Kravet om «dom» for tilleggserstatning

Innledning

Voldserstatningsloven har, både før og etter ikrafttredelsen i 2023, blitt møtt med gjennomgående kritikk for å svekke voldsutsattes rettigheter. Kritikken har ledet til at det skal foretas en ny evaluering av loven i i 2025 og 2026.

En særlig utfordring er kravet om «dom» i lovens § 18 annet ledd, som viderefører voldsoffererstatningsloven § 17b. Voldsutsatte som har fått avkortet voldserstatningen på bakgrunn av tidligere øvre beløpsgrenser, men som ikke har fått fastsatt et høyere beløp i dom, faller utenfor lovens ordlyd.¹ Dette gjelder saker før 2021, da grensen på 60 G ble gitt tilbakevirkende kraft.

Når skadevolder er død eller ukjent, kan ikke den voldsutsatte rette krav mot skadevolder eller staten. Konsekvensen er at hen står uten mulighet til å få tilkjent tilleggserstatning, til tross for at ordningen er ment å kompensere for tidligere avkortning. Domskravet medfører dermed at rettssikkerheten for denne gruppen svekkes.

Loven bør revideres slik at det kan gjøres unntak når skadevolder er død eller ukjent. Dette vil gi flere voldsutsatte mulighet til å motta tilleggserstatning.

Nærmere om dagens praktisering

Dagens rettstilstand medfører en forskjellsbehandling mellom dem som mangler dom mot en ukjent eller død skadevolder, og dem som har en dom.

I den ordinære erstatningsordningen etter voldserstatningsloven § 7 tredje ledd stilles det ikke krav om dom når skadevolder er død eller ukjent. Det kan reise spørsmål om hvorfor voldserstatningsloven § 18 annet ledd ikke har en tilsvarende løsning. Det fremstår som urimelig at loven opererer med ulike krav, særlig fordi tilleggserstatningen bygger på et opprinnelig krav som ikke var underlagt samme vilkår.

Forvaltningen tolker «dom» bokstavelig. Eksempelvis fikk en klager i ENV-2021-1768 avslag fra Erstatningsnemnda for voldsofre ettersom det ikke forelå dom for de aktuelle erstatningspostene. Reelle hensyn var ikke nok i møte med en klar ordlyd.

Konsekvensene av dagens ordning kan illustreres ved hjelp av Camilla-saken.² I 2016 mottok hun voldsoffererstatning, som ble avkortet som følge av den daværende, lavere beløpsgrensen. Etter lovendringen i 2021 søkte hun om tilleggserstatning, men fikk avslag fordi hun ikke hadde en dom som fastslo det høyere erstatningsbeløpet. Dette skyldtes at skadevolder døde allerede i 2014. Hun befinner seg dermed i en rettslig fastlåst situasjon, der lovens krav hindrer henne fra å søke om ytterligere kompensasjon.

Dette viser hvordan enkelte grupper fratas muligheten til tilleggserstatning, som følge av forhold utenfor deres kontroll. Derfor er det i de tilfeller der skadevolder er død eller ukjent, at ordningen vil ha størst betydning. Konsekvensene av dagens ordning er ikke bare et økonomisk tap for den voldsutsatte, men også en opplevelse av ikke å bli anerkjent. Dette viser behovet for at staten tar ansvar og sikrer en mer rettferdig løsning.

Bør det oppstilles et unntak fra domskravet?

Det opprinnelige formålet med lovendringen i 2021 var å styrke rettferdigheten for de voldsutsatte.³ Om det bør gjelde et unntak når skadevolder er død eller ukjent, er ikke direkte vurdert i forarbeidene til voldserstatningsloven § 18 annet ledd eller voldsoffererstatningsloven § 17 b.

Når lovens virkning ikke ivaretar formålet, tilsier det at lovgiver bør åpne for unntak, ettersom de nevnte sakene skiller seg fra øvrige krav om tilleggserstatning.

I 2021 argumenterte departementet for at domskravet var en nødvendig forutsetning for å gjenoppta sakene.⁴ Hensynet bak dette er at en domsbehandling innebærer en grundigere vurdering av faktiske og rettslige forhold, sammenlignet med en enklere behandling i forvaltningen. En domsprosess inkluderer flere rettssikkerhetsgarantier, som retten til kontradiksjon, muntlighet og mer omfattende bevisregler. Dette gjør at prosessen kan fremstå som mer legitim. Samlet vil kravet om dom ivareta hensynet til et materielt riktig resultat og opprettholde tilliten til avgjørelsesgrunnlaget.

Imidlertid har hensynet til kontradiksjon mindre relevans i tilfeller der skadevolder er død eller ukjent. I slike situasjoner bortfaller nødvendigheten av kontradiksjon, siden det ikke lenger er noen partsrettigheter å ivareta.

Det hevdes videre at det ville være for ressurskrevende å gi den oppjusterte øvre grensen tilbakevirkende kraft for alle tidligere saker, samt at det vil være enklere å utbetale differansen mellom det erstatningsbeløpet som er tilkjent i dom, og den allerede utbetalte erstatningen. Videre er kravet om dom underbygget av én anonym høringsuttalelse og én stortingsdebatt, som kan tyde på at begrunnelsen for kravet er svakt forankret.⁵

Et unntak vil kunne ivareta både ressurshensyn og rettferdighet for voldsutsatte som ellers faller utenfor ordningen. Saker der skadevolder er død, utgjør kun én prosent av sakene behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning, noe som kan indikere at et unntak vil ha en begrenset økonomisk eller administrativ innvirkning.⁶

Prosessøkonomiske hensyn bør likevel vike i tilfeller der den velferdsmessige betydningen er særlig stor. Dette gjelder spesielt når staten er den eneste aktøren som kan tilkjenne tilleggserstatning, og når en for rigid anvendelse av lovverket fører til urimelige konsekvenser for enkeltpersoner.

Den europeiske konvensjonen om erstatning til voldsofre stiller ikke krav om dom, noe som gir Stortinget folkerettslig handlingsrom til å fjerne eller gjøre unntak fra domskravet.⁷

Alternativt lovforslag

Dagens praksis har utilsiktede virkninger. Vi foreslår derfor at det foretas en grundig vurdering av problemstillingen med sikte på en lovendring.

Et mulig forslag til voldserstatningsloven § 18 annet ledd kan være:

«Det gjelder likevel et unntak fra vilkåret om dom i de tilfeller der voldsutsatte er avskåret fra å rette krav direkte mot skadevolder på grunn av at skadevolderen er død eller ukjent.»

Denne endringen vil sikre at voldsutsatte, som ikke har mulighet til å få fastsatt sitt krav i dom, likevel kan tilkjennes tilleggserstatning. Forslaget vil fremme rettferdighet, redusere risikoen for forskjellsbehandling og sikre at loven oppfyller sitt overordnede formål om å beskytte de voldsutsatte. Lovforslaget innebærer ikke en generell gjenopptakelse av alle tidligere saker, men vil i større grad fange opp de mest sårbare gruppene.

For å sikre likebehandling bør det i tillegg vurderes om det er nødvendig med en lovendring for saker etter voldsoffererstatningsloven § 17b, som ikke omfattes av overgangsbestemmelsene i voldserstatningsloven § 18 første ledd.

Den pågående evalueringen av loven er en viktig mulighet til å styrke rettssikkerheten for voldsutsatte. Selv om denne problemstillingen ikke har vært sentral i kritikken av loven, kan den likevel føre til urimelig forskjellsbehandling. Fremfor å skape unødige hindringer bør loven legge til rette for beskyttelse av de mest sårbare.