Digitalt utenforskap

Om tilgang til helse- og velferdsrettigheter etter soning
Mira Sofie Stokke

Jusstudent og vitenskapelig assistent ved Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Publisert 09.05.2023, Kritisk juss 2023/1-2, side 99-115

Lesetid ca. 21 minutter

Digitaliseringen krever nytenking om normalitet under soning. Det finnes lite kunnskap om digital ekskludering blant innsatte i en norsk kontekst. Artikkelen problematiserer hvordan digitalt utenforskap oppstår under soning og vedvarer etter løslatelse, og identifiserer digitale hindringer i møte med den offentlige forvaltningen. Funnene baserer seg på kvalitative intervjuer med tidligere innsatte i norske fengsler. Det eksisterer digital ekskludering på flere nivåer, ved tilgang, kunnskap og utbytte. Undersøkelsen viser også en risiko for rettighetstap, særlig grunnet utfordringer tilknyttet elektronisk identifikasjon. Det er behov for en helhetlig forståelse av digitale utfordringer, og artikkelen er derfor aktuell på tvers av forvaltningsorganer og private aktører.

Digitization requires new thinking about normality during sentencing. There is a lack of knowledge about digital exclusion among prisoners in a Norwegian context. The article problematizes how digital exclusion persists after release from prison, and identifies digital obstacles in dealing with the public administration. The findings are based on qualitative interviews with former inmates in Norwegian prisons. Digital exclusion exists on several levels. The survey also shows a risk of loss of rights, particularly due to challenges associated with electronic identification. There is a need for an overall understanding of digital challenges, and the article is therefore relevant for public and private actors.

Nøkkelord

  • fengsel
  • normalitetsprinsippet
  • digitalisering
  • velferdsrettigheter
  • digital ekskludering

Keywords

  • prison
  • normality principle
  • digitization
  • welfare rights
  • digital exclusion

1. Innledning

Straffegjennomføring i fengsel skaper digital ekskludering og utenforskap. Begrensninger i data- og internettilgang i fengsel gir dårlige forutsetninger både for å opprettholde digital kompetanse og for å følge den digitale utviklingen. Samtidig er digital kompetanse i økende grad avgjørende for rettighetsrealisering i møte med offentlige digitale tjenester. Stadig mer rettighetsinformasjon og -kommunikasjon foregår på nettsidene til Nav og Helsenorge. Tidligere studier indikerer at flere opplever digitale utfordringer i kontakten med Nav etter soning. Når god oppfølging av helse- og velferdsrettighetene er viktig i rehabiliteringen for å redusere kriminalitet og tilbakefall, er det særlig grunn til å rette fokus mot problemet.

De siste årene er det økt oppmerksomhet i forskningen omkring digital ekskludering, og det er utviklet ulike begreper og metoder for å måle digitalt utenforskap på flere nivåer. Den siste tiden er også fokus rettet mot hvordan digitalt utenforskap rammer personer i fengsel. Et viktig bidrag er utviklingen av modellen for digital rehabilitering etter soning. Denne viser hvordan sosiale og digitale utfordringer under og etter løslatelse må ses i sammenheng. Når en vellykket digital rehabilitering forutsetter kjennskap til aktuelle digitale hindringer, er det behov for kunnskap om konkrete utfordringer under norske forhold. Foreløpig finnes det lite forskning på dette.

Problemstillingen for denne artikkelen er hvordan digitalt utenforskap oppleves som en hindring for tilgang til velferdsytelser blant tidligere innsatte i norske fengsler. Artikkelen identifiserer konkrete utfordringer for rettighetsrealiseringen i velferdstjenestene. I tillegg rettes oppmerksomhet mot generelle digitale hindringer ved tilbakeføring. Problemidentifisering er viktig ettersom det foreløpig finnes lite forskning på tematikken.

Utgangspunktet er en empirisk undersøkelse basert på semistrukturerte intervjuer gjennomført høsten 2021. Tema var digitale utfordringer etter soning. Det er gjort intervjuer med seks tidligere innsatte i norske fengsler – fem menn og én kvinne. Utvalget baserer seg på personer som har sonet fengselsstraffer over minst ett år, og intervjuene er gjennomført under ett år etter soning. Personene ble valgt ut etter å ha meldt seg frivillig etter en presentasjon av prosjektet på rekrutteringsstedet. Tematisk analyse ble benyttet for å identifisere problemer og løsninger basert på opplevelser av digital ekskludering.

Først presenteres eksisterende litteratur om digitalt utenforskap, normalitetsprinsippet, digital rehabilitering, og velferdsrettigheter ved tilbakeføring, i punkt 2 til 4. Deretter beskrives metoden i punkt 5. Dataanalysen presenteres i punkt 6, og diskusjon av resultater og konklusjon i punkt 7.

2. Digitalt utenforskap

Definisjonen av digitalt utenforskap er vanligvis ganske vid, og omfatter utfordringer med tilgang, bruk eller utbytte av teknologi som knytter seg til internett, pc eller mobiltelefon. Enkelte grupper er mer utsatte enn andre, og det er særlig de allerede marginaliserte gruppene som har størst risiko for utsatthet. Studier viser at arbeidsløshet og sosial isolasjon samt alderdom og bosted er sentrale faktorer for utsatthet.

Tradisjonelle studier innenfor teorier om «digital divide» kategoriserer digitalt utenforskap i tilgang til internett eller teknologisk utstyr (nivå 1), kunnskap og bruk (nivå 2), og generelt utbytte av bruken (nivå 3). Digitalt utenforskap kan altså variere fra ikke å ha fysisk tilgang til en pc, til ikke å få det samme utbyttet ut av tjenestene som andre. Utbytte av internettbruk har imidlertid vært mindre undersøkt enn de to første kategoriene.

Ekskluderingen kan måles etter flere tilnærminger. Generelle indikatorer som kan brukes til å måle graden av digitalt utenforskap, er tilgang, kunnskap, sted, hyppighet, tillit og ønske om økt bruk, og type digitalt innhold, selvsikkerhet og kontinuitet. Kontinuitet handler om at noen personer opplever å være «inn og ut» av den digitale verden, slik at de er digitalt ekskludert på visse tidspunkter av livet.

Det er særlig to grunner til at fengselsopphold kan innebære en ekskludering fra den digitale utviklingen. For det første har man ikke fysisk tilgang til digitale tjenester mens man soner. Datautstyr er i utgangspunktet kun tilgjengelig i forbindelse med arbeid og undervisning, og internett er som hovedregel ikke tilgjengelig med mindre det er «særlig grunn» til det, og det finnes «sikkerhetsmessig ubetenkelig», jf. forskrift om straffegjennomføring § 3-20 tredje ledd. For det andre vil den kunnskapen man har når man kommer inn, stadig bli utdatert og teknologien bli mer fremmed etter som den utvikler seg. Det kommer for eksempel stadig nye apper som erstatter tidligere analoge tjenester.

3. Normalitetsprinsippet og digital rehabilitering

Etter formålsbestemmelsen i straffegjennomføringsloven § 2 skal straffen gjennomføres på en måte som «tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold», jf. første ledd. Forskriften § 1-2 presiserer at det skal legges til rette for at den straffedømte «gis mulighet til å endre livsførsel og hindre tilbakefall». Det er også Justis- og beredskapsdepartementets oppfatning at normalitetsprinsippet er sentralt for rehabilitering og reintegrering til samfunnet.

Normalitetsprinsippet gir uttrykk for at livet i fengsel i størst mulig grad skal reflektere livet utenfor murene. Dette forutsetter oppmerksomhet omkring juridiske rettigheter under soning, og de praktiske forholdene i fengsel. Prinsippet kan dermed være et nyttig utgangspunkt for diskusjonen om juridiske og praktiske forhold tilknyttet digital tilgang i fengsel.

Etter normalitetsprinsippet er det en verdi for både den innsatte og samfunnet at de får ta del i, og lærer å bruke, digitale verktøy som skal håndteres i samfunnet. Begrepet vil også kunne være nyttig for å finne innholdet i omfanget innsatte skal ha av digital tilgang.

Digital tilrettelegging for innsatte ved utdanning i digitale ferdigheter kan være en måte å sørge for normalitet på bak murene. Likevel blir ikke opplæring i digitale ferdigheter fulgt opp i tilstrekkelig grad. Dette skyldes at rekkevidden av normalitetsprinsippet begrenses av hensynet til at straffegjennomføringen må være «sikkerhetsmessig forsvarlig», jf. straffegjennomføringsloven § 3 (1). En av grunnene til at man utviser forsiktighet, er at internett har et stort og ukjent anvendelsesområde.

Digital rehabilitering innebærer en forståelse for at sosiale og digitale utfordringer under soning og etter løslatelse må ses i sammenheng. Dette bygger på anerkjennelsen av at det er avgjørende å fungere digitalt for å være en del av kulturen og anses som en god borger.

Helsper (2012) har utviklet en teoretisk modell som viser hvordan sosialt og digitalt utenforskap påvirker hverandre. Modellen tar utgangspunkt i at både sosialt og digitalt utenforskap kommer til uttrykk på fire områder: sosialt, økonomisk, kulturelt og personlig. Sosialt utenforskap påvirker graden av digitalt utenforskap beroende på tilgang, ferdigheter og motivasjon. Motsatt vil ulik grad av relevans, kvalitet, eierskap og bærekraft i bruk av digitale verktøy få betydning for sosial ekskludering.

Fra dette utgangspunktet har Reisdorf & Rikard på bakgrunn av empiri utviklet en egen modell for digital rehabilitering etter soning. Modellen legger til grunn at fengselsopphold har negativ innflytelse på sosiale og digitale forhold, på tvers av alle områder identifisert av Helsper. På denne måten utvides modellen til å inkludere forhold både i fengsel og ved tilbakeføring.

Reisdorf & Rikard argumenterer for at digitale verktøy kan forenkle rehabiliteringsprosessen. Når fangene slippes fri, opplever de økt kontroll, men også usikkerhet ettersom jobb, aktiviteter, og helse blir den enkeltes ansvar. Opplæring i digitale ferdigheter kan gi de tidligere innsatte økt trygghet i egen tilværelse. Det kan etter dette legges til grunn at digitalisering er en helt sentral del av tilbakeføringen, og at digitalt utenforskap vil kunne påvirke tilgangen til velferdsytelser. Teorien viser nødvendigheten av å analysere risikofaktorer for digitalt utenforskap i et bredt perspektiv, og ikke vurdere dette isolert.

4. Velferdsrettigheter og tilbakeføring

Tilgang til lovbestemte velferdsytelser er avgjørende for god rehabilitering. Studier viser at bolig, utdanning, jobbtrening og sosial støtte fra familie, venner, likepersoner og helse- og sosialtjenester, behandling av rusavhengighet og økonomisk hjelp er viktig for god tilbakeføring. Det er særlig viktig at personer får den økonomiske hjelpen de har krav på fra Nav, fordi økonomiske problemer er en risikofaktor for tilbakefall både til kriminalitet og rus. Ansvaret for tilbakeføringen er felles, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Gode overganger krever samhandling og koordinering mellom Kriminalomsorgen og andre instanser før løslatelse. Riksrevisjonen har påpekt at det i dag foreligger mangler i samhandlingen, og at dette øker faren for at det oppstår glippsoner i overgangen fra fengsel til livet utenfor murene.

Under soning plikter Kriminalomsorgen å samarbeide med andre offentlige instanser for å tilrettelegge for at domfelte får realisert lovfestede rettigheter, jf. straffegjennomføringsloven § 4. I praksis benyttes importmodellen, som innebærer at offentlige etater leverer tjenester til fengslene på samme måte som ellers i samfunnet. Kommunene har ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester, mens de regionale helseforetakene har ansvaret for nødvendige spesialisthelsetjenester. Flere fengsler har innført ordninger med Nav-konsulenter, som innebærer at det er veiledere til stede i fengslene.

Samtidig blir tilgangen til offentlige tjenester utenfor fengselet vanskelige med digitalisering. Innsatte har begrensede muligheter for kontakt med offentlige instanser utenfor fengselet, særlig grunnet begrenset tilgang til telefon og internett. De fleste offentlige velferdsytere forutsetter at brukeren kommuniserer som en «digital borger», noe Kriminalomsorgen ikke har lagt til rette for. Dette gjør at de innsatte ikke har anledning til å ta selvstendig og aktivt del i arbeidet med egen tilbakeføring, eller ivareta rettigheter.

5. Metode

5.1 Datainnsamling

Undersøkelsen tar utgangspunkt i empirisk kvalitativ metode. Med denne metoden kan man identifisere ulike forhold ved digitalt utenforskap som oppleves å ha betydning for tilgangen til velferdsrettigheter. Problemstillingen besvares med utgangspunkt i semistrukturerte intervjuer.

Det er forskjell på deltakernes subjektive oppfatninger om temaet, og beskrivelser av sine opplevelser. Intervjuene fokuserte på deltakernes egne opplevelser. Derimot er ikke faktisk rettighetsinformasjon og vedtak fra forvaltningen sammenholdt med regelverket. Ved heller å fokusere på den enkeltes opplevelser fanger man opp at det er ulike forhold, også ikke-juridiske, som påvirker hvordan man må tenke om velferdsrettigheter. Metoden gjør det også enklere å vise hvordan etterlevelse av rettigheter i fengsel, for eksempel til utdanning, påvirker oppfyllelse av helse- og velferdsrettigheter etter endt soning.

Temaet om digitalt utenforskap, velferdsytelser og rehabilitering er til en viss grad utilgjengelig. En semistrukturert intervjuguide er hensiktsmessig for å gi informantene mulighet til å styre samtalen innenfor intervjuguidens rammeverk.

Første del av intervjuguiden gjelder enkle spørsmål om digital tilgang i fengsel. Andre del inneholder avgrensede spørsmål om indikatorer for digitalt utenforskap, som kunnskap, tillit, tilgjengelighet, motivasjon og hyppighet av bruk. Deretter gjelder tredje del av intervjuet forholdet til forvaltningen, både i og utenfor fengslet, generelt og i lys av digitaliseringen. Her får deltakerne mulighet til å snakke om ulike forhold som oppleves som hindringer. Fjerde del åpner for forslag om tiltak.

Utvalget er avgrenset til personer som har vært innsatt i minst ett år og har avsluttet fengselsopphold det seneste året. Personer som har sittet inne over lengre tid, har lengre erfaring med digitale restriksjoner under soning, og dårligere forutsetninger for å følge den digitale utviklingen i samfunnet. I tillegg var det ønskelig å snakke med personer som fortsatt er i overgangsfasen med tilbakeføring til samfunnet. Deltakere ble invitert etter fysisk oppmøte på rekrutteringsstedet. Det ble til sammen gjennomført intervjuer med fem menn og én kvinne.

For å få kontakt med aktuelle deltakere møtte jeg opp på det aktuelle rekrutteringsstedet ved flere tidspunkt. Prosjektet ble presentert muntlig, og et informasjonsskriv ble delt ut til de tilstedeværende personene. Det ble avtalt intervjuer frem i tid med dem som ønsket det. Av hensyn til personvern ble intervjuene transkribert og fullstendig anonymisert underveis i samtalen. Transkriberingene ble renskrevet umiddelbart etter hvert enkelt intervju, samtidig som egne refleksjoner ble notert.

Alle deltakere ble informert om bakgrunnen og målsettingen for prosjektet, herunder at det var et studentprosjekt. Et informasjonsskriv ble delt ut i forbindelse med presentasjon av prosjektet, og informasjonen ble i hovedtrekk gjentatt før hvert intervju. Deltakerne fikk også beskjed om at de kunne trekke seg fra prosjektet når som helst, slik at all informasjon ville bli slettet. Dataene omhandler delvis sensitive temaer. Dette er forsøkt avhjulpet ved at det ikke er mulig å identifisere personene på bakgrunn av opplysningene som ble samlet inn.

En begrensning ved undersøkelsen er at den kun baserer seg på seks intervjuer. Intervjuenes varighet er på mellom én time og to timer. Undersøkelsen baserer seg på kvalitativ metode, og resultatene er ikke ment å generaliseres. Metoden er heller egnet til å identifisere ulike forhold som kan utgjøre hindringer for den enkelte. Begrensningen i at det er gjort få intervjuer, bør dermed ikke overdrives.

En annen begrensning er at manglende tilgang på tolk gjorde at det ikke var praktisk gjennomførbart å intervjue noen av de aktuelle personene på rekrutteringsstedet som ønsket å delta. Undersøkelsen er derfor ikke egnet til å fange opp utfordringer i forbindelse med språk og digitalisering. I tillegg tar undersøkelsen kun for seg opplevelsene til tidligere innsatte. Intervjuer med ansatte i forvaltningen kunne bidratt til å nyansere beskrivelsene av hvordan ting fungerer i praksis. Videre er det kun én kvinne i utvalget. Ettersom menn og kvinner kan oppleve ulike digitale hindringer, vil kvinneperspektivet derfor være noe begrenset i denne undersøkelsen.

På tross av begrensningene kan det antas at kunnskapen vi får ut av denne undersøkelsen, gjelder flere personer, og peker på områder det bør rettes mer fokus mot i praksis og forskning. Studien er særlig aktuell fordi den er egnet til å kaste lys over en ny tematikk i norsk kontekst.

5.2 Metode for analyse

Det ble brukt tematisk analyse for å identifisere mønstre og trender i informantenes opplevelser relatert til spesifikke temaer. Metoden er egnet til dette. Ettersom det er lite forskning på tidligere innsattes tilgang til velferdsytelser i Norge, er problemidentifisering særlig relevant.

Det var ønskelig å gå bredt ut for å fange opp ulike forhold av betydning. Dermed knytter ikke alle spørsmålene seg til digitale forhold isolert sett. Digitale forhold påvirker sosiale forhold, og motsatt. Det å analysere med en åpen tilnærming gjorde det mulig å fange opp nye temaer enn det som følger av litteraturgjennomgangen og teorien.

Selve analysen begynte med en gjennomlesning av alle transkriberingene. Deretter ble det identifisert seks hovedtemaer, i lys av modellen for digital rehabilitering, som tar utgangspunkt i økonomiske, sosiale, personlige, kulturelle og helsemessige forhold. Modellen viser hvordan digitale forhold påvirker rehabiliteringsprosessen på de nevnte områdene. Temaer tilknyttet helsemessige forhold ble imidlertid utelatt i denne undersøkelsen, av hensyn til sensitiviteten av helseopplysninger, noe som særlig knytter seg til forbeholdet ved at dette er en studentundersøkelse.

Videre ble undertemaer identifisert etter en systematisk gjennomgang av alle tekster i samme tematikk, i tråd med prinsipper for tematisk analyse. Intervjuene ble først kodet hver for seg, og deretter ble kodene satt sammen til å forme nye undertemaer. Tekster fra ulike intervjuer, med samme kode, ble gjennomlest og tolket i sammenheng. Kategoriene ble holdt åpne for endring og utvikling gjennom hele analyseprosessen.

6. Opplevelser etter soning

6.1 Opplevelse av digitalt utenforskap etter løslatelse

Det er ikke et selvstendig mål for analysen å kartlegge graden av digitalt utenforskap etter soning. Likevel kan en oversikt bidra til å identifisere opplevelser av generelle digitale hindringer. Deltakerne har ikke nødvendigvis en oppfatning av sitt eget forhold til begrepet «digitalt utenforskap». Flere beskriver likevel opplevelser som indikerer at de i ulik grad er digitalt ekskludert. I det følgende vil jeg se nærmere på opplevelse av digitalt utenforskap etter løslatelse (punkt 6.1), hindringer (punkt 6.2) og rettighetstap (6.3) i lys av teoriene om digitalt utenforskap skissert innledningsvis.

Etter soning har deltakerne god praktisk tilgang til smarttelefon og pc (nivå 1), og de fleste bruker smarttelefon daglig. Digital inkludering innebærer imidlertid mer enn fysisk tilgang. Deltakerne oppgir ulike utfordringer når det gjelder indikatorer som kunnskap, tillit og ønsker om økt bruk. Datamaterialet gir grunnlag for å dele deltakerne i to kategorier som knytter seg til kunnskap og bruk (nivå 2) og utbytte (nivå 3).

Den første gruppen har særlig erfaringer med digitalt utenforskap i kunnskap og bruk (nivå 2). Det er særlig de eldre deltakerne som har sonet lengre dommer, som beskriver de største utfordringene. En generell frykt grunnet manglende kunnskap og dårlig digital selvsikkerhet oppleves som hindringer for bruken, og gjør at enkelte har et klart ønske om å «styre unna internett». Personene har gjerne bedt om hjelp, og fått venner til å vise. Likevel strekker ikke kunnskapen til, og man gir opp. Når de beskriver konkrete utfordringer, varierer det fra å ikke kunne kopiere inn KID-nummer istedenfor å skrive inn alle tallene enkeltvis, eller sende melding på Facebook, til at de bare ikke vet hvordan man kommer seg videre etter å ha googlet et søkeord.

Personene i denne gruppen har ulike mestringsstrategier når det digitale er vanskelig. Noen slike strategier innebærer imidlertid, paradoksalt nok, risiko for digital sikkerhet. Eksempler er det å bruke det samme passordet til flere innloggingstjenester, eller å plassere kodebrikken med tilhørende passord hos venner.

Den andre gruppen beskriver utfordringer tilknyttet generelt utbytte av bruken (nivå 3). Selv om de stort sett opplever mestring i kunnskap og bruk av digitale verktøy, har gruppen erfaringer som indirekte er interessante for det utbyttet de får av tjenestene. De har for eksempel lav tillit til de digitale tjenestene. Frykten gjelder på den ene siden hacking fra privatpersoner, og på den andre siden overvåkning fra myndighetene. Det kan fremstå som at de som har best kunnskap, også er de som er mest varsomme i bruken, og at de på ulikt vis hindrer seg selv i å leve frie digitale liv. Mistillit gjør at de tidvis begrenser eller tilpasser egen digitale bruk. Dette kan tolkes som et eksempel på at de mer ressurssterke digitalt også har «utfordringer» som hindrer digital inkludering.

De to gruppene uttrykker ulike ønsker om hvordan Kriminalomsorgen kan tilpasse og tilrettelegge for digital kompetanse. For den første gruppen er det viktigste datakurs i forkant av løslatelse og opplæring i oppsett på mobiltelefon. Det etterspørres særlig praktisk opplæring i for eksempel å betale regninger.

Personer i den andre gruppen etterspør bedre internettilgang og kommunikasjonsmuligheter, blant annet for å følge opp egne søknadsprosesser eller generelt følge den digitale utviklingen. Dette kan tolkes som et ønske om økt normalitet i straffegjennomføringen.

6.2 Opplevelse av hindringer i møte med digitale offentlige tjenester

6.2.1 Innledning

Modellen for digital rehabilitering peker på fem typer forhold i rehabiliteringen som påvirkes av digitalt utenforskap: sosiale, kulturelle, økonomiske, personlige og helsemessige forhold. Disse kommer til syne i intervjumaterialet, og er naturlige hovedtemaer for analysen. Videre presenteres de undertemaene som er utviklet i lys av denne inndelingen.

6.2.2 Sosiale relasjoner som hindring og støtte

Sosiale forhold er et av elementene i modellen for digital rehabilitering. Sosiale forhold benyttes her i en vid forstand, og undertemaer knytter seg både til venner og nettverk og relasjoner til offentlige og andre instanser.

Det er store variasjoner i opplevelsen av veiledningen i Nav etter soning. Noen beskriver positive opplevelser med saksbehandlere som gir dem tillit, mens andre beskriver at de ikke har noen kontakt, og at de får «beskjed» om nye vedtak ved at utbetalinger uteblir. Lang behandlingstid, avstand, bytte av saksbehandlere og telefonkø gjør kontakten dårligere. En beskriver telefonkontakten som en «ond sirkel», ved at man venter opp til 40 minutter i kø, uten at saksbehandleren tar telefonen, og telefonen legges på slik at man må ringe opp igjen. En annen beskriver det å holde kontakt med Nav som en fulltidsjobb. Det at kontakten med Nav generelt er utfordrende, kan gjøre at terskelen for å ta kontakt om digitale utfordringer blir høyere.

Flere lager egne støttesystemer når oppfølgingen fra det offentlige er vanskelig. De finner hjelp hos venner, kjærester eller andre. Støtten går hovedsakelig ut på hjelp med å skrive søknader eller stille spørsmål. Noen forteller at de får hjelp med sosiale medier for å holde kontakt med venner, noe som kan være viktig for fellesskapsfølelsen. En forteller at vedkommende ikke hadde «hatt noe trygd i det hele tatt» uten støtte fra venner. Venner fremstår som viktige ressurser til hjelp med den digitale rehabiliteringen.

Samtidig oppleves skam som en hindring for å søke hjelp hos venner og nettverk. Noen forteller at fordi de føler seg dumme når de stiller spørsmål, eller at de får en følelse av å henge etter, så slutter de å be om hjelp. Et hinder er at man ikke ønsker å fortelle at man henger etter på grunn av et fengselsopphold. En av de eldre deltakerne skylder derfor på alderen i møte med andre, og beskriver en situasjon der vedkommende måtte spørre en fremmed på gata om hjelp til et praktisk digitalt gjøremål, og denne begynte å snakke veldig sakte.

6.2.3 Utfordringer med økonomiske tilganger

Elektronisk identifikasjon og kredittverdighet er forhold som oppleves som utfordrende. Det er verdt å rette oppmerksomhet mot disse institusjonelle økonomiske forholdene; de er også egnet til å svekke kontakten med forvaltningen.

Flere beskriver hvordan bankene ikke vil ha dem som kunder, på grunn av dårlig kredittverdighet. En forteller at vedkommende tidligere levde på kontanter i flere måneder, fordi ingen banker ønsket å utstede bankkort. Konsekvenser er at man blir nødt til å motta støtte fra Nav via sjekk, som kan være vanskelig å hente ut, og man risikerer at man ikke rekker å hente ut pengene før de sendes tilbake.

BankID er en elektronisk identifikasjonsmulighet som brukes til innlogging på en rekke digitale arenaer, herunder offentlige. Et klart flertall av deltakerne har opplevd problemer med slik tilgang eller bruk.

En forteller at vedkommende har hatt kodebrikken liggende hos en venn i flere år, fordi det er vanskelig å vite hvordan man skal bruke den selv. Dette kan være problematisk fordi det i verste konsekvens kan gjøre at man for eksempel utsetter seg for risiko for ID-tyveri.

Alle seks beskriver problemer med tilgang til BankID. Det er ulike årsaker. Når man ikke har fast bostedsadresse, eksempelvis etter løslatelse, kan ikke banken sende fra seg kodebrikken eller engangskoder. Et annet problem er episoder der politiet inndrar telefonen, slik at man ikke kan bruke BankID på mobil.

Tilgangen til BankID avhenger også av muligheten til å legitimere seg. Det beskrives som «ikke kult» å ha med seg politi eller fengselsbetjenter i banken for å identifisere seg under soning. Det fremstår som noe tilfeldig hvem som opplever legitimasjonsproblemer.

6.2.4 Overvåkningsfrykt som hindring

Flere tematiserer livet i kriminalitet. Etter endt soning er noen redde for å bli tatt i lovbrudd på grunn av profilering, selv om de ikke har gjort noe kriminelt. I den forbindelse beskrives utfordringer som særlig knytter seg til det å ikke bli sporet, å være paranoid, å leve på siden av samfunnet, eller til et ønske om å klare seg selv.

Utfordringene slår ut forskjellig for dem som er komfortable digitalt på den ene siden, og dem som ønsker å holde seg unna internett på den andre. Enkelte er bevisste på hvilke apper politiet bruker, eller slår av stedstjenester på telefonen for å unngå at visse personer finner dem. Dette kan forstås som en selvpålagt «hindring» for fri bruk av teknologien, for dem som er mer ressurssterke digitalt. På den andre siden beskriver noen en «kontantøkonomi» der man selv lar være å følge den digitale utviklingen av frykt for alt som kan spores.

6.2.5 Systemer som ikke er tilpasset personlige forhold

Personlige egenskaper kan ha betydning for tilgangen til digitale tjenester. Temaer som trekkes frem av deltakerne, er frustrasjonsterskelen, og evnen til å lære seg nye ting. Noen av deltakerne beskriver møtet med ny teknologi som frustrerende fordi man forventer at alt løser seg når man kommer ut, og så viser det seg at man ikke er godt nok forberedt på motgang. Frustrasjon kan gjøre at man lettere gir opp. Dette kan enten tolkes som at frustrasjonen er en selvstendig hindring for digital deltakelse, eller som at frustrasjonen kun er et symptom på en større hindring – at systemet ikke er tilrettelagt. Hukommelse og lærevansker kan ha betydning for evnen til å forstå nye digitale løsninger. Noen opplever at de klarer seg bedre enn andre, nettopp fordi de lærer raskt.

6.3 Opplevelse av rettighetstap

Et interessant funn er at ingen oppgir at de oppfatter at de har lidt rettighetstap som følge av digitalt utenforskap. Likevel beskriver de samme personene opplevelser der digitalt utenforskap kan ha hatt innflytelse på rettigheter. På den ene siden kan mangelen på slik innsikt skyldes dårlig tilgang på rettshjelp, ettersom fanger ikke har tilgang til fri rettshjelp om soningsforhold. Samtidig er det ikke gitt at en rettshjelper ville kunne identifisere rettighetstap som følge av digitalt utenforskap. Utfordringene oppfattes gjerne som praktiske hindringer heller enn rettighetsspørsmål. Modellen for digital rehabilitering anerkjenner digitalt utenforskap som et rettighetsproblem, og bidrar til identifiseringen av hindringer.

Digitaliseringen av velferdsforvaltningen oppleves isolert sett av mange informantene i undersøkelsen som positivt. Det kan være noe overraskende at flere opplever at digitaliseringen bedrer hjelpen fra Nav, på tross av at det tekniske kan være vanskelig. Dette må ses i sammenheng med at det også var utfordringer tidligere grunnet eksempelvis reisevei, køer for å få hjelp eller korte åpningstider. Mange vektlegger effektivitet, og setter pris på å spare tid på å sende søknader digitalt heller enn å oppsøke et kontor, og at digital post er tidsbesparende. Digitaliseringen oppleves også som en fordel fordi det blir lettere å «kontrollere» Navs arbeid, ved lettere å få tilgang til dokumentasjon. En bemerker at han går glipp av mindre informasjon fordi post som før «fløt rundt», nå organiseres i Digipost.

Samtidig opplever noen at avstanden er større. Digitale løsninger kan for eksempel gjøre kontakten vanskeligere om man har lese- eller skrivevansker. En person beskriver at vedkommende er avhengig av muntlig kommunikasjon i sin kontakt med forvaltningen.

En av de utfordringene som flere påpeker, er tilgang til innlogging. Når tidligere innsatte opplever problemer med tilgang til elektronisk identifikasjon, har det flere konsekvenser. En forteller at det lukker tilgangen til alt av offentlige tjenester, ved at man ikke får muligheten til å lese digital post, heller ikke vedtak fra Nav. Noen forteller at de ikke kan logge inn på Nav, slik at man ikke får sendt inn meldekort digitalt. Meldekortet er opplysninger som man må sende inn til Nav hver 14. dag for å få dagpenger, AAP eller tiltakspenger. Konsekvensen blir å vente i lang telefonkø for å sende meldekortet, og resultatet avhenger av hvilken saksbehandler man møter. Man risikerer å bli bedt om å skrive ut meldekortet og sende inn fysisk, noe som er vanskelig uten tilgang på printer. En har opplevd forsinket utbetaling som følge av dette.

7. Problemidentifisering på bakgrunn av opplevelsene

Spørsmålet er hvordan digitalt utenforskap oppleves som et hinder for tilgang til velferdsytelser blant tidligere innsatte. Analysen viser at man må se bredt på hvilke utfordringer man møter – i og utenfor fengsel. Det er viktig at forvaltningen forholder seg til at digitalt utenforskap ikke bare knytter seg til tilgang til digitale verktøy, eller kunnskap og bruk. Det handler også om hvilket utbytte den enkelte får av den digitale interaksjonen som følge av andre sosiale forhold.

Det er særlig forhold under frihetsberøvelsen som skaper utfordringene som knytter seg til digitalt utenforskap (i punkt 6.1). Både teknologi og kunnskap om digitale verktøy og tjenester er i stadig forandring, og det forutsettes at man kontinuerlig holder seg oppdatert for å henge med på utviklingen. Deltakerne etterspør både bedre opplæring og mulighet for digital kommunikasjon med forvaltningen, eksempelvis ved internettilgang.

Opplæring i digitale ferdigheter kan være grunnleggende for å sikre digital inkludering, og for å unngå at personene utsetter seg for unødvendig sikkerhetsrisiko. Dette gjelder særlig de eldre. De har ikke hatt undervisning på skolen slik man får i dag; i et «kontantsamfunn» har de holdt seg utenfor digitaliseringen, og har i tillegg vært flere år i fengsel. Man kan stille spørsmål ved om fangenes rett til utdanning ivaretas i tilstrekkelig grad, når den digitale opplæringen ikke gjør dem forberedt på praktiske digitale utfordringer. Fridhov og Langelid hevder byråkratiet ikke følger politiske signaler om digital opplæring, på grunn av økonomi, tekniske ressurser, og en sikkerhetstenking, som vektlegges mer enn det pedagogiske.

Hvorvidt man skal ha tilgang til internett under soning, beror på en avveiing av hensynet til normalitet og hensynet til sikkerhet under gjennomføringen, jf. straffegjennomføringsloven § 4. For å kunne foreta avveiingen av disse hensynene er det behov for ytterligere forskning om behovet for digital inkludering, og om hvordan internettilgang i praksis vil fungere i en fengselskontekst.

Samtidig gjelder flere av de identifiserte utfordringene forhold som ikke nødvendigvis skyldes frihetsberøvelsen alene. Dette underbygges av at også de yngre og de som har sittet inne i litt over to år, har utfordringer. Disse utfordringene er i stor grad belyst i punkt 6.2, og knytter seg til utbyttet man har av den digitale interaksjonen – fra innlogging til utbetaling. Både økonomiske, sosiale, kulturelle og personlige forhold spiller inn på digitalt utbytte. Selv om dette kan være forhold ved det enkelte individ, bør de ses i sammenheng og løftes til et høyere nivå. Utfordringene kan skyldes systemsvikt, selv om det ikke er fengselssystemet isolert sett. Fremtidig forskning bør derfor rette oppmerksomhet mot hvordan de digitale systemene skal tilrettelegge for likt digitalt utbytte, uavhengig av økonomiske, sosiale, kulturelle og personlige forhold.

Bruk av og tilgang til elektronisk identifikasjon oppleves som en stor utfordring. Flere problematiserer tilgangen til BankID. Manglende tilgang bryter kontinuiteten i kommunikasjon og digital interaksjon med forvaltningen. For innlogging i Nav og Digipost finnes det alternativer til BankID, som for eksempel MinID som utstedes av det offentlige selv. Innlogging til Helsenorge krever imidlertid elektronisk identifikasjon på et høyere sikkerhetsnivå, slik at MinID ikke er et alternativ. Mister man tilgangen til elektronisk identifikasjon, risikerer man (i) problemer med tilgang til digital informasjon fra Nav eller Helsenorge, som for eksempel vedtak eller helseopplysninger, (ii) problemer med kommunikasjon, slik at man for eksempel får ikke sendt inn meldekort eller endret timeavtaler i spesialisthelsetjenesten, eller (iii) problemer med tilgang til banken, noe som vanskeliggjør utbetalinger. I ytterste konsekvens blir betalingen forsinket, noe som medfører rettighetstap, og man kan risikere tilbakefall til kriminalitet.

Et poeng som deltakerne selv ikke tematiserer, men som det likevel kan knyttes bekymring til, er sikkerhetsrisikoer ved elektronisk identifikasjon. Det å ikke ha den digitale kompetansen til å bruke elektronisk identifikasjon på en sikkerhetsmessig og forsvarlig måte kan tenkes å øke risikoen for identitetskrenkelser. I en undersøkelse av sakene om identitetskrenkelser hos Jussbuss, JURK og Gatejuristen var majoriteten av de utsatte blitt svindlet av en nærstående. Dette kan skyldes at man henvender seg til nærstående for hjelp med digitale utfordringer. Det at elektronisk identifikasjon er en forutsetning for tilgang til offentlige nettjenester, samtidig som forhold ved straffegjennomføringen bidrar til digital ekskludering og utsatthet, taler for at det offentlige bør være oppmerksomme på problematikken.

Manglende digital normalitet i fengselet kan gjøre den digitale rehabiliteringen vanskeligere. Funnene i denne undersøkelsen kan tas til inntekt for å tenke helhetlig om problematikken, både under og etter soning.

Under soning er det behov for bevissthet om at strenge digitale restriksjoner får betydning på flere plan for tilbakeføringen. Analysen viser at digitalt utenforskap vanskeliggjør kommunikasjon og veiledning fra forvaltningen, og at dette kan føre til rettighetstap, både når det gjelder økonomiske ytelser og helsetjenester. Når Kriminalomsorgen foretar sikkerhetsvurderinger om digital tilgang, bør de ta i betraktning de konsekvenser digitalt utenforskap har for rehabiliteringen.

Etter soning er det behov for at både offentlige og private instanser retter oppmerksomhet på problemstillingen. Tilgang til elektronisk identifikasjon er avgjørende for den enkeltes digitale samhandling med det offentlige. Selv om man i utgangspunktet behersker det digitale, blir problemene store når man først faller utenfor. Kontinuitet i den digitale tilgangen er fremhevet som en viktig faktor ved digitalt utenforskap. Dette taler for at god oppfølging av digitale tilganger etter soning kan være like viktig som opplæring i digitale ferdigheter under og etter soning.

Det kreves en helhetlig forståelse av utfordringene, særlig hos velferdsforvaltningen, helsemyndighetene og Kriminalomsorgen. Digitalt utenforskap er et fenomen som rommer mer enn praktiske utfordringer, og må anerkjennes som et rettighetsproblem. Det er først ved å anerkjenne at digitalt utenforskap påvirker rettighetsrealiseringen for tidligere innsatte, at samfunnet kan sikre god tilbakeføring, rehabilitering og godt medborgerskap.

  • 1
    Andvig, E. & Karlsson, B. (2021), «Samordnede velferdstjenester til personer etter soning – glippsoner og broer», Tidsskrift for velferdsforskning, 24(3):1–14 (s. 11), https://doi.org/10.18261/issn.2464-3076-2021-03-01
  • 2
    Kinner, S.A. & Wang, E.A. (2014), «The case for improving the health of ex-prisoners», American Journal of Public Health, 104(8):1352–1355, https://doi.org/10.2105/AJPH.2014.301883
  • 3
    Reisdorf, B.C. & Rikard, R.V. (2018), «Digital Rehabilitation: A Model of Reentry Into the Digital Age», American Behavioral Scientist, 62:9, 1273–1290, https://doi.org/10.1177/0002764218773817
  • 4
    Robotham, D., Satkunanathan, S., Doughty, L. & Wykes, T. (2016), «Do We Still Have a Digital Divide in Mental Health? A Five-Year Survey Follow-up», Journal of Medical Internet Research 18:11, doi:10.2196/jmir.6511
  • 5
    Helsper E.J. & Reisdorf B.C. (2016), «The emergence of a «digital underclass» in Great Britain and Sweden: Changing reasons for digital exclusion», New Media & Society 03;19(8):1253–1270, https://doi.org/10.1177/1461444816634676; Olson, K.E., OʼBrien, M.A., Rogers, W.A. & Charness, N. (2011), «Diffusion of Technology: Frequency of Use for Younger and Older Adults», Ageing Int Mar;36(1):123–145, https://doi.org/10.1007/s12126-010-9077-9 ; van Deursen, A.J. & Helsper, E.J. (2015), «A nuanced understanding of Internet use and non-use among the elderly», European Journal of Communication 09;30(2):171–187, https://doi.org/10.1177/0267323115578059; Philip, L., Cottrill, C., Farrington, J., Williams, F. & Ashmore, F. (2017), «The digital divide: Patterns, policy and scenarios for connecting the ʻfinal fewʼ in rural communities across Great Britain», Journal of Rural Studies 54:386–398. https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2016.12.002; Williams, F., Philip, L., Farrington, J. & Fairhurst, G. (2016), «ʻDigital by Defaultʼ and ʻthe hard to reachʼ: Exploring solutions to digital exclusion in remote rural areas», Local Economym 30;31(7):757–777, https://doi.org/10.1177/0269094216670938
  • 6
    Gran, A., Booth, P. & Bycher, T. (2021), «To be or not to be algorithm aware: a question of a new digital divide?», Information, Communication & Society, 24:12, 1779–1796, https://doi.org/10.1080/1369118X.2020.1736124 ; Toreld, E., Haugli, K. & Svalastog, A. (2018), «Maintaining normality when serving a prison sentence in the digital society», Croatian Medical Journal 59(6), 335–339, doi: 10.3325/cmj.2018.59.335
  • 7
    Scheerder, A., van Deursen, A. & van Dijk, J. (2017), «Determinants of Internet skills, uses and outcomes. A systematic review of the second- and third-level digital divide», Telematics and Informatics 34:8, 1607–1624, DOI:10.1016/j.tele.2017.07.007
  • 8
    Ennis, L., Rose, D., Denis, M., Pandit, N. & Wykes, T. (2012), «Canʼt surf, wonʼt surf: The digital divide in mental health», Journal of Mental Health 21 (4):395–403. doi: 10.3109/09638237.2012.689437
  • 9
    Bradbrook, G. & Fisher, J. (2004), «Digital Equality: Reviewing digital inclusion activity and mapping the way forwards», Citizens online, referert i Helsper & Galacz 2009.
  • 10
    Helsper, E.J. & Galacz, A. (2009), «Understanding the links between social and digital inclusion in Europe», The World Wide Internet: Changing Societies, Economies and Cultures, s. 146–178 (s. 149).
  • 11
    SOM-2018-563 er den eneste saken der spørsmål om datatilgang har vært oppe, men ombudet vurderer kun saksbehandlingen. Saken illustrerer hvordan spørsmål om tilgang oppstår i praksis.
  • 12
    Toreld, E., Haugli, K., & Svalastog, A. (2018). Maintaining normality when serving a prison sentence in the digital society. Croatian Medical Journal, 59(6), 335-339. doi: 10.3325/cmj.2018.59.335
  • 13
    Meld. St. 12 (2014–2015), s. 32.
  • 14
    Smith, P.S. (2013), «Imprisonment and Internet-Access – Human Rights, the Principle of Normalization and the Question of Prisoners Access to Digital Communications Technology», Nordic Journal of Human Rights 30:4, 454–482 (s. 463), https://doi.org/10.18261/ISSN1891-814X-2012-04-04
  • 15
    Fridhov, I.M. & Langelid, T. (2017), «Importmodellen i norsk fengselsvesen», Nordisk tidsskrift for kriminalvidenskab, 104(3):259–288 (s. 275), https://doi.org/10.7146/ntfk.v104i3.115050
  • 16
    Toreld, E., Haugli, K. & Svalastog, A. (2018).
  • 17
    Helsper, E.J. (2012).
  • 18
    Reisdorf B.C. & Rikard R.V. (2018).
  • 19
    Andvig, E., & Karlsson, B. (2021), s. 2.
  • 20
    Ibid., s. 10.
  • 21
    Ibid., s. 9.
  • 22
    Dokument 3:4 (2022–2023) Riksrevisjonens undersøkelse av helse-, opplærings- og velferdstjenester til innsatte i fengsel, s. 32.
  • 23
    Dokument 3:4 (2022–2023) Riksrevisjonens undersøkelse av helse-, opplærings- og velferdstjenester til innsatte i fengsel, s. 20.
  • 24
    Kriminalomsorgen og Arbeids- og velferdsetaten. Samarbeidsavtale mellom Kriminalomsorgen og Arbeids- og velferdsetaten (2014): https://www.kriminalomsorgen.no/getfile.php/338415.823.rrrtcvaybx/samarbeidsavtale_NAV.pdf
  • 25
    Hannon, L. & Larsen, T. (2019), Rettshjelp til fanger. En rettshjelpundersøkelse i Ullersmo fengsel, masteroppgave (s. 155), Universitetet i Oslo, http://urn.nb.no/URN:NBN:no-73122
  • 26
    Fridhov, I.M. & Langelid, T. (2017), s. 275.
  • 27
    Braun, V. & Clarke, V. (2006), «Using thematic analysis in psychology», Qualitative Research in Psychology, 3(2):77–101, på s. 79, https://doi.org/10.1191/1478088706qp063oa
  • 28
    Helsper, E.J. (2012).
  • 29
    Reisdorf B.C. & Rikard R.V. (2018).
  • 30
    Rettshjelploven § 11.
  • 31
    Reisdorf B.C. & Rikard R.V. (2018).
  • 32
    Fridhov, I.M. & Langelid, T. (2017).
  • 33
    Smith, P.S. (2013).
  • 34
    Andvig, E. & Karlsson, B. (2021).
  • 35
    Brataas, E., Stokke, M. & Svensson, A. (2022), «Rapport om misbruk av eID», SODI-rapport 1/2022 på s. VIII, https://www.jus.uio.no/ifp/forskning/prosjekter/sodi/publikasjoner/rapporter-mv/sodi-rapport-1-2022.pdf
  • 36
    Helsper, E.J. & Galacz, A. (2009).
Copyright © 2023 Author(s)

CC BY-NC-ND 4.0