Helse og innsattes tilbakeføring til samfunnet

Innledning¹

WayBack er en ideell stiftelse som arbeider for innsattes tilbakeføring til samfunnet. De beskriver arbeidet sitt slik:

«Wayback støtter den enkelte i arbeidet med å ta livet tilbake. Et sted å bo, penger til elementære behov, et nettverk og meningsfulle aktiviteter i hverdagen som skole og jobb, er viktige og grunnleggende områder for alle mennesker. Å endre sitt liv og starte på nytt er en lang læringsprosess. I WayBack blir man sett som likesinnet, man betyr noe, man er noen. Dette er et fellesskap av mennesker hvor mange har vært gjennom det samme. Vår spesialkompetanse er at vi kan bedre enn de fleste forstå hvordan den innsatte og løslatte har det, og hva som skal til for å klare seg.»²

Katja Nielsen representerer WayBack som medforsker for å bringe inn brukerperspektivet i forskningsprosjektene PRISONHEALTH og PrisUd.³ Hun er jevnlig i kontakt med innsatte og løslatte for å hjelpe og støtte dem tilbake i samfunnet. Det er særlig kvinner i fengsel Nielsen arbeider med. Hun får ofte høre om helseproblemer, soningsforhold og helsetjenester i fengsel. Det er flere områder med forbedringspotensial, og Nielsen peker i dette innspillet fra feltet på noen av de temaene hun mener er viktig å belyse i diskusjoner om innsattes helse.

Kvinnelig lege og «kvinnesykdommer»

Utenfor fengsel har man mulighet til å velge hvem man vil ha som fastlege, men når man er i fengsel, er det fengselslegen som overtar denne rollen. Katja Nielsen forteller at det er et problem at kvinner i fengsel ikke kan bytte fastlege, for eksempel når fengselslegen er en mann. Det kan være særlig viktig for kvinner som har opplevd overgrep.

Mange har dårlige erfaringer med menn, flere av damene sier de ville vært mer komfortable og trygge med en kvinnelig lege i forhold til kvinnehelse, som underlivsplager, sjekking av bryst, overgangsalder og plager i tilknytning til blødning og menstruasjon. Mye av dette handler om hvilken kommunikasjon man har med fastlegen for å komme videre i systemet og få riktig behandling. Nielsen ser tegn til at «kvinnesykdommer» og kvinnehelse ikke blir tatt på alvor. Kvinner forteller om at fysiske problemer kan misoppfattes til å være bare psykiske problemer, og at de ikke blir ordentlig undersøkt. Det kan også være språkproblemer som gjør det vanskelig å forklare helsesituasjonen til helsepersonell.

Hvis man er kjemperedd fordi man har vondt, og redd for å ikke klare å uttrykke seg, så kan det være trygt å ha med seg noen. Men det hender at de innsatte ikke får lov til å ha med seg betjentene inn til helseundersøkelse, selv om de ønsker dette selv. Det kan være betjenter som de kjenner godt, og føler seg trygge på og som vet litt om situasjonen og den innsattes helseutfordringer.

Koordinering av tjenester

Selv om fengselet har en fengselslege eller fengselssykepleier, kan innsatte både trenge akutt hjelp fra legevakta og hjelp av spesialisthelsetjenesten. Nielsen forteller at det kan oppstå problemer når man ikke selv kan dra til eller ringe legevakta, men er avhengig av at fengselet organiserer dette. Kriminalomsorgen ringer, fremstiller og gir permisjoner til helsehjelp, men etter hennes mening skjer det ikke ofte nok.

Det har vært en utvikling hvor de innsatte er stadig sykere. Vi vet at flere som er på Bredtveit, burde vært i psykiatrien i stedet. Problemet er ikke at Kriminalomsorgen ikke vil, men de får så mange syke folk, og har lite ressurser, så jentene får ikke den hjelpen de trenger.

I noen tilfeller har det vært de andre innsatte som har måttet gå vakt for å passe på en innsatt de var særlig bekymret for. Når de har bedt om hjelp på den innsattes vegne, har de fått beskjed om at hun ikke er dårlig nok eller at de ikke har nok ressurser.

Men hva er dårlig nok, og hvem skal vurdere det? Hvis det skjer på kveld eller i helg, er ikke helseavdelingen nødvendigvis til stede, og det er Kriminalomsorgen som tar avgjørelser om du er dårlig nok til at legevakta må kontaktes. Kriminalomsorgen har ikke helsefaglig bakgrunn.

Medisiner deles også (som regel) ut av betjenter, ikke helsepersonell.

Generelt er min erfaring at utdelingen av medisiner går greit. Men hvis du ikke har den medisinske kompetansen, er det ikke så lett å sjekke om det har blitt noen feil.

Kontinuitet i behandlingsopplegg

Nielsen forklarer videre at det kan være en fordel at innsatte opprettholder relasjoner til helsevesenet på utsiden under soning:

Hvis man har et behandlingsløp utenfor, ville det vært fint å kunne fortsette i dette når man soner, så man fortsetter behandlingen med de samme personene. Kunne disse kommet til fengselet slik at man kan fortsette opplegget der?

Hun forteller at kvinnene kanskje har åpnet og betrodd seg til noen på utsiden, en psykolog eller andre, og kanskje fått en diagnose.

Så kommer du inn, du er kjemperedd, og så skal du begynne å brette ut på nytt til en du ikke kjenner. Det er ikke unaturlig at det kommer reaksjoner etter en sånn type time. Samtidig som du er helt ny i fengselet. Det er ikke gitt at du blir venner med de på avdelingen, så du har ikke et sikkerhetsnett der heller. Da tenker jeg det hadde vært bra å kunne få fremstilling til psykologen på utsiden. Det kunne kanskje hjelpe noen.

Under covid-19-pandemien ble det vanligere å legge til rette for videosamtaler over iPad. Når det gjelder muligheten for å bruke videosamtale for å få helsetjenester, understreker Nielsen at det i så fall må fungere godt teknisk sett. Ikke alle bygninger eller all infrastruktur er tilrettelagt for dette.

Jeg vet ikke om jeg ville likt det, jeg tenker det blir litt fjernt, men det er vel individuelt, og det er kanskje bedre enn ingenting? Det kan jo for eksempel være godt å snakke med fastlegen din som har historikken din og kjenner deg. Jeg vet også om damer som er superglade for at de kan ha iPad-besøk med barna for å se dem oftere. Så det er nok et alternativ for noen.

Nielsen peker samtidig på betydningen av avstanden mellom fengsel og hjemsted.

Nettverket kan være langt unna der man soner. De siste årene har store soningsanstalter kommet opp: Evje, Froland og Halden. Bredtveit er eneste forvaringsanstalt for kvinner, så avstandene til hjemkommunen og nettverk blir i noen tilfeller kjempestore.

Klagemuligheter, kontaktbetjentordning og brukermedvirkning

Innsatte beholder sine pasient- og helserettigheter mens de er i fengsel, og har i prinsippet mulighet til å klage dersom disse ikke blir oppfylt. Nielsen har henvist innsatte til Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) flere ganger, og hun vet at flere innsatte bruker JussBussʼ fangehåndbok for å orientere seg om reglene. Det er likevel ikke mange som skriver klager, etter hva Nielsen kjenner til:

De vet ikke hvor de skal begynne. De vet ikke at de kan klage, og hvis de vet det, vet de ikke hvor de skal klage. De gir opp før de har begynt.

Klager tar dessuten lang tid, forklarer Nielsen. Hvis det er to uker til løslatelse, tenker man kanskje: «Orker jeg dette nå?» Hun forteller at det er flere ganger hun har henvist saker til JURK for hjelp til å klage, men at saksbehandlingen av klager i Kriminalomsorgen tar så lang tid at før saken er ferdig avgjort, er kanskje den innsatte løslatt.

Generelt er min erfaring at klagesaker tar for lang tid.

Hver innsatt skal ha en kontaktbetjent, altså en fengselsbetjent med særlig ansvar for å hjelpe den som sitter i fengselet, med ulike spørsmål. Når det gjelder kontaktbetjentordningen, mener Nielsen det er varierende hvordan den fungerer, og at det har sammenheng med hvordan turnusen er lagt opp. Hvis kontaktbetjenten er nattevakt, ser jo ikke den innsatte ham eller henne.

Det kan gå lang tid mellom hver gang den innsatte møter kontaktbetjenten.

Brukerrådet i helsetjenesten ved Oslo fengsel består av en innsatt fra hver avdeling som møter helseavdelingen regelmessig for å kunne ta opp hvordan helsetjenesten kan yte tjenester på best mulig måte. Katja Nielsen har blitt inspirert av dette brukerrådet, og ønsker at noe tilsvarende etableres i helseavdelingen ved Bredtveit fengsel.

Det er viktig med brukermedvirkning fordi man har rett til å ha en stemme inn i egen behandling. De som er representanter, snakker på vegne av de innsatte, og kan belyse viktige temaer som går igjen.

Store og små fengsler – individuell tilrettelegging

Nielsen forteller at flere små og lokale lavsikkerhetsfengsler er lagt ned de senere årene, og større høysikkerhetsfengsler er bygget. WayBack har oppmerksomhet mot hva konsekvensene av en slik utvikling er, og ønsker gjennom prosjektet Rescaled «å bidra til at det satses på soningssteder som faktisk kan forbedre tilbakeføringen. Og som gjør det enklere å komme tilbake til samfunnet etter endt soning».⁴ WayBack arbeider for «[m]indre og tilrettelagte soningssteder, hvor fengsel og lokalsamfunn kan være en ressurs for hverandre».

Nielsen mener det er viktig å bruke den innsattes nærmiljø hvor man har nettverket sitt og hvor man en dag skal løslates til.

Jeg tenker at helse begynner med at det er trygt og godt i fengselet, og at man kjenner de ansatte, sånn at det er lettere å få uttrykt hvordan man har det. Små fengsler som ligger i den innsattes nærmiljø hvor nærhetsprinsippet opprettholdes, vil gjøre det mulig å opprettholde kontakten til tjenesteapparatet du har benyttet deg av før soning. I god helse ligger også det å kunne opprettholde kontakt med familie, venner og nettverk, og det mener jeg vil være lettere i mindre og nære fengsler.

Nielsen peker dessuten på at de kvinnelige innsatte har ulike behov, og hun mener man i større grad bør benytte lokalsamfunnet for å sikre disse.

Det kan for eksempel være at man har behov for å svømme på grunn av en ryggskade, og så kan man jo ikke bygge en svømmehall i fengselet nødvendigvis, men hvis fengselet ligger i nærheten av en svømmehall i lokalsamfunnet, kan man samarbeide i forhold til bruk av fasilitetene. Det samme gjelder hvis det for eksempel ikke er nok innsatte med behov for sinnemestringskurs til å sette i gang med et kurs i fengselet, så kan de som ønsker det, kanskje benytte seg av tilbud i nærheten av fengslene i stedet.

Nielsen mener helsehjelpen og de rehabiliterende tiltakene i fengslene i større grad må tilpasses den enkelte innsattes livssituasjon. Dette er nødvendig hvis man skal sikre helsefremmende og rehabiliterende fengsler.