalomsorgen har til fellesskapsavdeling. Dette er også situasjonen ved andre fengsler. De psykiatriske sykehusene har også vansker med å komme i terapeutisk kontakt med disse pasientene, og ofte blir observasjonsopphold avbrutt før fullstendig utredning er foretatt og behandlingstiltak iverksatt. De blir dermed værende i fengslene, isolert for å hindre skade. Alvorlig sinnslidende vil ta mer psykisk skade av isolasjon enn psykisk robuste personer. Erfaring tilsier at disse pasientene blir dårligere og kronisk syke ved langvarig plassering på en sånn avdeling.

Flertallet har registrert at det er fremmet forslag i Prop. 1 S (2018-2019) om å bevilge midler til en ny nasjonal forsterket fellesskapsavdeling ved Ila fengsel og forvaringsanstalt for innsatte med sterkt aggressiv adferd og psykisk lidelser. Dette er en riktig prioritering, og flertallet vil derfor ikke fremme forslaget om å opprette en slik avdeling.

Regjeringens forslag fikk tilslutning. I 2020 ble Oslo universitetssykehus HF tildelt kr 12 millioner, og ansvar for å ansette helsefaglig bemanning med særlig kompetanse innen rettspsykiatri. I tildelingsbrevet het det:

Dette nasjonale oppdraget kan betraktes som faglig nybrottsarbeid og vil kreve et tett og godt tverretatlig samarbeid.

I punkt 2 vil vi, før vi ser nærmere på forholdene ved avdeling G på Ila, kort vende blikket mot helsetilbudet i fengslene generelt. Vi skal se på hva tilbudet består i, og hva tilbudet er tenkt å være. Målsettingen er at økt innsikt i dagens helsetilbud skal gi økt forståelse for kritikken og dens mulige årsaker. Punkt 3 i artikkelen forklarer hvorfor vi bruker begrepet «forventninger» som en fellesbetegnelse for ulike former for kritikk og anbefalinger som har fremkommet, og beskriver så ulike aktørers forventninger til helsevesenets rolle på dette feltet. I punkt 4 diskuterer vi forholdet mellom disse forventningene, helserettslige skranker og det psykiske helsevernets oppfatninger av eget arbeidsområde, før vi gjør en kort sammenfatning i punkt 5.

2. Helsehjelp til innsatte – bakgrunn og organisering

Et tilbakeblikk viser at det på 1960-tallet vokste frem en tanke om at velferdsstatens tilbud også skulle omfatte innsatte i fengslene. Kriminologen Nils Christie lanserte «Import- og eksportmodellen» i 1969, som et alternativ til selvforsyningsmodellen. Selvforsyningsmodellen var den tradisjonelle, hvor fengslene selv måtte stille med de nødvendige ressurser til helse, skole, sosialarbeidere, osv. Etter Christies modell skulle fengslene ikke lenger selv ha ansvar for å drive skole, helse og bibliotektjeneste m.m. for de innsatte. I stedet ble ansvaret lagt til de offentlige organer som ellers har ansvaret for dem. Ifølge Christie ville fengselsvesenets oppgave etter denne modellen begrenses til det primære – «bevoktningen» – og dernest å legge til rette for at «alle de andre etatene kan komme til med det beste de har å by på». Dette kalles importmodellen.

Tanken om en importmodell vant etter hvert frem, slik at de fleste velferdsstatlige tjenester i dag er organisert etter importmodellens prinsipper. Sosialdepartementet overtok ansvaret for fengselshelsetjenesten i 1988. Med tanke på helsetjenester i fengsel ble det fremholdt som en særlig fordel at modellen sikret helsepersonellets uavhengighet. Fra Helsedirektoratets side ble det endog hevdet at legene, som kommunalt ansatte, kunne være «fangers advokater i helsespørsmål».

Norge var første land med en slik ordning for helsetjenester i fengsel, og modellen vakte anerkjennelse utenfor landets grenser.

Rettes blikket mot samtiden, møter vi importmodellen i praksis. Flere offentlige helsetjenester er allerede representert på Ila:

  1. Helseavdelingen på Ila tilbyr primærhelsetjeneste til de innsatte. Helse- og omsorgstjenester (primærhelsetjeneste) til innsatte i fengsler er en lovpålagt oppgave for de kommuner hvor det ligger fengsler, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9.

  2. Vestre Viken HF ved Bærum distriktspsykiatriske senter (DPS) tilbyr gjennom Ila-teamet poliklinisk psykiatrisk spesialisthelsetjeneste til de innsatte på Ila. Vestre Viken HF eies av det regionale helseforetaket Helse Sør-Øst. Det regionale helseforetaket skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon, jf. lov om spesialisthelsetjenesten § 2-1 a første ledd. Sørge-for-ansvaret i første ledd innebærer at de regionale helseforetakene har ansvar for at befolkningen får den spesialisthelsetjeneste de har krav på. Helseforetakene er ansvarlige for at tjenestene de yter, er forsvarlige. Som eiere av helseforetakene vil de regionale helseforetakene kunne stilles til ansvar både for manglende oppfyllelse og for svikt eller uforsvarlighet.

I tillegg mottar regional sikkerhetsseksjon (RSA) ved Oslo universitetssykehus HF henvisninger fra lokale sikkerhetsavdelinger, fengsel, forvaring og varetekt. Målgruppen oppgis å være blant annet pasienter med risiko for vold og/eller trusler.

Oversikten viser at helsehjelp ytes på Ila også uten opprettelse av en nasjonal forsterket fellesskapsavdeling for psykisk syke (NFFA). Spørsmålet om hvorvidt helsehjelpen er god nok, kan sees på flere vis: som et medisinsk-faglig spørsmål, som et juridisk spørsmål som involverer både helserett og menneskerettigheter, og kanskje også som et etisk og moralsk spørsmål. I neste punkt ser vi nærmere på kritikken som har blitt reist.

3. Forventninger til helsevesenet

3.1 Kritikk, anbefalinger og forventninger

Statens virksomhet overvåkes, kritiseres og kommenteres fra mange hold. Innspillene kommer fra et bredt spenn av samfunnsaktører, fra offentlige organer via presse, ideelle organisasjoner og til engasjerte privatpersoner. Flere organer har som en del av sin funksjon og kompetanse at de skal overvåke staten, enten gjennom tilsyn på systemnivå eller gjennom kontroll av enkeltsaker. På grunnlag av dette kan de også ha mandat til å fremsette sine synspunkter offentlig. I et rettslig perspektiv vil den rettskildemessige vekten av uttalelsene variere, og være avhengig av blant annet organenes formelle posisjon eller regulering, uttalelsens kontekst og rettskildebildet for øvrig.

Et viktig eksempel er Sivilombudet. Ombudet skal føre kontroll med den offentlige forvaltningen og alle i dens tjeneste for å hindre at det øves urett mot den enkelte. Ombudet kan i den forbindelse «undersøke og uttale sin mening», se sivilombudsloven §§ 1 og 3. Et annet eksempel er Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM). Denne institusjonen har som hovedoppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene, og skal i den forbindelse «overvåke og rapportere» samt «legge frem anbefalinger», se NIM-loven §§ 1 og 3 bokstavene a og b.

Innspillene til statens virksomhet kan således komme fra mange hold, de kan ha ulik rettslig betydning, og de kan beskrives på ulikt vis. Med tanke på ulike beskrivelser kan innspillene til soningsforholdene ved Ila tjene som eksempel. Som nevnt i punkt 1.2 ovenfor forholdt Justisdepartementet seg til innspillene som kritikk. Sivilombudet beskrev imidlertid innspillene som anbefalinger. Samme ordvalg finner vi fra Den europeiske torturovervåkingskomiteen (CPT) sin side. I en tilsynsrapport fra 2011 fremmet komitéen en anbefaling om at norske myndigheter tar nødvendige skritt for å sikre at innsatte overføres til egnet psykiatrisk enhet eller sykehus.

Innspillene kan også være skarpere formulert. Sivilombudet hevdet i 2017 at innsatte på avdeling G har krav på et behandlingstilbud:

Sivilombudsmannen ser svært alvorlig på situasjonen med langvarige utelukkelser av personer med psykiske lidelser. Disse innsatte har krav på et behandlingstilbud som fengselet ikke er i stand til å gi dem med de rammer som i dag foreligger.

Innspillet kan vanskelig leses annerledes enn at Sivilombudet mener at de disse innsatte har rettskrav på et behandlingstilbud. Hvilke rettsregler og forutsetninger kravet bygger på, og hva helsetilbudet skal gå ut på, er imidlertid etter vår mening uklart.

I tillegg til innspill utformet som «anbefalinger» og «krav» kan innspill beskrives som «forventninger». Også forventninger kan være av mange slag. Sivilombudet kan eksempelvis forvente at et offentlig organ i fremtiden opptrer i samsvar med kravene til god forvaltningsskikk. Og CPT kan forvente at statene etterlever deres standarder for plass per innsatt i fengsler:

The CPT expects that these minimum living space standards will be systematically applied in all prison establishments in Council of Europe member states […].

Ordene som benyttes, illustrerer at det gjerne ligger en tosidighet i innspillene. Ett og samme innspill kan både romme kritikk av det bestående og samtidig målbære forventninger og krav knyttet til statens fremtidige (endrede) ordninger, praksiser eller avgjørelser.

Enkelte av innspillene til staten har som kjennetegn at forventninger de uttrykker, i neste omgang skaper statlige forventninger, krav eller instrukser til egne underliggende organer. Selv om Sivilombudets uttalelser ikke er rettslig bindende, foreligger det en klar forventning fra Stortingets side om at forvaltningen retter seg etter ombudets uttalelser, også hvor forvaltningen ikke er enig med ombudet.

Løftes blikket, står vi så å si overfor forventninger i flere omganger: Sivilombudet fremmer sine forventninger til statens organer, og staten forventer i neste omgang at dens organer retter seg etter Sivilombudets forventninger. Og det stopper ikke her. For ytterligere å bre ut forventningsbegrepet skal vi i punkt 3.4 se at staten også kan ha forventninger til hvordan statens organer skal imøtekomme forventningene fra Sivilombudet.

Selv om forventningene formelt sett har svært ulik rettslig status og vekt, inngår de i et samspill mellom politikere, forvaltning, tilsynsorganer og media, med flere. Dette samspillet skaper og former forventninger til hvordan ulike aktører kan eller skal opptre. Forventningene er igjen med på å påvirke videre handlinger, fra Stortingets bevilgninger og til Kriminalomsorgens og helseforetakenes organisering og prioriteringer.

I lys av denne kortfattede redegjørelsen har vi her valgt å benytte ordet forventninger som en fellesbetegnelse. For det første lar vi forventninger romme ulike innspill til «hvordan forvaltningen bør forholde seg for å unngå gjentakelser av uheldige forhold». For det andre lar vi forventninger romme statens syn på egne forvaltningsorganers etterlevelse.

I det følgende skal vi se nærmere på enkelte av de forventninger som er fremmet i tilknytning til helsehjelp ved Ila fengsel og forvaringsanstalt.

3.2 Forventninger fra Sivilombudet

Norge har gitt sin tilslutning til FNs torturkonvensjon og dens tilleggskonvensjon. Som en følge er Sivilombudet gitt mandat til å undersøke og uttale sin mening om alle tilfeller hvor noen kan være underlagt offentlig frihetsberøvelse, med henblikk på å forebygge tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Sivilombudet har opprettet en egen forebyggingsenhet som står for besøk til steder der mennesker er fratatt friheten. Besøkene kan være varslede eller ei. I mars 2017 foretok forebyggingsenheten et uvarslet besøk over fire dager ved Ila fengsel og forvaringsanstalt. Sivilombudets vurderinger foreligger i en besøksrapport. Rapporten inneholder en rekke kritiske merknader om sanitærforhold med mer, men det er særlig soningsforholdene ved avdeling G som vies oppmerksomhet. I besøksrapporten heter det blant annet at innsatte med store psykiske lidelser har fått en forverret tilstand ved avdeling G. Det fremgår videre at fengselsledelsen selv har satt spørsmålstegn ved om forholdene på avdeling G kan klassifiseres som umenneskelig eller nedverdigende behandling, og at fengselet har lagt ned mye arbeid i å få langtidsisolerte overført til psykisk helsevern. Om det siste – overføring til psykisk helsevern – fremgår følgende av Sivilombudets rapport:

«Fengselets ledelse var av den oppfatning at de fleste langtidsutelukkede burde vært overført til psykisk helsevern, og at enkelte innsattes tilstand ble forverret i fengselet. Flere hadde vært akuttinnlagt, men ble tilbakeført etter kort tid ettersom de ikke ble ansett å ha en alvorlig sinnslidelse, som er lovens hovedkrav for tvangsinnleggelse. Fengselet var uenig i dette, og mente det ikke ble benyttet nok tid på psykiatrisk diagnostisering.

Med dette som bakteppe og premiss vurderte Sivilombudet manglene ved behandlingstilbudet slik:

Sivilombudsmannen ser svært alvorlig på situasjonen med langvarige utelukkelser av personer med psykiske lidelser. Disse innsatte har krav på et behandlingstilbud som fengselet ikke er i stand til å gi dem med de rammer som i dag foreligger.

Sivilombudet berørte ikke hvorvidt innsatte selv fremmet et slikt krav. Sivilombudet berørte heller ikke hvorvidt innsatte samtykket til behandling. Imidlertid fremgår at ressursteamet ved Ila anså manglende samtykke som et hinder for behandling. Ifølge ressursteamet var samarbeidet med helsetjenesten godt, men de langtidsisolerte fikk ikke behandlingen de hadde behov for, fordi de ikke ønsket bistand fra helsetjenesten.

I et oppsummerende punkt fremmet Sivilombudet følgende forventning til helsevesenets behandling av langtidsisolerte personer med psykiske lidelse:

Sentrale myndigheter bør iverksette tiltak for å sikre at langtidsisolerte ved Ila fengsel og forvaringsanstalt får et behandlingstilbud og at deres isolasjon avbrytes.

Som vi skal se i neste punkt, fremmet Europarådets torturkomité (CPT) liknende forventninger til helsevesenet.

3.3 Forventninger fra Europarådets torturkomité (CPT)

Sivilombudet er ikke eneste tilsynsmyndighet som har besøkt Ila fengsel og forvaringsanstalt. Også Europarådets torturkomité har vurdert institusjonen i lys av en menneskerettighetskonvensjon, nærmere bestemt Europeisk konvensjon om forebyggelse av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

CPT har foretatt flere besøk ved Ila fengsel og forvaringsanstalt. CPT har pekt på vanskeligheter med å overføre alvorlig psykisk syke fanger til psykiatriske sykehus, spesielt for langtidsbehandling. Årsaken har vært at sykehuset ikke har vurdert innsatte som psykotiske, eller funnet annen alvorlig sinnslidelse som kunne begrunne langtidsbehandling. Innsatte har i stedet blitt tilbakeført til fengsel etter kortvarige opphold på akuttpsykiatriske avdelinger, uten å være i stand til å takle fengselsoppholdet. I denne forbindelse har CPT gjentatte ganger anbefalt at norske myndigheter tar de nødvendige skritt for å sikre at innsatte overføres til egnet psykiatrisk enhet eller sykehus så lenge helsetilstanden krever det.

Som det fremgår, er CPTs forventninger om overføring til langtidsopphold på psykiatrisk institusjon til forveksling lik Sivilombudets forventninger.

3.4 Forventninger fra storting og regjering

I det følgende skal vi dreie søkelyset. Som nevnt i punkt 3.1 kan forventninger til staten i neste omgang skape statlige forventninger til egen forvaltning. I det følgende skal vi se at både regjering og storting har fremmet forventninger til helsevesenet.

Regjeringens forventninger har blant annet dreiet seg om de ansattes faglige kompetanse. Midlene til NFFA skal «benyttes til helsefaglig bemanning med særlig kompetanse innen sikkerhetspsykiatri».

Rettes blikket mot Stortinget, finner vi at justiskomitéens behandling blant annet munnet ut i en forventning om miljøterapi. Denne forventningen ble fremført i forbindelse med nytt bygg på Ila fengsel og forvaringsanstalt. Mer konkret var justiskomitéen opptatt av at Statsbygg sikret en egnet utforming av «den miljøterapeutiske fellesskapsavdelingen».

Forventningene vi har trukket frem her i punkt 3, er av ulike slag, men har til felles at helsevesenet synes å være en sentral adressat for forventningene. I punkt 4 skal vi problematisere rettslige skranker som kan medvirke til at enkelte innsatte på avdeling G ikke får det forventede helsetilbudet, og vi skal i forlengelsen av dette problematisere det psykiske helsevernet som adressat for forventningene.

4. Forventninger og helserett

4.1 Helseretten

Vi avsluttet punkt 3 med å peke på at helsevesenet synes å være en sentral adressat for de forventningene som er fremmet. Helsevesenet på sin side er regulert av et omfattende lovverk, gjerne sammenfattet som helseretten. I det følgende skal vi rette søkelyset mot rettsregler som kan ha betydning for at enkelte innsatte på avdeling G ikke får det helsetilbudet som kritikerne forventer. Mer konkret skal vi problematisere helserettslige skranker for helsehjelp, som er til hinder for at enkelte innsatte får det forventede helsetilbudet. I forlengelsen av dette skal vi benytte de helserettslige skrankene til å belyse helsevesenets oppgaver. Med tanke på helsevesenets oppgaver har Syse og Kjønstad tidligere foretatt en sammenfatning av hvilke interesser helsevesenet generelt skal ivareta, basert på formålsbestemmelsene i helselovgivningen. Her skal vi være mer spesifikke og begrense oss til å belyse oppgavene til den delen av helsevesenet som forventningene synes å være rettet mot: det psykiske helsevernet. Målsettingen er å problematisere forholdet mellom følgende: forventninger til det psykiske helsevernet på den ene side, og på den annen side det psykiske helsevernets oppgaver, slik disse kan utledes av lov om psykisk helsevern.

4.2 Sivilombud og CPT: Mer tvang?

Rapportene fra Sivilombudet og CPT kan tolkes på ulikt vis, og konkretiseres i neste omgang på ulikt vis. Etter vår tolkning er imidlertid et bærende element en forventning om (mer) helsehjelp, helst i form av overføring til psykiatrisk døgninstitusjon, og helst i form av langtidsbehandling. Forventningene er i så fall basert på en uuttalt premiss om at et slikt relevant helsetilbud faktisk eksisterer. Hinderet, og dermed årsak til at forventningen ikke blir oppfylt, er at innsatte skrives ut fra psykiatrisk institusjon etter kort tid. Her etterlyser vi en større grad av nysgjerrighet på årsakene til utskrivning.

Går vi til helseretten, finner vi at opphold på og utskriving fra psykiatriens institusjoner er gjennomregulert. Et grunnleggende prinsipp er at helsehjelp skal være basert på frivillighet, og som en konsekvens er samtykke det primære rettslige grunnlag, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1. Rapporten fra Sivilombudet gir oss innblikk i at enkelte innsatte ikke ønsker helsehjelp. I slike tilfeller kan den forventede helsehjelp ikke baseres på samtykke som rettslig grunnlag.

Helsehjelp kan i visse tilfeller gis uten samtykke. Helselovgivningen inneholder lovhjemler for tvang og inngrep uten samtykke, eller mer konkret: tiltak av begrensende eller inngripende karakter overfor enkeltmennesker. I denne sammenheng er det tvungent psykisk helsevern som er relevant, og den sentrale bestemmelse er psykisk helsevernloven § 3-3. Et vilkår for etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern er at det foreligger en «alvorlig sinnslidelse», se phvl. § 3-3 punkt 3. Rapporten fra Sivilombudet gir oss innblikk i at dette vilkåret ikke alltid er oppfylt. Det går frem at en årsak til at enkelte innsatte ble utskrevet etter kort tid, kan være at de ikke har en alvorlig sinnslidelse. I slike tilfeller kan den forventede helsehjelp heller ikke baseres på tvang som rettslig grunnlag, fordi lovens vilkår ikke er oppfylt.

Så langt kan vi oppsummere med at overføring av innsatte til psykiatrisk enhet eller sykehus ikke alltid kan oppfylles innenfor de rettslige rammer for tvungent psykisk helsevern. Gitt at kravet om et behandlingstilbud skal forstås som psykisk helsevern, kan kravet i slike tilfeller ikke oppfylles innenfor lovens rammer.

En eventuell oppmykning av tvangsreglene i helselovgivningen er betenkelig av flere årsaker. For det første vil en lovendring som senker terskelen for bruk av tvang i behandlingsøyemed, og som i neste omgang svekker innsattes autonomi, støte an mot en uttalt politisk og faglig målsetting om å redusere bruk av tvang. For det andre mener vi en slik lovendring ventelig vil berøre vilkåret «alvorlig sinnslidelse» i phvl. § 3-3, slik at tvungent psykisk helsevern kan omfatte flere tilstander enn «alvorlig sinnslidelse». Det vil i så fall rokke ved en langvarig oppfatning i helsevesenet. Tvangshjemler i det psykiske helsevernet har siden sinnssykeloven av 1848 nettopp vært forbeholdt de alvorligste psykiske plagene. Riktignok har ordlyden i vilkåret vært endret fra «sinnssykdom» til «alvorlig sinnslidelse», men det kliniske innholdet er i all hovedsak det samme. Hovedvilkåret «alvorlig sinnslidelse» er av den grunn omtalt som en «inngangsportal» til tvungent psykisk helsevern. Forventninger til det psykiske helsevernet om en bredere «inngangsportal» har vært fremmet tidligere. Et tilbakeblikk på Bernt-utvalgets vurderinger i NOU 1988: 8 kan være informativt:

Det har i lengre tid vært øvet et sterkt press fra fengselsvesenets side for å få psykiatrien til å ta over ansvaret for en større del av dette problemområdet. Psykiatrien har hele tiden inntatt en klart avvisende holdning, og dette må sies å være faglig vel begrunnet. Det kan ikke være riktig på det nåværende tidspunkt å gå inn for noen vesentlig økning av psykiatriens ansvarsområde overfor personer med atferds- og karakteravvik som hovedproblem, så lenge faget ikke råder over terapeutiske innsatsmuligheter som virkelig kan bedre deres tilstand og funksjon.

Bernt-utvalgets vurderinger illustrerer for det første at debatten ikke er ny. For det andre, og langt viktigere, peker Bernt-utvalget på en av helsevesenets sentrale beveggrunner. I tilfeller hvor risiko for alvorlig kriminalitet opptrer sammen med sinnslidelser, har det vært en rød tråd i helsevesenets argumentasjon at lovbryteren må være en behandlingsoppgave for helsevesenet, ikke bare en sikringsoppgave. Argumentasjon langs disse linjer er ikke alene fremmet fra helsesektorens side. Et tilbakeblikk viser at disse argumentene også er anerkjent i justissektorens utvalg. Særreaksjonsutvalget (NOU 1990: 5 Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner, Straffelovkommisjonens delutredning IV) var delvis overlappende i tid og tema med Bernt-utvalget, men slik at Bernt-utvalget var oppnevnt av Sosialdepartementet, og Særreaksjonsutvalget oppnevnt av Justisdepartementet. Til tross for at utvalgene var oppnevnt av ulike samfunnssektorer og hadde ulike formål, var Særreaksjonsutvalgets argumentasjon knyttet til «psykiatriens ansvarsområde» til forveksling lik Bernt-utvalgets argumentasjon på dette punktet:

Pasienter med sinnslidelser som ikke omfattes av lovens § 5, altså pasienter med nevrose-diagnoser og personlighetsavvik, er i løpet av de siste 10-15 år i stor grad blitt frivillig innlagt og raskt utskrevet, dersom de overhodet er blitt innlagt i psykiatrisk institusjon. Poliklinisk behandling er blitt det vesentligste behandlingstilbud bortsett fra kortvarige kriseinnleggelser i klinikkavdelingene. Det har ikke vært sengekapasitet til å gi disse pasienter et lengre institusjonsopphold. Mange fengselsinnsatte vil komme i denne kategori.

I denne sammenheng må man spesielt se på situasjonen når det gjelder personer med personlighetsavvik (karakteravvik). Som Norsk psykiatrisk forening allerede i høringsrunden etter NOU 1974: 17 påpekte, er det lite aktuelt å tvangsbehandle slike personer. Lov om psykisk helsevern, slik den praktiseres i dag, gir ingen hjemmel til dette. Hovedproblemet er imidlertid at psykiatrien har liten behandlingsevne overfor denne gruppe personer. Særlig når de ikke selv er motivert for behandling. Personlighetsavvik er ikke en sykdom som kan påvirkes av medikamenter eller annen form for passivt mottakende behandling. Personligheten kan nok påvirkes i noen grad gjennom samspill med andre mennesker over lang tid (eks. gjennom langt samliv, arbeidsliv, skoletid), men en psykiater kan ikke endre en persons personlighet gjennom samtaler. Psykiateren kan i høyden påpeke overfor en person hvordan hans personlighet er, og så må personen selv eventuelt prøve å justere denne noe – dersom han selv ønsker det. Enkelte av disse personer har en adferd som er svært avvikende. Norsk psykiatri er i dag enda mer avvisende enn for 20 år siden til å motta dem i psykiatriske institusjoner hvor de til dels ødelegger behandlingsmiljøet for andre pasienter. Innen det psykiske helsevern er det en klar oppfatning at tvang overfor denne gruppen må skje med hjemmel i straffeloven i anstalter under fengselsvesenet.

Sivilombudets påstand om at innsatte har krav på et behandlingstilbud, går således rett inn i en langvarig og kompleks debatt. Denne debatten kan vi ikke se at hverken Sivilombudet eller CPT berører, selv om den utgjør et sentralt element i bakteppet for forventningene. Vi skulle gjerne sett Sivilombudet og CPT gå inn i både debatt, legislative hensyn bak psykisk helsevernloven og vilkårene for tvungent psykisk helsevern.

4.3 Sikkerhetspsykiatri og miljøterapi

Vi skal så bevege oss over til forventninger om faglig kompetanse og behandlingsfilosofi ved NFFA. Selv om dette er en type forventninger hvor helserettens rolle blir mer diffus, skal vi se at helseretten kan bidra til å belyse forholdet mellom forventninger og det psykiske helsevernets oppgaver.

Som nevnt i punkt 3.4 var regjeringens målsetting å styrke avdeling G med «helsefaglig bemanning med særlig kompetanse innen sikkerhetspsykiatri». Hvilke forventninger til helsevesenet innebærer det? Svaret på spørsmålet er ikke opplagt.

Bakgrunnen er at det ikke er opplagt hva som menes med sikkerhetspsykiatri. Et nærliggende sted å starte når ordet skal presiseres, er statusrapportene «Sikkerhetspsykiatri i Norge». Rapportene utarbeides blant annet for å kartlegge status og utviklingstrekk ved norske sikkerhetspsykiatriske avdelinger. Her fremgår følgende om sikkerhetspsykiatri:

«I flere vestlige land faller funksjonene sikkerhetspsykiatri, fengselspsykiatri og rettspsykiatrisk sakkyndighet under terminologien rettspsykiatri (forensic psychiatry). Sikkerhetspsykiatri er i så måte et norsk begrep. SIFER definerer sikkerhetspsykiatri som et fagfelt som forholder seg til voldelige personer, alvorlig sinnslidende personer og/ eller personer som har begått overgrep som befinner seg på en sikkerhetsavdeling. Personene kan være til fare for seg selv og/ eller andre.

I likhet med andre definisjoner av hva som menes med sikkerhetspsykiatri i Norge, knytter denne an til døgninstitusjoner, eller mer konkret døgnopphold på sikkerhetsavdelinger. En slik definisjon er problematisk både fordi det ikke foreligger en felles definisjon i helsesektoren av hva en sikkerhetsavdeling er, og fordi pasienter med voldsrisiko også befinner seg utenfor det psykiske helsevernets døgninstitusjoner. Videre er det verdt å merke seg at sikkerhetspsykiatri ikke er en såkalt spesialitet for hverken psykiatere eller psykologer, eller en del av utdannelsen for sykepleiere og hjelpepleiere. Forventninger om formalisert eller reell kompetanse i sikkerhetspsykiatri, herunder kompetanse i risikovurdering og håndtering av slik risiko, er heller ikke nevnt i psykisk helsevernforskriftens krav til helsepersonell, se psykisk helsevernforskriften § 5. Den faglige kompetansen som regjeringen forventer at helsevesenet skal bidra med, gjenfinnes med andre ord ikke i psykisk helsevernforskriftens krav til helsepersonell.

Lignende uklarheter melder seg når det gjelder forventninger fra Stortingets justiskomité om miljøterapi. Et nærliggende spørsmål er hva forventningen om miljøterapi egentlig innebærer. Går vi til psykisk helsevernlovens sentrale forarbeider, finner vi at miljøterapi knapt er nevnt, og da kun utenfor institusjonene. Går vi til helselitteraturen, synes det ikke å være en nødvendig sammenheng mellom miljøterapi, helsepersonell og helsehjelp. Miljøterapi gis ikke nødvendigvis av helsepersonell, og er heller ikke nødvendigvis å regne som helsehjelp.

Går vi til Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, fremgår det at en egen miljøterapiutdanning ikke finnes, og at miljøterapi er en tilnærming som ikke er forbeholdt helsevesenet:

Det finnes ingen egen miljøterapeututdanning, men miljøterapeuten er som regel en offentlig godkjent vernepleier, sosionom, ergoterapeut, sykepleier, barnevernspedagog, barnehagelærer, spesialpedagog eller annen faglig bakgrunn.

Etter vår oppfatning innebærer dette at miljøterapi ikke er forbeholdt helsevesenet. Eksempelvis kan Kriminalomsorgen ansette miljøterapeuter. I et slikt lys er det heller ikke på dette området gitt at helsevesenet er rett adressat, selv om forventningen kommer fra Stortingets justiskomité.

4.4 Oppsummering

Vi skal samle trådene fra punkt 4. Her har vi pekt på at tvungent psykisk helsevern er underlagt rettslige skranker, og vi har trukket frem legislative hensyn bak disse skrankene. I våre øyne trer det frem en diskrepans mellom forventninger til det psykiske helsevernet, og det psykiske helsevernets oppfatninger av eget ansvarsområde. Diskrepansen er ikke fullstendig, men delvis: Ja, det psykiske helsevernet har ansvar for sikkerhetspsykiatri, men forventninger om sikkerhetspsykiatri i denne forbindelse støter an mot det psykiske helsevernets vurdering av eget ansvarsområde. Og ja, det psykiske helsevernet driver miljøterapi, men forventninger om miljøterapi i denne forbindelse kan like gjerne imøtekommes av andre. Diskrepansen som viser seg i forbindelse med enkelte av disse innsatte, nemlig personer som verken samtykker til behandling eller oppfyller de strenge kravene for å kunne beslutte tvungen behandling, avdekker et rom der de ulike aktørenes ansvar er uklart. Om det psykiske helsevernet pålegges en mer aktiv rolle overfor disse personene, vil det fort innebære en annen rolle enn helsevesenet har utenfor fengslene. Dette kan innebære et unntak fra importmodellen, som bygger på at helsevesenet skal ha samme type ansvar for personer i fengsel som utenfor.

5. Et krevende landskap

I skrivende stund (høsten 2022) er NFFA kun i drift som en midlertidig ordning ved Ullersmo fengsel, mens Ila er under oppussing. Uavhengig av NFFA og utviklingen av denne avdelingen er det verdt å reflektere over både behov og forventninger.

Etter vår oppfatning er det et opplagt behov for bedre soningsforhold ved Ila fengsel og forvaringsanstalt. I denne artikkelen har vi problematisert om det psykiske helsevernet kan imøtekomme forventningene og dermed utbedre enkelte av behovene. Vårt utgangspunkt her er at helselovgivningen setter opp noen skranker for helsevesenets involvering og anvendelse av tvang, og at disse skrankene er begrunnede. Begrunnelsene bak skrankene kan hjelpe oss til å løfte blikket og vurdere om mer helsehjelp kan innfri forventningene. Gitt de rammene som finnes for helsevesenets virksomhet, kan det vise seg at behovene fortsatt vil kunne være helt eller delvis udekket, selv om det psykiske helsevernet søker å imøtekomme forventningene. En bred og systematisk tilnærming til alle deler av det rettslige landskapet vil være viktig, dersom det felles målet om å bedre situasjonen for enkeltpersoner skal kunne nås.

  • 1
    For ordens skyld bemerkes at begge forfatterne er ansatt ved Oslo universitetssykehus, som i 2020 fikk ansvar for å utvikle nasjonal forsterket fellesskapsavdeling for psykisk syke (NFFA) ved Ila fengsel og forvaringsanstalt. Vi var begge involvert i rettslige problemstillinger innledningsvis, men har ikke deltatt i den endelige utformingen av NFFA. Denne artikkelen målbærer kun våre egne vurderinger av de problemstillinger vi løfter frem.
  • 2
    Sivilombudet endret 01.07.21 navn fra Sivilombudsmannen til Sivilombudet. I denne artikkelen benytter vi gjennomgående betegnelsen Sivilombudet.
  • 3
    Kriminalomsorgen, publisert 2. desember 2021. Tilgjengelig her: Her kommer ny, forsterket fellesskapsavdeling på Ila – Kriminalomsorgen.no (lest 13. januar 2023).
  • 4
    Speranza film, Sluttrapport Fengslet og forlatt, udatert. Tilgjengelig her: Dokumentarfilmen «FENGSLET OG FORLATT» – Stiftelsen Dam, s. 5.
  • 5
    Amnesty, Isolasjon i måneder og år er tortur, publisert 20. april 2018, Tilgjengelig her: Isolasjon i måneder og år er tortur | Amnesty International Norge (lest 13. januar 2023). Adele Matheson Mestad og Stine Langlete, Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), «Psykisk syke må behandles, ikke isoleres», kronikk i VG, 20. april 2018. Tilgjengelig her: Debatt: Psykisk syke må behandles, ikke isoleres VG (lest 13. januar 2023).
  • 6
    Bent Høie og Tor Mikkel Wara, Fengslet – men ikke forlatt, kronikk på NRK ytring, publisert 19.04.18. Tilgjengelig her: https://www.nrk.no/ytring/fengslet-_-men-ikke-forlatt-1.14012730 (lest 6. januar 2023).
  • 7
    Høie og Wara (2018).
  • 8
    Justisdepartementet, Prop. 1 S (2018–2019), s. 106.
  • 9
    Finansdepartementet, Prop. 1 S (2018–2019), s. 22.
  • 10
    Innst. 145 S (2018–2019), s. 2.
  • 11
    Brev av 06.05.20 fra Helse Sør-Øst RHF til Oslo universitetssykehus HF, ref. 19/00137-2.
  • 12
    Brev av 06.05.20 fra Helse Sør-Øst RHF til Oslo universitetssykehus HF, ref. 19/00137-2.
  • 13
    Torfinn Langelid og Inger Marie Fridhov, «Straffegjennomføring i Noreg – eit kort historisk oversyn», i Karianne Gärtner Westrheim og Helene Marie Kjærgård Eide (red.), Kunnskapsbasert straffegjennomføring i kriminalomsorgen i Norge, Fagbokforlaget 2019, s. 37 med videre henvisninger.
  • 14
    Nils Christie, «Modeller for fengselsorganisasjonen», i Rita Østensen (red.), I stedet for fengsel, Idéer og forsøk, Pax forlag, Oslo 1970, s. 70 flg.
  • 15
    Christie 1970, s. 75.
  • 16
    Mette Irmgard Snertingdal, «Velferdsstatlige tjenesters organisering i kriminalomsorgen og et nesten 50 år gammelt essay», i Karianne Gärtner Westrheim og Helene Marie Kjærgård Eide (red.), Kunnskapsbasert straffegjennomføring i kriminalomsorgen i Norge, Fagbokforlaget 2019, s. 83.
  • 17
    Helsedirektoratet, Veileder IS-1971, Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel, 2016, s. 12. Tilgjengelig her: Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel – Veileder.pdf (helsedirektoratet.no)
  • 18
    Marte Rua, «Ballen som ingen vil ta», Tidsskrift for Den norske legeforening, nr. 1, 2013; 133, s. 124.
  • 19
    Marte Rua, «Ballen som ingen vil ta», Tidsskrift for Den norske legeforening, nr. 1, 2013; 133, s. 124.
  • 20
    LOV-2011-06-24-30.
  • 21
    LOV-1999-07-02-61.
  • 22
  • 23
  • 24
    Oslo universitetssykehus, Målgruppebeskrivelse. Tilgjengelig her: https://oslo-universitetssykehus.no/avdelinger/Documents/m%C3%A5lgruppebeskrivelse.pdf (lest 15. januar 2023).
  • 25
    LOV-2021-06-18-121.
  • 26
    LOV-2015-05-22-33.
  • 27
    Sivilombudet, Besøksrapport Ila fengsel og forvaringsanstalt 6.–9. mars 2017, datert 21.08.17. Tilgjengelig her: Besøksrapport-Ila-fengsel-og-forvaringsanstalt-2017-Endelig-til-nett.pdf (sivilombudet.no) (lest 15. januar 2023). Se for øvrig Hans Petter Graver om kritikk, henstillinger og anbefalinger fra Sivilombudet, Alminnelig forvaltningsrett, 5. utg., Universitetsforlaget 2019, s. 598.
  • 28
    «The Committee reiterates its recommendation that the Norwegian authorities take the necessary steps to ensure that such prisoners are transferred to an appropriate psychiatric unit/hospital», Report to the Norwegian government on the visit to Norway carried out by the European committee for the prevention of torture and inhuman or degrading treatment or punishment (CPT) from 18 to 27 May 2011, Council of Europe, 15.12.11, s. 27. Tilgjengelig her: CPT _2011_ 70 – report 2011 visit Norway _2_ (regjeringen.no) (lest 15. januar 2023).
  • 29
    Sivilombudet, Besøksrapport Ila fengsel og forvaringsanstalt 6.–9. mars 2017, datert 21.08.17, s. 29, se også s. 6.
  • 30
    Se eksempelvis Sivilombudets uttalelse i sak 2017/1470, datert 19.12.2017, i sak om Helseklages behandlingstid.
  • 31
    Se European Committee for the Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment (CPT), Living space per prisoner in prison establishments: CPT standards, datert 15.12.15, ref.nr. CPT/Inf (2015) 44, s. 6.
  • 32
    Se Stortinget, Dokument 21 (2020–2021), Rapport fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon, s. 96. Se også Sivilombudet, Årsmelding 2021, s. 26.
  • 33
    Se Hans Petter Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 5. utg., Universitetsforlaget 2019, s. 598, der knyttet til Sivilombudets rolle.
  • 34
    10-12-1984 nr. 1 Multilateral, Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
  • 35
    Se sivilombudsloven § 3 bokstav c.
  • 36
    Sivilombudet, Besøksrapport Ila fengsel og forvaringsanstalt 6.–9. mars 2017, datert 21.08.17.
  • 37
    Sivilombudet, Besøksrapport Ila fengsel og forvaringsanstalt 6.–9. mars 2017, datert 21.08.17, s. 28.
  • 38
    Sivilombudet, Besøksrapport Ila fengsel og forvaringsanstalt 6.–9. mars 2017, datert 21.08.17, s. 29.
  • 39
    Ressursteamet på Ila er fra Justisdepartementets side omtalt slik: «I 2014 vart det oppretta eit ressursteam ved Ila fengsel og forvaringsanstalt for psykisk sjuke innsette med særskilde behov. Dette var eit viktig strakstiltak som har verka positivt på desse innsette», se Justisdepartementet, Prop. 1 S (2018–2019), s. 107.
  • 40
    Sivilombudet, Besøksrapport Ila fengsel og forvaringsanstalt 6.–9. mars 2017, datert 21.08.17, s. 29.
  • 41
    Sivilombudet, Besøksrapport Ila fengsel og forvaringsanstalt 6.–9. mars 2017, datert 21.08.17, s. 28.
  • 42
    26-11-1987 nr. 1 Multilateral, Europeisk konvensjon om forebyggelse av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff – ETS nr. 126.
  • 43
    Se Report to the Norwegian government on the visit to Norway carried out by the European committee for the prevention of torture and inhuman or degrading treatment or punishment (CPT) from 28 May to 5 June 2018, Council of Europe, 17.01.19, s. 36.
  • 44
    Se Report to the Norwegian government on the visit to Norway carried out by the European committee for the prevention of torture and inhuman or degrading treatment or punishment (CPT) from 18 to 27 May 2011, Council of Europe, 15.12.11, s. 27. Nærmest sammenfallende er rapporten etter besøk i 2018, se Report to the Norwegian government on the visit to Norway carried out by the European committee for the prevention of torture and inhuman or degrading treatment or punishment (CPT) from 28 May to 5 June 2018, Council of Europe, 17.01.19, s. 43.
  • 45
    Helse- og omsorgsdepartementet, Prop. 1 S (2019–2020), s. 25.
  • 46
    Innst. 145 S (2018–2019), s. 7. Vi har ikke klart å spore kilden til justiskomitéens forventning om miljøterapi, og dermed heller ikke klart å finne hvilket faglig grunnlag justiskomitéen baserte sin forventning på.
  • 47
    Se bl.a. Asbjørn Kjønstad, Helserett – pasienters og helsearbeideres rettsstilling, Gyldendal 2007, s. 23.
  • 48
    Asbjørn Kjønstad og Aslak Syse, Velferdsrett I Grunnleggende rettigheter, rettssikkerhet og tvang, 5.utg., Oslo 2012, s. 45.
  • 49
    LOV-1999-07-02-62.
  • 50
    Sivilombudsmannen, Besøksrapport Ila fengsel og forvaringsanstalt 6.–9. mars 2017, datert 21.08.17, s. 28. Tilsvarende i rapporten fra CPT, Report to the Norwegian government on the visit to Norway carried out by the European committee for the prevention of torture and inhuman or degrading treatment or punishment (CPT) from 28 May to 5 June 2018, Council of Europe, 17.01.19, s. 36.
  • 51
    Se eksempelvis mandat for tvangsbegrensningslovutvalget, gjengitt i NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten, s. 49.
  • 52
    NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten, s. 67.
  • 53
    NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten, s. 67.
  • 54
    NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten, s. 57. Om «alvorlig sinnslidelse» som hovedvilkår eller grunnvilkår, se samme sted s. 89.
  • 55
    NOU 1988: 8 Lov om psykisk helsevern uten eget samtykke, s. 41.
  • 56
    NOU 1988: 8 Lov om psykisk helsevern uten samtykke, s. 102.
  • 57
    Når Særreaksjonsutvalget her viser til «lovens § 5», dreier det seg om tvangsbestemmelsen i psykisk helsevernloven av 1961, LOV-1961-04-28-2.
  • 58
    NOU 1990: 5, s. 25.
  • 59
    Helse- og omsorgsdepartementet, Prop. 1 S (2019–2020), s. 25.
  • 60
    Om eldre beskrivelser av – og planer for – norsk sikkerhetspsykiatri, se Robakutvalget (Ole Herman Robak, K. Høye og Arild Kjerschow), «Innstilling vedrørende omsorgen for særlig farlige og vanskelige sinnslidende», avgitt til Sosialdepartementet 27.03.80. Se også St.meld. nr. 25 (1996–1997) Åpenhet og helhet, og Prop. 108 L (2011–2012).
  • 61
    Stine Kilden og Carl Fredrik Haaland, «Sikkerhetspsykiatri i Norge 2019. En statusrapport», SIFER 2019, s. 1. Statusrapportene har vært utarbeidet 2005, 2008, 2015 og 2019. Tilgjengelig her: Sikkerhetspsykiatri-i-Norge-2019.-En-statusrapport.-PDF.-ISBN-978-82-692218-0-0-2_-nf.pdf (lest 15. januar 2023).
  • 62
    Kilden og Haaland 2019, s. 3–4. Videre kan det ha interesse at forholdene i Norge skiller seg fra våre naboland. Mens sikkerhetspsykiatrien i Norge er en del av helsevesenets ordinære psykiske helsevern, er fagfeltet lagt til justissektoren i Sverige og Danmark, se sst., s. 24 flg.
  • 63
    Se eksempelvis rapporten «Utskrivningsklare pasienter i sikkerhetspsykiatrien – en kartlegging av utskrivningsprosessen fra sikkerhetsavdeling til kommune», SIFER 2020, s. 6. Tilgjengelig her: Utskrivningsklare pasienter i sikkerhetspsykiatrien – Sifer (lest 15. januar 2023).
  • 64
    FOR-2011-12-16-1258.
  • 65
    Se Ot.prp. nr. 11 (1998–1999), s. 154.
  • 66
    Ole Greger Lillevik og Lisa Øien, «Hva er miljøterapi?», Sykepleien nr. 05 2015, med videre henvisninger. DOI-nr. 10.4220/Sykepleiens.2015.54066
  • 67
    Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse står blant annet bak Utdanning.no, som er den nasjonale nettportalen for informasjon om utdanning og yrke. Tilgjengelig her: Om utdanning.no | Utdanning.no (lest 17. januar 2023).
  • 68
    Tilgjengelig her: Miljøterapeut | Utdanning.no (lest 17. januar 2023).
Copyright © 2023 Author(s)

CC BY-NC-ND 4.0