Ser vi en økning i antallet utilregnelige drapspersoner?

1. Innledning

Drap begått av utilregnelige gjerningspersoner er den typen drap som i Norge har fått mest oppmerksomhet gjennom politisk initierte utredninger og rapporter.¹ Denne typen drap får også mye oppmerksomhet i media, ofte med bruk av ord som «tikkende bomber» eller «farlige psykisk syke».² De siste tre tiårene har det blitt hevdet fra flere hold at antallet drap begått av utilregnelige gjerningspersoner har økt og at dette skyldes nedbyggingen av psykiatriske hjelpetilbud, da særlig døgnplasser.³ Påstanden ble fremmet i flere studier og rapporter allerede på 1990-tallet, ikke lenge etter at nedbyggingen for alvor hadde begynt.⁴ Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) rapporterte samtidig om en økning i antallet erklæringer fra hele det rettsmedisinske feltet, også fra rettspsykiatrien.⁵ Denne økningen har tiltatt de senere årene.⁶ Dette er likevel ikke et bevis på at det er flere utilregnelige personer som begår drap i dag. På 1960-tallet så vi en økning i antallet drap, med en stabilisering fra 1990-tallet, slik at det vesentlige må være å vurdere utviklingen i forholdstall.

Artikkelens problemstillinger er som følger: Har det skjedd en økning i antallet drap begått av utilregnelige personer, og har dette skjedd parallelt med nedbyggingen av psykiatrien? Problemstillingene er ekstrahert fra hypotesen om en sammenheng mellom nedbyggingen av psykiatrien og den antatte økningen i utilregnelige personer som begår drap. Det vurderes som vanskelig å fastslå en sikker årsakssammenheng, men likevel mulig å finne ut om det har skjedd en faktisk økning i utilregnelige personer som begår drap, og om dette sammenfaller med utviklingstrekk ved psykiatrien.⁷

Temaet «farlige psykisk syke» er ikke unikt for Norge, det samme fenomenet diskuteres i mange land. Studier har vist at andelen utilregnelige drapspersoner varierer svært mye i ulike deler av verden, fra under 2 % i Ceylon til over 50 % i Nord-Sverige.⁸ Nye tall fra Danmark viser en andel på 24 % utilregnelige gjerningspersoner i drapssaker.⁹ Variasjonen er uunngåelig all den tid ulike land har forskjellige definisjoner på utilregnelighet, ulike definisjoner på drap og forskjellige drapsrater. I eldre studier er det blitt lansert teorier om at antallet utilregnelige drapspersoner korrelerer med den epidemiologiske forekomsten av psykose i en befolkning.¹⁰ Nyere metastudier har derimot vist at antallet drap begått av utilregnelige personer sammenfaller med antallet drap generelt, altså at antallet drap begått av utilregnelige personer øker proporsjonalt med økningen i den totale drapsraten.¹¹ Det underliggende rasjonale for hypotesen som utforskes, er at dersom andelen drap begått av utilregnelige personer øker forholdsmessig mer enn drapsraten generelt, må det skyldes faktorer relatert til hvordan samfunnet forholder seg til psykisk sykdom.

Med bruk av historiske data om drap er det mulig, og av interesse, å foreta en nasjonal sammenligning over en lengre tidsakse, også kalt diakron komparasjon.¹² Slik sammenligning er likevel ikke helt uproblematisk, for over tid oppstår det endringer som kan innvirke på det som sammenlignes. Artikkelen tar først for seg kildegrunnlaget og metoden, deretter diskuteres faktorer som kan ha hatt innvirkning på kildematerialet eller statistikken, så presenteres de statistiske resultatene fra periodene 1955–1982 og 2007–2020, og til sist følger en diskusjon om hvorvidt psykiatriens reduserte kapasitet kan være en årsak.

2. Kildegrunnlaget

Artikkelen tar for seg opplysninger om drap i Norge i to ulike tidsperioder, med bruk av to datasett. Den nyeste perioden, årene 2007–2020, har tall hentet fra statistikken Kripos sammenstiller i sine årlige rapporter.¹³ Kripos fører oversikt over drap begått i Norge eller om bord på norske skip i internasjonalt farvann, og begrenser dette til forsettlige og overlagte drap etter straffeloven av 2005 § 275 (tilsvarer 1902-lovens § 233 første og annet ledd). Oversikten viser antallet drapssaker, gjerningspersoner og ofre for hvert år. Det er ikke et vilkår at saken har fått en rettskraftig domfellelse, det holder at saken etterforskes som en drapssak av politiet, men tallene oppdateres årlig, og saker endret til et lavere eller høyere straffebud ved dom vil tas ut eller legges til.¹⁴ Oversikten inneholder både oppklarte og uoppklarte saker. Saker henlagt som «intet straffbart forhold bevist» slettes fra oversikten. Det samme gjelder saker som er endret til et annet straffebud, for eksempel saker hvor det foreligger en rettskraftig dom på nødverge, og hvor definisjonen på drap ikke lenger er oppfylt. Rapportene bygger på informasjon fra politiets saksbehandlingssystem Basis Løsning (BL) og tall fra politiets straffesaksregister (STRASAK). Kripos benytter så det sentrale straffe- og politiopplysningsregisteret (SSP) for å oppdatere og kvalitetssikre opplysningene mot rettskraftige dommer.¹⁵ For artikkelens formål er det hentet ut tall fra de tre rapportene utgitt i årene 2016, 2019 og 2021, som beskriver perioden fra 2007 til og med 2020.

Den tidligste perioden, årene 1955–1982, har data basert på opplysninger innsamlet i sanntid av en annen forsker. Denne dokumentasjon på alle drap begått i Norge over en lengre periode er i dag samlet i et arkiv, og utgjør hovedgrunnlaget for forskningsprosjektet «Drap i Norge, 1955–1982».¹⁶ Prosjektet er en kriminologisk-historisk studie med målsetting om å øke kunnskapen om drap og gjerningspersoner i det som er et lite utforsket tidsrom av norsk kriminalhistorie, særlig med tanke på bruk av fullstendige utvalg.¹⁷ Prosjektet gjennomføres i dialog med aktører på praksisfeltet, hvor også ideen til denne artikkelen har sitt utspring.¹⁸ Kildematerialet består av strukturerte notater med opplysninger hentet fra politirapporter og rettspsykiatriske erklæringer samt kopier av dommene. I tillegg kommer notater og avisutklipp som gir oversikt over uoppklarte drap. Sakene er verifisert, og av og til supplert med informasjon, gjennom søk i andre kilder, som Rettens Gang, Norsk Retstidende, Lovdata Pro, SSB og Nasjonalbibliotekets avisarkiv. For noen saker har også andre former for sakprosa vært relevant som tilleggskilde.¹⁹ Dokumentene er ikke anonymiserte, siden dette ikke var et krav på den tiden da de ble samlet inn. Opplysningsrikdommen har gjort det lettere å verifisere, samt avklare fullstendigheten av, dette historiske kildematerialet.

Kripos baserer sine rapporter på en rent strafferettslig definisjon. Innsamlingen av dokumentasjon i det historiske prosjektet har foregått etter en medisinsk definisjon av drap²⁰ som ligner den World Health Organisation (WHO) bruker, og har formulert slik: «Homicide is the killing of a person by another with intent to cause death or serious injury, by any means.»²¹ WHOs definisjon inkluderer også saker der forsettet ikke omfattet dødsfølgen, det vil si også vold med «intent to cause […] serious injury».²² Det totale historiske materialet inneholder derfor saker som ikke er dekket av straffebudet for drap (§ 233 første og annet ledd, i strl. 1902), som for eksempel saker under § 229, «legemsbeskadigelse med døden til følge» (i strl. 1902, likt § 274 «grov kroppsskade» i strl. 2005). Materialet måtte derfor gjennomgås og selekteres for å få et utvalg som var i overensstemmelse med de inklusjonskriteriene som utgjør grunnlaget for tallene Kripos har fra perioden 2007–2020. Denne selekteringen er forklart i metodekapittelet nedenfor.

3. Metode

4. Statistiske resultater

Perioden på 27 år med historiske kilder har en total andel utilregnelige gjerningspersoner på 14,9 % (N=430).⁶⁰ Med samme utregning har den nyere perioden på 14 år en total andel utilregnelige på 18,6 % (N=442), noe som indikerer en viss økning. Dette er likevel ikke tilstrekkelig for å gi et reliabelt svar, siden utviklingen viser store variasjoner år for år. Vi må se hva tallene viser og granske materialet fra begge periodene for å kunne svare på om det har vært en reell økning i antallet utilregnelige gjerningspersoner i drapssaker.

Figur 1

Figur 1 viser antallet utilregnelige gjerningspersoner i begge perioder, 1955–1982 og 2007–2020. Årene 1983–2006 mangler tallgrunnlag.⁶¹ Grafen viser en økning med noen større årlige variasjoner, eksempelvis et hopp på 1960-tallet og ett tidlig på 2010-tallet. Antallet gjerningspersoner gir likevel lite mening uten at det vurderes mot det generelle drapstallet, slik at forholdet mellom de to størrelsene blir synlig.

Figur 2

Figur 2 viser det totale antall drap markert med stolper og antallet utilregnelige gjerningspersoner markert i eget felt. Det er satt inn stiplede linjer for gjennomsnittlig utvikling både for totaltallene og tallene for utilregnelige drapspersoner.

Det er en viss økning i antallet utilregnelige drapspersoner gjennom den første og den siste tidsperioden dersom en ser på gjennomsnittlig utvikling (stiplede linjer). Dette er imidlertid ikke en økning som opptrer alene, for økningen er tydelig også i det totale antallet drap. Eldre studier har postulert en påstand om at antallet psykotiske drap er uavhengig av den øvrige utviklingen i drap og alvorlig vold, ofte betegnet som «the epidemiological law», altså en epidemiologisk lovmessighet.⁶² Påstanden peker mot at antallet utilregnelige gjerningspersoner først og fremst avhenger av antallet psykisk syke i samfunnet, ikke av voldsutviklingen generelt sett. Ingen av disse studiene hadde imidlertid fullstendige statistiske grunnlagsdata, kun mindre utvalg fra avgrensede områder.

Tallene i denne studien peker heller i retning av forholdsmessighet mellom utilregnelige gjerningspersoner og antallet drap generelt, altså voldsutviklingen i samfunnet, noe også nyere metastudier konkluderer med.⁶³ Kanskje er slike tall sensitive for hvorvidt de kulturelle og sosioøkonomiske forholdene i et land har en tilstrekkelig utbredelse, slik at begge kategoriene drap påvirkes av de samme samtidsstrømningene. Norge kjennetegnes for eksempel av at det som regel er en relasjon mellom gjerningsperson og offer i drapssaker – en faktor som også gjelder for de utilregnelige drapspersonene, altså deler de to kategoriene gjerningspersoner en avgjørende karakteristikk.⁶⁴ Samtidig er det slik at ulikhetene har økt de siste tiårene, både økonomisk og sosialt.⁶⁵ Vi vet lite om hvordan dette har innvirket på drap som fenomen. For å få størrelser som lar seg sammenligne over tid, må vi regne om til forholdstall, som gir mulighet til sammenligning. Det vil si å regne ut andelen utilregnelige drapspersoner av det totale antallet gjerningspersoner.

Figur 3

Figur 3 viser hvordan andelen utilregnelige blant gjerningspersonene totalt sett har utviklet seg, og her ser bildet langt mer komplisert ut. Det er ingen jevn stigning; det er en kurve med mange vinkler. Enkelte år, men kun i den første dataperioden, var det ingen som ble funnet utilregnelig (1955, -57, -58, -61 og -66). I sterk kontrast hadde enkelte andre år svært høye andeler utilregnelige, med 36,5 %, 42,8 %, 33,3 % og 28,6 % (1962, -63, -64 og -65). Ingen andre år eller perioder har hatt høyere andel enn disse fire årene på 60-tallet, men det er altså kun snakk om 4 år. Som nevnt tidligere kan dette være en anomali (se kapittel 3.3). To av de senere årene nærmer seg denne verdien (2017 og 2019). Den røde linjen viser hvordan andelen fordeler seg dersom den regnes om til gjennomsnitt i perioder på fem år (tre år og fire år avslutningsvis for de to tidsseriene). Den stiplede gule linjen viser hvordan andelen har utviklet seg gjennom hele tidsperioden.

Gjennomsnittsandelene for perioden 1955–1982 ligger lavere enn snittet i årene 2007–2020, selv medregnet de høye andelene på 60-tallet. Den gule stiplede linjen viser at det er en økning i andel gjennom de to periodene. Konklusjonen på første del av problemstillingen må være at påstanden stemmer. Både målt i antall og andel viser tallene fra de to periodene en klar økning i antall utilregnelige gjerningspersoner. Dagens nivå ligger i gjennomsnitt høyere enn selv det gjennomsnittlige nivået fra rekordårene midt på 60-tallet, selv om stigningen ikke er stor rent tallmessig. Da gjenstår det å se litt på andre del av problemstillingen, og hypotesen om hvorvidt denne økningen har skjedd på grunn av, eller i alle fall parallelt med, nedbyggingen av psykiatrien.

5. Psykiatriens kvalitet og kapasitet

For å besvare problemstillingen må de sentrale trekkene ved nedbyggingen av psykiatrien skisseres, og situasjonen i psykiatrien før nedbyggingen startet, må redegjøres for. Den store oppbyggingen av norsk psykiatri, da kalt sinnssykeomsorgen, startet på midten av 1800-tallet. Innsatsen for å bedre forholdene for de psykisk syke gav Norge en progressiv sinnssykelov i 1848 og et økende antall institusjoner med Gaustad som den første i 1852.⁶⁶ Oppbyggingen fikk en forståelig brems i mellomkrigsårene og under andre verdenskrig. På 1950-tallet ble psykofarmaka introdusert i norsk psykiatri, og behandlingen av psykisk syke fikk en tydeligere medisinsk form med økt mulighet for betydelig bedring eller helbredelse. Politisk sett hadde psykiatrien lav prioritet på denne tiden, og tilførselen av ressurser forble lav gjennom 1950- og -60-årene, men Norge erfarte samtidig en periode med svært lave tall for drap og alvorlig vold.⁶⁷ I løpet av 1970-tallet ble det for alvor snakk om å desentralisere psykiatrien gjennom en nedleggelse av de store sykehusene og en sektorisering av det psykiatriske arbeidet gjennom geografisk spredning, klart inspirert av utviklingen i enkelte andre land.⁶⁸ Med skandalen på Reitgjerdet skjøt denne utviklingen fart etter 1978, særlig for de delene av psykiatrien som håndterte de alvorligst syke.⁶⁹ Rent strukturelt innebar dette en forflytning av pasienter over til kommunalt drevne tiltak og polikliniske tilbud, gjerne under ledelse av sykepleiere og flerfaglig sammensatte grupper med ansatte.⁷⁰

Nedbyggingen av institusjonspsykiatrien var ansporet av de økte medisinske mulighetene for å gjøre «de sinnssyke» friske, kombinert med inspirasjonen til desentralisert organisering fra andre land, og førte til at antallet sengeplasser i psykiatriske sykehus fra toppåret 1973 og frem mot 1990 ble kraftig redusert.⁷¹ Antallet døgnplasser, dersom en regner med psykiatriske avdelinger i vanlige sykehus, psykiatriske sykehjem og privatpleie, var noe høyere, men samlet ble det videre reduksjoner på nesten 1000 plasser i årene 1990–95.⁷² Etter dette har utviklingen med reduksjon i døgnplasser fortsatt, med den målsetting at institusjonene skulle yte aktiv og effektiv behandling, og ikke være varig bosted for langtidspasienter.⁷³ Samtidig har forekomsten av psykiske lidelser vært stabil eller svakt stigende i det som lenge har vært en voksende befolkning.⁷⁴ De mange reformene i sektoren har dessuten også vært kostnadskrevende, så pengebruken speiler ikke det synkende antallet døgnplasser.⁷⁵

Den nye retningen på det psykiske helsefeltet kom etter noen tiår med forsømmelser, både politisk og økonomisk. En erkjennelse av denne forsømmelsen førte til en stortingsmelding i 1997,⁷⁶ og en stortingsproposisjon året etter.⁷⁷ Nå ble det vedtatt at psykiatrien skulle reformeres, ikke bare reduseres. Forslagene tok også opp i seg den kritikken psykiatrien ble utsatt for i løpet av 1970- og -80-tallet. Arbeidet med psykisk helse skulle nå ikke bare bygge på et medisinsk faggrunnlag, men heller foregå innenfor et bredere kunnskapsregime.⁷⁸ Den politiske styringen av det psykiske helsefeltet har siden dette hatt det tverrfaglige og desentraliserte som ideal, men organisatorisk har psykiatrien likevel vært underlagt større medisinske strukturer som regionssykehusene og de senere helseforetakene. Dette er en sammenblanding som stadig skaper spenninger og kontroverser.⁷⁹ Like fullt har reformering og redusering kjennetegnet utviklingen i psykiatrien de siste tiårene.

Gode intensjoner til tross, enkelte mener at den desentraliserte psykiatrien ikke kan vedvare som hovedmodell, og at det i tillegg til styrking av døgntilbudet bør satses på en styrking av psykiatrien som akademisk og medisinsk fag.⁸⁰ Det er ikke gitt at kvaliteten på helsetilbudet er redusert som følge av reduksjonen i antallet døgnplasser, men for denne problemstillingen er det mest aktuelt å snakke om situasjonen for den marginale andelen av de psykisk syke som også står i fare for å begå alvorlige voldshandlinger.⁸¹ Denne gruppen greier i mindre grad å nyttiggjøre seg av polikliniske tilbud, og har diagnoser og problemer som i større grad krever omfattende, spesialiserte helsetjenester i tillegg til omsorgstjenester. Denne gruppen kommer derfor særlig dårlig ut i den «aktive og effektive» helsetjenestemodellen.⁸² En annen konsekvens av det nedbygde døgntilbudet har vært at mange slike pasienter må vente lenge på utskrivning når de først kommer inn i systemet.⁸³

Figur 4

Figur 4 demonstrerer hvordan antallet drap totalt og antallet utilregnelige gjerningspersoner ser ut sammenstilt med nedbyggingen av psykiatrien. Her viser grafen antall, ikke andel. Det er en tydelig kryssing av linjene i grafen. Mens antallet drap totalt sett stabiliseres fra 1990-tallet, og siden går noe ned,⁸⁴ er det en ujevn økning av drap begått av utilregnelig personer gjennom begge periodene. Nedbyggingen av psykiatrien, vist gjennom reduksjonen i antall døgnplasser, kombinert med økningen i antall drap, utgjør den mest markante utviklingen.⁸⁵ Linjen for døgnplasser er fallende fra midten av 1970-tallet og tar seg aldri opp igjen, samtidig som antallet drap øker. Parallelt har altså andelen utilregnelige drapspersoner økt sammenlignet med den historiske perioden. Selv om sammenfallet i utvikling påvises, er det ikke tilstrekkelig til å utgjøre en fullgod årsaksforklaring. Det er imidlertid vel så vanskelig å argumentere mot at dette sammenfallet i utvikling er en delårsak til økningen i antallet drap begått av utilregnelige personer.

6. Avslutning

Problemstillingen spør først om det er korrekt at det har vært en økning i antallet drap begått av utilregnelige personer. Det er ikke uproblematisk å regne prosenter med så lave tall som det vi i Norge har på drap, men som kritisk øvelse må det være lov å forsøke. Og svaret må, uavhengig av om det regnes med antall eller andel, bli bekreftende. Med begge måtene å regne på blir resultatet at det har vært flere drap begått av utilregnelige gjerningspersoner de siste årene enn tidligere, dersom en ser den nyere perioden i forhold til den historiske perioden. Samtidig er det tydelige svingninger med enkeltår som avviker i begge retninger, for eksempel på midten av 1960-tallet og i årene 2017 og 2019. Til tross for de store variasjonene underveis i begge periodene er det altså en målbar økning som gjør at vi må kunne hevde at det begås flere drap av utilregnelige personer i dag enn for 50 år siden. Faktorene som kan hevdes å påvirke statistikken, kan ikke alene forklare økningen vi finner. Hele øvelsen blir dessuten et argument for at slike sammenligninger krever lange tidsperioder.

Funnet står i motstrid til teorien om epidemiologisk lovmessighet, altså påstanden om at den strafferettslige utilregneligheten først og fremst korrelerer med antall psykoselidende og ikke med drap generelt.⁸⁶ Vi ser i Norge en økning i totalantallet av drap fra 1960-tallet, og at antallet drap begått av utilregnelige personer i stor grad følger denne trenden. Vi ser også at antallet utilregnelige følger flere av de mindre variasjonene i utviklingen (figur 2), selv om dette ikke kan hevdes å være en absolutt regel. Bildet stemmer i helhet derfor mer med nyere teorier om at en økning i den generelle drapsraten vil gi en økning i antallet utilregnelige drapspersoner.⁸⁷ Vi kan konkludere med at økningen i antallet drap begått av utilregnelige personer er større enn det den generelle økningen i drap tilsier. Første del av hypotesen er dermed bekreftet.

Problemstillingene spør deretter om psykiatriens kapasitet kan være en årsak. Det er tydelig at det har foregått en utvikling parallelt med at psykiatriens kapasitet for døgnbehandling har blitt drastisk redusert (se figur 4). Utregningene for de to periodene 1955–1982 og 2007–2020 viser en stigende andel utilregnelige gjerningspersoner (figur 3). Dersom en ser på gjennomsnittsandelen for 1955–1982 (gammel verdi = 14,9 %) mot samme gjennomsnitt for 2007–2020 (ny verdi = 18,6 %), finner vi en økning på 24,8 % mellom de to datasettene.⁸⁸ Denne økningen har skjedd fra en periode hvor antallet plasser i psykiatrien var høyt, til en periode med langt lavere beredskap for behandling av alvorlig psykisk syke. Dette er en noe enkel måte å regne på, men det tegner et bilde av en utvikling som bør tas på alvor. Vi har de siste årene sett en nokså stabil drapsrate i Norge, men flere av drapene har en gjerningsperson uten skyldevne enn tidligere. I motsetning til de første årene i den historiske perioden er det heller ingen år uten drap begått av utilregnelige personer i det nyeste datasettet. Det betyr en utvikling der flere psykisk syke har kommet i en situasjon som har medført et dødelig utfall for andre.

Analysen gir grunn til å påpeke at en styrking av psykiatrien vil være god forebygging, også av drap og alvorlig vold. Det vil først og fremst innebære en styrket psykiatrisk døgntjeneste. Kanskje vil året 2020 få en høyere andel utilregnelige når alle sakene har fått en rettskraftig dom, og Kripos justerer sine tall i nye rapporter. Det er i alle fall statistisk mulig. Tallene på utilregnelige gjerningspersoner kan også falle, men trolig ikke brått som tilfellet er for statistisk anomali. Over tid fremstår utviklingen som jevnt økende.

Den nye utilregnelighetsregelen vil ganske sikkert påvirke tallene i årene fra og med året 2021.⁸⁹ Den utvidede adgangen til idømmelse av tvungen omsorg i det nye regelverket⁹⁰ har allerede medført et økt antall domfellelser av strafferettslig utilregnelige vurdert å ha høygradig psykisk utviklingshemming, med en fordobling av antallet dommer i 2021 og en flerdobling i 2022.⁹¹ Resultatet av den endrede utilregnelighetsregelen i forhold til bruken av dom til tvungent psykisk helsevern er vanskeligere å spå,⁹² og vi har ingen høyesterettsdom å se til ennå.⁹³ Kriteriene i de nye reglene åpner for en type helhetsvurdering som kan avvike fra tidligere praksis, ved at den vektlegger rettens skjønn i valget av en «ny retning for bedømmelsen av skyld».⁹⁴